mandag

Lyder fra Bergen.

Vel, internett er fortsatt ikke oppe og går på internatet mitt - noe som irriterer meg, fordi det blir lite blogging frem til da. Jeg er nemlig ikke så glad i å sitte på steder der det er mange folk rundt meg, når jeg skal trykke ting ned på tastaturet.

Det har vært ei lang uke og det er i grunnen mange ting å fortelle. Utfordringene har stått i kø siden jeg kom til Bergen, og det gjør de fortsatt. Alt er annerledes enn hjemme, noe som kanskje ikke er så rart, og jeg jobber hardt med å finne en metode for å få alt til å gå rundt. Foreløpig går det relativt bra; jeg er fortsatt oppegående til tross for humørsvigninger, og har vært mer sosial enn på årevis. Når dette året er omme, har jeg muligens fylt opp sosialitetslageret mitt og vel så det.

Da jeg forlot velkjent og mer, eller mindre kjær, Tromsøjord, var det noen øyeblikk der jeg var usikker på om dette kom til å bli et dødfødt prosjekt. Men så er det heldigvis sånn at jeg finner nye motivasjonsfaktorer hver eneste dag, og det å være sammen med andre mennesker som jeg har blitt utrolig glad i over så kort tid, hjelper. Det holder elefantstemmen litt på avstand.

I løpet av denne uka har jeg nesten ikke tilbrakt tid alene; det har vært velkomstfest, filmkvelder, bli-kjent-duppeditter, skole, spisetider i spisesalen, møter på internatet, bli-kjent-tur, flere filmkvelder, spill og gudene-vet-hva. Slike ting tar på, og det er kanskje ikke så rart at jeg er bittelitt sliten.

Livet på internat er mye morsomere enn jeg hadde forestilt meg. I årevis har jeg hatt denne ideen om "dette er ikke noe for meg," men der tok jeg feil gitt. Det eneste problemet er alle disse kveldene som aldri tar slutt, og som igjen har ført til fine blålige ringer under øynene. Men det kommer seg nok etterhvert når ting har roet seg litt, og alt er litt mer velkjent og plassert.

Og ellers... vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg har det både bra og vondt på samme tid, og etter mye fram-og-tilbake tenking har jeg bestemt meg for å dra til Fredrikstad i uke 38, som planen egentlig var. Kanskje er det litt greit likevel.

Borte

Jeg har ankommet Bergen, første skoledag er fullført og menneskene virker veldig okei.
Dessverre har jeg ikke internett på internatet mitt enda, så det kommer ikke fler blogginnlegg før over helga.
fredag

Refleksjoner: høst 2008.

August nærmer seg punktum og finale, og jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller føle om den saken. Jeg har problemer med å leve i det så kalte "nuet", uten at jeg vet hvorfor. Riktig nok har jeg, det vil si: kroppen min, hodet mitt - alt som er Annika, har fått ledningene festet sammen og endelig forstått den greia som alle terapeuter snakker om, men som jeg har benektet i årevis: du og kroppen din er ett.
Likevel henger hodet noen måneder tilbake i tid, selv om jeg ikke kan huske alt som har skjedd og selv om mye av det jeg har gått igjennom har blitt tåkete minner - er det likevel der tankene mine befinner seg. Januar, februar, mars...

Kanskje har jeg behov for å reflektere over månedene som har gått, bearbeide deigen som har fått herdet seg ganske så bra, i alle fall i følge meg selv, for å kunne fortsette videre.

For nøyaktig ett år siden hadde jeg nesten nettopp flyttet for meg selv, bodd noen dager alene i hybelen min i Villaveien og gått nesten ei hel uke på Solhaugen VGS i Narvik - og ja, jeg så vel ut som det bildet ovenfor viser. Det gikk fint, det skulle gjøre det, for det var nøyaktig det jeg hadde bestemt meg for. Jeg hadde fått det for meg at jeg ikke skulle ha noe fravær i noen fag, joda, jeg skulle gå ut med toppkarakterer selv om jeg ikke ville bli noen ambulansearbeider og jada, jeg skulle vise hele verden at jeg, Annika, snart atten år, kunne klare meg selv. Jeg skulle bevise ovenfor den fjollete terapeuten jeg hadde på UPS at han tok fullstendig feil da han sa, noen dager før jeg takket for meg: "du kommer kanskje til å klare deg fram til oktober."
Vel, i grunnen gjorde han det, tok feil, for jeg klarte meg helt fram til januar.

Jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å begynne på skolen. Men, jeg lengtet etter å være fri fra mennesker som kontrollerte og noterte i blå permer om jeg hadde stått opp fra senga, om jeg hadde fullført alle måltidene og skriblet noen ord om hvordan jeg hadde oppført meg i løpet av dagen. Jeg lengtet etter livet, jeg lengtet etter å puste, etter å være voksen og fri - sånn som jeg trodde attenåringer skulle være. jeg savnet, akkurat som jeg gjør i dag, å bruke hodet mitt til andre ting enn mat og kalorier; regne matte, skrive stiler og alt annet som egentlig kan være gørrkjedelig.

Jeg ville være fri og jeg var klar over at det ville være umulig for meg å bo hjemme hos mamma og pappa, siden det var der mestringsstrategiene mine slo meg i fleisen med en gang jeg kom inn døra. Jeg trodde at det å flytte ville endre alt sammen og litt til, men lite tenkte jeg på at det er umulig å flytte fra en spiseforstyrrelse. Det spilte ingen rolle der og da, for jeg var ikke spesielt syk uansett. Trodde jeg.

Og så begynte jeg på skolen, uten å vite helt hvorfor jeg gjorde det. Jeg startet opp i en fantastisk klasse med flotte mennesker, mennesker som ikke visste at jeg nærmest hadde løpt fra UPS med kofferten i hånden og pakket ut i en annen by. Det var bare lærerne mine som så hvordan Annika sakte men sikkert forsvant, og jeg fikk kallenavnet "bolla". Det var det jeg skulle ha på russehatten min: "BOLLA". Bare fordi de sa at jeg var veldig tynn, noe jeg ikke trodde på, for jeg var overbevist om det motsatte.

Jeg var ikke "bare" Annika, jeg var en anorektiker uten et liv. Jeg var en tilskuer, en outsider, som sto utenfor mens alle vennene mine hadde det ordentlig gøy sammen og fikk kjærester etterhvert som året gikk. Jeg fikk ikke være med på leken, og det var ikke fordi de ikke ville ha meg der, for det ville de. De likte meg, og satte pris på de tingene jeg var flink til, de satte pris på meg og ville at jeg skulle være sammen med dem. Jeg ville jeg også, men jeg kunne ikke. Hverken jeg eller elefantstemmen likte meg noe særlig.

Tross alt klarte jeg meg ganske bra, noe som flere av dere vet - dere som har lest bloggen(e) mine ganske lenge. Jo, jeg gjorde det, inntil jeg til slutt fikk et ordentlig følelsesmessig breakdown i november. Jeg våknet hver morgen uten følelse i føtter og hender, og det var omentrent da jeg fikk den fornemmelsen om at leken holdt på å gå mot slutten; jeg vandret på ei syltynn line og jeg kjente på hele kroppen hvordan den snart kom til å sette punktum.
November og desember ble tilbrakt slik: Jeg gikk så raskt jeg kunne uten å løpe rundt om kring i hele byen til langt på kveld. Jeg gikk til og fra legen og til psykologen min som egentlig var ganske okei - og bortsett fra det, levde jeg i et fullstendig isolat.

Hvordan ting ble som de ble, vet jeg ikke, og jeg husker så godt den dagen jeg forsto at jeg måtte legges inn. Riktig nok visste jeg ikke hvor nødvendig det var, før menneskene i Bodø slengte det i fleisen på meg i desember.

Jeg husker så godt den dagen i november da jeg ringte mamma for å spørre om det ville være litt dumt hvis jeg dro til Bodø. For det var det jeg trodde; jeg trodde det ville være feil og fullstendig galt med tanken på mamma og pappas pengebok. Det var tross alt de som hadde betalt den mindre billige hybelleia i noen måneder og det var de som hjalp meg på plass i byen. Jeg var sikker på at mamma kom til å bli sinna eller frustrert, men det ble hun ikke. Hun ble glad.
Enda gladere ble hun da pappa og jeg hadde vært i Bodø på samtale, og jeg fortalte henne om plassen som jeg hadde fått tildelt i Fredrikstad. Penger betyr ingenting for foreldre - barna er det viktigste og vil alltid komme i første rekke, selv om det ikke alltid virker sånn for noen. Jeg skjønner det nå.

Hvor jeg vil med alt dette, vet jeg ikke. Men...

Nå, i ettertid har vi snakket ganske mye sammen om dette "bo-i-Narvik" prosjektet mitt som ikke gikk helt som planlagt. Ofte går ikke livet den retninga man vil, ofte blir ikke ting helt som planlagt, men det betyr ikke at det ikke kommer noe godt ut av det. Vi er ganske enige, alle sammen, om at ting garantert ikke ville blitt bedre om jeg hadde vært her: jeg var ikke syk, jeg ville ikke bli bedre, jeg hadde ingenting å bli frisk fra.

Når alt kommer til alt, tror jeg det var riktig for meg å flytte for meg selv. Det var først da jeg innså hvor dypt jeg var synket og det var først da jeg innså at jeg måtte kjempe for meg selv. JEG kunne ikke bli reddet av noen psykolog, jeg kunne ikke bli frelst av et annet menneske. Nei, jeg var nødt til å ta tak i problemene mine sog hjelpe den jenta jeg aldri fikk bli kjent med, på føttene igjen.

Og jeg klarte det. Med mye hjelp, en svingende motivasjon, vissheten om at det sulte-seg-ihjel prosjektet er dømt til å mislykkes fordi man alltid blir plukket opp igjen, noe som resulterer i ny reernæring, og en dose stahet - kom jeg meg på føttene. Jeg kan stå igjen. Jeg puster, jeg ånder, og best av alt: jeg lever og jeg er glad for det. For første gang på over seks år kan jeg, med hånden på hjertet si: livet frister mer enn døden. Jeg er ikke så mislykket og ikke så forferdelig som jeg alltid har trodd. Jeg er ikke et monster. Jeg er et menneske, jeg har også behov som alle andre, jeg har lov til å kreve noe og jeg har lov til å si nei. Jeg er kanskje ikke fornøyd med meg selv ennå, men jeg vil leve. Jeg vil LEVE.

Fra en sur, grønn eplekart til et modent rødt eple. Jenta som ikke ville være voksen, har blitt det likevel. Tenk det!

Vel. Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe i dag heller, ikke et eneste ord, fordi jeg ikke hadde noe å fortelle. Men så hadde jeg det likevel, og nå er hjertet mitt som tidligere i dag var ganske så tungt, flere kilo lettere. I natt kan jeg sove godt og i morgen skal jeg stå opp, og begynne på en ny epoke i livet mitt.

Denne gangen blir det annerledes. Denne gangen blir det på ordentlig og uansett hvor skremmende det er: jeg kommer til å ha det fint. Jeg bare vet det.
torsdag

Historien er ferdig.

Historien som jeg har prøvd å skrive i flere år har tatt form, og den er nesten ferdig. Oppbygging, forord, hoveddel og etterod. Kapitler, avsnitt, viktige ting og alt det der. Det eneste problemet er : alt sammen er i hodet mitt, og ikke på et papir eller lagret som diverse filer på datamaskinen min.

Jeg har begynt, det er ikke det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gi meg selv et spark i baken.

Wow.

I dag er det en stor dag for både lillesøster og meg.

Selv om hun fylte tretten år i mars, har begynt den fantastiske og relativt problematiske fasen der man løsriver seg fra foreldre og har startet på den lange reisen igjennom tenårene - ble hun i dag erklært som ordentlig stor jente. Hun har nemlig startet på ungdomsskolen, og jeg er sikker på at jeg var og er like spent som det hun var da hun trasket til det stedet der jeg tilbrakte tre av mine mindre gode år. Lillesøster har begynt på ungdomsskolen! Hvor i alle dager har tiden blitt av? Jeg gleder meg til hun kommer hjem, slik at jeg kan få alle detaljene om lærere, klassekamerater og alt det der.

Min store dag dreier seg ikke om skolegang, for det skjer ikke før førstkommende søndag. Neida, det handler om et stortingsvalg, et valgkort som for lenge siden dumpet i postkassa, forhåndsstemming og hvordan det var å stå bak et forheng med tusenvis av parti-papirer. Selv om jeg gikk inn i "de voksnes rekker", i alle fall i følge meg selv, kan jeg ikke si annet enn at jeg følte meg ganske så liten i det jeg trasket opp trappene i rådhuset.

Til tross for alle de tingene jeg har fått banket inn i hodet i løpet av de tre årene på Kvaløysletta ungdomsskole, og de tre årene jeg har surret rundt på forskjellige VGS, ble alt sammen plutselig veldig vanskelig. Hva i alle dager stemmer man på når man ikke er helt sikker på hvilken side man er for? Og hvordan velger man når så mange partier har saker som ligner på hverandre? Aner ikke. Likevel valgte jeg et parti som er for CAPIO, bedre psykisk helsevern og alt det der, for det er en av de tingene som betyr mest for meg.

Neste gang skal jeg sette meg litt mer inn i denne greia, men jeg har i alle fall gjort min plikt som norsk statsborger.


Dessuten er det snart vinter her. Selv om kroppen min har bedre blodsirkulasjon enn på lenge og selv om den er mer utrustet for kulde, er det umulig å stenge den bitende ekle nordavinden ute. Det er kommet SNØ på noen av fjellene, så det er nok ikke lenge til Tromsø-mennesker kan få besøk av den første snøen.

Jaja. Det er ingenting man kan gjøre med det, annet enn å pakke seg inn i vinterjakka.
På grunn av været og en del andre ting, er jeg like sur og bitter som jeg ser ut på bildet.
onsdag

Noen ganger er jeg så utrolig teit.


Tåpelig som jeg er, har jeg gruet meg til denne dagen hele uka. Omentrent samme greia som jeg, en gang i tiden, hadde for disse suppedagene på Capio. Det teiteste av alt, var at dette var mitt forslag.

Denne ideen fant sted i forrige uke:
"Vet du hva jeg har lyst til?" sa jeg til mamma her en dag jeg antageligvis satt i stua og trykket på datamaskinen min som vanlig.
"Nei?" svarte hun, for selvfølgelig hadde hun ikke en fjerneste anelse om det som surret i hodet mitt akkurat der og da.
"Jeg har lyst til at vi skal dra ut å spise pizza alle sammen før jeg drar til Bergen. Tenker kanskje at det ikke er så dumt, siden det mest sansynligvis blir litt sånt der. Jeg kan jo ikke sitte som et annet mehe og glo i veggen, mens resten av folkene ser på film eller hvordan det enn kommer til å være - og har det fint. Det blir rett og slett helt latterlig."

"Ja, det kan vi godt. Vi kan dra på onsdag."
Jeg hadde tenkt på dette i flere dager, uten å egentlig vite hvorfor. Muligens hadde jeg veldig lyst, det er årevis siden jeg dro ut sammen med noen for å bestille pizza. Hvorfor det er så skummelt, vet jeg ikke, men det kan kanskje ha noe med at pizza faktisk ER godt. Alle matretter som smaker godt og fantastisk blir veldig, veldig skummelt å spise når man har anoreksi.

Vel, så gjorde vi det også. I firetiden suste vi avgårdet hjemmefra, og til et Italiensk spisested der vi traff pappa som kom direkte fra jobb. Jeg hadde mest lyst til å snu i døra, men så hadde vi jo alt ankommet, og dessuten ville det vært for latterlig, siden det var jeg som hadde hatt lyst til å gjøre det.

Egentlig er det ikke så mye mer å skrive om det: jeg klarte etter mye om og men å velge noe, vi fikk det servert, og jeg spiste selv om det var... ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det engang. Likevel var det ikke så skummelt som jeg trodde det skulle være, det gikk jo bra tross alt og jeg puster, ånder og lever fremdeles.

Dette er den største utfordringa jeg har gjort siden jeg kom hjem fra Capio, men det er nok et skritt i riktig retning. Alt blir bra når jeg har lært meg å svømme igjen på ordentlig.

Utfordret av Karianne

Bildet er tatt på Kreta, sommeren 2008.
et av de daglige høydepunktene mine: middag.
og hvis dere lurer på hvem den jenta med det bitre blikket
er, så ja, det er meg.


  1. Gå inn på mappen “mine bilder” på PC-/macen din.
  2. Trykk på den 3. mappen
  3. Legg ut det 5. eller 7. bildet
  4. Forklar hvor bildet er tatt, og hva det er.
  5. Utfordre fem bloggere
Mia - June - Tora - Julie - Siri

tirsdag

Et spesielt øyeblikk og stress.


Elefantstemmen hyler og skriker til meg hver eneste dag, og prøver seg på slemme ting. Som for eksempel: få meg til å lure meg selv, noe som er fryktelig enkelt når man har gjort det i årevis. Men, jeg sparker spiseforstyrrelsen min i rumpa, så godt det lar seg gjøre. Noen dager er vanskeligere enn andre, men jeg har blitt så mye flinkere til å bite i det sure eplet og fortsette med de tingene jeg vet jeg skal gjøre. Ofte må jeg gå mange, mange runder med meg selv, slå meg litt i skallen før jeg fortsetter- det får bare gjøre vondt. Jeg orker ikke å falle.

I går hadde jeg nemlig et øyeblikk der jeg forsto prinsippet med å bli bedre: Du kan ikke bli noen andre, så elsk deg selv.
Det er lettere sagt enn gjort, men det er sånn det er.

Jeg skal fortelle dere noe morsomt:

"Hallo, hvordan kan du tenke tanken om at du er bra nok? Hvordan kan du tenke at du er tynn nok i massevis?" Det var det elefantstemmen hylte og skrek til meg i går, da jeg plutselig hadde et spesielt øyeblikk i det jeg så meg selv, nok en gang, på disse skjermene som ofte henger med inngangspartiet på butikker. Slike som forteller kundene om videokameraene som henger rundt om kring for å forhindre tyveri.

Dette øyeblikket var som følgende: "Jeg er egentlig ikke så tykk som jeg bestandig tror. Nei, egentlig er jeg ganske tynn. Det finnes ingen mennesker i hele verden som kan kalle meg feit, fordi det er ingen som synes det. Bare jeg, og det er i hodet mitt det sitter. Kun der. Det er mitt eget fordreide syn som gjør slik at jeg ser ting som ikke er virkelige. Hvordan jeg fjerner de brillene, vet jeg ikke ennå, men akkurat disse tankene jeg nettopp har tenkt må jeg ta med meg videre."
Wow. En revolusjon!

Jeg gråter ofte, og kanskje har det noe med alle de kreftene jeg bruker på å stå i mot. For det gjør vondt, det gjør virkelig det, men det kommer noe godt ut av det også. En av tingene som er viktig å fokusere på er: man blir ikke gigantisk av å spise. Da hadde alle mennesker i hele verden hatt tusenvis av sykdommer som man får av å være overvektig, og sånn er det ikke. Mat er medisin. Mat er min medisin.

Ja, jøss.

Jeg tror kanskje mamma har rett i det med at kroppen min reagerer på stress. Jeg føler meg ikke spesielt stresset, men plutselig er jeg blitt helt utslått av alle tingene som skjer for øyeblikket - alt som må, skal, er nødvendig. Pakking, handlerunder, rydding, tanker, vasking og blablabla. Og jada, jeg fortsetter.

Da lillesøster og jeg var i byen tidligere i dag, på jakt etter regnkåpe, og vi hadde satt oss ned på en kafe for å spise lunsj, ble jeg igjen fryktelig svimmel. Det gikk over, takk og lov for det, men jeg tror jeg er nødt til å roan litt.

Nå skal jeg legge meg på sofaen, lese i ei bok og sove fram til middag. Jeg trenger det.
mandag

Dagboknotat 2008

Mars, VG1 - 08

"Er du syk?" spurte ei fullstendig ukjent dame, tidligere i dag, da jeg var på skolen.
"Hva mener du?" svarte jeg, mens hjertet banket hardt i brystet mitt.

For tiden har vi førstehjelps - dager på skolen, noe som innebærer ei grundig opplæring i hvordan ting skal fungere hvis vi kommer over et menneske som trenger hjertekompresjoner og andre ting.
Uansett. Tidligere i dag, sånn omentrent midt mellom lunsj og "ha en fin ettermiddag" sto jeg og ei av de jeg går i klasse med, ute i korridoren utenfor klasserommet vårt. Det var da vi traff på denne dama som vissnok har en sykepleier-autorisasjon, og jobber i ambulansen. Om hun egner seg som nettopp det, vet jeg ikke, men som vanlig har jeg mine tanker om litt av hvert.

Da jeg hadde svart delvis uforstående på spørsmålet hennes, selv om jeg egentlig forsto hva hun sa, gjentok hun ordene nok en gang.
"Neida, jeg er ikke syk," smilte jeg og ristet bekreftende på hodet, "ikke i det hele tatt. Frisk som en fisk!"
"hm," sa hun etter en lang pause. "Du ser likevel ikke helt frisk ut. Du er skrekkelig bleik i ansiktet, og det ser ut som du er ganske kald."
"Det var rart, for jeg fryser ikke. Det er nok bare jernmangel som gjør sånn at jeg ser litt hvit ut. Har hatt litt problemer med det tidligere, skjønner du. Ikke noe problem. Alt er under kontroll."

Det var kanskje ikke den beste forklaringen jeg kunne komme med, selv om jernmangelen er et faktum. Ting ble ikke bedre av den saken, for hun begynte og spørre og grave om det var lenge siden jeg hadde vært hos legen min.
"Nei, jeg har akkurat vært der. Ja, jeg har tatt blodprøver, gjør det minimum en gang i måneden og de viser som jeg sa, at jeg har litt lite jern i blodet. Men alt er under kontroll, fordi jeg går på piller og alt vil ordne seg."

Jeg blir veldig sliten av slike mennesker. Alt jeg ønsker er å få være i fred, være alene, være uten hender som slår meg i hodet i stedet for å holde rundt meg når jeg gråter. Jeg vil være alene, og det er alt jeg ber om.

Det gjør vondt når mennesker spør om jeg er syk. For jeg er jo ikke det, ikke egentlig, jeg har det nesten helt fint, selv om noe er litt feil.

Er det så enkelt å se den lille kreftsvulsten som vokser og gror på innsiden av meg? Er det så enkelt å legge merke til hvordan sårene dukker opp, hvordan jeg sitter alene på rommet kveld etter kveld mens jeg fryser og hyler for å slippe ettermiddagen sammen med foreldrene mine? Kan man se det? Nei, jeg tror ikke det. Jeg er kanskje ikke like flink til å gå i de fineste klærne mine lengre, og jeg er kanskje ikke så flink til å gjøre helhjertet forsøk på å se bra ut, som det jeg var i høst - men likevel. Ingen kan se strømpebuksene jeg fyller ut buksene mine med, og ingen kan se alle klærne mine eller hvordan jeg oppfører meg hjemme. Bare mamma og pappa. De vet, de er klar over ting, selv om jeg nekter, selv om jeg ikke hører etter hva de forteller meg. "DU ER SYK DU ER SYK DU ER SYK."

Jeg er ikke det. Det eneste jeg er, er feil. Feil. Veldig, veldig feil og problematisk fordi jeg ikke møter opp på skolen like ofte som jeg hadde bestemt meg for i starten av skoleåret. Jeg er feil, jeg er ikke riktig, rett eller god nok, og den eneste jeg kan skylde på er meg selv.
Men veldig syk, det er jeg ikke. Ikke på samme måte som alle skal ha det til.

Dokumenter.


Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn begynte hele verden å snurre igjen mens jeg spiste frokost. Jeg skjønner ikke hvorfor, for det er over fire uker siden jeg gjorde et høyt hopp oppover på mg-skalaen, og bivirkningene burde gått over nå. Som vanlig ble jeg veldig redd og løp så fort jeg kunne til sofaen mens beina holdt på å svikte under meg. Hele verden var uklar, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å ha øynene igjen - i alle fall ei lita stund før jeg dro med meg ulltepper og ei sofapute inn på badet, krøp sammen på badegulvet - bare i tilfelle magen min hadde lyst til å vrenge seg. Etter en og en halv time gikk det heldigvis over.

I dag har jeg begynt å vaske rommet mitt, kaste noen saker og ting, og plukke ned diverse greier fra veggen som jeg vil ha med meg til Bergen. Det eneste problemet er den sorte store hylla som henger på den ene veggen min, overfylt med bøker som forteller livshistorien min. Bokstaver som beskriver hverdagen fra jeg var ni år, og til i dag, en alder av snart nitten. Om man da ser bort i fra det grusomme 2006, det året der jeg bare lå i senga og nistirret i veggen.
Ord fra da jeg var tretten og ble ordentlig kjent med mørkets fyrste, ord fra maten ble et alvorlig problem, beskrivelser fra UPA og lange dager som virket uoverlevbare.
Hylla er også overfylt med triste dikt, nok til å fylle flere diktsamlinger - vonde dikt som ikke er noe trivelige, men som jeg skrev fordi jeg måtte. Jeg hadde ingen andre måter å få ut de tingene som holdt på å spise meg opp.

En gang i tiden var dikt min greie. Jeg skriver nesten ingen lengre. Og jeg skriver ikke like detaljerte dagbøker som jeg en gang gjorde. Det er trist, for den forandringen som skjer med meg virkelig burde dokumenteres og skrives.

Jo, problemet med denne hylla er fordi den inneholder de ordene som er de mest fristende og distraherende jeg kan komme over. Noen ganger vet jeg ikke helt om jeg er klar for å lese disse ordene, men samtidig er det en påminnelse om alt som har vært og som aldri mer skal bli. Jeg har store planer om å lese igjennom alt sammen, i rekkefølge. Det kommer til å være et tidskrevende prosjekt.

M. Ja, og så, mens jeg ennå husker det: noen av dere spurte meg om alternative mestringsstrategier, noe jeg har tenkt å skrive om senere en gang.
søndag

Uten tittel

Det er midt i august.
Om nøyaktig ei uke er jeg i Bergen. Jeg har kommet meg på skolen, jeg har fått rommet mitt, jeg har kommet meg igjennom den o'store velkomstmiddagen med livet i behold, jeg har hilst på nye mennesker som jeg skal bo sammen med i et helt år - og noen av dem kommer til å bli venner. Forhåpentligvis.

Jeg drar fra Tromsø på lørdag sammen med Kine, og jeg kommer mest sannsynligvis ikke hjem før til jul. Avstanden mellom her og der er ganske lang, flybillettene koster en formue og i høstferien, den eneste lange skolepausen vi har før jul, skal jeg tilbringe tid i det gule/oransje huset i Fredrikstad. Åndelig oppfylling og videreutdanning i MATmatikk. Selv om jeg ikke har bodd hjemme, på ordentlig, siden mai 2008, kommer det til å bli veldig rart. Men, så er jeg tross alt stor jente og voksen, i alle fall på fødselsattesten min og store jenter, jo, de kan klare seg selv.

Det er ikke mange dager igjen, og jeg har fortsatt ikke pakket noe. Jeg har ikke ryddet rommet, ikke gått igjennom det overfylte klesskapet mitt og egentlig ikke funnet frem kofferten heller.
Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal ta med meg, selv om jeg har skrevet pakkelister og handlelister oppognedogimente.

Rart, det er det det er. Ei ny tid, en ny epoke er i ferd med å begynne, langt hjemmefra, nesten uten mennesker jeg kjenner (Inger studerer i Bergen og Kine skal jo gå på samme skole som meg) - og nesten helt alene. På en måte blir det godt: det er ingen, bortsett fra skolen, som vet om matproblemet mitt, det er ingen som vet om alle årene som har vært vonde og vanskelige, og det er ingen som kan snakke med andre for så å grave frem ting jeg ikke vil noen skal vite om. Det er ikke det at jeg skammer meg eller noe, MEN for første gang i mitt liv er jeg omentrent like blank som et hvitt ark; jeg er bare ei jente fra Nord Norge med en rar dialekt, akkurat slik som alle andre.

Jeg kommer til å forlate huset på Kvaløya, mamma, pappa, lillesøster, lillebror og byen med skrekkblandet fryd - for jeg aner ikke hva jeg går til. Jeg gleder meg veldig til å gjøre noe igjen, noe annet som ikke dreier seg om "hvordan fyller man opp skjea?", "hvor mye smør skal man egentlig ha på ei brødskive?" og "er du sikker på at det der ikke er for mye?". Likevel gruer jeg meg også, det er skummelt - jeg er redd for å glemme noen viktige ting som jeg alltid må huske på, jeg er redd for at det vil ta veldig lang tid før jeg får en behandler i Bergen og jeg er redd for at dette mennesket kommer til å være en inkompetent drittsekk som jeg ikke kan fordra... Og... jeg er redd for maten, redd for ditt og redd for datt.

Men så har jeg bestemt meg: jeg kommer til å få det til på en eller annen måte. Ting er annerledes nå enn før. Jeg er sterkere enn det jeg har vært på årevis, selv om jeg er fortsatt er veldig svak og skjør.
Dessuten har jeg kommet frem til ei nødløsning, bare sånn i tillfelle maten ikke kommer til å falle helt på plass med en gang: jeg skal dra med meg noen fresubin eller nutridrikker i kofferten. Bare for sikkerhetens skyld.

Egentlig hadde jeg ikke planer om å skrive noe i dag, men så ble det plutselig ganske mye likevel.
lørdag

Wash away the thoughts inside

"Kanskje det er mensen," sa mamma
"Det er det ikke," mumlet jeg
"Det kan jo være det," sa mamma
"Det er det ikke. jeg er bare født slik."

I dag har jeg vært et barn; jeg har vært sinnataggen i Vigelandsparken - rød i toppen, med gjenklistrete øyne, knyttede never og en åpen munn, der det eneste som kommer ut er noe som ligner på grisehyl blandet med barnegråt, innpakket i noen bandeord, håpløse setninger som man sier i affekt og en haug med linjer som i årevis har vært inngravert i hodet mitt.

Jeg orker ikke engang å beskrive hvor søt jeg var da jeg vandret rundt på et kjøpesenter etter lunsj, og hvordan turen hjem utviklet seg. Det var i alle fall ikke noe å hoppe i taket for, og jeg gjorde slik at bilen ble for liten til lillesøster, mamma og meg. Man kan jo si det slik: det finnes begrensninger hvor mye oksygen og stygge ord det er plass til i en metallboks på hjul.

Når ting blir ekstra vanskelig blandet med et forferdelig humør, er det som regel de menneskene man er mest glad i og kjenner best, som man lar det gå utover. Ikke noe unikt med det, ikke noe unormalt.
Problemet er bare det: Når et menneske i en familie får en ganske alvorlig sykdom, rammer det hele familien. Hjemme hos oss er det jeg som har diagnosene og det er jeg som har dratt denne dritten inn i huset. Jo, det er riktignok jeg som er den syke, men det man ofte glemmer er hvordan de pårørende har det - for... de har det ikke noe bra de heller. Jeg vet ikke hvordan det er å være i familie med MEG (jeg vet jo bare hvordan det er å være på innsiden) men jeg kan se og jeg vet hvor mye smerte og dritt jeg påfører de rundt meg med alt dette som har gått inn ytterdøra vår i flerfoldige år.

Jeg har viruset, jeg har influensaen og alt som hører med - men det forhindrer ikke at familien min ikke kan bli syk. De har også en tung sky hengende over hodene sine; de har vandret rundt om kring i verden, fylt med frykt i årevis for "hva Annika gjør nå," og for "hva kommer hun til å gjøre mot seg selv". Én sykdom, min sykdom, er nok til å gi hele familien min et symptom på noe annet.

Min sykdom, mitt problem er ikke bare mitt: det går ut over hele familien.
De har, lengre enn meg, ventet i årevis på noe som kunne fungere, noe som kunne hjelpe meg opp på føttene igjen, noe som kunne vise vei og kanskje få meg til å tenke. Jo, kuren har endelig kommet, medisinen er på plass med etiketten: "JEG-ER-MOTIVERT." Det betyr likevel ikke at ting aldri går over stokk og stein, det betyr ikke at alt går på skinner og det betyr ikke at jorda aldri blir vendt opp-ned selv om det ikke er så ofte som før.

Hver eneste gang ting går litt "av skaftet", hver eneste gang jeg sutrer fordi jeg aldri vet når, hva eller hvorfor, hver eneste gang jeg sier ting som jeg tenkte før - tanker som ikke er en del av meg lengre, tanker de frykter og som gjør alle sammen fryktelig redd, skammer jeg meg. Det verste som finnes er å påføre de man er glad i en smerte som er ubeskrivelig vond, fordi man selv ikke alltid er klar i toppen og ikke tenker så nøye igjennom hva man sier.

De gjør så godt de kan med å legge ting til rette, de jobber beinhardt med å føye seg etter ditten og datten, og de prøver å hjelpe meg selv om jeg ikke alltid vil ta i mot det de tilbyr. Likevel klarer jeg gang på gang å trampe ned blomsterbeddene og kaste stein inn vinduene - og det er ikke fordi jeg er uttakknemlig. Nei, det er ikke lett å være mamma og pappa, ikke lett å være lillesøster eller lillebror, eller hunden for den saks skyld og det er ikke lett å være Annika.

Det forundrer meg hver eneste dag: de er glade i meg uansett hvor frekk, ufyselig og vanskelig jeg kan være. Takk.

*
Og så må jeg bare legge til: etter noen runder med en dose raseri, ble dagen faktisk ganske så fin. Risgrøt til middag, timer i senga hos Merete med OC på tv skjermen og kveldsmat med hele familien da jeg kom hjem igjen.
Selv om jeg ikke kan skrive: "og så levde de lykkelige alle sine dager" som en slutt på dette innlegget, kan jeg i alle fall fortelle at jeg liker historier som ender bra, uansett hvor dårlig utgangspunktet var.


Leave my mind.

Alt jeg ønsker meg til bursdagen min som finner sted om to måneder og til jul, er en delete-knapp på hodet; en knapp som kan fjerne alt av unødvenige tanker og sinnsyke ideer. Selv om jeg leste i "Eragon", fylte hodet med en fantasiverden, fortsatte kverneriet for fullt. Jeg får ikke fred, selv ikke i søvne slår ting seg av og det fortsetter i det uendelige. I natt tok jeg vissnok både ned en haug med ark fra korktavla jeg har over senga, plukket ut øredobbene i ørene og kastet ting som jeg hadde i senga da jeg sovnet, på gulvet.

Planen for dagen var egentlig å ta nok en fjelltopp, for jeg har planer om å fullføre det prosjektet før jeg drar til Bergen, men så hadde jeg ikke lyst likevel. Jeg tror nok det var like greit - uten å merke det da jeg sto opp, er jeg egentlig veldig sliten - såpass at jeg ikke har lyst til å gjøre noe som helst. På slike dager blir jeg grinete, utagerer med surking og tulleord som jeg ikke mener, skylder på hele verden fordi ting virker håpløst.

Jeg bakte rundstykker før lunsj, rundstykker som jeg mente ble mislykket. De ble egentlig ikke det. Resultatet ble: "BAKEKARRIEREN MIN ER HERVED OVER." Det er bare tull det også, for det er den ikke. Idiotiske perfeksjonistiske tanker.

Ja, jøss. På slike dager som dette graver jeg meg under dyna, trekker ned rullegardinen og gråter de tårene som har vært innestengt bak muren i noen uker. Jeg måtte skrike noen setninger til spiseforstyrrelsen min, fortelle den hvor inderlig jeg hatet det problemet der, fortelle elefantidiotien noen ord om at jeg ikke hadde og har behov for den lengre - jeg har jo nye mestringsstrategier nå, noen som fungerer så mye bedre enn alt jeg har påført meg selv i årevis. I tillegg måtte jeg be hele dritten om å reise til helvete, unnskyld språkbruket, før jeg karret meg opp, dusjet og spiste lunsj.
Og vet dere hva? Det hjalp å være litt sinna, og lunsjen, den gikk over all forventing. Det er ikke farlig, ikke så skummelt som man skal ha det til i noen øyeblikk - det gjelder bare å bli litt rasende en gang i blant for å få ny styrke og åndelig makt for å bekjempe det som er vondt og vanskelig.

Nå går det bedre, selv om det aner meg at denne dagen kanskje ikke kommer til å bli så bra. Men, selv om det ikke virker så lovende akkurat nå, så trenger det ikke å bli slik som man tror. Heldigvis.

Vel vel. I dag skal jeg benytte meg av kognitive skjemaer, puste i firkant, skrive hvis jeg orker å tenke på fortiden og gjøre omentrent ingen verdens ting.
Jeg er ikke så flink til å slappe av, likevel må man prøve noen ganger.


i går var jeg og Merete på steakers, et spisested. Det var fint.
fredag

Fjellgeit.

Gule blader - høsten er på vei her i nord.
Mamma og jeg har brukt hele formiddagen til å gå på en fjelltur, som liksom skulle være en "lett" tur, på bare en times tid. Det var det ikke.

"Dette er lureri," sa jeg i det jeg hadde kommet opp til en fjelltopp, etter en oppoverbakke som var uendelig lang og som jeg trodde var endestasjonen. "Vi må i alle fall gå i en kilometer til..."
Men det gikk fint. Jeg har gangsperre i rumpa, i lårene og diverse andre steder, men det gjør ikke noe, for den friske luften gjør godt for sjelen min og dessuten slipper man unna all unødvendig støy som finnes rundt hushjørnet.

Og sånn går dagene. Turer i skog og mark, skriving for harde livet, facebook og datamaskin og masse spising. Egentlig burde jeg begynne å pakke til Bergen også, men først skal jeg gjøre ingenting. Jeg venter til i morgen.
torsdag

Torsdag.

egentlig...

...skulle mamma og jeg på nok en fjelltur, for å få unna en ekstra topp, men så ble det ikke slik likevel.
... skulle jeg bake rundstykker, rydde rommet, lese ferdig ei bok og kjøpe fotoalbum for å ordne bildene fra Mallorca. Men. Jeg gjorde ingen av delene. Dessuten skulle jeg kjøpe den tredje sesongen med The OC, men fant ikke boksen noen steder.

det er mye føler at jeg skulle gjort og ikke minst: burde gjort, selv om jeg vet at jeg egentlig ikke må eller skal noe som helst. Det er vanskelig å huske på at jeg står øverst på prioriteringslista mi, for det er nettopp det som er det viktigste akkurat nå. Fokusere på prosjektet mitt, få det til å gå rundt og henge med i svingene.

Jeg har i alle fall trykket på tastene for harde livet i dag, og dessuten har jeg vært på biblioteket sammen med lillesøster og lånt flere kilo med bøker. I kveld skal vi sitte sammenkrøpet i sofaen i kjellerstua og glo på "Silkesvarten". En fryktelig trist slager fra barndommen.




Å leve et normalt liv.

I dag skal jeg fortelle dere om noe jeg egentlig kvier meg for å skrive til dere, fordi det kan være fryktelig skummelt og vondt å lese for noen av dere, dere som sliter med den samme grusomme sykdommen som jeg. Likevel velger jeg å gjøre det, fordi det er fakta, der er sannheten og realiteten. Sånn er det bare og det er lite jeg eller noen andre kan gjøre med det. Det handler om å være sunn, om å leve et bra liv uten mattanker og andre ufyselige greier, det handler om å få fred i hodet, kropp og sjel, og det handler om å ha god helse, fin livskvalitet og alt det der.

Likevel kan det svi, og Tora skrev noe om det samme emnet her om dagen.

Mange av dere, akkurat som jeg, er redd for de tallene vi tror har all verdens betydning for hvor bra man har det med seg selv, og frykter alt som handler om både BMI og vekt. Selv vet i alle fall ikke jeg nøyaktig HVORFOR, kanskje fordi jeg har denne syke ideen om at dette har alt å si for hvordan jeg er som en person, hvordan jeg har det med meg selv: men kanskje mest av alt har det noe med den frykten for å gi helt slipp på alt man har slitt med i årevis og som gjør en til et fullkomment normalt menneske. En gang i tiden (og fortsatt) var jeg overbevist om at jeg bare ville ha det bra med meg selv hvis jeg fortsatt var littegranne under den BMI'grensa som skal være sunn og det å tippe over den man selv har innbilt seg er normalt nok, bare vil gjøre meg forferdelig deprimert i all evighet. Sånn er det egentlig ikke, og det har behandleren min fortalt meg uendelig med ganger.
"Prøv, test det ut, og så får du se hvordan det blir. Du har aldri gitt det en sjanse, og det må du gjøre, hvis du skal bli frisk. Du holder igjen." Jeg kan ikke lyve for dere - for ja, det er fakta.

Uansett. Som dere vet, finnes denne BMI'skalaen. Flere av dem forteller at den ligger fra omentrent 19 - 25, men det sunneste og beste er å ligge mellom 20 - 25.
"Jammen..." har jeg sagt uendelig med ganger, "noen sier jo at 18.5 er helt vanlig og normalt..." Alle i Fredrikstad er uenige i det og de anbefaler at man skal ligge mellom minimum 20 - 22, hvis man har hatt en mer eller mindre alvorlig anoreksi. De har erfaring med at det er der man klarer å ha et mest mulig avslappet forhold til mat, og det er der man kan ha det best med seg selv. Det har også noe med den mer eller mindre alvorlige undervekta: man ha noe å gå på, i tilfelle man får et lite tilbakefall, og det forhindrer at man raser ned i vekt igjen.

Derfor bruker de næringsdrikker, både for å stabilisere og for å gå opp i vekt. Det er grunnen til at jeg har svelgt disse greiene i flere måneder, de periodene jeg har vært på Capio, til tross for ei relativt stabil vekt. Riktig nok ikke like mange hver gang, men egentlig burde jeg fortsette med disse ei stund til. Det er ikke det at det lengre er livsnødvendig, men det er for å forhindre ting som verken jeg, familien min eller andre har lyst til å oppleve igjen. Heldigvis er jeg innstilt på å gå tilbake til næringsdrikkene hvis det skulle gå nedover. Jeg orker ikke en runde til med lange innleggelser eller andre ting som er så grusomme; en smerte som ikke friske mennesker klarer å forestille seg. Sånn er det.

Første gangen jeg fikk tallene slengt midt i fleisen fikk jeg panikk, fordi det virket uoverkommelig, men etterhvert som tiden har gått har jeg blitt vant forandringene som har skjedd, det har gått fremover, og den erfaringen jeg har fått er at det er langt fra så ille som jeg trodde. Det er så mange fordeler med en å ha tilnærmet normal kropp; så mange ting jeg ikke trodde på for en tid tilbake, og jeg har blitt relativt tilfreds med det, selv om det i perioder er vanskeligere enn andre.

Jeg vet at dette muligens er forferdelig tøft å lese for flere av dere, men det er sånn det er, og jeg kan love dere: man kan faktisk akseptere det, uansett hvor rart det høres ut. Når man tenker nøye etter, er det ikke mange 18, 19, 20, 21 +++ åringer som ligger langt under den BMI greia, og jeg vet, like godt som dere, at alle disse er flotte, sunne og fantastiske jenter som virkelig ser bra ut.

Men likevel må man huske på: BMI er ikke alt og det er ikke det man må fokusere på HVIS man er sunn, frisk og har et bra liv der hodet ikke er proppfullt av mat, oppskrifter og andre slitsomme ting. Mange ligger over og noen under disse tallene fordi de er sånn av natur, og det betyr ikke at det er noe feil i det. Det betyr ikke at man er smellfeit eller radmager og usunn, det betyr ikke at man burde vurdere å slanke seg og det betyr ikke at man ikke kan fortsette å være slik man er. Det betyr rett og slett ingenting, for det viktigste er at man har det bra med seg selv og har en livskvalitet som er fin og frisk, og lever et liv som ikke er ødeleggende for hverdagen.

MEN når man har og hatt en alvorlig anoreksi er det annerledes, og man må huske på at man er mer sårbar for forskjellige ting enn friske mennesker, og kroppen fungerer ikke på samme måte. Den gjør ikke det.

Og så må jeg legge til dette: Man kan ha anoreksi selv om man er normalvektig. Det sitter i hodet, og mange har vanskelig med å fortså nettopp det. Det handler ikke bare om vekt, BMI og alt det andre - det er en måte å takle de vanskelige følelsene på.

Flere av dere vil garantert være uenig med meg i dette, men det betyr ingenting. Det er fakta og sånn er det.




onsdag

Mamma og jeg har vært på fjelltur.
620 meter over havet.
Det var ikke så verst - og nå har jeg bare to fjelltopper igjen å gå
før jeg får en kopp for spaserturene mine.

Bagel og brødskive.

"I dag skal jeg huske smør. I dag skal jeg huske smør. I dag skal jeg huske smør." Der har dere tankene mine fra jeg sto opp til jeg satte meg med matbordet. Smør er viktig, i alle fall for sånne som meg som ikke er så flink til å spise de tingene som inneholder det "skumle" ordet fett. Jeg er sikkert ikke den eneste som, til tross for alt jeg kan om kosthold og ernæring, har hatt denne ideen om at "slike ting trenger jeg ikke" i årevis. Det er bare bullshit, for alle næringsstoffene er livsnødvendige for å ha en sunn og frisk kropp. Og, ja, det er nettopp det jeg vil ha. Så - det spiller ingen rolle at jeg ikke er så veldig glad i smør, og sluttet med det lenge før jeg ble syk. Det jeg ofte glemmer er at den gangen var ikke kroppen min på en "snurr" og jeg fikk i meg det jeg trengte igjennom andre matvarer.

Selv om jeg vet at jeg må, hadde jeg en diskusjon med meg selv i går kveld, og jeg spurte mamma om det ikke gikk an å ta tran i stedet for. På UPA fikk jeg nemlig flerfoldige spiseskjeer med rapsolje om dagen, fordi jeg fikk lov til å velge bort det der smøret. Mamma hadde ikke noe fasitsvar på akkurat det, og jeg måtte tenke på hva både behandleren min og legen på Capio ville svart hvis jeg hadde stilt det samme spørsmålet.

"Kan man ta tran i stedet for smør?" ville jeg spurt, om jeg hadde tatt opp telefonen i morges for å ringe, bare for å stille det spørsmålet.
"Nei, det er et kosttilskudd. Hvis du vil ta det, noe du godt kan gjøre, kommer det i tillegg til det du skal ha på brødskivene og knekkebrødene dine," ville både legedama og frk.behandler svart.
Jo, jeg vet jo egentlig det, men jeg kunne ikke la være å tenke ut andre alternativer.
"Okei," sa jeg til meg selv, "det er riktig. Det er sånn det skal være, og jeg er uansett ikke så veldig glad i tran heller, selv om det ikke er så stygt som alle skal ha det til."

Det ble sånn; det ble smør, og det ble ordentlig pålegg med rikelige mengder, i alle fall etter de øyemålene jeg har lært i løpet av dette året som har gått, og det var mine øyne som så, ikke elefantstemmen, ikke anoreksiens. Selv om jeg ikke alltid ser "riktig", er blikket mitt mindre slørete enn før, og jeg er kommet såpass langt at jeg vet omentrent hvordan det skal se ut, selv om det ikke alltid er like enkelt. Jeg er ganske så stolt.
Både knekkebrødet og brødskiva fikk som vanlig føtter og begynte å danse på kjøkkenbordet, men, til tross for armene mine som ikke er alt for lange, har de styrke nok til å gripe tak i begge partene før de løper sin vei.

Mamma og jeg spiste lunsj på "Jordbær Pikene" i dag da vi var i byen, og som vanlig greide jeg ikke å bestemme meg. Det er ikke så enkelt å gjøre det når man har en kalkulator i hodet som surrer og går uten videre - og jeg trekker tilbake det jeg skrev her om dagen at hodet mitt for tiden bare har betalt lisens for kanal "negativ," for det er ikke sant. Jeg har også betalt for en kanal "kalkulator", en som har vært der i mange, mange år. "Nei, ikke det. Kanskje det? Eller det? Eller det?" mumlet jeg mens køen bak meg og mamma bare ble lengre og lengre.
"TA DET," sa mamma og nikket mot stabelen med bagels som jeg hadde nistirret på en liten stund. Og så gjorde jeg nettopp det da, mens jeg surket noe om at jeg egentlig ikke hadde lyst på det heller - noe som bare var tull.

Jo, det gikk fint. Det gjorde det: jeg døde ikke, jeg falt ikke av stolen og ikke ble jeg knust i tusen biter, og jeg var akkurat den samme da fatet var tomt etterpå. Det gikk bra. Det er nettopp slike erfaringer man må ta med seg når man jobber mot friheten: det gikk bra og det går bra. Det skjer ingenting skummelt, det gjelder bare å prøve. Tørre. Satse.
Jeg satser og jeg vet at man før eller siden må slutte å sno seg unna. Frykten forsvinner ikke om man fortsetter i samme tullete spor som før, og det vil aldri gjøre noe bedre. Aldri.

Jeg har all grunn til å være stolt av meg selv: i går var jeg flink, selv om det gnålte og gnåler i hodet om joggeturer, om ditten og datten. Jeg hater å jogge, så hvorfor i alle dager skal jeg utsette meg selv for det? Det er ingen grunn. I dag har jeg også vært flink - så det så. Jeg har kastet mange baller i mål.

Dessuten skal jeg fortelle dere en hemmelighet:
Da jeg ankom Capio visste jeg egentlig at jeg måtte drikke Fresubin- Coctail, jeg ville bare ikke erkjenne det, selv om jeg hadde bestemt meg for å svelge skvipet likevel. Det var tøft, og det er det, men nå har jeg en pause for en stund og så får vi se hvordan det blir.

Og, som Karoline skrev her om dagen: spiseforstyrrelsen skal i søpla.
tirsdag

25 dager igjen.


Og så er jeg på reisefot igjen; det er lenge siden jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har tatt fly og buss i løpet av 2009, ikke at det spiller noen rolle, men det begynner å bli en del.

Hele dagen har vært et kaos uten like; stress fra jeg sto opp 0715 - pakking, rydding, vasking, samtale og alt som hører med før avreise. Det var så vidt jeg rakk å gjøre alt sammen før jeg måtte, bokstavelig talt, kaste i meg lunsj, for så å ta en taxi til bussterminalen. Sjåføren var en hyggelig mann som hadde lyst til å kjøre meg hele veien til Moss; han mente nemlig at det ville bli billigere for meg, men siden jeg ikke er så glad i å sitte på med fremmede i nesten en time, takket jeg nei og forklarte at jeg fikk reisen dekket likevel. Han fortalte om musikksmaken sin - og det viste seg at han liker alle de bandene som jeg hørte på igjennom hele ungdomsskolen; musikk som jeg for lenge siden har glemt av . Det meste forsvant da jeg ble forferdelig syk.

Uansett. Jeg har forlatt Capio, og jeg vet ikke hvordan det føles. Da jeg ga damene i miljøet den obligatoriske "farvel" klemmen, hadde jeg mest lyst til å gråte alle de tårene som har hopet seg opp etterhvert som tiden har gått.

"Du ser så tankefull ut, Annika?"
"Neida. Jeg bare faller litt bort i blant. Pleier å gjøre det." Sannheten er og var: ja, hodet mitt er proppfullt av tanker som nesten ikke passer seg å si høyt her.

Behandleren min og jeg hadde en veldig lang samtale etter frokost. I 75 minutter satt vi på kontoret i tredje etasje, mens vi ringte allverdens legekontor i Bergen og prøvde å få tak i Haukeland sykehus, uten å få noe særlig til napp. Det er vissnok nødvendig at jeg både har fastlege og behandler der borte, og ja, jeg er enig i det. Jeg trenger det.
Det er og var vanskelig å si farvel. Vi er fortsatt uenige i ganske mange ting, men jeg vet hva jeg må og skal gjøre, og selv om hun er littegrann bekymret for forskjellige ting, er jeg klar over hvordan ting skal bli og hun tror på det. Hun tror på meg. Vi har avtalt når jeg skal komme tilbake - ei uke i september. Egentlig tviler jeg på at det blir sånn, fordi det er såpass tidlig i skoleåret, og det er starten som er viktigst. Jeg skal i alle fall tilbake i oktober, i høstferien.

Jeg har ikke mer enn tjuefem dager igjen av behandlingen. Da har jeg brukt opp de ukene jeg har fått, og det skremmer meg. Hva da? Kommer jeg til å trenge mer? Jeg vet ikke. Hvis frk.behandler mener det, kommer jeg til å si ja. Hvis ikke, vel, da er det slutt - og selv om det er trygt å ha Capio bak meg, selv om det er godt å ha et sted å reise til når det viser seg at jeg trenger det, vet jeg like godt som de fleste andre at det må ta slutt. Man må rive seg løs, jobbe på egenhånd, for... man kan ikke holde fast i et sånt sted for alltid.
Likevel er det trist. Det kommer til å gjøre vondt å forlate alle de menneskene jeg har blitt så glad i, i løpet av dette året, spesielt når det er usikkert om jeg noen gang kommer til å treffe dem igjen. Det gjør alltid vondt å si farvel.

Hva nå? Jo. Jeg sitter på bussen til Gardermoen, er littegranne trist og ambivalensen er kvelende. Egentlig har jeg lyst til å slippe ut tårene mine, fortvilelsen og hva det enn måtte være, men jeg synes ikke at det passer seg på en busstur. Hodet mitt spinner, kverner og ja, jeg må spørre meg selv om hva jeg egentlig driver med.
Har behandleren min rett? Rømmer jeg, nok en gang, fra meg selv? Prøver jeg å unngå det uungåelige? Gjør jeg valg som ikke er heldige eller hensiktsmessige? Jeg vet ikke.

Men. Så vet jeg hva jeg skal gjøre og jeg vet hva jeg MÅ gjøre. "Du må ta fram fornuften din Annika, for du vet mye, men problemet er at du lar følelsene ta over. Du har blitt flinkere til å finne en balanse i løpet av året, men det er fortsatt mye igjen. Det er det du må øve deg på."
Behandleren min har som regel alltid rett, og ja; det er det som blir viktig framover. JEG MÅ. Jeg må spise nok, jeg må fortsette, jeg må jeg må jeg må.

Nå skal jeg hjem. Jeg skal pakke, handle, ordne, sove litt, prøve å ikke bekymre meg for alt og ingenting, men først og fremst: jeg skal ta vare på meg selv og jobbe ræva av meg med det som er vondt og vanskelig. Det er ikke noen vei utenom og jeg skal klare det. Med litt hjelp fra de som er glad i meg, med litt hjelp og oppfølging fra leger og psykologer, og med et år på folkehøyskole (jeg håper at det blir ett av de beste på lenge) skal jeg komme i mål. Jeg skal greie det.
mandag

I'm riding in the midnight blue


Februar 2009:
Jeg er fullstendig klar over at dette valget jeg nå har tatt kommer til å koste meg alt det meningsløse arbeidet jeg har lagt ned i dette håpløse prosjektet som en gang i tiden virket som fornuftig. Jeg vet at jeg ikke kan stå med en fot på hver side: være kjempetynn og frisk samtidig. Det går rett og slett ikke; det er ikke mulig - ikke i det hele tatt.

"Annika, hvis du ber meg om å hjelpe deg med å leve med denne anoreksien, må jeg si nei. Det kan jeg ikke. Men jeg kan hjelpe deg på veien mot frihet og det å være frisk." Behandleren min har helt rett. Jeg må velge, og jeg har gjort det. Jeg har tatt et valg, jeg har bestemt meg for å gjøre noe med dette problemet som plutselig har blitt så alvorlig at det er dødelig, og jeg har valgt å kjempe for meg selv.

For en tid tilbake trodde jeg det ville være mulig: finne en slags balanse mellom her og der, men etter dette halvåret som har gått etter UPA, vet jeg at det ikke er mulig. Det er ikke det.
Jeg er ferdig med dette, jeg er ferdig med å være et vrak, en dott, ingenting, og jeg har fått nok.
Hvis jeg klarer dette, hvis jeg bare... kommer meg igjennom den grusomme veien tilbake, smerten og alt det der; overlever nedoverbakker og greier å karre meg opp igjen til toppen, inn i lyset og fram til friheten, ja, da kan jeg klare alt jeg har lyst til å gjøre i fremtiden. Alt.


*

Det viktigste som finnes er å fortsatt ha tro på seg selv. Jo, jeg vet kanskje ikke så mye om det å være frisk ennå, men jeg vet hvordan det er å kjempe, og jeg vet hvordan det er å få smake litt på hvor FINT og FANTASTISK det er i de gode øyeblikkene. Det er disse jeg skal fokusere på fremover, og jeg må, for jeg begynner på skolen om omentrent to uker, og jeg skal komme meg igjennom det skoleåret. Jeg må. Og jeg skal jobbe så hardt med meg selv og denne dritten sånn at jeg kan gå på pilgrimsreise til neste år.

Jeg holdt på å forsove meg i dag. Til tross for at det er mange timer siden, henger fortsatt søvnen igjen i kroppen, og jo, hodet er en dott. Jeg verken tenker eller føler noen ting, kanskje er det like greit, jeg vet ikke. Samtalen senere kommer ikke til å være noe givende verken for meg eller henne, men sånn er det noen ganger. Før eller siden blir alt okei. Jeg velger å tro på det, for gjør jeg ikke det, kommer jeg aldri videre.

Man må tro.
søndag

Søndag.

Jeg er glad for at jeg jobbet beinhardt med dette "bli frisk greia" alt fra første dag, for det har ført til at jeg kan gjøre omentrent som jeg vil. Som for eksempel å spasere en tur til byen en søndags formiddag sammen med frk. samboer, ligge på gresset og se på himmelen, for så å gå ut igjen på kvelden for å ta sol. Til tross for at jeg bruker mye tid på å felle noen tårer her og der, gjør slike småting med på å gjøre alt så mye enklere. Frisk luft, andre impulser og et snev av frihet.

I morgen er det mandag. Påan igjen.

Life is a rollercoaster
lørdag

Lørdag.

I går fikk jeg et kort i posten. Jeg skrev noe om det i det forrige innlegget mitt, men jeg fortalte ikke hvor fint det var. Jeg fortalte ikke hvor glad jeg ble for å lese de linjene som fortalte meg at jeg er verdifull - slike ord gjør godt. Så, igjen: tusen takk.

Kjeven min holder nesten på å gå ut av ledd etter all denne "bit tennene sammen" greia som jeg alltid driver på med, og jeg fokuserer for harde livet på hvordan ting kommer til å bli når jeg er i mål. Det kommer til å bli bra, det kommer til å gå bra og all denne smerten er egentlig noe jeg bare føler inni meg fordi spiseforstyrrelsen murrer og hvisker i hodet. Hadde den ikke vært der, hadde jeg vært et menneske som ikke har et matproblem, ville jeg vært evig takknemmelig for å se ut som alle andre. Det vet jeg, fordi mamma fortalte meg om ei jente hun gikk på skolen sammen med en gang for lenge siden; ei jente som hatet å være mye mindre enn alle andre, og som virkelig hadde komplekser for det. Dessuten gikk jeg i klasse med ei her et år som også hadde samme problem: hun mente at hun var for tynn, og det eneste hun ønsket var å se ut som et ordentlig kvinnemenneske.

De ønsket det, og de ville gitt alt for å se slik ut - og jeg må innrømme at jeg også vil være akkurat slik. Likevel er det vanskeligere for meg å akseptere at det er sånn jeg kommer til å bli etterhvert (for håpentligvis) men, igjen, er jeg klar over at det er på grunn av sykdommen.

Ja jøss. I dag er det forferdelig varmt i Fredrikstad; det er lørdag, solskinn, og jeg + samboeren min har ENDELIG fått laget risgrøt til lunsj. Det er ikke hverdagskost akkurat. Dessuten tilbringer vi timevis på sofaen mens vi nistirrer på O.C, ler og vet dere? Det er akkurat det jeg trenger. Latter, noe som er fint, virkelighetsflukt, timer som ikke dreier seg om meg selv, meg og atter... MEG.
Litt senere skal vi på kino. Jeg håper det blir en fin dag, tross alt.
fredag

Jeg jobber med meg selv.

"Å komme tilbake til Capio er som å dra på jobb; en jobb som i utgangspunktet ikke er så veldig morsom, men som man vet man må dra til, fordi man trenger de pengene man tjener for å få tingene til å gå rundt.
Tankene om hvor grusomt det kommer til å bli, gjør ikke saken akkurat noe bedre, men når man først kommer seg av sted, tilbake på arbeid, er det ikke så ille. Det er ikke akkurat morsomt, ikke akkurat det man har mest lyst til, men... når man kommer i gang igjen, går det på et vis. Man vet jo at man har behov for det man får ut av alle timene man legger i jobben."

Sånn forklarte jeg det for behandleren min på onsdag, da hun hadde spurt meg om hvordan det var å være tilbake.

Egentlig hadde jeg tusen ting jeg skulle skrive om i dag; om hvordan jeg og beh. snakket (i går) om å gripe de små lyspunktene i hverdagen - og hvordan jeg gjorde nettopp det da jeg lå på gulvet på rommet mitt, natt til i dag, og stirret opp i taket mens jeg kjente hjertet mitt slå. Om hvordan jeg prøver å se på de tingene jeg liker med meg selv, for det finnes noen, det er bare veldig vanskelig å legge merke til dem når hodet kun har betalt lisens for kanal "negativ."
Jeg skulle skrive om svineinfluensaen, om personalet som trodde at jeg kanskje kunne være smittet, om hvordan de klemte på pannen min hele tiden for å kjenne etter ettellerannet og at jeg er i bedre form nå.

Jeg skulle skrive en masse om at behandleren min hadde fri i dag, og at jeg brukte store deler av formiddagen på å vudere saker og ting, argumentere for og mot - for så å gå mange runder med meg selv før jeg ringte reiseselskapet VIA og utsatte avreisen min med en dag. Som regel drar jeg før helga siden jeg er i leiligheten, og behandlerne har fri. Da jeg bestilte billetten hit, fant jeg ut at jeg like godt kunne bli til mandag - da fikk jeg jo brukt nesten hele uka mi, og fikk en samtale til før jeg dro hjem. Joda, jeg har sikkert sakt det før, og jeg sier det igjen: jeg hater mandager.

Hodet er så tåkete av søvnløshet og varme, så jeg mister nesten tråden her, men... ja. Tidligere i sommer bestemte jeg meg for å være her denne mandagen som kommer om noen dager, selv om jeg fikk svulst i sjela av å tenke på det. Planen min var egentlig å få tallene slengt i trynet, surke litt på kontoret til frk.behandler for så å dra nordover igjen.
I dag ombestemte jeg meg: jeg blir til tirsdag. Jeg blir til tirsdag fordi jeg vet at mandag kommer til å bli, bokstavelig talt, jævelig og fordi jeg vet at jeg må kjenne på den grusomme følelsen. Jeg vet at jeg kommer til å tenke og gråte, jeg vet at jeg kommer til å være rasende, kanskje kjefte en smule og tilbringe noen timer som virker som år alene på rommet mitt, men likevel. Før eller siden må jeg lære meg å se på det som skjer som sunt, riktig og rett, og det lærer jeg meg aldri om jeg skal forsvinne av sted hver eneste gang.

Det er ikke det at jeg starter min egen undergang hver eneste gang jeg har vært her; drar hjem og løper tusen mil (det vet jeg at dere vet), men det har noe med at det er så mye enklere å løpe fra alt sammen, i stedet for å bli værende og snakke om alt det vanskelige med et menneske som er smartere og mer reflektert enn meg på mange områder. Spesielt når man er klar over den kunnskapen som frk.behandler har etter årevis med erfaring.

Så, nok en gang biter jeg over det sure eplet - og joda, det kommer til å gjøre vondt både her og der, jeg kommer til å få blåmerker på hele kroppen av all rullingen på gulvet, jeg kommer til å bli opphovnet som et menneske med kusma etter alle tårene mine og jeg kommer til å være fullstendig utilsnakkelig, men... Sånn er det. Og det blir ikke bedre hvis jeg ikke tar tak i det selv.

Ja. Og nå skrev jeg plutselig kjempemye, men siden hodet er en dott pga. søvnbehov, er meste parten sikkert bare kaos. Jeg skulle egentlig legge med noen bilder, men fant ingen som passer.

Dessuten vil jeg takke Camilla for det veldig, veldig fine kortet jeg fikk av henne i dag. Jeg vet at du leser dette og... de ordene dine betyr mer enn du aner. Du er fantastisk.

Murvegg.


”Jeg tror du løper. Du vil pakke sakene dine fordi du tror at du vet hva som kommer til å skje. Du vil ikke gi det en sjanse engang; du er, uten å ha prøvd, helt sikker på at det kommer til å bli sånn eller sånn, og fordi du for lenge siden har gitt deg opp ei mening basert på gamle erfaringer; en tankegang som dreier seg om hvor forferdelig ting kommer til å bli hvis du blir over noen dager til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet at du er redd og jeg kan skjønne det. Problemet er de nødbremsene dine, de ideene du har om hvor mye verre ting kommer til å bli hvis du virkelig fjerner det faste taket du har på ting og hvis du gir slipp på kontrollen. For du kontrollerer ting til en viss grad ennå, du gjør det, og du er like klar over det som det jeg er. Gi slipp, sett båten din på vannet, prøv, la kroppen komme til den skalaen der den trives best, og bli ferdig med det.”
Ørneblikk, uglehjerne og tordenord. Ikke noen forsiktige bomullsdotter, ikke noen pusepjatt, ikke noe dikkedari. Nei, for all del – alt skal være like klart og tydelig som gjenstander i dagslys, det skal ikke være noen grønn militærkamuflasje forsvunnet i en bortgjemt krok.
”Skal jeg fortelle deg sannheten?” Åh, den sviende sannheten som sitter som spikret fast i halsen; ordene som er så vanskelig å presse ut av leppene, sydd sammen med tusenvis av sting. Ordene som setter seg fast langt nede i magesekken, og som sjeldent får se dagens lys. Kanskje nettopp fordi de er så krevende å sette sammen.
”Ja, gjerne det.”
Leppene blør av den endeløse tyggingen som finner sted før hodet klarer å sette det kaotiske alfabetet sammen til ord som egentlig ikke finnes i ordforrådet.
”Vel. Jeg løper. Og ja, jeg har tusenvis av tanker om det jeg tror kommer til å skje. Mest sannsynligvis er det bare noe jeg har overbevist meg selv om i årevis for å slippe unna, ei unnskyldning for å la være. Det er nesten som å velge mellom pest eller kolera; bortsett fra at jeg ikke er sikker på om jeg kommer til å få pest med å gå oppover, for det har jeg aldri, som sant er, prøvd. Jeg vet i alle fall at jeg kommer til å få kolera om jeg går nedover igjen, og det er for jævelig. Jeg vil ikke ha kolera, men jeg frykter pesten. Eller, det er nok frykten for frykten for å få pest, som dominerer. Jeg vil være frisk, men jeg vil ikke ha pest. Hva om jeg får det? Jeg frykter resultater, frykter ei uke til, frykter stedet der ute, er livredd for alt som er å være redd for og hvis… nei, jeg vet ikke. Vet ikke.”
Ordflom, etter ordflom, etter setninger i hytt og gevær.
”Kanskje du skal tenke på å være ei uke til?”
”Er du helt tullete?”
”Vel. Selv om jeg er teit noen ganger,” ord etterfulgt av et bredt smil, ”er jeg også ganske klok.”
”Joa, du har vel dine øyeblikk…”
Taushet, latter fra lederstolen og noen forsiktige smil fra pasientsiden.
”Tenk over det i alle fall?”
”Tenke over det? Jammen hællemåne, da. Jeg kan ikke, jeg har ikke tid, jeg vil ikke, eller, nei? Vil jeg? Nei, eller jo, eller jeg er usikker. Jeg har jo ikke tid, og begge deler blir uansett like forferdelig. Det blir jo likedant uansett hvor jeg er, så hva gjør det for en forskjell liksom?” Hjernen blir til milkshake etter all svingingen og ristingen på hodet, men hvilken rolle spiller det, når hjernecellene alt har blitt til grøt.
”Det sier du alltid.”
”Pøh,”
En lettere krig uten spyd og sverd, bare en slik som er basert på kunnskaper og erfaringer; en krig som er overfylt med usikkerhet og manglende opplevelser på gode effekter behandling.
”Kanskje jeg skal bestemme for deg?”
”Nei. For jeg vet hva du vil.”
*
Allmektige ambivalens. Jeg stagger hodet mot murveggen min, og ønsker at jeg hadde tatt ned skiltet ”Området bevoktes” for flere år siden.
torsdag

Torsdag.

For øyeblikket er det ikke bare sjelen min som ikke er i tipp-topp form; kroppen min har også bestemt seg for å ikke fungere helt som den skal. Det har ikke noen sammenheng med spiseforstyrrelsen slik som det ofte er når man er syk - men når man er bedre ernært enn før, klarer å fortsette uansett hvor tøft det er og så videre, fungerer kroppen mye bedre. Problemet er dessverre det at jeg våkner relativt opplagt, for så å bli svimmel, få et snev av hodepine, veksler mellom å være kaldsvett, kald og kjempevarm og dessuten kjenner jeg noe som ligner den følelsen av å være sliten og trett, bortsett fra at jeg ikke får sove.

Her på huset tar de allverdens forhåndsregler for denne svineinfluensaen som herjer rundt omkring; det er midler som skal fjerne alle bakterier, snytepapir og all verdens. Jeg skjønner det, og derfor er alle sammen veldig opptatt av denne fine formen min. Forståelig - men jeg ser for meg hvordan jeg ligger på isolat i hvit frakk. Jeg vet at det bare er tull, men likevel.

Vi har hatt gruppe i dag, noe vi har hver eneste torsdag for å lære litt mer om avspenning, motivasjon, kroppen og det som så fint blir kalt "råd til pasientene." Alt dette blir fordelt utover de forskjellige torsdagene, slik at det veksles mellom hvert tema. I dag handlet det om "råd til pasientene" for å få litt oppfriskning siden det har vært sommer, og fordi det plutselig blir mye sykdomsprat i miljøet blandt oss jentene, fokus på hvor dårlig det har gått her og der - noe som egentlig ikke er lov. Det er ganske smart å få det banket inn i hodet.

Egentlig går det passe greit å være her, til tross for visse vanskeligheter fem ganger om dagen. Det er ikke å unngå det problemet, sånn er det jo - og slik vil det være lenge. Det verste er disse Frisubin-coctailene (næringsdrikker), fordi jeg vet hva de gjør med meg. Innerst inne er jeg fullstendig klar over hvor nødvendige de er for å forhindre en plutselig og voldsom vektnedgang, og det må man akseptere. Foreløpig er det like vanskelig som alltid, men siden jeg har store planer om å komme meg igjennom dette skoleåret, vet jeg at jeg må. Det gjør ikke saken mindre vond, men behandleren min er BEINHARD på det punktet, og det verste jeg vet er å gjøre henne sint, uansett hvor teit jeg synes hun er. Men hey; jeg liker henne likevel.

Dessuten har jeg nok en gang fått erfare noe nytt: behandleren min har alltid gnålt om det der med at hodet fungerer bedre når man er ordentlig ernært, noe jeg bare har ristet på hodet over og stengt ute. "Jeg har hatt det vondt i seks år. Det har ikke handlet om mat, jeg vet det, og jeg vet at det ikke blir bedre av å drikke den suppa der. HALLO. Det vil bare gjøre alt sammen verre."
Pisspreik. Joda, det er sant at noen ting blir verre fordi det er nok et skritt mot å bli normalvektig, og jada det er vondt, det svir, selvfølgelig, men... tankene om mat, rastløsheten og tårene fordi man ikke vet hvordan man skal takle det kaoset forsvinner. Det er nesten borte akkurat nå, og det er helt sant at hodet fungerer bedre når kroppen får det man trenger. Hvis man i tillegg tillater seg selv å gi litt slipp, lar være å tvilholde i kaoset, fungerer det faktisk.

En stor del av menneskene som lever på jorda er normalvektige, og de er utrolig flotte. I årevis har jeg hatt denne drømmen om å være slik, akkurat som alle andre; ha fint hår, fin hud, negler som ikke knekker og en kropp man kan bruke for alt det er verdt. Jeg er flere skritt nærmere den drømmen enn på veldig lenge, og selv om jeg ikke kan fatte og begripe hvordan jeg skal komme helt i mål, må jeg innrømme at det er godt.

Jeg har det ganske langt fra bra, men orkideene mine vokser og gror, og jeg takker Gud for at Capio finnes og for kjemien jeg har med behandleren min.
onsdag

Stopp. Ta en pause. Lytt. Lev. Lær.
Ikke løp, ikke hast av sted, ikke se på klokken.
Du har allverdens tid. Ikke ha så mange planer
for framtiden at du glemmer nåtiden.
... videregående, psykologi, spesialist, skribent, lykkelig gift; en haug
med barn rundt anklene, rekkehus, stasjonsvogn og hund...

Det viktigste du gjør er å ta vare på deg selv;
kroppen er ditt tempel, din bolig, den eneste
du har fått. Legemet som fulgte med deg til livet,
et skjelett, hud og et bankende hjerte som skal være
med deg til det siste åndedraget. Dette er deg, denne kroppen
med lunger som får brystet til å heve seg, med to bein
som kan frakte deg fra sted til sted, denne kroppen
med to hender som kan gjøre mirakler.

Du og kroppen din er ett; du kan ikke leve uten deg.
Hvorfor er du så slem med deg selv? Hvorfor streber
du etter noe du ikke vet gjør deg glad, noe som bare
forårsaker fortvilelse, dødsønsker og dype sår i sjelen
som ikke nekter å gro? Hvorfor piner du deg selv
med den endeløse sulten, den grusomme håpløsheten
når alt du vil er å få delta i livet som alle andre mennesker?

hvorfor?

Kan du huske hvordan det føles å bli berørt
av et annet menneske? Kan du huske hvordan det var
å løpe barbeint igjennom gresset en sommer,
kjenne varmen og spise markjordbær? Hvordan
det var å bli holdt rundt av noen du er glad i? Hvordan det
var å le slik at kroppen ristet? Hvordan det var å
drive med idrett fordi du likte det? Hvordan det var å
drømme søte drømmer uten å være redd for morgendagen?
Kan du huske hvordan det var å ikke være redd for hva
morgendagen bringer, hvordan det var å våkne
en morgen uten å tenke eller føle pesten i kroppen?

Kan du?
Egentlig... ja.

Savner du det ikke?
Jo.

Lev.

She came back just in time.


Det er onsdag.

"Jeg tror kanskje du trenger å hvile litt, Annika," sier hun, i det jeg har krøpet sammen i trestolen med blått setetrekk som jeg alltid sitter på når det er tid for å skrive ny behandlingsplan. "Tja. Jeg kjenner meg ikke spesielt sliten akkurat," sier jeg, "jeg fungerer alltid. Selv da jeg var på mitt aller tynneste og jeg var dårlig i kroppen, fungerte jeg. Jeg har aldri ramlet om, alltid kunne gjøre noen ting - så jeg vet ikke. Men jeg kan jo ikke kjenne mine egne signaler, så..."
"Kanskje du trenger det likevel."


Kontoret er uforandret; det er akkurat slik som det var da jeg gikk fra forrige samtale for over fem uker siden, og det er nesten som om jeg aldri har vært bortreist. Vi snakker sammen om sommerferien og jeg forteller så godt det lar seg gjøre; nevner alle gangene jeg har igjen fått kjenne på den skrekkelige håpløsheten og det som burde vært dempet i løpet av disse sju månedene som har gått.

"Går det over?" spør jeg. Noen ganger mister man litt troen på at det kommer til å gjøre det, selv om man innerst inne vet at det er mulig. Jeg er fullstendig klar over det, men av og til glemmer man det som er viktigst å fokusere på.
"Ja, det gjør det. Men min erfaring er at det tar lang tid, og man må ta tiden til hjelp," svarer hun, fornuftig som dette kvinnemennesket er.
"Jeg er så uttålmodig."
"Ja, jeg skjønner det. Kanskje du burde bli litt snillere mot deg selv, klappe deg på skulderen for den jobben du har gjort, se på alle de forandringene du har gjort såpass raskt - og alle de tingene du har fått til. Senke skuldrene litt og være stolt av deg selv."
"Dommeren i hodet er så streng."

Egentlig er det litt unødvendig av meg å fortelle det, for hun vet det alt, og gir meg den responsen som jeg alt visste ville komme. Hun vet, hun kjenner til det, det evige strebet med å bli fort ferdig, være flink, være rask og være på beina fortere enn det er mulig. Jo, hun har rett i det også som så mange andre ting.

Etter det som ble slengt midt i fleisen på meg i morges, gjør slik at hun er beinhard på denne herlige Frisubin- greia. Jeg har kanskje ikke vært så flink.

"Hva tenker du?"
"Selvfølgelig vil jeg ikke. Har du noen andre alternativer da?" spør jeg.
"Egentlig er jeg åpen om det meste," sier hun.
"Pøh. Hvilke andre alternativer er det liksom da?"
"Nei..."
"Der ser du," hvisker jeg, "Det er nøyaktig det jeg skjønte."
"Men du vet," fortsetter jeg, "du vet at jeg nå kommer til å gnåle om hvordan det kommer til å bli inni meg, du vet hvordan jeg kommer til å kjenne kreftsvulsten, og du vet at jeg ikke har noe lyst."

Det er ikke noe alternativ. Man må hvis man skal komme seg videre, og ja, jeg har holdt igjen og holdt igjen. Hun snakker og snakker, og noe av det høres ut som BLABLABLA i ørene mine, spiseforstyrrelsens stemme, elefanthylets grusomhet og giftige ord, og joda, jeg vet hva som er rett. Jeg vet jo det.

"Åh, noen ganger er du så ufattelig sinnsykt teit," jeg himler med øynene og rister på hodet. Det resulterer i en latterkrampe fra hennes side av skrivebordet, og hun ler så høyt at, til og med jeg, må trekke på smilebåndet.
"Ja, du kan få sagt det."

Timen tar slutt, og så står jeg der igjen, med et papir i hånden der det står svart på hvitt: "3 stykker om dagen." 3 par frisubin, og jeg gleder meg allerede. Det må bare være sånn, uansett om det kommer til å bli forferdelig.
tirsdag

Tilbake på jobb.

Tilbake innenfor dørstokken, tilbake på rom 206, tilbake til tryggheten, beskyttelsen, råd og samtaler, tilbake til medmenneskeligheten og klemmer når man trenger det. Tilbake til det skumle og vonde, som også skal være det, fordi det er sånn det er. Tilbake til det stedet der man skal lære seg MATematikk, der man etterhvert skal forstå at det ikke er skummelt å spise enkelte matvarer - tilbake til det stedet som har hjulpet meg tilbake til livet.

Jeg og jentene mine, de jeg er i leiligheten sammen med, har skvist hverandre i en trekant-klem, vi har snakket sammen og spist kveldsmat. Jeg har klemt favoritt-personalet som, hurra, var på jobb i dag.

Det er ikke så ille, det går bra. Jeg ser fram til å treffe behandleren min, for jeg trenger virkelig den der lufteventilen.
I morgen er det full fest med å få tallene slengt i fleisen og blodprøver.

Og så er det avreise igjen.


Denne gangen har jeg med meg den sorte lille kofferten som jeg fikk i konfirmasjonsgave av gudmoren min, for fire år siden. Jeg trenger ikke noe større; jeg skal bare være der i syv dager - og alt jeg skal er å ha noen samtaler, gråte litt, være sammen med jentene i leiligheten og ta med meg resten av tingene mine som ligger der tilbake til Tromsø. Jeg tror det blir lenge til jeg skal til Fredrikstad igjen, og jeg kommer aldri (for håpentligvis) til å være der åtte uker i strekk en gang til. Hvis det er opp til meg, og det er det jo, skal jeg gjøre så godt jeg kan.

I dag drar jeg til Fredrikstad igjen, og jeg vet ikke hva jeg tenker om det. Jeg tror ikke jeg tenker noen ting som helst, topplokket er nesten helt tomt for ting og tank, bortsett fra det bittelille suget etter nikotin - jeg har vært snusfri i to og en halv dag, og har egentlig sluttet. Egentlig. Det eneste som kommer i veien for det prosjektet er denne turen til Fredrikstad, og jeg tror jeg trenger en liten dose nikotin for å komme meg igjennom denne uka som jeg vet at, bedre enn noen gang, kommer til å bli veldig, veldig vond. Men man skal jo ikke ta alle sorgene på forskudd.

Selv om maten har gått ganske så bra en god stund, selvfølgelig går det i bølgedaler, og selv om kroppen er stabil - noe som er en lettelse, har det ikke forhindret at tilstanden min har vært uutholdelig i blant. Det er grusomt men heldigvis vet jeg at det går over, og hver dag er ikke like vond som andre. Jeg gleder meg over det, synes at det er fryktelig fint å se de gode tingene selv på dårlige dager og faktisk fungere godt de øyeblikkene der det stormer så verst. For ett år siden +/- ville jeg meldt meg ut av samfunnet, så, ja, jeg er stolt av meg selv fordi jeg er kommet så veldig, veldig langt.

Egentlig var det ikke alt dette jeg skulle skrive om. Jeg husker ikke hva jeg hadde i tankene da jeg begynte å trykke inn saker og ting på tastaturet, men det spiller ingen rolle. Flyet mitt går klokken 1400, så jeg må pakke siste rest og finpusse litt i kantene. I dag spiste jeg Hapå, eller hvordan det skrives, som pålegg til frokost, og det er sånn ca. en av de få tingene der jeg virkelig har utfordret meg selv på ei lita stund. Og vet dere hva? Jeg liker å kunne spise ting jeg synes er godt!!!!!

Likevel: jeg gruer meg litt, har et snev av hjertebank og kaotisk topplokk, men... så er det vel sånn at når man er redd for å dra tilbake - det er da man trenger det mest.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive