torsdag

Opp fra senga og takk.

Annika har stått opp fra senga, trukket opp rullegardinen, spist middag sammen med mamma og pappa, dratt frem ytterjakke og fakkel, og har betalt årslisensen for 2010 for kanal positiv. Mørkets Fyrste har gått hjem for i kveld; hadebra, takk for nå og venligst ta en liten pause.

Det er gode utsikter for et bra år. Det er det, og i blant må man huske på å minne seg selv på det. Hver dag gir en ny mulighet til å fortsette, kjempe og endre. Hver dag.

Takk til:
  • Mamma og pappa som har vært der hele veien, som alltid stiller opp. Som alltid er der og som alltid har vært der. Fordi de er glade i meg uansett hva som skjer. Lillesøster og lillebror fordi de er tålmodige og har holdt ut alt styret som har vært.
  • Alle dere som leser bloggen min, som har fulgt meg igjennom året, som har kommet med støttende og rosende ord. Dere aner ikke hvor mye det betyr.
  • Jentene jeg har blitt kjent med i løpet av året, fantastiske mennesker som jobber beinhardt hver eneste dag og som hele tiden viser en enorm styrke. Det å være sammen med dere i løpet av den tiden som har gått, har gjort vanskelige dager lettere.
  • Inger som har holdt ut med meg i mange herrens år, alltid stiller opp og alltid orker å høre på alt pjattet mitt. Tenk at det går an!
  • Merete som kjører turer, som ringer, som stiller opp og som igjen også alltid orker å høre på alt tullet som ramler ut av munnen min.
  • Alle de gode menneskene på skolen min som jeg har fått lov til å bli kjent med i løpet av året.
  • Besteforeldrene mine.
  • Tanter og onkler som tar kontakt og er interessert i hvordan det går.
  • Gamle lærere, flinke terapeuter, nye lærere, rådgivere og diverse diverse.
  • June for alle mailer og gode ord. Det har betydd fryktelig mye for meg.
  • Alle mail, brev, meldinger og kort som har tikket inn i løpet av året som har gått.


okei. Og denne takkelista kunne vært uendelig lang. Jeg har sikkert glemt noe - og i så fall: takk for det også.



En spesiell takk til:
Juni, Heidi, Karoline, Johanne, Renate, Mia og Camilla.
Kine, Karianne, Siren, Caroline, og Matias.
Sunniva, Helle.
Capio, personalet og terapeuten min der.




Nyttårsforsettet for 2009 var: gi livet en sjanse.
Nyttårsforsettet for 2010 er: Spis. Elsk. Lev.

Jeg er litt redd.

31.desember og vi er inne i de siste timene i 2009. Det har gått tolv måneder, femtito uker og tre hundre og sekstifem dager.


Jeg har alltid vært et av disse menneskene som planlegger for mye. I årevis har jeg skrevet lister, satt opp planer og fylt filofaxen med både det ene og det andre. Møter her, samtaler der, turer, prosjekter og evinnelige timer opp og ned og i mente. Det er brøkstykker, likninger, tallrekker og algebra som aldri går opp. Men det er sånn det er. Gjøre, gjøre, gjøre – en ting jeg har fått fra pappa. Han er også slik. Skjer det ikke noe, blir vi begge to rastløs og jeg holder i alle fall å gå på veggen. Prosjekter, planlegging og lignende er muligens noe jeg driver med for å holde ting på avstand. Kanskje ikke. Det er uansett ikke så lurt å holde på med alt for mye på en gang, noe jeg vet godt – men samtidig er det en viss trygghet i å vite hva man skal, selv om man ikke vet nøyaktig hva den neste tingen på lista vil føre til.

På denne tiden for et år siden var alt klart: jeg var sammen med familien i Narvik, viftet med det obligatoriske stjerneskuddet og skrev 2009 i lufta. Jeg hadde en plan stor plan. Et opplegg i vente, noe skummelt, men det var noe som skulle skje. Jeg ventet hele jula på det.

I dag er jeg litt redd uten å vite hvorfor. Det er overgangen til et nytt år, tiden går, jeg blir eldre, alt går for fort og jeg gruer meg til mai, til å ta farvel med skolen Ja da, det er ikke det at jeg ikke har ting og tang som skal skje når januar kommer i gang igjen, men likevel føler jeg noe som jeg ikke helt hva er. Kanskje er det egentlig noe bra og godt. Kanskje er det noe fint som jeg ikke har kjent før. Jeg aner virkelig ikke og uvitenhet er skummelt.

Nyttårsaften er en slik dag der Mørkets Fyrste stikker innom, sier hei og hallo, jeg er lei for at jeg kommer tilbake igjen og vær så snill, ikke fell noen tårer. ”Ja, hvorfor gråter du litt? Det er jo ingenting å være redd for, Annika. Det er ingenting du trenger å frykte.”

Jeg ler ikke og jeg skal ikke kaste meg ut i ei voldsom feiring et eller annet sted. Jeg skal tenke på året som har gått, spise middag sammen med familien min, kjenne på denne dritten som har kommet på besøk og gjøre et forsøk på å akseptere at det er slik det er i blant og at man ikke dør av det. Mest sannsynligvis blir det bedre i morgen. Jeg skal krype under et teppe hjemme hos Inger, fylle hodet med en film og se på noen raketter før jeg går hjem og sover. Jeg har ikke sovet så mye på mange døgn. Jeg er redd for å miste.

Det finnes noen ting jeg er drittlei av. Noen greier som jeg har fått opp i vranghalsen. For eksempel: Elefantstemmen og snus. Det er bare en ting å gjøre når det kommer til elefantstemmen: spisse svert, ta frem skjoldet, stå i det som gjør vondt, sloss og jobbe for å vinne kampene. Før eller siden seirer man – det har så mange andre gjort, og jeg skal jaggumeg klare det, jeg også. Snusen får jeg bare ta som det kommer. Det tullet der må bort det også.

Hei og hå. Dere får ha en fin dagog jeg skal prøve å ha det jeg også.
Måtte 2010 bli et fantastisk år med mange muligheter, gode dager og alt som hører med!
onsdag

2009: Mitt liv i koffert og året som har gått.




Januar

 tatt på Oslo S dagen jeg reiste til Fredrikstad og ble innlagt på Capio Anoreksisenter.

Januar begynte med ingenting og jeg var veldig syk. Jeg dro til Fredrikstad 7.januar, en onsdag, og ble innlagt samme dag - ting ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde planlagt å dra ut sammen med mamma etter samtalen jeg hadde med sjefen og behandleren min, komme tilbake på kvelden og begynne dagen etterpå. Det fikk jeg ikke. Jeg fikk ikke gjøre noe som helst og tilbrakte de neste fem ukene på rumpa.


Dagen etter jeg kom møtte jeg Mia for første gang. Hun pleide å komme innom av og til. På kvelden den samme dagen fikk jeg en kommentar på et blogginnlegg der hun fortalte skrev at hun hadde lest bloggen min ei god stund. Etterpå sa det klik og vi ble gode venner.


Jeg lærte meg å strikke, jeg drev på med hobbyting, jeg sov, jeg så på tv, jeg skrev blogg og dagbok, jeg leste i skolebøker, jeg så i veggen, jeg spiste, jeg var ensom, jeg gråt, jeg var redd, jeg klarte ikke å ha ordentlige samtaler og jeg... hadde det vondt.
Å, som jeg lengtet etter friheten. Jeg satt inne på rommet mitt med strikketøyet i hendene, så på vinteren utenfor rommet mitt og var smålig sjalu på de andre jentene som kom og gikk ut døren for å gå turen sin. Jeg ønsket at det var jeg som fikk lov til det. Det fikk jeg ikke.

Februar

puslespill med mange, mange biter ble tidsfordriv.




I februar begynte ting å skje og likevel husker jeg ikke så veldig mye.

De første ukene ble tilbrakt på rumpa, men så... fikk jeg plutselig lov til å gjøre noe igjen. Jeg ble stabil, jeg begynte å drikke Fresubin (de evinnelige næringsdrikkene), og jeg fikk lov til å gå i trapper. Endelig. Noe ble annerledes. Jeg fikk flytte opp i andre etasje og i midten av februar slapp jeg å ta blodprøver, blodtrykk og puls. Jeg begynte å smøre maten min selv. Jeg fikk etter hvert forsyne meg selv til lunsj og middag. Jeg flyttet fra bord med personal til spisebordet der man fikk sitte når man klarte å spise ordentlig uten veiledning. Jeg jobbet beinhardt og jeg sykemeldte meg fra skolen. På slutten av måneden fikk jeg også dra på min første permisjon: en tur til Oslo sammen med pappa og lillesøster.


En av de første gangene jeg fikk delta i "ukeplanen". Aldri har det vært så fantastisk å stryke duker som da.

Eller vaske klærne sine selv.


 
Jeg var sammen med Mia på torsdager. Dette bildet er tatt da jeg fikk lov til å gå tur i 30.minutter alene.

Det var... rett og slett utrolig. Jeg fikk se verden igjen.


 

I februar møtte jeg også Johanne og vi hang sammen omentrent hele tiden, noe vi gjorde resten av tiden vi tilbrakte sammen i det gule huset. Å være sammen med noen man virkelig er glad i, gjør ting lettere når dagene er vanskelige. Vi var i Sverige på harrytur.

Mars



I begynnelsen av Mars dro jeg hjem til mamma og pappa for første gang og jeg var i Tromsø i 10. dager. Det var både fint og vanskelig på samme tid, for det å skulle klare seg selv er ikke bare bare. Det var ei utfordring, men jeg vokste på det. Jeg prøvde og feilet og etter hvert begynte jeg også å se forandringene som skjedde med meg. Kroppen min var annerledes. Hodet var annerledes. Ansiktet var annerledes. Plutselig klarte jeg å snakke på ordentlig, føre normale samtaler som folk flest og dadada: jeg lærte meg å smile igjen!


Jeg dro på kino. Jeg begynte også å spise ute på kafeer og restauranter.


 
og så dro jeg hjem på påskeferie.


April

 
Begynnelsen av april var utrolig. Jeg danset på en sky, jeg svevde, dagene var rosa, lyseblå og hvite. Det var først da jeg kunne si at jeg hadde det bra hvis noen spurte meg om hvordan jeg hadde det. Ja, jeg hadde det bra. Det var som om jeg var frelst og hadde sett lyset. Det var halleluja og rairai på ordentlig.

Jeg tror det er den beste måneden jeg har hatt i løpet av hele dette året. Siden jeg hadde det så bra, utsatte jeg returen til Capio med ei uke.Jeg var hjemme i tre uker - kanskje ikke et sjakktrekk, men jeg lærte veldig mye.


Jeg fikk begynne å trene igjen, jeg fikk plass på Åsane folkehøgskole, jeg var i Narvik og ryddet leiligheten, jeg surret rundt som en tulling, styrte med alt for mange ting på en gang og hadde en veldig trivelig tacokveld sammen med Inger, Sunniva og Merete.


 

 
Johanne og jeg dro ut for å spise "fika" og vi kjørte på med både det ene og det andre.


Da jeg kom tilbake til Fredrikstad etter påskeferien, flyttet jeg i leiligheten og der var jeg resten av den tiden jeg var i behandling på Capio. Jeg var i Fredrikstad i to uker, før jeg nok en gang dro hjem og ble der i fire.


Mai

 
I mai var mamma, lillesøster og jeg på sydenferie. Mallorca. Det var den beste turen jeg hadde hatt på aldri så lenge og det var ikke lengre så vanskelig å gå i bikini. Jeg var innom UPA, jeg hadde en fin 17.mai og sånt.


Ting ble igjen litt vanskelig og Mørkets Fyrste dukket opp og ble værende over ganske lang tid. Men jeg overlevde og jeg lot ikke det ødelegge alt sammen. Nye mestringsstrategier, nye tanker og endringer.

Mia og jeg var også i Oslo.


Juni


I juni ble det sommer. Jeg var i Narvik for å levere skolebøkene mine, mamma og jeg begynte å gå på fjellturer, jeg var på den første grillturen sammen medInger og Sunniva og jeg levde. Livet var tilbake og jeg aksepterte det. Det var ikke så skummelt lengre.


Det var fryktelig varmt og jeg badet i sjøen for første gang på årevis - i Norge. Jeg var i Sverige sammen med noen jenter fra Capio og det ble sommerferie.



 


 Juli
Inger og jeg reiste til Madeira og hadde en veldig fin ferie.

 
 

August
Jeg var i Stockholm og ting var vanskelig. Jeg returnerte til Capio tidsnok til å hente meg inn, var litt sint på meg selv fordi jeg hadde surret litt og da jeg kom hjem igjenvar jeg flinkere enn noen gang. Jeg hadde bestemt meg for å klare skoleåret.

Og så begynte en ny epoke i livet mitt. Jeg flyttet til Bergen, begynte på skolen igjen og hadde noen uker som var fryktelig bra. Jeg ble kjent med mennesker som ble en slags familie - venner jeg kan snakke med og som jeg virkelig kan stole på, jeg forsto at det går an å bo på internat og mange andre ting.
 


September
September var turbulent og jeg jobbet med å finne en balanse med alt. Jeg begynte på DPS, fikk en ung behandler og var skeptisk til hele greia. Jeg tilbrakte ei uke på Capio, var usikker på hva jeg skulle si til alle de som lurte på hvor jeg var - og ja. Det var mye som skjedde
 


Oktober
Jeg var hjemme på høstferie. Jeg tatoverte "La vita e bella" på håndleddet fordi jeg plutselig visste hvor vakkert livet er. Jeg feiret bursdag på Capio og det ble en veldig bra bursdag. Jegfylte livet med meningsfylte ting. Jeg begynte på kurs i kropp og selvfølelse. Jeg skreiv masse.


November
I november skreiv jeg også. Jeg forberede meg på å si takk og farvel til Capio, og det var et sabla styr med det å finne fastlege. Jeg fikk ikke sove, jeg var mye redd og jeg var sliten. Bortsett fra det hadde jeg det ganske greit og ting fortsatte som før. Skole, beinhard jobbing, sparke elefantstemmen i ræva og alt som hører med. Dessuten møtte jeg ei jente jeg har skrevet mange, mange mail med over lang tid.




 

Desember

Og her sluttet begynnelsen på reisen; jeg takket for meg og avsluttet behandlingen på Capio. Totalt hadde jeg tilbrakt tjue uker i det gule huset i Åsebråtveien. Jeg begynte det første kapittelet på veien alene og jeg følte meg ganske klar for det. Jeg ble eksaminert, fikk vitnemålet og besto. Behandlingen hadde definitivt gitt resultater.

Desember har vært fin. Kinoturer, juleverksted, skoleting og skoletang, gode venner, fine timer og juleferie


Og ja, jeg har feiret jul.


Sånn er det. 2009 har definitivt vært det viktigste, det tøffeste og det beste året i mitt nittenårige liv. Jeg har lært så utrolig mye om mange ting, jeg har vokst som menneske, jeg har fått nye fantastiske venner, jeg har lært meg å smile, jeg forstår at de dårlige forsvinner og at det tar tid å bli frisk.

Men viktigst av alt: jeg lever. Livet er tilbake.


tirsdag

Tirsdag.


Det hender at jeg verken vil eller kan sove ordentlig.
”Hva om alt bare er en drøm? Noe jeg har lengtet etter i årevis og håpet på at det ville komme? Jeg trodde jo aldri det før, så hvorfor skal det plutselig være mulig? Kanskje er det ikke ekte, ikke på ordentlig. Kanskje er alt bare en illusjon, en tanke og en idé som jeg gjør om til en slags virkelighet. Det har aldri vært noe galt med fantasien min. Tenk hvis alt plutselig forsvinner og jeg våkner opp i morgen – og pang, der er jeg igjen. På samme sted som jeg var for en tid tilbake.”
Og så våkner jeg på morningen og forstår nok en gang at alt sammen er virkelig. Av og til må jeg klype meg i armen for å kjenne om jeg fortsatt sitter i senga hjemme hos mamma og pappa eller er på rommet mitt på internatet. Jeg må bevege på meg, se meg rundt for å bli overbevist om at alt fortsatt er der det var for noen timer siden. Bare for sikkerhetens skyld.
Av og til må jeg studere hendene mine, se på neglene som etter hvert har blitt sterke, sjekke tærne mine som ikke lengre er mørkeblå og så må jeg ta en titt på ansiktet mitt også. Jo da, det er der fortsatt. Akkurat slik som det var i går og alle dagene før det. Jeg er der. Øynene til den jenta i speilet, blikket som ser på meg og møter mitt er mine. Mine egne øyner. Jeg ser ut som jeg gjorde før jeg la meg dagen i forveien. Det hender at jeg smiler også, og jøsses, det er mitt smil. Det er jeg som smiler. Ja, det er virkelig alt sammen. Deretter kan jeg puste igjen.
Jeg har alltid vært redd for å miste ting. Fryktet at ting skulle eller skal forsvinne. Men jeg tror ikke det kommer til å gjøre det. Det er en trygghet.
I dag har jeg og lillesøster overlevd en runde på et kjøpesenter. Det er fryktelig mye styr og hurlumhei, meterlange køer siden romjulssalget er i gang og julegavene som ikke passer skal byttes. Da vi tuslet rundt fra den ene butikken etter den andre, møtte jeg på ei av de som jobber på velkjente ungdomspsykiatrisk. Ei energisk smilende dame som det alltid var trivelig å være sammen med, et flott kvinnemenneske som lakket neglene mine og som ga gode klemmer. Da jeg var innom ungdomspsykiatrisk i mai, smilte hun fra det ene øret til det andre. Jøss, Annika,” sa hun den gangen. Ja, jøss. Hun trengte ikke å si mer enn det, for jeg forsto nøyaktig hva hun tenkte.
Jeg husker alle reaksjonene til de som arbeider der. Alle blikkene, klemmene og hakene som holdt på å falle i gulvet. De sa ikke så mye. De bare… så. Det var nesten slik at jeg hadde lyst til å si: ”Det hadde dere aldri trodd, eller hva?” Kanskje hadde de det, kanskje ikke. Planen var egentlig at de skulle kontakte meg igjen for å høre hvordan jeg på et magisk vis hadde innsett noe, fått motivasjon, tatt et valg og de var interessert i å lytte til det jeg har lyst til å formidle. Det er tross alt pasientene som sitter med erfaringene og opplevelsene, ikke personalet. De ser noen ting; hva som fungerer for noen og hva som ikke gjør det, men det er vi som vet. Jeg tror egentlig det er viktig for folk som jobber i psykiatrien å få noen innspill her og der. Det finnes så mange som tror at alt de gjør er rett, flott og riktig, men sånn er det ikke. Men… de ringte aldri.
Uansett. Jeg og denne dama snakket ganske lenge. Om behandling, om det nye bygget de har flyttet inn i, om ditten og datten.
”Ringte de deg noen gang?” spurte hun.
”Nei. De gjorde ikke det,” svarte jeg. Og så la jeg ut i det vide og det brede om de tankene jeg har og har hatt om hvorfor de ikke gjorde det. Jeg trodde enkelte ikke var interessert i å høre på hva ei nitten år gammel jente har og si. Ja, jeg var rett og slett overbevist. Det finnes så mange som ikke har lyst til det. Men så tok jeg feil, for de har hadde lyst til å lytte, de har lyst til å høre på erfaringene mine og på hvordan ting hadde vært og er nå.
”Jeg har det bedre. Nå vet jeg at det går an.”
”Vet du hva?”
”Nei?”
”Du er et bevis på det.”
Kanskje ringer de og kanskje gjør de ikke det. Jeg har en historie jeg vil fortelle og det er opp til dem om de vil høre den eller ikke.
Og ellers er ting for så vidt som før. Daglige kamper, sliten og sånn vanlig. Jeg er glad for at det meste julestyret begynner å bli over. Selv om jula har vært grei, føles det bra at ting nå begynner å bli slik som de pleier å være her hjemme.

mandag

Et gammelt dikt.

For noen år siden spurte jeg pappa hva han ønsket seg i julegave. Det var i de gode, gamle og ikke minst fantastiske dagene der det var "hælane" i taket og rairai fra morgen til kveld uten like.
Jeg husker at pappa satt i en av de slitte grønne lenestolene vi har hatt i stua i årevis, leste i tegneseriene sine - helt sikkert et Tex Willer. Det var før han begynte med briller på heltid. Det var før vi begge to forsto et og annet. Jeg husker det tok litt tid før han svarte meg, når pappa leser er han i en helt annen verden. I blant er det umulig å få kontakt.
Jeg måtte spørre to ganger, kanskje flere. Det er godt mulig.
"Hva jeg ønsker meg i julegave?" svarte han etter en stund.
"Ja?"
"Hm..." Pappa satt stille en stund uten å si noe og jeg ventet. Jeg har alltid vært flink til å vente. Hele livet mitt har jeg ventet. Og ventet. Og ventet.
"Jeg ønsker meg et dikt," sa han.

Og hva gjorde jeg? Joda. Jeg tenkte som så: "akkurat.... ja, da skal han jaggu meg få et også." Det gjorde han. Jeg rammet inn noe tull jeg hadde skrevet en dag, pakket det inn og slengte det i haugen med julegaver. På den tiden fikk mamma og pappa aldri lese noe jeg skrev. Jeg var så flau.
I dag henger dette diktet på kjøkkenet vårt og jeg har ikke lest det på fryktelig lenge. Ikke før i dag, da jeg så på kalenderen for 2010 som jeg ga mamma og pappa i julegave. En slik kalender som man kan lage selv med bilder og diverse, for så å bestille den fra en eller annen fotobutikk.

Jeg leste det og ja, jeg måtte trekke på smilebåndet. Spesielt siden det er skrevet på en tid der alt var forferdelig og livet var ikke så veldig mye annet enn vondt.

Glede og noe

første følelse
av lyseblått, lyserosa
fargesprakende regnbue
dansende, syngende

som en brennende pil
midt i hjertet

ingen ord, ingen tanker
bare denne ene tingen
denne leende, latterfulle
elskverdige lille blomsten

som vokser og
gror på innsiden
som puster i håp
om å få blomstre

om å forbli levende
eksisterende,
et individ, en kropp
en del av livet

ikke glem, ikke glem
at hun fortsatt kan smile


Selv om det ikke er et poetisk mesterverk, liker jeg det likevel. Jeg liker det fordi de forteller meg at jeg fortsatt hadde håp om noe bedre, selv på dager der jeg ikke orket å stå opp av senga. På dager der jeg helst ville lukke igjen øynene og sove for evig og alltid.
Jeg hadde håp og det finnes bevis. Det døde aldri. Og kanskje er det nettopp det, det å holde liv i håpet, som har vært og kanskje er den største styrken jeg har. Jeg vet ikke.
søndag

Mørkets Fyrste har sagt hei.

Her en kveld, mens jeg satt i senga mi, banket det på døren til "pikerommet" mitt. Jeg orket ikke å slenga av meg dyna, balansere mellom alt rotet for å åpne døren og møte den greia som muligens sto utenfor. I blant har jeg en viss anelse om hvem det kan være og det finnes noen vesner der ute som det aldri frister å se ansiktet på. Noe vil man helst unngå så godt det lar seg gjøre.
De hamrende lydene mot treverket ga seg ikke og til slutt ble håndtaket trykket ned, døren dyttet opp og hei, der sto han. Min velkjente følgesvenn igjennom alt for mange år.

"Hei, Annika," sa han før han sakte bevegde seg mot senga mi. Han stoppet noen cm fra kanten og ble stående uten å bevege seg.
Jeg møtte blikket hans og sukket. "Nei, vær så snill. Ikke nå. Ikke i dag. Det passer fryktelig dårlig."
"Jeg beklager. Jeg beklager virkelig. Jeg vet at det verken er tidspunktet eller noe som helst, men noe inne i deg ropte på meg, og jeg kan ikke..." Han stoppet. Han sa ikke mer.
"... holde deg unna," hvisket jeg.
"Jeg er lei for det."

Det verste er at jeg vet han snakker sant. En gang for ikke så lenge siden dominerte han livet mitt; han holdt meg i fangenskap, låste hendene mine fast i håndjern og stengte meg inne på rommet mitt. Han holdt meg fanget på innsiden av meg selv og gjorde meg til en sort og forvirret tenåring. Da jeg fikk en ny og ganske flink behandler på BUP her i Tromsø, ei dame jeg gikk til fra høsten 2007 til sommeren 2008, lærte jeg meg mange ting. Blant annet å tenke på en annen måte, sette ting litt i perspektiv og andre ting. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde noen av de mer eller mindre heldige mestringsstrategiene mine forandret seg. Den største endringen skjedde i løpet av sist høst da jeg hadde avsluttet "samarbeidet" med henne og flyttet for meg selv. Kanskje forsto han at han ikke kunne holde meg fast for alltid, kanskje ikke. Noe ble i alle fall annerledes.

Nei, det er ikke elefantstemmen. Det er Mørkets Fyrste. I blant er han streng og sint, andre ganger er han ydmyk. Sånn som nå. Han kommer ofte sammen med elefantstemmen på tider der jeg er sliten, svak og stresset - og blandingen av begge gjør slik at jeg får det vondt. Men det går over. Mørkets Fyrste slipper taket raskere enn Elefantstemmen.

De siste dagene har Mørkets fyrste vært innom for å hilse på. Han har dukket opp jevnt og trutt i løpet av noen formiddager, ettermiddager, kvelder og netter i løpet av høsten. Selv om jeg begynner å bli vant til det etter noen år med hans nærvær - jeg er alltid litt på vakt for hans besøk og prøver å være klar hvis han skulle banke på døren min. Men jeg kan vissnok aldri være nok forberedt, for hver eneste gang gjør det like vondt. For meg virker det som om Mørkets Fyrste blir like sliten som jeg. Likevel kommer han tilbake.
"Du kommer til å være sårbar for depresjonen, Annika. Men ting er annerledes og du vet at den slipper taket. Selv om du er nedstemt i blant, betyr det ikke at det er den," sier de. Det er sant.

I dag er heldigvis ting annerledes. Mørkets Fyrste tok en pause i løpet av natten og da jeg sto opp i morges var han ikke der. Jeg håper han blir borte en stund fremover, for igjen husker jeg at livet er fantastisk. Jeg husker å puste. Jeg husker at det ikke gjør noe om jeg ikke tilbringer mange timer utenfor huset hver eneste dag. Det er lov å slappe av og det er lov å kjenne på følelsene sine.

Ellers går jula sin gang - det er helligdager som ligner på søndager, men det gjør ikke noe. I dag har jeg det ganske fint.

På fredag drar vi til Narvik en tur, noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg skal treffe søskenbarn, besteforeldre og tilbringe noen dager i den byen der ting ikke ble så bra. Noen ganger må man tenke positivt, og ja, jeg velger å gjøre det.
Mandag i uke 1 drar jeg tilbake til Bergen. Jeg gleder meg til å se sola igjen!
lørdag

Julefering.

Vel, som folk flest har også jeg mine juletradisjoner.
1: bli uvenner med seg selv og alle andre tenkelige ting første juledag og 2: ta en liten pause fra omverdenen, grave seg ned i nesten- perfekte simsfigurer, et forsvunnet evangelium og juletegneserier - for så å hente seg tilbake til det berømte "nuet" senere en gang og oppdage at verden ikke står på hodet likevel.

I går gikk jeg til sengs med alle klærne på, trakk dyna langt over hårrøttene og leste i ei bok til øynene falt igjen av seg selv. Lukk ører. Ikke tenk på ting du ikke skal tenke på. Les. Fyll hodet med noe annet. Lev.
I dag sto jeg igjen opp fra de døde og med den riktige foten først. Heldigvis. Verden er akkurat som den var, huset lukter jul, det er fint vær ute, det er ingenting som skal eller må gjøres - ikke noe mas eller gnål om all verdens ting og tang. Jeg puster. Jeg leser bøker. Jeg spiller spill. Jeg holder på med mitt. Jeg lever.

Jula er og blir ei vanskelig tid.
"Jula som er så koselig og flott? Sosiale sammenkomster, god mat, familieselskaper, middager, felles lunsjer, kveldsmater og alt som hører med? Kaffebesøk?"
Ja, nettopp: mat. En ting er å ha alt sammen inne i hodet, men å få alt plassert rundt en i skåler, på asjetter former og i all verdens fasonger, farger og smaker, er ikke bare bare. Dessuten blir alt annerledes når det kommer til det å skulle spise også. Maten, klokkeslettene og alt sammen - og her gjelder det virkelig å holde seg fast, slik at man ikke ramler av toget. Man må finne en balanse, akkurat slik jeg måtte gjøre da jeg begynte på skolen i høst og ting ble plutselig helt forskjellig fra hva jeg var vant til fra før. Balansegang. Balansekunst.

Jeg hadde bestemt meg for å ha ei fin jul og det er har jeg også, til tross for mange småting. "Det får briste og bære," tenkte jeg før hele karusellen begynte, og egentlig tror jeg kanskje at jeg hadde en tanke om at denne jula kom til å gå smertefritt for seg. Det er ingen hemmelighet at det svir litt i blant, men jeg har det fint likevel.

Julaften var en bra dag. Vi gjorde alle de tingene vi pleier å gjøre - tradisjoner er tradisjoner, og jeg synes ikke at de skal endres på. Lillesøster og jeg sto først opp, spiste frokost, så på julefilmer, dro i kirka, spiste julemiddag og pakket opp gaver. Jeg spiste dessert.
Og så fikk jeg mange fine ting også. Digital fotoramme fra lillebror, ekstern hardisk og gavekort fra mamma og pappa - osv. osv. osv.

Jeg har noen utfordringer igjen på lista mi før jeg kan si meg helt fornøyd med dette "feire ei så normal jul som jeg klarer med en spiseforstyrrelse rundt foten," men det skal jeg jaggumeg greie før jeg reiser tilbake til Bergen.


Jula er ei stor utfordring og det er mange ting å holde styr på. Men jeg klarer det.

Er det noe alle burde gjøre en eller annen gang før de dør, så er det å dra nordover i landet for å se på nordlyset. Jeg hadde glemt hvor utrolig vakkert det er, inntil jeg så et bittelite og tynt grønt lys på himmelen
i går kveld da jeg gikk tur ute sammen med Inger. Jeg håper virkelig jeg får se et ordentlig nordlys før jeg drar tilbake til Bergen.
fredag

Noen bilder fra julaften.

og plutselig var det julaften igjen.

Inger og jeg gikk en tur for å slippe unna julemas.
I... 10- grader. Sånn er det i Nord.

og ellers:




 før vi dro på den obligatoriske julegudstjenesten (ingen jul uten)
prøvde pappa å ta et bilde av lillesøster, hunden vår og meg.
etter noen forsøk fikk han i alle fall et bilde der vi lo.


 lillesøster begynner å bli stor.
Hun har blitt lengre enn meg - ikke at det skal så veldig mye til.

 vi har en nysgjerrig hund også
som liker alle ting som kan åpnes,
og som kan spises.


ja. Dette er da... mammaen min og meg.


 i år som i fjor og året før der, ble kvelden tilbrakt
med julekonfekt. Samme type som mamma og pappa får
hvert eneste år fra tanten og onkelen min som bor i et sted i Trøndelag.

 det er ingen jul uten en svipptur innom Nettby.

 og så... ble dagen avsluttet med en runde med TP som aldri tok slutt.
Det var i alle fall fryktelig morsomt.

Jeg har en bror også, selv om det ikke er bilde av ham her.
Han liker ikke å bli tatt bilde av.

onsdag

Jul.




For øyeblikket er ting litt vanskelig. Elefantstemmen river meg i håret, biter i hjernecellene mine og hvisker til meg i nattemørket. Måtte han dø, forlate meg, fortæres og råtne. Forbasket dritt. Jeg ønsker den død og jeg er sikker på at den kommer til å bli det også. Jeg har fått mange mail fra jenter som forteller at de i dag er friske, jeg kjenner mennesker som har vært pårørende til en spisesyk og jeg kjenner også en del folk som er friske. Det er ordentlig fint. Det gir meg håp, styrke og forsterker troen på at det er mulig. Takk!

Til tross for at ting ikke er så enkelt, klarer jeg meg bra. Jeg nekter å gi opp. Jeg orker ikke å kaste inn årene. Jeg vet at det kommer til å bli bedre om ikke så lenge. Det har blitt det og da vil det bli det igjen. Jeg klamrer meg fast i den kunnskapen jeg har lært og minner meg selv på at livet er vakkert. Jeg gidder ikke en runde til bak dører uten muligheten til å være fri.
Det kommer til å bra.

Jeg tror litt på pappas religiøse overbevisning og i blant er jeg overbevist om at det faktisk finnes noe der ute et sted som kanskje er mektigere enn en selv. En sterkere energi, en kraft, noe, ett eller annet. Kanskje har det noe med oppveksten min men jeg vet ikke. Noen mennesker er i alle fall stand til å utrette mirakler. I går fortalte pappa meg en historie som var så sterk at jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det. Det å få høre hvor mange mennesker som har bedd for meg er sterkt. Det viser hvor sterkt de ønsker at jeg skulle innse hvor syk jeg var, hvor mye de brydde seg og bryr seg om jeg, det forteller om den neste kjærligheten de har selv om de knapt kjenner meg.

For mange folk ute i verden, virker det kanskje rart og uforståelig men det betyr ingenting. En ting er i alle fall sikkert: det finnes engler blant mennesker. På Capio er det fullt av dem. Det er mange rundt meg. Vennene mine, mamma og pappa, lillesøster, lillebror, slekt og familie, gamle lærere, gamle klassekamerater, dere lesere som alltid viser deres støtte igjennom gode og dårlige dager og alle andre som bryr seg.

Spørsmål om julefeiringa dukker opp titt og ofte her hjemme.
"Ja, Annika, hva ønsker du deg i julestrømpen fra nissen?" spurte pappa i går.
"Lengre hår," svarte jeg. Jada, håret mitt har vokst mye det siste året - hurra for det. Helt siden jeg klipte av alt i august i fjor, noe som var nødvendig fordi det bare var tre hårstråd igjen nederst i tuppene, har jeg hatt komplekser for det. Det er heldigvis mye bedre nå, men i perioder der jeg "røyter", noe alle mennesker gjør i blant, får jeg hetta. Heldigvis opplever jeg gang på gang at det går over. Det er en fin ting.
Apropos julestrømpe: jeg vet ikke hva jeg har lyst til å få hos julenissen. Jeg aner ikke hva jeg skal svare når pappa spør om jeg kanskje har lyst på en sjokolade - bare en liten en. Jeg tenker og tenker, og ja, kanskje jeg faktisk har lyst på en. Ambivalensen er ganske sterk, så jeg vet ikke noe som helst. Det blir spenndende å se hvordan ting kommer til å bli i morgen, men jeg har planer om å ha en fin julaften med julestrømpe, dessert og i alle fall ei julekake. Dårlig samvittighet eller ikke. Jeg skal drite i den.

 en gang for lenge siden så det slik ut.

Lillesøster har litt problemer med å kjøpe julegave til meg. Gang på gang har hun spurt meg om hva jeg ønsker meg, og det er alltid de samme svarene.
"Et virusprogram som kan holde unna teite tanker. De selger det nok på Expert eller Elkjøp."
"En makuleringsmaskin. Jeg tror de har det på Binders."
"En deleteknapp. En pauseknapp. Og kanskje... en tryllestav som kan få ting til å gå litt raskere, men det vet jeg ikke hvor man finner. Kanskje ei oppskriftbok, selv om jeg kan den utenat. Eller... Ja. Noe annet. Kan jo hende det finnes noe på Rema." Jeg ler litt når jeg svarer. Litt humor er viktig, selv om det som regel er galgenhumor. Latter hjelper og jeg liker å le. Det gjør meg glad.

fra julefesten på fredag 18.desember
det ser ut som om alle har opplevd noe helt forferdelig grusomt
Jeg har det både bra og litt vondt på samme tid. Det høres kanskje rart ut, men det er mulig. Alle tingene rundt meg er så fine, og jeg er glad for at det er slik. Jeg har det fint hjemme sammen med familien min. Jeg pusler med koselige ting jeg liker: som for eksempel en generasjon jeg og lillesøster driver med på The Sims (ja vi spiller masse og jeg har kjøpt tilleggspakken som en for tidlig julegave til oss begge), fotoalbum, litt strikking og lesing. Jeg har til og med lest ut ei bok som heter "Før jeg dør" og nå har jeg begynt på "Lucifers evangelium." Begge to er veldig lettleste, noe som passer meg fint. Det siste året har jeg ikke klart å lese gode gamle klassikere som jeg egentlig er veldig glad i. Den eneste er "Sult". Det tok en evighet. En gang i tiden satt jeg med nesa i ei bok hele tiden og fullførte flere bøker i uka. Når man blir syk blir konsentrasjonen veldig dårlig, noe som er synd. Jeg liker å lese. Før jul i fjor leste jeg noen få bøker men pugget ambulansemedisin, latinske kroppsdeler. Hvordan jeg klarte det, fikk gode karakterer og hang med i alle de tingene er ufattelig.

I løpet av høsten har jeg lest omentrent fire bøker. "Sult", den elendige twilightgreia "formørkelsen", "Eragon" og den som jeg nettopp ble ferdig med. Det er ingenting. Den siste boka jeg leste, "Før jeg dør" var ikke så verst, og jeg tror "Lucifers evangelium" også er ganske okei. Den virker i alle fall sånn. Jeg har alltid likt bøker som handler om religion og slike ting. Religion har alltid fascinert meg.
Jeg gleder meg til all vaskingen og alt det der er ferdig og julefreden kan senke seg over huset. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal spise i morgen, men det ordner seg sikkert. Jeg spiser ikke kjøtt.
I går spiste jeg, Inger, Sunniva og Merete ute. Det gikk veldig bra til tross for at ting er litt vanskelig akkurat nå.
tirsdag

Tilbakeblikk: en sommer for lenge siden.

De to siste dagene har jeg holdt på med et fotoalbum som jeg begynte på i påsken, da Capio var stengt, noe de er i høytider og lange ferier. Et fotoalbum med bilder fra språkreisen jeg, Inger og Sunniva dro på sommeren 2007. Etter noen sider med klipping og liming i Påskeferien la jeg bort prosjektet og lot det bli liggende helt til nå. Egentlig skulle jeg gjort dette for lenge siden; da jeg kom hjem fra turen for to og et halvt år siden, men jeg kom aldri i gang.

I går limte jeg endelig inn det siste bildet i albumet. Da jeg var ferdig, ble jeg sittende på stolen min og bla igjennom alt sammen. Det er et sted mellom 100 til 200 bilder fra jeg, Inger og Sunniva kom til Gardermoen for å overnatte og så videre. Hele turen er fotografert. Fra begynnelsen til slutten. Det er rart å se: jeg som klemmer den rosa kofferten min med et bittelite smil om munnen, Inger som sitter i ei seng på Gardermoen gjestegård, Sunniva som halvsover på Gardermoen og alle de andre vi reiste sammen med. Alt er så lenge siden og likevel husker jeg nesten alt sammen. Kanskje fordi jeg dokumenterer det meste som skjer i livet mitt: jeg er en samler. Jeg skriver dagbok, jeg tar notater og jeg tar bilder. Jeg vil ikke glemme. Noen ting er dessuten viktige å minne seg selv på, slik at man kan jobbe for å ikke falle tilbake til det som en gang var.

Ja, jeg ser på alle disse bildene - og jeg ender opp med å fokusere på meg selv. Ser på ansiktet mitt, på kroppsholdningen, på blikket, på håret. Jeg ser på hele det mennesket som var meg. Var. Jeg er ikke den jenta lengre. Heldigvis.

På 90% av bildene smiler jeg ikke. Jeg smiler ikke på stranden, jeg smiler ikke på busstoppet, jeg smiler ikke da Inger og jeg står lent inntil et gjerde på en båt vi tok. På noen av disse bildene kan man se antydning til et delvis anstrengt smil og på noen få: et ordentlig. Jeg prøvde virkelig å smile. Det er ikke det at alt var forferdelig, for jeg hadde det okei på en måte. Jeg var på ferie sammen med to av de beste vennene mine, og er det noe jeg setter pris på, så er det kvalitetstid med dem. Men... jeg tror ikke de visste. Kanskje, kanskje ikke. I blant er det vanskelig å legge merke til at noe er veldig galt.

Jeg husker så godt da jeg bestilte språkreisen i februar 2007. Mamma var veldig bestemt på at jeg måtte ha reiseforsikring, noe jeg ikke kunne fatte og begripe. På den tiden var jeg veldig sinna og hadde absolutt ikke et problem, nei for all del. Jeg hylte, skrek og lagde et forferdelig spetakkel, noe man ofte gjør når man vil holde noe for seg selv og lure alle og en hver om at man har det kjempefint. Jajaja. "DU TROR IKKE AT JEG KOMMER TIL Å DRA, DU. JEG HAR DA VIRKELIG IKKE ET PROBLEM!" Ord som ble repetert titt og ofte. Det var ikke sant. Mamma hadde lyst til at jeg skulle dra. Mamma ønsket at jeg skulle få det til. Mamma er glad i meg og i dag forstår jeg hvor redd hun måtte ha vært, selv om jeg ikke klarer å sette meg inn i hvordan det var for henne.

Ja, og så fikk jeg dra da. Jeg tror de var litt bekymret da jeg sto på flyplassen i Tromsø og vi skulle si farvel. Det var min første ferietur alene og selv om jeg både var fornuftig, reflektert og relativt moden for alderen, var jeg emosjonelt umoden. Jeg var ikke flink til å passe på meg selv.
"Må du huske å spise da," sa mamma.
"Ja, så klart. Hva er det du tror om meg?"
Hun trodde nok mange ting og mange av de tingene var helt riktig. Jeg ville bare ikke se det selv.

Og sånn var det.



 det finnes noen få bilder der jeg virkelig smiler på ordentlig, som her.
Inger, Sunniva og jeg tok en kanalbåt på Seinen, ei elv i Paris.
Det var en veldig fin tur der vi fikk sett mye av det Paris egentlig har å by på,
noe som var veldig okei siden vi hadde så dårlig tid og ikke fikk gjort de tingene
vi hadde lyst til.

men...



 på de fleste bildene som ble tatt i løpet av den turen ser litt slik ut.
Dette bildet er tatt på en barnekaruselli nærheten av Eifeltårnet som vi dessverre aldri fikk besøkt.
Jeg prøvde virkelig å smile. Om man ser nøye etter, kan man se hvor tørt og ekkelt håret mitt er.
Tidligere det året, i april, hadde jeg mistet en god del. Heldigvis sa det stopp etter en stund, men
resten falt av i mai året etterpå. Det resulterte i at jeg måtte klippe alt av i august 2008.


 Dette bildet er tatt da vi var i Disney - land, som dere sikkert ser.
I årevis har jeg hatt lyst til å dra dit, men da jeg endelig fikk muligheten,
fikk jeg ikke kjørt alle de karusellene jeg hadde lyst til å ta. Jeg var for sliten.
Mens Inger, Sunniva, Marthe og Kristine (de jeg, Inger og Sunniva bodde sammen med
på Jersey) løp rundt og tok den ene karusellen etter den andre, endte jeg opp på en benk
med brus i et håpløst forsøk på å få blodsukkeret opp. Det klarte jeg ikke.

Ja, jeg hadde en ordentlig fin tur i Paris. Byen er fantastisk og full av gamle bygninger som jeg
gjerne skulle ha besøkt.
Selv om det var en fin tur, selv om jeg elsket byen, selv om jeg på et slags vis
hadde noen fine dager, var noe galt. Jeg prøvde hardt å skjule hva som rørte seg på innsiden av meg, jeg jobbet bokstavelig talt, ræva av meg for å gjemme bort monsteret som raste rundt i kroppen min og den fryktelige samvittigheten. Jeg kunne ikke fortelle noen om hvordan jeg hadde det. Skammen var så stor.

Etter noen dager i Paris dro vi av sted til Jersey der vi skulle være i to og ei halv uke. Ei fantastisk øy. Jeg klarte å kose meg den tiden vi var der, jeg klarte å svelge noe, jeg var med på de aktivitetene, jeg klarte å være på skolen og alt i alt, selv om jeg var utmattet, sliten og hadde det vondt inne i meg - greide jeg på et magisk vis å ha det litt fint likevel.

Det var tross alt en veldig bra ferie, men selv om jeg ikke var alvorlig undervektig på den tiden, var jeg svært syk. Hodet mitt var ødelagt og mestringsstrategiene mine var ikke heldige på noen som helst måte.

Det gjør litt vondt å se på bilder fra 2007 og 2008 men samtidig er jeg glad for jeg har dem og for at ting ikke er slik lengre. Bildene som er tatt fra slutten av februar og utover i år er helt annerledes. Man kan tydelig se at jeg er ei helt annen jente. Det gjør meg glad.

I dag skal jeg begynne på et nytt prosjekt: lime inn de første bildene fra i år. Bilder som er viktige, bilder som virkelig betyr noe og som er okei å se på.
Det går an å lære seg og smile. Noen ganger tar det bare litt tid.


søndag

Søndag.

Julefesten på fredag gikk tålelig greit. I alle fall nesten. Da klassen min og jeg sto på scenen fremfor gudene må vite hvor mange mennesker, følte jeg absolutt ingenting - inntil det ble min tur til å åpne kjeften for så å lese opp det lille utdraget fra nok en tekst uten tittel. De første sekundene var okei nok, men så glemte jeg, bokstavelig talt, å puste igjennom nesen. I blant gjør jeg det og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig etter alle de timene med fokusering på nået og åndedragene som jeg har drevet med det siste året.
Det førte selvfølgelig til at kroppen min begynte å riste, hendene mine skalv og jeg ble så svimmel at sorte prikker begynte å svømme fremfor øynene mine. Da vi gikk av scenen etter ti minutter var jeg så dårlig at det var like før middagen kom i retur. Det gikk heldigvis bra.

I 22- tiden kjørte klasseforstanderen min Caroline og meg til togstasjonen. Vel i ført penkjoler og høyhælte sko trampen vi inn på toget som skulle ta Caroline med til Hønefoss og meg... til Asker av alle steder. Da jeg bestilte togbillett i oktober var jeg så idiotisk at jeg skrev "Bergen - Oslo Lufthavn" på NSB sine nettsteder, noe som førte til at jeg måtte gå av på Asker stasjon rundt 0600 tiden. Jajaja. Til slutt kom jeg meg frem til flyplassen, fikk sjekket inn og travet frem og tilbake mellom spisestedene på jakt etter frokost mens ambivalensen holdt på å gjøre meg fullstendig gal. Jeg blir flau av å spasere rundt slik og jeg kan ikke forestille meg hvor latterlig det må se ut for de andre menneskene som venter på å ta flyet sitt. Selv om man ikke lengre kan se at jeg er spisesyk, er jeg nesten overbevist om at det lyser "spiseforstyrret" på lang vei. Jeg hater å spise frokost på flyplasser, men det er i allefall god øving på å bli mer fleksibel når det kommer til frokostspising. Det er tross alt ikke meningen at man skal spise det samme hver eneste dag resten av sitt liv. Friske mennesker gjør ikke det - men så lenge jeg ikke er flink nok til det per dags dato, holder jeg meg fortsatt til det jeg har fått banket inn i hodet i løpet av ca. 144 dagene jeg har tilbrakt på Capio. På grunn av at det ikke finnes noen kostlister og lunsjer som er dominert av dl mål og andre idiotiske ting, har jeg likevel blitt flink til å spise det jeg har lyst på.

Ja, ja. Selv om det var ei utfordring (noe som er bra!), greide jeg det til slutt. Takk og lov.

Da jeg kom hjem og skulle ta meg en tur på toalettet, oppdaget jeg til skrekk og gru at mamma og pappa hadde funnet frem vekta og plassert den under vasken. I blant glemmer de at det er farlig for meg å ha den innen synsvidde, noe som er forståelig. I de fleste hjem er det normalt å ha ei vekt liggende selv om de færreste bruker den til tider og utider.
"Pappa," sa jeg da jeg hadde vært på toalettet. "Du må fjerne den vekta. Den kan ikke ligge der når jeg er hjemme. Det er ikke bra for meg."

Som så mange andre har også jeg hatt veiemani, og er det noe jeg ikke vil, så er det å få den tilbake. Selv om jeg bare blir veid når jeg er hos relativt kompetende mennesker, må jeg likevel ha den unna for å forhindre enkelte uheldige ting og tang.
Før jeg tok kveld måtte jeg nok en gang forsikre meg om at den var borte, og det var den. Mamma og pappa tar forhåndsregler når jeg kommer hjem. Takk og lov for det. Og når alt kommer til alt, synes jeg at jeg er flink som sier i fra. Som så mange av dere vet, krever det noe å gjøre det.

Ellers har jeg det fint. Denne jula har jeg ikke store planene. Jeg skal bare gjøre ting jeg virkelig har lyst til og bortprioritere elektroniske duppeditter litt, for å få fullført noe jeg har lagt til side ganske lenge. Jeg skal lime inn bilder i fotoalbum, lese noen av de bøkene jeg har hatt lyst til å lese lenge, strikke ferdig noen greier jeg begynte på for evigheter siden og ellers... spille the sims og slappe av.


I dag skal jeg på julekonsert sammen med mamma, Sandra og Inger. Det blir fint.

Jeg er hjemme.

Det tok meg omentrent 16 timer fra jeg forlot skolebygningen på Hylkje til jeg sto utenfor Tromsø lufthavn med begge føttene godt plantet på bakken. Nå er jeg veldig, veldig sliten.

men... Jeg er i alle fall hjemme igjen!



                                                 
                                                                                      










Neida, pappa ser ikke alltid slik ut som det han gjør på det første bildet. Ja - det er han som har handlet godteri og det er han som har fikset pepperkakehuset mens mamma har ordnet med deig og det der. Jeg og Sandra gjorde den artigste delen alene siden Peter tydeligvis mener at det er morsomere å spille Lord Of The Rings Online enn å pynte pepperkakehus.

Alt i alt har det vært en fin dag.

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive