onsdag

Når 17.mai likevel blir okei.


Siden jeg er litt smålig mettet av The Sims for øyeblikket og venter på den nye tilleggspakken,
har jeg tatt frem et av favoritt-tidsfordrivene mine (bortsett fra Hjemmets hobbykryss): Puslespill.
Wasgij Puzzlespill - et ganske spennende prosjekt på 1000 biter.
Det er er slikt puslespill der jeg egentlig ikke vet hva bildet skal bli.
"Forestill deg hvordan denne stranden ser ut noen år frem i tid." Meningen er at man skal sette sammen bitene ved hjelp av fantasien.

Til tross for at jeg har lagt hurra og gratulerer med dagen bak meg, ikke synes at 17.mai er noe særlig og helst vil putte hodet under dyna, ble det en veldig bra dag. For mange som sliter med spiseforstyrrelser og overopptatthet av mat, kan det fort bli en slik dag der mattanker er dominerende. For meg har det ikke vært sånn de to siste årene, noe som er fryktelig fint og jeg er glad for det.
Selv om det var over 20. grader i skyggen, lot jeg feiring forbli feiring, tilbrakte mye av dagen hjemme med god samvittighet (!!!!!) og ut på ettermiddagen slo vi til med årets første grilling i hagen. Det var, hurra, veldig okei. Etter mye om og men, kom jeg frem til at jeg likevel hadde lyst til å ta meg en tur inn til byen for å se på borgertoget sammen med pappa - og jada, vi gjorde det. Når alt kommer til alt, var det bedre enn jeg hadde trodd. Det eneste som er skummelt (og så klart relativt okei på mange måter) er muligheten man har til å møte på gamle bekjente, folk jeg gikk på skolen med og vil være tvunget til å utveksle noen ord med det. Selv om ting er helt annerledes enn det de var for noen år siden, er jeg fortsatt redd for hva noen av dem tenker når de ser meg. Men etter noen sammenstøt her og der, har jeg forstått at de egentlig ikke bryr seg så mye om det og stort sett er glad for at det har gått fremover. Uansett hvordan ting har vært, har de likvel behandlet meg normal, sett meg for hva jeg er uten å si alle de tingene jeg er redd for. Bekymringene er fullstendig unødvendige. Ettermiddagen som jeg hadde gruet meg til - den turen til ei strand sammen med mennesker som en gang pleide å være gode venner av meg, ble bokstavelig talt en suksess. I noen timer hadde jeg det bedre enn på ganske lenge, kjente nok en gang på hvor vakkert livet både er og kan være, opplevde fine timer, ruset på glede og bare var meg. Ung. Levende. Det er slike dager, øyeblikk som kan lagres i arkivet og hente frem igjen på dager der jeg har mest lyst til å kutte kontakten med samfunnet, grave hodet under dyna og stenge alt ute.

Gårsdagen derimot var ikke noen bra dag. Absolutt ikke. Tom, en konstant følelse av meningsløshet og timene sneglet seg av sted uten mål og mening. Men jeg kom meg igjennom den. Det gikk bra. Jeg overlevde.

Timeplanen min i dag er i alle fall noe mer innholdsrik enn gårsdagen. Det er tid for årets store, vanskelige prosjekt: finne bikini. En jakt jeg ikke kan fordra, men som er ganske nødvendig likevel. I alle fall hvis man har planer om å kunne bade i sommer, og siden jeg reiser til Egypt om tjuefem dager er det greit å ha den saken ute av verden. Følelsene for en tur til sydligere strøk har i løpet av tiden etter påske vært så som så. Bare tanken på det å skulle sprade rundt halvnaken har vært litt vanskelig å forene seg med, frykten for å bruke all tiden på å fokusere og tenke på hvordan jeg ser ut har vært skremmende. Likevel prøver jeg å tenke på både reisen til Mallorca og Madeira sist sommer og begge turene gikk veldig fint. Selv om ting er bittelitt vanskeligere nå, tror jeg det kommer til å gå greit. Det er ikke alltid enkelt, men etterhvert som dagene, ukene og månedene har rast av sted, har jeg på sett og vis blitt flinkere til å forene meg med tanken og akseptere at det er slik det er. Uansett hvordan tingenes tilstand er, er det slik jeg ser ut. Jeg er som jeg er. Kroppen min er sånn som den er. Flere ganger i løpet av våren har jeg prøvd å fokusere, tenke at "jeg driter i det. Det spiller ingen rolle. Jeg ser ut som jeg gjør og innerst inne vet jeg at ingen i hele verden dømmer meg for det. Selv om det er vanskelig i perioder der overfokus på tall er sentralt, er jeg verken et nummer eller et idiotisk tall. Jada - mye av livet består av tall i alle sammenhenger; penger, mat, skole, år, alder, dager, måneder, timer og haugevis med andre ting. Men jeg og livskvaliteten min kan ikke måles i tall." Akkurat som alle andre ting som man forteller seg selv mange nok ganger, blir det en sannhet. Og det er jo nettopp det det er: sannheten. Ingen andre enn meg bryr seg om det. I blant er det nok nyttig å prøve og se ting fra andres synspunkt, til tross for at det på mange måter er umulig.

Jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg velger å tro det. Det MÅ gå.
I morgen fyller lillebror atten år og i ettermiddag skal hele familien dra ut sammen for å spise middag. Det kommer til å gå bra det også.

2 kommentarer:

livetsomnina sa...

Jeg blir så inspirert av å lese bloggen din. Du er en motivasjon, Annika!
Og ja, det kommer til å gå bra!

Laila sa...

kjempebra at dagen endte bedre enn forventet på 17.mai,det er jo kun vi som setter brgrensinger for oss selv..

skjønner hva du mener ang bikini,men du som skal ut å reise til varmere strøk,du må jo ha bikini,for du må jo uti vannet for å avkjøle deg i varmen. Og vi alle har bare en kropp å forholde oss til,så da får man bare gjøre det beste ut av det :)

Gratulerer så masse med 18 års dagen til broren din i morgen,kos deg alt du kan.

klem

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive