mandag

Og så begynte spaserturen.

Tretten

Mørkets Fyrste kommer med kofferten sin i hånden en natt hun er alene. Hun sitter på en stol ved skrivebordet sitt, overfylt med hvite ark og fargeblyanter. Til tross for at kroppen for lenge siden har startet modningsprosessen, har ansiktet fortsatt et tydelig preg av barndommen som holder på å forsvinne.

”Hei,” sier Mørkets Fyrste.
”Hei,” svarer hun.
”Det er noe jeg må fortelle deg,” blikket hans borrer seg inn i hennes, ”det er svært viktig.”
”Å?”
”Ja, jeg tror jeg er forelsket i deg.”
”Vi kan godt være sammen,” hvisker hun
”Kan jeg komme på besøk?” spør Mørkets fyrste og smiler.
”Det kan du,” svarer hun.


Fjorten

”har du lyst til å lære noe morsomt?” spør Mørkets Fyrste.
”ja, det har jeg,” svarer hun.
”vet du hvordan man sliper en kniv?”
”nei,” hvisker hun, ”det vet jeg ikke.”




Femten

”jeg må fortelle deg noe,” hvisker hun.
”ja, gjør det,” ler mørkets fyrste. ”Fortell meg noe jeg ikke vet.”
”jeg er så trett,” sier hun, ”så fryktelig trett.”
”Du kan ikke sove, ikke nå som vi har det så morsomt sammen. Det er ikke kveld engang.”
”Jeg føler meg ikke spesielt bra,”
”Det gjør du nok når vi har vært våken i hele natt. Vi har det så fint,” sier han og stryker henne over håret.
”Det er noe feil med meg…” stemmen hennes er svak.
”Jeg husker ikke lengre hvordan man ler.”



Seksten

”I dag tenkte jeg at jeg skulle presentere deg for en av vennene mine,” sier Mørkets Fyrste en tidlig morgen før hun tar bussen til skolen. ”Du kommer nok til å like han.”
”Å?”
”Ja. Han er flink til å vise deg sannheten.”
”Hva er navnet hans?” spør hun forsiktig.
”Iskongen,” svarer han, ”Men du skal vite en ting før dere treffes: han vet alt mye om deg.”
”Så du har fortalt om meg? Om oss?”
”Selvfølelig. Vi har vært sammen veldig lenge nå,” smiler Mørkets Fyrste og klapper henne på hodet.
”I noen år, ja,” nikker hun bekreftende.
”Han er sikker på at du er allergisk mot brødskiver. Og smør.”
”Det har han helt sikkert rett i,” sier hun, ”helt sikkert.”


Sytten

”se hvor du har ført meg nå,” roper hun.
”Det gjør vel ikke noe om vi må være her en liten stund?” spør Mørkets Fyrste som har Iskongen ved sin side, ” det gjør vel ingenting?”
”Alle dørene er låst,” svarer hun, ”Låst!”
”Sånn er det i fengsel. Men de kommer til å slippe deg ut igjen snart, og da skal vi være sammen hele tiden.”
”Så det er ikke slutt?”
”Nei, det blir det aldri. Jeg elsker deg.”




Atten


”jeg får ikke puste,” hvisker hun med svak stemme, ”det gjør vondt.”
”du kan vel ikke stoppe nå?” spør Iskongen.
”Forholdet vårt er ikke sunt,” svarer hun.
”Jeg elsker deg. Er ikke det nok?”
”jeg har ikke lyst til å være sammen med deg mer”
”Det må du. Jeg får ennå ikke tommelen og pekefingeren rundt ankelen din”.
"Det gjør ingenting. Jeg har fått nok."


Nitten


”Du har sviktet meg,” sier Iskongen, der han står med bøyd rygg, svakere enn noen gang. Rommet hennes er dunkelt og mørkt, og den lille lampen som henger på veggen, kaster et lite lysskjær over ansiktet hennes.
”Den eneste jeg har sviktet er meg selv,” sier hun mens munnvikene trekker seg oppover til noe som ligner på et smil, ”og det gjør jeg ikke igjen.”

5 kommentarer:

Nacebo sa...

Oi, for en utrolig sterk tekst.. Vet ikke hva jeg skal si, men den traff meg. Virkelig. Du har talent!

June sa...

Likte skikkelig godt formatet på denne teksten :)
Originalt, og veldig fint.

Anonym sa...

Jeg syns nesten skrivingen din har blitt bedre jeg :)
Elsker det.

E sa...

Hvis du noen gang gir ut bok, så skal jeg kjøper den.

Sara sa...

Du er kjempe flink til å skrive:)

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive