lørdag

Lørdag.

Det er skummelt når man begynner å tro at personalet lurer i en mer enn det man skal ha. Og når man begynner å tvile på hvor nøye de er på utregningene sine som de foretar når de planlegger menyene for åtte uker fremover. Jeg vet at de kan sakene sine her, jeg vet at de er dyktige og jeg vet at jeg MÅ stole på dem, og legge alt i deres hender, mens alt jeg trenger å gjøre er å følge opplegget.
Men det er vanskelig, og jeg får det ikke helt til.

Lørdag. Jeg har spilt ørten omganger med Buzz. Sett på tv. Strikket. Sett på klær på internett. Spist. Dratt på biltur til Hvaler. Sett Smallville. Mistet mobilen og funnet den igjen. Siden det er lørdag, fikk jeg lov til å gå inn på en Spar - butikk for å kjøpe meg et blad da vi var på biltur, og det var rart, for jeg har ikke vært innom en butikk på ukevis. Følelsen var merkelig.

Jeg er trett, men jeg er for mett til å sove og nattevakten har akkurat hatt et langt foredrag for meg om positive tanker og at det kun er en selv som kan ta kontrollen over hva som skal få løpe rundt i topplokket. Det er det helt sikkert, men jeg tviler, for det virker ikke som om det er jeg som styrer det som skjer der oppe.

Supergirl?

Med nærmere ettertanke skjønner jeg at jeg har tatt meg litt vann over hodet da jeg gjorde et tappert forsøk på å overbevise meg selv om at det ville være mulig å fullføre skoleåret selv om jeg er "nesten" sengeliggende, og stuet bort langt i huttiheita. Jeg ser nå at det kan bli vanskelig, og selv om alle forteller meg at "du gjør den viktigste jobben akkurat nå. Deg selv først og utdannelse etterpå", er det vanskelig. Jeg har vært der før; da jeg la bort utdannelsen min for en stund og sluttet på skolen, fordi det var så vanskelig å være levende at jeg nesten ikke kom meg opp av senga på morningen. I dag, to år senere, befinner jeg meg på nesten samme sted, selv om settingen er litt annerledes.

Jeg har klart meg bra. Fullført første termin med 5'ere i alle fag bortsett fra gym og et av ambulansefagene, og det vil være synd å ødelegge noe jeg liker og trives med. Noe jeg får til. Men per dags dato ser det ut til at jeg ikke rekker å komme tilbake på skolen; i morgen er det første februar, og jeg tror nok at jeg må være her til og med mars før jeg får begynne å dra hjem på permisjoner, og ingen synes at det er noen god ide at jeg drar til Narvik i stedet for Tromsø. Ja, jeg ser jo den, jeg skjønner at det kommer til å bli fryktelig vanskelig å sitte på hybelen min, skrive middagsmenyer for så å handle inn hver eneste dag, samtidig som jeg skal være på skolen og konsentrere meg om det.
Dessuten mister jeg all den praktiske undervisningen, så... når det en gang i tiden blir tid for eksamen, ja, da kommer jeg til å slite noe fryktelig.

Mamma eller pappa skal ringe skolen på mandag for å høre om det går an å sette eksamen på "vent", for det ser ut til at jeg må bite i det sure eplet og gjøre nettopp det.
fredag

Pust i firkant.

Angst - mestrings øvelse:


Denne øvelsen brukes mye her på Capio, og er faktisk ganske effektiv. Kan brukes i situasjoner som er vanskelig, og som fremkaller angst eller uroligheter eller noe annet.
Tenk deg at du skal puste i en "firkant". Man kan bruke et vindu, et bilde eller en annen firkantet gjenstand som mal, eller man kan forestille seg en firkant oppe i hodet.

1. Pust inn mens du teller til 3.
2. Hold pusten og tell til 3.
3. Pust ut, tell til 3.
4. Hold pusten, tell til 3.

Gjøres i eget tempo, og den er slettes ikke vanskelig. Med litt øving, fungerer den veldig bra!

Alt eller ingenting.


Er det noe jeg hater, så må det være ambivalensen, usikkerheten og alle hjernecellene som er overfylt av ”vet ikke”. For i dag er jeg jammen ikke sikker på hva jeg vil. Det er greit nok at jeg ønsker å kjenne varmen fra sola, og det er greit nok at jeg ønsker meg dager der jeg kan smile fra hjertet og si: ”jeg har det bra” når mennesker spør meg om hvordan jeg har det. Men jeg mistenker sterkt at jeg kommer til å savne skjørheten og gjennomsiktigheten min, og jeg skulle ønske at det ikke var sånn at man er nødt til å velge. Man kan ikke passe de minste størrelsene på barneavdelingen samtidig som man skal være bedre. Jeg skjønner jo det. Jeg skjønner jo at det ikke er mulig å stå med en fot på hver side, skjønner at man ikke bare kan velge de tingene man vil ha og velge bort de man ikke orker å ta stilling til. Greit nok at livet er fylt av nyanser, men akkurat i dette tilfellet er det ingen. Det er litt sånn: alt eller ingenting, og jeg skulle ønske at det var enklere.


torsdag

Jeg liker ikke Doppler.

Joda, jeg begynte på Doppler i går kveld. Siden den sto så fint plassert i bokhylla i stua, og siden jeg faktisk likte Tatt av Kvinnen, bestemte jeg meg for å gi Erlend Loe og denne boken som alle har lest (bortsett fra meg) en sjanse. Det var kanskje dumt av meg, for hadde jeg ikke gjort det, kunne jeg kanskje levd videre med tanken om at Erlend Loe ikke er så verst. Men dengang ei, for denne melkepakkboken bekrefter bare alle mine tidligere tanker om at jeg ikke liker Erlend Loe, og i alle fall ikke Doppler.
Ja, jeg kan forstå at den skal være morsom; hvis man da liker underbuksehumor og korte setninger og kalver som bor i telt sammen med en mann som bare drikker skummetmelk, fordi han mener at det er menneskets mest geniale oppfinnelse - ja, jeg kan forstå det. Bare synd at jeg så absolutt ikke har den formen for humor, og synd at jeg nok aldri kommer til å forstå meg på det heller.

I dag fikk jeg pakke fra Lars. Han har vært så snill at han har brent mange dvd plater til meg, sånn at jeg har noe å holde på med. Lars er en hyggelig fyr, det skal han ha. Jeg har enda ikke sjekket ut hva som er på alle disse platene, men det kommer. Det er i alle fall en god del musikk, og det er fint, for det trenger jeg.

Egentlig liker jeg torsdager, for da kommer Mia hit. Det gjorde hun også i dag, heldigvis, noe som gjorde dagen noen hakk bedre for min del. Jeg liker Mia så godt at jeg blir varm i hjerterota av å tenke på henne, og jeg gleder meg til bevegelighetskvoten min øker litt, sånn at vi kan gå tur sammen. Gjøre ting. Ting som er okei og hyggelig og som kan trimme smilebåndene og sende litt solskinn inn i sjela.
Hun kom med en rose til meg i dag, samt to bokser snus. Glede.

Livet.


Da jeg våknet i morges, hørte jeg livet utenfor soverommet. Det lagde pustelyder og hadde høye dunkende hjerteslag, så høye at jeg nesten ikke klarte å høre meg selv tenke. Jeg hører det fortsatt, og jeg tør ikke å stå opp. Jeg klarer ikke å se det i øynene.
onsdag

I dag...


har jeg forresten spist sjokoladepudding. Det smakte ikke godt, og nå har jeg lyst til å dra hjem.

Tips?


jeg trenger tips til noen gode nettbutikker som selger klær til en relativt ok pris.
tirsdag

Alt hun ønsket seg var en solskinnsdag.


E ga meg en sånn fin oppgave i dag; der jeg skulle tegne en linje, en "livslinje", som hun så fint kalte det, og skrive inn alle årene fra jeg ble født til der jeg er i dag. Det var en tidskrevende greie som jeg har holdt på med i hele ettermiddag, og det var faktisk ganske... interessant. På sett og vis har jeg fått "ryddet" opp litt og satt årstall på ting, noe som i og for seg ikke er så dumt.
Det slår meg at tiden kanskje er inne for å begynne på det "større" skriveprosjektet som jeg har tenkt på i mange år, for jeg tror at jeg begynner å bli klar for det.

Ellers har jeg hjemlengsel og har lyst til å dra min vei. Det ville vært idioti fra min side, for jeg vet at det bare vil være å skyve alt av problemer og kaos noen uker frem i tid. Det er ikke så morsomt å vite at denne prosessen er et helvete (unnskyld språkbruken), samtidig som man vet at det er det samme helvete på en litt annen måte der ute i friheten.

I dag er det tre uker. I morgen begynner jeg på min fjerde, og kroppen min er tydeligvis klar til å gå fra fase 0 og inn i fase 1. Fullt matprogram. Jeg håper at det går an å bli bedre fra dette og jeg håper virkelig at det er verdt det.

Sommer 2007.












mandag

Ny uke.




I dag fikk jeg pakke i posten. Perler fra Nina! Jeg ble ordentlig glad, og det rører meg hvor utrolig mange gode mennesker det finnes i verden. Tusen takk skal du ha!


Ellers:
  • jeg biter tennene så hardt sammen at den ene muskelen i kjeven har blitt vond.
  • det er skrekkelig vanskelig å holde styr på havregrøt, brødskive, knekkebrød samt 3 forskjellige drikkelige duppeditter, 1 multivitamin, en skje og en klokke som skal følges.
  • behandleren min har fortalt meg hva hun ser når hun ser på meg, og med nærmere ettertanke har hun helt sikkert rett, selv om jeg ikke klarer å se det selv. hun er utrolig flink, og jeg er fornøyd med henne.
  • jeg har gjort et forsøk på å lære personal X hvordan det fungerer med å betale regninger på nettbank, men det var ikke bare bare, for hun måtte først lære seg hvordan man logger på datamaskinen.
  • bortsett fra at jeg ikke er motivert eller fungerbar til å gjøre noe som helst innenfor kategorien skole, ikke klarer å fokusere eller tenke helt klart, er skrekkelig lei av å sitte stille og lurer på når det er vanlig å få permisjon, har det vært en tilnærmet OK dag.


jeg synker i kvikksanden.
søndag

Gårdagens smerte er krigerens styrke.

"Og til tider tenker de at de ikke bærer muligheten for vekst i seg. Ofte tenker de at de fortjener hverken velsignelser eller mirakler. De vet slett ikke alltid hva de har her å gjøre. Ofte ligger de våkne om natten og tenker at livet er meningsløst. Derfor er de lysets krigere. Fordi de går seg vill. Fordi de stiller spørsmål. Fordi de leter etter mening - og mening skal de finne."

Ja, det håper jeg da så inderlig. At gårdagens smerte kan bli morgendagens styrke, og at det etterhvert vil komme en dag der meningen vil være soleklar og at jeg ikke lengre behøver å lete etter noe. Jeg håper at de tapte puslespillbrikkene etterhvert kommer tilbake fra gjemmestedet sitt.

I dag er det nok mye fint å skrive om meg i den blå mappa som de har liggende på blodtrykksrommet. Jeg må ærlig innrømme at jeg skjemmes over meg selv, og det er utrolig rart hvordan en bitteliten person plutselig kan bli kjempesterk. Jeg har vært høyt og lavt, og til og med latt som jeg var en liten mark som kravlet bortover gulvet på spisestua. Løp, Annika, løp sang elefantstemmen og jeg prøvde, men armene til personalet var sterkere enn meg. Hun ene ble plutselig til en kjempestor edderkopp med massevis av armer, og jeg kan ikke forstå hvor alle disse fangevokterarmene kom fra, og hun slapp meg ikke. Hun holdt meg fast mens monsteret på innsiden var så sint som det ikke har vært på lenge, og fra intet ble tungen min forvandlet til en sylskarp slangetunge som det rant giftige ord fra.
Jeg mente dem ikke. Og jeg er ikke "kjempe-alt-for-hyggelige-Annika" lengre.

Etterpå havnet jeg på et magisk vis i sofaen, sammenknyttet, mens jeg ble fortalt at jeg kom til å få vondt i magen hvis jeg ble liggende sånn, og hun hadde helt rett. Jeg har vondt i magen og ellers over alt i hele kroppen. Fantastisk.
Hvorfor er det ingen regler som kan bestemme hvor mange suppedager det er lov til å ha i løpet av en uke? Ja, et sekund trodde jeg nesten at de prøver å ta livet av meg, selv om jeg vet at de gjør det stikk motsatte.
lørdag

Kjøretur.

Det må sies at Fredrikstad er en helt utrolig trivelig by, og jeg gleder meg fryktelig mye til jeg får lov til å spasere rundt om kring for å se hva dette stedet har å by på. I helgene pleier det å være utflukter eller noe i den duren, og siden noen av jentene her skulle til Østfoldhallen som er et kjøpesenter, fant noen av de som jobber her i helga ut at de kunne ta meg og J med på en kjøretur, mens de andre handlet.

Vi kjørte over til gamlebyen, og det var som å gå mange år tilbake i tid. For et fabelaktig sted! Så mange gamle fine hus og bygninger skal man lete lenge etter. Når det blir vår, skal jeg ta meg en tur dit med kameraet for å ta noen bilder og tusle rundt om kring i de små butikkene de har der. En kjøretur gjorde godt, for jeg har vært her en god stund nå, og alt jeg har sett er togstasjonen og veien som fører til og fra sykehuset.

Jeg håper ikke det tar så lang tid før jeg stiger i gradene fra ekstremhvile til minimal aktivitet, og er jeg heldig, får jeg kanskje gjøre noe i løpet av uken som kommer. Men. Man skal ikke si noe for sikkert, for det er fort gjort å bli skuffet.
Ellers har jeg sett på tatt av kvinnen, sex & the city og malt en pappboks hvit med en elendig hvitmaling.

Det er en kunst


det er en kunst å ikke se på klokka når man våkner på natta.
fredag

Prikkprikkprikk.

Eller noe sånt, for i dag vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Det er rart, for når jeg har avspenning etter lunsj og middag, blir jeg liggende på gymmatta med pleddet over meg og med øynene igjen mens jeg tenker ut alle finurlige historier som jeg har lyst til å hamre ned på tastaturet. Jeg tenker på alle fortellingene og hendelsene jeg skal blogge om eller notere ned, og så glemmer jeg dem alle sammen når avspenningstimen er over og jeg bretter sammen ullpleddet mitt.

Jeg har vært innlosjert her i 17 dager nå, og jeg kan se at deler av meg holder på å komme til syne i speilbildet. Huden er ikke lengre like grå/hvit som eksossnø, og de fine potetsekkene jeg hadde under øynene da jeg kom hit, har minsket litt. Jeg er usikker på om jeg liker det, for denne prosessen fører med seg en del mindre heldige ting; sånn som vannsamlinger i beina, noe som får dem til å se skrekkelige ut - og siden tarmene er i ulage, har jeg fått en sånn fin liten mage som barna i afrika har. Det ser ut til at håret har litt lyst til å takke for seg igjen, det er i alle fall tegn på det på de hvite flisene på gulvet, og ikke minst i dusjsluken. Og det er vel her jeg skal slenge inn et jajamensann mens jeg prøver å snu det til det positive, og skriver at DET KOMMER TIL Å ORDNE SEG ETTERHVERT, mens jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg kommer til å få verdens vakreste hår når tingen som er meg fungerer vanlig igjen.

8 måneder, sier de. Javel, svarer jeg.
Ja. Altså. Siden jeg tydeligvis er på vei tilbake, fører det også med seg at humøret mitt er på tur til langtvekkistan og det samme er all lyst til å drive med ting og tang.
"Det hadde vært hyggelig om du var litt i stua sammen med oss i løpet av kvelden," sier de.
"Jeg har ikke lyst til å være i stua."
"Hvorfor ikke?"
"Jeg bare... nei.. føler ikke for det."
"Å. Du vet det, at det er lov å si at man ikke har det så greit."
"Det er det helt sikkert."

Ja. Dessuten mener legen her at det kanskje er på tide å gi solbærsmakende drittpiller et nytt forsøk, men jeg er jammen meg ikke så sikker, så jeg skulle tenke på det til mandag. Ellers har jeg fått massasje og tilbragt timer på en trestol mens jeg så ut av vinduet og prøvde å finne ut hvor mange prikker det er i veggen her.

til slutt slenger jeg med et bilde av meg selv (som vanlig), på badet hjemme hos mamma og pappa, en eller annen gang i 2008:

torsdag

It's a long way down on this roller coaster.


I'm alright,
I want to be okay.
I've seen it before,
This eyesore; it's me.

Jeg hadde glemt hvor vondt det gjør. Jeg hadde glemt hvor skrekkelig grusomt det er, glemt av hvordan jeg tilbragte timene trippende frem og tilbake over gulvet på madhouse, løpende, gråtende, hylende, før jeg skrudde av alt av lys, rullet meg sammen i en ball under dyna, mens jeg ønsket at en atombombe kom å traff meg midt i panna før jeg til slutt sovnet. Jeg hadde glemt det. Hvordan kunne jeg?

I dag er jeg skrekkelig sint på meg selv. Sint fordi jeg lot meg selv glemme av hvor smertefull denne prosessen er og sint fordi jeg igjen lot meg selv lure av elefantstemmen som hvisket og tisket der inne i hjernebarken et sted, og som sakte men sikkert lot meg drive meg selv ned til null og niks og ingenting, så sakte at jeg ikke merket det før det var for sent. Så sent at jeg var et hårstråd unna å bli påtvunget et opphold på et freaky sted, fordi en viss paragraf i en viss helselov sier at mennesker som meg til syvende og sist fortjener å bli fratatt myndigheten. I alle fall for et øyeblikk. Ja, jeg vet jo at det ikke er en straff og at det bare er for å hjelpe den stakkars tingen man bor i som man har drevet til grunne med situps og løping og minimalt med munnfuller, men det gjør ikke saken mindre vond. Hvordan i alle dager kunne jeg la meg lure igjen?

Her sier de: "Vi vet det gjør vondt. Vi vet at det gjør vondt, og det skal det også gjøre. Vi skal være her, veilede og hjelpe deg, men det skal gjøre så vondt at man ikke har lyst til å gå tilbake til starten igjen." Og det er vel noe i det, når alt kommer til alt. Det er bare så synd at det er lett å glemme. Glemme av alle tårene og mascaraflekkene på puta, glemme av hvordan man har kjempet i mot stemmene og lysten til å springe maraton selv om man i grunnen ikke har kondisjon eller styrke nok til å løpe en eneste meter.

Åh, hvordan kunne jeg?

Vel. Ja. Denne dagen og denne uka har vært veldig hard. I dag har vi hatt gruppe, noe som i og for seg var greit, den handlet om råd til pasienten (jeg kan ikke fordra det ordet) og deretter var det lunsj. Før lunsj dro en av de ansatte meg med ut på spisestua for å fortelle meg at jeg nå er inne i mi tredje uke her, og at kravene øker litt. Ja, for siden jeg ikke har hatt fulle porsjoner til måltidene, burde jeg nå klare å redusere tiden med ti minutter. Det var mumling og sukking fra min side, men jeg forstår jo at det er viktig, for ellers kommer jeg til å sitte ved bordet hele dagen når de fulle porsjonene kommer.

Og de begynte til middagen i dag. Siden blodprøvene mine er okei nok, er det på tide å ta bort næringsdrikkene og putte på noe annet i stedet for. Altså. Ting som kan tygges og svelges. Det er mye verre enn å drikke det skvipet, mye tyngre enn å svelge ting med vanilje og sjokoladesmak. ...

Heldigvis, og takk og lov for det, er personalet så fantastisk. M forbarmet seg over den gråtende geleklumpen som liksom skulle være 1 stk 18 år gammel Annika, med hetta trødd over hodet, sammenkrøllet i en sofakrok med mascara over alt og vel så det. Det er utrolig hva litt fotmassasje og kroppskontakt kan gjøre, og det er utrolig hvor mange liter tårer det finnes i et menneske.

Hvis jeg kunne velge, skulle jeg gjerne snudd tiden tilbake og tatt noen andre valg slik at jeg aldri ble dårlig eller syk eller noe som helst, ja, det skulle jeg. For det er ikke verdt det. Og jeg håper for deres del at dere aldri aldri aldri noensinne trenger å gå igjennom denne greia som jeg holder på med nå. Jeg vet at det er nødvendig, jeg vet at det er livsviktig og jeg vet at jeg hver eneste dag kjemper med nebb og klør for mitt eget liv og for at jeg noen gang skal få muligheten til å leve ordentlig, hvis jeg da får til dette prosjektet og klarer å vedlikeholde det når jeg skal ut i verden igjen, uten å falle tilbake til gamle forferdelige mønster.

Elefantstemmen må dø. Monsteret på innsiden må begraves, selv om det vil ta år. Jeg unner ikke min verste fiende (hvis jeg da hadde hatt en) dette, for det er som å stå på null og lære seg alt på nytt. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg heller hadde kreft eller en svulst, for den kan man operere bort og så får man medisiner som holder det i sjakk. Det kan man ikke med elefantstemmen, monsteret og alt det andre. Jeg må drepe det selv.

Nei. jeg håper aldri dere må gå igjennom noe sånt. aldri.

og dette ble et forferdelig langt og et alt for ærlig innlegg fra meg. jeg poster det før jeg ombestemmer meg.
onsdag

and I wisper why can't you love me, I'll change for you.


i dag har jeg fordrevet tiden med decoupage.

Det er onsdag, og jeg har vært her i 15.dager. Jeg har begynt å ta noen fibergreier for magen som smaker herligheten selv og jeg har fått en ny livrett: brødskive med masse smør, banan og fibergreier. Anbefales på det sterkeste!

Pappa har vært her litt i dag også, og vi hadde samtale med E. Det var en lang time, spesielt for meg som måtte fryktelig mye på toalettet. Men sånne samtaler skal vissnok være bra for alle og enhver, ikke at jeg har de helt positive erfaringene med slike snakketimer som denne, men det gikk greit.

Ellers har jeg tatt av meg solskinnsmaska mi, klippet den i stykker med saksa som ligger på stuebordet og den er halveis dyttet ned i søppelkassa. Der kan den være enn så lenge, til jeg finner ut at det passer seg å lage ei ny. For tiden sitter nok Mørkets Fyrste igjen med makten, og munnvikene smiler feil vei. Jada, neida, så deeet altså.



klipp og lim i skrivebok, ja.


sannheten. og den er ikke så grusom egentlig. det er sånn
de tenker her også. jeg øver meg på det.


jeg har lagd meg lykkearmbånd. jeg vet ikke om det
bringer lykke, med tanke på at det var jeg som lagde det, men
det vil tiden vise.

jeg har fått to nye sengekamerater. av pappa.
tirsdag

Pappabesøk.

Pappa ramlet inn døren her i 19tiden og hadde med seg en stor pose fra Panduro, samt noen andre greier. Etter tusentall av mindre okei timer og mindre gode følelser, passet det fint med noe som kunne være med på å gjøre dagen noen hakk bedre.
Jeg skjønner jo at jeg virkelig har lagt meg ut på verdens tyngste og lengste maraton. Et ordentlig løpe-i-motbakker-maraton, og kommer jeg meg helskinnet igjennom dette, ja, da tror jeg nesten at jeg er utdannet nok til å takle det meste som kommer i motvind i fremtiden.

Uansett. Det var fint med besøk.


Det Nye, tannbørste, dagkrem, snus og rensekrem.


panduropose!


et "lag deg et sjal" sett, i rosa og hvitt. Så nå blir det sjallaging.


Tegnesaker.


decoupage - ting. Boks, servietter og diverse.


perlelagingsutstyr og tråd. jeg fikk også et sett med noen
perlegreier, men det glemte jeg å ta bilde av.


Hah! Kinesiske fødselsdyr, så gjett hvem som skal lage sitt eget lykkearmbånd?

Skuffelse.


"nei, det kan du ikke gjøre. Vi må begynne i det små, skjønner du, med at du for eksempel får være med på hvilen som er nede i kjelleren. Å dra ut blir nok en litt for stor overgang for deg, det. Så kan du heller ta deg en tur ned til byen i neste uke sammen med E hvis blodprøvene er fine," sa lege G til meg da hun var på sin visitt på rommet mitt tidligere.

Dagen min er ødelagt og jeg er sint. Ja, jeg skjønner jo det at det er viktig å være i ro i denne fasen jeg befinner meg i, men herreminhatt da, jeg har sittet på rumpa i 13 dager og pappa kommer i kveld, og jeg vil så veldig gjerne ut fra dette huset, om så bare for et kvarter. Men nei, det lar seg så absolutt ikke gjøre, og er det noe jeg hater så er det at ting ikke blir som jeg har lyst eller som jeg planlegger. Er det noen som melder seg frivillig til å skyte meg i hodet?

Javel. Javel. Javel. Siden det ser ut til at jeg er dømt til å måtte sitte på denne stolen på rommet mitt, eller ligge i senga mi de neste dagene også, har jeg bestemt meg for å svi av alle pengene mine på hobbyting fra Panduro. Hvis jeg ikke får noe å holde på med snart, kommer jeg til å gå inn i en skrekkelig ufyselig gjørmehullfase, og er det noe jeg absolutt ikke trenger akkurat nå, så er det det.

Gamle greier.

Det er utrolig hvor mye rart man finner når man bestemmer seg for å gå igjennom innboksen sin. Hotmailen min har lenge inneholdt omentrent 2000 mailer, og jeg oppdaget fort at de går helt tilbake til 2006.

Livet går sin gang på Capio. Tirsdager er det morgenmøte, og da fordeler man oppgavene som skal gjøres i løpet av uka. Siden jeg fortsatt er i hvilefase, får jeg ikke gjøre noe - men jeg snakket med ei kjøkkendame i går, og hun sa at jeg VELDIG GJERNE får lov til å bake etterhvert. Halleluja. Og ellers har jeg fått penger på kontoen min, og en av de ansatte vasker for øyeblikket badet mitt og har satt på en maskin med klær.
Jeg har nesten ingenting med meg, og det er skrekkelig vanskelig å velge hva man skal ha på seg om morningen, fordi utvalget er så dårlig.

I går fikk jeg forresten lov til å gå ned i kjelleren for å hvile, så det var første gang jeg så kjelleren siden jeg kom hit. Et skritt nærmere mer aktivitet!
Dessuten lukter det noe rart i hele huset, og jeg mistenker at det muligens er noe skummelt på lunsjmenyen.


oslo, februar 2008.


toalettet på Breivika, 2007.


en eller annen gang et eller annet år. 2007, tror jeg.

gave fra silje, som jeg ikke helt husker når jeg fikk. 2007, kanskje?
mandag

Jeg skal rømme.

til Grand Canaria sammen med Inger og Sunniva i februar, hvis E mener at det lar seg gjøre. Det er en grusom mandag, og jeg drømmer meg vekk med å se på bilder og telle timer til jeg kan si "god natt, folkens". I morgen kommer pappa.





Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive