søndag

Hurra meg rundt!

lillesøster (ja, det ble virkelig det beste bildet)

Annika


16 mai. Den store festdagen der flertallet av Norges ungdommer samler seg rundt om kring i landet, drikker seg relativt fulle og forhåpentligvis har det gøy sammen.
Selv valgte jeg å avstå fra hele feiringen; ikke fordi jeg er avholdsmenneske, men fordi humøret var mindre bra og fordi jeg sparer pengene mine til sydenferien min om ikke mer enn seks dager.

I stedet for bakte jeg kake som ble pyntet med krem i forskjellige farger, fullførte sette-opp-trampolina prosjektet og tok de første sprettene på aldri så lenge. Forrige vår og sommer, da det var hoppetid, hadde jeg omentrent aktivitetsforbud og tilbrakte mesteparten av tiden på rumpa. Det er fint at det ikke er sånn i år.

Dessuten så jeg en hel MGP sending for første gang i hele mitt attenårige liv, sånn ca fra begynnelsen til slutten. Jeg har aldri syntes at den formen for underholdning har vært spesielt spennende, mest på grunn av all den elendige musikken som Europas land klarer å koke sammen - men i går ble jeg altså sittende framfor tv skjermen sammen med lillesøster, hekletøyet og følge med på poengutdelingen.


Og så er det plutselig 17.mai, da. Egentlig kan jeg ikke helt forstå hvor alle disse månedene har blitt av, og kanskje er det like greit. Månedene som har gått har ikke vært spesielt minnerike, så det er kanskje like greit at jeg ikke husker så mye av dem. Mesteparten av tiden har blitt tilbrakt på Capio framfor matbordet med tårer i øynene og en forferdelig angst på innsiden. Det gjør ikke noe, for det har vært verdt det. Det har vært verdt alle vonde følelser, all frustrasjon og frykten for at det aldri kom til å gå over. Jeg har andre erfaringer enn tidligere, og nå vet jeg at det blir bedre. Det blir bedre å være menneske når man aldri gir opp, og ikke stopper å kjempe.

Uansett. De siste årene har jeg ikke vært spesielt glad i denne dagen; skrålende mennesker, fæle fløytelyder, penklær, iskrem og pølser i brød, enorme menneskemengder i storgata, nasjonalsangen og tog. De evinnelige togene. Det var helt annerledes da jeg var barn, naturligvis, og gikk sammen med klassen min på barneskolen mens vi skrek etellerannet rop som vi hadde funnet på selv, viftet med flagg og trampet rundt i kjoler, skjørt og hva det nå enn måtte være. Høydepunktet var fisking og lykkehjul på Selnes barneskole - og alt i alt var det egentlig en fin tid.

Forrige 17.mai var grusom. Det var stygt vær; snø og regn om hverandre, et humør som passet fint til værforholdene, et hode som var en dott og kun fylt av en eneste ting.
I dag har jeg planer om at det skal bli en annerledes dag - og jeg vet at det kommer til å bli det. Jeg skal trø på meg en festdrakt som er for kort til lillesøster, traske ned til stortorget for å høre på årets tale, skrevet av 7.klassinger. For seks år siden holdt jeg selv tale der sammen med Inger og ei som vi gikk i klasse med. Deretter har jeg planer om å dra på barneskolen sammen med pappa for så å dra til byen, spise middag på Egon og se Ylvis III i kveld.

Ha en fin dag!

1 kommentarer:

Swampoline sa...

håper du får ha en kjempe fin dag!
klemmer

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive