lørdag

Farvel til Februar.

Månedens høydepunkt: Februar har gått skrekkelig fort, så det må så absolutt være et høydepunkt. Ellers var det fint å ha pappa og Sandra her, og ikke minst: avslutte ekstremhvilen. Å få innviglet 30 minutters aktivitet var heller ikke så verst. I tillegg merker jeg at hodet er klarere og at kroppen orker mer. Sakte men sikkert ser jeg noen fremskritt, og hvis ikke det er høydepunkt nok, så vet ikke jeg. Dessuten har det vært kjempefint å bli kjent med Johanne, og å møte Mia igjen.

Månedens nedtur: Det har vært veldig mange vonde dager, det er ikke å komme bort fra.

BRATING denne måneden: Bli kjent med Johanne, møte Mia, få være i mer aktivitet, ta solarium, gå tur i skogen, shoppe, møte pappa og lillesøster og sånne ting.

CRAPTING denne måneden: Åh, nei, det orker jeg ikke å fortelle engang. Gnagsårene mine må i alle fall være en av dem.

Beste shopping: Hm. Musikk, kanskje.

Verste shopping: Tja.

Nye uttrykk: Det er ganske mange. Jeg har begynt å snakke "tulle - østlending." Det er fryktelig irriterende.

Jeg er hekta på: Dukstryking og puslespill.

Jeg spyr av: Frisubin, mandager og grandiosa til kveldsmat.

Jeg er forelsket i: Strykejernet.

Månedens drittsekk: Elefantstemmen.

Angrer på: aner ikke.

Og ellers?
JEG SKAL HJEM PÅ ONSDAG !!!

Tur til Sverige.

I dag har jeg vært på Nordby i Sverige sammen med Johanne og mammaen hennes. Til tross for gale nordmenn, kaotiske parkeringsplasser og laaaang dokø var det en flott tur.

Vi "fika" på en benklignende greie.

Johanne er ordentlig søt,


mens jeg for min del ser skeptisk ut.


Siden fotografen ikke sa "Cheese", klarte jeg ikke å smile. Det gjorde derimot Johanne, som har litt mer øving i sånne ting.

jeg har forresten en blå kjole på!


og så fant jeg sjokolader som var større enn meg. I alle fall nesten.


Johanne fikk tak i det livsnødvendige


og det samme gjorde jeg.


ellers var vi ganske så harry - siden vi tross alt var på "harrytur" til sverige.


og det var ganske så fint vær.
fredag

På livets skole lærer vi noe nytt hver eneste dag.


og jeg tenkte at jeg skulle dele disse kunnskapene med dere der ute:

- har man fine gnagsår på føttene, svir det innmari når man dusjer. Noe jeg fikk smertelig erfare for et par minutter siden. Det kan derfor være lurt å pakke beina inn i plastposer før man skrur på vannet, eventuelt... ta på seg sokker. Det skal i alle fall jeg gjøre neste gang (nå må jeg sove med sokker på i stedet for, fordi bandasjene mine er kliss- våte, og væsken fra sårene sikkert kommer til å feste seg på lakenet.)

-Dere visste det sikkert ikke... men det er fullt mulig å bli litt lettere rød av 18 minutter i solarium. Det kan være smart å ta litt solkrem på, hvis man har store planer om å bli liggende lenge.

-En klem, et smil og en fin dose humor hjelper mot det meste.

-"Fake it until you make it" er egentlig ganske effektivt.

I morgen skal jeg på Harry - tur til Svinesund.

Jeg skal hjem.

På onsdag skal jeg pakke sakene mine, ta bussen til Gardermoen og sette meg på et fly nordover. Det blir rart å dra fra noe som ligner på vår til vinter og store mengder snø, men bortsett fra det, kjenner jeg at det blir litt godt å få en pause fra dette stedet. Har tross alt vært her i 2 måneder nå, og det er på tide å prøve seg litt ute i verden.
Heldigvis er jeg ikke blitt institusjonisert, noe man ofte blir av å være innlagt.

Noen bilder fra uka som har gått:

jeg fortalte vel at vi holdt på med et puslespill?

det er ferdig!





jeg er en dyktig dukstryker.


Tidsfordriv.


i dag starter jeg dagen min med en fin dose Bubble Shooter og Morrissey. bedre kan det nesten ikke bli.
torsdag

Paulo Coelho


paulo coelho

Ikke gå på tur i nye sko.

I dag kan jeg love dere at jeg har hatt den morsomste dagen siden... ja, jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde det så skrekkelig morsomt altså. Rett og slett.

Siden store deler av dagen var mindre ok, bestemte jeg meg for å teste ut de nye Lacoste - skoene. De er hvite og veldig fine (les: var) - og de passet ganske så godt til det hvite skjerfet jeg hadde kastet rundt halsen, og for ikke å snakke om de hvite solbrillene jeg kjøpte på H&M for 10 kr. Flott.
Joda, jeg tok på meg skoene (uten sokker i) og gikk ut døra sammen med pas.X. Vi hadde bestemt oss for å ta en tur ned til byen, IGJEN, og hadde jeg bare hatt litt sminke på meg, hadde jeg nesten følt meg bra.

Jeg tror kanskje at jeg gikk 100 meter før jeg forsto at noe ikke var som det skulle. Skoene mine har en sånn kjempehard kant på innsiden, som satt perfekt på det stedet der man nesten alltid får gnagsår.
Uten å gå i for mange detaljer: turen tok forferdelig lang tid, fordi jeg var nødt til å gå på tærne hele veien ned til Torvbyen, og det første jeg gjorde da jeg kom fram var å løpe inn på Vita for å kjøpe meg gnagsårplaster. Da jeg til slutt fant en benk jeg kunne sette meg på, oppdaget jeg til min store skrekk og gru at huden bak på begge hælene mine hadde forsvunnet, og de hvite fine skoene mine var full av rød kroppsvæske. "Jaja," tenkte jeg, "shit au," men med godt mot tok jeg på meg skoene igjen og gjorde et forsøk på å stable meg noen meter bortover gulvet. Følelsen jeg hadde i føttene mine var så skrekkelig at ordene som beskriver det, ikke passer seg for offentligheten.

Nei, så da var det bare en ting å gjøre: jeg løp oppover trappene på tærne, med skoene delvis på, og inn på H&M der jeg rasket med meg noen sko som lå fint plassert på ei hylle. Halleluja. Det forverret i alle fall ikke situasjonen, men nå har jeg så vondt og det svir noe skrekkelig - så jeg kan ikke ha på meg sko på noen dager. Bedre kan det nesten ikke bli!



jeg har kjøpt meg et par cd'er.


og siden jeg liker å dele ting med dere, slenger jeg også med et fint bilde av et av gnagsårene mine. Med plaster på, selvfølgelig. Vil ikke utsette dere for traumer.
onsdag

Jeg hadde mange ting å skrive.

Ja, det hadde jeg. Så mange tanker jeg skulle dele med dere tidligere, om endringen som skjer, både på utsiden og innsiden av meg - men nå orker jeg ikke likevel. Jeg er tom for ord.

I dag har jeg spist av sjokoladekaka jeg bakte i går. Det var fryktelig rart. Om syv dager skal jeg hjem.
tirsdag

Kjære Mia.

Du er et bevis på at det går an. Du gir meg håp! <3

Jeg har skallebank.

Jeg la meg med hodepine og jeg våknet med den samme dundrende greia i topplokket. Det er som om noen har puttet nåler inn i hodebunnen og rotet rundt i hjernecellene mine. Herlig, hva? Dette setter meg to og et halvt år tilbake i tid, fra den tiden da jeg for første gang prøvde ut disse hvite herlige solbærsmakende pillene som ikke hjalp mot noe som helst. Bivirkninger. Jeg minnes... at jeg hadde vondt i hodet i en måned i strekk; så dundrende og grusomt at selv ikke smertestillende hjelper.
"Ta en kald klut i panna," sier personalet. "Slapp av. Legg deg i senga," sier de. "Ja, men herregud da," svarer jeg, "jeg tror at det er bivirkninger, og da hjelper ingenting. Det går over om en måneds tid."

Jeg er sikker på at det er bivirkninger, men personalet er ikke enig. De tror at det er spenningshodepine som minner om migrene eller noe, og jeg har lyst til å skrike. Hyle. Men så er jeg jo snille Annika, og hun gjør ikke sånt. Nei. Slettes ikke.

I dag har jeg ryddet og dekket bord, jeg har lagd bursdagskrone sammen med pas. X fordi vi hadde en sånn liten feiring her i dag, jeg har skrellet poteter, kokt kaffe, bakt sjokoladekake til en eller anne mystisk anledning (mistenker at det blir servert her i løpet av uka) og nå har jeg plutselig blitt kastet ut av kjøkkenet. Selv om jeg ikke var ferdig med å skrelle poteter og gullrøtter. Jeg må slappe av, sier de, roan litt, puste, jadaneida. Kanskje er det noe i det, for jeg pleier å innbilde meg selv at jeg ikke har noen begrensninger.

mandag

På Capio drømmer vi om livet.

Vi drømmer om dagene som skal komme, om steder vi skal reise til, om ting vi skal gjøre og vi legger planer om alt mulig. Det spiller ingen rolle om det blir noe av noen av disse fantastiske tingene vi snakker om - akkurat det er ikke så viktig, for tankene er gode nok i seg selv.

Pas. X & jeg har vært på shopping. Det var en fin tur, selv om det var litt dårlig tid. Jeg klarte å bruke 1200 kr uten å få dårlig samvittighet for det, og jeg har til og med fått tak i nye sko. Sånne hvite vintersko fra Lacoste, som ser litt ut som gummistøvler. Det passer jo bra nå som det snart er sesong for sørpe og slaps.
Ellers rasket jeg også med meg en kjole fra H&M og noe sminke. Flott. Og så har det vært strålende sol i dag, og 9 plussgrader. Jeg håper våren kommer snart.

Jeg skjønner noe viktig.


Det er mandag, og pas.X og jeg danner vår egen lille kø i korridoren i 1.etasje, utenfor dommerommet. Vi har begge på oss nattpysjen og lener ryggen mot veggen på hver sin side av gangen.
"Mandag," sukker hun.
"Ja," svarer jeg og legger til et: "igjen."
Hun nikker. "Mandager er ikke morsomme dager. Det har de aldri vært og jeg tror ikke at de kommer til å bli det heller."
"Nei, enig der," svarer jeg og biter meg i leppa.
"Heldigvis har jeg kommet dit at jeg... nekte å la det gå fryktelig inn på meg. Det er jo bare et tall. Det er ikke verdens undergang. Man dør ikke," sier hun.
"Nei, man gjør jo ikke det," jeg nikker bekreftende, og er enig. "Det er latterlig å la noen idiotiske tall påvirke livskvaliteten sin. Latterlig, sykt og idiotisk. Tallene er bare noen nummer, ikke noe annet, og de avgjør ikke om man er et bra menneske eller ikke."
Og så er det plutselig min tur. Med de ordene jeg nettopp har uttalt liggende i bakhodet, smyger jeg meg igjennom døren og inn til personal X som venter på meg.

"God morgen, Annika," sier hun.
"Mm," svarer jeg, som ikke synes at det er en særlig god morgen.
søndag

Det går an å gå seg vill i Fredrikstad også.

Ja, for det var nøyaktig det jeg gjorde da jeg kom med bussen fra Gardermoen i dag. Etter ruta skulle bussen vissnok være med bussterminalen 1545 og planen var at jeg skulle finne meg en taxi for så å dra rett opp til Capio. Vel. Bussen var 45 minutter for tidlig i Fredrikstad, og jeg ble gående frem og tilbake med ambivalente briller på øynene, mens jeg vurderte opp og ned og i mente om jeg skulle ta taxi eller gå. Ved et nærmere øyekast på de sørpete veiene og skoene mine som trekker til seg alt av vann + en trillebag som jeg ikke orker å bære, bestemte jeg meg til slutt for å ta en taxi. Det var ikke bare bare. Siden det ikke sto noen drosjer ved kjøpesenteret, kom jeg fram til at det var en genial ide å gå til jernbanestasjonen. Problemet var bare at jeg ikke eier retningssans og jeg vandret rundt i Fredrikstads flotte sørpegater i 45 minutter før jeg fant fram. På den tiden hadde jeg rukket å komme meg opp til Capio.

Vel framme i den gusjeoransje bygningen fant jeg ingen mennesker. Personalet hadde gjemt seg bort, og stillheten var overdøvende. Etter en liten stund fikk jeg kontakt med en av de andre pasientene som er her, og fikk en kortversjon av helgas begivenheter. Det har tydeligvis skjedd ett eller annet her i helga og stemningen er for å si det mildt, skrekkelig dårlig. Jeg har ikke så veldig lyst til å være her, for å si det sånn.

Menmen. Jeg er tilbake, og det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg skal være her i 12 dager til før jeg drar hjem på perm.
Og dessuten har jeg noen positive planer for morgendagen: jeg og en av de andre jentene skal på sko-shopping.
lørdag

Perm - lørdag.


"Har du vekkeklokka på, Annika?" Pappa står i døren mellom kjellerstua der jeg befinner meg, og soverommet - som han for øyeblikket har invadert med kofferten sin og noen gamle bananer.
"Jeg har ikke vekkerklokka på. Jeg trenger det ikke," svarer jeg mens jeg nistirrer på tv skjermen. For det er sant: jeg trenger ikke vekkerklokke; jeg forsover meg aldri og det er bokstavelig talt umulig for kroppen min å være i en sovefase i mer enn 7 timer i strekk.
"Så heldig du er da. Når står du opp? klokken halv åtte - sånn at det er frokost klokken åtte?" spør pappa mens han trykker på mobilen sin.
"samma det, vel," mumler jeg. For min del spiller det en fin liten rolle om frokosten er åtte eller halv ni, for den saksskyld, men pappa er vissnok opptatt av at ting skal være sånn noenlunde sånn som det er på Capio, i den forstand at det er mulig.
"Da står jeg opp klokken åtte og holder deg med selskap," sier han, før han lukker igjen soveromsdøren.

Pappa passer på og pappa stiller spørsmål hvis han blir usikker. Pappa passer på at jeg svelger Fresubin og at jeg ikke bare spiser grønnsaker. Pappa passer på at det ikke bare blir havregrøt og ingenting annet, og pappa passer på at melken er der den skal være.
"Har du næringsdrikk til alle måltidene?" "Har du tatt med deg næringsdrikken din?" "husker du på ditten?"
"i dag kan du ta en rosinbolle, for det anbefalte behandleren din." Pappa spør, og pappa passer på, og jeg gjør nesten som jeg skal og som det forventes at jeg skal gjøre. Mest fordi jeg ikke orker krangling, for krangling er noe av det verste jeg vet - men også fordi jeg etterhvert har forstått at dette er noe jeg gjør for meg selv og ikke for noen andre.

Dette er mitt prosjekt. Det er mitt liv, og det er mitt eget ansvar at jeg finner en måte å leve på som gjør det mulig å fungere i hverdagen. Jeg må gjøre all drittarbeidet selv, og uansett hvor mye andre mennesker ønsker for meg, hjelper ikke det, hvis jeg ikke vil det selv.


Jeg tror jeg vil. Jeg tror jeg vil bli frisk. Jeg er ikke sikker, men jeg tror. Og jeg håper jeg klarer.

Det har vært en lang dag. Lillesøster og jeg har vandret igjennom Oslos gater i timevis, og vi har gått ikke mindre enn noe sånt som 17 000 skritt. Det er ukevis siden jeg har vært i så mye aktivitet, og jeg merker at det tar på. Ikke har jeg handlet noe særlig heller, men jeg fant et par sko (som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte) og disse skoene skal jeg lete opp på mandag i Fredrikstad. Når alt kommer til alt har jeg kommet frem til at Oslo er en fryktelig vanskelig by å handle noe i, for det ender opp med at man bare går og går og går uten å prøve noe som helst. Av en eller annen grunn har jeg plutselig blitt redd for å dra kortet.

Vi har mistet bussen. Vært litt irriterte på hverandre. Spist en senere lunsj på et spisested på Oslo City. Gått i timevis. Spist middag på et kinasted. Tatt toget. Jeg har sett en okei film med søskenbarnet mitt. Snakket med tanten min om hvordan det er i Fredrikstad og fortalt litt om hvordan det fungerer. Og sånn.
Jeg er sliten, men det har vel vært en grei dag i bunn og grunn.

Og forresten... Ang. Kommentarer:
Jeg skal være ærlig å innrømme at den kommentaren som Lisa (?) skrev gjorde vondt. Elefantstemmen skjønner ikke ironi, og til tider gjennomsyrer den hele meg og litt til. Jeg orker ikke å gå i detaljer for å beskrive hvordan jeg nistirret på meg selv i speilet etter at jeg hadde lest den, for jeg vet at kommentarer og bemerkninger som angår kropp og utseende ikke er å komme utenom for noen.

Jeg vet at jeg ser BEDRE ut enn det jeg gjorde i januar. Mest fordi jeg har fått liv i øynene mine igjen og fordi jeg kan smile og le og snakke uten å mumle. Huden min er ikke lengre askegrå og det hender at til og med jeg kan få rødfarge i kinnene fordi jeg har vært ute i solskinnet eller gjort noe annet. Jeg er ikke Zombie - Annika lengre, eller kvinnen som har rømt fra en sultkatastrofe i Afrika, og det føles rart og feil og merkelig på samme tid. En gang håper jeg på at jeg kan komme til det punktet der det er okei på ordentlig, men for øyeblikket er det meste bare rart og ikke så mye annet.

Det er lov å si at jeg ser ok ut, i den forstand at det går på sånne ting som det jeg har nevnt ovenfor. Kommentarer på greier som kroppen min, for eksempel, hadde vært fint å slippe unna. For ja, jeg legger på meg og nei, det er ikke til å unngå at det etterhvert kommer til å sees, og selv om jeg vet at jeg må gjøre det for å overleve her i verden, gjør det ikke saken noe enklere. Det er tøft og hardt og utrolig vanskelig å akseptere, og etter 7 uker i behandling, er jeg fortsatt utrolig sårbar for sånne ting - og det vil jeg nok være i lang tid fremover.
fredag

Livstegn.

jeg befinner meg hos tante og onkel for øyeblikket.
så langt har ting gått sånn høvelig greit, og jeg har fylt opp kjøleskapet deres med "livsnødvendige medisiner."
sliten i hodet og kroppen, og i morgen blir det shopping for alle pengene + lunsj på kafe.

det er forresten avtalt at jeg skal hjem på en tidagersperm eller sånn 6.mars.

Nattlig brøytebilfest.

Det er fredags morgen og heldig som jeg er, har jeg vært våken stort sett hele natten. Det har nemmelig blitt vinter her, igjen, og snøen har falt uten opphold de to - tre siste dagene. Som jeg har sagt tidligere: Fredikstad er et morsomt sted, og jeg kan ikke la være å bli fascinert over de litt spesielle tingene som de har her; som for eksempel det der med at de spiser knekkebrødet med hullene opp og det merkverdige ordforrådet deres.

Her i Fredrikstad er de ikke vant til at det er vinter. De er ikke vant til store mengder snø over en kortere periode, så de som organiserer kommunens økonomi, har dessverre ikke satt "snøbrøyting" som en ting de mener det er nødvendig å bruke mye penger på. Men så er det sånn at det ikke har snødd så mye her siden 1980 og etellerannet, og de har for lenge siden brukt opp de fire dagene som er satt av til snørydding og snømåking. Fire dager. Det er ikke store greiene.

Vel. Det ble det selvfølgelig en ordning på i natt: budsjett og økonomi menneskene har tydeligvis bestemt seg for å sprenge budsjettet likevel, og brøytebilmennene har hatt brøytebilfest utenfor soveromsvinduet mitt siden klokken 0400 i natt. Lucky me.

Nå skal jeg snart karre meg opp fra senga, traske inn i dusjen og gjøre et forsøk på å se okei ut. Det er ikke lenge igjen før det er påan igjen med frokost og Fresubin, og jeg skal gå fredagen i møte med godt mot og en fin dose selvironi. Deretter skal jeg drukne tankekaoset i puslespillet som virkelig begynner å ta form, for jeg har kommet frem til at pusling virkelig er givende tidsfordriv, og hvis jeg ikke får meg noen utdannelse, neinei, da kan jeg uansett bruke tiden min på puslesaker.
torsdag

it is the soul afraid of dying that never learns to live.

Det ble torsdag til slutt. Pappa og Sandra har ankommet, og jeg og lillesøster har vært en liten tur i Østfoldhallen, uten å kjøpe noe som helst. Jeg har puslet puslespill, hatt kjøkkentjeneste og drukket Fresubin til den store gullmedaljen. Jeg har hatt masken på, som vanlig, og snakket så mye at jeg blir sliten av meg selv. Høyt oppe & lavt nede. Der har dere meg i et nøtteskall.
Dessuten har det vært gruppe her i dag, og det var behandleren min som hadde den. Hun demostrerte LATTERYOGA for oss, og det var nesten sånn at jeg måtte trekke på smilebåndet.

I morgen er det fredag og jeg skal ikke være her i helgen. Det er litt skummelt, det må jeg innrømme, for jeg har ikke vært på egenhånd siden desember, og det begynner å bli en stund siden.
onsdag

Noen ganger vil jeg bare krype ned i et sort hull.

"det er som et puslespill der alle bitene mangler."


Hei. jeg heter annika og jeg har det ikke noe spesielt bra for tiden. jeg klarer ikke å snakke med noen om det, og jeg må unnskylde den forferdelige oppførselen min og min manglende interesse for omverdenen, ikke minst for at jeg ikke svarer på mail/meldinger og andre ting. jeg beklager virkelig, og jeg kan love dere at det er fryktelig vanskelig å forholde seg til andre mennesker, når man ikke aner hvordan man skal forholde seg til en selv.

jeg drukner sorgene mine i puslespillet på 2000 biter som pas.X og jeg fant fram fra en mørk krok i går kveld. jeg drikker en suppe av energi som får meg til å gråte, fordi jeg vet hva den gjør med meg. jeg tar hvite piller som ikke fungerer, fordi dosen enda er for lav og det vil ta ukevis før jeg kommer opp i en mengde som kanskje kan virke. kan ikke for det, men jeg tror at jeg har utviklet resistens mot sånne ting. jeg har tatt sol, i håp om at det ville gjøre godt for d - vitamin lagret mitt. jeg har handlet garn, men jeg orker ikke strikke. jeg ser feil ut når jeg ser meg i speilet. jeg river plastikkbeholderen til sugerøret i tusen biter mens jeg håper på at fresubincoctailen skal forsvinne uten at jeg svelger den. jeg venter og venter på de dagene alle sier at kommer, men jeg begynner å tvile. for all del, jente, ikke tvil! jeg skriver rabbel og jeg driter i å bruke punktum, fordi jeg rett og slett gir blaffen. jeg har ikke lyst til å dusje, jeg orker ikke vaske klær og jeg ser ut som et takras. javel, synd det der. men jeg har skiftet på senga, men jeg ser egentlig ikke vitsen, for jeg orker ikke legge meg, men alt jeg vil er å sove. i morgen har jeg kjøkkentjeneste og jeg gidder ikke, orker ikke, og dessuten kommer pappa og sandra.

jeg gleder meg til å dra bort her fra på fredag, og selv om jeg tviler på at jeg får det til, trenger jeg en pause.


tirsdag
dessuten tullet jeg bare da jeg skrev tidligere at mobilen min var i livet igjen. det er den så absolutt ikke, så i morgen må jeg dra til spaceworld likevel og høre om det er noe de kan gjøre for den.

If she had wings she would fly away.

Hodet mitt er en dott. Det er så fullt av dunete dotter at jeg ikke klarer å tenke klart, og i bunn og grunn har jeg vel ikke noe ønske om å tenke klarere enn det jeg alt gjør. Hjernecellene mine er ute på en mindre trivelig løpetur.
Gamle fluktruter, gamle mestringsstrategier gror som ugress i et blomsterbedd, og jeg må innrømme at det er litt trist. Velvel.

I fare for å skrive for mange negative ting som kan være nedbrytende for både meg og dere som leser dette, skal jeg stoppe ordbruken min før det flommer over.
Jeg kan heller fortelle dere at jeg hadde en kjempehyggelig lunsj med behandleren min, og jeg endte opp med å ta det samme som hun - fordi jeg ikke hadde en anelse om hva jeg skulle spise. Vi snakket om alt og ingenting, og vi snakket om så mye at jeg nesten glemte av hva vi var der for. Så for min del var det den eneste positive tingen i dag.

En ting er vel bedre enn ingen vil jeg tørre å påstå.

Hurra - tirsdag.

Det har virkelig vært en fabelaktig start på denne tirsdagen, og det aner meg at den kommer til å bli så bra at jeg nesten ikke har ord for det. Noen ganger er jeg så morsom at jeg nesten må le.

Jeg kommer meg opp av senga kvart over sju, og prøver å være så rask på badet som det lar seg gjøre. For tiden deler jeg bad med ei annen jente som er her - for øyeblikket er vi omentrent 9 stykker på dette fabelaktige stedet, noe som gjør sånn at vi må dele dusj og toalett med hverandre. Ikke at det gjør meg noe, men jeg er alltid usikker på hvor lang tid jeg faktisk kan bruke, og jeg hater å lage kø. Jeg hater å være i veien.

Deretter trasker jeg ned trappen i tøflene mine som begynner å bli slitte i kantene, og oppdager at det er ufyselig kaldt i hele huset. I tillegg får jeg ikke se på GodMorgenNorge, fordi det er SKI VM som startet klokken 0600 i morges, og noen mener vissnok at det er mer givende tv enn Wenche som kokkelerer på kjøkkenet. Dem om det. Dessuten er dagvakt-personalet forsinket, noe som gjør sånn at frokosten blir deretter, og når det er tid for å smøre brødskiver og knekkebrød oppdager jeg noe skrekkelig: MAKRELL I TOMAT er ikke prioritert for dagens frokost. Et øyeblikk er jeg nesten sikker på at verdens undergang er nær, men så slår det meg at det er viktig med variasjon, så jeg kryper til korset og tar brunost på brødskiven i stedet. Brunost med paprika. En kombinasjon som er delvis tvilsom, men hey, merkelige matkombinasjoner er min spesialitet. Resten av smøreprosessen blir etterfulgt av "mer melk, annika", "mer grøt," og ikke minst "ta litt mer syltetøy, du. det er litt snaut". Javeljaveljavel.

Så tygger og svelger jeg til den store gullmedaljen. Ikke til tiden, som vanlig, og det er nesten umulig for meg å klare det nøyaktig på streken. Mens det spiselige sakte men sikkert forsvinner fra fatene mine, ber jeg til vårherre om at ALLE har glemt at det er coctaildag i dag, og at jeg slipper unna. I det personal X forsvinner fra bordet og ut på kontoret for å sjekke ukens "matlister", skjønner jeg jo at løpet er kjørt, og hun kommer tilbake med øyne som søker mine mens hun hvisker: "hvilken smak vil du ha?"
"INGEN," er jeg fristet til å si. "Ingen. Jeg vil ikke ha noen. Takk for mat". Men så gjør jeg ikke det heller og trekker bare på skuldrene, og hun kommer tilbake med en kaffesmakende greie som, etter mye om og men og en fin dose med dumme elefanttanker som ikke burde være der, forsvinner fra plastikk-beholderen sin.

Høflig som jeg er, takker jeg for maten, og setter alt sammen inn i oppvaskmaskinen, før jeg finner veien til stua, der alle de andre for lenge siden har slått seg ned, og skriver ukeplanen for uka. Kjøkkentjeneste, dukstryking, blomstervanning, vasking av tøy og støvsuging. Jeg trenger ikke engang å nevne at jeg ikke er i humør til noen av delene, og jeg trekker ullpleddet over hodet mens jeg later som om jeg sover. Kjære gud, la meg sove!

Jadaneidasådet.
Og nå skal jeg og behandleren min kjøre av sted til vår lunsjdate hvert øyeblikk. Det har flyttet en orm inn i magesekken min, og jeg har mest lyst til å trekke dyna over hodet.

gamle dager.




mandag

Opp og ned mandag.

Jeg er nydusjet, fysisk sliten i kroppen og jeg har krøpet under dyna med laptopen på fanget, nesten klar for å lukke øynene igjen og sove i noen timer, før det er en ny runddans med brødskiver som skal smøres, ukeplaner som skal skrives og andre givende greier.

I går kveld døde mobilen min. Jeg klarte, flink som jeg er, å kaste den inn i dusjen etter at jeg var ferdig med hele seansen, og den badet så fint i rester av hårkur, hårstråd og vann. Dette førte da til en liten runde med panikkfølelse, der jeg så for meg at jeg kom til å forsove meg (HAHAHAHA) til dommerommet, og ikke minst til frokosten. Jeg så også for meg hvordan jeg trasket nedover veien med den klissvåte mobilen i veska, på jakt etter en eller annen butikk der jeg muligens kanskje kunne finne noen som ville reparere den. Heldigvis var den levende igjen da jeg våknet 0600 i morges.
Mandager kan være okei dager. For det første: jeg må møte opp 0715 for å få dommen, og da slipper jeg å ligge så skrekkelig lenge i senga uten å gjøre noe som helst. Og for det andre... så er mandager synonymt med blodprøver, og det er en greie som gjerne tar en times tid.
I dag var det ikke like brutalt å få tallene slengt midt i fleisen. Siden jeg nå er inne i uke 7, har denne klumpen som vissnok er meg, endelig blitt stabil nok, og den hadde slått seg til ro på et sted som jeg kanskje etterhvert kan leve med. Trodde jeg. Kortvarig glede.
Her er det dessverre sånn at når man har oppnådd stabilitet, er det på tide å få servert fine coctails i form av kvalmende smaker som er så fulle av næring at de tetter igjen sluker på vasken og lager stygge flekker på hvite linduker. Slike flekker som ikke går bort, med mindre man drukner disse dukene i blekemiddel eller den fantastiske rosa greia (vanish?) som de så ofte reklamerer for på tv.

Jajamennsann. Da behandleren min og jeg hadde en herlig samtale om disse drinkene, snudde humøret mitt brått - og hun brukte velkjente Capio-ord som "jeg anbefaler ditten og jeg anbefaler datten". "Ja, det må du gjerne gjøre," svarte jeg, "men jeg har absolutt ikke noe mer lyst av den grunn." Her er det egentlig ikke noe som heter "har lyst til" eller "vil ikke," og det er vondt å vite at det kommer til å skje ting med meg som jeg ikke kan fordra, men som er absolutt nødvendig, og at det ikke finnes noen vei utenom. Det finnes ingen snarvei, ingen tryllestav, ingenting. Det er ingenting annet man kan gjøre enn å prøve og akseptere det som skjer, følge programmet og stirre elefantstemmen og anoreksimonsteret rett inn i hvitøyet.

Det er fryktelig vanskelig, men de sier jo at det blir bedre etterhvert. Sakte men sikkert blir det bedre, sier de, og da får jeg vel tro på det. Jeg har ikke noe annet valg enn å tro på det de sier, og for øyeblikket er det det eneste som er drivkraften for å fortsette på dette prosjektet som virker håpløst. Troen på at det en dag kanskje blir bedre. det må det bli.

Jada. Ellers har jeg og pas. X gått en tur i den iskalde kveldslufta, noe som lettet humøret litt igjen, og vi snakket om alt og ingenting. De andre som er her er noen helt utrolige jenter med sterke personligheter og de er så nydelige alle sammen at det nesten ikke er til å tro. Jeg ser virkelig opp til de jentene som kommer tilbake hit på kortere opphold en gang i blandt, for de er så vakre og levende at det nesten gjør vondt på innsiden. De er levende bevis på at det går an.

I morgen skal jeg og en annen pas. X traske til treningssenteret her for å grille oss i solarium, og jeg skal spise lunsj ute sammen med behandleren min. Det blir den første gangen på flere år der jeg går ut for å gjøre noe sånt, og hele opplegget med en MENY der man skal velge noe å spise for så å betale for det SELV skremmer meg. Jeg har ikke gjort noe sånt på fryktelig lenge, og da jeg dro ut i sommer, for eksempel, var det kun grønnsaker som sto på menyen min. Jeg ser for meg at jeg kommer til å bli sittende med meny-lappen i timevis mens jeg stirrer på den og vurderer opp og ned og i mente hva som kan være tyggelig.
Kanskje det er der og da man skal bruke det de kaller "egen-terapi" og velge det som virker så skremmende at det nesten blir en drapstrusel.

til slutt:

  • laban har kommet med nye seigdamer.
  • jeg skal til Oslo på perm fra fredag til søndag.
  • og jeg er endelig fri fra blodtrykksmansjetter og pulstaking!





søndag
I dag har jeg gått tur i skogen, i lysløypa. Jeg trampet i stykker skisporene i takt til The Cure mens jeg skled hit og dit og alle veier, og ble fryktelig våt på beina. I tillegg fant jeg endelig veien til det fabelaktige vannet alle her snakker om, så i morgen skal jeg gå dit. Hvis jeg husker på hvordan man puster, for i morgen er det mandag, og jeg liker ikke mandager.

Mareritt.

I natt kom angsten for å spise meg levende.
Jeg våkner av meg selv klokken 0200 av at kroppen var ufyselig klam og kald på samme tid, og pysjen min var nesten gjennomvåt av reaksjonene fra kroppen min. For første gang på... ja, jeg kan ikke engang huske hvor lenge det er siden, våkner jeg av at jeg har et skrekkelig mareritt. En drøm så ufyselig at det ikke finnes ord for å beskrive hvordan den var, og ikke klarer jeg å huske noe særlig av den heller. Ikke noe annet enn at jeg var vitne til ei lita tenåringsjente som satte punktum og takket for seg.
Uansett. I full panikk famler jeg etter lysbryteren på lampa som henger over senga, og jeg er fryktelig klam på hendene. Jeg klarer ikke å finne den lille knappen, og hjertet dunker helt oppe i halsen på meg. Dodom - dodom - dodom. Så høyt og så brutalt at jeg er sikker på at jenta som ligger på rommet ved siden av meg, sikkert kan høre slagene igjennom den hvitmalte veggen. Deretter karrer jeg meg opp fra senga for så å finne veien til toalettet, jeg må ikke tisse engang, men jeg må ut av rommet, for plutselig er jeg fullstendig overbevist om at det er NOE der inne, et eller annet som kommer til å ta livet av meg hvis jeg ikke kommer meg ut før jeg har talt til tjuefem.
Jeg småløper bortover gangen til toalettet på det iskalde gulvet, og jeg er helt sikker på at skyggene rører på seg. Føttene mine er blå, og den åpne romdøren til det tomme soverommet som ligger vegg i vegg med mitt, skremmer meg like mye som alle skyggene gjør. Lyset er avslått, og gudene må vite hva som gjemmer seg der inne i mørket. Jeg ser for meg en stygg ekkel skapning med tusen kniver som hender, og som kommer til å gripe fatt i meg hvis jeg stopper.
Heldivis står lyset på badet på, og jeg setter meg på gulvet. Prøver ut alle mulige pusteteknikker, men det fungerer ikke, og hjertet vil ikke slutte å slå. Etter mye om og men klarer jeg til slutt å samle tankene, skvette litt vann i ansiktet, før jeg finner veien tilbake til senga mi. Og alt jeg sitter igjen med er tankene om at jeg trodde at denne angsten jeg hadde som barn var forsvunnet. Dessverre ser det ut til at den er vekket til livet igjen.
lørdag

Penger er ikke sunt.


Jeg er ukritisk. Jeg er ukritisk og jeg har penger; en kombinasjon som slettes ikke er helt heldig. I nesten en måned hadde jeg noe som så fint heter ekstremhvile, og i ordets rette forstand fikk jeg ikke lov til å gjøre noe som helst. I løpet av disse fire ukene der jeg KUN satt på rumpa bygde det seg opp en voldsom shoppetrang inne i meg. Det er jo fint, for nå som jeg får lov til å gjøre litt mer, kan jeg knapt gå inn på en butikk uten å ta opp lommeboka og trekke det fine Visakortet som jeg fikk i posten etter jul. Salgskiltene er som Tine Melk. "Må ha det, bare må ha det".

Det gir meg skrekkelig dårlig samvittighet, og jeg prøver å lette litt på den med å tenke ting som "jeg fortjener denne t-skjorten her," og "det er jo godt å ha litt å variere med". Selv om jeg ikke har en eneste grunn til å ha dårlig samvittighet for noe som helst, hjelper det ikke. Jeg har lagd meg denne flotte teorien om at "shopping gjør meg glad", og joda, det hjelper kanskje i øyeblikket, men i det jeg er tilbake på Capio og sitter i senga mi med tv'n på er alt tilbake til det vanlige.
Jeg kan rett og slett ikke handle mer. Jeg kan ikke kjøpe meg lykke for penger, det er umulig, og i bunn og grunn er jeg litt redd for at plaggene ikke kommer til å passe hvis jeg tar dem opp fra posen.

Lørdager er tur - dag. Så... i dag har jeg og 1 stk personal vært i Østfoldhallene og trasket igjennom x-antall butikker. Jeg kom tilbake til det gule huset som er hjemmet mitt for tiden med ei ny bukse, to singletter, tre par øredobber og en hårspenne. Nå som håret mitt plutselig rekker meg til skuldrene igjen, uten at det faller av, har jeg et enormt behov for å holde det på plass i strikk og spenner.

Bortsett fra det har det skjedd fint lite; jeg strikker rosa tøfler med pelskant som skal toves og vrir på meg i sofaen. Pappa og Sandra kommer på torsdag, og jeg har ombestemt meg: jeg vil ikke ha permisjon fra lørdag til søndag, nei, jeg vil ha perm hele helga. Det er usikkert om jeg får det, men det er jo lov til å håpe.
Dessuten har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal være innom en eneste butikk i løpet av uka. Ikke før vi skal til Oslo om ei uke.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive