søndag

Oppsummering: januar.


som tradisjonens tro begynner jeg med de
De dårlige tingene:
Januar har vært en veldig turbulent måned. Humøret mitt har ikke vært spesielt bra; det har gått i evigvarende kvalmende runder på berg - og dalbanen. Det har ikke hjulpet at jeg gang på gang har skreket høyt og skjærende for å få den greia som styrer alt sammen, om å stoppe.
Mørkets Fyrste har vært på mange besøk og overnattet flere ganger. Jeg vil ikke akkurat kalle det en pysjamasfest for å si det sånn... Og så har vi jo elefantstemmen da! Så klart. Men jeg synes jeg klarer meg bra, tross alt.
I en liten periode holdt jeg på å gå personlig konkurs pga at jeg hadde sendt inn brevet til lånekassa uten underskrift og tregt svar fra NAV.

Dessuten har det vært og fortsatt er mange tanker, bekymringer og dadidadida rundt skolegang og fremtiden. Når ting er usikkert blir jeg negativ og kjører i det samme gamle sporet der jeg innbilder meg at jeg aldri i verden kommer til å fullføre noe som helst, alt kommer til å bli en reprise av alle årene som har vært og igjen kommer jeg til å gjøre et nytt mislykket forsøk på VGS. Og prikken over i'en blir selvfølgelig det at jeg mister litt av evnen til å se ting som de egentlig er, og begynner å se for meg at jeg ikke har ei fremtid. Dette er bare tull. Det ordner seg som regel og det er alt mange ting som er på plass: jeg vet for eksempel hva jeg har lyst til å gå. Jeg vet hva jeg vil studere i fremtiden. Jeg vet hva jeg har lyst til å jobbe med.


og...
snøens tilbakekomst....


De gode tingene:
Selv om det har vært veldig mange dårlige dager er det selvfølgelig fortsatt mange gode ting og hendelser som har skjedd i løpet av januar. Timer, dager, situasjoner og lignende som jeg setter pris på og som jeg har vært heldig å få være en del av. Det er dette man må fokusere, huske og minne seg selv på på dager som ikke er så bra.
Da jeg var på DPS på onsdag spurte psykologen min meg om hun kunne få se på tatoveringen min. Etterpå så hun på meg og sa: "det må du huske på." Ja, det må jeg huske på. Det må man huske på.

Uansett. Det var deilig å si farvel til juletida og komme tilbake til de vanlige rutinene jeg har hjemme og på skolen. Det var fint å ha ei bra nyttårsfeiring hjemme hos Merete sammen med henne og Inger, gå inn i et nytt år med viten om at alt ligger til rette for at 2010 blir bra. Det var godt å være tilbake på skolen, treffe menneskene jeg er sammen med store deler av døgnet og gjøre de hverdagslige tingene igjen.

Skoledagene kommer og går, jeg trives fortsatt på skolen, jeg deltar, jeg puster og ånder, jeg smiler på ordentlig og jeg gjør ting jeg liker. Hver dag fortsetter jeg med prosjekt: leve, jeg kjemper og jeg gir ikke opp selv om ting ikke alltid er så lett. DET er en bra ting.
Det som er enda bedre: for et år siden var jeg veldig syk og jeg var innlagt. For et år siden var jeg... ja, gudene vet hva jeg skal kalle den tilstanden der og i dag, i dag er jeg noe helt annet. Jeg er bedre enn jeg har vært på årevis på alle mulige måter. Jeg har vært igjennom en vanskelig januar men jeg har hatt det verre. Det at jeg vet det gjør meg glad!

2 fine ting:

se Avatar 2 ganger på kino med 3D briller!

og selvfølgelig...


en veldig trivelig date med June


Duppeditter, pengebruk og allverdens dritt: 
Jeg har vært ganske så flink og kjøpt ting jeg har bruk for, til tross for januarsalg, billige klær på Gina Tricot og så videre. Heldigvis. Det kommer muligens av den der konkursen min og kanskje var det ganske greit at jeg nesten hadde ei pengekrise. Jeg lærte noe av det.

Jeg har kjøpt en ting jeg er veldig fornøyd med: skriveren min. Og dessuten hadde vi det fryktelig morsomt da vi skulle sette inn blekkpatroner og diverse.





Vi måtte være tre stykker for å få orden på hele greia. Jeg leser tross alt ikke bruksanvisninger, i alle fall ikke før jeg har prøvd og feilet alt for mange ganger. Det er, som så mange andre ting, noe jeg har fra pappa.

Ting jeg liker veldig godt: Kino, kryssordflax (anbefales ikke - avhengighetsskapende), kaffe, brunost, jordbærsyltetøy, solskinn, duften av vår, de alt for vanskelige sudokugreiene i Bergens Tidene, å ta buss, vanlige kryssord, klemmer, å dusje i alt for varmt vann, lukten av nyfarget hår, gode timer, gode dager, datamaskinen min og blablabla.


Jeg er lei: Først og fremst er jeg drittlei Elefantstemmen og Mørkets fyrste. Veien til busstoppet, veien til butikken, Åsane kjøpesenter, rom som aldri blir ryddig uansett hvor mye jeg ordner, vente på bussen som aldri er presis, kranen på rommet mitt som drypper, at noen går forbi vinduet mitt midt på natten  - det gir meg angst, drittreklamer på tv og lignende i ukeblader.


Planer for februar:
Februar er alt fylt med ting. På lørdag er det klassens tur til å arrangere linjekveld og det er planlegging, øving, ordning, fiksing og halloen hele uka. Torsdag skal vi på ei danseforestilling. Lørdag begynner fellesprosjektet som varer i to uker og i den sammenhengen blir hele skolen snudd på hodet; det er PR ting som skal ordnes, noen skal fikse kostymer, andre skal pugge manus, øve inn koreografier, sanger, matlaging og til slutt forestilling. Deretter er det vinterferie og kofferten skal pakkes. Og så... er det plutselig mars.
lørdag

Lørdag.

det var sol og plussgrader i noen dager. Nå er det vinter igjen.

"Vet du. Du ser bra ut - ansiktet ditt og øynene dine lever. Det er godt å se at du smiler, for nå virker det som det er på ordentlig og ikke bare noe du presser frem fordi du tror du må. Man kan se det i øynene dine. Du ser ikke syk ut."

Disse ordene er noe av det fineste jeg kan høre. De gjør meg glad. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det. Humøret kommer og går i bølgedaler som vanlig, men jeg lever i håpet om at det snart kommer til å jevne seg ut. Av erfaring vet jeg at det kommer til å gjøre det også, og så lenge jeg vet det går det bra. Det går over.

I dag arrangerte kina - linja seminar, men... jeg var ikke der.  Det har seg nemlig slik at Kristine, ei jeg bodde sammen med da jeg var på språkreise sommeren 2007, er i Bergen i helga. Jeg har ikke sett henne siden den gang, så jeg valgte å ta meg noen timer fri og dra inn til byen for å treffe henne og Inger.


Kristine, Marthe, Inger og....tjoheifallerei! Annika!!

Her i byen finnes det faktisk en kafé som heter "Elfanten." Jeg ler alltid når jeg går forbi dette stedet, og i dag da jeg og Inger skulle spise lunsj, passerte vi denne kafeen. Jeg hadde fryktelig lyst til å spise der, men stedet var dessverre stengt.




én gang skal jeg gjøre det. Bare fordi navnet er så morsomt.
fredag

Capio - sak.

Jeg tror jeg nevnte det her en dag, men... 11.februar skal det legges frem et nytt lovforslag på stortinget, et lovforslag som kan gjøre det mulig for å få Capio inn under fritt sykehusvalg. Igjen vil jeg oppfordre alle som har lyst og som fortsatt orker å sende noen brev til menneskene i helse og omsorgskomiteen. Det er bare å sende noe man evnt. har skrevet før.
Mailadresser og annen info finner dere her.
torsdag

Diverse torsdag.

Det er torsdag og nok ei uke er snart over. I bunn og grunn har det vært en ganske interessant dag. Under aktuell orientering (noe vi har hver eneste torsdag) i dag hadde vi besøk av en mann som arbeider i en organisasjon som heter Aktiv ungdom. Foredraget hans om denne organisasjonen var veldig spennende og det er egentlig ganske mye der som jeg har lyst til å gjøre og være med på. Hadde det ikke vært for at jeg skal ta opp videregående til høsten, hadde jeg nok kastet meg med på et eller annet og jobbet som frivillig et sted i Europa.

I kveld har hele skolen hvert på utdanningsmessen her i Bergen, den der greia som man drar på fra man går på ungdomsskolen og frem til man begynner å studere. I alle fall om man har lyst til det. Det er ganske greit når det kommer til å samle inn informasjon om de fleste studiestedene i landet og hvis man trenger nye penner, har lyst på gratis frukt, twist eller brensel til ovnen. Som regel ender det opp med at man drar med seg hundrevis av kataloger uten å lese i dem. Jeg gjør det hvert år. Det slår aldri feil.
Egentlig hadde jeg ikke så mye å gjøre der. Jeg vet hva jeg skal og det å studere på universitet eller høyskole er foreløpig ganske langt utenfor rekkevidde. Videregående. Videregående. Videregående. Av og til har jeg mest lyst til å spole frem i tid: fullført vgs. Være frisk. Være fri. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å få med meg de årene som kommer, for det vil jeg, der er bare det at... de tingene der... Det plager meg at jeg ikke er ferdig med videregående. Det plager meg at jeg fortsatt har anoreksi. Det plager meg at jeg har et lite nedstemthetsproblem. Det plager meg at spiseforstyrrelsen har ødelagt så mye og at den fortsatt forhindrer meg når det kommer til noen ting (men det betyr ikke at jeg ikke kan leve relativt normalt!).

Nei, nei. Man må nok bare gå veien steg for steg, og så kommer man nok frem til slutt. Både når det kommer til skolen og til friskhet. De fleste vennene mine har fullført skolen og da kan jeg også gjøre det. Det finnes mange, mange mennesker som har blitt frisk fra en spiseforstyrrelse og da kan jeg også bli det. SÅ DET SÅ.



Da Caroline og jeg var lei av stander, utdanningsmesse, blablabla fra flerfoldige mennesker som ville reklamere for deres tilbud, hadde samlet nok penner, nok bunker og papirer, fått nok sukkertøy, nøkkelhanker og alt som hører med, forlot vi bygningen og gikk på butikk - jakt. Vi kom over et rart sted som heter "STORCASH" og jeg har aldri sett så store matpakninger i hele mitt liv.


Caroline fant den største... tingen med Aromat jeg har sett i hele mitt liv.

utvalget i et av kjøleskapene var rett og slett... facinerende.


20 kg med jasmine ris.
Jeg har aldri sett så mye ris i hele mitt liv,
og det er et under at jeg klarte å løfte den greia der.

Se hva jeg fant da!!! Flerfoldige liter med... dadada rapsolje. Åh, allmektige rapsolje!
Jeg liker ikke rapsolje.

Grunn:
"Rapsolje før eller etter maten, Annika?" spurte en av de ansatte. "Samma f***," svarte jeg og sto midt på gulvet uten å vite hvor jeg skulle gjøre av meg. Rapsolje. Det er da virkelig ikke vanlig å spise rapsolje med skje. Greit nok; rapsolje er sundt og flott og okei - men JA man skal bruke det når man, for eksempel, steker mat. 3 ss rapsolje om dagen. Herlig rapsolje. Hvorfor i alle dager finnes det ikke rapsolje med sjokoladesmak, for eksempel? Det hadde virkelig vært noe.

Her en dag da jeg satt ved matbordet (oh, for et sjokk liksom), spiste en godmorgen greie og leste i avisa Tromsø - fant jeg en liten artikkel oppe i hjørnet: "5 tonn rapsolje tømt ut i sjøen". P som jeg satt sammen med lo og sa: "Kanskje det er en av de som har vært innlagt her, som ble forbannet på all rapsoljen i hele verden og bestemte å kvitte seg med den."

Akkurat det kan jeg godt forstå. Da jeg var innlagt på UPA for, ja, det begynner å bli ganske lenge siden nå, svelgte jeg rapsolje. Det var alltid et sted mellom 3 - 5 doser om dagen, avhengig av hvordan kostlista mi så ut. Det var spiseskjeer med rapsolje og medisinbegre med rapsolje. Den eneste grunnen for at jeg måtte tylle i meg den smørja var fordi jeg kunne velge bort det meste, og siden jeg ikke spiste smør, nei vel, da måtte jeg ta noe annet. Fettstoffer må kroppen ha for å fungere optimalt og som erstatning for at jeg idiotisk nok valgte bort smøret ble jeg servert olje. Kanskje ikke så rart jeg ikke er så veldig begeistret for den oljen der lengre. Men selvfølgelig: det går helt fint å bruke det i matlaging og steking, så lenge jeg slipper å spise det med skje.

Ellers har jeg faktisk hatt en ganske grei dag og så har jeg søkt på nok en skole her i Bergen. En privatskole som har helsefagarbeider, den linjen jeg har lyst til å gå.

Skoleuke-


Og så glade var alle da vi fikk bruke den første skrivetiden på veldig lenge
til å skrive poesi som ikke skulle være abstrakt på noen som helst måte.

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive noe om hvordan en hverdag er på en folkehøgskole, og det kan jeg selvfølgelig. Hverdagen på en folkehøgskole er forskjellig fra skole til skole - det er fryktelig mange i landet, men alle har et likhetstrekk: det er fryktelig morsomt, sosialt og utrolig bra. Det er veldig vanskelig å beskrive ordentlig hvordan ting er på en slik skole. Det er litt sånn at det må oppleves før man kan forstå hvor bra det er.

Men. Ei vanlig skoleuke er omentrent slik:

mandag: Frokost. Morgensamling. Linjefag fra 0915 - 1430.


tirsdag: Samme som ovenfor.

onsdag: Frokost. Morgensamling. Kulturtime. Kor - for de som synger i kor, noe jeg ikke gjør. Jeg bruker de timene på andre mer eller mindre fornuftige ting. Etter lunsj og frem til middag er det valgfag. Skolen min har mange valgfagstilbud og vi har 3. perioder med valgfag. På onsdager har jeg foto.

torsdag: Frokost. Morgensamling. Aktuell orientering - det blir tatt opp forskjellige ting og tang. Valgfag etter lunsj og jeg hadde dans til jeg ga opp det prosjektet og byttet til strikking. Det er også vaskedag på internatene.

fredag: Frokost og morgensamling, som vanlig. Linjefag fra 0915 til middag.
lørdag: Frokosten er senere enn på hverdager. Vi har "skole" på lørdager også. Det går som regel i et eller annet seminar som ei av linjene på skolen arrangerer. I blant har vi også noe som så fint heter "Kulturfrokost" og da kommer det et eller annet menneske/band/gruppe/diverse til skolen og har et eller annet. En konsert eller noe sånt. På kveldene er det enten elevkveld som også blir arrangert av ei linje eller stipendiatkveld.
Vi har også noen frihelger.

søndag: Senere frokost enn hverdager. Søndager er en relativt rolig dag som som regel går i å se på film, trykke på en data, dra på kino eller sånt. De som klarer bruker store deler av dagen på å sove.


Det skjer ting utenom skoletimene også, selvfølgelig. Det er utflukter som for eksempel den musikalen vi var på på tirsdag. Det er filmkvelder, kafékvelder og som jeg skrev: seminarer, linjekvelder og kulturfrokoster. Det er studieturer og klassen min skal til Irland. Alle studieturene på skolen vår skjer nå etter vinterferien. Vi drar på kino, til byen, er sammen på internatene og så videre. Det er forskjellige ting og tang, og dagene de går fryktelig fort. Det er morgen og plutselig er det kveld igjen. Jeg kan ikke forstå at det alt har gått fem måneder.

For min del kunne jeg ikke valgt noe bedre dette året. Jeg har vokst på mange måter og jeg har lært mange ting som jeg mest sannsynligvis aldri ville fått med meg om det ikke hadde vært for skolen min. Å bo på internat er hundre ganger bedre enn jeg hadde trodd det kom til å være.
Jeg er glad i skolen min. Og jeg har definitivt fått venner for livet.
onsdag

Og slik var en onsdag.


Timene, dagene og ukene raser av sted. Det er alltid noe.

det er onsdag, det er egg - dag (vi får alltid egg på onsdager og søndager), det er ordentlig Bergensk vær utenfor og det er plussgrader. Halleluja! Jeg er først til frokost - jeg pleier alltid å være sånn ca. nummer 3. For første gang klarer jeg å løse dagens sudoku i Bergens Tidene. Hele den første delen av dagen blir tilbrakt på DPS og jeg vet ikke hva jeg skal si, selv om jeg er fylt til randen av alt og ingenting. Vi ser på diverse ting og tang, psykologen min blar i ei tjukk bok som omhandler spiseforstyrrelser, tror jeg, og det er ganske interessant. Vi snakker om skolen, en glidende overgang, oppfølging fra mai og at vi satser på at humøret bedrer seg snart. Ja, det håper jeg virkelig. Jeg snakker og snakker og snakker, og jeg tror ingenting av det gir noen som helst form for mening.
Jeg snakker med pappa, jeg er sint og irritert og synes at skolesituasjonen virker håpløs selv om jeg vet at det vil ordne seg. Jeg vandrer rundt på Åsane storsenter, er ambivalent, sliter med å finne ut hva jeg skal spise til lunsj, biter i det sure eplet, kaster meg ut i noe skummelt og puster i firkant. Det går bra, Annika, dette går fint. Det gjør det også. Det går veldig bra. Jeg er på IKEA sammen med valgfagsgruppa for å handle noen rammer og jeg er ikke så veldig glad i IKEA. Likevel har jeg vært der tre ganger de siste to ukene.


  
jeg spiser middag, jeg jobber med papirer og jeg er sliten.




tirsdag

Dagens post.


En gang før jul ringte det ei dame fra et av disse reklameselskapene som selger idiotiske ting som man ikke har bruk for og som lurer deg til å tegne flerfoldige abonnenter som du binder deg til uten å få bli opplyst om det. Periodevis blir mobilen min nedringt av disse menneskene som skal prakke på meg all verdens ting og tang som jeg ikke på noen måte kan dra nytte av. ”Superbillige” mobilabonnement, supervitaminpiller som skal kurere alle verdens helseplager, støvsugeposer, abonnement på truser og sokker, og ja, slike ting som det der
Dette er resultatet etter et halvår med internettkonkurranser og fjollete spørreundersøkelser om hvor mange filmer jeg ser i uka osv. som eneste tidsfordriv. Det var nemlig det jeg drev med etter jeg hadde sluttet på medier og kommunikasjon, og i stedet for å svare på telefonene fra oppfølgingstjenesten som ligger under NAV, svarte jeg på hundrevis av internettspørsmål uten mål og mening. Smart som jeg er og var (spesielt på den tiden) la jeg telefonnummeret igjen mitt over alt. Det er ikke alltid så enkelt å få med seg hva alle disse menneskene prøver å selge deg – de snakker ikke akkurat veldig tydelig. En gang takket jeg ja til å få et halvårsabonnement på en eller annen supervitaminpille.  
Denne damen som ringte meg før jul, gudene må vite hvilket firma hun hørte til, hadde et spennende budskap og et superfint tilbud til meg.
 ”Hei og hallo og tjollahei! Du var med på en blablabla undersøkelse om dadidadida…” sa hun. ”Jaha?” svarte jeg, som så klart ikke husket at jeg hadde vært med på noen undersøkelse i løpet av det siste året. Jeg hadde og har fått bedre ting å fordrive tiden med.
”Ja, det har seg slik. Du har vunnet fire numre av bladene COSTUME og WOMAN!!!!!”
”Jaha??”
”Dette er virkelig et bra tilbud! Du får fire numre gratis og en flott mascara fra Isadora,” messet hun, før hun fortsatte med: ”179 kr for den mascaraen da, så klart. Men ellers er resten av abonnementet gratis. Du må bare huske å si det opp med en gang du får det første bladet. Gjør du ikke det, blir du bundet til et år.”
”Jaha????!?” Det passet utrolig bra. Spesielt siden jeg ikke leser slike blader lengre. Jeg kjøper kun kryssordblad; det er de enste bladene som ikke bare blir liggende. Dessuten er Costume et av de verste bladene som finnes når det kommer til å dra frem usunne forbilder. Den eneste reaksjonen som kommer fra min side er fullstendig raseri. Ufattelig stygt og forferdelig. Man kan til og med se hvor døde og ulykkelige disse menneskene er. Det hele gjør meg trist. Og Woman er ikke annet enn uinteressant.
”Så da sier du ja, da?”
”….”
”Da sier vi det. Det kommer en bekreftelse på dette på mobilen. Samtalen er registrert på et lydbånd.”
Så der satt jeg med en nytegnet avtale på blader jeg ikke leser og som det i tillegg viste seg at jeg måtte betale ganske mye i porto for. Det tok måneder før jeg fikk mascaraen som ikke engang var Isadora men Max Faktor. Ikke at akkurat det gjorde så mye. Mascaraen var ganske bra.
Ja da. Jeg får fortsatt disse bladene i posten og i dag fikk jeg nok et nummer av både Costume og Woman. Inne i innpakningen til det ene bladet fikk jeg til og med en invitasjon til en undersøkelse. ”DU ER EN AV DE FÅ UTVALGTE TIL Å TESTE UT DEN NYE SLANKEPILLEN PÅ MARKEDET! DET ER DOKUMENTERT EFFEKT OG DU FÅR EN HUDPLEIESERIE TIL 2500 KR MED PÅ KJØPET. DETTE ER ET KUPP!”
Magesekken min vrengte seg i avsky. Det eneste jeg følte for var, bokstavelig talt, å kaste opp. Ikke for noe annet enn at jeg ikke forstår hvordan de kan sende ut slik reklame sammen med et blad som har relativt unge mennesker som målgruppe. Det å bli prakket på slike reklamer over alt er noe av det som gjør meg mest irritert og sint her i verden. Nei, man kan selvfølgelig ikke unngå å bli utsatt for slike ting og det er noe man må venne seg til, men likevel. JEG BLIR KVALM OG RASENDE.  
Resultatet ble: se bildet. Jeg skal rett og slett skrive et lite brev med mange trivelige ord, legge bitene i svarkonvolutten og sende hele dritten i retur.


mandag

Mandag.

Skal…. Skal ikke… skal… skal ikke! .. Skal?? Ja. SKAL.”


Denne situasjonen, akkurat disse tankene i denne sammenhengen, minner meg om en, nei – mange, episoder som forekom i løpet av den tiden jeg tilbrakte på Capio. Det var nøyaktig det samme. De samme ordene, de samme tankene, det samme tidspunktet og rom av den samme typen. Presis.

Jeg husker så godt hvordan behandleren min og jeg diskuterte om næringsdrikker, selv om jeg visste at det egentlig ikke var noe poeng i å lete etter motargumenter siden det ikke fantes noen. Etter noen runder med om og mén krøp jeg på mine knær og gjorde som jeg skulle.

Spesielt i november ble jeg liggende i senga kveld etter kveld i det gule huset i Åsebråtveien, mens jeg tenkte opp og ned og i mente om jeg virkelig trengte å drikke den greia der. Jeg lå i senga, vred på kroppen og fikk ikke fred i hodet. Jeg tenkte på hva behandleren min kom til å si hvis jeg ikke gjorde som jeg skulle, jeg tenkte på hvor idiotisk det var å ikke gjøre det, jeg tenkte på det og det og det. Et salig tankekaos uten like og jeg fikk selvfølgelig ikke sove. Hver kveld endte likt: jeg sto opp av senga, jeg hentet fresubin (næringsdrikk) i kjøleskapet i leiligheten, tok den med meg og drakk den på sengekanten mens jeg tenkte: ”Ja, ja. Og sånn er det, da. Sånn er det bare. Jeg har i alle fall gjort som jeg skulle. Godnatt.”

Uansett. Jeg kom til å tenke på alle disse kveldene som har kommet og gått i går kveld da jeg, som vanlig, skulle spise noe før jeg la meg – noe jeg alltid gjør for å få den evinnelige matkabalen til å gå opp. Den MÅ gå opp. Så, der sto jeg midt på romgulvet og vurderte frem og tilbake om jeg skulle spise noe av det ekstremt tragiske, kjedelige og ukreative matlageret mitt eller bare ta en næringsdrikk. Jeg har alltid næringsdrikker liggende her – noe jeg synes er ufattelig flaut, selv om det ikke er noe å være flau over. Jo mer jeg tenker og vurderer i slike situasjoner, desto verre blir ambivalensen, elefantstemmens ord, kalkuleringen og det ender som regel med at jeg setter eller legger meg ned på gulvet, mens jeg har mest lyst til å kaste noe i veggen. Hyle. Kjefte. Ja, og for å ikke snakke om gråte.

Heldigvis finnes det noen ting som er spikret inn i hodet mitt og som kommer til å hjemsøke meg resten av… i alle fall, lenge, og som kan hjelpe til med å gjøre ting lettere.

”HALLO ANNIKA. SLUTT. Hvis det er elefantstemmen som prøver å ta styringen her nå, så gjør du det motsatte. Hvis den mener at du ikke skal ta en næringsskvipting, så skal du gjøre det!”

”GREIT!!!!!!!!!!!!!!!!!”

Den endte med at jeg åpnet døren til rommet mitt og sprang så fort jeg kunne bortover korridoren, rev opp stuedøra, kjøleskapdøra og fant veien tilbake. Et lite øyeblikk tok jeg ballen, jeg førte den og jeg sparket den i mål. Jeg fikk et poeng. Et poeng jeg hadde behov for.


*


Og ellers da? Nei. Dagene kommer og går som de pleier, og i dag var jeg hos legen. Det gikk greit nok, men det var en relativt unødvendig time. De timene jeg brukte på å vente på bussen, ta bussen, vente på legekontoret, sitte hos legen og så videre, kunne jeg egentlig brukt på noe helt annet. Men... blodprøvene mine er i alle fall fine, pulsen er som den skal, blodtrykket det samme og kroppen min har det fint.

Humøret har vært ganske langt fra toppen, jeg har sovet noen timer, gjort et lite forsøk på å rydde rommet og nå er det kveld.

Runde 4.



Hva synes du om lesere legger deg til på facebook?
Jeg synes det greit. Det er alltid trivelig med lesere som tar kontakt.


Hva gjør du for å ha en fullkommen god dag?
Setter av alle MÅSKALBURDE til sides og gjør bare ting jeg har lyst til.


Liker du vinteren?
Nei, jeg er ikke så veldig glad i vinteren. Det kan være gøy med snø og alt det der om man kan bruke den til noe. For det meste er det bare kaldt og slitsomt med alle de klærne man må gå rundt med.


Hva er din favoritt drikke?
Jeg er veldig glad i vann og kaffe.


Hva spiser du når du skal unne deg noe ekstra?
Denne var vanskelig.


Hvilken sang digger du mest akkurat nå?
Jeg har ei hel spilleliste på spotify som jeg har kalt ”kos”. Men… for øyeblikket går det ganske mye i musikken til Secret Garden. Jeg har ikke en spesiell sang jeg er ”hekta” på.


Hva er ditt favorittsted for å gå ut å spise?
De fleste stedene som selger god Kinamat, Thaimat eller Indisk mat.
Jeg er veldig glad i det.


Hvor går sommerferien i år?
Den er ikke helt planlagt ennå. Men jeg krysser fingrene for en interrail tur sammen med Inger, Merete og Sunniva.


Fallskjermhopping eller hoppe fra bru i strikk?
Jeg tror ikke jeg ville turt noen av delene, men hvis jeg måtte velge, ville jeg nok tatt fallskjermhopping. Jeg tror det ville vært fint å se verden slik.




Har du noen tatoveringer?
Én. Den er på håndleddet og betyr: "Livet er herlig."

Hvor i Norge ville du helst bodd om du skulle flytte
Jeg ville blitt her i Bergen. Det er den vakreste Norske byen jeg har vært i hittil.

Hva er det fineste språket du vet om?
Fransk, kanskje.

Hva gjør deg trygg?
Å ha et sted som jeg kan kalle "hjem". Gode venner som jeg føler meg vel sammen med.
Å vite at familien min alltid er der for meg.

Kommer du deg ned i spagaten?
Haha. Aldri i verden.

Hvorfor valgte du helse og sosialfag istendenfor allmenn når du er så flink?
Før vi begynte å se på hvilke linjer og diverse vi skulle søke på i 10.klasse, hadde jeg bare sett på allmennfag som et alternativ. Jeg hadde alle planene klare: GK, USA, VG3. Jeg hadde til og med begynt på en søknad ang.USA og hadde betalt inn depositum for et intervju. Men så endret ting seg, noe de ofte gjør.

Da søknadsfristen kom valgte jeg Medier og kommunikasjon - og kom inn.
Grunn: Jeg var drittlei skolen, fullstendig utbrent og hadde lyst til å gjøre noe mer... kreativt. Medier og kommunikasjon virket fint det. De hadde til og med skriving som en del av pensum. Kreative fag som foto, film og journalistikk virket fint. Skolen var fin også. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Linjen passet ikke meg i det hele tatt og jeg var ikke akkurat ei glad og lykkelig jente for å si det sånn. Jeg fikk drittkarakterer, møtte ikke opp og når jeg først var der, vel, da gjorde jeg ingenting. Det hele endte opp med at jeg sluttet etter jul, noe som var et stort skår i stoltheten.

Høsten 2007 begynte jeg på GK Helse og sosialfag, og grunn? Jeg synes sånne ting er spennende. Pensumet er lettere å komme seg igjennom, i alle fall hvis er litt interessert i det. Dessuten har jeg planer om å jobbe med mennesker senere i livet en gang og da får man mer igjen av å gå ei slik linje enn allmennfag. De erfaringene man får med seg etter praksisperiodene er mye mer verdifull enn en karakter på et papir. For meg var det i alle fall det riktige valget og jeg kom meg utrolig nok gjennom året.

Allmennfag er ikke den eneste veien å få generell studiekompetanse på. Som de fleste vet, kan man få det uansett hvilket grunnkurs og VG2 man tar.
Og her er et tips til mennesker som skal begynne på VGS: ikke velg noe bare fordi du tror du må eller fordi noen du kjenner gjør det.

Skal du noen gang gi ut bok?
Vet ikke. Det kommer an på om jeg klarer å skrive noe som et forlag har lyst til å gi ut.
søndag

Nok en søndag.

Lørdagsfri, søndagsfri og mandagsfri.
Mens de elevene som er igjen her på skolen skal få bruke morgendagen til å sove litt lengre enn vanlig, trappe opp til frokost klokken 0900 i stedet for 0745 som er hverdagstidspunktet for frokostservering, skal jeg gjøre nok et forsøk på å dra til fastlegen. 25.januar 2010 kl.0940.
Det er i morgen og jeg forstår vel egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre der. Selv om jeg ikke går så ofte til legen lengre, skulle jeg virkelig ønske jeg slapp unna dritten. Jeg skulle ønske jeg slapp å gå til legekontor, jeg skulle ønske jeg slapp å gå til psykologer, jeg skulle ønske jeg slapp unna NAV, jeg skulle ønske jeg slapp det og det og det, og jeg skulle VIRKELIG ønske at spiseforstyrrelsen var død. Men det er den ikke og jeg må akseptere det.

Jeg hadde som sagt en veldig fin dag i går. Det var utrolig godt å ha mange timer der de slemme tankene var langt, langt borte og jeg klarte å være her og nå. Leve i øyeblikket. Nyte timene som kom og gikk, og ikke minst: leve meg fullstendig inn i 3D versjonen av Avatar.

I dag er jeg veldig sliten og kroppen har behov for å slappe av. Det skjer fryktelig mange ting her i løpet av uka som kommer. Jeg krysser fingrene for at det blir ei bra uke.
lørdag

Lørdag.


ENDELIG har jeg hatt en hel formiddag/ ettermiddag / kveld som har vært ordentlig bra.


Jeg har spist kinesisk mat sammen med June






Jeg har vært på kino sammen med June og inger.
Avatar. Jeg måtte se den en gang til.

det er få ting her i verden som er så kult som 3D - briller


da filmen var ferdig satt jeg igjen med akkurat den samme følelsen
som jeg hadde da jeg så Avatar for to uker siden. Jeg forlot kinosalen fullstendig lykkelig.
Det er i slike øyeblikk jeg virkelig forstår verdien i å kjempe for en selv og sin egen frihet.
Det å ha muligheten til og kunne føle den gleden jeg gjorde tidligere
er helt fantastisk.


Jeg er noe helt utrolig trett, men jeg er for "høy" til å få sove.



bildene har jeg tatt fra June.

Runde 3. Capio

Jeg har skrevet en god del om behandlingen ved Capio Anoreksisenter i løpet av 2009, året jeg var i behandling der. Men jeg tenker at det ikke gjør så mye om jeg forteller litt mer likevel.




Var det pasienter med bulimi der også?
Det var det og det er nok noen der nå også. Navnet ”Anoreksisenter” er litt misvisende med tanke på at de behandler alle typer med spiseforstyrrelser.

Må man ha vært syk, så og så lenge/gått så og så lenge i poliklinisk behandling for å bli lagt inn der?
Nei, det finnes ingen krav for det.

Hva gjorde dere utenom behandling/måltider/avslapping?
I begynnelsen, for min del, gjaldt det mest i å slappe av. Slik er det for de fleste: slappe av, holde på med rolige aktiviteter etc. Da jeg var kommet lengre i behandlingen gjorde jeg ting som folk flest. Jeg var i byen, tok sol, dro på kino, var innom treningssenteret og diverse. Ofte tenker man at man kommer til å dø av kjedsomhet når man blir innlagt et eller annet sted, men slik var det ikke. Dagene gikk utrolig fort.


Hvor lenge var du der da du først kom?
Åtte uker – 2. måneder. Totalt fikk jeg 20 uker fra Helse Nord som ble fordelt utover året.



Hvilke krav hadde de til pasientene ifm måtidene?
1. Spise opp all maten. Spiser man ikke opp maten over en viss periode, blir man sendt hjem på tenkepause.
2. Spise til tiden – 30 minutter.




Andre innlegg ang. Capio:

Litt sånn der om Capio

Plass på Capio



For å komme til Capios hjemmeside, trykk her 
fredag

Runde nr.2



Håper jeg har klart å skrive noe sammenhengende her.

Hva var det som fikk deg til å ønske å bli frisk?

Før eller siden kommer man til et punkt der nok er nok. Jeg dro rett fra ungdomspsykiatrisk avdeling og flyttet til en annen by for å gå ambulansefag. Det året, 2008, gikk mange av de vennene jeg har hatt i mange år det siste året på videregående. De jeg begynte i klasse med hadde ambisjoner, visste hva de ville med livet sitt og fikk kjærester. Jeg satt der med ingenting, løp mellom psykolog, leger og all verdens. Jeg var så sliten og alt jeg hadde var anoreksien. Jeg hatet livet mitt.

I løpet av det halvåret skjedde det noe men jeg vet ikke helt hva. Jeg sto utenfor livet, på sidenlinjen, outsideren, mens resten av verden så ut til å bli voksen. Jeg var fryktelig sjalu for at jeg ikke fikk delta i de samme tingene som dem og jeg ønsket virkelig å få delta, leve og gjøre de tingene andre på min alder gjorde og gjør. Jeg hadde ikke lyst til å bli den anorektikeren som viet hele livet til tall, minimalt inntakt og alt som hører med, for så å våkne opp i en alder av tretti og se hvor mye tid jeg har brukt på ingenting.

Jeg ønsket virkelig å leve men jeg fikk det ikke til. Jeg håpet at hjertet mitt ville stoppe for det var uutholdelig. Da det ble sendt en søknad ang. innleggelse i løpet av november 2008, og jeg bestemte meg for at jeg skulle gi det et forsøk. Hvis jeg noen gang skulle få muligheten til å leve måtte jeg prøve. Dessuten var det en ordentlig vekker da jeg fikk sannheten slengt i trynet om hvor alvorlig tilstanden min var. På den tiden hadde lysten til å leve våknet litt og det jeg fikk vite gjorde meg redd. Jeg ville ikke dø. Ikke slik. Jeg var for ung til det.

Ja, og så ga jeg det et forsøk da. Jeg prøvde fordi de anbefalte meg det og etter hvert som jeg gikk veien ble ting bedre. Da de gode dagene begynte å komme forsto jeg at det kanskje ikke er så skummelt å prøve å gi litt slipp likevel. Ja, det er litt skremmende – men det er fantastisk når spiseforstyrrelsen ikke dominerer hverdagen lengre.

Jeg vet ikke om dette beskriver det spesielt godt – jeg har planer om å skrive et innlegg om motivasjon en gang. Håper i alle fall at det mulig å forstå hva jeg har skrevet selv om det helt sikkert bare ble rot.



Hvordan var det med behandlingen, var det du som måtte ta initiativet eller var det andre som gjorde det ”for deg”?
Det kommer an på hvor langt tilbake i tid man går. Men når det kommer til Capio…

Jeg var inne i systemet før jeg ble innlagt der og begynte behandlingen. Som jeg skrev ovenfor, skrev jeg meg ut fra ungdomspsykiatrisk avdeling og flyttet alene. Folkene på avdelingen hjalp meg med å få en psykolog i Narvik som jeg gikk til hver uke. Jeg trasket til legen en til to ganger i måneden, slik at de kunne følge med hvordan ting lå an. Til slutt ble ting så dårlig at legen spurte meg om det var greit at hun sendte en henvisning, noe jeg sa ja til etter jeg hadde snakket med mamma. Jeg måtte spørre mamma om det var okei. De betalte husleien der jeg bodde og jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet.

Har du noen gang sagt ja til behandling eller lignende kun fordi det er det foreldre fine (eller evt venner og annen familie) ønsket?
Både ja og nei. Da jeg begynte å gå til BUP for flere år siden, ble jeg nærmest kastet inn i det. Jeg hadde det absolutt ikke bra men trodde det var meningen at jeg skulle ha det slik. Jeg likte ikke den behandleren jeg fikk (kan hende det ble slik fordi innstillingen min var fryktelig dårlig…) men likevel gikk jeg dit. Fordi jeg var sikker på at det var det mamma og pappa ville.

de første svarene.

Hvis du skal gå på skole, blir du å fortsette på ambulansefag eller tenker du noe annet?

Nei, jeg kommer ikke til å fortsette på ambulansefag. Da jeg ble sykemeldt i februar/ mars fikk jeg muligheten til å fortsette på den samme linja etter jul (dvs. nå), men det takket jeg nei til. Jeg hadde fått plass på folkehøgskolen og trengte en pause fra VGS. Det halvåret jeg gikk på ambulansefag ble annullert og jeg orker ikke å begynne fra begynnelsen igjen. Dessuten er det uaktuelt å flytte tilbake til Narvik: mye fordi jeg ikke var noe annet enn en anorektiker da jeg bodde der. Jeg har søkt helsearbeiderfaget og håper jeg kommer inn der.






Hva er yndlingsfargen din, og hvilken film vil du se på kino på lørdag?
June! Vi har blitt enige om å se ”Where the wild things are,” så da er det ikke lengre noe spørsmål – og ja, du burde virkelig bli kinoprogramskribent! Når det kommer til yndlingsfarge… vet jeg faktisk ikke. Det pleide å være svart og kanskje er det dét fortsatt. Jeg skal tenke på det til vi sees i morgen.




Hva er drømmeyrket og hvorfor?
Drømmeyrket er noe innenfor psykiatri. Jeg håper på å komme innpå psykologistudiet når jeg er ferdig med videregående og etter hvert kunne jobbe som terapeut og med barn og ungdom. Jeg har en tanke om at jeg må være tilnærmet frisk før jeg begynner å arbeide, men det tror jeg at jeg kommer til å være. Det ligger mange, mange år frem i tid.




Har du noen gang vært forelsket?
Ja, det har jeg. To ganger. Som regel blir jeg bare betatt av mennesker og jeg er litt redd for å bli forelsket på ordentlig. Jeg håper frykten forsvinner.




Hva er dine ambisjoner for det kommende året?
Først og fremst: jobbe videre med maten og holde meg unna en ny runde med reernæring. Den prosessen er grusom. Planene er å utfordre meg selv, bli flinkere og fortsette på veien jeg går nå. Kjempe. Arbeide. Videre har jeg også tenkt å begynne på videregående igjen.






Har du lyst på barn en dag?
Så absolutt! Jeg har alt lyst på barn, men det er gjerne en fordel å være i et stabilt forhold. Dessuten må jeg ha meg selv på ”plass”. Jeg ønsker ikke å utsette et lite barn for vonde ting.




Hvorfor fikk du sf?
Nei, akkurat det vet jeg ikke. Det er ganske få med spiseforstyrrelser som vet nøyaktig hvorfor. Jeg har tenkt og reflektert i årevis, men… jeg har aldri kommet frem til noe konkret. Når jeg ser tilbake til hvordan jeg tenkte og handlet da jeg var mye mindre, innser jeg at jeg hadde ”grobunnen” for å utvikle det ganske lenge. Jeg tror nok at det ble nok en mestringsstrategi for å distansere meg fra alt det som alt var vondt og mindre bra. Jeg slet med depresjoner i flere år før jeg utviklet et alvorlig spiseproblem.






Hvor tror du du hadde vært i dag om du ikke hadde fått behandlingsplass på Capio når du gjorde det?
Det tør jeg egentlig ikke tenke på. Jeg hadde i alle fall ikke vært her jeg er i dag eller sittet på den stolen jeg sitter på nå. Det er godt mulig det ikke hadde vært noen Annika.

Bilder.



desember 2008

vs slutten av 2009.



november 09


november 09


desember 09


mai 2009



nyttårsaften 2009

jeg velger å fokusere på 2009.



Det kommer flere svar etter hvert. Det er bare å spørre i vei - men før jeg publiserer noe som helst, skal jeg dra til Åsane sammen med Matias for å kjøpe meg printer (ja, mamma, jeg har faktisk behov for det nå!). Det er på tide å sortere alle skrivegreiene mine.


torsdag

Spørsmålsrunde.


Jeg vet jeg ikke er så veldig flink til å svare på mange av de kommentarene dere legger igjen her.
Så... er det noe dere lurer på? Legg igjen en kommentar her, send mail eller melding på facebook.


Dagene som kommer og går.


Siden humøret mitt ikke er så bra for tiden, er det viktig å fokusere på de positive tingene. Det er viktig å kjempe mot spiseforstyrrelsen: når jeg ikke har det så fint blir jeg svakere. Egenfokus. Krige. Sparke dritten i rumpa. Akkurat nå må jeg gi meg selv lov til å gjøre ingenting, gi meg selv lov til å sette fokuset mot prosjektet mitt. Jobbe og fortsette på veien selv om det i blant gjør fryktelig vondt. Heldigvis vet jeg at Mørket Fyrste og hans daglige besøk ikke skylder maten i stor grad. Det er en trøst.

I dag har vi raspeballer til middag. Det liker jeg ikke. Men... hvis det ikke finnes et annet alternativ til middag, har jeg ikke noe valg. I blant har man ikke det. Jeg kan ikke la være å åpne munnen likevel - på Capio må man spise det man får servert. Det har jeg lært, det har jeg øvd meg på, så da må jeg gjøre det her også.


Secret Garden - Always there

When I'm less than I should be



When I just can't face the day


When darkness falls around me


And I just jan't find my way


When my eyes don't clearly see


And I stumble through it all


You I lean upon, you keep me strong


And you rise me when I fall






(chorus)


You are there when I most need you


You are there so constantly


You come shining through, you always do


You are always there for me






When life brings me to my knees


When my back's against the wall


You are standing there right with me


Just to keep me standing tall


Though a burden I might be


You don't weary, you don't rest


You are reaching out to carry me


And I know I'm heaven-blest
onsdag

You I lean upon, you keep me strong.




Det er kveld, jeg dusjer, jeg legger meg, jeg ser i taket, jeg sovner til slutt, jeg sover, det blir morgen, ofte våkner jeg før vekkerklokka ringer – av og til sover jeg til den grusomme lyden river trommehinnene mine i stykker, jeg står opp.
Ja, dagen er der i dag også. Hvilken fot jeg har stått opp med i dag aner jeg ikke – det vil ikke vise seg før jeg har vandret ut av rommet, tilbrakt noen timer her og der, muligens gjort noen fornuftige ting og sånn. Det er ikke godt å si hvordan det vil utarte seg. Alt er usikkert. Noen ting er i alle fall klart: det er en ny dag. Vennene mine, de godeste, snilleste menneskene man kan tenke seg, kommer fortsatt til å være der, selv om jeg i blant må være verdens flinkeste person til å dra stemningen ned til bunnen. Den obligatoriske ”god morgen” meldingen ligger i innboksen på mobiltelefonen min. Bergens Tidene med den ufattelige vanskelige Sudokuen venter på meg ved frokostbordet. Ting er der de skal være. Det er en trygghet.
I dag er skyttsvergen min der i det jeg setter føttene på gulvet. Et hvitt vesen i kvinneform, et vakkert noe som har vokst frem i løpet av den tiden jeg har jobbet meg fremover, gått skritt for skritt på veien. Det tok meg litt tid før jeg forsto hvem hun var og i begynnelsen var alt ved henne fryktelig skremmende. Kanskje fordi hun symboliserer livet, kjærlighet og livslyst.
 Hun ser på meg mens jeg gjør meg presentabel for omverdenen, hun studerer meg mens jeg tømmer klesskapet på jakt etter klær og hun venter tålmodig på meg mens jeg ser i speilet en siste gang. Hun åpner døren for meg når klokken viser litt over halv åtte, hun dytter meg ut døren, skyver meg ut i gangen og drar opp ytterdøren. Hun følger etter meg opp til skolebygningen, hun klapper meg på hodet mens jeg spiser den vanlige Capio – frokosten, og er med meg ned på rommet mitt igjen. Ikke noe problem. Frokosten er ikke noe problem.
Når det nærmer seg tid for å gå på skolen, trenger jeg et kraftig dytt i baken.”Kom nå, Annika,” sier skyttsvergen og åpner døren for meg. Ja, kom igjen. Ut med deg. Gå på skolen. Delta. Jeg gjør det og det går bra. Jeg er flink. Jeg gjør som jeg skal, med litt press fra henne, men jeg gjør det og det hjelper. ”Ingenting blir bedre av å stenge seg inne.” Nei, det er sant. Det blir ikke bedre av det. Det hjelper å gjøre noe, drive med noen positive aktiviteter eller være sammen med andre mennesker. Det får tankene inn på noe annet. Skifte fokus. Endre tanker. Finne frem alle de tingene man har lært om automatiske tanker, alternative tanker og alt det der i løpet av årene i terapi.

*

Den første lørdagen etter juleferien hadde vi besøk her på Hylkje av noen mennesker som spiller jazz.
”Den neste sangen heter,” sa kvinnemennesket som hadde rollen som vokalist, ”elendigheten har ingen ende.” Alt jeg gjorde var å rynke pannen mens jeg trykket ordene inn på mobilen og lagret dem. ”Elendigheten har ingen ende.” Det må være noe av det verste jeg har hørt, for jeg vet, jeg vet så godt at det bare er tull. Elendigheten har en ende. Det minner skyttsvergen meg på hver eneste dag.

Da jeg og Inger var på kino en gang før jul og så ”A christmas carol”, sa mr. Scrooge da filmen nærmet seg slutten: ”Lev livet deres! Døden er lang.” Det er fryktelig sant. Livet er tilmålt. Man har en tid, noen år, uvisst hvor mange og så er det slutt. Det gjelder å leve dem i stedet for å begrave dem. Selv om Mørkets Fyrste er ganske dominerende, lever jeg. Jeg prøver å bruke dagene for alt de er verdt – tiden går så fort. Jeg prøver. Jeg jobber med tankemønstre, endringer, maten og alle de andre tingene. Hver bidige dag.  
Skyttsvergen min hjelper meg. Jeg er fryktelig glad i henne.  

tirsdag

Berg - og dalbane.




Jeg kjører endeløse runder på den evinnelige berg – og dalbanen. Runde opp, runde ned, hit og dit – fra toppen til bunnen på tidelssekunder. Jeg kan ikke stole på dagsformen og mitt eget humør, det endrer seg så raskt at jeg ikke klarer å henge med. Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv. I det ene øyeblikket dundrer Mørkets Fyrste på døren, river den opp og trekker dyna over hodet mitt, fører pennen og lar meg skrive elendig poesi som kunne båret tittelen ”opptegnelser fra et kjellerdyp,” akkurat som boka til Dostojevskij, og i det neste snakker jeg for mye, har for mange lyster og ideer, gjør for mye, setter for mange mål og planlegger alt for mange ting. Jeg har en urolig liten orm i magen som jeg ikke vet helt hvor kommer fra. Ikke av den typen som gjør meg gal og gir meg den følelsen av at jeg ikke kan sitte i ro, men en annen som jeg ikke kan forklare.
Dette er fryktelig, fryktelig slitsomt.


Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive