torsdag

"Etterdønninger."

"Synes du det er greit å stå frem slik, sånn som du gjorde i går? Jeg tenker... med tanke på skolen og alt det der?" spurte et av personalet høflig da jeg gikk ned for å hente agurk. Jeg liker nemlig å ha agurk som pynt på pålegget.
Det var ingenting negativt i det hun sa, og jeg skjønte at det bare var et spørsmål rettet mot hvordan jeg egentlig hadde det, og hvordan det hadde vært for meg.
"Ja," svarte jeg. "Jeg bort tross alt på Hylke, og der ser vi ikke på tv." Det er sant. Joda, The Simpson står på nesten hele dagen, men det er noe helt annet.
"Jeg tenkte litt på det i begynnelsen. Men det gjør ingenting, for det er den saken som betyr mest for meg i hele verden. Nå har jeg, Heidi og Juni gjort det vi kunne gjøre og for håpentligvis har vi skapt en eller annen reaksjon fra noen."

Det er greit. Det er ingenting å skamme seg for. Det å ha en sykdom er en, ja, hva skal man kalle det? En situasjon alle kan havne i. Man velger det ikke akkurat selv.

I dag vet jeg ikke hvordan jeg har det, men det er ikke spesielt bra. Jeg føler meg helt tom og tappet for alt som er av følelser. Jeg er ferdig med å le av meg selv, ferdig med å tenke på at jeg kanskje sa feile ting og ferdig med å tenke på enkelte ting som hendte i går.
"Det er helt vanlig å få en eller annen form for reaksjon," sa behandlerne til oss i går.
"Jeg er glad for at dere ikke reiser i morgen, både på grunn av de reaksjonene som kanskje kommer og på grunn av all energien dette har tatt."

Et eller annet vondt sitter langt opp i brystet, og jeg... føler meg ensom. Igjen sitter jeg plutselig igjen med noe jeg var redd for da jeg var liten: jeg frykter det og igjen bli alene. Om nettene, da jeg var rundt sju og til jeg var tretten, så jeg for meg hvordan huset vårt kom til å brenne ned, og at rommet mitt kom til å være det eneste som sto igjen. Når alt kommer til alt er det absolutt ingen grunn til at ting skal være sånn, men det er det likevel.

Om det er "etterdønninger" fra i går er jeg usikker på, men noe er det i alle fall og det er ikke så veldig mye jeg kan gjøre med det. Men det ingentinget som er på innsiden av meg er ikke spesielt fint eller godt eller noe som helst.
Jeg håper det forsvinner i løpet av dagen. Gjør det ikke det, kommer dette til å bli en lang dag.

1 kommentarer:

Caroline! sa...

Håper dagen din ble bedre ettervært vennen, og ja.. det er jo vanlig og få reaksjoner etter og ha vært åpen eller hva jeg skal si, Men og være stolt av deg selv er noe du virkelig burde være, Jeg er stolt av deg!! <3

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive