onsdag

Store jenter gråter ikke.


”Faen, faen, faen,” tenker jeg mens noen har trykket inn FRYS -knappen, og gjort meg om til en halvdød statue. Jeg klarer ikke bevege meg, blodet har frosset til is og sluttet å strømme gjennom årene mine.
Menneskene står i klynger rundt i rommet, stirrer og det er som om hele verden er satt på pause. Pause. Jeg vet jeg burde løpe, kanskje si noe, i alle fall bevege meg – ikke bare stå her, midt på gulvet som en eller annen patetisk og latterlig idiot. Som om jeg plutselig har gått nesten et helt tiår tilbake, og blitt barn igjen – et barn som akkurat har stjålet sin første Bugg og blitt fersket uten og helt skjønne hva det var som egentlig skjedde.

Buggen hadde jo liksom bare ligget der, i den røde eska på Rema 1000, fristende, som om den skrek: ”ta meg med, ta meg med,” og hva annet kunne man gjøre når man ikke hadde penger nok til en Bugg med Cola – Smak? Jo. Man tok den. Bare for å beholde litt selvrespekt når det gjaldt de andre barna, sånn at de ikke skulle forstå at man egentlig ikke hadde penger, og sånn helt egentlig, i bunn og grunn, ikke fikk mer enn en tier til lørdagsgodt på lørdagen.

Og her står jeg, da.
Midt på gulvet, midt på dagen, forvirret og usikker mens svetten renner under alle klærne med merkelapper på, som jeg har stappet under den grå trenchcoaten jeg kastet på meg i morges. Jeg burde løpe, forsvinne, et eller annet, men det er ingenting jeg kan gjøre for å vri meg unna. Og dessuten så er denne lyden som fyller rommet og som trekker til seg oppmerksomheten fra enda flere mennesker så skjærende og fryktinngytende, at jeg ikke klarer å lee en finger.

Til høyre står hun blonde, som som regel pleier å stå bak disken, og til venstre for meg står en ung mann i dress med en walkietalkie – lignende greie festet til øret. I hånden holder han en telefon.
”Hvor gammel er du, unge frøken?” spør han, mens han borer blikket sitt dypt inn i mitt.
Jeg svarer ikke. Halsen min er som sandpapir, og jeg svelger og svelger, men det blir liksom ikke så mye mer fukt der nedi.

Han ser på meg igjen.
”Hvor gammel er du?”
Jeg møter ikke blikket hans, men jeg vet at øynene er blå. Isblå. Jeg har møtt ham før, et par ganger. Han svinger innom her nå og da, det har jeg sett. Jobber sikkert 100% eller noe, og Securitas – skiltet ser ut til å være sydd fast på brystet hans.
”Er du stum, jente?”
Jeg rister på hodet. ”Nei.”
”Så svar da. Hvor gammel er du?”
”Sytten,” svarer jeg og biter meg i leppa. ”Sytten og et halvt.”

Han sier noe til hun blonde, noe som jeg liksom ikke hører. Jeg prøver å skjære et sort hull i gulvet med tankene mine, telepati, eller hva det heter, men det fungerer ikke så godt. Ja. Sytten år. Gammel nok til å bli buret inne for ingenting.
Walkietalkiemannen snur seg mot meg igjen.
”Hvordan bor du? Bor du ennå hjemme sammen med mor og far?”
Jeg nikker. Svelger. Nikker.
”Bor sammen med mamma,” mumler jeg mens jeg stirrer i gulvet. Det er skittent og ripete. Burde blitt vasket og bonet for en stund siden. Det ville i alle fall jeg gjort, hvis jeg var renholder her. Men det er jeg ikke, akkurat nå er jeg ingenting annet enn ei fjollete tenåringsjente med alt for mange lag med klær, spesielt med tanken på solskinnet ute.

”Kan du gi meg nummeret hennes? Du vet, vi finner det uansett – men du vil gjøre det mye enklere for deg selv hvis du forteller meg hvordan jeg kan få tak i henne. Hun må komme og hente deg på stasjonen etterpå,” sier mannen og begynner å trykke på mobiltelefonen sin. Han har alt ringt bilen med blinkelysene, og jeg vet at det ikke kommer til å ta så veldig lang tid før to mennesker til ikledd uniform kommer til å brase inn i bygningen vi befinner oss i.
Herregud, da. Ringe mamma.
”Eh… Ja… Eller. Jeg vet ikke om hun er hjemme, hun er sikkert på jobb eller noe. Hun jobber jo liksom på denne tiden, da,” svarer jeg og nøler. Vet at det er dumt. Vet at jeg burde snakke. Vet. Vet. Vet.

”Å, du skal nok se at hun har tid til å komme,” sier herr securitas til meg, og smiler. Smil passer seg ikke, tenker jeg, og ramser opp mammas mobilnummer mens jeg ser for meg skuffelsen hennes og det alvorlige ansiktet hennes og noe om en eviglang samtale og hun som bærer seg over at alt sikkert er hennes feil fordi hun ikke tjener en million kroner i året.
Stakkars mamma.

Jeg lukker ørene mens de ringer henne. Lukker øynene også. Lukker hele meg, og kjenner hvordan svetten renner og alle disse klærne klistrer seg til kroppen min. Jeg vil ta dem av. Jeg vil hjem. Jeg vil bort. Men jeg får ikke gå noen steder som helst. Ingen.
Bilen med blålysene kommer før jeg rekker å tenke så mye mer, og ei alt for hyggelig dame med et blått og et brunt øye putter meg inn i skraphaugen mens hun smiler. Heldigvis tar hun ikke på lysene, og hun snakker til meg. Hele tiden mens vi kjører. Som om jeg skulle vært en treåring eller noe, ikke vet jeg, og jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor hun ikke bare kan holde kjeften sin igjen.

Jeg hører og hører ikke etter. Hun sier at mamma skal møte meg på stasjonen. Forteller at jeg ikke er den eneste som gjør slike ting, og at de har mange tenåringsjenter inne i uka for akkurat det samme. Ikke noe nytt, ingenting. Neida, de kommer ikke til å bure meg inne for slike småting, greit nok at alt det jeg har kastet på meg har en samlet verdi på ikke mindre enn et par titusen kroner, men det kommer til å gå fint; samfunnstjeneste, sikkert, og et par prikker på rullebladet. Ikke verre enn som så.

Kvalm. Jeg føler meg kvalm, og bilen bare fortsetter å kjøre. Det har begynt å vokse en liten klump i halsen min, og jeg ser for meg mamma på stasjonen med fortvilet blikk, og kan kjenne skuffelsen hennes helt ned til tærne. For første gang i mitt liv skylder en hel flom av anger over meg, og jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne gode ideen om at jeg virkelig trengte noe til lørdag. Til festen hos Charlene i det hvite, store huset i enden av gata – Charlene med Levis og Disel Jeans i fleng, og som mente at jeg bare kunne komme selv om jeg ikke hadde så mye å ha på meg. ”Går greit,” sa hun, og la til at Nora og Emmeli hadde kjøpt seg de nye Miss Sixty buksene, de fra Bik Bok.

Jeg kunne allerede da kjenne hvordan blikket hennes ville svi på lørdag hvis jeg trappet opp i noe fra klesskapet mitt som hun hadde sett før. Ikke pent nok. Ikke godt nok. Ikke bra nok.

”Hei, jente, vi er fremme,” sier dama med øynene, og jeg kan se bilden svinge inn på stasjonen. Kan se mamma som står utenfor med armene i kors, kan kjenne hvordan hjertet dunker dypt, dypt der nede. Klumpen i halsen vil ut i frisk luft, den vil leve og danse, og det salte vannet har lyst til å renne nedover fjeset. Men store jenter gråter ikke.

Bilen parkerer, tenningen skrues av og dama med øynene hopper ut, åpner døra mi og holder den åpen for meg.
”Her,” sier hun.
”Hei,” sier mamma og ser på meg. Hun er dugget i blikket. Litt blank, tåkete på en måte.

Jeg er forferdelig varm.
norsktentamen 6.mai 2008.
tirsdag

Dagens tema: raseri.



Og plutselig husker jeg hvordan det var å være Annika som liten: rasende, hyperaktiv og med et så voldsomt sinne som til tider kunne være vanskelig å kontrollere.
Å jo. Jeg husker det så godt. Jeg husker hvordan jeg sprang etter noen gutter rundt barneskolen med en spade i hånden som jeg peivet febrilsk med. Jeg husker hvordan jeg raste gjennom korridorene på sokkelesten med Mie, kontaktlæreren min etter meg og hvordan hun ropte etter meg i desperate forsøk på å få kontakt.
"Hvis du ikke stopper nå, Annika, så må jeg nesten ringe foreldrene dine!"
"Ja, bare ring!" svarte jeg og løp videre. "De er ikke hjemme uansett."
Ja, jeg husker. Jeg husker hvor sint jeg ble etter alle de gangene guttene dro meg med i snøballskogen for å plage meg litt ekstra, hvordan jeg havnet på rektors kontor, hvordan tårene silte nedover kinnene mine mens jeg løp og løp bortover veien i raseri.
"Hvis du ikke stopper å løpe, Annika...."
"Ja, hva da? HVA DA?"

Ja, hva da? Ingenting selvfølgelig. Jeg løp og raste og kastet ting, og det var ingenting i verden som kunne stoppe de voldsomme stormene som surret inne i meg.
Hvorfor i alle dager kom jeg til å tenke på dette nå? Jo, det skal jeg fortelle: I dag er jeg en kjempesint utgave av meg selv, så sint og rasende som det jeg en gang i tiden var. Så sint at jeg faktisk ikke er helt sikker på hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg hadde jo disse kjempefine planene om å få dra på perm i noen dager, og jeg mente selv at det måtte jo være den absolutte beste løsninga for alle sammen. De ansatte på madhouse slipper unna dørsmellinga mi, jeg slipper å se dr.hjernefikser, jeg får være ute og vært litt hjemme sammen med familien min som jeg jo selvfølgelig også går på nervene (men de er glade i meg uansett) og jeg får vært sammen med vennene mine.
Men som vanlig blir planene mine spolert av et eller annet. Sjokkerende nok sa dr.hjernefikser "Nei, du, det går ikke. Jeg gir deg ikke perm. Vi venter til mandag, og så lager vi en plan om hvordan det skal bli med permer og sånt framover."

Mandag? Skal jeg liksom sitte der inne, se i veggen som bare blir sortere og sortere for hver dag som går - fram til mandag? Jeg var overbevist om at han tullet med meg, men nei, han var dønn seriøs og som vanlig gikk jeg der i fra i sinne mens jeg smelte døren godt igjen bak meg - bare for å understreke hvor forferdelig urettferdige de er mot meg. Ikke at det hjelper noe.

Så. Hva nå? Jo. Jeg blir på madhouse noen dager til, hvis jeg orker. Jeg er hjemme på middag nå - og siden jeg tok med meg sinnet mitt hjem, fikk det noen fatale følger som gjorde slik at middagen ikke ble så veldig trivelig den heller. Mamma er på seinvakt, og det er bare drittmennesker på kveldsvakt på madhouse. Når alt kommer til alt vet jeg faktisk ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, og det som frister mest nå er å pakke sammen tingene mine og stikke av.

I mitt 17 årige liv har jeg gjort mye rart - men en av de tingene jeg aldri har gjort, er å være på rømmen. Det er kanskje en av de mest idiotiske tankene jeg har hatt på lenge, men det frister.
Haike seg gjennom Europa, være liksomturist, stikke av og se hvor langt jeg kommer før noen kommer løpende etter meg.
Jeg må nesten le litt, men siden jeg vet at en slik "avstikker" vil få fatale følger, tror jeg at jeg gjør best i å holde meg her inntil videre.

Håper bare at jeg får tak i en hybel snart, sånn at jeg kan komme meg vekk fra denne byen og dette stedet, prøve noe nytt. Og annerledes.

Og ja! Mamma har vissnok plutselig begynt å abonnere på ROS - bladet. Det lå på stuebordet, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle det. Smile? Som vanlig?
Jeg skulle ønske at mamma var hjemme nå.
mandag

Blablabla.



Verden, vet dere. Den er overfylt med blablablaende mennesker som så veldig gjerne har lyst til å fortelle meg hva jeg skal gjøre, hva jeg burde gjøre, derfor ditt og derfor datt og jo, det er liksom ingen ende på all denne blablablaingen deres.
"Hva med å dra litt oftere på perm i stedet for å skrive deg ut?"
"Hvor lyst har du til dette da, Annika? Gå på skole? Har du virkelig lyst til å gå ambulansefag?"
"Hadde ikke kunst og håndtverk kanskje vært noe for deg? Du som er så kreativ?"
"Har kostlista noe med dette å gjøre?"
"Hvordan tror du det blir å bo på hybel da? Tror du det blir å gå bra?"
"Du kunne ikke tenke deg å bo hjemme litt, før du flytter? Eller... bli boende hjemme en stund, se hvordan det går og sånn?"
"Har du fått noen ny dr.hjernefikser? Du går ikke så godt overens med den du har nå? Hva med hun du hadde da han var på ferie? Likte du henne bedre? L har gått ut i permisjon, ja? Men det fungerte med henne?"

Jada, neida, så det altså.
Ja - jeg er enda på UPA og nei, jeg aner ikke hva som skjer. Hva jeg skal ta meg til og hva jeg kommer til å gjøre. Kanskje skriver jeg meg ikke ut likevel, kanskje blir jeg værende noen dager til, ber om permisjon, blir hjemme en stund for så å dra tilbake hit. Det virker ikke så fristende, for å være ærlig - men akkurat nå... er det ingenting som virker særlig fristende. Ugh.

Pappa kom plutselig ramlende inn døra her på MADHOUSE klokken halv tolv for å spise lunsj med meg. Pappa til lunsj? Hvorfor i helvete har ingen fortalt meg noe om det?
"Jeg trodde du visste det? Sa han det ikke til deg?" sa de ansatte.
"Sa de det ikke til deg?" spurte pappa.
"Nei," svarte jeg. "Ingen sier noe som helst til meg. FOR ET SJOKK!"
Velvel. Pappa har ringt litt rundt om kring for å ordne med en hybel/leilighet til meg, sånn at jeg har et sted å bo - og han har funnet en i samme gate som der besteforeldrene mine bor. MEN det er bare et bittelite problem: det er felles kjøkken. FELLES KJØKKEN? Åh, gud bedre. Jeg som ikke kan fordra at andre mennesker studerer de pene og fantastiske matvanene mine, og jeg liker best å styre med sånne ting for meg selv. Men neida. Sånn er det.

Dessuten hadde vi fiskekaker til middag. Middagene er nok en grunn til at jeg har lyst til å forlate dette stedet, for hallo: hvem spiser tre fiskekaker og to poteter pluss femti tonn med grønnsaker? Kanskje en voksen mann på 40 år og 88 kg - men små jenter på 17 har faktisk ikke plass til alt det der i magesekken sin.
Men det er det jo ingen som bryr seg noe om.
"Javel, du gir opp. Men da blir det ikke fullført."
"Nei vel. Synd det der."
"Ja, det er faktisk det."

Synd meg her og synd meg der.
"Du høres ut som om du er 100 år, Annika."
"Ja, det er ikke så rart. Det er fordi jeg føler meg sånn også."
"Det er trist. Spesielt siden du bare er 17, snart 18 og har lenge igjen å leve."
"Hmf."
søndag

Frihet?

Jada, jeg vet at jeg er elendig til å oppdatere bloggen min, men det har sine naturlige årsaker: nett- tilgangen her på madhouse er dessverre ikke ubegrenset, og jeg orker svært sjeldent å traske ned de hundre og ørten trappetrinnene til underetasjen. Så... Da får det bare bli sånn.

Det har skjedd svært lite her. Akkurat nå er jeg det eneste mennesket med "pasient" stemplet som er inne, J er på perm og joda, det er ikke mye som skjer. Siden jeg kom tilbake fra Kreta, har jeg sittet rett opp og ned i senga og i den fine sofaen i stua - glodd på CSI og hva det enn måtte være i forsøk på å få tiden til å gå.

Vel. Jeg har kommet fram til en ting: det er på tide å forlate dette stedet her. For godt. Etter mye tenking fram og tilbake, har jeg funnet ut at jeg ikke KAN være her lengre. Det går ikke, det svir for mye innvendig og siden jeg ikke går så godt overens med dr.hjernefikser, kan jeg like godt pakke sammen sakene mine og dra her fra.
Juridisk sett er jeg jo på "frivillig", så i prinsippet kan jeg egentlig bare dra når jeg måtte ønske. Og jo, å slippe ut her i fra er det eneste jeg har i hodet mitt for tiden. Ut. JEG VIL UT!

Jeg vet ikke helt hva mamma og pappa mener om dette, men det spiller ikke så stor rolle - for jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg for at nok er nok, jeg vil ut, puste frisk luft, trene, gjøre de små dagligdagse tingene som for eksempel: se film hos Inger, sitte på verandraen, tusle tur med hunden min, gjøre ingenting, hoppe på trampolina og ting som det. Ting jeg ikke kan gjøre når jeg er her.
Og dessuten har jeg bestemt meg for noe annet også: jeg skal flytte. Jeg SKAL begynne på skole i Narvik, jeg skal rydde sammen rommet mitt på Kvaløya og jeg SKAL flytte for meg selv på en egen hybel i en stygg drittby langt unna UPA, langt unna dr.hjernefikser og være på egenhånd.
Jeg skal prøve, og går det til helvete (som alle tror..), javel, da har jeg lært det og - og kan jo dra hjem igjen. Mamma og pappa vil alltid holde døren åpen for meg så lenge jeg er levende.

Jeg vet hva jeg vil.

  • Flytte. Bo for meg selv.
  • Få et kjæledyr - sånn at jeg får noe å pusle med.
  • Gå på skole, jobbe - gjøre ting.
  • Trene.
  • Puste.
  • Være sammen med vennene mine igjen, gjøre småting, drikke øl, se på filmer, gå på kino og vice versa.
  • Spise etter mine lover og regler.
Ja. Sånn er det.
Jeg kommer hjem på tirsdag, jeg har bestemt meg og nesten ingenting kan få meg til å forandre mening.
torsdag

...

jeg.har.faen.meg.ikke.noe.lyst.til.å.dra.tilbake.til.upa.
og.når.maskinen.med.klær.er.ferdig.og.de.har.hatt.seg.en.runde.i.tørketrommelen.
må.jeg.sette.meg.i.den.jævla.bilen.å.dra.avsted.
når.er.nok.NOK?
når.alt.kommer.til.alt.har.jeg.ikke.lyst.til.å.være.noen.steder.

Savn:
  • Smil som går til hjerterota.
  • kafeturer med sukkerbiter.
  • sjokolade.
  • frihet.
  • Å føle seg levende.
  • Ordentlig sommer i Nord.
  • SATS.
  • Klemmer.
  • X-terapeuten.

Kuldesjokk.

Velkommen hjem igjen, Annika! For ja, jeg er tilbake, til denne flotte fantastiske og varme byen. Det første som møter meg i det jeg ser ut vinduet på flyet er regndråper og sorte skyer som dekker himmelen og jo da, ingenting har endret seg siden jeg dro her fra. Men jeg må si at det faktisk ikke er så ille å være ”hjemme” igjen – ferien har jo ikke akkurat vært kremen på kransekaka for å si det sånn og de siste dagene der nede holdt jeg på å gå av skaftet. Strandlivet kan bli litt vel ensformig for min smak.

Når alt kommer til alt vet jeg faktisk ikke hva jeg skal skrive. Det er så lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, at det er rart å begynne igjen.

Så. Hva har jeg gjort? Egentlig ikke noe særlig. Det har blitt MYE solseng og stranda og spising og sånn, men solbrent, det har jeg heldigvis ikke blitt. Bare littegranne på føttene her en dag jeg glemte å smøre meg der, men det var så lite at det nesten ikke var merkbart. Ikke annet enn da jeg hadde på meg noen grusomme sko.

Familieferier er ikke min greie, det har jeg nok engang fått erfart. Til sammen var vi tjuetre stykker der, og det ble litt for mye for meg. Greit nok at vi var fordelt på tre forskjellige hoteller, men halleluja, for et kaos det var – og pappa og hans kjære bror, min onkel, skulle være så forferdelig morsomme hele tiden. Vi lånte en minibuss i noen dager, kjørte litt hit og dit og det var greit nok det – men forferdelig slitsomt.

Og ellers? Jo, det var fint å treffe Marte igjen, jeg har ikke blitt så veldig brun, håret er nesten hvitt og jeg har mistet enorme mengder av det i tillegg, kameraet mitt har jeg OGSÅ mistet (SJOKK), jeg har ikke lest en eneste bok, og… trasket rundt på matbutikker og diverse annet på jakt etter noe spiselig. Joda, det har vært flott.

Skoleinntaket er også klart, og jo da, jeg kom inn på ambulanse. I Narvik. Skolestart: 18.august. Og jeg som ikke akkurat hadde skole som en del av planene mine framover – men nå har jeg plutselig ombestemt meg igjen. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv hva jeg faktisk skal gjøre, men jeg tror jeg skal gi det en sjanse, pakke sakene mine og dra. En av grunnene for at jeg TROR, ja, nesten sikker på at jeg kommer til å flytte, er fordi da slipper jeg unna madhouse og den dritten der. Dessuten kan det jo hende at det vil være okei med et miljøskifte. Hva vet jeg?

Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa, vasker klær, pakker og gjør meg klar til å dra tilbake til UPA. Jeg har absolutt ikke noe lyst til det, og for å være ærlig er det ingenting i hele verden som frister mindre. Menmen.



tirsdag

Ferieklar!

Siden nettverket tydeligvis har takket for seg i stua på UPA, har bloggen min vært litt lettere "innaktiv" og delvis forsømt de siste dagene. Mest fordi jeg ikke ORKER å drasse med meg datamaskinen ned trappene til underetasjen der SMI- Skolen befinner seg, og ja, det er fordi jeg er lat - og fordi dørene er så innmari tunge å få opp og igjen.

Så. Det blir lite blogging, og mindre blogging blir det framover også, i alle fall i fram til den 17. juli, og kanskje lengre. Jeg drar nemmelig til varmere strøk på torsdag, og hjelpe meg vel som jeg ser fram til å komme meg bort fra dette stedet! Farvel UPA, farvel sykehus og blodprøver, farvel regnvær og ti varmegrader, farvel til personalet, masete mennesker og hei til sol og varme og liv! Helt ærlig: jeg kan nesten ikke vente til jeg står på flyplassen på torsdag med den rosa kofferten min i hånden, frigjort fra fengselet og puster frisk luft.♥

Frisk og fin luft. Det vil si at jeg er på egenhånd, uten... mas og kjas fra andre enn mamma og pappa i 14 dager - og jo, Annika kan gjøre NESTEN nøyaktig det hun selv føler for.

Gjett hvor bra det føles. Og gjett hvem som skal bevege seg i LITT MER enn 10 minutter hver dag? Kniz.



Jeppz.

De siste dagene har vært veldig... ja, jeg vet faktisk ikke. Det har regnet og regnet, og det er fortsatt ikke så mye bra å si om sommertemperaturene her i gården. I går var det faktisk relativt varmt, og jeg, to ansatte og J på avdelingen spiste lunsj ute på verandraen. Gjett hvem som, for engansskyld hadde latt ullgenseren og ullstrømpebuksa ligge igjen på rommet? Jo. Jeg.

Og det gikk faktisk... greit.

Mamma, Sandra og jeg løp som noen tullinger rundt om kring i hele byen i går, på jakt etter de siste tingene før vi drar på ferie. Jeg handlet nye sandaler, bikiniunderdel - fant ikke den typen jeg ville ha (kan noen fortelle meg hvorfor de aldri har de fine i min størrelse...?), tights, t -skjorte og diverse andre ting, og jeg må si at jeg var helt kanonings drittsliten da jeg kom tilbake til UPA på kvelden. Jeg klarte ikke å bevege på meg, og måtte legge meg å sove før kveldsmaten skulle inntaes.

Kroppen min er ikke skapt for timevis med shopping, bare så det er sagt.

I dag er jeg hjemme på middag. Uten personal, faktisk, og det er litt godt å være her igjen. Bedre enn forventet. Riktignok var jeg jo hjemom på søndag også, sammen med 1. stk svært pratsom personal fra Madhouse, men det blir ikke akkurat det samme.

Hjemme. Jeg vet ikke om dette er hjemme lengre, eller hva som kan regnes som hjemme - men det er greit nok å være her. Greit når jeg vet at det bare er for et par timer. Mamma og jeg skal til byen igjen snart, handle noen ernæringsdrikker og energibarer som jeg kan ha med meg for å få litt variasjon i mellommåltidene. Jeg er drittlei av kostlista mi, for å si det sånn!

.. og jo, jeg hadde skrevet en masse greier her, men så klikket nettverket, og dadidadida, så jeg orker ikke å skrive mer.

Så. SO LONG PEOPLE. Ha en flott ferie. Jeg skriver sikkert når jeg er på Kreta :)


Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive