søndag

Jeg har hatt en fin ferie.

Det er ganske godt å være tilbake til min kjære Lenovo 3000 og ikke minst; bloggen min. Så, hei igjen!

Som tittelen viser, har jeg hatt en veldig fin ferie. Muligens den beste sydenferien i hele mitt liv siden jeg ble tenåring. De jeg alt har lagt bak meg i løpet av årene som har gått, har vært preget av rastløshet, krangling, en mage som har blitt presset så langt inn mot ribbeina som mulig, og trasking i alle matbutikker jeg kunne finne. Slik var det ikke denne gangen, og det føles godt at jeg har kommet så pass langt.
Selv om det var umulig å unngå alle tankene om hvordan man ser ut i bikini og fryktelig vanskelig å ikke fokusere eller sammenligne meg med alle andre rundt om kring, har det likevel vært bra.

De siste ukene har vært veldig vanskelige og tøffe, så denne uka langt borte fra Norge var ikke akkurat noe unntak. Spesielt siden de greiene man putter i munnen er ganske langt unna det man finner her hjemme, og sydenmaten er skumlere enn den norske - har det likevel gått tålelig bra. Jeg har i alle fall blitt en erfaring rikere, og vet at det er mulig å ha en fin ferie selv om elefantstemmen ikke ble værende på Kvaløysletta og selv om ting er vanskelig.

Tøffe tak, men sånn er det og det er slik det kommer til å være i veldig lang tid framover. Heldigvis tror jeg at så lenge man er klar over det, gjør det litt lettere.
Som Mia så fint skrev på et innlegg i bloggen sin: "Hver dag er en sjanse til å prøve på nytt og fortsette kampen".

Mallorca er en veldig fin øy. Selv om det er en typisk turistplass, var ikke gatene overfylt av gale nordmenn som trasket i dingeldang butikker og rasket med seg mindre pene smykker, rosa crocks og mønstrete flip-flops til tre euro. Det har nok noe med at vi reiste utenfor turistsesongen, noe jeg vil anbefale alle som har muligheten til det. Det verste som finnes er overfylte gater med skrikende stupfulle skandinaviske mennesker.

Jepp.

Her kommer noen bilder fra Mallorca:

Tromsø Lufthavn. Pappa, som har en tendens til å være veldig "morsom" hele tiden, hadde plassert brillene midt på nesen. Jeg vet ikke om han kanskje var smålig sur for at han måtte være hjemme, jobbe og kose seg med tre grader og regn - pluss slaps og sludd, men det er ikke godt å si.

En bitteliten bit av hotellområdet. Det er utrolig fint der, masse aktiviteter som man kan være med på og flott personale.

de første dagene var jeg helt "nedsyltet" av forkjølelse, noe som gjorde flyreisen til et fryktelig mareritt. Rennende øyne, tett nese og alt som hører med. Heldigvis varte det ikke for alltid.

i år som i fjor, og alle årene før der igjen, var jeg og lillesøster nesten nødt til å kjøpe noen flotte baderinger. De fikk ikke så mange turer i vannet, så vi tok den rosa med oss hjem igjen. Den blir neppe brukt noe særlig i Tromsø, men jeg kan i alle fall ta den med meg når jeg og Inger reiser til Portugal om litt over tre uker (!)

vi besøkte Marineland. Selv om JEG, som er forferdelig dårlig i geografi, har store problemer med å plassere stedsnavn og diverse, var kartleser og vi kjørte en halvtime for langt og feil et par ganger, klarte vi til slutt å finne fram. Det var virkelig verdt de femhundre kronene vi betalte for å komme inn. Ingen av oss hadde sett delfiner før, og forestillingene var fabelaktige. Sjøløver som kunne klappe, danse og diverse annet og delfiner som hoppet, spratt og hva det enn måtte være.

vi var en tur innom et stort sted med en haug med outlet duppeditter, men handlet ingenting.

og jeg... fikk ordnet noen flettegreier av en relativt sur afrikansk dame. Det var vondt, og jeg tok alle sammen ut da jeg kom hjem i går. Likevel så det ikke så ille ut, og holdt i alle fall håret (ikke at jeg har store mengder av den greia) bort fra ansiktet.

på en biltur som tok en halv evighet, dumpet vi innom en Safari

det vi ble fraktet rundt i et lite tog

og kunne se allverdens dyr på nært hold. Giraffen og nesehornet var best.
Det var til og med noen aper som klatret på taket av en blå bil som stoppet opp ved oppholdstedet deres for å ta noen bilder.

en morgen gikk mamma og jeg en tur langs stranden

og vi var på en fire timers båttur der noen var dumme nok til å kaste mat til måker. Jeg er usikker på hvor de menneskene kom fra, men det var i alle fall tydelig at de ikke hadde noen særlig erfaring med de hvite gribbene.

Ellers er det vel ikke så veldig mye mer å fortelle. Jeg har spist fire is, fått "Life" av Paulo Coelho i posten og fått avslag på oppfølging i sommer fra UNN. "det er ikke hensiktsmessig, blablablabla" og noe om "15.måneders ventetid."
Tromsø har et elendig tilbud for mennesker som har det vondt og som trenger hjelp.
lørdag

Hjemme igjen.

Regn, en lettere frisk bris og 9 grader slo i mot meg da jeg trasket av flyet for et par timer siden. Jepp, jeg har begge beina godt plantet på norsk jord igjen - og Mallorca virker alt som et halvt århundre tilbake i tid.

Bilder og diverse kommer i morgen.

Pause.

Opp 0600, rydde rommet, raske med meg siste rest av duppeditter som skal med i håndbagasjen, dusje, frokost, og klesbytte et par ganger. Men det gjør ingenting. Det gjør ingenting at noe skriker i ørene mine, det gjør ingenting at ting er tøft og vanskelig, det gjør ingenting at jeg vet at deet fortsatt er mange mil igjen å gå før jeg blir fri for alt av symptomer. Men det gjør heller ingenting for jeg vet at langt der fremme finnes en stjerne og dager som er akkurat slik livet skal være. Opp og nedturer, for sånn er det for alle.

Det gjør ingenting at jeg skal gå i bikini, og det gjør for all del ingen verdens ting at jeg skal sitte fem timer på fly.
Jeg har med meg tre lydbøker, noe som utgjør tretti timer.

Jeg skal legge igjen mørkets fyrste, herr angst og alt annet dritt, så godt det lar seg gjøre. Dessuten blir mr.lenovo 3000 igjen hjemme, så jeg kommer ikke til å blogge på syv dager.

Siste uke i mai. Nyt den så godt det lar seg gjøre!

fredag

Jeg har fått meg en ny venn.

og denne kompisen heter KLEENEX.

Det har seg nemlig slik at da jeg våknet, 0810 - som muligens er det lengste jeg har sovet på nesten et helt år, var jeg potte tett i nesa, halsen var som sandpapir og jeg var relativt ør i hodet. "Herregud," tenkte jeg, "nå er jeg også smittet".
Hjemme hos oss, har det vært den typiske vår-forkjølelsen i en halv evighet; lillesøster med rennende øyne og fin kjole på 17.mai, lillebror med influensa, mamma med påbegynnende forkjølelse og hele pakka. Og selvfølgelig: pappa med den vanlige vårgreia, allergi.

Så, nå har det endelig kommet til meg, heldig som jeg er. Det kunne ikke kommet på et mer passende tidspunkt.
"Kanskje du ikke kommer inn i Spania, fordi de tror at du har fått den der Svine-influensa greia".

Velvel. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å fylle veska opp med ting som kleenex, nesespray og smertestillende - og be en lang aftenbønn i kveld om at jeg må slippe å få omgangssyken.

Nesten klar!

Den rosa store (større en de som er på bildet) kofferten min er nesten pakket og klar med det som trenges for en ferie, mange mil fra Tromsø. For en gangs skyld har jeg pakket "nesten" fornuftig, og selv om innholdet både er mitt og lillesøsters, kan jeg lukke lokket uten å legge kropsvekta oppå, for å få igjen glidelåsen. Det er ikke verst bare det!

Selvfølgelig måtte jeg dra på en siste tur til nåtidens Mekka, sentrumet av universet, som mamma så fint kaller det. Byen. Det var i grunnen mest for å levere inn "Hjemkosten", som jeg klarte å bli ferdig med i siste liten. På biblioteket her har de en smart greie som heter noe så fint som "Hurtiglån", dvs. at man kan låne en av de nyeste bøkene - ha dem hjemme i nøyaktig 7 dager, før man må levere den inn igjen.
Det er smart, for da er det ikke så mye annet å gjøre enn å kaste seg over ordene og lese til alle døgnets tider.

Uansett. Som vanlig klarte jeg ikke å dra hjem fra byen uten å kjøpe noe, men siden jeg har en ganske god økonomi for tiden, all takk til NAV, gjorde det ingenting. Jeg har lenge ønsket meg et par Gladiator sandaler, men har alltid vært i tvil om jeg kom til å bruke dem. Vel, de hadde et par billige på H&M, og ja, jeg kjøpte dem.

Bikinien min ser forresten slik ut:

Og jeg er veldig fornøyd. Den er fin på, sitter perfekt og da kan det jo nesten ikke bli bedre.

ellers har jeg lånt "Eleven minutes" av Paulo Coelho.

og i morgen, 1030, sitter jeg på flyet til Mallorca.
torsdag

Kveld.



"Det er så hyggelig når du er hyggelig", står det så fint på et skilt i parkerings-tunellen her i byen. Som dere ser, er Inger helt enig.


En times skriving, gåtur med Charlene i skogen, pakking (FERDIG), boklesing i et forsøk på å bli ferdig med Hjemkomsten og en tur på kino for å se engler og demoner. En film jeg likte veldig godt - det kan kanskje ha noe med at jeg leste boka med stor iver en eller annen gang på ungdomskolen, et tidspunkt der virkelig var interessert i verdens religioner. Joda, jeg synes riktig nok at det fortsatt er spennende.

På det tidspunktet vurderte jeg nesten seriøst å studere teologi, et eller annet sted innimellom alle planene mine om å bli psykolog for så å ta videreutdanning i Kognitiv psykoterapi, deretter en dose Kosthold og ernæring, familieterapi, og for ikke å snakke om Kropp og selvfølelse, eller hva det nå enn heter. Og så hadde jeg jo i tillegg denne store planen om å skrive litt på fritiden. Hadde det vært sånn at jeg virkelig har planer om å realisere alle disse ideene som raser igjennom hodet mitt i tider og utider, ville jeg ikke fått tid til noe annet enn å lese i bøker. Ikke at det er så ille, men det gjør jo ikke noe om man treffer mennesker en gang i blandt.

Uansett. Jeg anbefaler filmen - men det er ikke akkurat noen romantisk komedie for å si det sånn.

Nå er jeg fullstendig utslitt.

Kristi himmelfartsdag.

Det er helligdag. For en stund tilbake syntes jeg at disse dagene var uutholdelige; det var ingenting som var åpent, og jeg kunne ikke utøve den eneste interessen jeg hadde: gå i butikker uten å kjøpe noe. Nå synes jeg at disse røddagene i grunnen er fine, så lenge det ikke er veldig mange etter hverandre. Jeg kan tilbringe tid med meg selv, prioritere ting jeg ikke bruker så mye tid på ellers, og gjøre det jeg kaller "ingenting".

I dag føler jeg meg mer inspirert enn på månedsvis til å begynne på et skriveprosjekt. Det er ikke det at jeg ikke liker å blogge, men disse prosjektene som jeg har en tendens til å begynne på - forså å legge på hylla, og aldri begynne på igjen, er noe helt annet. Men de blir aldri fullført. Jeg orker rett og slett ikke, for etter flere sånne (disse ble faktisk ferdige) som jeg jobbet med på ungdomsskolen, vet jeg at det tar fryktelig lang tid.
Men i dag skal jeg brette opp armene og forsøke igjen. Jeg har sikkert nevnt det flere millioner ganger, og det har aldri blitt noe mer en fem sider, før jeg har gitt opp hele greia.

Gårdagen var i grunnen ganske koselig: hele familien min var på en italiensk restaurant som heter La Speranza, en jeg virkelig vil anbefale for alle som bor og besøker Tromsø. De spiller Italiensk musikk - sånn plingplong lignende greie.

Tross alt har jeg mange ting å se fram til for tiden, og det hjelper virkelig på. På lørdag vender jeg nesen sydover, på jentetur med mamma og lillesøster, og litt under en måned etter at jeg kommer hjem, reiser jeg avgårde igjen.
Bortsett fra å skrive, hvis jeg får til; skal jeg bruke tid på å pakke, rydde rommet, lese ferdig Hjemkomsten som jeg for øvrig skal skrive et sammendrag om senere, høre på lydbok og i kveld skal jeg på kino sammen med Inger og Sunniva for å se Engler og demoner.

Det er gode utsikter for en fin dag.
onsdag

100 years.

Every day's a new day...
18 there's still time for you
Time to buy and time to choose
Hey 18, there's never a wish better than this
When you only got 100 years to live

Five for fighting; 100 years.

Det er rart hvordan tilstandene kan endre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Elefantstemmen har vært sterkere de siste dagene enn på en god stund, og det koster meg "blod, svette og tårer", som det så fint heter, å kjempe i mot. Noen ganger må man virkelig bite tennene sammen for å fortsette på den veien man vet er den riktige.

I dag har jeg gjort litt sånn som Mia skrev; at hun skulle bestille seg en tur til et Øst-Europeisk land for å dra på en ferie helt alene. Jeg skal riktig nok sammen med Inger, men jeg tenkte ikke så nøye igjennom det da jeg fant en restplass til Portugal, sendte linken til Inger som satt hjemme hos seg selv og trykket på bestill-knappen. Etter litt ringing frem og tilbake til diverse mødre betalte jeg reisen og fikk billettene på mail.
Så. Nå skal vi reise på vår første i-syden-alene-uten-foreldre tur, til Madeira, 28. juni. Hvis det ikke blir greit, nei, da vet ikke jeg.




Dessuten har jeg bestilt denne boken, til en veldig... fin pris.
www.tanum.no

Lillebror har bursdag.

I dag har lillebror bursdag. Han fyller 17 år, og begynner å bli en stor gutt. Det er lenge siden han vokste forbi meg, og ble forvandlet fra den tynne spinkle gutten til en ung herremann – bred over skuldrene.

Det er hans dag i dag, og jeg burde kanskje skrive noe pent om ham, noe om hvor stolt jeg er over tingene han har fått til; om hvor bra det er at han har en jobb og har ei relativt god lønn hver enste måned, og kanskje noe om at han har spart penger nok til en moped som han kjøpte i fjor – og som sikkert blir solgt i løpet av året. Han er stor. Han kommer til å fullføre videregående før meg, gå ut som lærling som ett eller annet innenfor mekanikk, selv om han har lyst til å bli pilot. Familien min er fylt med mennesker som har store ambisjoner for fremtiden. Han kommer også til å få lappen før jeg har begynt med kjøretimer, og jeg er ikke sjalu, nei, snarere tvert i mot. Jeg beundrer hans avslappete forhold til skolearbeid og hans evne til å gi delvis blaffen – hans manglende behov for å være forferdelig flink og yte slik at han får de beste resultatene, selv om pappa mener at han kanskje burde arbeide litt mer.

Selv om jeg vet at mamma og lillesøster er de eneste i familien min som følger med bloggen, og leser innleggene hver eneste dag, kan jeg ikke gjøre annet enn å gratulere ham med dagen.

Til tross for at dagen er fylt med en bursdagsfeiring; kake, Italiensk restaurant senere i kveld og muligens noen gaver, kan jeg ikke la være å tenke på dagen som fant sted for nøyaktig et år siden i dag. Selv om jeg skrev et innlegg om litt av den for en liten stund siden, kan jeg ikke la være å knote ned noen ord i dag også. Hodet er fylt av minner og refleksjoner, og jeg har lest igjennom dagboknotatene mine fra den tiden. Det er vanskelig å forstå at det er jeg som har skrevet de ordene. For et år siden klarte jeg ikke å fortelle ting så åpent og ærlig i bloggen som nå; mest fordi jeg hadde bestemt meg for at denne bloggen skulle være en overfladisk greie om hva jeg gjorde hver dag.

Fordi dette innlegget ikke skal bli alt for langt, fortsetter det i innlegget under.Hjertet mitt banker hardt.

Tanker.


Det er litt skummelt at jeg velger å fortelle dette til dere, men siden jeg alt fortalt så mange ting, gjør jeg det likevel. Hvis noen mener at dette er et upassende innlegg, vil jeg ha tilbakemeldinger på det - og så fjerner jeg det.
Noen dager før 20.mai 2008 publiserte jeg utdraget fra en sangtekst i denne bloggen:

Gonna break these chains around me
Gonna learn to fly again
May be hard, may be hard
But I'll do it
When I'm back on my feet again
Jeg var nødt til å høre på sangen I morges, som forøvrig heter “Break these chains”. Det var muligens det jeg håpet på i disse dagene som repeterte seg selv, for jeg visste at det var noe som var alvorlig feil når jeg fikk dårlig samvittighet av å tygge grønne salatblader med ketchup på. Det eneste som ikke passet inn i sangstrofene, var det at jeg slettes ikke var klar for å kjempe for meg selv. Jeg var ikke klar for å kjempe meg tilbake på mine egne bein, uansett hvor forferdelig livet var.
Tiden før 20.mai 2008, hadde jeg ikke tenkt så mye på dagen som kom til å komme, og dagen før, hadde jeg vært sammen med Merete. Den siste dagen vi tilbrakte tid sammen på mange mange måneder. Natten til denne dagen hadde jeg ikke sovet et minutt, og jeg sto opp klokken 0400 for å pakke siste rest.
På brevet sto det at legen ønsket at jeg skulle møte opp klokken 1000, og da jeg satt i stua tidligere på morningen, fikk jeg kalde føtter. Jeg hadde slettes ikke lyst til å sette meg i bilen sammen med mamma, og absolutt ikke lyst til å ramle inn dørene der jeg hadde tilbrakt tid en gang før. Den gang var det riktignok for noe helt annet, men likevel. Frykten for hva som kom til å skje med meg var større enn redselen for å ikke ha et liv som gikk an å leve, og den overgikk all fornuft og forstand.
”Jeg tror ikke jeg drar likevel,” mumlet jeg til mamma som i grunnen var glad for at jeg endelig skulle til et sted for å få den hjelpen jeg tilsynelatende trengte, for det er jo begrenset hvor mye man orker å se ens eget barn forsvinne i ingenting og en dag blir det rett og slett nok. ”Vi drar,” sa mamma. Ordene mine hadde ingenting av betydning, og innerst inne visste jeg at det ikke var JEG som sto for setningene som trillet ut av munnen min. Jeg var mer en robot enn et menneske; jeg var forstyrret matvrak og det var i grunnen alt.
I bilen på tur til stedet som jeg så fint kalte ”Galehuset” sa jeg ikke et eneste ord, for det var ingenting å si. Det var ingen ord som passet til det jeg følte, ingen ord som passet til noe som helst - og da holdt jeg like godt munnen igjen. Forseglet, låst.
I det jeg åpnet døren til det så kalte ”galehuset” med mamma på slep, møtte jeg på et menneske som presterte å si noe sånt som: ”Så fint å se deg igjen, Annika”. En setning som absolutt ikke passet seg og ord som skar seg inn i meg som en dolk. Jeg kunne like gjerne vært død.
Vi satt sammen på "familierommet" og ventet på menneskene som skulle plukke oss opp, før jeg ble tatt med til et rom sammen med flere skremmende mennesker som satt med notatblokkene sine og med papirer som skulle fylles ut. En såkalt inntakssamtale, en håpløs spørsmålsrunde som krevde svar, uttalelser jeg absolutt ikke hadde lyst til å formulere. Jeg nektet å ha mamma tilstedet, så jeg satt der, på en stol, apatisk, alene og forferdelig ensom.
Deretter begynte jeg å gråte. Jeg gråt da jeg ble presentert for teamet mitt, jeg gråt da et menneske sa at hun ville hjelpe meg med å bære byrden og de tunge dagene som ville komme, jeg gråt da mamma dro hjem, jeg gråt da et personal bar middagen inn på rommet mitt og da jeg pirket i grønnsakene, jeg gråt da jeg la meg i senga, gråt da jeg skrev i dagboken, gråt da det samme personalet som kom med middagen spurte om jeg ville hilse på resten av menneskene (noe jeg ikke ville) og jeg gråt da jeg lå i senga resten av kvelden. Jeg beveget meg ikke en millimeter annet enn da jeg tuslet på toalettet. Og jeg gråt meg i søvn, da jeg for første gang på månedsvis sluknet og sov en hel natt uten å våkne.
Jeg klarte ikke selv å se hvordan jeg så ut – og selv da jeg var dårligere i desember enn da, var jeg utrolig nok mer reflektert over min egen tilstand, enn det jeg var i mai. Jeg skjønte ikke, forsto ikke, og jeg ville absolutt ikke være der. Selv om jeg ikke klarte å bli så veldig mye friskere i løpet av de tre månedene, lærte jeg noe, noe som jeg tok med meg på veien – et par ting som gjorde det lettere for meg da jeg ankom Capio i januar.
Jeg er så glad for at den tiden er over. Jeg er så takknemmelig for at jeg har lært at det går an å komme seg igjennom det – og jeg har lovd meg selv; først av alt for min egen del – men også av hensyn til familien min, at jeg aldri skal falle tilbake dit. Det orker jeg rett og slett ikke.


tirsdag

Tirsdag.

Siden jeg har tilbrakt en time på sofaen og skrevet et blogginnlegg som jeg skal publisere i morgen (jeg gjør vanligvis ikke sånt), er jeg omentrent tom for ord. Det var såpass krevende og tøft å skrive det, og jeg har trykket inn ord jeg aldri trodde jeg skulle fortelle til omverdenen. Men; jeg kommer til å dele det med dere. I morgen.

I dag er det Yoga - tirsdag. Men først skal mamma og jeg ut en tur på jakt etter sko og bikini. I ettermiddag skal jeg treffe ei jeg gikk på ungdomskolen med, hun skal gå på samme folkehøyskole som meg, og vi skal planlegge litt. Jeg håper det blir okei.
mandag

If you shout loud enough You’ll survive the noise of chaos

Jeg var aldeles ikke fornøyd med nattesøvnen min i det jeg slo opp øynene, alt for tidlig, og vred på meg som et menneske med alvorlig krampe i muskulaturen. Egentlig hadde jeg en tanke om at jeg sikkert klarte å sovne igjen, hvis jeg bare lukket igjen øynene, men som vanlig var jeg rastløs og urolig – noe som førte til at jeg tok en titt på klokka hvert tredje minutt, før jeg bestemte meg for at jeg like godt bare kunne stå opp. I en tilstand som kunne minnet om en hvileløs omflakkende sjel uten bolig, trasket jeg opp i stua før jeg lagde frokost mens lydboken "Før frosten" av Henning Mankell fylte kjøkkenet. Virkelighetsflukt. Tankeflukt.


Ti på halv ni løp jeg fram og tilbake igjennom huset på jakt etter treningstøy og klær, før jeg rasket med meg boka "Hjemkomsten" av Victoria Hislop, samme forfatter som har skrevet "Øya" og løp til bussen. Fylte hodet med en fantastisk fortelling om dans, et mislykket ekteskap, tyrefekting og en slags krig som foregikk i Spania for lenge siden. Om denne kampen har funnet sted i virkeligheten vet jeg ikke. Det spiller ingen rolle.

Jeg åpnet dørene på SATS litt over ni, skiftet til treningsklær og fant fram til Sal 2 – dro fram en Pilatesmatte og fordypet meg i timen med "Flyt og Pilates" (noe jeg virkelig vil anbefale), en time som har innslag av Pilates, Yoga, og noe kampsportlignende greier fra Asia. Gjennomsnittsalderen var omentrent 50 år, men jeg føler meg ikke lengre som en fjott der jeg står og febrilsk prøver å henge med på instruktørens utrolige vridninger av kroppen. Igjen: virkelighetsflukt.


I dag er jeg en stk irritabel og slitsom Annika som ikke har lyst til å gjøre noe som helst; en drittunge som smeller med dørene og som svarer med krasse ord når noen prøver å være hyggelig. Det er mandag, og kanskje er det den vanlige mandagsfølelsen som jeg pleier å ha på Capio som henger igjen, men jeg er jammen meg ikke sikker. Det eneste som frister for øyeblikket er å ligge i hengekøya, nistirre på himmelen og høre på ERA.
søndag

17.mai meg midt bak.

Jaja, det aner meg at jeg kanskje var litt for optimistisk i det forrige innlegget mitt; om 17.mai og hele pakkka. Det ble naturligvis en litt bedre dag en sist år, men jeg kan ikke akkurat skryte av at det ble en spesielt minnerik dag.


Som jeg sa, skulle jeg spankulere ned til Slettatorget sammen med pappa for å høre på talene. Noe jeg også gjorde, i for store høyhælte sko som jeg ikke har brukt siden gudene-vet-når. Fantastisk. Jaja, sminkingen og ordningen av lillesøster ble i alle fall bra - og jeg kan jo trøste meg med at lillesøster så veldig fin ut, til tross for rennende øyne og tett nese, mens jeg så ut som et juletre. Sånn som man alltid gjør i festdrakter og bunader.
Det aner meg at lillesøster kommer til å bli en veldig vakker dame.

flott, eller hva?

Jeg må selvfølgelig slenge med et bilde av kaken jeg skrudde sammen i går; ikke like vakker som jeg hadde planer om at den skulle bli, men den ble i alle fall godt mottat av familien min.


Og i år, som i fjor, og alle årene før der igjen; måtte jeg selvfølgelig dra til byen. Jeg skjønner egentlig ikke at jeg orker å utsette meg selv for så store folkemengder, milelange toalettkøer, kiosker med dørvakter og en trengsel som gjør det vanskelig å få nok oksygen til hjernen. Dessuten var det umulig å finne en minibank som fungerte, og det eneste jeg fikk med meg var russetoget og noen nikk her og der fra venner og bekjente.

Jeg, Merete, Sunniva, Inger og lillesøster var innom Egon, der vi, utrolig nok, fikk et bord. Og, det var det.

Neste år på denne tiden er jeg for håpentligvis på tur til Spania sammen med pappa, med en ryggsekk full av duppeditter - klar for Pilgrimsreisen til Santiago De Compastella som avsluttes ved Verdens Ende.

Hurra meg rundt!

lillesøster (ja, det ble virkelig det beste bildet)

Annika


16 mai. Den store festdagen der flertallet av Norges ungdommer samler seg rundt om kring i landet, drikker seg relativt fulle og forhåpentligvis har det gøy sammen.
Selv valgte jeg å avstå fra hele feiringen; ikke fordi jeg er avholdsmenneske, men fordi humøret var mindre bra og fordi jeg sparer pengene mine til sydenferien min om ikke mer enn seks dager.

I stedet for bakte jeg kake som ble pyntet med krem i forskjellige farger, fullførte sette-opp-trampolina prosjektet og tok de første sprettene på aldri så lenge. Forrige vår og sommer, da det var hoppetid, hadde jeg omentrent aktivitetsforbud og tilbrakte mesteparten av tiden på rumpa. Det er fint at det ikke er sånn i år.

Dessuten så jeg en hel MGP sending for første gang i hele mitt attenårige liv, sånn ca fra begynnelsen til slutten. Jeg har aldri syntes at den formen for underholdning har vært spesielt spennende, mest på grunn av all den elendige musikken som Europas land klarer å koke sammen - men i går ble jeg altså sittende framfor tv skjermen sammen med lillesøster, hekletøyet og følge med på poengutdelingen.


Og så er det plutselig 17.mai, da. Egentlig kan jeg ikke helt forstå hvor alle disse månedene har blitt av, og kanskje er det like greit. Månedene som har gått har ikke vært spesielt minnerike, så det er kanskje like greit at jeg ikke husker så mye av dem. Mesteparten av tiden har blitt tilbrakt på Capio framfor matbordet med tårer i øynene og en forferdelig angst på innsiden. Det gjør ikke noe, for det har vært verdt det. Det har vært verdt alle vonde følelser, all frustrasjon og frykten for at det aldri kom til å gå over. Jeg har andre erfaringer enn tidligere, og nå vet jeg at det blir bedre. Det blir bedre å være menneske når man aldri gir opp, og ikke stopper å kjempe.

Uansett. De siste årene har jeg ikke vært spesielt glad i denne dagen; skrålende mennesker, fæle fløytelyder, penklær, iskrem og pølser i brød, enorme menneskemengder i storgata, nasjonalsangen og tog. De evinnelige togene. Det var helt annerledes da jeg var barn, naturligvis, og gikk sammen med klassen min på barneskolen mens vi skrek etellerannet rop som vi hadde funnet på selv, viftet med flagg og trampet rundt i kjoler, skjørt og hva det nå enn måtte være. Høydepunktet var fisking og lykkehjul på Selnes barneskole - og alt i alt var det egentlig en fin tid.

Forrige 17.mai var grusom. Det var stygt vær; snø og regn om hverandre, et humør som passet fint til værforholdene, et hode som var en dott og kun fylt av en eneste ting.
I dag har jeg planer om at det skal bli en annerledes dag - og jeg vet at det kommer til å bli det. Jeg skal trø på meg en festdrakt som er for kort til lillesøster, traske ned til stortorget for å høre på årets tale, skrevet av 7.klassinger. For seks år siden holdt jeg selv tale der sammen med Inger og ei som vi gikk i klasse med. Deretter har jeg planer om å dra på barneskolen sammen med pappa for så å dra til byen, spise middag på Egon og se Ylvis III i kveld.

Ha en fin dag!
lørdag

The war is not over



Fremtiden:

Jeg kan ikke huske nøyaktig hvor lang tid det er siden jeg avsluttet behandlingen på Capio; kan ikke helt huske hvilken dato jeg pakket sammen sakene mine – etter å ha fullført den siste uka mi der. Den siste noen sinne. Behandlerens ord den første dagen, den første dagen i den endelige semifinalen: "Jeg tror ikke vi trenger å søke om nye uker, eller hva tenker du?"
Jeg nikket og var enig; "Nei. Jeg trenger ikke det. Jeg er klar for å klare meg helt på egenhånd."
Likevel er jeg ganske sikker på at det er noen år siden; 365 dager x ettellerannet, siden jeg sa farvel og klemte personalet med tårer i øynene. Spankulerte ut døren med et minnealbum fullt av lykkeønskninger for fremtiden, ord full av håp, kjærlighet og en koffert med gode tanker; ikke minst overbevisninger om at tiden var inne. Det var tid for å si farvel, og vi var alle sammen klar over det. Jeg trengte dem ikke lengre.

Det er lenge siden, og nå, i dag, i det jeg går opp de seks trappetrinnene til poliklinikken jeg har tilbrakt noen dager det siste året, klar for nok et møte med et menneske som har fått innsikt i tankene og følelsene mine, vet jeg at forandringen er fullstendig. Ingen hull, ingen tomrom, ingen puslespillbiter som mangler. Alt er på plass.

Jeg sitter en stund på venterommet, skumleser igjennom dagens VG, før sekretæren bak skrivebordet løfter blikket og ser på meg. "Du skal bare gå til kontoret hennes," sier hun og smiler. Jeg nikker, reiser meg fra sofaen og tusler bortover gangen før jeg står framfor døren til det velkjente rommet og banker på. "Kom inn," roper hun fra innsiden og jeg gjør nettopp det. Stiger over dørterskelen, sier hei, legger til et smil, og dumper ned i den samme stolen som alltid.

"Hei, Annika, hvordan har du det i dag?" spør hun.
"Jeg har det bra," svarer jeg.

Vi snakker litt frem og tilbake; om ukene som har gått, om hva jeg har gjort, om hvordan jeg har hatt det og lignende – helt vanlige ting om livet og sånt. Sånn som man pleier å gjøre.

"Jeg har tenkt på en ting," sier hun.

"Å?"

"Hva tenker du om tilstanden din? Hvordan synes du at ting har utviklet seg?"
"Jeg…" jeg tar en pause, fukter leppene, før jeg fortsetter, "det er stille. Det er helt stille i hodet, det er ingen kalorier eller kalkulering eller mani. Ingen tvangspreg, ingen hviskende stemmer eller slemme ord. Det er rett og slett ingenting igjen. Noen ganger kommer det selvfølgelig noen tanker, men jeg er sikker på at det er fordi de har vært der så lenge, og jeg er klar over at det kommer til å være slik. Det er lenge siden det voldsomme behovet for å se mindre tall har forsvunnet – og jeg er ikke et tall. Jeg er et menneske, og tallet definerer ikke hvem jeg er." Hun nikker.
"Det er det jeg veldig enig i," hun smiler, nikker, smiler igjen og åpner et vindu på datamaskinen sin. Klikk. Klikk.

Jeg vet hva som kommer, jeg vet at de magiske ordene kommer til å fylle rommet hvert øyeblikk, ordene som jeg har ventet på i årevis.

"Jeg er nesten sikker på at du er så symptomfri som du kan bli. Jeg tror at du er frisk."

Ordene skremmer meg ikke; friheten synger i rommet, nynner den fineste melodien man kan tenke seg, og fyller hjertet mitt med en stolthet jeg aldri trodde jeg ville føle, en glede jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd ville komme til meg. Jeg er fri.

"Hører du det?" spør jeg, "Sangen. Friheten som synger."
Ja, hun kan høre det. "Du har all grunn til å være stolt. Jeg er stolt av deg."

Ord. Den endelige finalen er over – og jeg har vunnet. Jeg har skåret alle målene, og elefantstemmen er død.


*
Jeg vet at jeg alltid kommer til å huske den siste dagen på Capio, den siste dagen jeg er i behandling – men jeg kan ikke skrive et ekstakt tidspunkt, siden det er alt for vanskelig å tidsfeste når det kommer til å skje. Uansett, det er denne dagen jeg jobber for og denne dagen jeg håper kommer til å komme.

For øyeblikket kriger jeg. Jeg kjemper med sverd og pistoler hele dagen, og bruker omentrent all tid og energi på å holde fristelsen og fæle ord på avstand. Men jeg prøver, og det er det viktigste.
fredag

Stortinget.

For et par dager siden fikk jeg et brev på Facebook fra ei dame som tydeligvis er representant for FrP(?), og tilbringer dagene sine på Stortinget.
Hun skrev at hun hadde mottatt brevet jeg og noen av de andre jentene i Fredrikstad skrev en søndag tidlig i mai, og hun sa at jeg/noen burde sende dette brevet til resten av menneskene som styrer landet vårt.

Vel, så har jeg gjort det da. I alle fall til de mailen ble sendt til, det kom feilmeldinger i hytt og pine, og det tok ikke lang tid før jeg fikk svar fra ettellerannet menneske om at hun selvfølgelig skulle gjøre nettopp det.
Krysser fingrene for at noen skjønner hvor viktig dette er for oss - og for flere der ute, og at flere av disse representantene stemmer for forslaget når det skal opp til vurdering igjen.
torsdag

Et liv, sier du?




Gårdagen, Twilight "release party", under Quizen:

Jeg, Sandra og Inger forsto fort, da en av bibliotekfolkene leste opp spørsmålene at vi kunne MYE mindre om disse bøkene enn det vi hadde trodd. Men, som vanlig, tok vi det med relativt godt humør og lo av oss selv da vi i all håpløshet prøvde å svare på spørsmål om Jacobs kroppstemperatur, hva andre vampyrer heter, hvordan musikkstykker som ble brukt her og der i bøkene og hvilken musikk video forfatteren har vært med på å lage.

Ved flere bord satt jenter som for det meste var mye yngre enn meg og Inger; jenter som tydeligvis hadde lest bøkene hundreogørten ganger fra perm til perm, pugget navnene og forelsket seg i Edward Cullen allerede fra de første kapittlene i "Evighetens kyss". Rett og slett noen Twilight freaks - og selv om jeg følte meg litt slem da jeg hvisket ordet til Sandra og Inger, fant jeg fort ut at det var fakta, da vi gikk igjennom spørsmålene etter at alle hadde levert inn besvarelsene.

"jaja," sa jeg mens jeg smålo, "vi er i alle fall ikke... freaks. For SÅ fantastiske er ikke de bøkene, de er ikke akkurat Harry Potter, og jeg orker ikke å lese de en million ganger, selv om de er spennende."
"Nei," svarte Inger og la til: "Vi har i alle fall et liv."
Sandra lente seg over bordet og kastet et blikk på kunstverket jeg hadde laget underveis i Quizen.
"Eh," sa hun, "Ja, jeg synes at jeg ser det."


Full av dritt.

Lunsjtider, 1130, en høylytt, nesten skrikende diskusjon ved kjøkkenbenken:

Invasjon, overgrep og blind vold fra monsterets side.
"Idiotiske jentunge. Hvorfor driver du med det der? haha. du vet, kom igjen, jeg forsvinner ikke, blir ikke borte, neinei, du får bare gjøre som jeg sier, fordi vi hører sammen. Heeelt til døden skiller oss av."
Nistirret på ham, det var det jeg gjorde, mens jeg la armene i kors over brystet for å gjøre et forsøk på å vise ham hvem som bestemmer.

"Til døden skiller oss ad, sier du? Jeg er for lenge siden ferdig med den der dødsgreia. Du kan ikke lure meg med det pisset. Det er det det er: PISS. TULL. DRITT." Det er nesten sånn at jeg brøler, der jeg står.
"Pøh," svarer han. "Det er du som er full av dritt. Alt du tenker, alt du sier, er bare tøv fra den ene enden til den andre."

"Hmf," svarer jeg, åpner kjøleskapet, og tar ut alt pålegget jeg er engstelig for. "Se her da," jeg slenger på det ene og det andre, masse brunost, en haug med syltetøy, og hvitost med kaviar. "Se her," brøler jeg, "og stapper to ekstra osteskiver inn i munnen, mens jeg legger til et par stygge banneord, noen hatefulle setninger, freser som en illsint katt, drasser med meg fatet ut på hverandraen.

Solskinn, ullpledd og iskaldt vann. Livet er greit nok, akkurat sånn som jeg har bestemt meg for.

onsdag

Gullmedaljens bakside.


Noen ganger tenker jeg at jeg rett og slett fortjener en gullmedalje i OL grenen: "Slite deg ut". En aldeles givende ekstremsport som ofte fører til at deltakerne trenger en langtidsrehabilitering på et hvilehjem, der de bare kan sove-spise-drikke og ligge på et massasjebrett i timevis, mens noen knar opp de støle og anspente musklene. Jeg er flink til det: brenne meg på ilden, ta masse vann over hodet og kave rundt om kring, sånn at jeg rett og slett glemmer å sette litt tid av til meg selv. Egentlig tror jeg at det er mest sånn fordi jeg er redd for å ligge stille og kjenne på hvordan det føles - for når jeg sitter i sofaen eller på en stol, benk, hva som helst, må jeg alltid gjøre et eller annet. Gjøre, gjøre, gjøre. Nei, jeg tror rett og slett at det er bra at vi skal dra på jentetur til syden neste lørdag.


I dag, sånn omentrent klokken 1255 trasket jeg igjen oppover den gjørmete stien som fører opp til UPS, mens jeg tenkte på at jeg måtte være fullstendig sprø som drar tilbake, spesielt siden jeg faktisk er ferdig der for lenge siden, og at det er et tilbakelagt kapittel i livet mitt. Men nei; jeg er jo ikke det, sprø altså, jeg stikker rett og slett innom en gang i blandt, fordi jeg skal besøke noen eller har lyst til å treffe på menneskene som jobber der. De betyr noe for meg, til tross for at jeg ikke var mottakelig for noe som helst i løpet av de to periodene der.

Så. Jeg var innom der i dag også, og ble overrumplet av klemmer, hilsninger, nikk, smil og forsiktige blikk fra ei dame som engang var nok en dr.hjernefikser. Til slutt kom hun bort for å snakke litt, hun også, og det er de samme ordene som går igjen: "Hvordan har du det?" "det ser ut som om du har det bra." "det er mer liv i ansiktet ditt nå". Og jeg forteller til jeg blir tørr i halsen, den samme historien gang på gang, og selv om jeg hører hvordan jeg snakker meg selv rundt i tull og repeterer ordene titt og ofte, er det verdt det. For de lytter. Mennesker hører etter på en helt annen måte enn før, kanskje er det fordi ordene har blitt annerledes, ikke så snøvlete, ikke så lave eller kaotiske. Ikke vet jeg.

Jeg og noen ble i alle fall enige om en "telefonkontakt" om ikke så lenge - og hvorfor, det skal jeg fortelle senere. Det er ikke fordi ting går på tværra, for det gjør det ikke, bare så det er avklart.

Ellers... har behandleren min ringt, og vi har snakket litt. Det var bare en kjapp greie, uten noen konkrete ting, annet enn: "Ja, men du vet, hvis du føler for det, kan du alltid komme tilbake". Jeg vet jo det, men jeg skal klare meg. Jeg har bestemt meg for det, bestemt meg for å seire, og da er jeg nødt til å jobbe på egenhånd. Capio er jo der, noen skritt bak meg, uansett hva som skjer, og det er godt å vite.

Nå er det middag, litt tid på sofaen og pilates som står på programmet. Ha en flott ettermiddag!

Morgen.

Tomheten bryter stillheten med et brak, rungende og altoppslukende. Tygger og svelger luften rundt meg; et usynlig spøkelse eller en skrekkelig demon som siger rundt i huset, på evig jakt etter noe eller noen. Det aner meg at jeg muligens er offeret, men det er ikke lett å si.


Jeg verken følte eller tenkte noe i det jeg våknet klokken sju i morges, til tross for at jeg var enormt sliten etter Yoga timen på SATS i går kveld, og la meg nesten med en gang jeg hadde ramlet inn døren - mens jeg sovnet til "Snømannen" av Jon Nesbø . Da jeg våknet endte det selvfølgelig opp med at jeg kastet meg fram og tilbake i senga, før jeg kom fram til at jeg like godt kunne stå opp, spise frokost mens jeg fortsatte på cd 11 av samme lydbok som jeg hørte på i går kveld. Jeg følte ingen verdens ting i det jeg spiste frokost med lyden av en stemme som leste fra en bok i bakgrunnen, og fylte hodet med kryssord. Tomheten, tankeløsheten og den samme til dels apatiske greia mens jeg satt på benken, ved vinduet på kjøkkenet og heklet. Samme greia mens jeg praktiserte morgen- Yoga på det harde stuegulvet, i håp om at det ville forsvinne. Neida, det gjorde ikke det. Samme greia i det jeg lagde en Foccacia deig, satte den til heving, og vandret ut av kjøkkenet, inn i dusjen, kastet på meg klær og kastet noen frossene pitabrød på benken.

Ingenting. Heldigvis har jeg planer; og takk og lov for det. Jeg skal ut, møte verden og fortsette å leve, time for time, og resten av denne dagen.
tirsdag

Grove pitabrød,

Greit, disse er litt rare, men veldig gode - i alle fall som brød til en fiskeburger, eller med brunost og sånt. Er ganske sikker på at deigen kan brukes til å forme vanlige rundstykker også.

Oppskriften er hentet på dinmat.no

Dette trenger du:


5 dl vann
50 g Fersk gjær
2 ss Olivenolje
1 ts Salt
2 ss Linser, tørkede (kan sløyfes)
3 dl Sammalt hvete grov
2 dl Havremel
7 dl Hvetemel


man kan selvfølgelig bytte ut hvetemelet med speltmel, og variere om man vil ha litt havregryn eller rugmel eller annet. Det gjorde jeg - for vi hadde ikke alle ingrediensene, men det fungerte veldig bra.

Og slik gjør du:

1. Rør ut gjæren i lunket vann (omentrent 37 grader) i en bakebolle, og tilsett salt, olje og melet. Bland til en smidig deig.
2. La deigen forheve i 30 - 42 minutter, eller til den har blitt dobbelt så stor. Hvis man vil ha litt fortgang i hevingen, kan man sette bakebollen på en rist over varmt vann.
3. Del deigen i emner, avhengig av hvor mange brød du vil ha, og legg dem på bakebrett. Pensle med vann.
4. Kjevle dem slik at de blir ganske flate og stek dem midt i ovnen på 225 grader i ca. 5 - 7 minutter.

Avkjøl på rist.



Tirsdags liv.

En av de største fordelene med å være tilnærmet normalvektig, i alle fall i følge meg selv, er å kunne bruke kroppen sin til ting man for lenge siden har lagt bort. Sånn som å danse rundt på stuegulvet til ABBA som står på volum syvhundreogfemtifem, være sammen med venner uten å ha lyst til å dra hjem nesten med en gang man har kommet, kunne gå på kafe, skrive og hekle og strikke uten at hodet føles som en dott, tusle en tur i byen - prøve klær som faktisk passer, og fylle dagene med helt andre ting enn det man putter i munnen.

Det er rett og slett fryktelig fint, og godt å kjenne på at det faktisk er mulig å ha det gøy. Jeg trodde ikke det, trodde ikke at jeg noen gang kom til å like ting igjen - for når man er syk, forsvinner all lyst til å gjøre de tingene man en gang likte.

Egentlig skulle mamma og jeg i svømmehallen i dag, men det endte opp med at vi droppet det, og dro for å grille oss i solarium i stedet for. Noe som for øvrig var greit, for i neste uke suser vi avgårdet til Mallorca, og jeg har ikke planer om å se ut som en hvit dott, siden jeg forhåpentlig vis har muligheten til å gå i bikini.

Dessuten har jeg vært innom SATS, for å starte opp en ny avtale med dem - en slik 31 dagers greie, og selv om det kostet meg 800 kr, er det likevel bedre enn å tegne en årsavtale, siden jeg ikke blir værende i Tromsø. Jeg har booket meg inn på alle pilates og yoga timene i løpet av uka, og er sikker på at den formen for trening kan være med på å lære å akseptere det mennesket man er, det er i alle fall det folk sier.
Jeg velger å tro på det.

Det er godt å ha planer for dagene som kommer, og det er for en gangsskyld ikke så aller verst å slappe av på sofaen en gang i blandt. Jeg prøver å lære meg at det ikke er nødvendig å løpe rundt som en bajas, bare for å få tiden til å gå. Har sikkert skrevet det før en gang, men i Pilgrimsreisen, en bok av Paulo Coelho, sa guiden hans noe lurt: "Man bestemmer selv hvor raskt tiden skal gå. Hvis man velger å fokusere på klokken og tidspunkter hele tiden, vil dagene og minuttene snegle seg av sted".

Som vanlig har jeg påtatt meg oppgaven med å lage middag; fiskeburger i grove pitabrød (jeg har oppskriften, hvis det er noen som vil ha den), som egentlig lignet litt mer på rundstykker, og føler meg relativt solbrent i ansiktet.


oog... på torsdag skal jeg på release party på biblioteket. "Formørkelsen" i twilight-serien (som jeg enda ikke er ferdig med, fordi den er så utrolig treg,) har akkurat blitt lansert på norsk, og bibliotekfolkene har tydeligvis bestemt seg for å lage en greie ut av det. Hun som har oversatt bøkene til norsk kommer, og skal holde et foredrag, og det skal være en quizgreie og noen overraskelser. Tror kanskje at det blir bra.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive