tirsdag

Sånn var det, i alle fall for meg.


Jeg har lenge tenk å skrive noe som kanskje kan forklare hvordan det er å være skrekkelig dårlig, selv om det er vanskelig. Jeg vet ikke om denne teksten er upassende, og som alltid: si i fra om den skulle være det. Denne teksten er et håpløst forsøk på å beskrive hvordan det kan være å ha en spiseforstyrrelse, før man kommer i en form for behandling som fungerer. Før man kanskje forstår at man trenger hjelp.



Du våkner klokken halv fire, to timer etter du sovnet, langt fra uthvilt – men du er sånn passe fornøyd med de få timene kroppen har ligget omentrent i ro. Søvn er ikke akkurat hverdagskost lengre, og du har etter hvert lært å sette pris på de øyeblikkene der du kan holde øynene igjen, stenge verden og livet ute et øyeblikk og sveve av sted til drømmeland. Det er ikke det at drømmeland er noe spesielt beroligende det heller; om nettene drømmer du om mat. Du har noe som ligner, i alle fall for deg, eviglange mareritt om mat. Akkurat slike bilder man kan se for seg når man har spist alt for mye på julaften, så mye at magen verker og det nesten er umulig å få sove fordi det sprenger sånn i kroppen og matretter surrer rundt om kring i hodet – nesten sånn at man blir kvalm. Forskjellen er bare det at du drømmer om store mengder mat som renner innover deg, gigantiske kaker med sjokoladekrem, enorme mengder brødskiver, baguetter som renner over av ost og flere liter med Cola. Disse drømmene får deg til å våkne med panikk i brystet, mens hendene dine veiver febrilsk rundt om kring i rommet, bare for å kjenne at du fortsatt eksisterer.



Før du sovner piner du deg selv med liksom-godnatt historier, som som regel består av kokebøker, pugging av oppskrifter og diverse annet, uten å vite hvorfor. Det er umulig å lese vanlige bøker, fordi tankene ikke henger med på setningene, de klarer ikke å feste seg til en fengslende historie – de er fullstendig overfylt av en ting: mat.

Du holder deg i senga frem til klokken seks, sånn at dagen ikke skal bli alt for lang. Den er lang nok som den er fra før, og alle blikkene på klokken i løpet av dagen, gjør det nesten uutholdende å være våken. Du setter beina på gulvet, beveger litt på dem for å få blodsirkulasjonen i gang igjen, med iskalde tær og reiser deg opp. Joda, lårene, leggene er der fortsatt, ikke noe problem. "Da er alt i orden, jeg kan fortsatt gå, " tenker du, inntil du tar de første skrittene og legger merke til at pipestilk-beina holder på å falle sammen. De klarer ikke å bære vekta av din egen kropp lengre. Sakte men sikkert, et skritt av gangen, åpner du soveroms døra mens svimmelheten surrer rundt i hele kroppen. Du kjenner hjertet slå, og hvisker overbevisende til deg selv: "Jo, da er alt fortsatt okei. Ikke noe problem." Det er så vidt du kommer deg opp de femten trappetrinnene opp til stua, og "oppoverbakken" som for folk flest bare tar noen sekunder, krever flere minutter og uendelig med krefter.



Det er som om du har vært på fylla hver eneste dag i ei hel uke.



Du er takknemmelig for at det ikke finnes noen dører som må åpnes før man kommer inn på kjøkkenet, og som hver eneste morgen, er den veien du går. Hjertet, det lille hjertet som fortvilt prøver å holde deg levende, banker panisk i brystet, dunk- dunk, i det du åpner døra til kjøleskapet. Døra med det store skiltet: "FORBUDT. KUN ADGANG FOR EIERE." Du eier det jo ikke, for du har ikke betalt for noe der, men likevel lar du øynene følge hyllene opp og ned, før du smeller igjen forbindelsen mellom hvitost og kjøkkengulvet, mens stemmen, den forferdelige brølende greia i hodet skriker fæle ord som ikke passer å fortelle noen. Deretter åpner du alle skuffer og skap, på jakt etter noe som kanskje har falt ut fra en pose eller ei eske. Det er egentlig ikke lov det heller. Asjettene etter gårdagens kveldsmat som familien fortærte, står plassert på kjøkkenbenken; oppvaskmaskinen var full da lyset ble slukket. Du stirrer lengselsfullt på dem, fukter fingrene, lar dem gli over porselenet, og putter dem i munnen. Slikker kniver og gafler som fortsatt har et snev av inntørket sjokoladepålegg.



Deretter kommer skammen; den endeløse skammen fordi du oppfører deg som en hund, en liten lodden skapning, som sitter under bordet når resten er plassert på hver sin stol, i håp om at noe skal falle på gulvet. Det er ikke lov, det er ikke lov og det er flaut. Det er flaut for du vet like godt som alle andre at dette ikke er normalt, det er en sinnssyk oppførsel som kun noen spisesyke gjør. Du er en av disse som plukker, pirker og slikker benken. Brutalt, men sant, for det er sånn det er. Akkurat sånn.



Du skjønner ikke hvordan det ble sånn, kan ikke forstå hvorfor du reagerer slik, kan ikke fatte og begripe hvorfor hendene sklir over benken, kan ikke bli klok på føttene som går den samme veien hver eneste dag. Veien mot badet virker uendelig lang, og du prøver å gå så stille som mulig siden resten av huset sover. Inn på badet, en tur på toalettet for å tømme blæra som normale folk, håndvask og deretter en titt i speilet. De evinnelige speilet. Hver eneste gang du ser i det, klarer du ikke å se hvem det mennesket som står fremfor deg er, du klarer ikke å skjønne hvor denne forferdelige skapningen kommer fra: et vesen med sorte øyne, likblek hud og med noen hårtuster på hodet. Du snur og vender på deg, speilbildet gjør de samme bevegelsene; snurr, armer som beveges opp og ned, og ja, lignende greier. Det tar et øyeblikk før det går opp for deg at denne tingen faktisk er deg.



"Jeg ser ikke slik ut," hvisker du, selv om du vet hva som egentlig er sant. Og så begynner du å gråte, du gråter fordi noe er feil, fordi hodet ikke fungerer, fordi du ikke ser det andre legger merke til; fordi elefant-brillene som sitter framfor deg ikke går bort, fordi hodet er fylt med en selvforakt som ikke kan beskrives og fordi… fordi… fordi all fornuft og kognitiv tankegang er forsvunnet som dugg for solen.



Og så havner du på sofaen. Du orker ikke å bevege deg, orker ikke å gå ut – kulden river igjennom marg og bein, og det eneste som kan holde tankene unna for noen minutter, er idiotiske spill på internett. Dagene blir lengre og lengre, de tar aldri slutt, det stopper aldri, og hver gang klokken slår 0600 er det samme runden om igjen.



Mareritt, det er det det er. Et liv fylt med håpløse og ting uten mening, en ensomhet så sterk og gjennomtrengende, forferdelige dager og timer som formerer seg i det uendelige, til du, til slutt mister tidsperspektivet. Det er først når du ligger våken hver eneste natt, håper på at Gud skal bli litt barmhjertig og la deg få dø slik at du slipper flere timer med denne uendelige stemmen, dette maratonet av kokebøker, og slik at du slipper unna robot zombien som forfølger deg uansett hvor du går - det er først da du forstår at noe er alvorlig galt.



Du er blitt en bil. Biler kan ikke kjøre uten bensin.

4 kommentarer:

-Karoline- sa...

Kjempebra og sterkt skrevet Annika. Jeg får tårer i øynene, det er så ekte, du skriver så mye sannhet. Dette er spiseforstyrrelsen i all sin prakt. Vi skal aldri tilbake dit, vi er sterkere enn spiseforstyrrelsen. Vi fortjener livet, vi fortjener glede.
Tenker på deg

Sara sa...

Utrolig sterkt skrevet. jeg kjenner meg så alt for godt igjen... Du beskriver så godt hvordan dag glir over i natt, og at man til lsutt bare øsnker å forsvinne helt. Men vi er mer mer en spiseforstyrrelsen, som karoline sier, iv fortjener bedre, vi fortjener livet og glede:)

Tine sa...

du beskriver sykdommen veldig bra!! kjenner meg utrolig godt igjen,noen ting er jeg enda på, andre er det bare snakk om 6mnd siden jeg var akkurat der..

Caroline sa...

Du skriver så bra, gir oss som ikke har slitt med det selv forstå hvordan det er. Hvor vondt det gjør.
Jeg får vondt når jeg leser dette, samtidig gjør det godt, for teksten er ikke upassende! Du setter ord på tabuer som MÅ og burde snakkes om.

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive