lørdag

Slutten av oktober.

For en stund siden hadde jeg alltid en sånn greie der jeg, på slutten av hver eneste måned eller i begynnelsen av den neste, skrev et ekstremt kort sammendrag av hvordan ting og tang hadde vært i løpet av de fire ukene som hadde gått. Denne greia dabbet rett og slett av da jeg kom hjem fra ferien i sommer og begynte på skolen igjen. Jeg vet ikke om det kan ha noe med at vi aldri hadde internett på internatet, mangelen på "tid til overs" - eller om det kanskje er den greia med "på Hylkje registrerer man egentlig ikke at dagene går." Det spiller i og for seg ingen rolle.

Så. Here we go:

Nedturer og dårlige ting:
Tidligere i år skrev jeg hele tiden ting som "jeg skjønner at ting ikke kan gå på skinner hele tiden", men når jeg tenker etter er akkurat det ingen nedtur. Det er derimot en OPPTUR når man klarer å forstå slike ting selv.
Jeg klarer ikke helt å se tilbake på hvordan oktober har vært. Ja, jeg har vært nede i mange gjørmehull, og det er kanskje nedturer. Det er nedturer å ta noen snarveier her og der, gi litt etter for elefantstemmen i hodet selv om man vet at det bare forverrer ting. Viten, fornuft og følelser går ikke alltid overens. Jeg har alltid vært i fullstendig ubalanse der.

Selv om jeg helt sikkert kunne skrevet linjer opp og linjer ned om nedturer og negative ting og blablabla, hvis jeg bare tenkte nok etter; er jeg overbevist om at det faktisk er flere oppturer. For hva er egentlig definasjonen av en "nedtur"? Jeg aner ikke. Man drar ikke akkurat på en lang reise ned til flammer og ild, selv om man ikke har plantet flagget på toppen i løpet av de tretti dagene som har forsvunnet.

Livet mitt er en berg- og dalbane. Opp og ned. Ned og opp. Opp og opp. Ned og ned.


Oppturer, gode ting og alt det der:

  • Jeg har fylt nitten år. Hvis noen hadde sagt dette til meg for noen år siden hadde jeg ikke trodd på dem: "om seks år, Annika, eller fem, eller fire for den saks skyld, er du nitten år, har det bedre enn noen gang før og du går på skole igjen. Du kommer til å kunne snakke med mennesker på en ordentlig måte uten å måtte smile selv når du har det vondt. Du kommer til å like ting, synes det er okei å stå opp om morningen og du kommer til å synes at det er fint å leve. I alle fall store deler av tiden." Inne i det forskrudde lille hodet mitt var jeg helt sikker på at jeg ikke kom til å bli nitten år. Jeg var redd for å bli voksen. Det er jeg ikke nå lengre.

  • Bursdagsfeiring på Capio, som var mye bedre enn jeg trodde den ville bli. Kaffe og gave på senga fra Juni, blomster fra personalet, bursdagssanger, gaver fra jentene og en haug med papirer og ark som skulle settes sammen for så å bli slengt i trynet på de "øvre makter".

  • Jeg har fått være med på å kjempe for en sak som betyr mye for meg. "Få Capio inn under fritt sykehusvalg." Det er det eneste jeg ønsker meg til jul. Det og at noen skal få oppleve akkurat det samme som jeg har gjort: det er ikke så verst å være levende likevel.

  • Samtaler med behandleren min. Det er gode ting, det. Ingen mennesker har noen ganger lært meg så mye som det hun har gjort.

  • Å gå på kafe helt alene og la den gode stemmen få ta styringen.

  • Mamma, pappa og resten av familien min. Som, til tross for at jeg er voksen på papiret, fortsatt orker å ringe til flyselskaper for å bestille billetter til Fredrikstad for meg. Spesielt når jeg ikke orker å gjøre det selv.

  • Klemmene jeg får hver dag fra vennene mine her.
  • Og, ja, selvfølgelig, folkene også! Uten dem vet jeg egentlig ikke helt hvordan ting hadde vært.





Jeg kunne garantert skrevet mer enn det der, men jeg orker ikke. Det har vært to lange dager; dager der hodet bare er tomt og svart.

Dessuten har vi hatt en Halloween-feiring-sak her på skolen i kveld og i morgen skal bursdagene til meg og Patrick feires med ei forykende halloween-natt på Hulen.
torsdag

...

I blant er jeg overbevist om at alt rotet på rommet mitt er et symptom på mitt eget kaos.
onsdag

Ambivalens.

gode venner er det beste som finnes.



Og så går jeg der da; frem og tilbake fra butikk til butikk, nistirrer på den ene hylla etter den andre, forflytter meg, trasker over gulvene, titter innom bakerier og kafeer, går tilbake til den ene og den andre butikken og blir stående på samme måte. Jeg vet at jeg ser fullstendig bortkommen ut, der jeg står, tar opp den ene varen etter den andre, legger den fra meg, går til et annet sted og gjør det samme. Jeg prøver for harde livet å ignorere blikkene til mennesker som jobber her og der sender meg, og jeg prøver og ikke lage meg bilder om hva som foregår oppe i hodene deres. Jeg er sikker på at det lyser SPISEJENTE på lang vei.
Jeg går, jeg spaserer, jeg sukker og jeg stønner. ”Nei. Nei. Nei. Ja? Nei, jeg vet ikke, jeg. Hva har jeg lyst på? Ingenting. Du må da ha lyst på noe? Jo, kanskje. Ja, du har jo det! Ja, det har jeg vel egentlig, men jeg vet ikke hva…” I blant er lydene i hodet så slitsomme, og ambivalensen tar så mye energi at det helt sikkert kunne fått alle og enhver til å gå i bakken.
”TA DEG SAMMEN JENTE. KJØP NOE.” Heldigvis er det den gode stemmen som er dominerende, og til slutt rasker jeg med meg et eller annet tull som jeg egentlig ikke har så veldig lyst på, men siden jeg vet at jeg må spise noe uansett, spiller det ingen rolle. Må man, så må man.
I det jeg går ut av ICA på Åsane storsenter, blir jeg plutselig oppmerksom på et skilt som står ved bakeriet utenfor: ”15% på alle påsmurte bakevarer.” Jeg går bort til ei gammel dame som står og snakker med ei jente som jobber på bakeriet, og nistirrer på det hun driver med.
”Kan jeg hjelpe deg?” spør hun meg etter en liten stund. Ja, kan hun det? Jeg vet ikke.
”Nja… jeg må bare tenke litt først,” svarer jeg. Jenta nikker, legger til et smil som jeg gjør et forsøk på å gjengjelde. Det aner meg at det bare blir en stygg grimase som får de fortvilte øynene mine til å vrenge seg i øyehulene.
”ANNIKA, TENK. HAR DU LYST PÅ NOE?” sier skyttsvergen. ”HAR DU LYST PÅ NOE?”
”jeg har jo handlet…” hvisker jeg. For jeg har jo det. Jeg har alt noe i veska som jeg kan putte i munnen, så noen krise er det ikke.
”JA, MEN DET SPILLER JO INGEN ROLLE. DU HAR PENGER NOK I MASSEVIS, OG DU MÅ SPISE UANSETT. DU SKAL BLI FRISK. DA MÅ DU SPISE TING SOM ER SKUMMELT. DA MÅ DU PRØVE. DA MÅ DU TESTE. DU SER UT SOM ET… DUMT BRØD HER DU STÅR OG GLOR PÅ MATEN. DET SIER JO LITT OM HVA DU EGENTLIG HAR LYST TIL. KJØP NOE! NÅ! IKKE TENK, BARE TA NOE OG BETAL.”
Ja, ja, ja. Mens hodet fortsatt er fullt av ropende ord som for engangsskyld faktisk er positive og bra for meg, ord som fyller meg med styrke og mot, åpner jeg munnen og ber om noe av det som ligger på benken. ”Kan jeg… få en sånn?” Det kan jeg selvfølgelig. Jenta i kassa smører en ekstra; hiver på smør, og hva det nå enn måtte være og i det hun er ferdig, drar jeg med meg fatet, subber bortover gulvet med beina etter meg, og med hodet hengende ned på brystet. Elefantstemmen surrer i bakhodet, men i dag vet jeg at det er en ganske grei dag. Skyttsvergen har fått lov til å snakke.
Jeg betaler. Jeg setter meg ved et bord sammen med rundstykket mitt og en kopp kaffe. Jeg ser på det. Tenker. Hører på elefantstemmen. Prøver å fokusere på de andre menneskene rundt meg som faktisk koser seg med det de putter i munnen. Jeg kan høre hvordan de ler, hvordan de snakker sammen – akkurat slik som det skal være når man går på kafé sammen.
”Jeg vil også være slik. Jeg vil også ha det okei når jeg går på kafé helt alene. Det hadde vært fint og ikke være redd lengre,” sier jeg til meg selv. Inne i hodet mitt.
”Du er ikke så redd lengre. Og du kommer til å klare det.” Igjen er vergen der og ordene er beroligende. Jeg har ikke hjertebank.
”Hvordan da? Jeg har ennå ikke knekt koden.”
”Ved å spise. ”
Og så spiser jeg da. Smør og rundstykke og ost og alt sammen. Etterpå drar jeg til DPS og snakker med en psykologistudent som er på et punkt der hun gjør alt som boka sier hun skal gjøre. Jeg er tålmodig.



Sult og forsøk.

For øyeblikket jobber jeg meg igjennom "Sult" av Knut Hamsun. Jeg har i årevis hatt planer om å lese den boka, men siden konsentrasjonen min har vært fryktelig dårlig de siste to årene, har det blitt litt lite med lesing. I alle fall av den typen litteratur; det gamle norske språket krever ganske mye mer enn å lese nyere litteratur.
Det at jeg har lånt denne boka av den ene læreren min er en slags drivkraft til å bli ferdig med "Sult". Det blir litt sånn at man føler at man rett og slett må, bare fordi man har lånt den av noen og sagt at man alltid har hatt lyst til å lese ei bok man har hørt så mye om. Den er i alle fall veldig bra, og etterhvert som jeg leser, er det helt utrolig hvor mange likhetstrekk jeg finner i tankemåten til hovedpersonen i boka og det som foregår i hodet til et menneske med spiseforstyrrelser.

"Jeg sa til mig selv at om jeg fikk mat nu vilde mit hode bli forstyrret igjen, jeg vilde få den samme feber i hjærnen og mange vanvittge påfund å kjempe med."

Det er sånn man ofte tenker, og det er faktisk sant. Bortsett fra at hodet for lenge siden er fullstendig forstyrret.

I løpet av den første uka mi på Capio, fortalte sjefen på huset meg om et forsøk de hadde gjort et eller annet sted i verden med noen soldater(?). Jeg tror det må ha vært i USA, men jeg er ikke sikker. Uansett. Disse menneskene som brukte soldatene som forsøkskaniner satte hele gjengen i en sultsituasjon. Hvorfor de gjorde dette forsøket, husker jeg ikke helt, men det er i alle fall ganske interessant synes jeg. Soldatene fikk knapt noe å spise, ble underernærte og etter hvert som tiden gikk, ble de nevrotiske og utviklet tvangspregede mønster - akkurat på samme måte som mennesker med spiseforstyrrelser ofte gjør. I ettertid har fagfolk funnet ut at det skjer noe spesielt med hodet til mennesker som går veldig lenge uten mat i spesielle situasjoner. Flere av disse soldatene fikk store problemer med å spise når de igjen fikk tilgang på mat, og måtte antakeligvis gå igjennom den samme reernæringsprossessen som jeg har vært i.
Kroppen får problemer med et stort matinntak hvis man har gått uten noe som helst over lang tid.

I "Sult" skjer det omentrent det samme med hovedpersonen. Han utvikler et merkverdig forhold til mat, og gjør mange av de samme tingene som jeg har gjort - og som andre garantert gjør. Måten dette mennesket står utenfor butikker som selger spiselige ting; legger hånden på håndtaket, for så å trekke den til seg og vende ryggen til er bare et eksempel. Han velger å ikke gå inn til tross for at kroppen skriker etter næring, og hodet ikke har plass til andre tanker enn mat. Mat, mat, mat, mat og atter; MAT.
Hamsun beskriver den rusen man får, men legger også til hvor inderlig sliten hovedpersonen etterhvert blir og et eller annet sted i boka ikke har lyst til noe annet enn å fjerne den brutale smerten som dukker opp sammen med ønsket om å dø.

Jeg blir rett og slett forbauset over hvor godt det hele er beskrevet. Forbauset over hvor mange likhetstrekk det er, og over hvordan jeg kjenner meg igjen i reaksjonene, hovedpersonens vegring for mat og en haug med andre ting.

Nå kjenner jeg jo ikke Hamsuns historie, men, igjen, det overrasker meg hvordan et menneske som muligens ikke har hatt en spiseforstyrrelse, kan beskrive det så godt som Hamsun gjør. Kanskje har han fått føle sulten på kroppen uten å være spisesyk, men uansett så er dette... helt fantastisk. Jeg forstår virkelig ikke helt hvordan et menneske som muligens er uvitende om den typen sykdom, likevel kan forklare alt så bra.

mandag

Mandag.

Når man får for mange øyner på seg på en gang, er det ikke fritt for at man skulle ønske det fantes et stort sort hull i bakken under en. Et hull med en kraftig strøm (sånn som det er i noen elver) som kunne suge hele kroppen med seg ned i dypet. Poof! Borte!
I blant trekker jeg skuldrene så langt opp under ørene som det er mulig, krymper meg i stolen jeg sitter på og bøyer hodet for å gjøre meg så usynlig som det går an. Av og til vil man ikke sees. Ikke bli lagt merke til. Ikke høres. Ikke luktes. Ikke ta plass på noen måte. Ingenting.
Jeg har aldri likt å ta opp en plass som jeg kanskje ikke har fortjent.

Det er ikke det at jeg har en ekstremt dårlig dag. Jeg føler meg bare rett og slett dum tvers igjennom, selv om jeg sikkert ikke trenger å gjøre det. Jeg har den idiotisk greie der: blåse opp ting med ei stor pumpe slik at de eser ut og vokser akkurat som en bolledeig. Små ting som egentlig vil bli sett på som positive av folk flest, blir plutselig snudd, vendt på hodet og ristet slik at det blir en ordentlig milkshake av kaotisk tull.

Jeg tror jeg har vært flink i dag. Det har vært så mye å holde på med at jeg nesten ikke har hatt tid til å tenke på noe, om man da ser bort fra denne knugende følelsen og tankene om å ønske seg et sort hull.
Sove, irritere seg over vekkerklokka (!!!!!!), stå opp, klesproblemer, sminkeproblemer, spise frokost med ørene igjen og øynene åpne, inn og ut og hit og dit, skole, lunsj, skole, middag og løpe til bussen for så å dra på kurs i "Kropp og selvfølelse."
Det var både bra og fint, om man da ser bort i fra at jeg hadde dette ønsket om "det sorte hullet" etter meg i hele dag.

I blant er det en prøvelse å gå på skole.
Hørt,sagt og gjort under middagen i dag:

"Ja, hvis man får høre det eller det eller spiser sånn eller sånn, ja, da er det jo jaggu ikke rart at man får spiseforstyrrelser!" sa elev x, der vi satt sammen ved matbordet og tygde i oss spagetti.

Det hadde seg nemlig slik at Caroline og jeg måtte rekke en buss som jeg skulle ta til byen; hun skulle handle noen greier, og det førte til at vi måtte spise uten å tygge. I alle fall sånn nesten.

Jeg husker ikke helt hvordan den samtalen med bordet var, men det gikk mye i: "blablabla, blablablablablabla! bla - bla - bla." Egentlig tok jeg litt avstand fra hele greia, helt til jeg plutselig ble dratt inn i det på en eller annen måte.
"Hehe, ja, hvis du maser på henne så kanskje hun ender opp med å få et sånn sluke-i-seg-maten-problem eller noe annet."

"Pff. Jeg kommer aldri i verden til å få et matproblem!" sa jeg litt for bittert og muligens i et litt for høyt tonefall.

Av og til vet man ikke hvordan man skal reagere. Da er det beste alternativet å sparke Caroline i leggen under bordet, håpe på at ingen ser blikkene som sendes frem og tilbake, for så å gå på do mens man småler av hele situasjonen. Noen ganger må man le av ting som egentlig ikke er så veldig morsomt. Galgenhumor er en av de beste mestringsstrategiene som finnes. Og den er i alle fall ikke helseskadelig på noen som helst måte.

I går bestilte Inger og jeg billetter til Minor Majority konserten som skal være her i Bergen et par dager før jeg reiser til Fredrikstad. Jeg gleder meg.

Og så begynte spaserturen.

Tretten

Mørkets Fyrste kommer med kofferten sin i hånden en natt hun er alene. Hun sitter på en stol ved skrivebordet sitt, overfylt med hvite ark og fargeblyanter. Til tross for at kroppen for lenge siden har startet modningsprosessen, har ansiktet fortsatt et tydelig preg av barndommen som holder på å forsvinne.

”Hei,” sier Mørkets Fyrste.
”Hei,” svarer hun.
”Det er noe jeg må fortelle deg,” blikket hans borrer seg inn i hennes, ”det er svært viktig.”
”Å?”
”Ja, jeg tror jeg er forelsket i deg.”
”Vi kan godt være sammen,” hvisker hun
”Kan jeg komme på besøk?” spør Mørkets fyrste og smiler.
”Det kan du,” svarer hun.


Fjorten

”har du lyst til å lære noe morsomt?” spør Mørkets Fyrste.
”ja, det har jeg,” svarer hun.
”vet du hvordan man sliper en kniv?”
”nei,” hvisker hun, ”det vet jeg ikke.”




Femten

”jeg må fortelle deg noe,” hvisker hun.
”ja, gjør det,” ler mørkets fyrste. ”Fortell meg noe jeg ikke vet.”
”jeg er så trett,” sier hun, ”så fryktelig trett.”
”Du kan ikke sove, ikke nå som vi har det så morsomt sammen. Det er ikke kveld engang.”
”Jeg føler meg ikke spesielt bra,”
”Det gjør du nok når vi har vært våken i hele natt. Vi har det så fint,” sier han og stryker henne over håret.
”Det er noe feil med meg…” stemmen hennes er svak.
”Jeg husker ikke lengre hvordan man ler.”



Seksten

”I dag tenkte jeg at jeg skulle presentere deg for en av vennene mine,” sier Mørkets Fyrste en tidlig morgen før hun tar bussen til skolen. ”Du kommer nok til å like han.”
”Å?”
”Ja. Han er flink til å vise deg sannheten.”
”Hva er navnet hans?” spør hun forsiktig.
”Iskongen,” svarer han, ”Men du skal vite en ting før dere treffes: han vet alt mye om deg.”
”Så du har fortalt om meg? Om oss?”
”Selvfølelig. Vi har vært sammen veldig lenge nå,” smiler Mørkets Fyrste og klapper henne på hodet.
”I noen år, ja,” nikker hun bekreftende.
”Han er sikker på at du er allergisk mot brødskiver. Og smør.”
”Det har han helt sikkert rett i,” sier hun, ”helt sikkert.”


Sytten

”se hvor du har ført meg nå,” roper hun.
”Det gjør vel ikke noe om vi må være her en liten stund?” spør Mørkets Fyrste som har Iskongen ved sin side, ” det gjør vel ingenting?”
”Alle dørene er låst,” svarer hun, ”Låst!”
”Sånn er det i fengsel. Men de kommer til å slippe deg ut igjen snart, og da skal vi være sammen hele tiden.”
”Så det er ikke slutt?”
”Nei, det blir det aldri. Jeg elsker deg.”




Atten


”jeg får ikke puste,” hvisker hun med svak stemme, ”det gjør vondt.”
”du kan vel ikke stoppe nå?” spør Iskongen.
”Forholdet vårt er ikke sunt,” svarer hun.
”Jeg elsker deg. Er ikke det nok?”
”jeg har ikke lyst til å være sammen med deg mer”
”Det må du. Jeg får ennå ikke tommelen og pekefingeren rundt ankelen din”.
"Det gjør ingenting. Jeg har fått nok."


Nitten


”Du har sviktet meg,” sier Iskongen, der han står med bøyd rygg, svakere enn noen gang. Rommet hennes er dunkelt og mørkt, og den lille lampen som henger på veggen, kaster et lite lysskjær over ansiktet hennes.
”Den eneste jeg har sviktet er meg selv,” sier hun mens munnvikene trekker seg oppover til noe som ligner på et smil, ”og det gjør jeg ikke igjen.”
søndag

En mørkeblå søndag med lyse nyanser.

Når man våkner med den samme gnagende følelsen, den bitre ensomheten, og angeren for noe man ikke helt skjønner hva er når man ikke har gjort noe som man trenger å angre på - er det ikke fritt for at man blir overbevist om at det kommer til å bli en skrekkelig dårlig dag. Sånn var det i dag: feil fot ut av senga, feil smil i speilet, feil hårfrisyre, feile klær og prikken over i'en: et fullstendig galt klokkeslett. Jeg hadde nemlig glemt å stille klokken tilbake til vintertid, og våknet derfor en time tidligere enn absolutt nødvendig.
Selv om jeg har blitt flinkere til å ikke planlegge alt som skal skje til nøyaktige tidspunkter, fikk jeg likevel et slag midt i fleisen da jeg oppdaget denne feilen. Tiden var også feil.

Det resulterte i at jeg gikk rundt på rommet mitt; flyttet meg fra senga til stolen til datamaskinen til speilet til "Sult" av Hamsun som jeg ikke kommer noen vei i, til kognitive skjemaer, til klesskapet og til kryssordbladet. Når man har forberedt seg på å spise en ordentlig god frokost, blir tiden plutselig uendelig lang når man må gå rundt å vente, bare fordi man har stått opp på et tidspunkt der alt er fullstendig galt. Det blir vanskelig.

Men så viste det seg at det ikke var så ille likevel, og humøret steg noen hakk da jeg kom meg ut av bobla, møtte andre mennesker som var blide og glade; mennesker som diskuterte Ringenes Herre, filmer de likte og ikke likte, Harry Potter bøkene og helt andre dagligdagse ting. Det er en av de fine tingene med å gå på en skole der man bor på internat: selv om man er ensom er man aldri helt alene. Det er alltid noen der som er villig til å gi deg en klem når man trenger det, det er alltid snille ansikter som er glade for å se deg og det er alltid noen man kan tilbringe tid med.
Selv om ting er ganske vanskelig og jeg i blant tar meg selv i å tro at jeg mangler noen viktige ting for å bli frisk og rask, har jeg det så mye bedre enn det jeg har hatt det i hele mitt liv. Det har jeg sikkert skrevet mange, mange ganger - men det spiller ingen rolle. Jeg har det mye bedre.

Og ja, det hjelper å ha mennesker rundt seg. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å fungere på et internat eller i et kollektiv, fordi jeg alltid har hatt en eller annen syk tanke om at jeg kom til å ødelegge både det ene og det andre med den elendige negativiteten min og de forvridde tankene, men der tok jeg feil. Som vanlig. Dette fungerer bedre enn noe annet jeg har prøvd. Dessuten er jeg på god vei tilbake til MEG. Og jeg er noe annet enn en negativ dritt som hyler og skriker og stirrer i veggen hele dagen. Jeg vet det nå.

Dagen har i alle fall blitt litt bedre og humøret har steget noen hakk. Jeg har surret meg bort i en skog sammen med Sondre på jakt etter veien til bensinstasjonen, hengt i en sofa, spist en okei middag, smilt til speilet og fått et smil tilbake. Jeg tror jeg har fått ei lita sprøyte med styrke.

For øyeblikket jeg meg på det viktigste og noe av det vanskeligste man gjør når man har en spiseforstyrrelse:

Kjenne på sult og metthetsfølelsen. Når man har en spiseforstyrrelse blir disse følelsene helt forvrengt, og det er fryktelig vanskelig å vite hva som er hva. Enda vanskeligere er det å spise utenom de måltidene man "skal" putte i munnen. De fleste "normale" mennesker lever jo ikke sånn; etter eksakte klokkeslett og nøyaktig så og så mange måltider, på tidspunkter der man ikke er sulten. Jeg gjør det. Selv om jeg har blitt fleksibel når det gjelder både klokkeslett og matvarer, lever jeg et liv med fem faste måltider om dagen. Å skulle spise utenom disse er fryktelig vanskelig. Det aner meg at det skal mye øving til før man klarer å overvinne den angsten som plutselig kommer når man prøver seg på noe slikt, men... i blant må man. Jeg øver, trener, kjenner på det som er inne i meg og det kan hende at kabalen går opp til slutt.

Mat er den eneste medisinen som fungerer mot spiseforstyrrelsen. Mat og terapi.

Lørdag og elevkveld.

"Der var du tilbake! Hvor har du vært?" spør de. Smiler gjør de også, ser på meg med snille nyskjerrige øyne. Det er sånn det er her: man merker når noen er borte. I alle fall når en eller annen i vennegjengen har forsvunnet i noen dager uten å fortelle hvorfor.
"Ehm..." svarer jeg alltid. Jeg vet ikke hva jeg skal si; det er nesten som hver gang jeg forsvinner ut av en time eller suser av sted i en taxi for å dra til DPS eller hvor det nå enn måtte være. "Jeg har vært på... tur."
Det forklarer selvfølgelig ingenting, så spørsmålene fortsetter alltid med: hvor da, hva har du gjort, har du hatt det fint og så videre.

"Jeg har vært her og der. Jeg har ikke gjort noe. Jeg har hatt det..."

Egentlig er det mye jeg kan skrive om tilbakereisen hit; om den siste samtalen med behandleren min, om alt kaoset som var i hodet mitt de siste dagene og om den samme gamle smørja. Det er mye jeg kan skrive om alle de tankene jeg tenker for tiden om hvordan det kommer til å bli og forlate behandleren min i Fredrikstad for godt, når det skjer i desember, og hvordan jeg tenker på det og det og det, og på hvordan det kommer til å bli fremover. Behandleren min på Capio er det eneste mennesket som jeg har åpnet alle dørene for, og den eneste terapeuten som jeg ikke er redd for å si ting til.
Det er mye jeg kan skrive og det er egentlig mye jeg vil fortelle også, men det er sent og jeg burde vært i seng for lenge siden.

Ellers, ja, jeg er tilbake, og alt er som før. Det er fint å være rundt mennesker som fokuserer på andre ting enn sykdom og være i en hverdag der alt handler om noe helt annet enn behandling og terapi.

I dag arrangerte "Musikk og Vokal" elevkveld.

dadada:


dette er da... Montana - Kine som slår seg løs på en folkehøyskole- utgave av Beat for Beat.

det samme gjelder denne gjengen her.

dette er Espen. Men jeg vet ikke helt hva han skal forestille. Jeg hørte noe snakk om Spice Girls, men...

Egentlig hadde jeg store planer om å være en ukjent pianist fra den ytterste kroken i Nord - Norge, men så kom Kine med den gode ideen om at jeg skulle være hennes... Manager og bodyguard. Så da ble det sånn.


fredag

Smerter i hodebunnen.

0705
”Hva i alle dager er det du driver med?” mumler jeg i halvsøvne, mens ubehaget river igjennom hodebunnen. ”Din forbanna drittsekk! Kan du slutte å rive meg i håret? Hvis du fortsetter slik, kommer håret mitt til å falle av!”

”Men det er du jo vant til!” sier den velkjente stemmen til monsteret som av en eller annen idiotisk grunn har listet seg inn på rommet mitt i løpet av natten.

”NEI, DET ER JEG IKKE. Jeg har spinklet og spart på det der i over et år, og jeg har tenkt til å ha hårstråene på hodet mitt når jeg setter meg på flyet i dag. Jeg er drittlei av at du river og sliter i meg, for jeg har lyst til å ha kroppen, håret og huden min i fred.”

Han ler. Den gyselige og ikke minst ekle latteren hans skjærer igjennom trommehinnene, akkurat som de lydene som kommer hvis du skjærer litt hardt i en tallerken eller skraper neglene mot tavla på klasserommet. En grusom lyd.

”Du vet,” sier han, ”du vet at jeg fortsatt er en stor del av deg. Og det kommer jeg til å være lenge.”

”Bla bla bla. Bla bla bla.” Jeg er sinna, rasende og forbannet. Trist, lei meg – men tårene har i alle fall stoppet, og det eneste jeg har lyst til er å ta tak i kragen på den stygge genseren hans og slenge han ut vinduet. Eller kaste ham i søpla. Eller hente lighteren som ligger på kjøkkenbordet og sette fyr på huden hans. Det er kanskje brutalt, men han fortjener ikke annet. Han fortjener ingen verdens ting, for alt han er er en dritt, et ubetydelig skrekkelig mehe av en gjennomsiktig djevel som jeg ikke ønsker å ha i livet mitt lengre.

”Bla, bla, bla meg her og bla bla bla meg der. Dårlige og fjollete argumenter, jente.” sier han og legger toneleiet i en myk stemme. Den kunne vært som fløyel, hvis jeg ikke hadde visst bedre.

”Jævla dritt, det er det du er. Hvis de sier at jeg er sterk, hvis de sier at jeg har styrke nok til å bekjempe deg, så velger jeg å tro på det. Du har ingenting her å gjøre, og i alle fall ikke i dette huset!”

”Ha ha ha. Jeg er sterkere enn deg. Husker du tittelen på den boka som kom ut i fjor? NOE I MEG ER STERKERE ENN JEG.” Han ler. Og ler. Og ler.

”JEG ER STERKERE ENN NOE I MEG. JEG KOMMER TIL Å GÅ PÅ APOTEKET NÅR JEG KOMMER TILBAKE TIL BERGEN. JEG KOMMER TIL Å KJØPE MEG ET PAR ELLER FLERE SÅNNE ’SOV I RO’ – SÅ MANGE JEG TRENGER FOR Å STENGE IGJEN LYDENE DU SLENGER RUNDT OM KRING.”Jeg roper og jeg bryr meg ikke om om personalet nede i underetasjen hører meg. Jeg bryr meg ikke om jeg vekker pasienter, huset og hvem det nå enn måtte være som befinner seg her. Jeg tror jeg har rett til å kjefte og banne når jeg blir satt i en svært uheldig situasjon som kunne være nok til å gjøre hva som helst med meg og alle de andre.

Og så fortsetter jeg med: ”Ryk og reis. Det er best for deg at du stikker av, hopper ut vinduet og dør. Du lar meg være alene, og du lar de andre jentene her få være i fred! Jeg har ikke lyst til at de skitne hendene dine skal røre dem, fordi de kjemper så hardt for å fjerne det der jævla tullet du driver med.”
Han rister på hodet og river meg hardere i håret. Det kommer til å falle av.

”Jeg kommer tilbake til deg."

”Gjør det du. Men foreløpig, så langt jeg orker og klarer, skal jeg stappe ting inn i ørene mine sånn at jeg ikke kan høre deg. Jeg kommer til å sove med ei hagle ved siden av meg i natt. Før eller siden kommer jeg til å drepe deg. Bare vent å se.”

Ja, elefantstemmen, min forferdelige demon. Bare vent å se. Du er en uverdig dritt.
For første gang på seks år kan jeg si at jeg virkelig er glad for å leve. Livet er vakkert og du skal ikke få lov til å ødelegge det. Ikke for meg og ikke for noen andre. Du har tatt livet til alt for mange fantastiske mennesker og sammen skal vi ta livet av deg også.
torsdag

"Etterdønninger."

"Synes du det er greit å stå frem slik, sånn som du gjorde i går? Jeg tenker... med tanke på skolen og alt det der?" spurte et av personalet høflig da jeg gikk ned for å hente agurk. Jeg liker nemlig å ha agurk som pynt på pålegget.
Det var ingenting negativt i det hun sa, og jeg skjønte at det bare var et spørsmål rettet mot hvordan jeg egentlig hadde det, og hvordan det hadde vært for meg.
"Ja," svarte jeg. "Jeg bort tross alt på Hylke, og der ser vi ikke på tv." Det er sant. Joda, The Simpson står på nesten hele dagen, men det er noe helt annet.
"Jeg tenkte litt på det i begynnelsen. Men det gjør ingenting, for det er den saken som betyr mest for meg i hele verden. Nå har jeg, Heidi og Juni gjort det vi kunne gjøre og for håpentligvis har vi skapt en eller annen reaksjon fra noen."

Det er greit. Det er ingenting å skamme seg for. Det å ha en sykdom er en, ja, hva skal man kalle det? En situasjon alle kan havne i. Man velger det ikke akkurat selv.

I dag vet jeg ikke hvordan jeg har det, men det er ikke spesielt bra. Jeg føler meg helt tom og tappet for alt som er av følelser. Jeg er ferdig med å le av meg selv, ferdig med å tenke på at jeg kanskje sa feile ting og ferdig med å tenke på enkelte ting som hendte i går.
"Det er helt vanlig å få en eller annen form for reaksjon," sa behandlerne til oss i går.
"Jeg er glad for at dere ikke reiser i morgen, både på grunn av de reaksjonene som kanskje kommer og på grunn av all energien dette har tatt."

Et eller annet vondt sitter langt opp i brystet, og jeg... føler meg ensom. Igjen sitter jeg plutselig igjen med noe jeg var redd for da jeg var liten: jeg frykter det og igjen bli alene. Om nettene, da jeg var rundt sju og til jeg var tretten, så jeg for meg hvordan huset vårt kom til å brenne ned, og at rommet mitt kom til å være det eneste som sto igjen. Når alt kommer til alt er det absolutt ingen grunn til at ting skal være sånn, men det er det likevel.

Om det er "etterdønninger" fra i går er jeg usikker på, men noe er det i alle fall og det er ikke så veldig mye jeg kan gjøre med det. Men det ingentinget som er på innsiden av meg er ikke spesielt fint eller godt eller noe som helst.
Jeg håper det forsvinner i løpet av dagen. Gjør det ikke det, kommer dette til å bli en lang dag.
onsdag

Psykisk kan du værra sjæl!

Egentlig hadde jeg mange planer om å fortelle mye om dagen i dag, om alt som har skjedd og alt det der - men så har luften gått ut av ballongen og jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal skrive.

Det har vært en lang dag med mange kameraer presset opp i fjeset fra vi ankom stortinget 0930 og til vi dro derfra flere timer senere. Det har vært tårer, bilder, spørsmål fra all verdens mennesker, gåing, frysing, papirer meg her og papirer meg der - og så veldig mye annet. Jeg har aldri følt meg så sårbar og naken før i hele mitt liv som da jeg, Heidi og Juni ble filmet av NRK (de skal også sende noe i løpet av de nærmeste dagene), og jeg gråt mens jeg fortalte om min egen situasjon og det som skjer i Helse Nord.
Jeg vet at flere av dere alt har sett utdrag av filmingen og intervjuene på TV2 og kanskje hørt det lille som gikk på P4 tidligere, så egentlig trenger jeg kanskje ikke å si så mye.
Selv i ettertid vet jeg ikke hva jeg føler eller hva jeg tenker om noe som helst.




før jeg går å gjøre et forsøk på å sove, må jeg takke dere for alle de fine tilbakemeldingene vi alle sammen har fått i ettertid.

Tilbake.

Nå er vi tilbake på Capio. Det har vært en lang dag - og jeg skal fortelle mer om alt sammen senere når jeg har fått pustet litt.
Følg med på nyhetene!
tirsdag

Tjoheifallerei på Capio.

Og så er jeg ferdig med mitt nittende år da, og... har begynt på mitt år nummer 20. Jeg må innrømme at det er litt rart å tenke på det.
Men JØSS! For en dag det har vært; en veldig lang og kaotisk dag med masse papirarbeid og allverdens annet. Den er heldigvis snart over.
dagen har vært slik:
0640 rev Juni opp døren (hun er i leiligheten sammen med meg) og sang bursdagssang med groggy- morgenstemme. Hun sier selv at hun var så trett at hun nesten ikke husket teksten på "Hurra for deg". Akkurat det gjorde ingenting, for jeg var ikke ved mine fulle fem, etter nok ei natt der jeg ikke hadde sovet spesielt godt.
Jeg fikk servert kaffe og en gave innpakket i fint papir på senga. Gaven var ei bok som heter noe så fint som "Den blå skriveboken," og hun hadde kjøpt den fordi det som sto bakpå minnet henne om meg. Jeg må si at det frister litt mer å lese i den boka der, i stedet for "Sult" som jeg har lånt av læreren min, og som jeg derfor blir nødt til å lese.
Juni og jeg hadde planlagt pannekakelunsj i dag og siden vi begge to var veldig klar over hvor mye vi måtte gjøre ferdig i løpet av dagen, gjorde vi forberedelsene til både middag og lunsj rundt klokkeslettet på bildet lengre opp.
Jeg skulle gjerne skrevet et ordtak som handlet om hvor fint det er å lage mat tidlig på morningen, men jeg fant dessverre ingen.
Da Juni og jeg trasket ned trappene til første etasje i åttetiden for å hente de solbærsmakende herlighetene, ble jeg møtt med bursdagssang og PRINSESSEKRONE! Jeg rødmet helt ned til tærne. Men jeg må jo si at det var litt fint også. Jeg har ikke hatt sånn prinsessekrone siden... veldig lenge.
vi spiste en standard Capio- frokost, og Juni "storkoste" seg med havremelk.
(men i kveld... fant hun ut at hun har blitt ganske glad i den melka likevel)

Dagen vår har vært preget av det som vises på bildet over. Sortering av dokumenter, kopiering, skriving, fiksing og diksing. Det har tatt utrolig mye tid og energi.



nærbilde av bursdagskrona! Hvordan jeg skal få den med meg tilbake til Bergen har jeg ikke funnet ut enda.

Jeg må selvfølgelig vise dere et bilde av den boka jeg fikk av Juni - og dadadada! Den Paulo Coelho greia ved siden av, fikk jeg i posten av mamma og pappa, sammen med et brev fra... NAV. Men uansett: jeg holdt på å lete meg ihjel etter årsplanleggeren for 2009 i fjor, uten å finne den fordi den var utsolgt. Så i år... ønsket jeg meg den i bursdagsgave. Og jeg fikk den også!


Under "Fika", eller mellommåltidet, var det nok en bursdagssang, klemmer, kake (!) og kaffe, bursdagsgave fra jentene (bildet over), nydelige roser fra menneskene som jobber på huset, flere klemmer, krav om å ha bursdagskrone på hodet og jeg som rødmet fra jeg satte meg ved matbordet til jeg fikk gå der fra.

Selv om det har vært en av de lengste og mest "stressete" bursdagene mine på årevis, har det også vært den dagen jeg har kunne feire på en måte som føles viktig og nødvendig: jeg, Juni og Heidi har brukt omentrent hele dagen på forberedelser for morgendagen. Det føles bra. Nå har vi bare å printe ut noen brev vi fortsatt venter på, sette alt sammen inn i permer og bunker, og så er vi klar. Ferdige.
For øyeblikket driver jeg å forberede meg mentalt til å dra til det o'store stortinget i morgen.
I morgen blir det frokost klokken 0600, avreise fra huset 0700 og oppmøte på stortinget 0930. Jeg er så spent.
mandag

Tautrekking.

13:15

"Jeg tror vi leker hodeleken i dag, Annika," sier hun.
"Det gjør vi nok," sier jeg. "Det ser sånn ut."

Hodeleken er en greie jeg og behandleren min har begynt med i dag, men som egentlig har ligget lenge i lufta. Den foregår hver eneste mandag, spesielt disse mandagene etter jeg har kommet tilbake fra "verden" og "livet der ute" og inn i Capio - bobla.
Det er standard.

Hun sitter på sin side av skrivebordet, godt plassert på den blå skrivebordsstolen sin med skjermen på datamaskinen vendt slik at både jeg og hun kan se den - mens ukens behandlingsplan lyser som en sol. Jeg sitter som vanlig på den andre siden med knærne trødd helt opp under haka, og ser rundt om kring og over alt.
Etter måneder med akkurat den samme scenen, har vi lært alle de vanlige frasene og replikkene som ramler ut av munnen til den andre på en slik dag, og det er derfor unødvendig å bruke ord. I alle fall rundt noen temaer.
Hun nikker, jeg rister på hodet, hun nikker to ganger, jeg rister på hodet tre ganger, hun nikker, jeg rister og så videre.

"Jeg har ikke noen argumenter," sier jeg til slutt. "Jeg har ikke noen argumenter igjen, og det er ikke engang noen vits i å prøve å få deg til å forandre mening, for det klarer jeg ikke. Du vet nøyaktig hva jeg kommer til å si, og jeg vet akkurat hva du kommer til å si. Vi kan sitte slik i all evighet, bortsett fra at du vet like godt som jeg, at du kommer til å vinne. Jeg kommer til å gi etter."

Sånn er det alltid. Hun er sterkere enn meg, nesten like sta og siden hun vet at jeg alltid ender opp med å si "JAVELDA GREIT DET. DU ER TEIT MEN SÅNN FÅR DET BARE VÆRE. DET ER IKKE NOEN VITS I Å DISKUTERE DETTE."

Det er som om vi har en sånn tautrekke- konkurranse som man leker en gang i blant når man er på turer eller hvor man nå enn befinner seg. Jeg står på den ene enden med et tykt ekkelt tau i hendene mine og hun står på den andre. Jeg trekker, drar, sliter, strever og legger hele kroppsvekta mi og vel så det for å få henne til å slippe taket; men neida, det gjør hun ikke. Hun står fast som et fjell, limt til bakken, og trenger ikke å dra hardt en gang. Hun trenger ikke mer enn en hånd for å vinne og det ender med at jeg faller, uten å slå meg spesielt hardt, og blir sittende på bakken mens jeg ser på henne.




slik ser det ut: Behandleren min med en hånd, og jeg som legger all tyngden jeg måtte ha på den andre siden. Jeg, mørkets fyrste og selfølgelig *trommevirvel* elefantstemmen.
Men når alt kommer til alt er det ingen konkurranse, det er ingenting som skal vinnes eller tapes eller noe som helst: det er bare hun som skal prøve å få meg til å forstå at noen ting kan man ikke gå utenom, og hvis jeg følger de rådene hun gir meg, ja, da er det jeg som vil stå igjen som seierherren. Det vil være jeg som står der, på den ene siden av tauet, sterk nok til å felle både Mørkets Fyrste, Elefantstemmen, Herr Angst og alle andre indre demoner. Det er sånn det kommer til å bli. Og det er sånn det skal være.
Likevel kan jeg ikke la være å le av de bildene jeg og hun bruker i samtalene våre. Metaforer meg her og metaforer meg der - men i blant fungerer slike ting bedre som forklaring på noe, enn det vanlige ord gjør.
Så. Ja, jeg har krøpet til korset, ja, jeg har nikket uten å si ja, ja, jeg har åpnet munnen og tatt en bit av det sure eplet - åpnet nok to flasker med fresubin og slurpet i meg suppa. I blant tror jeg at det aldri kommer til å ta slutt, for det ser jo ikke akkurat sånn ut, men... folk sier at det gjør det. Det håper jeg inderlig, for nå er jeg DRITTLEI av å gjøre det samme om og om og om igjen. Alt jeg trenger er litt styrke til å hoppe av den tynne linja jeg blanserer på, slippe bremseklossene og bare... hoppe i vannet, som behandleren min så fint sier.
Men det kommer. Bare vent! Fortsettelse følger som vanlig. Og jeg venter like spent på den som alle andre.

Mandag i Fredrikstad.

Ja, og så er jeg tilbake i velkjente Fredrikstad. Ting er ikke forandret her, men det hadde jeg vel egentlig ikke forventet. Det er som om tiden har stått på stedet hvil siden jeg var her i september og sånn er det alltid. Den eneste forandringen jeg kan se, er det som har skjedd med de andre jentene i løpet av den tiden jeg har vært borte - og den er fantastisk. Levende blikk, ordentlige smil og samtaler som ikke går i stå fordi ordene har begynt å komme tilbake igjen. Selv om jeg vet hvor vanskelig og tøft det er - for sånn er det for meg også, er den følelsen jeg får når jeg ser på dem så god at det ikke kan beskrives. Det er liv. Livslyst.

Det var litt vanskeligere å komme tilbake enn det jeg hadde trodd. Jeg var ikke akkurat forberedt på det, men man kan ikke akkurat bestemme seg hvordan ting kommer til å bli på forhånd. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har mange dager igjen av behandlingen her og jeg er nødt til å være 100% tilstedeværende de dagene jeg tilbringer her på huset, selv om det i blant frister å grave seg ned under dyna og ta avstand fra alt sammen. Det er ikke noe poeng i det.

Jobbe. Fokusere. Akseptere. Hoppe inn i ting som er vanskelige. Å utsette de tingene som gjør vondest er bare å forverre alt sammen. Og siden det endelige målet er å bli frisk, må jeg før eller siden måtte gjøre de tingene jeg absolutt ikke har lyst til å gjøre.

I dag er det mandag - og foreløpig går det ganske greit. Siden jeg har tusen "baller" i luften for øyeblikket, har jeg rett og slett ikke tid til å kverne rundt i min egen dritt og stirre i veggen. Selv om man skal leve i "nuet", spesielt når man jobber i en friskhetsprosess, er det å holde på med ting man brenner for, en av de mest effektive metodene for å holde elefantstemmen og annet tull på avstand. Det å kunne fokusere på de tingene som er mye viktigere enn ens egne problemer er noe av det beste som finnes.

For øyeblikket skriver jeg på brev som skal til stortinget på onsdag - og jeg oppfordrer fortsatt alle som har noe de skulle sagt, til å skrive noen ord. Det har begynt å komme noen mailer og ordene som er skrevet ned er så sterke. Vi jobber beinhardt med å få ting ferdig til stortingsbesøket, og selv om jeg er fryktelig sliten (standard) er det verdt det.




lørdag

Utfordring og oppfordring.


I går fikk jeg en veldig spennende telefon.

I stedet for å forklare alt sammen, kopierer jeg inn det ene brevet som er sendt til alle som er medlem av Capio- gruppa på facebook.



*
Onsdag 21.10.2009 Skal Monika Fagerli (daglig leder og psykolog), Grete Hartviksen (psykiater og overlege) ved Capio Anoreksisenter, samt Heidi Christine Øverland, Annika Alexandersen og Juni Raak Høiseth som er pasienter fra senteret til STORTINGET. Vi skal delta på stortingets spørretime. Bent Høie har stilt spørsmål ang. Capio. Vi vil deretter sannsynligvis få muligheten til å møte den nye helse og omsorgsministeren.

I den forbindelse har vi tenkt å overrekke en rekke brev og dokumenter som har blitt skrevet i vår kamp om å få Capio inn under fritt sykehusvalg.
Dersom dere har noe på hjertet eller noe dere ønsker å meddele ministeren, tar vi mer enn gjerne imot dette og overrekker det. Jo mer, jo bedre!

Vi vil gjerne ha brev frå både venner, bekjente, pårørende, pasienter, tidligere pasienter og alle andre som måtte engasjere seg i saken.
Det er viktig at vi får formidlet at det trengs et større mangfold, større frihet for pasienter til selv å velge behandlingsplass, og å kunne ta i bruk det private behandlingstilbudet for spiseforstyrrelser.

Brevene kan sendes til Capio Anoreksisenter, Åsebråtvegen 36B, 1605 Fredrikstad. Merk konvolutten "Fritt sykehusvalg"

VIKTIG: Vi må ha brevene innen tirsdag 20.10.2009
Dersom noen ønsker det kan det også sendes på mail til: junirh@gmail.com

Dette er spørsmålet som vil bli stilt under spørretimen:

11. Fra Bent Høie (H) til helse- og omsorgsministeren
Vil Regjeringen sørge for at personer fra hele landet med spiseforstyrrelser får mulighet til å velge å få behandling ved Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad hvis det er det tilbudet som raskest kan gi hjelp?


Med hilsen

Heidi Christine Øverland, Annika Alexandersen og Juni Raak Høiseth.



*
Jeg håper noen av dere har lyst til å sende et slikt brev, skrive et eller annet – og det trenger ikke være en fryktelig fornem greie om ditten og datten, men bare noen ord om hva man tenker om situasjonen og saken. "Alle monner drar", som det så fint sies.

Brev kan også sendes på mail til meg, eller via facebook, og så leverer jeg disse videre til menneskene på stortinget.

annika_alexandersen@hotmail.com
torsdag

Torsdag


Hva sier man egentlig når en assisterende rektor eller hva dette mennesket nå enn er, spør hvordan man har det?

Her om dagen (kanskje det var i går) da jeg gikk over den ene plattingen her på skolen, på vei til biblioteket møtte jeg på person X, som altså er en slags rektor. I blant har folk en tendens til å dukke opp på de minst passende tidspunktene - det var iskaldt, jeg hadde ingenting å si og det eneste jeg hadde lyst til var å plassere rumpa på en av de mindre gode stolene der for så å slenge laptopen på fanget.

"Hei Annika!" Sa X. Blid og fornøyd som personen så ut til å være, stoppet X opp og sendte meg et strålende smil. Jeg nikket, presset munnvikene oppover slik at tennene ble synlige for å være et høflig menneske. Det er viktig å være det.

"Hvordan har du det?" Spurte X.

"Bare bra," svarte jeg. "Bare bra."


 

I blant innbiller jeg meg at dette spørsmålet om hvordan det er, bare er en frase for å vise at man bryr seg på en eller annen måte, eller kanskje ikke det engang. Det er helt vanlig å spørre folk man så vidt kjenner om hvordan de har det, bare fordi det er vanlig. Det er normalt og det er sånn det skal være. Jo da, X gjør nok det; mennesket er et voksent menneske som har valgt å jobbe med ungdom, og da er det i grunnen ganske naturlig å bry seg om de man tilbringer mye tid sammen med.

Men hvordan ville X reagert hvis jeg svarte fra hjertet? Hvordan ville det tatt seg ut? Hva ville reaksjonen til X vært hvis jeg hadde lagt sjela mi å svare på et spørsmål som det?

"Nei, X, nå skal du høre her... Humøret mitt er like stabilt som været i Bergen er til tider, og jeg må si at jeg synes det er ganske så slitsomt. Det har seg nemlig slik at jeg ofte har en slags stemme i hodet. I perioder er den sterkere enn andre og da er ting fryktelig kjipt. Den kaller jeg elefantstemmen og den er slem. Den får meg til å tro at jeg ikke er god nok på noen som helst måte, den får meg til å føle ting som er veldig vanskelige og sånn. Men jeg har også en fin stemme, skytsvergen, og det er denne jeg henter frem når stormene raser som verst. Jeg prøver i alle fall på det, skjønner du."

Det skulle tatt seg ut, det!

Men... Nå mener jeg ikke at "har du det bra?" er et idiotisk spørsmål som man ikke burde stille noen, fordi det er noe av det fineste folk kan gjøre i blant, spesielt mennesker man stoler på. Men likevel.


 

Det har vært en litt spesiell dag.

Jeg har hatt en av de lengste nettene på lenge, uten spesielt mye søvn, og når jeg står opp etter en slik natt pleier jeg alltid å være oppe i skyene. "Ruset på tretthet," kan man kanskje kalle det. Selvfølgelig kommer det bivirkninger etterhvert som fører til at alt blir helt forferdelig.

Uansett. I formiddag hadde vi besøk av en mann på skolen, Hans Inge Fagervik. Han er artist. Hans Inge holdt et foredrag om vennene han hadde mistet i rus, om det å bli avhengig av alkohol og hardere stoffer, om forskjellige ting og tang; han spilte sanger han har laget og til slutt snakket han om det å være "god nok" og om den svenske prinsessen, Victoria, som slet med spiseforstyrrelser.

"Du er god nok. Det finnes bare en av deg." - Det var slike ord han brukte.


 

Under hele foredraget kjente jeg hvordan klumpen dunket i halsen og hvordan tårene presset bak øyelokkene. Det var så fint og trist alt sammen, og jeg er sikker på at alt han sa fikk alle og enhver til å tenke. Da han hadde fortalt om Victoria, spiseforstyrrelser og sånt, rant det over. I det foredraget var over og det var tid for lunsj, klarte jeg ikke å holde meg lengre. Det var ikke akkurat verdens lengste tårestrøm, men akkurat der og da var det godt å kaste seg rundt halsen på Siren og bli holdt rundt.

Dessuten har jeg vært på DPS, noe som ikke var så... givende. Spørsmålene hun stiller meg, måten hun sier ting på og... Men jeg prøver å tenke på at hun dama er veldig ung og uerfaren, og at jeg bare må gi det tid. Jeg skal jo bare gå til henne frem til jul, så... nei, jeg vet ikke.

Betydning.



jeg skal skrive noe mer spennende og innholdsrikt senere i dag, for egentlig tror jeg at jeg har mye å fortelle om. Men først vil jeg bare vise dere hvordan tatoveringa mi ser ut, nå som jeg har tatt av plastikken og alt:
og "La vita e bella" betyr "livet er vakkert." Det er noe jeg har lært meg i løpet av det siste året, og ei setning som betyr veldig mye for meg. I blant trenger man få en liten påminnelse.
onsdag

Ja jøss.


endelig.
tirsdag

Diverse.

Den første dagen på kurset i "kropp og selfølelse" var utrolig bra. Egentlig skulle vi være syv deltagere, men det var bare fire av oss som møtte opp. Det viste seg at jeg var den yngste av vi som var der, men det gjorde ingenting. Jeg følte meg verken utilpass eller dum av den grunn.
I begynnelsen skulle vi tenke over hvorfor vi hadde meldt oss på, og hva vi ville ha ut av disse seks gangene vi skal være der sammen - og egentlig visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.
"Få litt bedre innsikt i ting og tang, kanskje," svarte jeg, "og... bedre forståelse for hvordan kropp, følelser og hodet henger sammen. Det er noe av det vanskeligste som finnes."

Vi tok opp noen situasjoner som vi hadde opplevd som vanskelige, og jeg fortalte om det som hendte på legekontoret for en stund siden. For første gang siden den hendelsen fant sted begynte jeg å gråte. Det var litt rart siden jeg aldri feller noen tårer når jeg er sammen med andre mennesker, bortsett fra på kontoret til behandleren min en gang i blant - men... siden kurslederen hadde dratt med seg kleenex og allverdens, var det tydeligvis greit å gråte. Det er lov og i blant har man behov for det.

På slutten av dagen gjorde vi nok en øvelse.
"Er det greit for deg Annika at vi gjør det?" spurte kurslederen meg før vi begynte. Hvorfor hun spurte akkurat meg og ingen av de andre, vet jeg ikke - kanskje kan det ha noe med alle tårene jeg felte og sårbarheten jeg tydeligvis ga uttrykk for, men det er ikke godt å vite.
"Ja," svarte jeg. For det var det. Jeg har tross alt meldt meg på av egen fri vilje, og da er det et poeng i å delta i ting.

Greia var: vi skulle tusle rundt i rommet, late som om vi hadde en stor hale festet til kroppen der all bagasjen skulle sitte fast, og vi skulle se for oss forskjellige situasjoner som har skjedd, ting som har vært og er vanskelig og mennesker som har vært og er en del av livet. I blant skulle vi se oss over skulderen for så å riste av all dritten vi ikke ville ha der lengre.
Det endte med at jeg ble stående nesten på samme sted i de fem minuttene mens jeg gråt. Igjen.
"Det var vanskelig. Bagasjen min var så tung at jeg nesten ikke klarte å gå. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned på rumpa og gi opp, fordi det var så vidt kroppen min orket å drasse på tyngden."

De to timene var både vonde og fine, og da jeg dro der fra følte jeg tom.

I dag er jeg fryktelig sliten og jeg kunne følt meg mye bedre. Mamma har ordnet med flybilletter - jeg drar til Capio på søndag og skal feire nittenårsdagen min der. Det blir kanskje ikke den beste bursdagen jeg har hatt, men selv ei "feiring" på Capio, kommer til å bli bedre enn sist høst. Det skal ikke så mye til.
Jeg har skrevet ferdig en scenisk tekst, ringt behandleren min uten noe spennende å si og senere skal jeg møte Inger.

Det blir helt sikkert fint å komme seg litt ut selv om jeg har mest lyst til å ligge i senga resten av dagen.
mandag

Tilbake i Bergen og en boks med sjokolade.

Da jeg tuslet ned på rommet mitt i går kveld sammen med to av kameratene mine, sto døren min på gløtt - noe den sjeldent gjør. Og da jeg tok en titt på skrivebordet mitt, fikk jeg litt av en overraskelse: Karianne hadde sneket seg inn, lagt igjen en lapp på skrivebordet mitt sammen med en boks med sjokoladebiter. "Du er herlig. Qoute: Spis, elsk, lev," hadde hun skrevet og hjertet mitt gjorde et lite hopp. I det jeg løftet opp lappen for å lese den, hadde jeg mest lyst til å gråte. Ikke for noe annet enn den gleden som strømmet igjennom kroppen min og som ga meg noe jeg ikke har følt på fryktelig lenge.
"Hva er det?" spurte en av guttene, mens han studerte meg og jeg har ikke en fjerneste anelse om hva han kunne tenke. Det måtte ha sett utrolig merkelig ut; jeg som sto der med verdens rareste smil etterfulgt av et hviskende: "åh, Karianne er ei morsom jente," før jeg forklarte hva hun hadde gjort.

Jeg kunne ikke akkurat sette igang med å stortute der jeg sto, for hvem kan bli så lykkelig for noen sjokoladebiter i et glass, sammen med en lapp som det? Jo, jeg kan. Jeg ble det og jeg tenkte på denne gaven eller hva jeg skal kalle det resten av kvelden. Det er det fineste jeg noen gang har fått. Den fineste pressangen, overraskelsen noen har gitt meg i hele mitt snart nittenårige liv. Og det jeg følte, det jeg fortsatt føler, kan ikke noen ord i hele verden beskrive.
Om jeg kommer til å spise det opp, vet jeg ennå ikke - kanskje ikke akkurat nå som tankene raser og elefantstemmen gnåler, selv om jeg fortsatt klarer å bite tennene sammen og prøver å be dritten holde kjeft. Det er ikke så enkelt, men... man kan ikke gi opp av den grunn. Det får bare svi og gjøre vondt, og jeg vet at det er en del av den prosessen jeg er i nå. Sånn er det bare og sånn kommer det til å være ei stund fremover. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Ikke noe annet enn å akseptere, stå i det og gjøre så godt jeg kan. Har man tatt et valg, så får man bare fortsette. Man blir ikke frisk av å gi opp, kaste inn håndkleet hver gang ting blir tøft.

Det er vondt. Det gjør vondt. Det er vanskelig.
Så... kanskje ikke nå. Kanskje ikke akkurat i dag eller i morgen - men i fremtiden. Uansett er det det fineste som har skjedd på veldig, veldig lenge. Muligens er det uforståelig og merkelig for folk flest, men det betyr ingenting.

Og det er godt å være tilbake. Fint å se alle de smilende ansiktene, høre latteren og menge seg med mange mennesker man virkelig liker.

I dag begynner kurset i "Kropp og selvfølelse", og jeg gleder meg. Det aner meg at jeg kanskje kommer til å få mer ut av det enn de timene jeg har på DPS - det blir spennende å se.
Dessuten har Inger bursdag, og jeg håper hun får en fin dag.

bilder fra lørdag:

lørdag

Forsøk.

"Du kjenner Annika - måten å leve på," sa hun til meg da jeg satt på kontoret hennes for første gang i livet mitt. Den første gangen, de første minuttene som skulle bli så mange fler i løpet av halvåret. Den gangen visste jeg lite om det.

Jeg sa ingenting der jeg satt selv om jeg hørte alle ordene hennes og prøvde å la disse synke inn. Jeg var apatisk og tom, og stirret ut i luften på ingenting. Det var ingenting å se. Jo da, jeg kjente den veien jeg hadde gått. Den lange, uendelige gata uten lyktestolper eller noe mål i sikte. Stien av ingenting.

"Så... du kan velge å gi dette et forsøk. Du kan velge å prøve denne metoden, og fungerer det ikke for deg - kan du alltids gå tilbake til det du gjorde før. Den måten å vandre igjennom livet kan du. Du kjenner den. Det skader ikke å prøve."

Ja, den veien kunne jeg. Den måten å leve på visste jeg alt om, og det var for så vidt det jeg kunne. Jeg hadde ikke kunnskaper om noe annet; det var det jeg kjente, det var det jeg hadde holdt fast i, selv om jeg ikke kunne fordra det. Jeg hadde ingen erfaringer om noe annet og ingenting å skrive i den positive dagboka mi som jeg liksom skulle lage. Det var ingenting. Livet var ingenting. Jeg var ingenting og det var alt. Jeg visste ikke hvordan det var å være levende på ordentlig, og det var lenge siden jeg kunne glede meg over noe. Det var evigheter siden jeg hadde smilt fra hjertet, latteren var forsvunnet som alt annet. Ingenting, ingenting, ingenting - det var alt. Jeg levde i intet. Jeg var null. Jeg var... jeg var ikke.

Der jeg satt, alene på det kontoret, var jeg så redd at jeg hold på å tisse på meg. Egentlig visste jeg ikke hva jeg fryktet; kanskje for å gi slipp på det eneste jeg visste, kanskje for hvordan det kom til å bli, kanskje for... kanskje ditt og kanskje datt. Kanskje. Kanskje. Kanskje.
Alt var et spørsmål; hvor ville jeg være om et halvt år hvis jeg ikke prøvde? Hva ville skje med meg? Hva? Hvis? Hvordan? Når?

"Ja vel," hvisket jeg. Ingenting kunne bli stort verre. Selv om jeg var fullstendig klar over hvor vond den første fasen kom til å bli, kunne fint lite toppe det sorte grusomme hullet og den tilværelsen som var totalt meningsløs.

*
Jeg tror jeg har skrevet noe lignende flere ganger før, og kanskje er det ikke noen vits i å gjøre det igjen.
Prøv. Test. Gi ting et forsøk. Selv om man tror at man vet hvordan det kommer til å bli hvis man tillater seg selv å gjøre det, trenger det ikke å bli slik. Det trenger ikke det.

If I had to choose again, this is what I'd choose

Klokken er ikke mer enn 1300 og jeg er sliten uten å vite hvorfor. Jeg har ikke gjort noe som helst denne uka som har vært spesielt anstrengende eller krevende, siden jeg har tilbrakt omentrent alle timene jeg har vært våken fremfor datamaskinen med facebookspill som eneste tidsfordriv.
Selv om det nesten har vært uutholdelig, er det egentlig ikke så ille når jeg tenker etter. I blant må man gjøre ting man ikke kan, og for min del er det å gjøre absolutt ingenting. Jeg kan ikke fordra å sitte stille i timevis uten å gjøre noe meningsfullt.

I går var jeg og Sunniva på psykiatridagene. Hvert år, rundt verdens psykiatridag, har Åsgård, det psykiatriske sykehuset her i Tromsø en greie. Det er forskjellige temaer hvert år, og det kommer flere forelesere fra landet. Mennesker som vet hva de snakker om og som har drevet med det i noen år. Jeg fikk bare med meg et foredrag, men det gjør ingenting. Bak oss satt et par jenter som egentlig ikke hadde noe der å gjøre:
"Vi bryr oss ikke," mumlet de bak ryggen min mens ei dame sto på scenen og fortalte om ungdom, press rundt seksualitet og diverse greier om dagens forvridde syn på kroppen.
"Samma dritten. Hvorfor må hun stå der hele tiden? Det er jo bare piss alt sammen."

Jo da, jeg respekterer at noen mennesker ikke bryr seg om psykisk helse og alt det der, men da forventer jeg at de kan forstå at det er noen av de som er i salen faktisk er der for en grunn. Det er vel ikke for mye å be om?!?!?!??
Egentlig er det ikke så rart at psykisk syke mennesker ikke blir forstått, akseptert og sett når det er haugevis av folk med samme syn på ting og tang som jentene bak meg.

*

Kofferten min er nesten ferdigpakket. I morgen klokken 1355 suser jeg av gårde til Bergen igjen, og jeg selv om jeg ikke har følelser for noe som helst, vet jeg innerst inne at det kommer til å bli fint å se folk igjen.

Jeg blir der bare i ei uke før det er tid for nok en tur til Capio og siden jeg skal tilbringe bursdagen min der, skal jeg, Merete, Sandra og Sunniva spise ute i kveld. Deretter er det kino sammen med Kine og foreldrene hennes, og selv om jeg er fryktelig sliten tror jeg det kommer til å bli en ganske okei dag.


Og plutselig er det fint å oppdage at bukser som har vært ikke-passende
sitter som et skudd! En liten seier, og en sunn tanke.
this is how I feel good about myself.



Da jeg så igjennom bildene på mamma og pappas kamera fant jeg dette:et fantastisk bilde av pappa

et hjerte laget av hendene til lillesøster og bestevenninna hennes
som hun har kjent i mange år.
Det er kjærlighet

Og noen veldig fine bilder av lillesøster:

Videre utdannelse.


De siste dagene har jeg tenkt ganske mye på hva jeg skal gjøre til neste år. Typisk meg det; hoppe frem og tilbake i tid, og glemme det såkalte "nuet". Sånn har det bestandig vært. Selv om jeg har blitt flinkere til og, bokstaveligtalt, drite i noen ting, har jeg fortsatt den greia med å planlegge, tenke og overdrive enkelte ting. Men, som jeg skrev for et par dager siden: det er ikke lengre verdens undergang om det ikke blir helt som jeg vil.




"Jammen, Annika da," sa mamma da jeg la frem alle forslagene mine ved middagsbordet i går. "Du trenger vel ikke tenke på det nå? Ta dette året først, og så får du se hva som skjer til neste høst."





Ja da, det er jo noe i det. Jeg har for første gang på veldig lenge vært så pass psykisk og fysisk sterk at jeg kan gå på skole som "folk flest", og det er et helt år igjen til neste gang jeg må gjøre et eller annet. Planen er å gi videregående et nytt forsøk, for jeg begynner å bli ivrig etter å studere. Selv om jeg vet hvor god tid jeg har, er det ikke fritt for at jeg blir utålmodig og føler at tiden løper fra meg. Den gjør ikke det. Helsa først, sier alle sammen, og det er sant. For hva i alle dager skal man med en utdannelse hvis man ikke kan bruke den til noen ting?



Det viktigste valget, den viktigste skolegangen og den vanskeligste men mest nødvendige jobben jeg noen gang har hatt og tatt, er det jeg har drevet med det siste året. Uten det ville jeg antakeligvis ikke vært noen ting og jeg ville aldri hatt muligheten til å gjøre de tingene jeg gjør nå. Inne i hodet mitt surrer en film, bilder av alle årene som har gått; dager som repeterer seg selv om og om og om igjen. Jeg ville ikke klart meg uten den kunnskapen jeg har fått innenfor de vanskelige fagene: MATmatikk, leve livet for seg selv og ikke for et monster som har tatt bolig inne i seg selv, alternative mestringsstrategier og generelt; kognitiv terapi. Den studieretninga som har lært meg mer enn jeg noen gang har lært i løpet alle de årene jeg tilbrakte på grunnskolen eller i løpet av grunnkurs på videregående – det skoleåret jeg faktisk har fullført. Når jeg tenker etter kan jeg være ganske fornøyd med det.




Jeg har alltid sett på livet som en slags skolegang, og i årevis har jeg hatt det for meg at jeg i det jeg lå på dødsleiet og fikk vitnemålet, kom jeg til å få "ikke fullført" i noen fag. Stryk på eksamen. I dag forstår jeg at ingen kan feile så fullstendig; uansett hvor vanskelig man har det og har hatt det, vil det alltid være noe der og det er umulig å feile helt og holdent selv om det kan virke sånn i perioder. Det er ikke mulig.





Når jeg har fullført de atten dagene jeg har igjen på Capio, har jeg fullført noe jeg aldri trodde jeg kunne. Jeg trodde jeg var dødsdømt til å ha det forferdelig, grusomt og smertefullt, jeg trodde jeg fortjente å ha det slik som jeg hadde det og jeg trodde det var meningen at det skulle være slik. Sånn er det ikke. Noen mennesker har det vanskeligere enn andre. Sykdom er ikke noe man velger selv, uansett hva det nå enn måtte være og selv om man ikke tenker på det: alle kan bli syk.





Det å kjempe for seg selv, lytte på hjerteslagene sine, kjenne etter hvordan man egentlig har det er en eksamen i seg selv. Akkurat som det er å gå på en vanlig skole eller universitet, er det ting man må lære seg utenat. Det er ting man må pugge, repetere for seg selv når man er alene, og øve på i det uendelige. Man kan ikke lære seg å spille gitar hvis den bare står på gulvet og støver ned.




Hvis ting fortsetter i samme retning som nå, skal jeg prøve meg på videregående igjen til neste høst. Hvis jeg er klar for det. Akkurat nå har jeg lyst til all verdens ting. Jeg vil skrive, jeg vil regne matte, jeg vil holde foredrag, jeg vil ha det der papiret der det står "generell studiekompetanse" slik at jeg kan studere psykologi.




"Du må huske på at du har god tid. Det er ikke verdens undergang om det ikke blir sånn som planlagt."

Ja. Jeg må huske på det.
fredag

En død dress




Alt som henger igjen etter de lyserosa, de grå og de stormfulle dagene, er den sorte dressen hans som henger i kottet ved siden av trappa, den med de knirkede trinnene – plankebord som burde vært byttet ut for lenge siden. Det er ikke noe poeng i å gjøre det lengre; fingrene mine har for lenge siden stivnet av vinteren som starter sitt nedkjølningsprosjekt i slutten av september. Det er sånn det er her i Nord; lang vinter, kort sommer, og den tiden som blir igjen, verken iskald eller varm, så middelmådig og grå; kunne forandret selv et kreativt menneske full av livslyst og farger, til en død klump, en haug av aske.


Dette er en lang morgen, begynnelsen på en ny dag, fylt med mellomtingen mellom snø og regn; sludd. Jeg har ikke sovet spesielt godt i natt heller. Det er ikke lett å gjøre det når vinden uler rundt hushjørnet og får alt trematerialet i huset til å knise og fnise av den kalde, kilende berøringen i det vinden svisjer forbi i rasende fart.


Som alle andre dager ble jeg liggende ei god stund etter at øynene mine hadde trukket opp rullegardinene og kilt seg fast. Det skjer som regel lenge før soloppgangen melder sin ankomst. Kroppen min lå som vanlig presset ned i madrassen med dyna godt trukket opp under haka; noe som ikke gjør det lettere for lungene mine å ta til seg oksygen. De har for lenge siden blitt infiltrert av kols og astma, og diverse greier som skal få lungene til å heve seg opp og ned, står plassert på kjøkkenbordet i underetasjen. Det er der jeg tilbringer all min tid.


Hver eneste morgen øver jeg meg på å ligge stille, noe som er den eneste grunnen til at jeg blir liggende etter jeg har våknet. Selv om det rynkete og halvutbrukte legemet mitt klarer å bli værende i samme stilling over lang tid, løper de utbrente hjernecellene, det slitne hjertet mitt og de voldsomme stormene maraton til tider og utider. Jeg kommer aldri først i mål. Hver gang jeg ligger slik, blir jeg alltid like overrasket over hvordan et hjerte kan fortsette å slå på nesten samme måte hver eneste morgen; hvordan blodet kan fortsette å strømme igjennom vener og kapillærer uten stopp, uten pauser. Igjennom hele livet mitt har jeg kunnet føle og kjenne denne dunkende klumpen leve på innsiden av meg, og ettersom tiden har gått har jeg også kjent forandringene som har skjedd etter hvert som dagene har svunnet ut i flerfoldige år. Den gangen jeg møtte ham raste det ungt og utemmet rundt i dette skallet som er mitt, uten kontroll. Han sa det var likedan for ham.


Kanskje var det nettopp derfor han grep den, den gang, lille hånden min, ble med meg hjem og aldri lot det håndtaket glippe eller bli svakere. Du er som oksygen, pleide han å si. Livsnødvendig.


Når noen timer har svunnet ut og daggryet sakte men sikkert har sneket seg innover byen og har fjernet tåkesløret etter ei natt som alltid er alt for lang, står jeg opp. Jeg putter de skrukkete føttene mine i gamle rutete tøfler, og tuller kroppen min inn i ei rosa morgenkåpe i velur. Den er utslitt og gammel, men velkjent og delvis varm – det er det eneste som betyr noe. Selv om jeg har det runde speilet jeg en gang fikk av min mor, den gangen håret var gyllent og flommet nedover ryggen min, den gangen smilet mitt var så blendende og hvitt at jeg ikke fikk stå alene en eneste fest, den gangen jeg var fri og hadde alle de mulighetene som fantes der; kaster jeg ikke et blikk i det. Jeg gjør ikke det lengre, for den refleksjonen som avspeiler seg i overflata er verken spesielt imponerende eller motiverende.


Det får være grenser for hvor mange orkaner man skal utsette seg selv for.


I det jeg oppdager at føttene mine fortsatt har lyst til å holde meg oppegående, beveger jeg dem så sakte som mulig ned trappene til underetasjen, går igjennom en liten gang før jeg åpner døra som fører meg inn til kjøkkenet. Deretter plasserer jeg et kaffefilter i kaffetrakteren, fyller måleskjeen litt for mange ganger slik at koffeinet kan få svømme fritt rundt i kroppen min.


Ofte tar det litt tid før kaffen er ferdig. Jeg har en gammel kaffetrakter som jeg fikk i pressang på den tiden da jeg hadde et stort grønt juletre i stua og inviterte familier og bekjente på julemiddager, nyttårsfester og alt det tullet som repeterer seg selv hvert eneste år. Mens kaffen får trekke seg godt, spiser jeg gjerne ei tørr brødskive fra uka som har gått – det er sjeldent jeg tar meg en tur på butikken. Jeg liker ikke lyden av knatringen på kassaapparatet og jeg kan heller ikke fordra lukten av penger som slår i mot meg i det myntene blir sluppet ned.


Kaffetrakteren lager en lav pipelyd når trakteprosessen er ferdig, og det er da jeg fyller opp et enormt krus som jeg alltid plasserer hardt på kjøkkenbordet. Det gamle trebordet har stygge hakk etter harde slag mot overflaten, tydelige merker etter kaffekopper som jeg aldri vasker opp. Jeg sitter bestandig på den samme stolen på venstre side av bordet, slik at jeg kan se hvordan sekundviseren går. Dessuten er det fra den siden man har best utsikt og kan følge med på det lille som skjer utenfor disse fire veggene som utgjør min egen borg, mitt eget isolat.


Slik sitter jeg nå, på den venstre siden av bordet. Slik sitter jeg på denne morgningen som er lengre enn alle disse andre som har passert og forsvunnet, mens jeg ser på klokka som tikker og går. Ser hvordan sekundviseren løper av sted, og hvordan de to andre tusler etter i sneglefart. Jeg venter på postmannen. Jeg vet det er alt for tidlig, og jeg kommer til å måtte sitte her i mange timer før jeg i det hele tatt kan se hatten hans bevege seg borterst i gata, men det gjør ikke noe. Jeg er tålmodig. Det har jeg alltid vært.


Postmannen er en god mann. Hver dag kikker han inn i gjennom vinduet mitt for han vet at jeg sitter her i morgenkåpen min sammen med kaffekoppen hver eneste morgen, og som regel trekker han på smilebåndet før han veiver litt med den ene hånden. Det mørke håret og de lyse øynene minner meg om en mann jeg en gang kjente, en som hang opp hyller for meg og måket snø utenfor ytterdøra.


Dette er en lang morgen. En veldig, veldig lang morgen. I kveld kommer hjemmehjelpa for å bytte ut lageret med oksygen og fylle opp tomme beholdere. Ja, hun skal nok få seg en overraskelse når hun ser at tanken er tom, de urørte beholderne og hører lyden av en punktert lunge. Jeg liker ikke hjemmehjelper, i alle fall ikke slike som offentlige mennesker kaster på meg – og det som verre er: de lyver. De lyver for meg, og derfor må det bli slik.


Det kommer til å gå bra, sa de. Det er en godartet klump, en lettere oppskjæring av kroppen hans vil gjøre alt bra igjen. Det var det de sa like før han ble senket i jorden og kvalt av den mørke massen. Det var det de sa før dressen ble hengt vekk i et kott, før den støvet ned, før skrivebordet med alle papirene forble urørt, og før det siste fatet hans ble stående uvasket på benken.


En stund trodde jeg på det, jeg også. Helt til det ble mørketid for godt.


Jeg tar opp kaffekoppen nok en gang, og tar en slurk av kaffen. Den har blitt kald. Det siste toget har gått.
torsdag

En liten seier 2.


"Oi," tenkte jeg. "Det er noe som er annerledes. Noe har forsvunnet. Jeg vet ikke hvor det har blitt av, men jeg tror ikke jeg savner det. Ikke egentlig. Ja, når alt kommer til alt klarer jeg meg ganske godt uten."



Som mange andre med spiseforstyrrelser, har også jeg hatt et annerledes forhold til aktivitet, merkelige atferdsmønstre som friske mennesker ikke har og en haug med pussige småting som av en eller annen grunn blir dårlige vaner som er vanskelig å legge fra seg. Disse tingene er som å gå på jobben eller til skolen, gå en tur hver kveld hvis man er vant til det, stå opp tidlig når man har ting man må gjøre og så videre: det blir en velinnøvd rutine. Et tvangspreget mønster som repeterer seg selv i det uendelige.

Enkelte ting har jeg drevet med i årevis, og det var litt av en overraskelse da jeg plutselig oppdaget at jeg ikke lengre har behov for å gjøre det og det, og at verden ikke går under om jeg ikke får gjort en spesifikk ting til et bestemt klokkeslett. Det betyr rett og slett ingenting lengre. Om magemusklene mine forsvinner, spiller ingen rolle. Om de uendelige listene jeg pleide å lage ikke kan bli fulgt til punkt og prikke, eller timeplanene ikke blir fulgt, spiller ingen rolle.



Hvordan det skjedde og hvordan det ble sånn, det vet jeg ikke. Kanskje har det noe med at etter hvert som både kroppen og hodet fungerer bedre, forsvinner de tingene man har drevet med. Kanskje er det dét, kanskje ikke. Noe er i alle fall annerledes, og det er godt å være ferdig med flere av det som en gang i tiden var i veien for å kunne fungere sosialt.




Når alt kommer til alt ble ikke dagen så ille likevel. Jeg har i alle fall fått tak i frikortet mitt.


Og! Er det noen av dere som skal være med på det kurset ROS har, som starter opp 12.oktober?

Paraplyløs i Bergen






støvlene mine

er ikke vanntette
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive