fredag

Havre- cookies.



Ingredienser:
Ca. 40 stk.
200 g smør
5 dl sukker
1 ts vaniljesukker
6 ½ dl havregryn
2 egg
3 dl hvetemel
1 ts salt
1 ts bakepulver
200 g (2 plater) mørk sjokolade


I stekeovnen: 150 °C, 10 - 15 minutter


Fremgangsmåte:
- Bland sukker, vaniljesukker og smør til det blir en hvit kremaktig greie. Smørret skal IKKE smeltes, og burde derfor gjerne være litt mykt. Er det hardt, kan det mykes noen sekunder i microbølgovnen, for eksempel.
- Tilsett havregryn - det beste er å bruke de små lettkokte havregrynene, eller ta 3 dl med store og 3 dl med små, det fungerer også veldig bra.
- Visp eggene lett sammen og rør det i smørblandingen.
- Bland mel med salt og bakepulver, hakk sjokoladen grovt og bland dette i det øvrige. Sett deigen på bakepapir med skje, ha godt mellomrom og trykk dem litt ned. Stek kakene.

Variasjon: I stedet for å grovhakke sjokoladen og blande den inn i deigen, kan man ha litt større biter som man plasserer oppå kakene når man har lagt dem på bakepapiret. Kokesjokoladen kan også byttes ut med melkesjokolade, M&M's, NonStop, nøtter eller andre ting.

Farvel oktober.


Månedens høydepunkt: Tjajo. At jeg endelig er blitt atten år, er en oppturgreie. Og denne turen som jeg, Inger og Sunniva hadde til Luleå, var veldig bra.

Månedens nedtur: Neitakk, det tror jeg ikke at jeg orker å nevne engang.

BRATING denne måneden: Høstmørke, hobbyting, 18 år, filmkvelder, kino, strikkaklær og gode venner.

CRAPTING denne måneden: Kulden, megselv, elefantstemmen, være trett og litt sånn forskjellig.

Beste shopping: Strikketing og ullgenser.

Verste shopping: Vel. Dette kan ikke kalles shopping, men jeg betalte 65 kr for bussen fra byen til Strømsnes. Det må være det absolutt verste jeg har brukt penger på.

Nye uttrykk: Aner ikke. Jeg har en "snakker ikke så mye" periode.

Jeg er hekta på: Kaffe, snus og lakrissukkertøy.

Jeg spyr av: Når kroppen ikke vil sammarbeide. Rot. Kaos. Gammel oppvask.

Jeg er forelsket i: Maria Mena.

Månedens drittsekk: Legekjerringa.

Angrer på: Som vanlig angrer jeg ikke på så veldig mye.

Og ellers?
Vel. Jeg har fortsatt ikke vært på noen date, jeg aner ikke hva jeg skal bruke pengene mine på, jeg har vært på kino et par ganger, jeg er fortsatt singel, ja - jeg har vært på fest, og nei, jeg er ikke forelsket i noen, jeg har felt noen tårer, jeg har to fraværsdager så lagt (praksis) og jeg er tilbake på skolebenken.

tommel opp: Ullpledd, julebrus uten sukker, lakrisduppeditter, te og kaffe.
tommel ned: timer som går sakte, kulde, hodepine og andre ekle ting.
torsdag

Møte.


I dag har jeg vært på møte med tre mennesker. Tre mennesker og meg stuet inn på et fint, fabelaktig kontor på Solhaugen VGS - og alt jeg kunne tenke på var hvordan jeg skulle komme meg ut der fra fortest mulig. Det er vel kanskje ikke noen overraskelse når jeg forteller at vi ikke kom fram til noe som helst, og at legedama sa: "Ja, da fortsetter vi bare som før da, og så får vi følge litt mer med." Ja vel. Ikke nok med at de skal følge mer med, men neida, de vil ha meg til å bli en slags vraltende elefant, og jeg kjenner at jeg blir svett i hjernecellene av å tenke på det. Hysj. Nok nå. Forresten... så løp jeg hjem i raseri og holdt på å slå meg ganske så hardt, fordi det var glatt på veien.
Ellers har det vært OD - dag på skolen, noe som var forferdelig kjedelig. Det var maaange friminutter, og jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har lest avisa - og i tillegg var biblioteket stengt, noe som gjorde det hele forferdelig mye morsommere. Nesten sånn at jeg ler meg ihjel.
Egentlig burde jeg lese til samfunnsfagprøven på mandag, men det gidder jeg virkelig ikke å gjøre i dag, for jeg har nemelig kjøpt meg et "Fast Knitting" sett, så jeg gjør et forsøk på å lære meg å strikke. Så... hvis jeg får dette til (noe jeg tviler på), blir det votter og luer til alle sammen i julegave. JEPP.
onsdag

Den første snøen.

29.oktober 2008: Det regner hvite dotter fra himmelen. Kong VINTER har meldt sin anmarsj, og hvis denne dagen blir bedre nå, ja, da vet jeg faktisk ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Gratulerer med dagen, Karianne! Vit at jeg tenker på deg.
tirsdag

Tirsdag.


"Er hun sint på meg?" hvisket Misa. "Hva har du gjort da?" spurte Mymlens datter. "Ingen ting," mumlet Misa ned i tallerkenen. "Jeg har det bare på følelsen. Jeg har alltid denne følelsen at noen er sint på meg. Hvis jeg var den vidunderligste Misa som fantes, så ville alt vært annerledes..."

Fra boka: Tenkt og sagt i Mummidalen.

I dag har vi hatt sånn internasjonal dag, og for første gang på et par år orker jeg ikke å engasjere meg i OD. Det er ikke det at OD ikke er greit nok, og det er ikke det at det ikke går til et bra formål; for det gjør det - men jeg orker virkelig ikke å stå i en butikk å stable varer i åtte timer eller å betale 300 kroner for en ekstra fridag. Dessuten har jeg dette fine møtet med T og legedama og helsesøstera på skolen den samme dagen, og jeg tror det blir litt for mye for meg.
Sååå. I år skal jeg sitte ved pulten min og gjøre det jeg er best til: ingen verdens ting.

Ellers har det vært en lang, trettende dag som vanlig. Skoledagen har gått veldig tregt, og jeg har hørt på noen søvndryssende foredrag av super engasjerte mennesker, og sett på klokka i håp om at det snart var tid for å dra hjem. Til slutt var det heldigvis det, og jeg trasket hjemover med beina sopende etter meg, lagde meg en slags middag - før jeg tok turen til Amfi og til Strømsnes for å besøke Helle. Det var en fabelaktig busstur, det må jeg si.
Jeg betalte 65 kroner for den jævla bussen, og bussjåføren slapp meg av et stopp for sent, fordi han mente at det ikke var noe busstopp der jeg egentlig skulle av.

COMINOR meg midt bak!

Helle og jeg bakte boller og puslet puslespill. Det var koselig i bunn og grunn, og Helle fikk den store æren av å kjøre meg hjem igjen. Øvelseskjøring.
Helt ærlig har jeg virkelig troen på morgendagen, det ser virkelig bra ut så langt: 2 timer med gym og lege klokken 1400. Er det rart jeg gleder meg?

mandag

Øvelse.

"Vi har ei jente her, rundt 15 år, tror jeg, som er bevisstløs. Hun puster, men det er ingen respons på noe som helst."
Ja, og denne jenta er liksom meg, da. Jeg føler meg heldig: jeg har blitt oppgradert fra FJORTEN til FEMTEN år, og jeg har lekt bevisstløs i omentrent en time. En fuckings herlig time med øynene igjen mens ambulansepersonell og brannmenn surret rundt omkring og prøvde å få kontroll på en "mulig" situasjon. Vi har hatt øvelse i ettermiddag; en liksom - greie der jeg og resten av klassen min hadde kjørt en minibuss i en fjellvegg, og det var røyk, bårer, masker, nakkekrager og hele pakka. Bare synd at jeg ikke så en dritt, og jeg vurderte et øyeblikk å erklere meg selv død. Denne øvelsen var lang og iskald, og jeg var ikke hjemme før klokken var nærmere halv ti.

Jajamennsann. Første skoledag på tre uker, og det var greit nok. Startet dagen med noen herlige timer med samfunnsfag og fortsatte deretter med noen timer med gjennomgang av praksisperioden. Egentlig føles det helt okei å være tilbake; være sammen med klassen min igjen og tilbake til hverdagen og rutiner og sånt.

Ellers er det fint lite å si. Kaputt, og i morgen har vi internasjonal dag - og norsk... og... jeg har hele munnen full av fabelaktige sår. Det er forferdelig.
søndag

Gamle dager og Narvik. Igjen.

Tiden går så utrolig fort, for det er søndag og vintertid igjen. Det merkes veldig godt at klokka er stilt en time tilbake, for i dag var det mørkt i femtiden. Ikke lenge igjen til jul nå, og for første gang på flere år gleder jeg meg faktisk litt. Ikke fordi jeg setter så stor pris på slike familieselskaper og familiemiddager og gudene vet hva, men fordi... ja, jeg vet egentlig ikke. Ferie, kanskje, og så får man lov til å gjøre absolutt ingenting. Jeg har allerede testet ut Macks nye sukkerfrie julebrus (DEN VAR NOE SÅ HELT VANNVITTG GOD!) og jeg fikk mamma til å kjøpe pepperkaker på butikken her en dag, bare fordi jeg hadde lyst til å lukte lukta av dem. Og dessuten har jeg kjøleskapet fullt av klementiner. I alle fall nesten.

Jeg er tilbake i Narvik igjen, og det føles godt. Det er ikke det at det ikke er fint og greit å være hjemme, men av en eller annen grunn er jeg ikke noe glad i Tromsø - og det kan ikke beskrives hvor bra det er å ha et sted som er mitt eget, der jeg kan senke skuldrene og gjøre et forsøk på å slappe av. Selv om det å "slappe av" ikke finnes i vokabularet mitt, og jeg egentlig er ganske så ukjent med ordet, har jeg en viss formening om hvordan det føles eller er.
Det er så stressete og kaotisk å være hjemme, og nå håper jeg at det går an å få en liten pause fra tankekverning - i det minste fram til onsdag. For da er det nemmelig LEGE som står for tur, og vi skulle snakke om en mulig røntgen.

I morgen skal jeg forresten på skolen også. For første gang på tre uker, og jeg tror det kan bli ganske så greit. Nok praksis for en stund.



Inger har forresten lagt ut noen veldig fine og sjarmerende bilder på Facebook, og noen ganger når jeg ser på bilder fra så kalte GAMLE DAGER, skaper det forferdelig mange følelser. Ofte savner jeg hvordan jeg så ut på den tiden. Sunnere. Jeg så definitivt bedre ut enn det jeg gjør i dag, og jeg lever med det lille håpet om at det er mulig å se sånn ut igjen.
Kanskje ikke akkurat i dag eller i morgen eller i løpet av de neste ukene, men en dag i framtiden, så kaaanskje.
Bildet over er tatt fra Inger og jeg hadde en sånn typisk oss kveld, der vi egentlig ikke hadde noe som helst å gjøre, og fant fram sminkesaker og kamera (mitt har jeg selvfølgelig klart å legge igjen hos mamma og pappa, idiot som jeg er).

Og ja. Jeg savner håret jeg hadde på den tiden; i februar en gang. Eller kanskje det var mars, jeg husker ikke. Men det er lenge siden - og det er Inger som er ansvarlig for den forferdelige sminken jeg har på meg. Høhø.

Jeg er...


  • En gneldrende lerke.
  • En stripete sebra.
  • En bitter ostekake med kjeksbunn, og med et tynt lag gelé på toppen.
  • En ekkel gjennomsiktig lutefisk.
  • En porsjon iskrem. Sett meg i varmen, og jeg smelter fort.
  • Et ustemt piano med sorte tangenter.
  • Myk metall.
  • En tv. Jeg kan være både høyt og lavt når jeg er PÅ. Og dessuten er det en haug med kanaler å velge mellom.
  • En enhjulssykkel.
  • Et stikkende grantre som man kan pynte til jul.
  • En løvetann. Jeg henger med hodet hvis jeg ikke får vann.
  • En høstregnstorm.
  • Et gjørmehull.
  • En nedslitt liten hytte langt oppe i skogen, med en merkverdig innredning.
  • En laks.
  • En sommerfugl, men jeg er enda i larvestadiet.
lørdag

All this time.

særdeles givende fredag:


Noomi og jeg bakte et fjell med boller. Det var mel over alt, og kjøkkenet så ikke ut da vi var ferdig. Det blir ofte sånn når man baker sammen med en niåring som så veldig gjerne vil være med på å gjøre alt sammen, og som får det for seg at det er kjempelurt å skrape mel fra kjøkkenbordet, for så å bære det i hendene sine - og kaste det i søpla. Mamma måtte vaske alle skapdører, benker og gulvet da hun kom hjem fra skolen utpå formiddagen. Stakkars.

Jeg fant til og med fram noen perlesaker som ikke har vært ute fra skuffa på kjøpmannsdisken på noen år, bare for å ha noe å gjøre mens vi ventet på at Sandra skulle komme hjem fra skolen.
... Slik ble resultatet mitt.


Og.. ellers var vi på Jekta, uten å kjøpe noe som helst - om man da ser bort fra noen kalsium tabelletter, og en kopp kaffe. Det er ganske så hardt å skulle aktivisere en pratsom niåring hele tiden, for det er ikke snakk om å stille stille eller holde munn en liten stund; neida, her er det tegnemalesnakkesnakkeoggjøregjøre hele tiden, og sånt tar på.
Inger var innom på kvelden og vi spilte game of life. Dessuten snakket vi om skriving, og jeg har jo forstått at jeg kanskje burde begynne å skrive litt igjen.
Og dessuten, vil dere ha en hemmelighet?
- Jo. Hver gang jeg er på Jekta eller andre kjøpesenter, her i byen, håper jeg inderlig at jeg ikke skal møte på noen jeg brukte å kjenne en gang for lenge siden. Mest fordi at jeg ikke har noe som helst å si til dem, og jeg orker ikke sånn der "heihallojaellers, gårdetbra? Hvagjørdunå? Åherregudduharforandretdeg!" snakk. Det er noe av det verste som finnes, og jeg gjør alt for å unngå å bli lagt merke til. Det er ikke fordi jeg ikke liker å snakke med folk, men mest fordi jeg ikke aner hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal si eller noe som helst. Så vet dere det.

fredag

Kosefredag.

Det er fredag og søskenbarnet mitt har kommet fra Lofoten. Hun er ni år gammel, og veldig søt - og siden jeg har bestemt meg at jeg har fått nok hospitering for en stund, skal jeg være sammen med henne. Onkel Johan skal til Hammerfest sammen med pappa for å feire bestemors 80 års dag, og Noomi, som hun heter, skal være her i helga. Det kan i grunnen bli ganske så trivelig.
Vi skal bake boller og muffins, har hun bestemt, og så skal vi vissnok på butikken for å handle noen greier, og deretter skal vi spise boller og muffins til lunsj, før vi drar til byen - fordi hun må ha seg en lipsyl.
I tillegg burde jeg skrive noen greier, refleksjonsnotat og se over loggen - men jeg kjenner ikke at jeg orker det. I alle fall ikke akkurat nå.

Ellers er jeg ganske så sliten og lurer på om jeg får tatt tatoveringen i løpet av helga.
tirsdag

Annika tid.

Dagen i dag: FABELAKTIG.
Så langt har jeg:
- snakket med læreren min.
- vært på ica sammen med mamma for å handle noen Findus varer. Er 40% rabatt på alt sammen, og vi skal ha fisk til middag. Mamma skal lage laksesuppe, og jeg... jeg skal lage seibiff med løk.
- sittet på sofaen.
- felt krokodilletårer.
- forstått at jeg kanskje burde dra til legen i morgen.
- Sett gårdagens episode med Top Model.

Senere tenkte jeg at jeg kanskje muligens skal dra på Nerstranda, for der har de Elleville Dager og jeg skal svi av noen kroner på hårfarge og nye klær. Hvis jeg orker. Jeg tror jeg trenger Annika-tid, for nå kjenner jeg at det er like før jeg virkelig stuper. Og så tenkte jeg kanskje at jeg skulle ringe Karianne. Ja, det tror jeg faktisk at jeg skal gjøre!

Skulk.

I dag har jeg bestemt meg for at jeg er syk. Ja, akkurat det er jeg. Jeg orker ikke noe som helst, og jeg er stresset og det er kaos i topplokket fordi jeg ikke fikk tak i de menneskene jeg skulle ha tak i da jeg prøvde å ringe ambulansestasjonen her, for å fortelle at jeg har eh... migrene i dag. Migrene, jeg? Ja. Særlig.
Jeg er sliten. Det har gått i ett de siste ukene, og jeg skjønner ikkr når jeg skal få tid til å puste - så jeg skal ta å ringe den der læreren min etterhvert, for å spørre om hvor mye det egentlig er meningen at jeg skal jobbe.

Nevnte jeg at jeg er sliten?


I går hadde jeg forresten bursdag. Slik var attenårsdagen min:

Fresh og fin som alltid, på morningen før jeg skal på vakt på ambulansestasjonen i Tromsø. Så hey; sånn så jeg ut på første delen av dagen, før jeg fikk skiftet og trødd på meg den fine uniformen.

Familien min og jeg dro ut for å spise. Det var i bunn og grunn ganske hyggelig, fordi det er lenge siden vi har gjort noe sånt, og det var ikke så verst. Og som dere ser, har Peppes mer enn bare pizza. Ikke verst, eller hva?

Min elskverdige lillesøster i dunjakke. Klar for å se på menyen eller noe i den duren.

Mammaen min og pappas hand - og en... pizza.

Siden jeg hadde bursdag, fikk jeg servert dessert med stjerneskudd og hele pakka.

Da vi kom hjem fikk jeg gaver. Åh, jeg liker gaver! Egentlig har jeg fått veldig mye av mamma og pappa de siste månedene, og de betaler jo tross alt husleia mi også - så jeg synes egentlig ikke at det var nødvendig med noe som helst. Men. Nå er jeg 1700 kr rikere, har et par nydelige og varme tøfler, en massasjegreie, aloveraprodukter og diverse annet.

Ja, denne ser egentlig ikke ut - men jeg bakte bursdagsbrownies og inviterte Inger og Sunniva på besøk.

Og sånn så bordet ut, gitt.

Annika og lillesøster.

Siden Inger også har hatt bursdag, fikk hun gave fra meg. Ikke noe fabelaktig og kreativt, men.

Da vi hadde vært hjemme hos meg en liten stund, dro vi på kino. Den popcorngreia er en bursdagsgave fra FilmKick. Jeez. Vi så fritt vilt 2, en film som er så dårlig at jeg nesten blir lei meg. Herregud. Den er så absolutt ikke verd de 95 kronene vi betalte for å se den, og jeg holdt på å sovne. Etter en halvtime begynte jeg å se på klokka, og lurte på når den egentlig var ferdig.

Happy- Inger.

Inger + Sunniva.

Meg, like blid som alltid!


Annika og Inger i trappa på kinoen. Fint, hæ?
søndag

364 dager.

Min siste dag i mitt 18 år. Hurra. Fra og med i morgen kan jeg gå på butikken for å kjøpe snus selv, og tro meg - det blir fint. I can't wait. Men jeg må jo selvfølgelig på vakt, og Inger er kjempeopptatt hele uka - har et lite håp om at jeg får litt fri sånn at jeg kan få dratt på byen sammen med Silje og vært litt sammen med venner og familie og sånt.
Ellers: er jeg høyt oppe og har en fin puls på 599393939 eller noe i den duren. Jeg klarer ikke å sitte i ro, og det er frustrerende. Dessuten er jeg hjemme i Tromsø igjen, noe som foreløpig er greit nok.

Ja, jeg vet at det alltid er like spennende med bilder av matvarer og lignende, men hey: jeg fant ut at Synnøve har kommet med en litt mer Annika vennlig hvitost, så jeg tenkte at jeg skulle kjøpe en sånn en. Vel. Dårlig ide. For det første er jeg ikke noe glad i sånne oster som allerede er i skiver, for de skivene er så skrekkelig tykke. Og dessuten var de litt... klamme? Så det var ikke så mye å rope hurra for, akkurat.

I dag har jeg tatt buss. Det har blitt mye bilkjøring og sånt på meg de siste 24 timene, og joda, det må til når man skal fra et sted til et annet. Skruf, Dent, Narvesen Kaffe og Det Nye er sånne ting man må ha med seg for å overleve 4,5 timer på bussen fra Narvik til Tromsø.

Bare for å ha noe å gjøre, tok jeg bilde av det som foregikk utenfor da bussen stoppet i Bjerkvik.

Dette er den nye reklamekampanjen til Politihøyskolen. Jeg tror jeg liker den.

Greit, så ser kanskje en slik lue helt idiotisk ut: MEN den er varm, så jeg tror kanskje at jeg kommer til å kjøpe meg ei sånn ei i løpet av vinteren? Aner ikke, men jeg har litt lyst.

Jeg hater UGGS, men disse skoene så gode og varme ut på iskalde vinterdager. Dessverre tror jeg at pengeboka mi holder på å utvikle anoreksi, så det blir nok ikke flere sko på meg med det første.

Da jeg kom hjem til Mamma og Pappa, lå det en fin liten bunke på stuebordet. Brev og gaver til meg! Woho. O'lykke! Greit, jeg har ikke bursdag før i morgen, men jeg kunne ikke dy meg - så jeg åpnet dem opp. Men det er bare et problem: jeg vet ikke hvem jeg har fått to av gavene fra, så det ville vært fint hvis noen kanskje kunne fortelle meg det, sånn at jeg kan si takk.

Gave nummer 1: Et par tovede tøfler! De er kjempefine og jeg ser frem til å bruke dem. Men hey, hvem er de fra? Hvis du er der ute og leser bloggen min, kan du gi deg til kjenne sånn at jeg kan fortelle deg hvor takknemmelig jeg er for dem?

Gave nummer 2: Maria Mena! Lykke og salighet altså, denne cd'n har jeg ønsket meg lenge, så jeg ble utrolig glad. Men nok et problem: jeg aner ikke hvem denne heller er fra. Så. Leser du bloggen min, vær så snill - si i fra. Tusen hjertelig takk skal du uansett ha! :)

Gave nummer 3: 500 kr fra bestemor og bestefar! Ikke vet jeg hva jeg skal kjøpe for dem, en ny strikkegenser kanskje? Eller kanskje jeg sparer og kjøper meg en sånn fin liten pc. Dunno. Men penger kommer alltid godt med.

Brev nummer fire: Ikke så mye å rope hurra for, som dere kanskje ser. Det var en avsluttningsgreie fra BUP, jeg er jo stor jente nå og er for gammel for å gå dit, og jeg må fylle ut noen flotte fabelaktige skjemaer. "Har du den siste tiden blablabla... litt, kanskje, veldig." Kjempegøy. Et til meg, et til mamma og pappa - og vissnok et til klasseforstanderen min? Særlig at han får det. Særlig.

Og nå?
Jeg venter på Sunniva, for vi skal spille Game Of Life.

Klær for free.

Jeg har kommet over en sånn fin side, Gratiskläder - som den så fint heter, der man kan samle flotte poeng og få klær fra H&M og Gina's helt gratis. Er ikke det strålende, så vet ikke jeg!
Hvis du vil være med, kan du registrere deg her, og nei, det koster ingenting!

lørdag

Og her kommer veggen.

Ja, og her kommer veggen. Ganske lenge har jeg klart å holde det gående, men nå ser jeg at den kommer susende i mot meg i en faretruende fart. Krasjer jeg? Faller jeg? Og har jeg madrasser nok til å få en myk landing? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke.

Jeg er tilbake fra helgevakt, og det har vært ei slitsom helg. Noe har jeg lært: ambulansearbeid er ikke for sarte sjeler, det skal være sikkert og visst. Det har gått i ett siden jeg kom på vakt i går, og jeg måtte dra tidligere til stasjonen fordi vi skulle transportere et menneske til Bodø i 1500 tiden.

Joda, greit nok det. Her i Narvik er Bodøturer synonymt med psykiatri, og jeg må ærlig innrømme at det var litt rart å skulle være i arbeid - som helsepersonell, i stedet for å sitte på pasient siden. Denne turen var veldig spesiell for meg; spesielt siden noen i familien min har samme lidelse, og jeg satt bak sammen med vedkommet under hele transporten på fem og en halv time. Jeg følte så sterk omsorg for dette mennesket som var omentrent 30 år eldre enn meg, og det gjorde litt vondt at jeg forsto alt for godt hvordan det kvernet oppe i hodet hennes.

Det var for så vidt greit nok å se hvordan Nordland Psykiatriske Sykehus ser ut.

Jeg var trett og sliten etterpå, og vi var ikke tilbake på stasjonen før i 0200 tiden. Ikke fikk jeg sovnet før alt for sent, og sto opp fire timer senere, tømte oppvaskmaskinen og spiste en slags frokost. Mat + ambulanse = kaotisk, og har det ikke vært kaotisk fra før av - vel, så blir det i alle fall det når man går på vakt og må spise når det er tid.

Etter noen timer med avislesning og sånt, gikk alarmen igjen, og det var en ny lang transporttur til langt ute i huttiheita. "Jaja," tenkte jeg. "Så får jeg i alle fall sett hvordan Tysfjord ser ut, for der har jeg aldri vært". Den turen tok bare to fine timer, så var barnemat i forhold til den Bodøturen - men da vi kom fram og hadde avlevert pasienten, gikk alarmen igjen: ny tur! Og hey og hopp, så kjørte vi litt hit og dit og over alt og plukket opp et annet menneske som vi skulle ha med oss tilbake til Narvik.
Det gikk fint.

Etter alt var klart og ferdiggjort; bilen var som den skulle og journaler var utfylt og alt mulig, fant vi ut at det var på tide å dra på butikken. Jeg kunne ikke vært mer enig, for det var laaangt over middagstid for min del, og nesten tid for mellommåltid og hodet hadde for lengst begynt å kverne og ja, jeg vet ikke hva. Vel - da vi hadde ankommet ICA og plukket varer og sånt, så... gikk alarmen igjen. Jada, neida, så ble det vel ikke noen middag på meg i dag heller. Synd det der.

Etter mye om og men kom vi oss til slutt på butikken, men da var jeg så ferdig at jeg rasket med meg noe og betalte, dro tilbake til stasjonen og slurpet i meg en kopp kaffe og en Fedon bar, pakket sakene og dro hjem. Egentlig skal jeg jo være på vakt til mandag, men da skal jeg hospitere i Tromsø, og jeg må ta bussen dit i morgen.

Halleluja. Og krokodilletårene har alt meldt sin ankomst. Smil. Dette går bra, Annika, du er stor jente. Og store jenter, de sipper ikke.
fredag

Øhø.

Ja, jeg skjønner jo nå at det kanskje ikke er så smart å drikke seg relativt full på en torsdagskveld, komme hjem kjempesent og stå opp klokken kvart på åtte bare fordi det er dommedag og fordi jeg må spise frokost. Det er heller ikke så lurt å la oppvasken fra kvelden før bli stående over natten, for grøt og sånt er så innmari vanskelig å fjerne når det har stått i noen timer, selv om kasserollen har stått i vann over natta.
Men jeg skjønner jo også det at frokost gjør store underverker for denne kroppen, og takk og lov for at jeg er i så pass velfungerene stand at jeg orket å koke den der hersens havregrøten.

Ellers er jeg fri for snus, har en lettere hodepine, er kjempetrett og skal legge meg for å sove igjen om ikke så veldig lenge, og skal på vakt 1500. Det er heldigvis litt lenge til, så jeg har god tid.
torsdag

Så sliten.

Hei, jeg heter Annika, og jeg er forferdelig sliten! Ja, det må jeg si. Det føles ut som jeg har vært på fylla tjuefem dager i strekk, og døgnet i omentrent like mange. Da jeg var ferdig på vakt i morges klokken 0800 var jeg så sliten at jeg så vidt klarte å stå på beina, og det var ikke enkelt å stable seg bortover til VOP og til timen jeg hadde med T halv ni.
Vel. Nå, etter nok et par timer med søvn, en kopp te og en god varm dusj må jeg si at jeg føler meg bittelitt bedre. Takk og lov.

Det har vært ei lang natt. Gårdagen var relativt kjedelig; det var to turer, men begge var uten pasientkontakt, og tiden sneglet seg av sted. Jeg fikk i alle fall demontert noe utstyr for så å sette det sammen igjen, sette en veneflon (ikke så skummelt, faktisk), vasket bilen, ryddet litt her og der, lest ferdig nok ei Varg Veum bok og drukket kaffe nok for et par dager framover. Klokken ti var jeg så trett at jeg gikk å la meg, og jeg orker ikke engang å beskrive hvordan det føltes å sove i sykehus sengetøy igjen. Lukten av sengetøyet minnet meg om madhouse og nyre og alt annet, og tro meg, det var vanskelig å få sove. Vel. Da jeg endelig sovnet, begynte den der walkie - talkielignende greia mi å gnåle, og pooof, så var det opp å stå, på med klærne og før jeg viste ordet av jeg satt jeg i en gul bil med blinkende blålys og suste av sted til et menneske. Da vi kom tilbake til mottaket med pasienten, var det plutselig tid for nok ei utrykning og nye mennesker og jeg tror ikke jeg var helt med i topplokket, trett som jeg var og med klærne sånn relativt skjevt på. Litt av et syn.

I to - tre tiden var jeg på plass i senga igjen, og det var vanskelig å få øynene til å gli igjen, for jeg ble liggende å stirre på den der greia som gir lyd fra seg hvis det skjer noe, i håp om at den skulle holde fred sånn at jeg kunne få et minutt eller to med øynene igjen. Det var ikke det at jeg ikke VILLE oppleve noe, men med et blodsukker nede på null og et hode som hadde tatt kveld for flere timer siden, var det ikke bare bare å gjøre noe som helst.
Joda. Da jeg var ferdig på vakt, pakket jeg sammen sakene mine og dro rett til VOP. Ikke at det kom noe ut av denne timen, jeg var sint og irritabel og hadde lyst til å grine meste parten av tiden, fordi jeg var så sliten og T tegnet i hytt og gevær på den fine tavla si. Ikke fikk jeg gå heller, for vi begynte å snakke om kostlista og matlogg og gudene må vite hva og legetimer og alt ble kaos oppe i topplokket, og da jeg endelig fikk gå, var det så vanskelig å bevege på beina at jeg brukte skosålene som ski og subbet bortover gulvet mens store krokodilletårer falt nedover trynet mitt.
På vei ned veien fra sykehuset, møtte jeg på ei dame - og hun må ha trodd at jeg var gal, der jeg gikk og stortutet med buksa ned på knærne og håret alle veier, innpakket i en oversized dunjakke og klær som ikke passet sammen i det hele og det store.

Men som sagt: jeg føler meg bedre. Mye bedre. Jeg har dusjet, fått på meg nye klær, sovet en times tid, og puslet med noen greier som Inger skal gå i bursdagsgave, ooog snart tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur på Amfi for å handle ferdig gaven til Inger, og dessuten hørte jeg på Radio Norge at de har 30% på alt på Kid Interiør, og det passer meg fint for jeg trenger nye puter til sofaen min. Og så skal jeg skrive logg, se på tv, spise middag, kanskje møte Helle, vaske leiligheta og toalettet og hva det enn måtte være, og SLAPPE av før jeg drar på vakt igjen i morgen klokken 1500. Helgevakt.
tirsdag

Fighting to make the mirror happy.


På tur hjem fra butikken, tusler jeg veldig veldig sakte - i stedet for å løpe, som jeg har gjort den siste tiden. Gå, hva er det? Løpe, ja, la oss løpe! Jeg orker ikke, gidder ikke, må ikke, kan ikke, får ikke til, og dessuten hører jeg på denne sangen på mp3 spilleren min, som nesten får det hele til å tippe over. Beautiful heter den, og den gir meg hjertesorg uten grunn. Det er tåpelig, patetisk og latterlig, og jeg hater å bli emosjonell av en sang - men denne, den får meg nesten til å krype sammen i grøfta.
I'm dying for new life.


Jajamennsann. Dagen ble ikke så ille likevel; dag to på utplasseringen, og jeg må ærlig innrømme at jeg stortrives! Menneskene som jobber der er så utrolig hyggelig, og de er veldig inkluderende hele gjengen, snakker til meg og forstår at jeg ikke kan mer enn absolutt ingen verdens ting. Og dessuten svarer de på alle de idiotiske spørsmålene jeg stiller, for tro meg, jeg spør masse. Hva er det for? Hva gjør den greia der? Hva er Ødem? hvorfor ditten og hvorfor datten? Men hey, man må jo faktisk stille spørsmål for å få vite noe her i livet.

Dagen har i bunn og grunn vært ganske så givende, om man da ser bort fra at jeg egentlig begynte klokket 0900, i stedet for 0800 - som jeg trodde, og at jeg ikke gjorde noe som helst fra 0745 - 1200. Ikke noe annet enn å lese i Grunnleggende Ambulansemedisin, og hvis det fortsetter som dette, vil jeg ha lest ut hele boka i løpet av disse to ukene jeg skal være utplassert. Ikke at jeg husker så mye av det jeg har lest, men likevel.
I dag har jeg vært på to turer med sykebilen. Siden jeg hadde dagvakt, var jeg på bil nr. 3, og den bilen kjører som regel bare såkalte "vanlige turer", som innebærer å kjøre et menneske fra et sted til et annet. For eksempel: fra et sykehjem til legevakten.

Jeg har vært med ei eldre dame i røntgen, og snakket masse med henne - så har fått en del øving i kommunikasjon med eldre, noe som slettes ikke er så vanskelig. De har så mye de vil snakke om, om ting de har gjort i livet, om reiser de har vært på, om ektefeller og om barn, så det går greit. Dessuten er jeg ikke verdens dårligste til å snakke med mennesker.
I tillegg har jeg vært på en akutt - tur med blålys og hele pakka. Det var nesten kult, selv om situasjonen var ganske så alvorlig, og jo, det var veldig lærerlikt. Jeg var egentlig ferdig på vakt 1530, men dro ikke fra ambulansestasjonen før nærmere halv fem, og jeg FLØY bortover gatene i en forferdelig hastighet.
Og så har jeg gjort leksene mine; skrevet logg - og jeg har snakket med mamma i telefonen, sett hotell Cæsar, vært på Amfi for å kjøpe noen greier, spist kveldsmat og dagens siste greie på programmet før jeg legger meg er Grey's.

Har en lang dag i morgen, skal være på sånn 24 timers vakt, og det kan bli interessant. Men så har jeg fri på torsdag, og det blir greit selv om jeg ikke aner hva jeg skal ta meg til.
Dessuten slår det meg at jeg snart ikke kan dra til Modum likevel, fordi de ikke vil ha meg - og jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før legene prakker meg tilbake til rehab.
Nei, akkurat det orker jeg ikke å tenke på.

En sånn dag, ja.

"Oia. Så det er en sånn dag, ja," tenker jeg da jeg endelig får kravlet meg ut av senga med øynene halvveis igjen, sliten i hodet og kroppen av absolutt ingenting. Jeg har lyst til å sove mer, men nei, det går ikke, for jeg skal ut i praksis og for håpentligvis redde noen liv. Det er helt mørkt utenfor, og det er ikke så veldig oppløftende. Spesielt ikke på en dag som denne.
For ja, er det ikke typisk? Dette er en sånn dag der alt virker feil; jeg, verden, frokosten, temperaturen i rommet, klærne, skoene, kakaoen, vitaminpillene - alt sammen. Jeg er iskald, til tross for at jeg har kledd på meg masse klær, blitt litt mer elefant siden sist og det eneste jeg har lyst til er å grave meg ned under dyna og melde meg ut fra verden.
En sånn tirsdag. En blå tirsdag.
mandag

Fin dag.


Okei, jeg vet at dette er et forferdelig dårlig bilde; kvaliteten suger, jeg ser ikke ut og det er ganske vanskelig å se hva jeg har på meg, men altså: dette er Annika i ambulanseuniform! Med jakke, genser, t-skjorte, og bukse. Hele pakka! Og jeg må si at det var ganske vanskelig å finne et sett som satt sånn noenlunde der det skulle. Velvel.
I dag har vært min første dag i praksis, så jeg tenker jo at jeg selvfølgelig må skrive litt om det. Det har vært en veldig givende dag for min del, helt sant, og jeg er i godt humør så langt. GULLSTJERNEDAG.

Jeg sto opp klokken 0600 som vanlig, tok meg en dusj og gikk hjemmefra klokken halv åtte for å møte Maria i klassen min som også er utplassert i Narvik. Vi rotet litt før vi fant frem, og det første møtet var... ja, vet ikke, jeg var jo litt nervøs og sånn, men hey, det gikk strålende: vi ble godt mottatt av menneskene der - de var virkelig hyggelige og imøtekommende, og jeg er storfornøyd. I starten fikk jeg klær og sånt, og så sjekket jeg bilen sammen med en av de som har ansvaret for meg. Vanlig prossedyre, det å sjekke at alt utstyret er på plass før dagen starter. Deretter var jeg med på mottaket, hilste på menneskene der og sånt, var med en lærling for å fylle opp et skap og var med for å levere en bestilling på lageret - de trengte noe nytt utstyr. Det har vært en rolig dag, med en tur, en slik vanlig en; en mann som skulle transporteres fra et sted til et annet, men det var hyggelig. Han var gammel og veldig søt. Ellers har jeg lest litt pensum, drukket masse kaffe, kjørt noen turer hit og dit med de jeg skal være sammen med de neste dagene og snakket tull med dem.
Jeg skal være utplassert på dagbilen i morgen, det vil si fra klokken 0800 - 1530, og onsdag skal jeg være på døgnbilen (onsdag 0800 - torsdag 0800), og så skal jeg jobbe i helga. Det blir morsomt, og jeg ser fram til det. Jeg tror det blir bra.

Han ene som jobber sammen med meg har en valp. Det er en Labrador Retriver, 3 måneder gammel, sort som natten, og han må være det søteste, nydeligste og den herligste skapningen jeg har sett på lenge. Hvorfor i herrens navn og rike selger de ikke valper på apoteket? Noen bedre "bli - glad" medisin finnes ikke, og valper er så skjønne. Jeg blir glad bare av å se på dem, se hvordan de løper fram og tilbake med halen dansende rett til vers, glad av å se på hvordan de presser seg inn mot deg for å få kontakt, glad av å være i nærværet deres. Hund. Jeg tror virkelig at jeg må få meg en hund!

I dag har jeg tatt jomfruturen på moped. For nei, jeg har aldri sittet på moped før - og ja, i dag var første gangen. Kim kjørte meg på butikken sånn at jeg fikk handlet, kjøpte snus til meg, og kjørte meg hjem etterpå. Det var veldig snilt gjort, og han er ganske så hyggelig om jeg må si det selv. Jeg har forresten sagt ja til å male rommet hans, ikke om jeg vet at det blir noe av det, men jeg liker å gjøre sånne ting, så hvorfor ikke. Kim er lærling, like gammel som meg og ganske så hyggelig, synes jeg.
Hvis jeg får ordnet sånn at jeg går av vakt på lørdagskvelden, skal jeg kanskje være med på en kostymefest, ikke at jeg tror at det blir noe av det, men det kunne jo kanskje vært greit. Det kunne vært morsomt å gjøre noe sånt, møte andre mennesker og tja.. jo. Det hadde i grunnen ikke vært så ille.

Ellers har jeg blitt tatt for å være fjorten år og ei sur lita drittkjerring. Det er første gangen i mitt liv at jeg har blitt tatt for å være yngre enn det jeg er; men det er kanskje ikke så rart. Kim sa forresten også det: "Du ser ikke fjorten år gammel ut i ansiktet, men litt langt unna kunne man kanskje trodd det. Og ja, jeg syntes også at du så litt sånn sur ut første gangen jeg så deg."
Jaja, da har jeg hørt det også. Nytt mål i livet: smil litt mer. Vær litt gladere. Le mer.

Akkurat nå holder jeg på å fryse meg ihjel, har vært en god del ute i dag, så er ganske så nedkjølt. Men det går bra, for nå har jeg kledd på meg tusen lag med klær og skal snart drikke en kopp kakao, mens jeg skriver loggen fra i dag. Og senere er det Top Model.
Dette er en fin dag og en fin start på uka. Slettes ikke verst!
søndag

Bli ny.

Som dere sikkert ser, har jeg ordnet meg en ny layout. Jeg er litt usikker på om jeg liker den, muligens litt for mye sommerfulger og lykke og herlighet for min smak, men nå har jeg sittet i timevis bare for å finne ut av denne dritten - så jeg orker rett og slett ikke å ordne mer på det. SÅ det blir sånn inntil videre.

I dag har Inger bursdag. Jeg må nesten få gratulere henne så mye med 18 årsdagen (igjen). Tenke seg til: atten år!

Og ellers er jeg tilbake i Narvik igjen, sitter rett opp og ned i sofaen mens jeg ser på Åndenes Makt og prøver å holde øynene åpne. Jeg er trett, sjokkerende nok, og jeg vurderer å gå å legge meg hvert øyeblikk. Har tross alt praksis i morgen, og det kan jo være greit å være uthvilt og sånt til da. Ville jo tatt seg kjempefint ut om jeg for eksempel klarte å sove litt for lenge, ikke at det er tilfelle med min flotte søvnkvalitet, men.

Søndag. Jeg sto opp halv åtte, gjorde ingenting, spiste frokost, gjorde ingenting, spiste lunsj og glante på tv, gikk en tur ut i regnet, stakk innom besteforeldrene mine og drakk et par kopper kaffe, gikk hjem, gjorde ingenting, så på tv, kokte eplehavregrøt til middag, så på tv, trykte på datamaskinen, leste avisa, og litt forskjellig. I dag har jeg til og med fått med meg Himmelblå, Hundehviskeren, Under samme tak, tv2 junior, en film som gikk på tv2 zebra og andre herlige greier. Hurrahurrahurra.

Jeg har kommet fram til at det muligens er på tide å ta seg en tur på butikken. Det blir riktignok ikke før i morgen, siden det er søndag og butikken er stengt, men kjøleskapet mitt er forferdelig tomt og jeg har ikke så mye annet enn knekkebrød og havregrøt, et par epler, kanel og en drøss med sånne barer. Så. Hvis jeg ikke skal jobbe døgn i morgen, MÅ jeg handle. Mamma hadde blitt sinna hvis hun hadde sett meg nå. Kniz.

Miserabel.

14.april 2008.

...Jeg sitter i sofaen og ser livet mitt passere, susende forbi stuevinduet i det siste toget som er på vei ut i verden. På vei ut til opplevelsene, kjærligheten, vennskapene, gledene, sorgene, oppturene, nedturene, latteren, de fantastiske smilene. Det var liksom ikke det at jeg ikke hadde tenkt eller hadde planer om å være med; kofferten sto i gangen, jeg hadde kledd på meg jakka, skoene, skjerfet godt snurret rundt halsen og ullvottene mor har strikket til meg holdt jeg i hånden. Jeg var nesten klar, ventet bare på at noen skulle komme og hente meg med en eller annen bil slik at jeg kunne komme meg til stasjonen, sette meg på det toget og bli med. Men det kom ingen bil. Kanskje fordi jeg hadde glemt å ringe noen som kunne plukke meg opp, og dessverre for meg var det for sent da jeg oppdaget det. Farvel. I stedet for å ringe etter en taxi, eller skyndte meg til busstoppet for å rekke en eller annen tilfeldig buss, kledde jeg av meg alle klærne og krøp tilbake under ullteppet i skinnsofaen.
Gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd. Der har du meg.


Jeg kunne vært den store, fantastiske skuespilleren i filmen: ”Annika: livet, liksom”. Jeg hadde fått hovedrollen og det ville blitt min største, mest fantastiske film noensinne. Det ville vært mitt store gjennombrudd, min store mulighet, min sjanse til å komme meg opp og fram og vel så det. Men i stedet for å gi hele greia en sjanse, og virkelig gå inn for rollen, lot jeg det bare passere. Jeg visste at den kom til å bli vanskelig; det fantes ikke manus, og konseptet med filmen var at det skulle bli noe ved hjelp av tilfeldigheter som kanskje ikke ville være så tilfeldige likevel, valg og utfallene av dem og ting som det. Men det kunne være verd det.

I stedet for å prøve ga jeg bare vekk alt sammen. Det fantes ingen andre som var kvalifisert for rollen, og likevel trakk jeg meg. Trakk meg unna, og ble stående utenfor som tilskuer. En patetisk, ulykkelig tilskuer som ikke orket å løfte hodet opp mot himmelen.
Tilskuer. Passasjeren som ikke kom med toget
.

...
lørdag

30 rare fakta.

Har du:

1. Mellomnavn du helst vil glemme?
- Nei, men jeg har vurdert mange ganger å legge til Willhelmine. Det er bestemors mellomnavn, og jeg synes det er kult

2. Noen sykdommer?
- Ja, et par.

3. Blitt slått ned?
- Hm. Nei, jeg tror ikke det.

4. Noen arr? Og deres historie.
- Ja, jeg mistet en kaffekopp med varm kaffe i fanget og ble forbrent.

5. Største ulykke du har blitt utsatt for?
- Jeg har ikke blitt utsatt for noen, egentlig.

6. Og følgene skader?
- Har jeg ikke blitt utsatt for noen, kan jeg jo heller ikke ha noen skader?

7. Noen gang vunnet en konkurranse?
- Jada. Jeg har vunnet to par sko, og ei skrivebok og noen andre greier i forskjellige konkurranser.

8. Mistet noen nær deg?
- Kaninen min.

9. Slokknet på fylla?
- Nei.

10. Spilt på konsert?
- Haha, ja!!! Jeg spilte fiolin i 3. eller 4. klasse engang, da vi hadde den kulturelle skolesekken.

11. Eier du pcen du sitter på nå?
- Nei. Bare delvis. Troms fylke eier deler av den.

12. Eid/eier dyr?
- Jeg har hatt to kaniner og så har vi en hund i tromsø.

13. Noen fiender?
- Nei, jeg har ingen fiender.

14. Skilte foreldre?
- Nei. Mamma og pappa er godt gift, og forhåpentligvis lykkelig med det.

15. Godt forhold med dine søsken?
- Ja. Jeg er veldig glade i dem.

16. Fest eller roligkveld?
- Som regel foretrekker jeg en rolig kveld med film og spill eller noe sånt. Men festligheter er gøy det og, i blandt.

17. Har noen fått deg til å gråte?
- JA.

18. Hyperventilert?
- Ja.

19.Nærmeste nabokommune?
- Ehm. Aner ikke.

20. Favoritt tøy?
- Skjørt. Kjoler.

21. Hvor oppbevarer du mobilen?
- Her og der og over alt. Dessverre husker jeg aldri hvor jeg legger den.

22. Reist med fly?
- Ja, de fleste har vel det for tiden.

23. Svømt med delfiner?
- Nei , men det hadde vært kult.

24. Vært på cruise?
- Telles hurtigruta..? :P

25. Gjort noe ulovlig?
- Jada. Det har jeg.

26. Fått et fremmedlegeme inn i kroppen?
- Tja. En kanyle, for eksempel. Den skal jo ikke være der.

27. Vært utro?
- Nei

28. Kjørt traktor?
- Nei

29. Hatt blackout?
- Ja

30. Knekt noen knokler?
- Nei, takk og lov.

How did she get this way?
How did she get this way?
Through trying to hide it.
What does it take to say,
What does it take to say
She’s dying, Sophie’s dying

Sophie - Eleanor McEvoy
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive