lørdag

Og her kommer veggen.

Ja, og her kommer veggen. Ganske lenge har jeg klart å holde det gående, men nå ser jeg at den kommer susende i mot meg i en faretruende fart. Krasjer jeg? Faller jeg? Og har jeg madrasser nok til å få en myk landing? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke.

Jeg er tilbake fra helgevakt, og det har vært ei slitsom helg. Noe har jeg lært: ambulansearbeid er ikke for sarte sjeler, det skal være sikkert og visst. Det har gått i ett siden jeg kom på vakt i går, og jeg måtte dra tidligere til stasjonen fordi vi skulle transportere et menneske til Bodø i 1500 tiden.

Joda, greit nok det. Her i Narvik er Bodøturer synonymt med psykiatri, og jeg må ærlig innrømme at det var litt rart å skulle være i arbeid - som helsepersonell, i stedet for å sitte på pasient siden. Denne turen var veldig spesiell for meg; spesielt siden noen i familien min har samme lidelse, og jeg satt bak sammen med vedkommet under hele transporten på fem og en halv time. Jeg følte så sterk omsorg for dette mennesket som var omentrent 30 år eldre enn meg, og det gjorde litt vondt at jeg forsto alt for godt hvordan det kvernet oppe i hodet hennes.

Det var for så vidt greit nok å se hvordan Nordland Psykiatriske Sykehus ser ut.

Jeg var trett og sliten etterpå, og vi var ikke tilbake på stasjonen før i 0200 tiden. Ikke fikk jeg sovnet før alt for sent, og sto opp fire timer senere, tømte oppvaskmaskinen og spiste en slags frokost. Mat + ambulanse = kaotisk, og har det ikke vært kaotisk fra før av - vel, så blir det i alle fall det når man går på vakt og må spise når det er tid.

Etter noen timer med avislesning og sånt, gikk alarmen igjen, og det var en ny lang transporttur til langt ute i huttiheita. "Jaja," tenkte jeg. "Så får jeg i alle fall sett hvordan Tysfjord ser ut, for der har jeg aldri vært". Den turen tok bare to fine timer, så var barnemat i forhold til den Bodøturen - men da vi kom fram og hadde avlevert pasienten, gikk alarmen igjen: ny tur! Og hey og hopp, så kjørte vi litt hit og dit og over alt og plukket opp et annet menneske som vi skulle ha med oss tilbake til Narvik.
Det gikk fint.

Etter alt var klart og ferdiggjort; bilen var som den skulle og journaler var utfylt og alt mulig, fant vi ut at det var på tide å dra på butikken. Jeg kunne ikke vært mer enig, for det var laaangt over middagstid for min del, og nesten tid for mellommåltid og hodet hadde for lengst begynt å kverne og ja, jeg vet ikke hva. Vel - da vi hadde ankommet ICA og plukket varer og sånt, så... gikk alarmen igjen. Jada, neida, så ble det vel ikke noen middag på meg i dag heller. Synd det der.

Etter mye om og men kom vi oss til slutt på butikken, men da var jeg så ferdig at jeg rasket med meg noe og betalte, dro tilbake til stasjonen og slurpet i meg en kopp kaffe og en Fedon bar, pakket sakene og dro hjem. Egentlig skal jeg jo være på vakt til mandag, men da skal jeg hospitere i Tromsø, og jeg må ta bussen dit i morgen.

Halleluja. Og krokodilletårene har alt meldt sin ankomst. Smil. Dette går bra, Annika, du er stor jente. Og store jenter, de sipper ikke.

0 kommentarer:

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive