fredag

Hjemme igjen.


Og så, halleluja for det, er jeg hjemme i Tromsø igjen. Føttene er godt plantet på stuebordet som vanlig, mens resten av kroppen er presset ned i skinnsofaen. Det er ikke det at jeg ikke har sittet nok på rumpa de siste 48 timene, men det er virkelig noe annet å sitte hjemme i sitt eget hus enn i en traurig svett bil der man så vidt kan bevege beina.

Som flere av dere har fått med dere, har jeg hatt en ufrivillig bloggpause i over ei uke. Jeg har vært fullstendig offline på alle mulige måter; leiligheta vi leide i Stockholm var uten tilgang til internett, mobilen min ble tømt for ringe-penger, jeg har ikke lest ei eneste avis (eller bok for den saksskyld), ikke sett på nyheter – absolutt ingenting. Velvel.

Jeg vet ikke hvor mye det er å skrive om den eviglange bilturen; det har vært slitsomt, men veldig okei. Vi har vært på outlet, i dyrepark, vært på Grøna Lund, trasket i et tusentalls butikker, spilt minigolf, kjørt litt rundt i ring, grillet, tatt metroen, spilt The Sims 3 til den store gullmedaljen, sett en filmting på et museum og allverdens andre ting og tang. Jeg har til og med mistet skinnjakka mi, flink som jeg er.

Det har vært en fin tur, til tross for at jeg har vært en prøvelse for både familien min og meg selv. Med anoreksi, og alle andre sykdommer, er det sånn: når et menneske i en familie blir syk, blir det ikke bare personens egen sykdom. Det blir hele familiens. Jeg blir sliten av meg selv når jeg oppfører meg som en grinete drittunge fordi ting ikke blir helt som jeg hadde planlagt; jeg blir sliten av meg selv når jeg sitter på toalettet og gråter på grunn av det folk flest vil kalle "ingenting" – og som garantert er det også. Både titt og ofte skjemmes jeg over denne grinete delen av meg som plutselig kan slå ut i hytt og gevær i de mest upassende situasjoner – som når man er sammen med flere andre mennesker, og egentlig burde oppføre seg ordentlig. Mesteparten av tiden er jeg som regel snill pike, biter tennene sammen og lar den hylende frustrasjonen for ting som egentlig ikke er noe problem, bli værende der den er, men noen ganger renner det rett og slett bare over.

Selv om, ja, den psykiske formen min kanskje ikke er så veldig bra – det kryper noe vondt på innsiden, har det gått relativt greit. Jeg er litt sliten. Og litt trist.

bilder fra turen: se innlegget under

2 kommentarer:

Elise sa...

Godt å høre fra deg igjen, var ikke meningen å mase :-p

Selv har jeg vært på ferie med familien i 4 1/2 døgn og er utslitt. Du beskriver veldig bra det jeg har følt på, men ikke helt klart å formulere for meg selv. Det som for andre ser ut som ingenting, blir et uoverkommelig fjell av følelser for meg, og av og til renner det bare over. Jeg takler faktisk ikke å være så tett oppi folk over så "lang" tid.

... sa...

Hehe, du er nok ikke den eneste som har lurt på hvor jeg har vært :)

Det er fryktelig slitsomt å være på ferie sammen med mange folk og jeg er enig: det er grusomt å være skvist inn i flere andre over en lengre periode.

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive