tirsdag

Gosh.

Høyt og lavt og alle veier. Det er en sånn dag, vet dere, en sånn der verden er spekkfull av farger og jeg snakker like fort som jeg tenker. Jeg setter sammen de merkeligste ideene man kan tenke seg, hjertet slår så hardt - så hardt, og jeg klarer ikke sitte i ro.

Jeg har hatt på meg rosa kjole. Jeg har googlet "pilgrimsreise". Jeg har spist sjokolademousse. Jeg har vasket badet og kostet trappen, selv om det ikke var nødvendig. Jeg har spilt the Sims i to og en halv time. Jeg har vært varm. Jeg har brettet klær, vasket duker og dynetrekk. Jeg har tegnet noen trær, sånn som man gjorde da man gikk på barneskolen. Jeg har lest noen sider i "Eclipse" (det går sakte i svingene, fordi jeg holder på med Brida også). Jeg har lagd min første fiskesaus noensinne og kokkelert middag sammen med Johanne. Jeg har hatt en samtale som ikke handlet om noe som helst. Jeg har prøvd et rart rør som man ligger inni med laserstråler, et sånt rør som etterhvert blir kjempevarmt. Jeg har ENDELIG fått havregrøt til kveldsmat og jeg har laget masker.






og. nei. jeg drar ikke fra capio før fredag.
mandag

Jeg har ledd.



Pas. X og jeg smører brødskiver og knekkebrød til kveldsmat (selvfølgelig med den hullete siden opp):

"Dette så litt lite fargerikt ut," sier hun og ser på tallerkenen sin.

"Ta litt paprika på bananen," foreslår jeg.

"Man kan da ikke ha paprika på bananen?" spør hun og løfter øyenbrynene, "det går vel ikke an".

"Hm. Nja, det kan jo være verdt et forsøk? Prøve noe nytt?" svarer jeg.

"Næ," sier hun, tar opp en eplebit og legger den oppå de to agurkskivene hun alt har på gulosten. "Og sånn!" sier hun og slenger en paprikabit oppå eplet, på en sånn måte at frukten og grønnsakene utgjør et lite tårn. Jeg former munnvikene til et lite smil og beundrer verket hennes. Jeg nikker og legger til: "tja. Det der så jo nytt ut."

"Viktig å bryte vet du, " sier hun og vi ler litt. Det er sånn det er her, vi lærer MATematikk og må bryte alle de gamle mønstrene vi har hvis vi noen gang har planer om å komme oss videre her i livet. Deretter blir hun stående å se på skiven med banan.
"Men, Annika? Hva skal jeg gjøre med denne da? Den er fortsatt for fargeløs?"

Jeg trekker på skuldrene. "Nei, jeg vet ikke jeg?"

Vi blir stående stille og jeg smører smør på knekkebrødet mitt. "Er syltetøy på banan godt?" spør hun, "Kanskje det er det?"

"Mm," bekrefter jeg, som fortsatt har litt problemer med å si at ting er godt, "det er det. Det er faktisk… kjempegodt".

"Ehm, ja…" hun nikker, "men jeg tror kanskje at det blir litt for skummelt…" hun trekker pusten og legger til: "JA MEN DA GJØR JEG DET!!!" Og så tar hun en skje syltetøy, som egentlig er tilbehør til grøten, og slenger det oppå bananen.

"Ja, det er viktig å utfordre seg selv," kniser jeg, før jeg bryter ut i latter, en ordentlig en, som kommer rett fra hjerterota, den første på flere dager og det veier virkelig opp for den uendelige tårestrømmen som har vært dominerende i hele dag. Fra 0715 – 1800. Vi ler; jeg, personalet og pas.x.

Deretter blir jeg stående å se på min egen brødskive med brunost. "
"syltetøy på brunost er godt, Annika, " sier personal X.

"Mm. Men ikke i dag," sier jeg nervøst, selv om det sikkert hadde vært greit. "Kanskje en annen dag."

Så, når jeg setter meg ned ved matbordet atter en gang, tenker jeg høyt sånn at alle hører det: "I morgen. I morgen er det syltetøy på brødskiven også".

Senor Peregrino.

Hvis du liker Paulo Coelho anbefaler jeg denne boken på det varmeste.
den er fantastisk.


Hvorfor?
vel. Jeg liker boken fordi jeg synes at den er veldig godt skrevet, og den norske oversettelsen er bra. Det er ikke alltid de norske oversetterene er like flinke, men det er ikke tilfelle her. Ellers det en veldig fin historie om håp, kjærlighet og jakten på en selv. Det høres kanskje litt klissete ut, men det synes jeg ikke at den er. En lett bok som går fort å lese.

I dag gråter jeg.


Jeg har lenge vært fullstendig klar over at denne dagen ville komme. Ja, jeg har i alle fall vært opplyst om det siden jeg ankom Capio i starten av januar. For et halvt år siden ville jeg aldri trodd det; ja, jeg hadde nesten innfunnet meg med det som den gang var et faktum: jeg var sikker på at jeg aldri kom til å bli normal igjen. Jeg var overbevist og sikker på at det ville være fysisk umulig, og i grunnen var det helt okei. Jeg hadde akseptert det og det var ikke så ille, selv om jeg innerst inne ønsket at det ville la seg gjøre. Vel, så er det motbevist, det var vissnok mulig og jeg har kommet dit nå. Jeg har kommet dit med knallhard jobbing, en økning som har vært forferdelig vanskelig og ikke minst så smertefull at ingen ord vil beskrive de følelsene og tankene som har rast igjennom meg i løpet av de tre siste månedene.



Jeg visste at dagen ville komme, men jeg var ikke forberedt på at det ville være så vondt.

"Den grønne akseptknappen," som en av disse avspenningsgreiene som behandleren min har lest for meg et par ganger er ikke grønn lengre; den har blitt sort og den har låst seg fast. Jeg har ikke maling nok til å farge den igjen og i alle fall ikke styrke og krefter nok til å trykke den inn igjen. I alle fall ikke mer enn en halv gang – og den gjør meg sliten. Det finnes en bok her på huset som heter "Leve et liv, ikke vinne en krig". I hodet mitt er det bare tull, for det føles ut som jeg må vinne en krig før jeg kan leve et liv. Vel vel.



For første gang har jeg slått meg vrang, og jeg gråt i gangen da jeg sto ute sammen med et personal. Jeg gråt og ordene trillet ut av meg som perler på en snor; jeg har aldri gjort det før, fortalt noen av de som jobber i miljøet hva jeg føler og tenker om alt sammen. På sett og vis var det ganske godt, men det føles feil og jeg lurer på hva de kommer til å si på rapportmøtet som startet klokken 0930. Jeg liker ikke å ta plass eller være vanskelig.



Jeg gråter fortsatt. 1 ½ time og fem minutter etter det forferdelige øyeblikket.
søndag

Noen ganger blir jeg lei av Fredrikstad.

ja, jeg ser bitteliten ut - men som jeg har sagt til alle andre: jeg er 160, og jeg ser ekstremt lav ut fordi jeg bøyer knærne av en eller annen idiotisk grunn.



Sånn som nå. Tiden går så sakte at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og dagene begynner å bli forferdelig like. Det var greit i starten; de første ukene her – tiden der jeg verken hadde krefter, interesse eller noe som helst for ting som skjedde utenfor døren. Jeg hadde ikke noe særlig til livslyst, og det var greit og bare være inne sammen med personalet her som passet på meg. Sånn er det ikke nå.

Jeg er lei. Jeg er lei selv om jeg har så mye frihet som jeg kan få ha for øyeblikket, lei selv om jeg kan dra på kino, gå turer i skogen, kokkelere, sy, lese, hekle, se på filmer og alt mulig annet. Mangelen på nye impulser er fryktelig, og jeg gleder meg til jeg skal til Oslo for å besøke Johanne på torsdag. Jeg er fryktelig glad for at jeg har Johanne her, for ellers aner jeg ikke hvordan dagene hadde blitt.

Helgene er verst. De er så stille at man kan høre klokken tikke, og selv om jeg prøver å tenke på Paulo Coelho og "Pilgrimsreisen," der han skildrer noe om at vi selv bestemmer hvor fort tiden skal gå, hjelper det ikke.

Jaja. Jeg har i alle fall sett "Menn som hater Kvinner", og det var en bra film. Dessuten er jeg snart ferdig med Senor Peregrino.

I dag skal jeg på kino.



Jeg ser at det forrige innlegget kanskje var litt dumt; jeg vet ikke. Hvis det får noen til å føle seg dårlig på noen måter, skal jeg fjerne det.

I dag er i grunnen ingen morsom dag, og det er hardt å være menneske. Jeg er litt sint av mange grunner som ikke er så veldig nevneverdig. Heldigvis skal jeg på kino i dag, for å se "menn som hater kvinner".
Dere har rett: på klassebildet er jeg nummer tre fra høyre, på den nederste raden.

Elefant.


Det er midt på natten og hun bråvåkner. Det er lenge siden hun har våknet på denne måten; de siste månedene har søvnen sakte men sikkert kommet tilbake og den innhenter henne når hun er trett og sliten, og hun sover hele natten. Akkurat på samme måte som vanlige mennesker gjør, og hun har ikke noe i mot det. Ikke i det hele tatt. Hun må ikke lengre stå opp for å sjekke at huset fortsatt står, eller fordi hun må tisse, eller fordi hun har en idé om at verden holder på å gå under. Det er lenge siden hun gjorde slike ting som å liste seg på tå opp trappen, for å sjekke at foreldrene lever og at hun ikke er den eneste personen igjen i hele verden. Det føles bra.



Men denne natten er annerledes, den minner henne om noe; en fortid, nesten forsvunnet og glemt, en følelse, en tanke for lenge siden. Hun slår på lyset og setter seg opp i sengen, sukker høylytt og stryker seg over armen. Det er noe feil med den; den er igjen skarp og vond, og skulderbladet stikker mot håndflaten. Dessuten kjenner hun noe vondt og ekkelt i magen, en sånn sort klump som livet hennes pleide å være dominert av for lenge siden, en ekkel sak som hadde forsvunnet. Den svir og gnager i magesekken, og hun kan ikke forstå hva denne greia er.



Noe er feil. Noe er alvorlig feil. Hun vrir på seg og velter seg ut av senga, treffer gulvet med et brak mens smerten iler igjennom kroppen hennes. Blikket fanger speilet som henger på skapdøren og hun reflekterer i den blanke overflaten. Øyeeplene vandrer opp og ned, og plutselig slår det henne at det bare er én ting å gjøre: løp.



Joggeskoene står plassert i gangen og hun stapper føttene ned i dem. De har stått i fred noen måneder og hun har ikke ofret dem en tanke, ikke et blikk. Men nå er de tilbake på beina hennes, hun kjenner skosålen under føttene og noe fyller hele henne. Hun hadde glemt. Bryr seg ikke om hun har nattkjole på, nei, det spiller ingen rolle, og hun åpner døren – ut til vinternatten, ut til snøfall og kulde.



Hun løper. Bakke opp og bakke ned og hit og dit. Tre kilometer. Fem. Åtte. Bra nok? Nei, det er ikke det, hun må bevege seg noen tusen meter til – oksygenmangelen svir i brystet og blodsmaken kjennes i munnen, svir, det gjør vondt men det spiller ingen rolle. Løp, jente, løp! Og hun gjør akkurat det, springer, velger de hardeste veiene, de bratteste bakkene, de kronglete stiene, alle omveiene hun kommer på.



I det hun ramler inn døra hjemme er det morgen og huset er i ferd med å våkne til liv igjen. Svett og klam kryper hun inn på soverommet sitt, og vannet flommer nedover ansiktet. Det er da hun legger merke til ham; den sorte radmagre skikkelsen i et hjørnet av rommet, med pistrete hår og hule øyne. Han strekker armene mot henne og smiler med munnen som nesten mangler alle tennene.

"Hei, elefant," hveser han. "Hei. Hadde du glemt meg?"
lørdag

Det er dager som dette.



Og jeg har sittet på badegulvet i bare trusa mens jeg lakket neglene mine neonblå.
fredag

Fest i Fredrikstad.


Ja, dere kan tro at vi hadde det riktig så trivelig her på huset i kveld! Det var nesten rene barnebursdagen, rett og slett - manglet bare noen ballonger, et par bursdagssanger, noen gaver og selvfølgelig, smilende fjes og knisende barnestemmer. Jo, morsomme hatter og fløyter hadde vi heller ikke, men bortsett fra det var det jaggu ikke langt i fra, og det er først nå, noen timer etterpå, at ting er høvelig på plass igjen.
Menyen for denne festligheten var ikke noe mindre enn saft og pølser med ketchup, sennep og sprøstekt løk, is på pinne, kaffe og for min del: frisubincoctail med sjokoladesmak! Jeg må nok innrømme at det ble litt for mange festligheter på en gang, og det er ikke å legge skjul på at det var en virkelig trivelig stund.

Siden øynene mine ble så blanke (stjernene igjen, vet dere), klarte ikke mascaraen å sitte helt der den skulle og jeg fikk både en og fem klemmer etterfulgt av festlige setninger som satte prikken over i'en. Jajamennsann! Det ble nesten litt for trivelig her, så jeg vurderte å ringe mamma for og fortelle at jeg kommer hjem i morgen. Men med nærmere ettertanke tror jeg nok at det er greit å være her til torsdag, sånn som planen er.

Heldigvis er festen over, gjestene har gått hjem og roen har senket seg. Så det er bare en ting å gjøre: krype under dyna, ønske denne dagen takk og farvel og stå opp i morgen med nytt mot. Amen.

Ungdomsskolen.


Dette bildet er fra 10.klasse, 2005. Dere skal få lov til å gjette hvem som er meg av disse skapningene - og jeg skal svare når jeg har fått noen alternativer.
Bildet blir større når man trykker på det.

"Nå har du stjerner i øynene".

Det første som falt meg inn da jeg våknet i morges og så at vinduskarmen var våt og ekkel (jeg sover med vinduet åpent) var: "HÆLLEMÅNE", som de sier på god gammeldags fredrikstadisk. Ja, for det viste seg at våren har takket for seg, og julesnøen har igjen meldt sin ankomst. Halleluja, for en lykke. Ja, jeg kjente nesten at de stjernene jeg har fått i øynene mine, i følge personal X, blinket så mye at de nesten blendet meg.
Jeg hadde egentlig planlagt at jeg skulle ta på meg den nye kjolen fra Gina i dag, men jeg fant fort ut at den var for sommerlig, så jeg puttet den tanken langt bak i den støvete skuffen jeg har i topplokket.

Jaja. Jeg har brukt opp pengene mine i dag, på en sånn bukse fra Cubus som de viser på reklamen på tv hele tiden og en ROSA tunika ting. Herre, jeg har ikke hatt på meg noe ROSA på.... mange millioner år. Det virker i alle fall sånn.

Ellers har Johanne og jeg hatt en lunsjdate.


jeg har en forvokst hånd.

og der var det snø igjen, gitt.

selv om jeg ikke fryser så mye lengre, er det viktig å polstre seg for uværet.

Johanne var veldig enig.

etter en 20 minutters spasertur ned til Fredrikstad-town, havnet vi på denne koselige sjappa.
Den heter Cactus.

Johanne var kjempeglad for vannglasset med sugerør i.
som vanlig viser jeg min herlige sjarm med et fabelaktig smil som sikkert kunne smeltet hvert et hjerte.

da vi hadde spist opp maten vår, fant vi ut at det passet godt med litt avspenning. Siden vi ikke hadde med oss Kroese og SOAL metoden hans, mente Johanne at det ville være hensiktsmessig å vise meg en effektiv meditasjonsmetode.

Jeg prøvde jeg også, men det endte opp med at jeg havnet langflat på sofaen.

etter noen timer med trasking fram og tilbake, kjøpte vi oss en merkelig smoothie.

som dere sikkert ser, var jeg ikke så forferdelig fornøyd med den røde flytende greia.

Og etterpå? Jo, da tok vi bussen tilbake.

Søv igjen. Sukk.

Kl 0300:

Jeg snur og vender på meg uendelige ganger uten å finne den rette stillingen. Egentlig har jeg akkurat sovnet, for det ble relativt sent før jeg kom meg i under dyna: Johanne og jeg ble sittende i senga mi mens vi så på Ungkaren hvorav en av kvinnene (som måtte forlate stedet i går) er en sanglærer som Johanne hadde en gang i tiden.
Og så våkner jeg da. Igjen. Jeg er klam og nesten igjennomvåt på hele kroppen, og jeg kan ikke forstå det, for det har vært sånn hele uka. Først trodde jeg at det bare var en forbigående greie som kom til å forsvinne etterhvert, men der tok jeg jaggu så feil som man kan gjøre. Jeg er usikker på om det er beskyttelseslakenet som jeg har under lakenet, eller om det bare er kroppen min som er på en snurr. Det er så irriterende at det halve kunne vært nok, for det ødelegger søvnkvaliteten min og jeg vet ikke hva.

Og hva gjør jeg? Jo, jeg løper på toalettet og sjekker nervøst om tante rød har kommet på besøk. Hun har ikke det. "Neinei", tenker jeg og trasker tilbake på rommet mitt før jeg slenger på et ullteppe over lakenet som får meg til å vende og vri på meg atter en gang. Det klør noe helt forferdelig, men jeg sovner i alle fall, uten å bli klissete og ekkel.
torsdag

Pubertetsproblemer.

I dag skal jeg fortelle dere om mine foreløpige pubertetsproblemer. Ja, jeg er nesten nødt!
To ganger denne uka har jeg fått følgende spørsmål, fra både lege og behandler:
"Har du fått mensen, Annika?"
*kremt* "har du fått noen antydninger til mens?"
"Eh, nei, ikke ennå," svarte jeg, for det er fakta. Jeg har ikke hatt sånne derre månedlige greier som jenter som regel har i min aldersgruppe på fryktelig lenge. Ja, når jeg tenker etter, går denne flotte historien sikkert helt tilbake til 2007 - og, vel, jeg kan ikke si at jeg savner det så veldig, selv om det er en av de mest naturlige tingene i hele verden.

Ja, som dere sikkert har forstått: Nei, jeg har ikke mensen. Det blir sånn når kroppen ikke fungerer helt som den skal, og setter alle mulige prosesser på sparebluss. Det å produsere kvinnelige hormoner blir langt fra førsteprioritert, noe som kan føre til beinskjørhet og ja, jeg vet ikke hva.

Uansett. Disse spørsmålene har fått meg til å tenke en hel masse. Det har ikke vært et tema for meg på veldig lenge, og jeg har sånn omentrent glemt hvordan det er å ha den "vanlige" uka hver måned. Synd det der, i grunnen.
Men HÆLLEMÅNE, da! Det at de spør meg om helt vanlige ting som det der med mens og diverse annet, har fått meg til å innse at JEG også er ei jente, snart et kvinnemenneske, og mennesker som er født som det, produserer hormoner som gjør sånn at man blør nå og da, fordi kroppen er laget på en sånn finurlig måte at den kan produsere barn.

Dette, som nesten kom som en sjokk på meg, har gitt meg mulige-traumatiske problemer. Ja, tenke seg til, det virker som om jeg muligens må gå igjennom hele prosessen på nytt, og neitakk, jeg minnes den tiden der med skrekk og gru. Bildet av en tolv år gammel Annika, med små pupper og hormoner som raser, sammen med en mamma som prøver å forklare at det kanskje ikke er så dumt å kjøpe en BH, flimrer innenfor hodeskallen. Jeg husker hvor flau jeg ble og hvordan jeg rødmet helt fra tærne og opp til hårrøttene, mens jeg ba mamma holde munn og løp fortvilet ut av rommet.
Nåja, det er ikke så ille i dag, men det er jaggu ikke langt i fra.

Jeg oppfører meg som jeg er tolv år igjen, og venter på min første mens. Jeg våkner hver morgen og er livredd for at jeg skal ha blødd ihjel i løpet av natten og kaldsvetter hver gang jeg går på toalettet. Men nei, så langt ser det dårlig ut på den fronten og jeg venter meg nesten helt i stykker. Kan det bare ikke komme, sånn at saken er overstått? Første gang er alltid verst. Sånn er det med alle ting.

Knis.
onsdag

I used to think that I was strong.

Jeg stabler meg opp trappa til tredje etasje, tid for samtale, selv om jeg ikke har et kløyva ord å si til noen som helst. Kontoret hennes er lukket, og jeg hører mennesker som snakker innenfor den lukkete døren. Jeg vet hvem det er, jeg kjenner det igjen på stemmene. Behandleren min og legen jeg var hos da jeg var på forvern i Bodø, i desember. Capio har vært fullt av mennesker fra Helse Nord i hele dag, noe som vil si at de to menneskene jeg snakket med da jeg var innom NPS også var tilstedet. Vel. Så sitter denne legen sammen med snakkedama mi og de bruker av den korte tiden jeg har til å trille ut ordene jeg har problemer med å si. De bruker av tiden min, og det irriterer meg litt, men jeg skjønner jo at de helt sikkert snakker om noe viktig og jeg er redd for å forstyrre.

Etter noen minutter går døren opp, og denne legedama kommer ut mens hun fortsetter samtalen med behandleren min. Deretter stopper hun opp og ser på meg.
"Hei," sier hun og ser på meg med det typiske lege-blikket. Leger har sånne blikk, av den spesielle typen, slike blikk som er vanskelig å forstå, blikk som jeg ikke klarer å lese. Jeg liker ikke helt når jeg ikke klarer å lese menneskene, fordi det gjør alt så mye vanskeligere.
Til en forandring møter jeg blikket hennes, jeg gjør ikke alltid det når jeg snakker med mennesker, og sier "Hei."
"Ja, du er Annika, ikke sant?" Spør hun i det jeg reiser meg opp fra sofaen. Jeg nikker. Legger til et smil og nikker igjen.
"Eh," stammer jeg frem, "jo, det er nok meg det."
"Oi. Jeg kjente deg ikke igjen," sier hun og smiler litt. Ord. Ord jeg ikke vil høre, ord som fyller innvollene mine, hjertet og sjela og gudenevethva de ikke fyller. Blodet fryser til is i årene mine, selv om rødmen og varmen bukter seg inne i hele meg.
"Nei, det kan jeg... i grunnen forstå," mumler jeg.
"Ja, du ser så annerledes ut," sier hun, og for å ro seg selv i land fortsetter hun med: "Ja, du har vel kanskje gjort noe med håret?!?"

Hun er alt ute på dypt vann. Hun svømmer og svømmer og ror og ror, men hun driver bare lengre ut på den mørke vannoverflata mi. Jeg vet hva hun mener, jeg vet i grunnen hva hun tenker når hun sier sånne ting, og selv om jeg vet at jeg må lære meg å tåle det, så er det fryktelig vanskelig.
Jeg sier JA, fordi det er sant. Jeg har gjort noe med håret, bare ordnet litt på fargen og klippet av tre cm, men det er jaggu ikke nok til å gjøre verdens største forandring. Det er ikke nok til at mennesker ikke kjenner meg igjen.

Hun smiler til meg. Joda, det er jo fint at mennesket er i godt humør i alle fall, og det er flott at hun ser at Capio faktisk gir og har resultater på arbeidet de gjør. Det gir henne i alle fall en form for bekreftelse.
"Husker du meg? Ja, vi møttes jo i Bodø. På den samtalen? Jeg og hun spesialpsykologen? Husker du?"
"Ja," svarer jeg. Selvfølgelig husker jeg. "Jeg gjør nok det. Men jeg klarte ikke å kjenne deg helt igjen da du sto i stua tidligere, fordi.. jeg tror ikke jeg var helt OK da jeg var på den samtalen. Hadde litt problemer med å knytte sammen ansikter og navn og diverse. Hukommelsen var kanskje ikke helt på topp heller."
Hun nikker bekreftende og smiler til meg igjen før jeg går inn på kontoret for å begynne samtalen min.
Rekker frem hånden og sier: "Hyggelig å møte deg igjen, Annika."
Jeg skviser fram et nervøst smil, og håper på at det ser ekte ut.
"Ja, ordentlig hyggelig". Kjempe.

Regresa A mi.

Jeg ligger på senga med begge putene under magen og venter på at det skal bli min tur. Min tur til å bevege meg opp trappetrinnene til tredje etasje der E som er behandleren min har kontor. Jeg har vært så heldig at jeg har fått noe sånn som verdens seneste time i dag, 1545, noe som irriterer meg litt, fordi jeg ikke har muligheten til å gjøre noe som helst frem til da. Sånn som for eksempel å bevege meg utenfor disse veggene her.
Men jeg skal vel i grunnen være glad for at jeg i det hele tatt får samtale, og det er i grunnen greit å ha den siste - fordi da får jeg bedre tid til å snakke med henne.

Det er en tom dag. En sånn dag der jeg ikke føler eller tenker noe spesielt. Ikke orker jeg å gjøre stort heller, og jeg gleder meg til denne dagen er ferdig.

Kom over noen bilder av meg selv fra desember og januar, og det er vondt å se hvordan jeg så ut da - se de triste og tomme øynene mine som er tømt for alt som heter liv og glans, og føttene som var som to pipestilker. Jeg skjønner nå hvorfor mennesker snudde seg og så rart på meg da jeg bevegde meg uten for huset og jeg kan faktisk forstå hvorfor læreren min ringte legekontoret. jeg skjønner det nå.

Uansett. Jeg har fått gjort noe i dag, tross alt. Noe som er både fornuftig og greit, og... noe som jeg egentlig burde ha gjort for lenge siden. Gjett hva? Jo. Jeg har funnet fram x-antall tekster som jeg har sendt med søknaden min til Åsane Folkehøyskole i Bergen, og selv om jeg glemte både helsevedlegg og diverse annet, så har jeg i alle fall sendt en søknad. Det er i alle fall noe. Er i grunnen usikker på om tekstene er gode nok, og om de vil vurdere meg som bra nok, men jeg prøver å tenke at det ikke spiller noen rolle. Jeg har i alle fall søkt og gjort et forsøk.
tirsdag

Tirsdag.

jeg har hatt onsdagsfølelse i hele dag, og det aner meg at det kommer til å bli ei lang uke.

i dag har jeg
og johanne gått en tur i skogen

vi har strøket duker

bakt rundstykker på bestilling fra kokken

etter denne oppskrifta

Snart er det påske, gitt.

Ikke minst påskeferie. Neste søndag, 5.april, stenger Capio og tar påskefri. Det vil si at det igjen er tid for å dra nordover for et par uker. Jeg ser egentlig fremover til det, for det blir godt å komme hjem litt og være der en stund. Være fri og frank eller hva man pleier å si, gjøre vanlige ting (la oss håpe at jeg klarer å gjøre noe) som å dra på hyttetur sammen med Inger og stå på ski, sånn som folk flest gjør i påsketida.
Jeg er ikke helt sikker på når jeg drar her fra. Planen er at jeg skal innom Oslo på besøk til Johanne først, og vi har tenkt at jeg skal dra til henne neste torsdag, for så å ta fly til Tromsø på fredag. Det kan bli hyggelig og jeg gleder meg.

Jeg skal være hjemme i litt over to uker. Jeg trenger å øve meg der ute i verden, for det er jo der jeg skal tilbringe mest tid og resten av mitt liv. Håper det går bra, og at elefantstemmen lar meg være fred.
Tiden går ganske fort, for når jeg kommer tilbake til Fredrikstad er det snart mai, og... i mai skal jeg være hjemme i godt over tre uker. Og da er det også tid for sydentur sammen med mamma og lillesøster. Når jeg tenker etter, er det mange ting å se frem til! Det føles bra.

Ellers er det vår for fullt her, og bortsett fra at det er meldt snø på fredag, er det deilig. Det er over 15 grader i sola i dag, så nå går det fint an å sitte ute i solveggen.


mandag

But can you breathe this way?

Sjela mi veier et halvt tonn. Den er sortmalt, har sår som gjør vondt og den er så tung at det er vanskelig å bære på den. "Det skal gjøre så vondt at man aldri har lyst til å gå tilbake igjen," sier de. Ja, det kan godt være det altså, men jeg synes at det begynner å bli litt vel vanskelig å leve med denne tunge hullete greia.

Jeg trodde egentlig at den verste fasen var over, og at jeg muligens hadde kommet meg over den verste "kneika" og at det bare kunne gå framover og oppover og mot lysere tider og solskinnsdager. Vel, jeg skjønner jo nå at jeg tar feil, for sånn er det ikke. Jo, jeg er riktignok på god vei, jeg har klatret over mange fjell og gått mange trappetrinn, men fortsatt er det uendelig mye jobb igjen å gjøre. Blir man ferdig? Jeg vet ikke. Kan man bli helt frisk? Jeg vet ikke. De sier så, men jeg synes at det er vanskelig å tro på det.
Denne oppoverbakken jeg prøver å klatre oppover nå er vanskelig. Jeg faller og faller, får skrubbsår, og det er virkelig ikke bare bare å karre seg opp på føttene igjen for så å gå videre.

Jaja. I dag er det altså mandag. I går gikk jeg meg vill i skogen sammen med ei av jentene her, og det var en morsom tur. Jeg var også på kino for å se "Han er faktisk ikke interessert", en film som passet bra - fordi man ble i litt bedre humør av den, og det trengte jeg. Dessuten kom Johanne tilbake, og det var fint. Det var en nesten grei søndag, men i dag er så absolutt ingen morsom mandag.
Jeg og behandleren min skrev behandlingsplanen, og jeg hadde håpet at det var slutt med Frisubin. Men nei, det var det ikke, og jeg vet ikke om jeg skal gråte eller... hyle. "Du er i et program, Annika. Jeg kan hjelpe deg med å bli frisk, men jeg kan ikke lære deg å leve med anoreksien. Det kan jeg ikke. Og om du noen gang skulle finne på å spørre meg om det, kommer jeg til å svare nei." Jo, jeg vet at det er rett og at det er sant og at de ikke prøver å lure meg på noen måter, men det er og blir vanskelig.

Hvis jeg vil får jeg i alle fall begynne med styrketrening, men jeg føler meg ikke motivert nok for noe annet enn å sove. Er i grunnen litt sliten.

søndag

Gina Tricot.



Denne kjolen kjøpte jeg meg i går.

”En ny dag, ingenting å være redd for”.

Ja, hvis det bare hadde vært så greit, så skulle jeg ikke sakt noe som helst. Men sånn er det ikke for øyeblikket – og det er ikke så utrolig morsomt, om jeg skal si det sånn. Absolutt ikke. Jeg sovnet tidlig i går kveld, fordi det ble for vanskelig å være våken. Var utrolig sliten, og det kan godt være at det kom av turen til smartclub og Mosseporten + teaterforestillingen jeg var på, på kvelden, men det er ikke godt å si. I dag leser jeg gamle blogginnlegg, og det gjør vondt. Jeg prøver å sortere de siste årene i livet mitt, og jeg skjønner jo nå at jeg har materiale nok i massevis, til den boken jeg en gang i fremtiden har planer om å skrive. Hvis det blir noe av det, og hvis jeg får det til. Det er ikke sikkert.

Jeg har store "aksept" problemer for tiden. Noen ting, som tankegangen min og eventuelle andre endringer er lettere å forstå og akseptere, enn disse skrekkelige endringene som skjer med kroppen min. Jeg vet at det ikke er noen vei utenom, ingen andre veier å gå, men det er så tøft og vanskelig at det ødelegger humøret mitt. Selv om det er mandag i morgen, noe jeg gruer meg forferdelig til, gleder jeg meg også til å snakke med behandleren min igjen. Hun har alltid noe klokt å si, som i ettertid gir meg et eller annet å tenke på.

Heldigvis kommer Johanne tilbake i dag (hun har vært i London), og Johanne er okei å være sammen med. Ellers har jeg planer om å kravle meg opp bakkene i skogen og dra på kino, selv om jeg har problemer med å gjøre slike "sosiale ting". Vi skal se "Han er faktisk ikke interessert," og jeg har hørt at det er en ok film. Jeg trenger noen ok ting.
lørdag
I kveld er sjela mi så tung at jeg ikke er sikker på om jeg klarer å bære den.

Det er vår i Fredrikstad.

Ja, det er faktisk det. Selv om de sier her at det er en sånn "lure-vår," og at det nesten sikkert kommer til å komme et lite snøfall i løpet av de neste ukene, spiller det ingen rolle. Det er vår, det nærmer seg varmere dager, bedre temperatur - og jeg har lagt bort nesten alle strømpebuksene mine. Jeg kan gå ute i bare en tynn strømpebukse og skinnjakke, og det er så deilig å kunne kjenne at sola varmer, kjenne at det går an å være ute uten å bli kald. Jeg fryser ikke så mye mer, og det er et bedringstegn. Selv om jeg blir kjempekald på hendene og føttene, kan resten av kroppen bli varm, noe som er et tegn på bedre blodsirkulasjon. I starten var bedringen skummel, og den er fortsatt det, men det føles utrolig godt å føle varmen i kroppen.

Helga har begynt relativt greit. Den gjorde for så vidt det i går også; samtalene mine med behandleren min er givende og jeg får mye ut av det. I grunnen er hun den beste psykoterapeuten jeg noen gang har hatt og jeg er så fornøyd med henne at jeg nesten ikke har ord for det. Jeg ser opp til henne, for jeg vet ikke om noen andre mennesker som har så sterke ressurser og som kan så mange forskjellige ting! En av grunnene til at denne terapien faktisk er bra for meg, er at jeg har blitt flinkere til å knytte relasjoner til behandlerne mine - noe jeg etterhvert har lært igjennom mine snart tre år i psykiatrien.

Det går fremover på sett og vis, og det skal det også gjøre. Det at jeg kan se det selv og kjenne det i hele meg, gir meg håp. Hvis man er blind for forandringene som skjer og ikke tør å føle på endringene man foretar, blir alt sammen fryktelig vanskelig.

For tiden er svært få ting spesielt morsomt og jeg har problemer med å interessere meg for diverse aktiviteter. Men jeg prøver å komme meg ut, og det er utrolig hvordan litt solskinn og frisk luft kan løfte humøret mange hakk.
I dag har jeg gått en tur i solskinnet og snart er det lunsj. Etter lunsj skal jeg og to av de andre jentene som er her, dra til Råde på Smartclub. Det er nemmelig opphørssalg der, og selv om jeg ikke skal ha noe spesielt, blir det godt å dra på en liten utflukt. Jeg har kommet så langt i programmet mitt at jeg klarer å ta mellommåltidet ute. Tenke seg til.

Jeg har begynt å drømme igjen.


og i natt hadde jeg en ordentlig fin drøm.
fredag

Lyden etter dine sko.

Noen har knivstukket
Det lille som er igjen
av den dunkende gjenstanden i brystet
mitt revet

den ut og liksom
satt plaster på såret
ved å gjøre et
forsøk på å stripse meg

sammen igjen
men det stopper ikke å blø
og det ser ikke ut til at
noen kirurger i dette

land kan finne
noe som passer inn
noe som
hører til min kropp
og de som jeg
tror at jeg er

døende
en kan ikke leve
uten en dunkende klump,
sier de for

en må ha det
for å føre hemoglobinene
fram og tilbake
gjennom de lyseblå linjene
som strekker seg gjennom alle
mine førtisju, førtiåtte

det spiller ingen rolle,
sier jeg det finnes andre
som trenger det mer
for det ser alt ut til at
min tidsklokke snart er tom
for batteri likevel, og jeg kan
fortsatt og enn så lenge gå

på sollys
så lenge føttene mine
klarer å bære tallene av
meg selv, så lenge kroppen

min velger
å løpe bortover
så lenge hodet mitt holder
meg våken om natta

så lenge lyden
etter dine sko
lukten etter deg og ditt ikke

sprenger trommehinnene
ødelegger sansene
og lar meg gå til
grunne

Annika, februar 2008.

Sats på livet du, jenta mi.


"det jeg vil ha tilbake er det jeg var
før sengeleiet, før kniven
før brystnåla og salven
fanget meg i denne parentesen;
hester flygende i vinden,
et sted, ei tid borte og glemt."
Splinten i øyet
- sylvia Plath




torsdag

Torsdag.

Noen ganger vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive, og i dag er kanskje en sånn dag. Det tror jeg nok at det er, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette sammen ord og uttrykk, og det hjelper i grunnen ikke så mye at jeg har sittet i et par timer og bladd igjennom en av de gamle bloggene mine, på jakt etter noe som jeg kan sende med søknaden min til Åsane Folkehøyskole i Bergen. Siden førstevalget mitt har falt på ei forfatterlinje, der det også er mulig å ha noe kunstgreier som valgfag, må jeg også sende med noe egenprodusert materiale. Problemet er bare at jeg ikke orker å sette meg ned for å skrive noe, så jeg har bestemt meg for å finne noe jeg en gang i tiden har skrevet - noe som er såpass ok at menneskene som skal vurdere meg, ikke tror at jeg er helt ko-ko i topplokket. For jeg er jo ikke det.

Jeg har tenkt på mange forskjellige linjer, og psykologi er en av dem. Men siden livet mitt er såpass fylt med den smørja der, kan det tross alt være ok å gjøre noe jeg liker, noe som jeg er sånn passe ok til, noe som jeg brenner for i et år. Kreativitet er fantastisk når man er i det rette humøret.

Ellers har vi hatt ei veldig ok gruppe her i dag. Vi snakket om litt av hvert; hvordan vi tenker når personalet veileder, om ting som ikke er helt som det skal være, om ting som er ok - og litt om hvor bra det er her. For Capio-metoden fungerer. Jeg velger i alle fall å tro på det.
Jeg har gått tur i solskinnet sammen med pas.X, og det var en fin tur. Det er greit å være ute i sola, og jeg synes at det er litt smålig bittert at jeg bare har denne ene halvtimen, når det er så fint vær og man egentlig burde vært ute.

for tiden er det bare en mann i livet mitt. Han heter Josh Groban.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive