mandag

Tilbake i Bergen og en boks med sjokolade.

Da jeg tuslet ned på rommet mitt i går kveld sammen med to av kameratene mine, sto døren min på gløtt - noe den sjeldent gjør. Og da jeg tok en titt på skrivebordet mitt, fikk jeg litt av en overraskelse: Karianne hadde sneket seg inn, lagt igjen en lapp på skrivebordet mitt sammen med en boks med sjokoladebiter. "Du er herlig. Qoute: Spis, elsk, lev," hadde hun skrevet og hjertet mitt gjorde et lite hopp. I det jeg løftet opp lappen for å lese den, hadde jeg mest lyst til å gråte. Ikke for noe annet enn den gleden som strømmet igjennom kroppen min og som ga meg noe jeg ikke har følt på fryktelig lenge.
"Hva er det?" spurte en av guttene, mens han studerte meg og jeg har ikke en fjerneste anelse om hva han kunne tenke. Det måtte ha sett utrolig merkelig ut; jeg som sto der med verdens rareste smil etterfulgt av et hviskende: "åh, Karianne er ei morsom jente," før jeg forklarte hva hun hadde gjort.

Jeg kunne ikke akkurat sette igang med å stortute der jeg sto, for hvem kan bli så lykkelig for noen sjokoladebiter i et glass, sammen med en lapp som det? Jo, jeg kan. Jeg ble det og jeg tenkte på denne gaven eller hva jeg skal kalle det resten av kvelden. Det er det fineste jeg noen gang har fått. Den fineste pressangen, overraskelsen noen har gitt meg i hele mitt snart nittenårige liv. Og det jeg følte, det jeg fortsatt føler, kan ikke noen ord i hele verden beskrive.
Om jeg kommer til å spise det opp, vet jeg ennå ikke - kanskje ikke akkurat nå som tankene raser og elefantstemmen gnåler, selv om jeg fortsatt klarer å bite tennene sammen og prøver å be dritten holde kjeft. Det er ikke så enkelt, men... man kan ikke gi opp av den grunn. Det får bare svi og gjøre vondt, og jeg vet at det er en del av den prosessen jeg er i nå. Sånn er det bare og sånn kommer det til å være ei stund fremover. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Ikke noe annet enn å akseptere, stå i det og gjøre så godt jeg kan. Har man tatt et valg, så får man bare fortsette. Man blir ikke frisk av å gi opp, kaste inn håndkleet hver gang ting blir tøft.

Det er vondt. Det gjør vondt. Det er vanskelig.
Så... kanskje ikke nå. Kanskje ikke akkurat i dag eller i morgen - men i fremtiden. Uansett er det det fineste som har skjedd på veldig, veldig lenge. Muligens er det uforståelig og merkelig for folk flest, men det betyr ingenting.

Og det er godt å være tilbake. Fint å se alle de smilende ansiktene, høre latteren og menge seg med mange mennesker man virkelig liker.

I dag begynner kurset i "Kropp og selvfølelse", og jeg gleder meg. Det aner meg at jeg kanskje kommer til å få mer ut av det enn de timene jeg har på DPS - det blir spennende å se.
Dessuten har Inger bursdag, og jeg håper hun får en fin dag.

bilder fra lørdag:

2 kommentarer:

Merete sa...

Skjønner godt gleden over gaven :)
Slike små ting betyr så mye.

Suzanne Rye sa...

Så skjønt gjort av hun venninnen din :D Skjønner godt at du ble glad for den gaven :D ;)

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive