onsdag

Det er mørketid.

det er mørketid.

DPS, nye skjemaer, samtaler, bytur med Mia og huskonsert.
flere ord har jeg ikke i dag.

mandag

Mad world.


Hvordan er det å ha en gal sønn?” spurte Donnie da han og moren hans satt sammen på rommet hans. Etter et øyeblikk med stillhet, åpner mammaen munnen og sier: ”Det er fantastisk.”
I går, da vi hadde ”filmklubb”, en greie som stipendiatene på skolen vår har opprettet, fikk jeg endelig sett ”Donnie Darko.” En film som omentrent hele verden, bortsett fra jeg, har sett, til tross for at jeg i årevis har hatt planer om å gjøre det. Jeg har bare aldri kommet så langt at jeg har fått tak i den, for så å putte DVD-platen i en videospiller eller i datamaskinen. Men i går bød anledningen seg, og selv om det var en fantastisk film, kommer det til å bli lenge til jeg ser den igjen. Jeg trenger lang tid til å fordøye de bildene og den handlingen som kom ut av alle de scenene.
Jeg gråter sjeldent av filmer, men da Donnie og moren hans satt sammen på rommet hans, som i den greia i kursiv lenger opp, måtte jeg felle noen tårer. Ikke fordi det både var et trist og vakkert øyeblikk, men fordi jeg ofte har lurt på det samme. Hvordan er det å ha en syk datter? Hvordan føles det?
Det vet jeg ikke. Jeg vet hvordan det er å være pårørende siden jeg har flere venner som har slitt og sliter med forskjellige ting; jeg vet hvor vondt det er å se hvordan de lider seg igjennom dager, uker, måneder og i blant år, og jeg vet hvordan de kjemper for å overleve. Siden vi, vennene mine og jeg, ofte har noe av den samme problematikken, er det mye enklere å sette seg inn i det de strir med, enn det er å forstå hvordan mamma og pappa har det når jeg ikke har det fint, og hvordan de har hatt det i de periodene der jeg var på mitt aller verste.
Nei, det er ikke det at det er spesielt enkelt å ha venner som sliter, selv om det ofte er mye av de samme følelsene som en selv har. Og nei, man kan ikke alltid forstå eller sette seg helt inn i situasjonen deres, selv om man har vært der selv og skjønner mye, for alle er til syvende og sist helt alene om å være på innsiden av seg selv. Man er det. Likevel blir det ikke det samme: når man ikke er foreldre selv, eller tante, onkel, bestemor, bestefar eller søsken til en person som har det vondt, vet man ikke hvordan det er å se et familiemedlem så langt nede i gjørma.
Jeg vet det ikke. Jeg vet ikke hvordan det er.
Som en av mine gamle behandlere så fint sa til meg under en samtale for noen år tilbake: ”Hvert familiemedlem har sin egen familie.” Og det er noe i det: alle har sin egen oppfatning av hvordan det er hjemme hos en selv. Jeg tror ikke jeg noen gang vil forstå hva de har gått igjennom i løpet av årene som har passert . Jo da, jeg har riktig nok sett hvordan de har reagert på enkelte ting, og jeg har hørt desperasjonen i stemmene deres og fortvilelsen i øynene i det ting forverret seg. Men jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må ha vært i det jeg gikk noen skritt tilbake, eller da jeg nektet å innse at jeg var syk.
Det er utrolig hvor tålmodig de har vært, hvor sterke de har vært igjennom alt sammen og hvor mye de har måtte gjennomgå for å holde seg på beina. Som jeg skrev en gang, kanskje flere, for en tid tilbake: når en blir syk, blir det plutselig hele familiens sykdom. Det vet jeg, det vet både mamma og pappa, og alle andre som har vært igjennom og som går igjennom det samme.
Uansett hvor mye jeg tenker, reflekterer og kverner over disse tingene kommer jeg ikke spesielt mye lengre. Hvordan har det vært å være redd for å dra hjemmefra, i frykt for hva de kom til å finne i det de kommer hjem fra jobb eller en bytur? Hvordan har det vært å tenke som tittelen på ei bok som heter: "ring meg i morgen, så jeg vet at du lever". Hvordan, hvordan, hvordan?
Den smerten, frykten og alt som hører med må ha vært voldsom. Det må ha tatt all energi og krefter, så det er rett og slett uforståelig hvordan mamma og pappa har klart å fortsette på jobben med alt stresset som hører med både byggebransjen og sykepleierjobben, for så å komme hjem til et hus fylt med like mye, om ikke mer, stress og kaos.
Jeg klarer ikke og slutte å tenke på den scena med Donnie og moren hans. På sett og vis kan jeg forstå hvordan det kan være fantastisk å ha en gal sønn fordi man endrer syn på så mange ting og lærer sider av seg selv som man ikke visste man hadde. Sykdom får en til å vokse som menneske.
Men... Jeg kan ikke tro at det er fantastisk å ha en syk datter. Ikke sånn som det jeg har vært og siden jeg fortsatt ikke er frisk, er.
"Hvordan er det å ha en spisesyk tulling som datter? Hvordan har det vært å se henne forsvinne, høre hylingen og skrikingen rundt matbordet, få dritt slengt i fleisen av ubetydelige grunner og se de tomme og døde øynene?"
En haug med hvordan meg her og hvordan meg der, mange hvordan og hvorfor som ikke en gang er nevneverdige.
Det kan umulig være fantastisk når det stormer som verst, det kan ikke være godt eller fint på noen som helst måte. Det går rett og slett ikke an.
Men jeg tror... jeg tror det er vidunderlig, fantastisk når ting går bedre. Når man ser et menneske reise seg fra dødsskyggens dal, stable seg på beina igjen, vokse og gro for så å bli til et menneske igjen. Forandre seg fra en robot, en død gjenstand og til et menneske av kjøtt og blod, et individ som igjen kan le, leke og synge i dusjen. Et menneske som kan bevege føttene uten å gråte, spise is i sola som vanlige mennesker, gå igjennom dager uten å hyle og skrike, le av hjertet, gjenoppta gamle interesser og så videre. Det må være utrolig å se hvordan et menneske som ikke kunne fordra å puste eller kjenne den dunkende klumpen i hjertet, plutselig finner livet flott og verd å leve. Gå fra død til levende.
Når jeg synes det er, nok en gang, fantastisk, så kan jeg ikke forestille meg hva mamma og pappa tenker og synes. Og selv om de forteller noen ting i blant, selv om enkelte greier kommer frem her og der, kan jeg aldri få føle akkurat det samme som det de gjør når de ser forandringen som har skjedd med meg. Jeg kan bare kjenne noe av den selv, men jeg ser ikke hva jeg viser verden rundt. Men jeg tror det er godt. Jeg tror det.
Uansett. Selv om jeg ikke kan tro at det er fint å ha en syk datter, for det vet jeg at det ikke er, vet jeg at det har kommet mange gode ting ut av det også. Vi har snakket litt om det; snakket om hvordan vi alle sammen har vokst som mennesker, endret syn på ting og utviklet en helt annen form for både kommunikasjon, forståelse og tålmodighet. Det har tross alt kommet noe godt ut av all elendigheten.
For en tid tilbake ville jeg aldri trodd det. Men, som dere vet, ting har endret seg. Ting endrer seg. Og jeg kan aldri få sagt med ord hvor takknemmelig jeg er for all den støtten, omsorgen, kjærligheten jeg har fått (og fortsatt får) fra venner og familien min - og for å ikke snakke om den tålmodigheten de har vist og ennå viser, selv om ting i blant virket håpløs.
Håpet døde aldri. Håpet dør aldri. Og som de sier: så lenge det finnes liv, finnes det håp.
siden jeg alt er i så god gang med å vise dere bilder av meg selv og folk og alt det der, skal jeg legge ut et til:
dette bildet er fra elevkvelden på lørdag.
bildet er tatt av Ketil Hofslett, en lærer på skolen vår.

fredag

Strømbrudd.

I dag hadde vi et lite uhell med elektrisiteten på skolen, noe som førte til at internett har forsvunnet. Det blir ei bloggløs helg.

Dessuten... var det noen som hørte på radio Norge i dag? Var nemlig en greie om Capio der. Og jeg gråt.
torsdag

Ord.

I det setningene som i blant fyller hodet:
"Jeg er en dritt."
"Ja, du er definitivt en dritt."

blir byttet ut med ord som blir sagt høyt av andre:
"Du er vakker"
"Jeg er glad i deg"

forandrer alt seg; Scenen, situasjonen, synet på ting, verden og livet. Selv om humøret mitt er uberegnelig, ustabilt og kaotisk, er jeg ikke alene. Jeg er ikke alene, jeg er ikke ensom selv om det bare er jeg som vet nøyaktig hvordan det er på innsiden av meg. Det er godt å vite.

Jeg er sterk og jeg er svak. Men i dag, i dag kommer pilates og gode mennesker til å bli redningen.


i går fikk jeg bank.

Bilder fra gårsdagen

Kvelden ble en suksess uten like: store deler av elevene møtte opp, utkledd i allverdens dritt - bokstavelig talt, musikk fra 80 og tidlig 90-tallet jomet på et alt for høy volum, vi solgte brus og chips til den store gullmedaljen og det virket som de fleste hadde det utrolig gøy.

Til tross for mitt ikke alt for gode humør, klarte jeg også å slå meg løs på dansegulvet sammen med resten av gjengen og alt i alt var det en flott kveld.



fiksing og ordning på rommet til Kine

Karianne slo til med et flott pannebånd

vi var alle i godt humør
i alle fall en stund

Rickard og Kine er de søteste jeg kjenner

Caroline, meg og Markus
som... ja, vi parkerte oss alene i en sofa
og var helt enige om at dansing ikke var noe for oss (i alle fall ikke der og da)

Sondre, Kine og Patrick
garantert de kuleste i hele disco - komiteen

det viste seg at alle hadde det svært morsomt

spesielt da guttene slo til med YMCA

Ivan og jeg...
vel... det er ikke så mye å si
annet enn: legg merke til ansiktene
onsdag

Livet på FHS

er omentrent slik:

lange kvelder fylt med forskjellige ting

flerfoldige timer tilbringes i denne bygninga (skolen)

man må selvfølgelig ha en fin magnet-tavle fra Ikea

og et vakkert selvprodusert dørskilt

sosiale ting

på dager der det ikke skjer noe (les: søndager) tar man seg gjerne en tur på kino

vi har tatt opp gamle interesser og har snart startet en strikkeklubb

jeg tilbringer mye tid på de fine toalettene som finnes her og der

ikke så mye å si om denne greia

i blant drar valgfagklassen min og jeg på spennende utflukter

og så har vi kafekvelder der vi synger karaoke

Urolig kropp og disco - onsdag.


I blant vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal skrive. Noen dager er rett og slett som de jeg skrev om på Capio: tomme, unødvendig lange og fullstendig tømt for ord. Jeg tror dagen i dag er en slik dag. Den har alt vært lang med en morgensamling som aldri så ut til å ta slutt, etterfulgt av kulturtime og førtifem minutter med sang fra sangboka med blå perm som så flittig blir brukt her på huset.
Selv ikke strikkingen min, prosjekt lappeteppe, fikk tiden til å gå spesielt fort.
Ofte vurderer jeg å kaste klokkene mine: i perioder blir jeg så opptatt av tiden at jeg nistirrer på den annenhvert minutt for så å oppdage at viserne så vidt har beveget seg. Av og til virker hvert minutt som en uendelig lang time.

For et øyeblikk siden tok jeg en titt på den gamle bloggen min, og jeg ble overrasket over hvordan jeg utleverte meg selv, hvor detaljert jeg beskrev hver minste detalj av det jeg følte og tenkte. På sett og vis er det greit å lese denne pissen jeg til tross for alle de synspunktene jeg har i dag, de meningene om hva man burde legge ut på nettet. Disse gamle tekstene mine får meg nok en gang til å forstå hva jeg så absolutt ikke vil gå tilbake til. En svunnen tid, dager, uker og år som jeg for all del vil slippe å oppleve igjen. Aldri mer.

Egentlig har jeg lyst til å skrive at jeg har det helt fint, men sånn er det ikke. Jeg er fryktelig urolig hele tiden, kroppen min lever sitt eget liv og jeg er trett på dagtid. Ikke at det gjør så mye, for jeg har til slutt tillat meg selv å tilbringe litt tid alene, men... det store problemet er rett og slett at jeg ikke blir trett. Jeg får ikke sove. Selv ikke Valerina Natt klarer å fremkalle tunge øyelokk og søvning kropp.
Søvn er og blir undervurdert. Mennesker som sover godt hver eneste natt vet ikke hvor heldige de er, før de har fått oppleve en skrekkelig periode med søvnløshet.

Det er ikke det at jeg ikke sovner til slutt. I blant har jeg en tendens til å blåse opp små ting slik at disse plutselig blir et kjempeproblem, og denne søvngreia har blitt en slik greie. Jaja, nok en ting jeg må jobbe med. Det er i alle fall fantastisk når man klarer å se de tingene man må ta tak i selv, for da har man i alle fall en mulighet til å gjøre noe med det.

For tiden er det mye som skjer her på Hylkje; filmkvelder, dartspilling, strikkekafe, pilates og strikkeklubb, nok noen filmkvelder, kafekvelder og kulturfrokost pluss elevkveld på lørdag. I dag skal vi ha 80-90'talls disco noe jeg tror kan bli gøy. Bilder kommer!
tirsdag

Igjen er jeg produktiv, til tross for at jeg fortsatt driver med denne irriterende sceniske greia som for lenge siden har fått meg ned til bunnen og vel så det. Jeg har ikke ord for hvor vanskelig det er å jobbe med noe man aldri har gjort før, og når man i tillegg mister troen på seg selv, ja, da skal det ikke mye til før man nesten gir opp. I blant har jeg virkelig lyst til å rive i stykker alle papirene mine, kaste pennen i veggen og gi opp skrivingen. Det er bare tull, for innerst inne vet jeg at jeg aldri kommer til å gjøre det. Akkurat som pappa, er jeg fryktelig sta og jeg gir meg ikke før jeg får til denne dritten.

Dessuten har jeg to lærere som sier ord og setninger som får meg til å fortsette. I blant er det ikke så mye som skal til; et ord her og et ord der, og så føler man seg plutselig ganske ok igjen.

De siste dagene har humøret vært i ulage, opp og ned i berg-og- dalbaner, noe som er ufordragelig. Følelsene mine er fullstendig kaos; de raser rundt inne i meg som tusen stormer, og som vanlig vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med dem. Heldigvis går det over. Det er godt å vite det.

Timen på DPS gikk bra. Jeg hadde samtale med en psykologi student og ei dame som vissnok var spesialist innenfor ettellerannet - og som vanlig fikk jeg en million spørsmål som jeg måtte svare på. Denne studenten er nesten ferdig utdannet og psykologdama er veilederen hennes. det resulterte i dette:
"Ja, siden X snart er ferdig utdannet og fryktelig interessert i det med spiseforstyrrelser, tenkte jeg at du kunne ha samtale med henne en gang i uka. Jeg kommer selvfølgelig til å være 'bakmann' hele tiden, og følge opp, kanskje være med i noen samtaler og blablabla."

Det er for så vidt greit nok, men det aner meg at jeg kanskje kommer til å bli en informasjonskanin, der jeg lærer dette mennesket om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse (med mindre hun har hatt en selv) slik at hun kan bli bedre i ditten og datten. Likevel gir jeg det en sjanse og så får vi se hva som skjer. Hvis det blir sånn, orker jeg virkelig ikke å betale trehundre kroner for noe jeg ikke får utbytte av.

Jeg tror de mener jeg er i for god stand til å gå i behandling, men der tar de fullstendig feil. Nøyaktig slik som så mange andre.
søndag

DPS

i morgen er det en stor dag:
jeg skal til DPS'en her på Åsane for første gang, og jeg gruer meg.
ny inntakssamtale, nye bunker med papirer som skal fylles ut og tusenvis av spørsmål som skal svares. Som alltid er jeg redd for at jeg ikke skal bli tatt seriøst, og få nei til et behandlingstilbud.

Bortsett fra det er jeg fryktelig sliten noe jeg alltid blir etter middag. Dessuten er det søndag og jeg og noen av jentene på internatet mitt skal på kino for å se "Public enemies."
lørdag

Å bære en maske.


I dag er det en negativ og mindre trivelig stemning hengende over hele skolen. Alle går rundt med munnviker som henger ned til brystet og over alt kan man høre summende stemmer fra nattens hendelse. Rykter her, der og over alt, noe som egentlig er forståelig.



Det har seg slik: i natt, rundt tre, gikk brannalarmen. Det må være den mest skjærende og grusomme alarmen jeg har hørt, og hele internatet mitt flakset av sted i pysjamaser opp igjennom veien som fører opp til hovedbygninga. Der ble vi stående i noe som virket som en evighet, mens den lille gymlæreren, alias duracell-kaninen, løp som en tulling i mellom alle internatene for å sjekke hva det var som hadde skjedd. For å gjøre en lang historie kort: noen berusete tullinger hadde satt fyr på en serviett, for så å utløse brannalarmen.

Dette får selvfølgelig konsekvenser for alle elevene her på skolen, spesielt for de som har lyst til å dra på byen en gang i blant og det er ikke så rart at alle er sinna. Dagen som begynte ganske fint med et foredrag av Marco, lederen i en organisasjon som heter "New Page", musikk fra Marthe Walle og diverse annet, ble fullstendig ødelagt av alle de sure minene, politibiler og ei fjær som blir til tusen høns. I løpet av de nærmeste dagene skal hele skolen ha et seriøst møte om ditten og datten, noe som er selvfølgelig, men alt oppstyret og kaoset kunne gjort selv det mest avbalanserte mennesket sliten.



Til tross for alt kaoset hadde jeg et fint øyeblikk i dag. Under dette foredraget med Marco som handlet om selvfølelse, selvtillitt og det å ta vare på hverandre, fortalte han noe om kroppsspråk og hvordan han hadde brukt årevis på å lære seg å lese det, noe som gjorde ham flink til å tyde hvordan mennesker egentlig har det. I løpet av tiden han sto på scenen mens ordene trillet ut av munnen hans, så jeg på dette mennesket som sa setninger som fikk flere til å tørke tårene. Han møtte blikket mitt, smilte og akkurat der og da fikk jeg følelsen av at han meg. Tvers igjennom maske, klær, og alt annet som jeg måtte gi uttrykk for. I blant viser jeg bare med kroppen min hvordan jeg har det; skuldre som er oppunder ørene, flakkende blikk og subbende føtter – noe som ikke er så enkelt å se, siden folk flest kun fokuserer på hvordan man snakker, måten man ler og smiler på. Kanskje er det bare innbilning, kanskje er det bare noe jeg tror, fordi jeg ønsker at noen skal gjøre nettopp det, men det spiller ingen rolle. Det er ikke det som betyr noe. Følelsen av og "bli sett" er den mest fantastiske i verden, noe jeg alltid har håpet og ønsket at noen skal gjøre. Det er ikke ofte det skjer.

Sånn har det alltid vært. Uansett hvor syk jeg har vært, har jeg alltid prestert, alltid vært flink, og selv da blikket mitt døde, sjelen min og stemmen forsvant, hadde folk problemer med å se den som var inne i meg. Kanskje ikke så rart – det er det man gjør som folk legger merke til. Selv ikke behandlere, bortsett fra denne dama jeg har på Capio, eller miljøarbeidere har klart å se igjennom den maska jeg alltid har klistret på ansiktet mitt. Så lenge jeg ikke gråter er alt okei, for jeg er jo tross alt den jenta som tar ansvar, som smiler, som gjør det jeg skal og litt til. Snill pike og likevel aldri bra nok. Likevel har jeg lært det også: jeg er god nok, selv om det ikke alltid føles sånn.



Mennesker glemmer forskjellen mellom selvfølelse og selvtillit. Selv om man klarer å prestere noe, selv om man klarer å utrette noe, snakke for seg selv og stå på en scene mens man forteller i hytt og gevær om ditten og datten, selv om man smiler og gir klemmer, betyr det ikke at man har det bra med seg selv. Dessverre skjønner ingen det, og når man først har fått dette stemplet "hun er flink, glad og omsorgsfull," blir det et evig forventingspress til og alltid leve opp til det. I alle fall i følge en selv og den dommeren man har i hodet. "Ikke vær så hard mot deg selv jente," sier noen i blant. Det er ikke så enkelt.



Heldigvis finnes det mennesker som forstår når man ikke har lyst til å delta i alt eller være sosial hele tiden. Venner som forstår når man trenger å tilbringe litt tid alene, som skjønner at man i blant må være i fred for å sortere de tankene og følelsene som raser rundt omkring i kropp og sjel. Sånn er det i dag. Jeg kryper sammen i senga mi i mellom måltidene og avbrekkene mellom tingene som skjer, i alle frem til kvelds. I dag har jeg behov for å stenge meg inne bak rom 704 mens jeg hører på Placebo. I dag har jeg behov for å være litt mindre sosial enn det jeg er til vanlig, sette verden på pause.



I blant må man tillate seg selv å være alene, for til syvende og sist forstår folk det. Jeg trenger å sortere tankene fra de dagene på Capio, for det blir kaos i topplokket hver eneste gang jeg har vært der.

I morgen er det søndag, en ny dag og forhåpentligvis er jeg utrustet og sterk til å løpe rundt i verden igjen. Jeg pleier å være det.
fredag

ROS.

Jeg er tilbake på Hylkje etter en kaotisk og mindre bra retur. Men, men, jeg er i alle fall vel fremme, har pakket ut av kofferten min og har det nesten okei. Ikke så mye mer å si om den saken.

Flere av dere har sikkert hørt om ROS, Rådgivning om spiseforstyrrelser som organisasjonen så fint heter, og denne greia har hovedkontoret sitt her i Bergen. Jeg har ikke vært spesielt aktiv der siden det ikke er noe tilbud i Nord, men har kommet frem til at det kanskje kan være greit å delta på noen av disse gruppene og temakveldene som de har i blant. Spesielt nå som jeg snart skal si farvel til Capio og kommer til å være nødt til å klare meg selv. Det er i slike situasjoner man må være voksen, ta ansvar for sitt eget liv, ta valg og arbeide med mitt eget problem. Egenterapi, egenterapi, egenterapi.

Den egentlige grunnen til alt dette skriveriet er et kurs som ROS skal starte i høst. Det heter "kropp og selvfølelse," og er et kurs som de har på IKS sine sommerleirer og andre steder. Man kan melde seg på dette via ROS sine nettsider - linken finnes på siden av bloggen min, og lengre opp i innlegget. Innmeldingsfristen er 1.oktober.

Jeg har meldt meg på.





Tom.

Det som ofte skjer i de dagene og periodene jeg er på Capio, er det at hodet mitt på et merkeligvis plutselig blir tømt for ord. Hjernecellene mine settes på pause, alfabetet blir forsvinner, muligheten til å formulere meg ved å sette ord på et papir blir plutselig borte.
Jeg vet ikke om det kan ha noe med den avstanden jeg tar fra følelsene mine - det hender jeg gjør det når stormene raser ukontrollert på innsiden av meg. Det er ikke så smart, men det å distansere seg fra hele greia er ofte det enkleste.
"Du må kjenne på følelsene dine. Godta dem, akseptere at de er der for å kunne jobbe videre med det du har pakket vekk i form av sult og egenskade i årevis. Det er et viktig ledd i behandlingen og en stor del av egenterapien som også har stor betydning av denne friskhetsprosessen."
Følelser meg her og følelser meg der. Som vanlig er jeg fullstendig klar over hvor riktig dette er, men det er noe av det vanskeligste som finnes. Kjenne, føle, forstå at de er der og at det er en del av det å være menneskelig. Mennesker har følelser. Sånn er det bare.

Mat og følelser henger sammen. Det er sånn det er for meg: spiseforstyrrelsen ble en mestringsstrategi for å ta avstand fra alt som var vanskelig, en strategi jeg brukte for å kvitte meg med alle de tingene som var så problematiske og som jeg ikke klarte å mestre på en måte som folk flest. Selv småting ble blåst opp og var verdens undergang, noe som resulterte i at jeg... fjernet meg fra verden med å ødelegge meg selv. Slik er det heldigvis ikke lengre, selv om jeg fortsatt distanserer meg fullstendig fra disse greiene som alltid har vært ukjent og skummelt.

I løpet av det siste året har jeg likevel blitt flinkere til å kjenne på alt sammen og sortere dem, i stedet for å gjøre alt sammen om til en sort kaotisk ball, og til slutt har jeg forstått at det ikke er så skummelt likevel. Angst, håpløshet og alt det der er bare følelser og følelser kan ikke drepe deg. De kan ikke det, selv om det ofte kan virke slik.

Uansett. Siden tirsdag har jeg hatt det jeg kaller "meningsfylte" samtaler med behandleren min; slike der ordene triller ut av seg selv, der jeg klarer å fortelle om ditten og datten, om frykten, redselen for noe jeg ikke forstår selv og om andre ting jeg har tenkt på. Hun dama jeg snakker med hver eneste dag jeg tilbringer på dette stedet, er det eneste mennesket jeg noen gang har klart å åpne meg for. Det kan ha noe med den modningsprosessen jeg har vært igjennom, men jeg er ikke sikker. Jeg er aldri det.

Bortsett fra det, er det ikke så mye å fortelle. Etter planen drar jeg tilbake til Bergen igjen, og Capio kjemper bokstavelig talt for livet. Etter valget og nok en runde med den nye rødgrønne regjeringen, er det nesten krise her på huset. I årevis har Capio kjempet for å komme under fritt sykehusvalg, men har alltid fått avslag fra de sosialistiske partiene som mener at alt skal være eid av staten. "Private foretak er bare ute etter penger, og vanlige folk har ikke råd til å bruke tilbud som Capio."

Det er bare tull. Hadde regjeringen gitt Capio muligheten til å komme under "Fritt sykehusvalg," ville det være mulig å gi andre jenter og evnt. gutter den samme muligheten som jeg har fått - nemlig å komme til et sted der de har en helt unik kompetanse, uten at det vil koste noe som helst.
Dessverre forstår ikke politikere dette.

"Det offentlige har jo gode tilbud for disse menneskene med spiseforstyrrelser. Det burde være nok med det vi alt har."

Noen har til og med sagt:
"En spiseforstyrrelse er en selvvalgt sykdom."

Akkurat de ordene der er like syke som spiseforstyrrelsen selv.
torsdag

i dag har jeg ikke flere ord enn dette:

flybillettene er bestilt og betalt.
i oktober drar jeg hjem til mamma og pappa.
onsdag

Å være et insekt.


Jeg vokser og jeg skulle ønske jeg var ferdig med den endeløse "pubertetsfasen", for å bruke et ord som kan beskrive den krisen jeg befinner meg i og utviklingen som skjer. Jeg holder på å bli voksen. Overgangen fra å være barn til å bli voksen blir beskrevet som en krisefase i psykologien og i bøkene jeg hadde første året på VGS. Sånn er det. Igjennom hele livet er det slike krisefaser som man må igjennom, noen opplever disse mindre problematiske enn andre. Jeg er definitivt et av disse menneskene som har hatt vanskelige kriseperioder. Det er ikke bare det at jeg hadde problemer under utviklingen, nei, hele livet ble en voldsom krise. Men jeg overlevde den. Jeg overlever den.

Jeg vokser og jeg jobber for å bli en fullvokst sommerfugl. Jeg har vært innpakket i en slik puppe, som er hvilestadiet mellom larve og voksent insekt.
Det er sånn det er; i begynnelsen av en tilfriskningsprosess befinner man seg i en slags dvale, innpakket i en puppe før man etterhvert endrer form fra puppe, larve og så til slutt, et fullvoksent, fullverdig liten sak.

Mumiepuppe. Dette er en puppe hvor det ikke er noen frie kroppsdeler (bein eller antenne). Overflaten er glatt, selv om en hos noen arter kan se antydning til antenner, bein og vinger. Slike pupper er vanlige hos sommerfugler.

Jeg var en slik puppe da jeg ankom Capio; en liten sak uten frie kroppsdeler, fastlåst i en tilstand der det var umulig for meg å bevege armer og bein på samme måte som mennesker som ikke har en sykdom - et grusomt stadium som verken kan beskrives eller forklares med noen ord. Man kan ikke forstå det uansett hvor mange følelser jeg har lagt i blogginnleggene mine, uten at man har vært på nøyaktig samme sted selv. Jeg var et lite barn, en baby som trengte omsorg og som ikke kunne gjøre annet enn å sove og gråte når jeg hadde noe jeg ville få frem. Jeg kunne ikke snakke, ikke smile og verst av alt: ikke le. Ikke nok med at jeg ikke klarte å bevege meg - for selv om jeg hadde fått det til, fikk jeg ikke lov til det. Jeg fikk ikke gå i trapper, jeg fikk ikke spasere uten for huset med mindre jeg skulle ta blodprøver og jeg fikk ikke stå i gangene mens jeg ventet på de vanlige runddansene med blodtrykktaking og kontroll av puls.

Etterhvert som timene, dagene, ukene har blitt til måneder har puppen gått videre, endret stadium for først å bli en larve. Nå vet jeg ikke hva jeg er: jeg er ikke en fullvokst sommerfugl, ikke en liten kravlende larve og jeg er så absolutt ikke en puppe.

Igjen: jeg vet ikke hva jeg er og jeg vet knapt hvem jeg er.
Det eneste jeg er klar over i dag, akkurat i dette øyeblikket: jeg er definitivt ikke ferdig med denne dritten som har dominert livet mitt så lenge. Jo, jeg har fått nok for lenge siden - det er ikke det som er problemet. Langt i fra. Aksept, akseptere forandringene som skjer hver gang jeg kommer hit, er noe av det vanskeligste.
Da jeg dro fra Bergen, var jeg sikker på at jeg kom til å komme meg igjennom disse dagene uten store problemer. Det er lettere sagt enn gjort.

Men. Livet mitt er mye bedre, jeg har øyeblikk der jeg kan si at jeg har det BRA uten å lyve, jeg kan smile, le og gjøre ting som andre på min alder gjør. Jeg kan leve. Jeg er på bedringens vei og jeg vet at jeg kommer til å bli frisk. Det er det som betyr noe.

tirsdag

Spennende nytt fra Fredrikstad.

Noen dager er bare helt "hull i hodet" for å si det på en så pen og trivelig måte som mulig. I dag er en slik dag; en dag der både Johanne og jeg ligger sammenskviset i sofaen med øynene klistret igjen mens vi sukker og stønner over alt og ingenting.


"Jeg er så sliteeen..."
"Jeg ogsåååå..."
"Det er alltid sånn når man kommer hit. Dritt, det er det det er!!!!!"
"Ja... Meeen... man bruker faktisk mye mer energi av å være her, enn det man gjør til vanlig, selv om man er i mindre fysisk aktivitet her enn det man er hjemme eller hvor man nå enn befinner seg."
"... man bruker alle kreftene til å gå til og fra matbordet..."
"Hahaha..."
"og for å ikke snakke om.... det intense forholdet mellom oss - skjea, kniven og gaffelen..."
"Ja, jøss. Det er som et intenst kjærlighetsforhold som aldri tar slutt, gitt."
"Mmm. Merkelig at skjeaknivenoggaffelen ikke blir sjalu, siden jeg har et forhold på si."
"Å?"
"Ja. Fresubinen, vet du. Fresubinen."
"Det har jeg aldri tenkt over, men... når du sier det såååå... Ja, jeg må si at det er litt rart...."



og dette...

finnes det ingen ord som kan beskrive

mens Johanne, derimot smiler som en sol
Det ser i alle fall sånn ut

*



etter middag...
gikk vi en tur til butikken

og da...

ble alt bra
i alle fall nesten

Hengelås.

"I løpet av høsten skal du knekke koden, Annika," sa behandleren min.
"Det er i alle fall det du skal jobbe mot, og jeg skal hjelpe deg med det. Det er viktig å legge planer fremover, nå som vi vet hvordan ting kommer til å bli. Du må bruke ukene du har igjen før jul."

Jeg er ganske sikker på at jeg vet hva denne "koden" er for noe; den magiske ukjente koden som tilhører en hengelås, den hengelåsen som henger fast i sjela mi, og lager en avstand, en mur mellom det å være syk og frisk. Hvordan jeg skal låse den opp, nei, det vet jeg ikke, og det er ikke lett å vite det heller.
"Tenk om det ikke går over? Tenk om det aldri går over?" det er de ordene som nå og da kommer ut av munnen min, i løpet av en eller annen prate-time på kontoret til frk.behandler.

Det går over, sier de. I blant er det bare så utrolig vanskelig å tro, spesielt når man dag etter dag åpner kjøleskapet for å ta ut en ny Fresubin. Jaja, jeg er i det minste kreativ: jeg putter dem i fryseren slik at de blir... til is, og booom - milkshake.
mandag

Diverse - et langt innlegg.

"Ja, jeg tenker at vi ikke skal endre noe på behandlingsplanen din, Annika," sa behandleren min da jeg hadde plassert meg i trestolen som er på den andre siden av skrivebordet hennes.
"Nehei?" svarte jeg, og jeg visste som vanlig hva som kom til å komme.
"Nei, det synes jeg ikke. Jeg vil på det sterkeste anbefale at du fortsatt tar noen næringsdrikker om dagen denne gangen også," ordene trillet ut av munnen hennes mens hun bladde i den blå permen med navnet mitt på - den som er fylt med dokumenter, skalaer, tall og raporter fra de åtte månedene som har gått.
"Det synes ikke jeg," mumlet jeg.

Den samme greia om og om igjen, som en sang, et refreng som står på repeat og som aldri ser ut til å ta slutt.
"Det gjør du aldri, Annika. Det gjør du aldri."
Neida, hun har rett i det. Jeg synes aldri det. Jeg finner alltid en eller annen idiotisk unnskyldning til å la være, men uansett hva jeg sier og babler om, er hun urokkelig. Men det er nettopp en av de tingene jeg liker så godt med henne.

Så, ja, det er den samme runddansen om igjen. Den sirkelen som aldri ser ut til å endre, den ringen som går rundt og rundt og rundt; den som ser ut til å fortsette i all evighet. Det blir aldri bra nok, aldri godt nok. I blant tviler jeg på at jeg kommer til å bli ferdig med dette, selv om jeg innerst inne vet at det kommer til å gå over. Det vil bare ta litt tid.
"Du blir ikke stabil uten," sier de. De har vel rett i det også, som alt annet. Jeg stoler på ordene deres, selv om det ikke alltid er så veldig lett å akseptere. Noen må man bøye seg i støvet, være ydmyk og la mennesker med kompetanse ta noen avgjørelser.

Jeg har hatt verdens minst innholdsrike samtale i dag, til tross for at jeg egentlig er overfylt med ord, hendelser og ting jeg vil snakke om. Problemet er bare det: i det jeg gikk over dørstokken, forsvant alt fra hodet mitt. Så, samtalen i dag var egentlig ingenting, rett og slett. Kanskje det er fordi jeg ikke har hatt noen slike samtaler på fire uker. Men... det er ikke godt å si.

I dag fikk jeg et lite slag i ansiktet.
"Ja, du har atten dager igjen etter denne uka her."
Atten dager?!?!? Det tilsvarer to uker det, og fire dager. Så... om tjueto hele dager forlater jeg Capio for godt, jeg mister tryggheten jeg har og jeg kan aldri, bokstavelig talt, komme tilbake. Helse Nord slutter nemlig å sende folk hit, og alle som har uker igjen må bruke disse opp før årskiftet. Det er overhodene i Nord - Norge som har bestemt dette tullet, fordi de mener at nå som Bodø åpner ei ny avdeling med 12 sengeplasser, kommer alt til å bli fint og flott. Det kommer ikke til å bli det.

12 sengeplasser som skal dekke HELE Nord. Det er mange, mange flere enn det som trenger døgnbehandling, og resultatet av dette, kommer til å være at de bare kommer til å ta inn de som er... nesten døende. De kommer til å prioritere syke mennesker som er forferdelig tynne, og ikke de som er litt mer normalvektige men som likevel trenger døgnbehandling. Jeg blir sint, rasende og frustrert. Idioti. Ja, det er jo lov å håpe på et regjeringsskifte - men det er kanskje for mye å be om.
Hvorfor skal det være så få av disse menneskene som skal styre landet vårt, som forstår hvor forferdelig det er å ha en spiseforstyrrelse, og som skjønner hvor stort behovet er for ordentlig hjelp?

Det er til å gråte over. Jeg gråter når jeg ser døende jenter og gutter som ikke får hjelp, selv om de er motiverte for det. Jeg gråter når jeg møter jenter som er klare for behandling, men som ikke får det fordi de ikke er "syke" nok. Hvor går grensa mellom å være for syk og for frisk? Jeg vet hvordan det er, jeg vet hva det vil si å ligge i grenselandet med en fot her og der, uten å bli tatt seriøst av noen. Jeg vet hvordan det er å stå fullstendig alene uten et hjelpeapperat som fungerer.
Jeg vet det alt for godt og det gjør vondt å vite at det er så lite jeg kan gjøre for å snu tankegangen til mennesker uten hjerne, folk som ikke forstår en dritt. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å skrive denne bloggen, og kanskje, kanskje en gang si noen ord til offentligheten om hvordan det er og har vært. Selv ikke da er det en sjanse for å fjerne sløret fra øynene.

Så, ja. Jeg kan ikke søke om nye uker når jeg er ferdig her. Jo da, jeg vet at man før eller siden må gi slipp, og jeg har vært forberedt på det lenge. Det er bare det at jeg kjenner på hele meg hvor godt det hadde vært å ha et par uker som jeg kunne bruke etter jul, for å få littegrann banket inn i hodet mitt og litt påfyll.

På mandag skal jeg til min første polikliniske samtale i Bergen. Jeg er skeptisk, kanskje ikke så rart etter alle de håpløse, inkompetente folkene jeg har møtt i løpet av mine fire år i psykiatrien. Men når Capio er ute av livet mitt, er det det jeg kommer til å ha. En behandler der og en lege som er hjernedød. Det kommer til å være de eneste alternativene, og fungerer ikke det, nei, da står jeg fullstendig alene. Er det rart at jeg er redd? Nei. Jeg synes ikke det. Jeg kommer ikke til å gi opp likevel, det vet jeg, men det skremmer meg.

Det finnes ingen andre alternativer. Det er ingen behandlingssteder som er interessert i å ha ei jente der i bare ei uke. For, det er alt jeg kunne tenke meg. Et sted å være ei uke i blant om jeg skulle ha behov for det - men sånn er det ikke. Alternativene mine vil være Haukeland i Bergen eller Modum, men det er tvilsomt at de kommer til å ta inn ei som har kommet så pass langt som det jeg har, og de kommer neppe til å være interessert i å ha noen der over så kort tid. Bortkastete ressurser, kjenner jeg behandlingsapparatet rett.

Nei. Hjertet mitt blør, ikke bare for meg, men for alle andre der ute - jentene fra Nord, den håpløse psykiatrien og all dritten som finnes her i verden.

Vel, vel. I dag er det valgdag, og Johanne og jeg har planer om å følge med på den greia som går på TV. Dessuten skal vi på skojakt, så det blir nok en delvis okei dag likevel. Jeg håper det.
søndag

Hei, Fredrikstad.


Jeg er veldig, veldig trett og sliten - akkurat sånn som jeg bestandig er når jeg kommer til Capio.
Planen var å skrive litt om alt; jobbe med skolegreier og sjekke ut ditten og datten, men nå orker jeg ingen verdens ting.

Johanne er her, noe jeg virkelig er glad for. Vi har ikke sett hverandre siden mars og det er en halv evighet siden. Hvis det er noen som kan heve humøret mitt noen hakk, så er det den jenta der - og det er nok til å gjøre denne uka bedre enn den forrige jeg tilbrakte på dette stedet.

Nok en reise.

SAS har opp til flere ganger i løpet av dagen ønsket meg hjertelig velkommen om bord og jeg har til fått mail fra mamma med en smilene SAS-logo som blinket i mot meg i det jeg åpnet greia.
"Du kan nå sjekke inn på flight SK 0274." Så, nå har jeg gjort nettopp det; sjekket inn, valgt sete 13 med vindusplass og forbereder meg mentalt på å skrive navnet mitt på den hvite tavla, den tavla som pryder veggen på dommedagsrommet. Den hvite tavla der personalet skriver ord med en sort tusj, ord som forteller hvilket navn som hører til de forskjellige rom numrene.

Jeg hadde egentlig ikke planlagt å dra til Fredrikstad i uke 38, for jeg hadde den teorien om at "det var så tidlig i skoleåret, og det er jo den første tiden som er viktigst." Jo, det er noe i det: den første tiden er viktig, det er da man blir kjent med de man skal være sammen med resten av året. Selv om jeg, tja, klarer meg relativt bra, bestemte jeg meg for ei uke(?), to uker(?) siden at jeg skulle dra likevel. Og kanskje er det den rette avgjørelsen, men jeg er ikke sikker. Den første tiden er i alle fall over, jeg har blitt kjent med folk jeg liker og innerst inne vet jeg at jeg ikke går glipp av så mye nå som jeg drar. Bare noen skoletimer, der jeg kunne fått litt hjelp med den sceniske skrivingen som ikke går i noen som helst retning.

Kanskje er det å dra den riktige avgjørelsen, kanskje er det ikke det. Det kan hende at jeg heller burde spart denne uka til senere, en gang jeg virkelig har behov for det. Hodet mitt er fylt med tusenvis av "kanskje", brutale bekymringer for ubetydelige ting og tang, og alt annet som hører med før man drar til Fredrikstad. Sånn er det bare.

Til tross for at elefantstemmen mobber meg til alle døgnets tider, har jeg hatt ei... fin helg. Og, siden jeg har kjøpt meg et nytt kamera (det forrige ble ødelagt), kan jeg endelig begynne å legge ut bilder igjen.

så, i dag...


bakte Kine, Karianne og jeg 123 boller fra Eurospar.
selv om jeg ikke ser så veldig glad ut, var jeg det.

mens jeg var opptatt med noe annet, lagde Kine og Karianne seg nye tenner

disse to, Sondre og Markus, skulle egentlig være med
på bakeprosjektet, de også. Men de fant ut at keramikk var bedre tidsfordriv

ja, jeg har ikke ord for dette bildet

Jeg har ikke pakket, ikke ryddet, ikke skrevet det jeg skulle skrive, jeg har ikke vasket klærne jeg skulle vaske eller hengt opp sengetøyet. Jeg har vandret rundt i stygge og skitne klær hele dagen og jeg har hverken sett eller følt meg spesielt bra. Men det gjør ingenting. Det gjør ingen verdens ting når man kan sitte i stua på et internat med ei gateavis i hånda, det gjør ingenting når man kan le på ordentlig; det gjør ingenting når man kan bake boller på skolekjøkkenet.

Det gjør ingenting at alt ikke er perfekt når man kan tilbringe lørdagskvelden i spisestua sammen med de få elevene som er igjen, mens man ser på en film om ei lita bie og høre på slurpingen av Cola uten kullsyre.

Jeg har vært her i tre uker. Jeg kan ikke forstå hvor tiden har blitt av.

fredag

Et rasende innlegg.

Jeg hater ham. Stemmen hans, ordene, den radmagre skikkelsen og hans unike evne til å bryte seg inn på rommet mitt, selv om jeg har låst døra. Jeg hater giften som smyger seg ut av de smale leppene som er så tørre at de har fått sprekker, jeg hater lukten av ham - den forpester sinnet mitt, selv om jeg er flinkere enn noen gang til å holde for nesa, slik man gjør når man dukker hodet under vann. Eimen han strør rundt seg, den som henger igjen i lufta i det han spaserer forbi, gjør meg til en kolspasient med et akutt behov for oksygen. Et menneske med Astma; med medisiner i veska slik at jeg ikke skal få et anfall og kollapse av tette luftveier, som igjen fører til luftmangel.

Han har nøkler, ja, mange nøkler. Det er den eneste forklaringen jeg har på hvordan han gang på gang klarer å snike seg inn i det kaotiske arkivet mitt, for så å grave på de rette stedene. Lese de vonde ordene høyt, trykke på de ømme punktene og le av alt som står der, som om alt sammen skulle vært en morsom vits i den "Store Vitseboka". Vits, ja. Jeg prøver å le av ham, pakke det stygge trynet hans inn i klovnesminke mens jeg medisinerer meg selv i spisesalen. Gir meg selv oksygen, bensin, slik at jeg fortsatt kan kjøre bilen selv med håndene på rattet mens lungene mine hever og senker seg helt av seg selv.

Latteren min gjør ham sintere. Ja, av og til så rasende at han slår inn romdøren min med røde øyne og spytter ord som om det skulle vært ild. I disse øyeblikkene tar han hendene sine, disse nevene som har fanget meg i et håpløst nett av sult og sorg i årevis, rundt halsen min. Jerngrep, det er det det er. Et forbasket jerngrep som er vanskelig å bryte seg fri fra.

Selv om jeg er styrket; sjela mi velfødd, ordene i munnen min er igjen skarpe nok til å komme med kjappe replikker og meninger jeg hadde glemt, selv om føttene mine faktisk klarer å bære mi ega vekt, gjør det ikke alltid ting så mye enklere. Nei, det gjør ikke det, ikke i det øyeblikket han kommer brasende inn mens jeg står naken i dusjen, og han peker på det ene punktet etter det andre mens han vræler, nei, hyler og slår seg i pannen mens han forklarer meg hvor sviktet han er.

Jeg hater ham. Og det er det jeg forteller dette forferdelige vesenet i slike situasjoner. Jeg brøler og skriker, kravler og slår; det spiller ingen rolle om hendene mine blør, om jeg får blåmerker, sår eller arr. Han har glemt hva jeg har blitt til, han har glemt hvordan jeg har latt blomstene få vokse og gro, og han husker ikke at en skyttsverge, en beskyttende mur har tatt bolig på innsiden av meg. En god sak som minner meg på hva som er rett og hva som er galt, myke hender som stryker meg over hodet i det jeg har vært flink og som roser meg fordi jeg fortsatt kan, fortsatt klarer og fortsetter på denne kronglete veien som leder meg til noe fint jeg ennå ikke kjenner. En skyttsverge som minner meg på at det er bare meg selv jeg har sviktet, og som vet, like godt som jeg, at det ikke kommer til å skje igjen.

Jeg er sterk og jeg er svak.

Jo, han kan fortsatt skade meg, men dritten han sprer rundt seg kan ikke lengre forhindre meg i å åpne den rosa matboksen og spise brødskivene som ligger helt stille på bunnen. Jeg har skåret av føttene slik at de ikke kan danse lengre, og joggeskoene, ja, de har jeg klipt i stykker og slengt i en makuleringsmaskin.
Om det er en trussel, det vet jeg ikke, men jeg har nøyaktig de samme planene for denne ubeskrivelige forferdeligheten som har ødelagt livet mitt fullstendig. Føttene hans skal av, han skal kastes på et bål, brennes, fortæres, ødelegges. Jo, jeg skal gjøre det samme mot ham som det han har gjort med meg. "Du skal gjøre mot din neste, som du vil at vedkommet skal gjøre mot deg," sies det. Det er nøyaktig det jeg skal; fortære ham sakte, sikkert og langsomt til det ikke er noe igjen av den han en gang pleide å være. Deretter skal jeg sette fyr på klærne hans, danse en seiersdans og så kan han bare ha det så godt, der han ligger i røyk ettellerannet sted og råtner.

Han fortjener ingen grav. Ingen gravstein. Ingen minnetavle. Ingen minneord. Bare smerte, forråtnelse og en brutal, grusom død.

Så kan jeg være fri, frisk og flott og ikke gjøre annet enn å ligge langflat i en sofa mens Karianne klimprer på en gitar.


Og bruke tiden til å bekymre meg for små ting, som "jeg har ingenting å ha på meg," og... "jeg har ingen sko!"


tirsdag

Pubertetsproblemene mine er over.


Annika har blitt kvinne igjen, tenk det! Jøss. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så fornøyd med å få tilbake en ting jeg mislikte noe grusomt for noen år tilbake, men det er jeg altså. Jeg vet ikke om dere husker at jeg skrev et innlegg om "pubertetsproblemene" mine tidligere i år? Nå er de i alle fall over og jeg slipper å bekymre meg mer om den saken. Da jeg stolt (utrolig nok) fortalte Kine om situasjonen, vurderte vi et øyeblikk å holde en slik fest som de gjør i andre land. En fest for å feire overgangen mellom barn og kvinne. Vi holdt vår egen lille klemme-seanse på den obligatoriske morgen-samlingen vi har her på skolen, og jeg må le litt når jeg tenker tilbake på det.

Jeg ble syk likevel. Rett før lunsj ble jeg så voldsomt svimmel, tilstanden forbedret seg ikke etter brødskivene i matpakken og jeg har tilbrakt store deler av dagen i senga mi. Det er ikke så mye å rope hurra for, for nå har jeg gått glipp av omentrent to skoledager - det er synd, men ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg får i alle fall tilbringe litt tid for meg selv, noe som ikke er så ille. Jeg er ikke flink til å slappe av, så kanskje ikke så rart at en kropp fylt med bakterier reagerer med sykdom.

Det fineste med hele dagen var det brevet jeg fant i posthylla i løpet av morningen. En konvolutt med noen ord skrevet med tusj på to ark. "Du er vakker," sto det på det ene, og på det andre: "angst er bare en frykt. Frykt kan ikke drepe deg." Avsenderen har tydeligvis bestemt seg for å være anonym, men likevel har jeg en liten anelse hvem det kan være fra.
Uansett er det i alle fall en ting som er sikkert: jeg har fått noen fantastiske venner på dette stedet. Hver eneste dag, hver time jeg tilbringer sammen med Kine og Karianne blir jeg minnet på hvor fint det er å ha noen man er glad i rundt seg - og jeg vet, jeg vet at uansett hvor vondt ting kan bli i perioder, kommer de til å være der sammen med meg.

Elefantstemmen har ikke vært spesielt trivelig med meg i løpet av de siste dagene. Det er ikke akkurat noe spesielt trivelig; ordene er som slangegift og får meg til å tenke fjollete og dumme ting. Jeg løper slik at hendene hans, de gripende, kvelende, ekle nevene ikke skal få tak i meg - jeg gjemmer meg bak ei romdør med lås, gjemmer meg i spisesalen og lukker ørene med musikk så godt det lar seg gjøre.
Det at det er noen her som vet hvordan ståa er, gjør i alle fall ting litt enklere. Dessuten er det en gjeng som forventer at jeg enten skal sitte ved spisebordet under måltidene og holde av plass til dem; eller som venter på at jeg skal komme inn døra for så å sette meg sammen med dem.

Selv om jeg er flink til å blåse opp bagateller, kan jeg for all del ikke slenge inn håndkleet, kaste årene og si hei, hå og farvel. Jeg har jobbet for hardt til og tillate meg selv til å gjøre nettopp det.

Humøret svinger i takt med regnværet som pøser ned utenfor, men det gjør ingenting. Det gjør ingenting for jeg stortrives her; og som Kine og jeg snakket om i går da vi tok bussen til Åsane: "Vi kunne ikke valgt en bedre skole." Nei. Vi kunne ikke gjort det.
mandag

O'glede.


Noen ganger gjelder det å glede seg over de små tingene i hverdagen. Som for eksempel: en mann fra telenor (?) var på skolen i dag, for å reparere internett noe han, utrolig nok, greide. Så nå er internett tilbake på internatet mitt, og jeg håper virkelig det vil holde seg en stund. Bortsett fra at det tar et halvt år før teksten og bildene kan vises på sidene, er det i alle fall noe.

Både jeg og hele skolen holder på å bli syke. Influensaen raser som en farsott over alle internatene, og flere av elevene har alt blitt sengeliggende med feber og hele pakka. Håper jeg slipper unna, men som det ser ut for øyeblikket, er det lite trolig.

Gårdagen var rett og slett helt forferdelig. Hele dagen var jeg fylt med angst, av forskjellige grunner, en slik angst de fleste garantert har opplevd et par ganger i løpet av livet. Dette fikk meg til å tenke på panikk angsten jeg hadde da jeg var liten, og er det noe jeg absolutt ikke vil ha, så er det å gjenoppleve disse forferdelige øyeblikkene.
Selv om denne frykten er noe jeg frykter og vokter meg for, nesten like mye som elefantstemmen og mørkets fyrste, er jeg i alle fall klar over at jeg har vokst den fra meg. Riktig nok dukker den opp et par ganger - men ikke like sterkt som det den gjorde i barndommen.

Jeg hadde bestemt meg for å legge meg tidlig, siden formen ikke var noe å skryte av.
Det at jeg hadde en stikkontakt på rommet mitt som ikke fungerer helt som den skal, gjorde ikke saken bedre. Den var fryktelig skummel; satt løst, laget gnistrer i det man puttet en ledningkontaktsak inn i den, fikk lyset på rommet til å blinke og så videre. I det jeg skrudde av lyset og skulle sove, begynte denne greia selvfølgelig å lage blafrende lys. Jeg så for meg hvordan den kom til å eksplodere eventuelt ta fyr i løpet av natten, for så å sette hele internatet i fyr og flamme.
Heldigvis gikk det bra, og en elektriker har vært innom rommet mitt i dag for å ordne alt sammen. Ting er i alle fall okei nå, angsten er borte og formen er noen hakk bedre.
I dag har vi holdt på med sceniske tekster, noe jeg aldri har holdt på med før og igjen tvilte jeg på om jeg kom til å greie dette prosjektet. Vi skal nemlig skrive noen stykker for ei linje som heter scenekunst - og disse teatermenneskene skal lage ei forestilling av tekstene som kommer til å være skrevet av klassen min.
Likevel... i går hadde jeg en samtale med læreren min der han sa noe som fikk selvtilliten min til å vokse litt. Det går nok bra. Det pleier å gjøre det.
På søndag drar jeg tilbake til fredrikstad.

Uten tittel.


Når alt kommer til alt, klarer hun ikke helt å forstå hvordan hun kunne sette seg selv inn i denne situasjonen som får henne til å rødme av skam.
Det er nok en slik regnfull søndag, og kanskje er det like greit. Nok et påskudd, nok en grunn til å bli liggende under dyna mens øynene fester seg på den velkjente veggen. Hun er flink til det; utsette problemene igjen og igjen – skyve disse langt under senga, la de støve ned sammen med hybelkaninene. Jo da, hun er klar over at hun før eller siden må ordne opp i det rotet hun selv har prestert. Luke i blomsterbedene sine, fjerne ugress og la plantene få vokse.
Ja, hun vet det og hun har planer om å gjøre det også. Men ikke i dag. Kanskje i morgen. Kanskje.
lørdag

Div. bilder fra livet i Bergen

Internett har igjen takket for seg på internatet mitt, jeg er redusert og sliten til tusen, og har i tillegg vandret rundt i Bergens gater i hele dag.

Jeg orker ikke å skrive noe.


En greie... i byen

nok en sak

Siden vi har vært på Bergen Akvarium eller hva det heter, må jeg legge ut et bilde av
en liten sovende pingvin

Annika og Caroline med kjempetøffe 3D briller

For ei uke siden hadde vi "Elev-dugnad" på skolen. Alle disse folkene bor på samme internat som meg.

deler av "gjengen".

Karianne og Patrick på scenen under den lørdagskvelden

og... dette bildet er tatt den første dagen klassen min var samlet

mer kommer etterhvert
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive