lørdag

Å bære en maske.


I dag er det en negativ og mindre trivelig stemning hengende over hele skolen. Alle går rundt med munnviker som henger ned til brystet og over alt kan man høre summende stemmer fra nattens hendelse. Rykter her, der og over alt, noe som egentlig er forståelig.



Det har seg slik: i natt, rundt tre, gikk brannalarmen. Det må være den mest skjærende og grusomme alarmen jeg har hørt, og hele internatet mitt flakset av sted i pysjamaser opp igjennom veien som fører opp til hovedbygninga. Der ble vi stående i noe som virket som en evighet, mens den lille gymlæreren, alias duracell-kaninen, løp som en tulling i mellom alle internatene for å sjekke hva det var som hadde skjedd. For å gjøre en lang historie kort: noen berusete tullinger hadde satt fyr på en serviett, for så å utløse brannalarmen.

Dette får selvfølgelig konsekvenser for alle elevene her på skolen, spesielt for de som har lyst til å dra på byen en gang i blant og det er ikke så rart at alle er sinna. Dagen som begynte ganske fint med et foredrag av Marco, lederen i en organisasjon som heter "New Page", musikk fra Marthe Walle og diverse annet, ble fullstendig ødelagt av alle de sure minene, politibiler og ei fjær som blir til tusen høns. I løpet av de nærmeste dagene skal hele skolen ha et seriøst møte om ditten og datten, noe som er selvfølgelig, men alt oppstyret og kaoset kunne gjort selv det mest avbalanserte mennesket sliten.



Til tross for alt kaoset hadde jeg et fint øyeblikk i dag. Under dette foredraget med Marco som handlet om selvfølelse, selvtillitt og det å ta vare på hverandre, fortalte han noe om kroppsspråk og hvordan han hadde brukt årevis på å lære seg å lese det, noe som gjorde ham flink til å tyde hvordan mennesker egentlig har det. I løpet av tiden han sto på scenen mens ordene trillet ut av munnen hans, så jeg på dette mennesket som sa setninger som fikk flere til å tørke tårene. Han møtte blikket mitt, smilte og akkurat der og da fikk jeg følelsen av at han meg. Tvers igjennom maske, klær, og alt annet som jeg måtte gi uttrykk for. I blant viser jeg bare med kroppen min hvordan jeg har det; skuldre som er oppunder ørene, flakkende blikk og subbende føtter – noe som ikke er så enkelt å se, siden folk flest kun fokuserer på hvordan man snakker, måten man ler og smiler på. Kanskje er det bare innbilning, kanskje er det bare noe jeg tror, fordi jeg ønsker at noen skal gjøre nettopp det, men det spiller ingen rolle. Det er ikke det som betyr noe. Følelsen av og "bli sett" er den mest fantastiske i verden, noe jeg alltid har håpet og ønsket at noen skal gjøre. Det er ikke ofte det skjer.

Sånn har det alltid vært. Uansett hvor syk jeg har vært, har jeg alltid prestert, alltid vært flink, og selv da blikket mitt døde, sjelen min og stemmen forsvant, hadde folk problemer med å se den som var inne i meg. Kanskje ikke så rart – det er det man gjør som folk legger merke til. Selv ikke behandlere, bortsett fra denne dama jeg har på Capio, eller miljøarbeidere har klart å se igjennom den maska jeg alltid har klistret på ansiktet mitt. Så lenge jeg ikke gråter er alt okei, for jeg er jo tross alt den jenta som tar ansvar, som smiler, som gjør det jeg skal og litt til. Snill pike og likevel aldri bra nok. Likevel har jeg lært det også: jeg er god nok, selv om det ikke alltid føles sånn.



Mennesker glemmer forskjellen mellom selvfølelse og selvtillit. Selv om man klarer å prestere noe, selv om man klarer å utrette noe, snakke for seg selv og stå på en scene mens man forteller i hytt og gevær om ditten og datten, selv om man smiler og gir klemmer, betyr det ikke at man har det bra med seg selv. Dessverre skjønner ingen det, og når man først har fått dette stemplet "hun er flink, glad og omsorgsfull," blir det et evig forventingspress til og alltid leve opp til det. I alle fall i følge en selv og den dommeren man har i hodet. "Ikke vær så hard mot deg selv jente," sier noen i blant. Det er ikke så enkelt.



Heldigvis finnes det mennesker som forstår når man ikke har lyst til å delta i alt eller være sosial hele tiden. Venner som forstår når man trenger å tilbringe litt tid alene, som skjønner at man i blant må være i fred for å sortere de tankene og følelsene som raser rundt omkring i kropp og sjel. Sånn er det i dag. Jeg kryper sammen i senga mi i mellom måltidene og avbrekkene mellom tingene som skjer, i alle frem til kvelds. I dag har jeg behov for å stenge meg inne bak rom 704 mens jeg hører på Placebo. I dag har jeg behov for å være litt mindre sosial enn det jeg er til vanlig, sette verden på pause.



I blant må man tillate seg selv å være alene, for til syvende og sist forstår folk det. Jeg trenger å sortere tankene fra de dagene på Capio, for det blir kaos i topplokket hver eneste gang jeg har vært der.

I morgen er det søndag, en ny dag og forhåpentligvis er jeg utrustet og sterk til å løpe rundt i verden igjen. Jeg pleier å være det.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Sitter her med tårer i øynene for jeg kjenner meg så godt igjen. Du ikke bare skriver, men ER nydelig Annika!

:) Kristin

Laila sa...

dette du skriver om selvtillit og selvfølelse har du så rett i. Jeg er en person som kan gi uttrykk for å ha masse selvtillit,og på en måte så har jeg det også,men selvfølelsen er på bånn fordiom...men folk kan ikke alltid se forskjell på nettopp dette.

aaaah, placebo..one of my fav.!!!
elsk på dem <3

klem til deg

Stina sa...

Du skriver fortsatt nydelig :)

stå på videre!

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive