mandag

Og så var november over.


Jeg hadde egentlig planer om å fortelle dere om den siste dagen på kurset i "kropp og selvfølelse" pluss en haug med andre ting. Men så ble det plutselig ganske sent, og jeg har planer om å lese de siste 16 sidene i "Sult" før jeg slukker lyset.

Pga. prioritering av andre ting og en smule konsentrasjonsproblemer har det ikke akkurat gått fort i svingene.

Oppsummering av november:

Blæh: November har vært vond. Jeg har hatt flere dårlige dager enn gode, vært utrolig sliten og ting har stort sett vært kaotiske. Dagene har vært preget av angst og frykt for all verdens ting og tang, spesielt for å stå uten noe som helst etter jul. Dessuten har elefantstemmen tatt et godt tak i håret mitt og drar meg i det både titt og ofte. Så... det er sikkert en av grunnene til at jeg har vært veldig sliten - og fortsatt blir det. Å jobbe mot et sånt monster er virkelig krevende.

Flotte greier: Den turen på Capio var bra for meg. Det var ikke akkurat spesielt morsomt, men jeg fikk landet litt, hatt gode samtaler med behandleren min og senket skuldrene noen hakk.
Dessuten har de dagene som har vært gode, vært ordentlig bra. Jeg har fått gjort veldig mye i løpet av november og er egentlig ganske fornøyd med det
OG JA: mamma, pappa og vennene mine er definitivt flotte greier.

Ellers...
har jeg muligens mistet ipoden min (ikke godt å si, siden jeg sa det samme om mobilen som plutselig dukket opp), brukt for mye penger, kjøpt de fleste julegavene, skrevet julekort, lagd pepperkakehus og blablabla.
søndag

Mat meg her, mat meg der og balansekunst.

Pokker heller.
Det er en liten time siden jeg spiste middag, og nå må jeg jaggumeg spise igjen. Det har seg nemlig slik at på søndager serveres middagen klokken 1400, og siden det er så tidlig, blir det ikke noen lunsj på meg. Likevel har jeg funnet en balanse for å få måltidene til å gå opp: jeg stapper lunsjen et sted mellom 1400middagen og 1900kveldsmat. I begynnelsen var det fryktelig vanskelig å finne ut hvordan jeg skulle skvise alt sammen inn i de 12-14 eller 16 timene jeg er våken, med tanke på at det er et helt annerledes måltidssystem enn det jeg har hjemme og sånn som det er på Capio. Hjemme følger jeg Capio - programmet, og jeg fant, etter litt tid, hvordan jeg skulle gjøre det her også.

Så ja, jeg gjør slik i helgene som jeg skrev ovenfor. Det største problemet er bare det at jeg sjeldent er SULTEN på det tidspunktet, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sittet på rommet mitt og felt noen usle tårer fordi jeg må spise selv om jeg ikke er sulten. Har man en spiseforstyrrelse, så har man en spiseforstyrrelse og det viktigste man gjør er å spise NOK i løpet av en dag. Lar man være, går det fort nedover og er det noe jeg ikke vil, så er det å havne i den forferdelige dritt - tilstanden jeg var i for et år siden. ELLERS TAKK.

Jeg spiser selv om jeg ikke er sulten og sånn må det bare være. Det er ikke så veldig mange andre alternativer. På grunn av det trøblete forholdet man får mellom sult og metthetsfølelse etter noen år med matproblemer, kan man fort bli lurt av de signalene kroppen gir. For alt jeg vet er jeg kanskje sulten selv om det ikke kjennes sånn ut.

Det spiller uansett ingen rolle. Spise må man enten man vil eller ikke, i alle fall hvis man har planer om å bli frisk. Det har jeg. Det står øverst på lista over ting jeg skal bli og gjøre før jeg dør. Det står øverst på alle ønskelistene mine og er det eneste jeg ønsker meg til jul, bursdag og hva det enn måtte være. DET er det eneste jeg vil.

Dessuten tror jeg at jeg har knekt den koden behandleren min har snakket om så ofte:
Først av alt må man spise og sørge for at man spiser nok. Deretter må man fokusere på å spise vanlig mat, unngå de forbudte lettproduktene og jobbe med tankegangen, kjempe i mot dritten i hodet og fortsette. Og så må man utfordre seg. Spise alt man er redd for; ta et stykke kake når det blir servert eller når man har lyst på det - for jo mer man tygger ting man er redd for, desto mindre blir frykten.

Når man fortsetter å kjempe, jobber hardt, gjør det motsatte av det elefantstemmen sier, jobber med å gi slipp, og gir det tid er jeg helt overbevist om at man kommer til å bli helt frisk. Jeg er sikker på det. Og kanskje, kanskje er dette den endelige koden. Jeg vet ikke, men jeg begynner å tro det. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er så flink til alle disse tingene, men jeg lever i håpet om at det kommer. Små steg. Litt av gangen.

Det er viktig å huske på at selv om man feiler i blant er ikke løpet kjørt.
Ja. Uansett hvor vanskelig det der helgesystemet er, så får jeg det til. Heldigvis.

Siden det ikke ble noen twilight - kino her om dagen (alle billettene var utsolgt) skal vi dra i dag. Dessuten har jeg lagd pepperkakehus sammen med noen andre mennesker og det er rett og slett en ganske så god dag.

Linjekveld: Latin Amerika!

Ja, jeg "kledde" til slutt på meg noe som skulle være et kostyme.
Jeg fikk låne en kjole i alle mulige farger som ei jente på internatet mitt hadde kjøpt i Ghana.Noen av elevene på skolen har hatt "Mitt Afrika" som valgfag, og fikk muligheten til å reise av sted til den andre siden av jordkloden. Gjengen har vært på reisefot i to uker og kom tilbake i løpet av gårdagen.
Egentlig skulle jeg gitt ganske mye for å reise sammen med dem, økonomien er god nok til det - men... det største problemet er den forferdelige spiseforstyrrelsen og det bittelille matproblemet. Selv om jeg tygger og svelger til alle de måltidene jeg skal, er det ikke sånn at jeg er fleksibel nok til å reise til et sted så langt unna. Det har selvfølgelig noe med MATEN å gjøre
.


Det går helt fint å reise til et sted i Europa. Maten er ganske så lik de fleste steder, men Afrika, nei, ikke vet jeg hva de spiser der nede.
Tidligere i høst da vi fikk papirene for den første perioden med valgfag, holdt jeg på å sette et kryss i den boksen som sto ved siden av "Mitt Afrika". Av og til må man bite i det sure eplet og innse realitetene. Jeg tror ikke en slik reise ville gått bra. Sånn er det.



bilder fra i går:
Kostymekåring

Eirin og Annika

Søte ape - Kine

Markus og Mia - nok et søtt kjærestepar på skolen

Karianne hadde kledd seg ut som en veldig søt panda!

Det hadde Mia også. Hun hadde en veldig god mage som fungerte godt som hodepute.


Jeg vet ikke helt hva Sondre skulle forestille, men kul var han likevel

Siren (nr.2 fra venstre) var et voodoo menneske
og hadde en hel klubb med zombier

Leopard - Caroline og Eirin som var en foreløpig ukjent art.

lørdag

Lev livet. Døden er lang.

Dagens:
Kjempe mot alle de vonde tankene med å fylle timene med positive ting.

Kulturfrokost etterfulgt av en merkelig konsert, nok en tur til Åsane - nå er jeg drittlei av kjøpesentrer, stappe en haug med julegaver i en smartpakke på postkontoret, sende julekort - kjøpe nye, spise lunsj sammen med gode mennesker, se på alle bøkene i bokhandelen og drømme om alt man vil lese (selv om jeg aldri får lest noe), se etter sko og kjole til jul uten å finne noe, vente på bussen, fryse litt og vende tilbake til skolen.

Nå er jeg sliten og gjør et forsøk på å slappe av før kveldens linjekveld braker løs. Temaet denne gangen er ettellerannet fra en regnskog eller noe i den duren, men i dag orker jeg ikke å kle meg ut. Kreativiteten min har sine grenser, i alle fall når det kommer til utkledning og ting som det. Dessuten har jeg ingenting å ha på meg.

du
er bare et svakt minne
som jeg har igjen
fra da jeg var det mennesket
jeg ikke ville være

alle de gamle teoriene
de oppbrukte konklusjonene
og de håpløse argumentene

ligger igjen
i ei søppelkasse
utenfor et gult hus
i Åsebråtveien

fredag

Folkehøgskole!

Etter jeg leste en kommentar jeg fikk fra Caroline i dag, forstår jeg plutselig at jeg kanskje ikke har skrevet så alt for mye om skolen min. Jeg har riktig nok slengt ut noen bilder her og noen bilder der, men det er sikkert flere av dere som lurer på mange de samme tingene.

Først av alt - hvorfor jeg havnet her på Hylkje:
Det har seg sånn... En eller annen gang i vinter, tror det må ha vært i februar, hadde jeg og behandleren min på Capio en samtale om hva jeg skulle ta meg til i det høsten meldte sin anmarsj. Å fortsette på videregående var ikke et alternativ. Jeg har prøvd og feilet så mange ganger at jeg virkelig trengte en pause fra alt av karakterer, prestasjoner, krav, prøver, eksamener og alt som hører med. Jeg måtte gjøre noe annet, men det var egentlig ikke så veldig mange alternativer siden videregående alt var luket bort.
Jeg kunne og kan ikke jobbe heltid, og det å skulle jobbe deltid ville igjen bli for lite, for hva i alle dager skulle jeg fylle de resterende timene med?

En ting var i alle fall klart: Jeg kunne ikke bli sittende et eller annet sted uten å drive med noe. Jeg ville ikke flytte hjem til mamma og pappa igjen, jeg ville ikke bo i Narvik der jeg var anoreksi -Annika og jeg kunne ikke bli værende på Capio, noe jeg så absolutt ikke hadde lyst til.

Så... det var sånn omentrent da hun behandleren min foreslo å ta et år på folkehøyskole. "Du har noe å gjøre, det er struktur på maten og hverdagen og jeg tror det kan være bra. For ja, noe må du gjøre."

Jeg tenkte litt på det, snakket med mamma og pappa om hva de tenkte om den saken, og til slutt endte jeg opp med å søke på hundre og ørten forskjellige skoler. Alle folkehøyskoler har mange linjer, men jeg visste egentlig hva jeg hadde lyst til: Skrive. Jeg hadde lyst til å bruke tid på noe som jeg virkelig liker, og som samtidig ikke krever så mye at det kan være med på å rive ned alt det jeg har jobbet for det siste året.

Resten av historien vet dere. Jeg fikk en plass på Åsane Folkehøgskole og begynte der.


Så:
Åsane Folkehøgskole ligger på Hylkje, et sted som er ganske langt ute i huttiheita. Hvorfor det heter Åsane Folkehøgskole når det er et godt stykke unna et sted som heter ÅSANE er ikke godt å si.

Bildet over er av skolebygninga der undervisningen og diverse annet foregår. Her og der på skoleområdet er det 7 forskjellige internater. Disse internatene er noen bygninger som er fylt med mennesker som blir en familie nr.2. Selv bor jeg på internat 7 - tydeligvis det roligste internatet på skolen og det passer meg veldig fint.

Skoledagen varer fra 0845 - 1430. Hver morgen har vi noe som kalles "morgensamling". Da er det opprop, informasjon (om noen har noe de skulle sagt) og så er det et eller annet menneske som forteller om en eller annen greie. For eksempel: jeg leste historien om Pannekaka og i dag fortalte Siren om Zombier.

Vi har skolekor på onsdager, men siden jeg er så utrolig dyktig til å treffe toner, bruker jeg tiden på facebook - spill og håpløse forsøk på å gjøre noe ordentlig. Dessuten har vi kulturtime og aktuell orienterin, noe som ikke alltid er like morsomt. I blant kommer det folk hit som holder foredrag, noen ganger drar vi på kultur - utflukter og en og annen lørdag i blant kommer det noen pussige skruer som spiller på instrumenter eller noe i den duren. Det kalles KULTURFROKOST. Da kan andre folk melde seg på, traske inn på skolen og spise frokost i den trivelige spisestua vår.

Skolen tilbyr disse linjene:
Kina/ kampsport
U - landslinje
Hestesport
Visuell Kunst
Latin - Amerika
Musikk /vokal
Scenekunst
Forfatterverksted - linja mi.

Ja, og så får vi mat her også. Det blir nesten litt sånn som det er på Capio: et visst utvalg med pålegg og man får servert en middag. For min del er det et veldig bra opplegg siden det som sagt, er struktur, og gjør det lettere å forholde seg til ting. Maten blir servert, man står i kø, tar mat uten å bruke for lang tid, setter seg ned og spiser.

Og ellers?
Alle de utkledningsgreiene noe vi har på Linjekvelder og andre tullekvelder. Linjekveldene blir arrangert av de forskjellige linjene og det er ofte et eller annet tema for de kveldene. F.eks: I morgen har Latin - Amerika linja elevkveld, og da er temaet et eller annet med regnskog å gjøre.

Ja.
Mer ting og tang kan leses på hjemmesiden til skolen.




Annika og Andrea
bildet er tatt på en av disse kveldene
torsdag

Torsdag.


Så er jeg tilbake på skolen igjen.
Rommet mitt er like rotete som det det var da jeg dro, kofferten ligger midt på gulvet, klærne tyter ut alle veier og den flotte ideen jeg hadde i går da jeg kom om å holde orden og system på ting har jeg alt forkastet. I alle fall nesten.
Det spiller i grunnen ingen rolle. For øyeblikket må jeg bruke all energi, stahet og viljestyrke til å holde orden på meg selv. Og jeg må si at det er ikke bare, bare.

Da den sorte tornadoen raste rundt inne i meg i forrige uke, hadde jeg ikke noe lyst til å dra tilbake til Bergen. Jeg hadde ikke lyst til å omgåes noen folk, ikke finne opp teite unnskyldninger for hvor jeg hadde vært, ikke si "jo takk, jeg har hatt det fint der jeg har vært", ikke lyst til å være på Capio, ikke lyst til å være noen steder. Jeg hadde mest lyst til å gå i isolat for evig og alltid, noe som selvfølgelig ikke fører til noe godt på noen som helst måte.

Nå når jeg er tilbake forstår jeg ikke hvordan jeg i alle dager kunne få det for meg at det "ikke var noe poeng" i å dra tilbake til skolen. Det er det som er et av de store problemene når man ikke har det fint: man orker ingenting og glemmer av hvor fint enkelte ting faktisk er.
Sånn som skolen min og menneskene her. Jeg er fryktelig glad i begge deler, og når alt kommer til alt, er det ingen andre steder jeg har lyst til å være.
Det er en av de største motivasjonsfaktorene for øyeblikket: kunne fortsette å være her, tilbringe tid sammen med folkene og fungere på skolen. Jeg ville ikke byttet det bort for alt i verden, og i alle fall ikke med en ødeleggende drittforstyrrelse som ruinerer alt. Nei, ellers takk. Da får det heller bare være vondt, svi litt i blant og føles uutholdelig.

Å ha ting som man vil beholde i livet sitt er en drivkraft. Velger man å tviholde på spiseforstyrrelsen, mister man så mange av de tingene man virkelig er glad i og setter pris på. I blant blir jeg så sinna på meg selv for all den tiden som har gått bort til ingenting i stedet for å gjøre alle de tingene som tenåringer gjør. Tenk så mye man går glipp av!
Men... Man kan ikke endre på det som har vært - man kan bare endre på fremtiden, og det går an å gjøre det. Det er mulig.

Når alt kommer til alt har det vært en ganske okei torsdag. Under morgensamlinga i dag fortalte rektoren vår at han helt sikkert var et av de mest julete menneskene som bor i Bergen, og jada, han satte i gang med å spille julemusikk på full guffe.

Jula er like rundt hjørnet, og som sagt: jeg har bestemt meg for å ha ei fin jul. Det er ikke det at forrige jul var forferdelig, for det var den ikke - til tross all elendigheten. Jeg har begynt med julegaver, julekort, og i dag har jeg til og med kjøpt ei julestjerne som det så vidt er plass til på bordet mitt.
Ja, adventskalender skal jeg også ha. En sånn SJOKOLADEKALENDER med stygg sjokolade og jeg skal lage en sånn gavesak til meg selv. Med små poser som inneholder fine ord som er viktige å fokusere på, og som kanskje, kanskje kan være med på å gi litt ekstra styrke til og sparke elefantdritten i ræva.

Og ellers... har jeg hatt en veldig fin samtale med den ene læreren min om forskjellige ting, en trivelig prat med husmor, spist en skummel middag som var veldig god, vært på julehandel med Kine og gjort et forsøk på å finne en julekjole til julefesten.

I morgen er det den siste dagen i linjefagukene og twilight-kino-tur. Dagene frem til jeg skal tilbake til Capio er alt proppfulle. Tiden går så fort.
onsdag

Kampen fortsetter videre.

Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke. SKAL. MÅ.

I løpet av de omentrent ti dagene jeg har tilbrakt på Capio har jeg lidd, bokstavelig talt, meg igjennom nok en runde med Fresubincocktail (de evinnelige næringsdrikkene). Det er like bittert hver gang jeg får slengt det i ansiktet, spesielt siden jeg har slurpet i meg den suppa siden slutten av februar. Det har vært en vanskelig vei å gå, men i dag er jeg veldig glad for at jeg hoppet i det siden behandleren sa at det var på tide med vektoppgangen. Til tross for at jeg har prøvd med alle verdens argumenter, har jeg likevel gjort det, jobbet med å akseptere det vanskelige og ja, jeg har ikke akkurat trukket mitt siste åndedrag av den grunnen. Jeg er glad for at jeg fulgte rådene, fulgte anbefalningene til behandleren min og jobbet med den vanskeligste og tøffeste veien. Det er ikke noen hemmelighet at vekt er og blir et problem når det gjelder spiseforstyrrelser.

Den viktigste grunnen til at jeg er glad for det i dag, er fordi jeg vet at det ville vært vanskeligere om jeg hadde strittet i mot, nektet, vært en trassete drittunge, ventet til... omentrent nå. "I blant må man bare hoppe i det." Uansett hvor crap det er og uansett hvor rart det høres ut, klarer man å slå seg til ro med det som kom etterhvert som tiden gikk. Det gjorde i alle fall jeg, og når alt kommer til alt: det er ingen vei utenom. Man kan ikke være frisk og radmager på samme tid.

Ja, jeg er glad for det. Den siste runden har vært og er vanskelig. Så i går fikk jeg en eller annen tåpelig idé der jeg hadde fått det for meg "NÅ ORKER JEG VIRKELIG IKKE Å DRIKKE MER AV DEN SUPPA". Jeg utsatte og utsatte den siste smørja til det ble langt ut på kvelden, men da jeg skulle gå å legge meg fikk jeg det for meg at jeg ikke gjør det for noen andre enn meg selv. Jeg gjør det ikke for å gjøre behandleren min glad og fornøyd, neida, jeg gjør det for Annika og for at livet skal bli fint igjen. "Herregud, jente. Ta deg sammen. Følg råd. Det er ikke noen vits i å gjøre noe annet. Slutt å tulle."

Så jeg tok en stor bit av det sure eplet, trasket til kjøkkenet og gjorde som jeg skulle. Dessuten forstår jeg nå at det ligger en haug med omsorg bak de ordene som triller ut av behandleren flerfoldige ganger under hver eneste time. Hun vil at det skal gå bra med meg. Det vil jeg også.

Sunne tanker. Sunn handling.

I dag er det suppedag med suppe som lages fra bunnen og selvlagd dessert. Det er lenge siden jeg fikk panikk på disse dagene, og bare det er et stort skritt. Jeg husker fortsatt hvordan jeg satt på kontoret til behandleren min mens jeg gnålte og gråt over den greia.
"Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal spise det der!!! Det er ingen næringsstoffer i den dritten som kroppen trenger, og når det ikke er det så er det ikke nødvendig heller!"

Nå forstår jeg hvorfor det er sånn. Det er helt normalt å spise dessert og gode ting i hverdagen. Alle friske mennesker unner seg det. Når man er veldig syk er det helt uforståelig, men det er normalt og det fine med Capio er at opplegget legges så nært det normale som det er mulig å gjøre på et behandlingssted.
Det er sunt å kose seg med mat. Det som derimot IKKE er sunt, er et anstrengt og problematisk forhold til mat.

Sunne tanker.

I dag er det pakking, vasking og rydding før jeg drar her fra i firetiden og setter meg på flyet fra rygge 1810. I mellomtiden skal jeg tenke ut en eller annen forklaring for hvorfor jeg har vært borte så lenge, og akkurat det er ikke enkelt.
"Jeg har hatt svineinfluensa." Ja, det blir nok noe i den duren.



i går startet vi adventstida!
vi har pyntet og ordnet

jeg har begynt å skrive julekort. i år skal jeg skrive
flere julekort enn jeg har gjort på årevis.

tirsdag

Tirsdag.


"Hei," sa behandleren min da jeg hadde slengt meg ned på kontoret hennes.
"Du ser ikke så tung ut i ansiktet i dag. Øynene dine virker klarere."

Jeg er på dag nr.8 uten sminke. Jeg går rundt i huset i slaskete klær og med håret til alle kanter. Men det gjør egentlig ikke så mye når man kan le av seg selv på et kontor i 3.etasje og smile litt i blant.

I morgen ettermiddag forlater jeg Capio, Fredrikstad og drar tilbake til Bergen.
mandag

Mandag, DPS, lunsj og diverse.


For første gang på veldig lenge, sover jeg fryktelig tungt. Jeg sover til den grusomme lyden av vekkeklokka skjærer i ørene og som vanlig hopper jeg opp av senga. Inn på badet, gå på do, vaske ansiktet, klæsj, klæsj - men det vanlige sminkeprosjektet har jeg for lenge siden gitt opp. Jeg er på syvende dagen uten et snev av makeup i ansiktet, og selv om jeg i begynnelsen av den første tida mi her anbefalte personalet meg om å gjøre slik som man gjør hjemme om morningen, orker jeg ikke.

I dag er det mandag. Jeg har bare et ord: dommedag. Etterhvert som tiden har gått, blir man tross alt ganske vant til disse dagene, selv om de er like lite morsomme hver eneste gang. Som de sier: stopp,observer, aksepter og la gå (gi slipp). Det må sies at det er bittert, vanskelig og vondt, men jeg prøver å huske på noe som er viktig: det er bare et tall. Dette tallet er ikke deg, det gjør deg ikke mindreverdig, definerer ikke hvem du er og det betyr ingenting for andre. For å bli frisk og for å få det bra, må man være snill med seg selv. Ofte glemmer man det.

Jeg er kaputt. Det er lenge siden jeg har vært så trett og sliten på samme tid, noe som er rart: jeg har ikke gjort noe som helst på flere dager. Jeg har så vidt vært utenfor huset, tilbrakt uendelig med timer på sofaen med tv - skjermen på, uten å fokusere på bildene som surrer frem og tilbake.
Kanskje kan det ha noe med at jeg har bare har kjørt på uten å kjenne etter før behandleren min fortalte at jeg helt sikkert var sliten. Jeg vil sove midt på dagen - men det som er, nok et lite problem, er den filmfestivalen som har begynt i hodet mitt. Filmene på programmet er hendelser, bilder, samtaler og ting fra flere år tilbake. Jeg ser barnet, jenta på randen av puberteten, tenåringen og den unge voksne. Jo, jeg trodde alt sammen var bearbeidet og begravet, men så dukker alt sammen plutselig opp igjen. Det verste er det at jeg kan kjenne på flere av disse følelsene som har vært. Det er ikke noe gøy.

Uansett.
I dag ble ei av jentene her overført fra spisesalen i underetasjen opp i leiligheten, så nå får jeg selskap her. Takk og lov. Selv om jeg klarer å jobbe med selvstendighet, er det fryktelig ensomt å være alene. Da jeg satt i den trivelige sofaen tidligere, trykket på datamaskinen i et forsøk på å skrive en eller annen tekst, kom det kvinnemennesket som har ansvaret for maten og blablabla som foregår her oppe.

"Ja, hva har du bestemt deg for å lage til lunsj da?" spurte hun. Jeg hadde ikke tenkt i de baner engang. Jeg hadde ingenting å si, så jeg ble sittede mens jeg glodde på henne med store øyne.
"Eh..." mumlet jeg, og hun stirret tilbake.
"Ja?"
"Jeg er ikke spesielt kreativ for tiden..."

Hun nikket og satte seg på en stol ved siden av salongbordet.
"Har du tenkt mye i helga?" spurte hun. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å nikke bekreftende og legge til et: "mm. Det gjør jeg alltid."
"Ikke tenk så mye på maten da," sa hun før hun forsvant ned på husets hovedkjøkken for å finne ut hva dagens lunsj skulle være. O' lykke.

I morgen hadde jeg egentlig time på DPS hos den nye behandleren min som jeg ikke kjenner. Det ville vært en bra dag å ha time på: hun skal nemlig på "kursing" som det så fint kalles, på Haukeland. Det har noe med spiseforstyrrelser å gjøre. Planen var at vi skulle snakke om den behandlingen jeg har vært igjennom, hvordan ting er, hva jeg kanskje trenger hjelp til og hun skulle få litt bedre innblikk i situasjonen min.
Sånn blir det ikke. Jeg har ikke time før... jeg aner ikke. De skulle sende et brev i posten.

"Hvordan har du det?" spurte hun.
"Nei, jeg er på Capio," svarte jeg.

Det er ikke lett å fortelle et menneske man aldri har snakket med på ordentlig hvordan man har det.

Nei, nå er det tid for samtale i tredje. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Og er det noe jeg håper, så er det det at jeg får lyst til å gjøre noe i løpet av dagen. Foreløpig ser det veldig dårlig ut.
søndag

Blå søndag.



Før lunsj tok jeg på meg et par stripete gummistøvler som har stått her i en halv evighet, og tvang meg selv til å gå en tur i skogen. Jeg trasket bortover den velkjente skogstien som fører til et vann - som er tømt for innhold, sparket i det brune løvet som lå overalt på bakken og nistirret på de nakne trærne.


Sentimental som jeg er, gråt jeg. Jeg tror ikke jeg har grått så mye på veldig, veldig lenge, og kanskje er det nettopp derfor jeg gråter hele tiden. Ofte pleier det å være godt og få tømt de overfylte tårekanalene, men nå begynner det å bli slitsomt. Heldigvis kunne jeg skjule tårene mine i det forferdelige regnværet som har pågått i hele dag, og slapp å få tusenvis av blikk fra alle de menneskene som var på søndagstur i skogen.


Egentlig skulle jeg dra tilbake til Bergen i morgen, men som jeg alt har fortalt, så har planene blitt forandret. I blant må man la noen andre ta noen valg for en, for det er ikke alltid man klarer å se hva som er best for en selv.
Hylkje og skolen virker så langt unna. Når jeg kommer tilbake på onsdagskveld, har jeg vært borte i ni hele dager.


Det vanskeligste med å reise hit og det å gå i behandling, er alle spørsmålene jeg får om hvor jeg skal, hvor jeg har vært og hvorfor jeg forsvinner titt og ofte. Det er begrenset hvor mange ting man klarer å finne på, og jeg må si at fantasien min for lenge siden har tatt slutt.


"Er det ikke kjipt å få så mye fravær så tidlig?" har folk spurt meg om. Jo, det er det. Selv om fraværet mitt ikke går ut over prosentgreia som øker når man har mye fravær, er det kjipt. Det er ikke noe gøy å måtte reise av sted i hytt og gevær, selv om det er nødvendig. Det er ikke gøy å lyve bare fordi man ikke har lyst til å fortelle sannheten. Det er ikke morsomt å forsvinne, miste timer, være langt unna de menneskene man liker å være sammen med. Det er ikke kult å være i behandling og det er i alle fall ikke fint å være syk. Absolutt ikke.

Ikke er det spesielt gøy å ha det vondt på innsiden heller.

Egentlig skulle jeg og ei av jentene som er her på kino i dag, men det blir det ingenting av. Jeg har ikke lyst. Nei, for jeg har egentlig ikke spesielt lyst til noe.
Likevel skal jeg tvinge meg selv til å finne på noe i ettermiddag.

Ingenting blir bedre av å sitte i denne sofaen resten av kvelden, vente på morgendagen og på hva det nå enn måtte være.
Jeg krysser fingrene for at morgendagen har noe okei å by på. Selv om det er mandag.

lørdag

Sjokoladekake.

i uke 50 har jeg mange planer:
Og de fleste av disse innebærer, oi for en overraskelse: mat.
Jeg skal gå på en kafe, kjøpe det største stykket med sjokoladekake som jeg klarer å finne, sette meg ned ved et bord og spise hele greia bit for bit. Ja da, det kommer til å bli en vanskelig greie, men det driter jeg i.
I uke 50 har jeg tilbrakt så mange som tjue uker av dette året på Capio, og jeg skal feire. Feire fordi jeg for første gang i mitt liv ikke har gitt opp behandlinga før tida mi er ute. Feire fordi jeg klarte å bestemme meg for å begynne på kampen mot spiseforstyrrelsen. Feire fordi jeg overlevde en tilstand som kunne ha vært dødelig. Feire fordi jeg står på beina, fordi jeg har et liv, fordi jeg går på skole, fordi jeg kan gjøre ting, fordi jeg lever for meg selv, fordi jeg fortsatt har motivasjon og klarer å bite tennene sammen selv om ting er forferdelig vanskelig. Jeg skal feire fordi jeg har fylt nitten år. Det hadde jeg aldri trodd.
Ja, jeg skal feire, og det skal jeg gjøre med sjokoladekake.
fredag

Mitt budskap til verden 2009.






Prosjekt av Thomas Moen

Better in time.


Greit. Nå har jeg ikke vært utenfor dette huset på to dager og nå har jeg fått nok. Ting blir ikke akkurat bedre av å sitte inne i senga eller i den beige sofaen i leiligheta mens jeg fordriver tiden med å trykke på F5 for å se om det har kommet en eller annen ny melding på facebook. Nei, i dag skal jeg ta meg selv i nakken og dra ned til biblioteket eller byen for å få noen nye, sunne og hverdagslige impulser. Det får da være grenser hvor mye man skal dra puta over hodet og sutre for ting som man egentlig burde kommet videre med og lagt bak seg.

"Da jeg hadde vært her sammenhengende over lang tid, var mye av angsten forsvunnet," sa jeg da jeg nok en gang satt på kontoret til behandleren min. "Jeg vet hvordan det må være. Jo mer man spiser ting man er frykter, desto mindre blir man redd for det."

"Nettopp," sa behandleren min og påpekte hvordan ting hadde vært i april. "Du hadde det fint."
Det stemmer. Jeg hadde det nesten strålende; humøret var fryktelig oppe-i-skyene, humørsvigningene var litt mindre fordi jeg hadde utrolig bra effekt av solbærmedisinen min, og ja, ting var egentlig greit, til tross for at jeg måtte jobbe veldig hardt med maten. Jeg hadde det ganske så fint til jeg kom til mai og mørkets fyrste bestemte seg for å komme tilbake. Det var, og er ikke, det at jeg aldri har det BRA, for det har jeg. Jeg har så mange positive ting i livet mitt, og jeg vet å sette pris på det. På gode dager når noen spør meg om hvordan jeg har det, føles det godt å kunne si "jo, takk for at du spør. Jeg har det fint."

Mørkets Fyrste har vært en stor del av livet mitt siden jeg var tretten år. "Du kommer nok til å få tilbakevendene depresjoner ganske lenge," har de fleste behandlerne mine sagt. Ja, det stemmer nok det også. Jeg er sårbar. Disse periodene kommer og går, men til en forandring, varer de ikke så lenge som de pleide å gjøre. Dessuten takler jeg dem og selv om jeg blir så utrolig forferdelig drittlei av hele greia, prøver jeg og akseptere at det er sånn det er. Det gjør det litt lettere å holde fast i de positive tingene. TAKK OG LOV.
Hah. Jeg ler innvendig når jeg tenker på den teite behandleren min som sa, da jeg var på ungdomspsyk. i januar 2008: DU ER KRONISK!

Jeg vant. I blant ønsker jeg at jeg kunne få møte ham i dag, le han midt opp i fleiset og fortelle hvor feil han tok.

Behandleren min og jeg har hatt en fin samtale, til tross for at den var en smule vond. Av og til vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til alle tingene, men... jeg gjør i alle fall så godt jeg kan.
"Jeg tror kanskje du er litt for streng med deg selv. Du biter tennene for hardt sammen."

Det er nettopp det jeg har gjort i et år. Bitt tennene sammen. Jeg måtte forklare at det har vært nødvendig for meg - det var det eneste jeg kunne gjøre for å komme meg igjennom alle disse fasene. Jeg har overlevd. Ja, jeg har faktisk gjort det.

"Nå må du slappe litt av i kjeven din."
Greit. Da skal jeg gjøre det også. Slappe av, selv om jeg ikke føler meg så veldig sliten. Jeg er vissnok det likevel.

Når alt kommer til alt, tror jeg det var bra at jeg kom hit.
I dag gråter jeg ikke. Og selv om jeg ikke har noen planer for helga, skal jeg finne på noe som gjør den okei.


It's time I let you go
So I can be free

And live my life how it should be

No matter how hard it is
I'll be fine without you
Yes I will
torsdag

Høyt oppe og langt nede.



I går kveld var jeg på en liten "snurr" som jeg så fint kaller det. Det innebærer som regel at jeg får fryktelig mange ideer på en gang, legger meg sent fordi jeg aldri blir trett og våkner tidlig både fordi jeg og kroppen min tror at jeg ikke trenger mer søvn. Og det til tross for at jeg er ganske sliten.
Det verste med å være høyt oppe, er alle tankene som plutselig dukker opp. Sånn som det jeg fikk for meg i natt da jeg lå i senga mi og lurte på hva jeg skulle ta meg til i de neste timene.
"Oi. Jeg er jo frisk," tenkte jeg. "Kjempefrisk!!!! Ja, jeg tror rett og slett at jeg bare skal pakke sammen sakene mine, avslutte behandlingen min i morgen og dra rett tilbake til skolen. Kanskje ringer jeg DPS for å fortelle det, og så er jeg ferdig med terapien."

Der og da virket det fornuftig, til tross for at elefantstemmen, den lumske saken av en spiseforstyrrelse, prikket i bakhodet. Den lo. Da jeg våknet i morges, trodde jeg nesten på det jeg hadde tenkt i gårkveld - men da noen timer hadde gått, forsto jeg plutselig at akkurat det... kanskje ikke var helt sant.

I april hadde jeg de samme tankene. Jeg utsatte returen til Capio med ei uke etter påske, fordi jeg virkelig danset på rosa skyer og mente at jeg kunne spare den uka der til senere. Nei, det var jo ikke noen vits i å bruke uker når man har det fint, noe som for så vidt er sant. Men - selv om man har det okei, betyr ikke det at man er kjempeflink med maten.

Vi snakket om det i samtalen i dag. Det og hundre og ørten forskjellige ting. Det har seg slik at behandleren min har ringt Helse Nord for å høre om jeg kunne få tre ekstra uker før jul, bare sånn i tilfelle, men nei, det gikk ikke. "Det var det jeg sa," sa jeg. "Det var det jeg sa."
Men kanskje er det like greit. Jeg har jo forberedt meg på å si farvel ei stund, og det å skulle være her i strekk frem til jul, vil muligens bare gjøre ting vanskeligere. Ikke vet jeg.

Uansett. Hun kom i alle fall frem til at jeg blir her til onsdag. Jeg må si at jeg har mest lyst til å være på skolen i hele neste uke, men for øyeblikket lar jeg frk. behandler ta noen avgjørelser. Jeg har ingen brukbare argumenter for noe, og jeg orker ikke å diskutere.
"Du må gjøre det og det og det. Og så synes jeg at du skal være her litt sånn og sånn og sånn, og kanskje vi får til det og det og det. Og så er det ganske greit at du er her til onsdag, for jeg tror at det muligens vil være ganske bra for deg."
"Ja vel," sa jeg bare. "Ja vel."

Bortsett fra at jeg gråter og går rundt med en liten klump i magen, går... dagene sin gang. Jeg er alene i leiligheta og det er ikke så veldig morsomt, men muligens nødvendig likevel. Jeg tar ansvar for meg selv. Jeg jobber for meg selv. Jeg biter tennene sammen. Jeg blør innvendig, det gjør vondt, men det er sånn det er. Jeg skulle ønske det gikk bort, men det gjør det ikke. Det tar tid.
"Du må ikke være så utålmodig." sier de alltid. Jeg prøver. Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg kom til å være frisk til sommeren, men der tok jeg feil gitt. Man må ikke gape over for mye. Man må gi det tid.

Følg råd, gjør sånn, fortsett med det.
"Jeg har fulgt alle rådene dine siden jeg kom. I alle fall nesten," sa jeg da jeg og behandleren min snakket om ting som det.
"Du har vært fryktelig flink. Det skal du ha. Du har jobbet beinhardt."

Ja. Jeg har gjort så godt jeg kan og jeg gjør fortsatt det.

Jeg har det fortsatt ikke helt bra. Dessuten regner det utenfor, men det gjør ingenting. Jeg har ikke lyst til å gå ut.

alt jeg vil være er:

Mitt budskap til verden.


Jeg ble utfordret av Karianne.

Som hun skrev: Dette er en utfordring som kommer fra Thomas Moen.
For mer info, les her.

Jeg sender utfordringen videre til June, Karoline, Tora og alle andre som har noe de vil si.


onsdag

Julepressang.



”I år har jeg egentlig bare kjøpt en julegave som virkelig betyr noe,” sier jeg i det vi sitter sammen rundt juletreet. I hendene holder jeg en liten rød pressang innpakket i silkepapir.
”Den er til meg selv.”
Det er helt stille i rommet i det jeg river av papiret og holder gjenstanden triumferende over hodet mitt, slik at hele familien min kan se hva jeg har klart å grave frem i en liten sjuskete butikk, gjemt i en avkrok av sentrum.
”Et speil?” sier mamma og trekker sammen øyenbrynene, slik at alle de bekymringsrynkene jeg har gitt henne i løpet av årene som har gått, blir skarpe og tydelige.
”Mm,” nikker jeg, ”Slik at jeg kan se på mitt eget smil hver eneste dag og huske på hvor unik jeg er.”

Samtale og tårer.


Jeg våkner 0730 av at Renate banker på døra til rom nummer 209, rommet jeg har denne gangen. Selv om jeg har funnet mobilen min og igjen kan ha på vekkeklokka, våkner jeg ikke av lyden som irriterer folk flest, og som gir dem lysten til å slenge gjenstanden i veggen for å få den til å holde kjeft. Det virker som om slike lyder som det er alt for langt unna, og jeg klarer ikke å skille dem fra samtalene eller lydene som befinner seg inne i drømmene mine.

Ja, jeg våkner; jeg står opp, jeg går på badet, jeg og Renate koker egg til frokost, vi spiser frokost, vi snakker om filmer og diverse med dama som har ansvaret for leiligheta, jeg smiler - i alle fall så godt jeg kan, vi rydder opp, vi sitter i sofaen og planlegger neste måltid og jeg og Renate tusler ned til underetasjen for å sjekke om det er skrevet opp et tidspunkt ved siden av navnet vårt, i den kolonnen der det står "onsdag."

Annika: 09.30

"Ja vel", tenker jeg, og er glad for at jeg har fått time så tidlig på dagen. Det er greit sånn, selv om noen av disse samtalene kan være så vanskelige at humøret faller langt ned på minusskalaen og blir værende der resten av dagen. Men, det er igjen en del av det å gå i terapi. I blant får man slengt ting i trynet som man egentlig ikke vil høre, selv om man innerst inne vet at det er både sant og riktig. Det er stor forskjell på det å vite og det og høre at ordene blir sagt høyt i rommet. Da har det plutselig blitt en realitet.

Og så går jeg opp til loftet med subbende føtter, trekker et pledd rundt kroppen min og plasserer meg i sofaen som står utenfor kontoret til behandleren min. Hun snakker og snakker og snakker i telefonen, og jeg rekker både å gå på toalettet omentrent to ganger, ta en liten dupp på øyet og felle noen tårer før hun henter meg. Jeg er sinna. Sint fordi hun har brukt så lang tid at det går ut over timen min, sint fordi jeg ikke vil at det skal være sånn, og sint fordi jeg rett og slett er... sint.

"Kan jeg ikke få time senere? Ellers blir det ganske dårlig tid, og jeg får ikke sakt noenting av det jeg har å si," sier jeg. Der og da er jeg egentlig ganske stolt over meg selv fordi jeg, på sett og vis, har sagt de ordene som er vanskelig for meg å få ut av kjeften min: "Jeg trenger tid. Jeg har mye å si. Jeg vil at du skal høre, lytte og se meg - for jeg trenger det. Jeg trenger deg."

Men det ordner seg, for hun har allerede en plan om å endre litt på de andre tidspunktene, slik at jeg får den tiden jeg trenger. Hun er et klokt menneske.

Det samme rommet, den samme blå stolen - som vanlig er ingenting forandret der inne. Det hadde jeg ikke forventet heller. I går skrev jeg ned ei lang rekke med ting jeg vil snakke om i dagboka mi, etterfulgt av disse ordene: "jeg håper bare at jeg ikke glemmer alt dette. Jeg håper jeg klarer å ta det med meg når jeg skal i samtale i morgen. Og mest av alt... håper jeg at jeg klarer å snakke om det."
Vel. Jeg overrasker meg selv med å gjøre nettopp det. Jeg gråter uten å skjemmes, jeg snakker om alle de tingene jeg har å si, hun lytter, jeg snakker, hun snakker, vi snakker i munnen på hverandre og ja, jeg får til! Jeg klarer. Jeg greier.

Å snakke om alt det som er vondt, har alltid vært vanskelig for meg. Det å skrive har alltid vært min måte å fortelle verden om ting og tang, så nå, når jeg plutselig får til å vise følelsene, forklare hvordan jeg har det og hva som rører seg inne i meg med å åpne munnen, kjenner jeg at jeg blir littegranne stolt. Det tok meg flere år å komme hit.

Minuttene går og jeg fortsetter å gråte. Vi skriver ingen behandlingsplan; den skal være slik som forrige gang jeg var her, og jeg gråter litt mer. Vi har igjen en lang konkurranse i tautrekking, der jeg nekter litt ekstra fordi jeg mener at nå må det være NOK, men det er ikke det, og jeg gråter litt til. Mest fordi jeg vet at hun har helt rett, og fordi sannheten i blant svir litt ekstra.
"Det er det siste skrittet, Annika! Det siste skrittet! Du har snart kommet opp på den skalaen der du burde ligge!" sier behandleren min og gir meg verdens strengeste blikk.
"Nei, jeg er jo der!" vræler jeg og slenger meg over skrivebordet.
"Nei, det er du ikke. Nå gjør du som jeg sier," ord på ord etterfulgt av flere harde blikk. Hun må være hard mot meg; jeg er sta som et esel, og det eneste som fungerer er folk som setter meg på plass. Sitt. Dekk. Bli. Gå.

"JEG ER REDD," hvisker jeg og hulker litt ekstra. For det er jo det jeg er, selv om jeg ikke kan fatte og begripe hva jeg egentlig er redd for. Før eller siden må jeg gå den siste biten for å få kroppen min på et normalt sted, sånn er det bare. Jeg blir ikke frisk hvis jeg ikke gjør det.
"Jeg vet det," sier hun, "jeg vet det. Men det er jaggumeg på tide at du kommer deg dit du skal være, og da er det like greit at du gjør det NÅ som du er her og er innenfor omgivelser der noen kan passe på deg."

Vi blir egentlig ikke enige om noe, hun har rett og sånn er det. Jeg må, og jeg vet det. Jeg skal. Det som står øverst på lista over planer jeg har for livet mitt, er å bli frisk fra denne pissgreia, og da får man bare bite i det sure eplet. Man kan ikke være lykkelig hvis man ikke er snill mot seg selv og kroppen sin, og neida, det er ikke det at jeg ikke jobber hardt for det, men det skal enda litt mer til. Men. Jeg skal, jeg må, jeg kommer til å gjøre det fordi jeg vet at hun har rett og det er ikke det at jeg bare gjør ting fordi hun sier det, nei, til syvende og sist gjør jeg det for meg selv.

Er det noe jeg har lært i løpet av det siste året, så er det det at jeg må spise, jobbe, kjempe og gå i terapi for meg selv. Jeg kan ikke gjøre det for mamma, pappa, venner, behandlere eller søsknene mine. Nei, jeg må gjøre det for meg selv.

I løpet av timen jeg hadde, spurte behandleren min meg om jeg ville være her lengre enn denne uka. "Over en lengre periode," sa hun. Det kan jeg jo ikke; jeg har bare fire dager igjen når denne uka har gått, og jeg vil bruke de siste dagene når det nærmer seg jul. Jula er ei vanskelig tid for de fleste med spiseforstyrrelser, siden det er så mye mat i omløp. Og er det noe jeg har store planer om, så er det å feire ei jul der jeg kan spise julekaker, god julemiddag og alt som hører med.
Jeg er drittlei av å sitte ved en stol og nistirre på mammas gode cookies, mens jeg later som jeg spiser dem. Nei, ellers takk.

Ja, da. Behandleren min snakket om at hun skulle gjøre det og det, prøve å trekke i noen tråder her og der - ja, bare hvis jeg ville selvfølgelig, men så er det sånn at jeg ikke aner hva jeg vil og jeg orker ikke å diskutere. Siden tiden min snart er ute, har jeg ingen tid å miste, og jeg kommer til å høre på alle rådene hennes. Alle anbefalinger, alle fornuftige ord som spiseforstyrrelsen min argumenterer i mot - fordi jeg vet at det er noe i det. Jeg må bruke tiden jeg har. Den er viktig.

Nei, akkurat nå vet jeg ikke helt hva som kommer til å skje. Hverken med meg eller med alle tingene rundt meg. I morgen skal vi ringe den nye behandleren min på DPS, og i kveld har jeg store planer om å se film sammen med resten av jentene.

Jeg har det vondt. Jeg orker ikke å være alene med alt kaoset og jeg synes at jeg er tøff som endelig greier å søke kontakt med andre når ting er vanskelig.

Dessuten avsluttet Renate behandlingen sin her i dag. Det var trist.
tirsdag

Pårørende og diverse.

Noe jeg fant i det siste nummeret av bladet til ROS.

Huskeliste til pårørende:


- Skaff deg oversikt over situasjonen, be om nødvendig informasjon.

- Medvirk i forhold til behandlingen av pasienten. (Jeg må legge til: hvis det er mulig. Jeg har aldri latt mamma og pappa være en del av behandlingen min; i alle fall ikke det opplegget, men etter hvert har jeg latt dem være en støtte og få informasjon om hva som egentlig skjer. Tror jeg.)

- Be om råd knyttet til samhandling med den som er syk.

- Ha også fokus på egen helse. (VIKTIG, VIKTIG!!! Det er fort gjort å glemme seg selv, når mye av fokuset og energien blir brukt på den som er syk.)

- Sett av tid til å gjøre egne aktiviteter.

- Prøv å bevare nettverket ditt.

Til familie og evnt. andre
- Den som sliter med spiseforstyrrelser, har behov for bekreftelse på alle områder. Det gjør godt å kjenne seg godtatt uten betingelser. Prøv å vise at han/hun blir satt pris på, enten han/hun spiser eller ikke.

- Vær ærlig. Med en åpen, ærlig og omsorgsfull holdning får man lettere rollen som støttespiller og ikke motstanden. Dette bidrar til å bryte isolasjonen og hindrer til at angst og depresjon setter seg fast og blir kronisk.

- Om konflikter oppstår, gi ikke etter av redsel for at situasjonen skal bli verre. Det kan føre dere inn i onde sirkler og nedbrytende handlingsmønstre.

- Forsøk å dreie oppmerksomheten bort fra mat og vekt. Oppmuntre heller til andre interesser og aktiviteter.

- Unngå bemerkninger som: ”Du ødelegger oss alle sammen” eller ”du driver oss til vanvidd.” Det legger et urettmessig ansvar for familiens helse og velvære på den som har en spiseforstyrrelse.

- Prøv å gi, men ikke krev omsorg for deg selv. Søk hjelp hos fagfolk eller snakk med andre som har vært igjennom en lignende situasjon.


Søsken:


- Pass på at også søsken får oppmerksomhet, rett ikke all oppmerksomhet mot den av barna som har en spiseforstyrrelse.

- Hvis du føler at du ikke rekker over alt, kan du kanskje alliere deg med noen gode venner som kan være med søsken på aktiviteter.

- Vær oppmerksom på at det kan være vanskelig for søsken å balansere hjelpsomhet og tålmodighet med å heve sine egne behov.

Og til slutt:

Veien ut av spiseforstyrrelsen:

- Redusere sårbarheten

- Behandle fysisk sykdom

- Spise tilstrekkelig

- Sove nok

- Sørge for tilstrekkelig mosjon (… som ikke innebærer overtrening, men sunn og hensiktsmessig aktivitet.)

- Øke kompetanse på minst et område

- Sørge for positive opplevelser

- Unngå stimulerende midler

- Ha god rutine og rytme på måltidene

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive