fredag

Hjemme igjen.


Og så, halleluja for det, er jeg hjemme i Tromsø igjen. Føttene er godt plantet på stuebordet som vanlig, mens resten av kroppen er presset ned i skinnsofaen. Det er ikke det at jeg ikke har sittet nok på rumpa de siste 48 timene, men det er virkelig noe annet å sitte hjemme i sitt eget hus enn i en traurig svett bil der man så vidt kan bevege beina.

Som flere av dere har fått med dere, har jeg hatt en ufrivillig bloggpause i over ei uke. Jeg har vært fullstendig offline på alle mulige måter; leiligheta vi leide i Stockholm var uten tilgang til internett, mobilen min ble tømt for ringe-penger, jeg har ikke lest ei eneste avis (eller bok for den saksskyld), ikke sett på nyheter – absolutt ingenting. Velvel.

Jeg vet ikke hvor mye det er å skrive om den eviglange bilturen; det har vært slitsomt, men veldig okei. Vi har vært på outlet, i dyrepark, vært på Grøna Lund, trasket i et tusentalls butikker, spilt minigolf, kjørt litt rundt i ring, grillet, tatt metroen, spilt The Sims 3 til den store gullmedaljen, sett en filmting på et museum og allverdens andre ting og tang. Jeg har til og med mistet skinnjakka mi, flink som jeg er.

Det har vært en fin tur, til tross for at jeg har vært en prøvelse for både familien min og meg selv. Med anoreksi, og alle andre sykdommer, er det sånn: når et menneske i en familie blir syk, blir det ikke bare personens egen sykdom. Det blir hele familiens. Jeg blir sliten av meg selv når jeg oppfører meg som en grinete drittunge fordi ting ikke blir helt som jeg hadde planlagt; jeg blir sliten av meg selv når jeg sitter på toalettet og gråter på grunn av det folk flest vil kalle "ingenting" – og som garantert er det også. Både titt og ofte skjemmes jeg over denne grinete delen av meg som plutselig kan slå ut i hytt og gevær i de mest upassende situasjoner – som når man er sammen med flere andre mennesker, og egentlig burde oppføre seg ordentlig. Mesteparten av tiden er jeg som regel snill pike, biter tennene sammen og lar den hylende frustrasjonen for ting som egentlig ikke er noe problem, bli værende der den er, men noen ganger renner det rett og slett bare over.

Selv om, ja, den psykiske formen min kanskje ikke er så veldig bra – det kryper noe vondt på innsiden, har det gått relativt greit. Jeg er litt sliten. Og litt trist.

bilder fra turen: se innlegget under

Sverige i bilder.

vi har spist på uttallige rasteplasser, slike som er et fint
oppholdssted for mygg og andre koselige skapninger og
etter et visst antall polarbrød, varmt vann og flekkete
duker er det ikke så rart at surleppa henger langt ned på brystet

en dag var vi på Scandic og spiste hotellfrokost

vi har vært på tur i en park sammen med søskenbarn

vi har vandret i Sveriges gater sammen med
onkel, tante og div søskenbarn

jeg, lillesøster og søskenbarn har klatret i trær
utenfor slottet

vi har hørt på Harry Potter i, totalt, 25 timer

lillesøster og jeg har lest t-bane ruter, studert kart
og diverse fargede linjer på en stasjon


vi har kjent på vannet i en falsk foss

og drukket masse brus
(bilde: lillebror, meg og søskenbarn)

jeg har spilt minigolf til den store tapermedaljen

lillebror, lillesøster og jeg har besøkt Grøna Lund
og tatt alt for skumle karuseller som ga meg hjerteproblemer

jeg har lekt på lekeplasser

og lillesøster har vært opptatt med "Formørkelsen"

Selvfølgelig var vi innom Dronning-parken eller hva den
nå enn heter. Der var det fint

I en dyrepark satt lillesøster på en kamel.
Det gjorde for så vidt jeg også


Vi så ape-babyer, og jeg fant endelig mitt livs kjærlighet

Her er jeg midt i en kleskrise pga varmen
og det er slik jeg ser ut når jeg er grinete

vi har hatt grillfest på en uteplass utenfor
leiligheta til tante og onkel

og prøvd solbriller i Gamla stan.
tirsdag

Blablabla.


Det regner i Luleå i dag; noe som er litt synd, siden det vil si at jeg ikke får testet badetemperaturen i Luleelva i år - nå som jeg faktisk har lyst til å bade.

Både lillesøster og jeg ligger som slaktet i hver vår seng, på soverommet til søskenbarn nr.29832908, som jobber et eller annet sted i landet. Vi har vært på ferie i... tre dager, og jeg er veldig sliten.

Egentlig hadde jeg mange ting jeg skulle skrive, både om det ene og det andre, men alle ordene har for lenge siden falt bort og det er ikke noen vits i å skrape dem frem igjen.

i dag har vi vært på teknikens hus her i Luleå, akkurat som vi gjorde da jeg var liten

der hilste lillesøster på en robot

og jeg vasket gull, uten å finne noe

Dessuten var lillesøster og jeg på sykkeltur i går, på noen alt for store sykler noe som resulterte i både knall og fall:

ikke minst; sliten kroppI morgen drar vi videre mot Stockholm.

Sånn var det, i alle fall for meg.


Jeg har lenge tenk å skrive noe som kanskje kan forklare hvordan det er å være skrekkelig dårlig, selv om det er vanskelig. Jeg vet ikke om denne teksten er upassende, og som alltid: si i fra om den skulle være det. Denne teksten er et håpløst forsøk på å beskrive hvordan det kan være å ha en spiseforstyrrelse, før man kommer i en form for behandling som fungerer. Før man kanskje forstår at man trenger hjelp.



Du våkner klokken halv fire, to timer etter du sovnet, langt fra uthvilt – men du er sånn passe fornøyd med de få timene kroppen har ligget omentrent i ro. Søvn er ikke akkurat hverdagskost lengre, og du har etter hvert lært å sette pris på de øyeblikkene der du kan holde øynene igjen, stenge verden og livet ute et øyeblikk og sveve av sted til drømmeland. Det er ikke det at drømmeland er noe spesielt beroligende det heller; om nettene drømmer du om mat. Du har noe som ligner, i alle fall for deg, eviglange mareritt om mat. Akkurat slike bilder man kan se for seg når man har spist alt for mye på julaften, så mye at magen verker og det nesten er umulig å få sove fordi det sprenger sånn i kroppen og matretter surrer rundt om kring i hodet – nesten sånn at man blir kvalm. Forskjellen er bare det at du drømmer om store mengder mat som renner innover deg, gigantiske kaker med sjokoladekrem, enorme mengder brødskiver, baguetter som renner over av ost og flere liter med Cola. Disse drømmene får deg til å våkne med panikk i brystet, mens hendene dine veiver febrilsk rundt om kring i rommet, bare for å kjenne at du fortsatt eksisterer.



Før du sovner piner du deg selv med liksom-godnatt historier, som som regel består av kokebøker, pugging av oppskrifter og diverse annet, uten å vite hvorfor. Det er umulig å lese vanlige bøker, fordi tankene ikke henger med på setningene, de klarer ikke å feste seg til en fengslende historie – de er fullstendig overfylt av en ting: mat.

Du holder deg i senga frem til klokken seks, sånn at dagen ikke skal bli alt for lang. Den er lang nok som den er fra før, og alle blikkene på klokken i løpet av dagen, gjør det nesten uutholdende å være våken. Du setter beina på gulvet, beveger litt på dem for å få blodsirkulasjonen i gang igjen, med iskalde tær og reiser deg opp. Joda, lårene, leggene er der fortsatt, ikke noe problem. "Da er alt i orden, jeg kan fortsatt gå, " tenker du, inntil du tar de første skrittene og legger merke til at pipestilk-beina holder på å falle sammen. De klarer ikke å bære vekta av din egen kropp lengre. Sakte men sikkert, et skritt av gangen, åpner du soveroms døra mens svimmelheten surrer rundt i hele kroppen. Du kjenner hjertet slå, og hvisker overbevisende til deg selv: "Jo, da er alt fortsatt okei. Ikke noe problem." Det er så vidt du kommer deg opp de femten trappetrinnene opp til stua, og "oppoverbakken" som for folk flest bare tar noen sekunder, krever flere minutter og uendelig med krefter.



Det er som om du har vært på fylla hver eneste dag i ei hel uke.



Du er takknemmelig for at det ikke finnes noen dører som må åpnes før man kommer inn på kjøkkenet, og som hver eneste morgen, er den veien du går. Hjertet, det lille hjertet som fortvilt prøver å holde deg levende, banker panisk i brystet, dunk- dunk, i det du åpner døra til kjøleskapet. Døra med det store skiltet: "FORBUDT. KUN ADGANG FOR EIERE." Du eier det jo ikke, for du har ikke betalt for noe der, men likevel lar du øynene følge hyllene opp og ned, før du smeller igjen forbindelsen mellom hvitost og kjøkkengulvet, mens stemmen, den forferdelige brølende greia i hodet skriker fæle ord som ikke passer å fortelle noen. Deretter åpner du alle skuffer og skap, på jakt etter noe som kanskje har falt ut fra en pose eller ei eske. Det er egentlig ikke lov det heller. Asjettene etter gårdagens kveldsmat som familien fortærte, står plassert på kjøkkenbenken; oppvaskmaskinen var full da lyset ble slukket. Du stirrer lengselsfullt på dem, fukter fingrene, lar dem gli over porselenet, og putter dem i munnen. Slikker kniver og gafler som fortsatt har et snev av inntørket sjokoladepålegg.



Deretter kommer skammen; den endeløse skammen fordi du oppfører deg som en hund, en liten lodden skapning, som sitter under bordet når resten er plassert på hver sin stol, i håp om at noe skal falle på gulvet. Det er ikke lov, det er ikke lov og det er flaut. Det er flaut for du vet like godt som alle andre at dette ikke er normalt, det er en sinnssyk oppførsel som kun noen spisesyke gjør. Du er en av disse som plukker, pirker og slikker benken. Brutalt, men sant, for det er sånn det er. Akkurat sånn.



Du skjønner ikke hvordan det ble sånn, kan ikke forstå hvorfor du reagerer slik, kan ikke fatte og begripe hvorfor hendene sklir over benken, kan ikke bli klok på føttene som går den samme veien hver eneste dag. Veien mot badet virker uendelig lang, og du prøver å gå så stille som mulig siden resten av huset sover. Inn på badet, en tur på toalettet for å tømme blæra som normale folk, håndvask og deretter en titt i speilet. De evinnelige speilet. Hver eneste gang du ser i det, klarer du ikke å se hvem det mennesket som står fremfor deg er, du klarer ikke å skjønne hvor denne forferdelige skapningen kommer fra: et vesen med sorte øyne, likblek hud og med noen hårtuster på hodet. Du snur og vender på deg, speilbildet gjør de samme bevegelsene; snurr, armer som beveges opp og ned, og ja, lignende greier. Det tar et øyeblikk før det går opp for deg at denne tingen faktisk er deg.



"Jeg ser ikke slik ut," hvisker du, selv om du vet hva som egentlig er sant. Og så begynner du å gråte, du gråter fordi noe er feil, fordi hodet ikke fungerer, fordi du ikke ser det andre legger merke til; fordi elefant-brillene som sitter framfor deg ikke går bort, fordi hodet er fylt med en selvforakt som ikke kan beskrives og fordi… fordi… fordi all fornuft og kognitiv tankegang er forsvunnet som dugg for solen.



Og så havner du på sofaen. Du orker ikke å bevege deg, orker ikke å gå ut – kulden river igjennom marg og bein, og det eneste som kan holde tankene unna for noen minutter, er idiotiske spill på internett. Dagene blir lengre og lengre, de tar aldri slutt, det stopper aldri, og hver gang klokken slår 0600 er det samme runden om igjen.



Mareritt, det er det det er. Et liv fylt med håpløse og ting uten mening, en ensomhet så sterk og gjennomtrengende, forferdelige dager og timer som formerer seg i det uendelige, til du, til slutt mister tidsperspektivet. Det er først når du ligger våken hver eneste natt, håper på at Gud skal bli litt barmhjertig og la deg få dø slik at du slipper flere timer med denne uendelige stemmen, dette maratonet av kokebøker, og slik at du slipper unna robot zombien som forfølger deg uansett hvor du går - det er først da du forstår at noe er alvorlig galt.



Du er blitt en bil. Biler kan ikke kjøre uten bensin.
mandag

Mandag


Opp klokken åtte, frokost, svimmel, bytur, vanskelig lunsj fullstappet med ambivalens, surking, handling, hjem, hit og dit, grilling, en sykkeltur som bar feile veier, knall og fall - og en haug med andre ting. Det har vært en lang dag, og jeg er sliten.

søndag

Jojo.

Vi har hørt på Harry Potter i seks timer, kjørt flere kilometer på grusvei, surket, sukket, passert milevis med øde steder uten bebyggelse, spist verdens styggeste middag på den eneste vei-kroa i mils omkrets, og... ja, det som hører med bilferier.

Ellers er det ikke så mye å fortelle. Vi har i alle fall kommet frem, og det er kveld.


selv om jeg ikke hadde "lyst", ble jeg med likevel
og jeg måttte le litt mens vi ventet på sjåfør -pappa

som har fått tak i en GPS,
noe som er like fengende for ham
som en fantastisk film

vi spiste lunsj på en
murkant i gokk

slik ser brodern ut

og... vi var innom Kilpis.
Det blir ikke mer moro en man lager selv, sier de
og ja, dette er virkelig tatt fra min beste side

Sverige.

Hvert øyeblikk er familien min og jeg, bokstavelig talt, stappet inn i bilen vår sammen med en haug med kofferter, ryggsekker og jeg vet ikke hva. Vi skal besøke tante og onkel i Luleå før vi drar videre til Stockholm om noen dager - jeg har aldri vært der, så det blir sikkert fint.

Dessverre er dette en forferdelig dag; en av disse der jeg har lyst til å gråte - men verken kan eller orker, fordi sminken forsvinner og fordi jeg alt har sakt noen fine ord som jeg egentlig ikke mener. Gidder ikke, orker ikke, ødelegger ferien, jeg blir hjemme og blablabla. Bare tull og idiotiske setninger som ikke betyr noe som helst, for ja, selvfølgelig vil jeg være med. Det er trist at det skal være sånn, akkurat i dag, når vi skal reise sammen og for håpentligvis ha det okei.
Det er typisk. Noen ganger blir jeg utrolig sint på meg selv.

Jaja. Sist jeg var i Sverige, hadde jeg to bein som lignet på q- tips, en kropp uten energi og et hode som var overfylt av søppel. Nå, når jeg ser på bildene i ettertid, er det ganske utrolig hvordan jeg klarte å smile på nesten alle.

Jeg har ikke sett tante og onkel siden jul, og alt jeg klarer å huske er hvordan de så på meg i det jeg ramlet inn dørene hos besteforeldrene mine da vi var på en eller annen familiemiddag. I dag forstår jeg hvorfor, og jeg skjønner bedre enn noen gang før hvorfor de så vidt ga meg en klem.
Det er nesten åtte måneder siden nå, og alt er annerledes. Det er nesten sånn at jeg gleder meg til å se dem igjen.
lørdag

Gode ting.

I dag velger jeg å fokusere på de fine minnene jeg har fra det siste halve året.

for eksempel ting som


da jeg kom til Capio i januar, og etter hvert husket hvordan man
ler - ekte og på ordentlig

den første 17.maien på veldig lenge
der jeg kunne gå på Egon sammen med mennesker jeg er glad i
uten å gråte fordi jeg åpnet menyen

den fine sydenturen sammen med mamma og lillesøster
der jeg for første gang, på årevis,
faktisk kunne ha det bra og nyte de dagene vi tilbrakte der


grillturen med Inger og Sunniva
der jeg kunne løpe i vannet
uten å fryse ihjel, fordi blodomløpet mitt fungerer
nesten som det skal

Harry-turen til Sverige sammen med fantastiske jenter
som jeg har blitt fryktelig glad i
jenter som fyller meg med håp og kjærlighet

turen til Madeira
der jeg kunne le sammen med Inger
av syngende kelnere og grillede sardiner med hode og hale
der jeg kunne gå i bikini uten å grine
der jeg kunne våkne uten panikk for dagene som kom til å komme

og mange, mange flere
all tiden sammen med vennene mine,
kvalitetstid med familien,
mennesker som stiller opp, klemmer som betyr noe,
hender å holde i

gode ting, fine minner som jeg er takknemmelig for;
fordi jeg har fått være en del av noe jeg ikke trodde fantes

fordi jeg har fått kjenne på livet, på hvordan det er å være levende

fordi jeg, selv på dager der alt ser sort og grusomt ut, fortsatt vet at det er mye fint som venter, og som jeg før eller siden kommer til å få ta del i

fordi så mange har fortalt meg at det går an å bli frisk

fordi det er mennesker, som dere, som orker å følge med på det jeg skriver - den støtten og alle tilbakemeldingene gir meg noe jeg ikke kan beskrive

fordi verden er vakker, fordi livet kan være fantastisk, fordi jeg tror at man kan lære å elske seg selv

hjertet mitt er fylt med håp; for meg, og for dere som har det vondt


jeg gråter.

Takk.

fredag

Kino.

En kjapp tur på Peppes sammen med lillesøster, søskenbarn, Inger og Sunniva, før vi plantet oss godt ned i stolene på kinoen og nistirret på skjermen i to og en halv time. Filmen var utrolig bra, til tross for en del mangler og duppeditter som burde vært lengre. Sånn er det alltid.
Strålende fornøyd. Det var verdt hver eneste krone.

Bollebaking.







Gollum vs Smeagol.

dette er et fryktelig langt innlegg.



Jeg, lillesøster og søskenbarnet vårt har tilbrakt tre kvelder på rad i kjellerstua med den filmatiserte utgaven av Ringenes Herre svirrende framfor øynene våre. Det er lenge siden jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett disse filmene, og jeg er like begeistret hver eneste gang. Selv når Inger, Sunniva og jeg får denne strålende ideen om å ha et maraton over en natt, og vi sitter, alle tre med fingrene plassert over øyelokkene i et forsøk på å holde øynene åpne.


I går ble jeg sittende mens ”To tårn” gikk sin gang, å tenke på denne skrullete skapningen som heter Gollum. Jeg blir bestandig så fascinert av dette vesenet, av mange grunner, men det som i hovedsak dominerer, er alle likhetstrekkene jeg finner mellom hans ”jeg og meg” - og spiseforstyrrelsens stemme som har fått vokse og gro på innsiden av meg så veldig lenge. Det er omentrent sånn det er: to sider som kriger mot hverandre, der den onde som regel ligger tusen mil lengre frem enn den gode. Den gode siden, den som egentlig er selve jeg'et.
Et sted i filmen, "To Tårn," tusler Frodo og Sam på den uendelig lange turen over fjellene. De har Gollum med seg som veiviser, og Frodo har lovet ham ettellerannet. Mens Frodo og Sam sover, sitter Gollum alene i mørket og fører denne samtalen med seg selv:

(… )

Smeagol: Not anymore.
Gollum: What did you say?
Smeagol: Master looks after us now, we don't need you anymore. Leave now and never come back!
Gollum: What?
Smeagol: LEAVE NOW AND NEVER COME BACK!


Som dere sikkert vet, forsvinner Gollum for en stund, mens Smeagol står igjen, uten dette monsteret som ber ham og å gjøre vonde ting. Uten Gollum, får Smeagol være den han egentlig er, men så lenge dette andre vesenet får være tilstede, og så lenge Smeagol føyer seg etter Gollums stemme, faller sjelen hans fra hverandre. Akkurat slik som det var med meg: i begynnelsen var det jeg og denne stemmen som fortalte meg stygge ting, inntil den tok helt over. Etter hvert som dagene ble til uker, ukene til måneder, tok elefantstemmen over. Alt som var igjen var ei jente med tomme øyne, fanget i bånd og fastlåst til skjærsilden. På innsiden bodde det en drivkraft, en styrke som var kraftigere enn meg selv og denne greia fikk meg til å lyve, lure, nekte, legge på ord her og der og trekke fra.
Jeg har ofte tilbrakt alene, i fullstendig ensomhet, mens jeg har ført en samtale med meg selv - som ligner på det sitatet under. Spiseforstyrrelsen er en ensom sykdom, fylt med vonde ting som lurer en til å lyve, si ord man ikke mener til de man er glade i, ødelegger forhold mellom en selv og andre mennesker. Siden man er så innpakket i sitt egen forvridde syn på alt sammen, glemmer man at den eneste man virkelig klarer å lure er en selv.

(...)

Smeagol: I hate you, I hate you.
Gollum: Where would you be without me? Gollum! Gollum saved us! It was me! We survived because of me!

Jeg synes at dette utdraget fra en av disse samtalene Smeagol har med Gollum er veldig lik de hvinende ordene som pleide, og fortsatt kommer snikende. Monsteret venter ofte på et svakt øyeblikk, et hull i muren, slik at det-den-det får slippe igjennom.
Det er i alle fall sånn det har vært for meg (og er). Når alt kommer til alt, er det ikke noen vits i å lyve og skrive: "Neinei, jeg er helt fri for disse ordene og diverse nå! Siden behandlingen er så effektiv, er alt forsvunnet!!!!!!!!!!!" Jeg kan ikke lyve, jeg kan ikke benekte at de kommer, de er der - i perioder oftere og sterkere enn andre, likevel prøver jeg så godt jeg kan å gi grusomheten et spark i baken. Det kommer til å ta lang tid før jeg er frisk, men hey; det spiller ingen rolle. Skal man først bli frisk, er det bedre å sette av god tid i stedet for å gjøre et halvveis arbeid. Alt jeg vil er å få meg selv tilbake. Jeg vil ikke dele kropp og sjel med noe annet. Jeg tror jeg kan klare det.
Hver eneste dag er en ny mulighet til å fortsette, hver eneste dag er fylt med nye muligheter til å kjempe mot - for så å klare det. Det viktigste er å ikke legge inn årene hvis man feiler en dag eller to; alt sammen er ikke tapt. Rustningen og skjoldet man har fått med seg på veien, blir aldri helt borte. Kunnskap kan bli litt glemt, men den forsvinner ikke.
Tro, håp og kjærlighet.
torsdag

Enda en sånn dag.




07.47

Jeg våknet helt av meg selv, akkurat slik jeg som regel gjør. En gang i tiden var jeg et ordentlig B- menneske og det hendte at pappa rev opp døren min langt utover dagen, rasket av meg dyna og nærmest ropte inn i ørene mine: "DET ER MIDDAG! KOM DEG OPP." Da jeg var yngre, pleide vi å ha tidlig middag i helgene. Sånn er det ikke nå lengre. Spiseforstyrrelsen har ødelagt søvnmønsteret, gjort det til en kaotisk klump som etter hvert utviklet seg til insomnia, men nå er det heldigvis sånn som det skal være. Bortsett fra at jeg ikke klarer å sove lengre enn åtte, men det gjør ikke noe. Dagene er ikke så lange lengre.
Jada. Da jeg hadde åpnet øynene, beveget meg opp trappa, skjært brødskiver til både meg og lillebror – han jobber hver eneste dag (han er veldig flink), kommet meg igjennom halve frokosten, ble det noe feil med øynene mine. Svelg uten å tygge, skyll ned med kaffe, la skåler og glass stå på bordet, løp selv om beina har vanskeligheter med å bevege seg som normalt, kast kroppen i en sofa, på med pleddet sånn at det dekker øynene, verden begynner å gli som et rullebånd atter en gang, opp igjen for å hente en vaskebøtte med vann, ned igjen, opp – inn i medisinskapet for å ta ut slike stikkpiller man fikk da man var smårolling, ned igjen og fylt med frykt for at det grusomme mandagsanfallet skal komme tilbake. Tastetrykk til mamma som er på jobb, klikk klikk, etterfulgt av surking om at noe er fullstendig feil igjen.
Frykten for å måtte gå igjennom mandagen nok en gang fylte hele meg, spesielt siden jeg er alene hjemme, og ville være flink nok til å ta vare på meg selv. Noen ganger liker jeg ikke å være stor jente, ikke når noe er feil og ingenting fungerer. Det er utrolig hvor avhengig man kan bli av foreldrene sine i enkelte situasjoner.
Fire forferdelige dager på rad. Jeg orker ikke flere dager som dette, noe som kanskje ikke er så rart. Det er rett og slett grusomt. Heldigvis går det fint, og det ser ut til at det har gått over. Takk og lov!

I går fikk jeg med meg trettenåringene våre (lillesøster og søskenbarn) på noe som skulle være en fjelltur. Det var ikke verst siden de ikke er spesielt interessert i å tilbringe det jeg kaller "kvalitetstid med familien," noe som er naturlig siden de er i den fasen der de synes at foreldre er verdens teiteste mennesker, og blir flau av alt de sier.
Hemmeligheten er å feste en sjokolade bak på ryggsekken i ei fiskestang og løpe framfor, som et agn når man er på fisketur.

Neida. Det gikk fint, og det var en koselig tur til tross for at det ikke var noe særlig til fjelltur, fordi mesteparten av strekningen besto av en gjørrkjedelig grusvei fylt med svermende mygg.
I dag skal vi dra til byen alle sammen for å hente forhåndsbestilte billetter til Harry Potter i morgen. Akkurat nå er det en av de få tingene som jeg virkelig gleder meg, selv om jeg er forberedt på skuffelsen som sikkert komme til å komme. Det gjør ingenting.


onsdag

Bivirkninger.


"Jeg tror det er noe galt med øynene mine. Det er noe som er litt feil tror jeg," skrev jeg på ei melding til mamma da jeg hadde spist frokost.
Som den sykepleieren hun er, kom hun selvfølgelig med en haug med logiske forklaringer, og ba meg sjekke felleskatalogen nok en gang. Det kunne jo hende at jeg hadde oversett noe.

Så, jeg gjorde som hun foreslo og klikket meg inn på Felleskatalogen for sikkert hundrogørtende gang i løpet av dette året, for å ta nok en titt på bivirkningene som kan følge med disse herlige solbærpillene jeg svelger hver eneste dag; stygge-selvoppløsende greier som smaker dritt, men som likevel har en fantastisk effekt på både sjel og hjerneceller. For en stund siden innbillte jeg meg at jeg var imumn mot slike ting, men jeg har som vanlig, tatt fullstendig feil. De fungerer!

Klikk, klikk og trykking på den greia som gjør sånn at man får frem resten av teksten, til jeg kom fram til et ganske langt avsnitt som heter BIVIRKNINGER. Flerfoldige avsnitt, med mange forskjellige kategorier, oppdelt i svært vanlige, vanlige osv.

Og der sto det svart på hvitt, en lett blanding mellom svært vanlige og vanlige:
bivirkningene kan være hodepine, svimmelhet, munntørrhet, dobbeltsyn eller tåkesyn, kvalme eller oppkast, skjelving og en haug med andre ting.

Siden jeg tidligere bare har fått litt hodepine her og der, har jeg alltid oversett alt annet og ikke brydd meg om å lese resten av teksten. Kanskje ikke akkurat så trivelige bivirkninger, men det er ikke så mye å gjøre med det - og heldig som jeg er, har jeg vissnok fått et snev av alt sammen. Ja,ja, det er i alle fall en trøst at de forsvinner. Jeg vet i alle fall hva som var og som delvis er galt, det er jo en trøst.

Grunnen til at det er en vaskehånd over teksten, som rett og slett ikke passer inn, er fordi jeg har planer om å sette hele huset på hodet. Det er vaskedag, bakedag og allverdens siden det ikke er mange dager igjen før hele familien (bortsett fra hunden vår), skal på bilferie til Sverige. Det kan jo ikke se ut som tredje verdenskrig her, for det verste som finnes er å komme hjem til et rotete hus.




tirsdag

And my destination makes it worth the while.



Å jobbe mot det forferdelige monsteret, den grusomme anoreksien, er utrolig vanskelig. Noen ganger virker det som verdens lengste og mest håpløse prosjekt, som om jeg aldri kommer til å komme fram til det endelige målet, finalen, der jeg står som vinneren og elefantstemmen er død og begravet. Heldigvis vet jeg at det er mulig; tusenvis av mennesker har greid det, og da skal jeg også klare det.

Uansett. I dag har jeg gjort noe som jeg for lenge siden burde satt av tid til, et prosjekt som så absolutt er nødvendig for at jeg skal klare å akseptere at jeg er født som et kvinnemenneske, ei jente som skal ha former, og som ikke skal se ut som en av disse dukkene på H&M; dukker som har en kropp tilnærmet lik formen til en gutt. Disse dukkene er fullstendig misvisende og sier ingenting om hvordan en jentekropp faktisk ser ut: jenter skal ikke være en kleshenger, de skal ikke se ut som unggutter i tenårene som ikke er ferdigvokste.

Det er ikke så veldig rart at man får et forvrengt syn på seg selv, når alt man ser rundt seg er liksom-jenter som er langt fra reelle.

Jo. Rommet mitt har lenge sett ut som ei slagmark, og for å få orden på saker og ting, begynte jeg med klesskapet. Det har lenge stått delvis urørt, fylt til randen av klær jeg sakte men sikkert har vokst ut av det siste halve året, noe som ikke er så rart. Jeg har lenge latt disse klærne ligge i ei skuff som jeg ikke åpner, i frykt for at det kommer til å gjøre uendelig vondt å ta en titt på disse plaggene.
Å ha slike minner i skapet er unødvendig av mange grunner jeg ikke engang orker å skrive om, og jeg har rett og slett tømt skuffer og skap, kastet ut all dritten som minner meg om ei fortid jeg prøver å bli kvitt, ting som ikke er nødvendig å samle på.

Jeg trenger dem ikke, jeg vil ikke ha noen ting som minner meg om alt jeg har vært igjennom, og som jeg ikke vil falle tilbake til. For all del.

Ballen har igjen glidd inn i mål. 1 - 0 til meg.

Dessuten er formen bedre nå, som dere sa at den kom til å bli.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive