mandag

Tautrekking.

13:15

"Jeg tror vi leker hodeleken i dag, Annika," sier hun.
"Det gjør vi nok," sier jeg. "Det ser sånn ut."

Hodeleken er en greie jeg og behandleren min har begynt med i dag, men som egentlig har ligget lenge i lufta. Den foregår hver eneste mandag, spesielt disse mandagene etter jeg har kommet tilbake fra "verden" og "livet der ute" og inn i Capio - bobla.
Det er standard.

Hun sitter på sin side av skrivebordet, godt plassert på den blå skrivebordsstolen sin med skjermen på datamaskinen vendt slik at både jeg og hun kan se den - mens ukens behandlingsplan lyser som en sol. Jeg sitter som vanlig på den andre siden med knærne trødd helt opp under haka, og ser rundt om kring og over alt.
Etter måneder med akkurat den samme scenen, har vi lært alle de vanlige frasene og replikkene som ramler ut av munnen til den andre på en slik dag, og det er derfor unødvendig å bruke ord. I alle fall rundt noen temaer.
Hun nikker, jeg rister på hodet, hun nikker to ganger, jeg rister på hodet tre ganger, hun nikker, jeg rister og så videre.

"Jeg har ikke noen argumenter," sier jeg til slutt. "Jeg har ikke noen argumenter igjen, og det er ikke engang noen vits i å prøve å få deg til å forandre mening, for det klarer jeg ikke. Du vet nøyaktig hva jeg kommer til å si, og jeg vet akkurat hva du kommer til å si. Vi kan sitte slik i all evighet, bortsett fra at du vet like godt som jeg, at du kommer til å vinne. Jeg kommer til å gi etter."

Sånn er det alltid. Hun er sterkere enn meg, nesten like sta og siden hun vet at jeg alltid ender opp med å si "JAVELDA GREIT DET. DU ER TEIT MEN SÅNN FÅR DET BARE VÆRE. DET ER IKKE NOEN VITS I Å DISKUTERE DETTE."

Det er som om vi har en sånn tautrekke- konkurranse som man leker en gang i blant når man er på turer eller hvor man nå enn befinner seg. Jeg står på den ene enden med et tykt ekkelt tau i hendene mine og hun står på den andre. Jeg trekker, drar, sliter, strever og legger hele kroppsvekta mi og vel så det for å få henne til å slippe taket; men neida, det gjør hun ikke. Hun står fast som et fjell, limt til bakken, og trenger ikke å dra hardt en gang. Hun trenger ikke mer enn en hånd for å vinne og det ender med at jeg faller, uten å slå meg spesielt hardt, og blir sittende på bakken mens jeg ser på henne.




slik ser det ut: Behandleren min med en hånd, og jeg som legger all tyngden jeg måtte ha på den andre siden. Jeg, mørkets fyrste og selfølgelig *trommevirvel* elefantstemmen.
Men når alt kommer til alt er det ingen konkurranse, det er ingenting som skal vinnes eller tapes eller noe som helst: det er bare hun som skal prøve å få meg til å forstå at noen ting kan man ikke gå utenom, og hvis jeg følger de rådene hun gir meg, ja, da er det jeg som vil stå igjen som seierherren. Det vil være jeg som står der, på den ene siden av tauet, sterk nok til å felle både Mørkets Fyrste, Elefantstemmen, Herr Angst og alle andre indre demoner. Det er sånn det kommer til å bli. Og det er sånn det skal være.
Likevel kan jeg ikke la være å le av de bildene jeg og hun bruker i samtalene våre. Metaforer meg her og metaforer meg der - men i blant fungerer slike ting bedre som forklaring på noe, enn det vanlige ord gjør.
Så. Ja, jeg har krøpet til korset, ja, jeg har nikket uten å si ja, ja, jeg har åpnet munnen og tatt en bit av det sure eplet - åpnet nok to flasker med fresubin og slurpet i meg suppa. I blant tror jeg at det aldri kommer til å ta slutt, for det ser jo ikke akkurat sånn ut, men... folk sier at det gjør det. Det håper jeg inderlig, for nå er jeg DRITTLEI av å gjøre det samme om og om og om igjen. Alt jeg trenger er litt styrke til å hoppe av den tynne linja jeg blanserer på, slippe bremseklossene og bare... hoppe i vannet, som behandleren min så fint sier.
Men det kommer. Bare vent! Fortsettelse følger som vanlig. Og jeg venter like spent på den som alle andre.

3 kommentarer:

Mari sa...

Gratulerer med dagen, Annika:)

June sa...

Gratulerer så masse med dagen!
Håpar den blir så fin som den kan bli.

Beundrar deg enormt <3

Siv Helene sa...

Gratulerer :)

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive