lørdag

Forsøk.

"Du kjenner Annika - måten å leve på," sa hun til meg da jeg satt på kontoret hennes for første gang i livet mitt. Den første gangen, de første minuttene som skulle bli så mange fler i løpet av halvåret. Den gangen visste jeg lite om det.

Jeg sa ingenting der jeg satt selv om jeg hørte alle ordene hennes og prøvde å la disse synke inn. Jeg var apatisk og tom, og stirret ut i luften på ingenting. Det var ingenting å se. Jo da, jeg kjente den veien jeg hadde gått. Den lange, uendelige gata uten lyktestolper eller noe mål i sikte. Stien av ingenting.

"Så... du kan velge å gi dette et forsøk. Du kan velge å prøve denne metoden, og fungerer det ikke for deg - kan du alltids gå tilbake til det du gjorde før. Den måten å vandre igjennom livet kan du. Du kjenner den. Det skader ikke å prøve."

Ja, den veien kunne jeg. Den måten å leve på visste jeg alt om, og det var for så vidt det jeg kunne. Jeg hadde ikke kunnskaper om noe annet; det var det jeg kjente, det var det jeg hadde holdt fast i, selv om jeg ikke kunne fordra det. Jeg hadde ingen erfaringer om noe annet og ingenting å skrive i den positive dagboka mi som jeg liksom skulle lage. Det var ingenting. Livet var ingenting. Jeg var ingenting og det var alt. Jeg visste ikke hvordan det var å være levende på ordentlig, og det var lenge siden jeg kunne glede meg over noe. Det var evigheter siden jeg hadde smilt fra hjertet, latteren var forsvunnet som alt annet. Ingenting, ingenting, ingenting - det var alt. Jeg levde i intet. Jeg var null. Jeg var... jeg var ikke.

Der jeg satt, alene på det kontoret, var jeg så redd at jeg hold på å tisse på meg. Egentlig visste jeg ikke hva jeg fryktet; kanskje for å gi slipp på det eneste jeg visste, kanskje for hvordan det kom til å bli, kanskje for... kanskje ditt og kanskje datt. Kanskje. Kanskje. Kanskje.
Alt var et spørsmål; hvor ville jeg være om et halvt år hvis jeg ikke prøvde? Hva ville skje med meg? Hva? Hvis? Hvordan? Når?

"Ja vel," hvisket jeg. Ingenting kunne bli stort verre. Selv om jeg var fullstendig klar over hvor vond den første fasen kom til å bli, kunne fint lite toppe det sorte grusomme hullet og den tilværelsen som var totalt meningsløs.

*
Jeg tror jeg har skrevet noe lignende flere ganger før, og kanskje er det ikke noen vits i å gjøre det igjen.
Prøv. Test. Gi ting et forsøk. Selv om man tror at man vet hvordan det kommer til å bli hvis man tillater seg selv å gjøre det, trenger det ikke å bli slik. Det trenger ikke det.

2 kommentarer:

Solveig Irene sa...

Håper du har rett.
Men skjønner ikke hvordan man klarer kaste seg ut i det likevel. Bare satse, gi etter og stole på menneskene rundt seg. Det høres så skummelt ut!
All ære til dere som har turt, kan ikke en gang tenke meg hvor mye det krever.

Annika sa...

Det er fryktelig skummelt, spesielt når man ikke stoler på seg selv engang.

Noen ganger må man bare, for... man blir sjeldent helt klar uansett hvor lenge man venter.

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive