søndag

Retur, tilbake til hverdagen og sånn.

Nok en gang pakker jeg den rosa kofferten min, rydder ”pikerommet” som alltid ser ut som en katastrofe og gjør et relativt tappert forsøk på å skrape sammen de tingene jeg tror jeg burde ta med meg. Den siste dagen i vinterferien har kommet og det er tid for å slå i hjel noen timer på Tromsø lufthavn, møte de fryktelig stygge veggene på flyplassen i Bergen, prøve å finne veien ut til bagasjebåndet, sette seg på bussen til Hylkje som omentrent aldri går og sist, men ikke minst: komme tilbake til hverdagen, struktur og det som måtte høre med.



Som vanlig har det vært noen øyeblikk og noen dager der jeg har ligget langflat fremfor peisen innpakket i et ullteppe mens jeg har mumlet noen ord om at jeg slettes ikke har lyst til å gjøre noen ting. ”Jeg har ikke lyst til å pakke. Jeg har ikke lyst til å reise tilbake til Bergen. Jeg har ikke lyst til å dra til Irland. Og… jeg har i alle fall ikke noe lyst til å være her.” Innerst inne vet jeg at akkurat det bare er bullshit. Jeg vil være i Bergen. Jeg vil gå på skole. Jeg vil egentlig reise til Irland, og ja, jeg har ikke lyst til å bli sittende i Tromsø på samme vis som jeg gjør i feriene der jeg er alene hjemme: i en av de ganske stygge grønne stolene vi har i stua eller i skinnsofaen mens jeg trykker på datamaskinen og F5 for å se om det har kommet noe nytt på Facebook. Jeg vet også at jeg kommer til å angre om jeg velger å ta det sistnevnte valget som ikke er hensiktsmessig på noen som helst måte. En gang for lenge siden, den gangen da jeg gikk medier og kommunikasjon og sluttet på skolen, tilbrakte jeg dagene med absolutt ingenting. Det eneste jeg fordrev tiden med var å være med på konkurranser på internett og gå til BUP en gang i uka for å snakke med en behandler jeg absolutt ikke gikk overens med. Jeg tok ikke telefonen når NAV’s oppfølgingstjeneste ringte meg og jeg svarte ikke på brevene jeg fikk i posten. Det gjorde selvfølgelig ingenting spesielt mye bedre og siden jeg er ei helt annen jente i dag med fornuften i behold, med en relativt god livskvalitet og med en hverdag jeg virkelig setter pris på, vet jeg hva jeg må og burde gjøre. Så; hey, jeg drar tilbake og når alt kommer til alt gleder jeg meg veldig til å se folk igjen.


I går hadde jeg en veldig fin kveld. Jeg tilbrakte noen timer hos Merete, var en tur hos Kine og endte til slutt opp ute sammen med mennesker og festligheter. Selv om jeg omentrent aldri har lyst til å dra ut når dagen kommer, vet jeg at jeg har godt av å komme meg utenfor de rammene jeg som regel er i. Det er godt å se folk. Det er godt å være levende når man faktisk kan. Når man har vært innlagt over tid og lignende blir man litt isolert og det tar til å komme seg fullt og helt tilbake til hverdagen. Jeg bruker tid, kanskje fordi jeg har behov for det og nå tror jeg at jeg er klar for å finne noen interesser, noe å drive med på fritiden. Kanskje ta noen kurs, begynne med noen aktiviteter, begynne å trene litt igjen og ting som det. Kanskje, kanskje ta opp ridningen jeg holdt på med for noen år tilbake. Jeg pleide å elske det. Når ting blir stabilt fra høsten av og når jeg vet hvor jeg skal være, skal jeg samle sammen trådene. Da slutten på begynnelsen av friskhetsprosessen begynte og jeg startet å skrive de første kapitlene alene, var det å begynne på skolen en stor del av det. Nå må jeg fortsette.


Uansett. En av de tingene som alltid plager meg litt når feriene tar slutt, er det at jeg aldri klarer å få møtt alle de menneskene jeg har lyst til å treffe når jeg er i Tromsø. Gamle venner som jeg pleide å tilbringe all tid sammen med for lenge siden, venner jeg ikke har sett på evigheter og vel så det og alt det gir meg dårlig samvittighet. Jeg har ikke noe å unnskylde meg med, men kanskje… må jeg akseptere at det er umulig å gjøre alt. Det er og blir vanskelig.


Ja, ja. Nå er den første delen av sommerferien i boks. 13.juni reiser jeg på en toukers ferie til Egypt sammen med Inger, Sunniva og Merete. Etter det jeg har lest av fakta og informasjon er jeg spent på hvordan det kommer til å bli.


Men først av alt er det Irland 12.mars.
fredag

Kakestykke - skjema.

”har du noen ganger tegnet ei av disse kakene?” spurte psykologen min den siste timen jeg hadde før vinterferien. Det er litt over uker siden.

”Kakene?” spurte jeg forvirret. Jeg har aldri tegnet ei kake i hele mitt liv. Ja, hvis man ser bort i fra slike greier med lys på som man tegner på bursdagskort. Jeg er litt usikker på om det kan regnes med. Jeg forsto i alle fall ikke helt hva hun mente med det.


”Ja. Kakene eller kake med kakestykker, er kanskje ei bedre forklaring,” fortsatte hun og hentet frem et papir hun hadde kopiert fra den store, tykke boka hun alltid har liggende på bordet når jeg kommer til timene mine. Den handler om spiseforstyrrelser. Siden psykologen min ikke har spesialisert seg innenfor temaet, trenger hun sikkert en eller annen form for… ja, noe sånt. Det gjør egentlig ingenting. Hun er uansett ikke så verst.


”Har du sett dette skjemaet før?” hun pekte på en stor rund sak som var plassert midt på arket. En runding som var delt inn i, ja, noe som kunne ligne på kakestykker eller pizza stykker eller noe i den duren. Jeg nikket. Jeg har det. I løpet av årene der jeg har gått i behandling for spiseforstyrrelser har jeg sett både det ene og det andre, selv om jeg sikkert ikke har fylt ut mer enn halvparten av dem. ”Jeg har ikke lagd eller jobbet med en sånn greie før,” sa jeg og så nysgjerrig på arket. Jeg liker oppgaver. Jeg liker å ha slike til å arbeide med.


”Okei. Her skal du, som du sikkert ser, tegne en sirkel, dele den opp i biter avhengig av hva som passer for deg akkurat nå. Kan du gjøre det?”


”Mm,” nikket jeg. Selvfølgelig. Jeg prøver å være en flink pasient. Jeg prøver å gjøre det de vil jeg skal – til og med skjemaer jeg ikke har stor tro på. Her gjelder det å prøve alt. Jeg har forkastet nok forslag i løpet av årene som har gått, og det skader ikke å teste nye ting. Man vet jo aldri hva man får ut av det. Kanskje dukker det plutselig opp et viktig ”AHA” etterfulgt av et skinnende lys i ei lampe. Nei, man vet aldri. ”Jeg kan gjøre det i vinterferien. Jeg tar det med neste gang,” sa jeg før jeg takket for meg.


Denne kake - pizza - greia ser slik ut. Den eneste forskjellen er det at jeg skulle tegne inn noe annet. Family, work, shape - weight - and eating, other, friends, sport og music. Man kan sikkert finne andre alternativer til hva man vil fylle ut også. Dette skal vise hva som tar størst plass i livet mitt og hva jeg bruker mest tid på.
"having a pie chart with a dominant slice narrows one's life and self - perpetuating. It results in the marginalization of other aspects of life." Det sto en haug med andre ting også, men meninga er at man skal få et overblikk over hvilken del som tar størst plass i livet ens. Det sto noe om at hvis man har det bra slik, for eksempel hvis venner eller familie er veldig sentralt (noe som er normalt) gjøre det ikke så mye. Det er sunt. Men det er umulig å ha det bra hvis den biten som dreier seg om mat, kropp og vekt tar størst plass og dominerer livet fullstendig.

I dag lagde jeg mitt eget skjema og jeg er alltid litt redd for hva jeg kan oppdage når jeg gjør slike ting. Kanskje fordi jeg på forhånd bestemmer meg for at jeg må svelge stoltheten og være fullstendig ærlig mot meg selv. Jeg tror det er viktig.
Uansett. Jeg ble egentlig ikke så veldig overraskende over resultatet og jeg kom til å tenke på hvordan ting var for, ja, over et år siden. Da ville den ene delen, den o'store crapdrittmonster biten ta nesten hele sirkelen. I dag var det fryktelig godt å se at den har krympet betraktelig. Det viser fremgang og jeg satser på at jeg etter hvert kommer til å finne en balanse.

I ettermiddag er det middagslaging til meg og lillesøster og planer om å dra på kino. Siden jeg ikke har vært alt for mye ute av huset denne uka, blir det godt å komme seg ut. Dessuten er denne dagen ikke så verst.
torsdag

Og sånn går dagene.

Det finnes dager der jeg har lyst til å klatre opp på ei stor bygning, stille meg midt på taket og skrike ut all frustrasjon, all innestengt sinne som jeg egentlig ikke tør kjenne på og la hele verden få høre all dritten som eventuelt måtte eksistere. Det finnes slike dager; de er, de kommer og de går akkurat som de vil, og uansett hvor og når de oppstår er det like irriterende hver eneste gang.

Det finnes ord jeg ikke har lov til å si. Det finnes setninger som ikke passer seg, formuleringer som helst ikke skal sies høyt sammen med andre mennesker, linjer som heller ikke burde skrives ned i dagboka fordi… desto oftere man gjentar seg selv og de negative tingene, jo mer virkelig blir dem. Men det er dager, det er dager der jeg virkelig har lyst til å åpne munnen og la alle ordene trille ut. De forbudte ordene. DET forbudte ordet. T – ordet og alt som handler om det.

Vel, vel og sånn går dagene. Det er så mange ting man skal forholde seg til, det er så mye som skal jobbes med og det er ditten, det er datten og dadidadida. Det er en del av gamet og det er sånn det er. Jeg jobber med det.

Nei, nå skal jeg kaste all verdens frustrasjon i en bakebolle, klæsje sammen både ciabatta og rundstykker. Dessuten skal jeg se filmer fra 80 – tallet. Halleluja – hår, buttons, Levis, store øredobber og alt som hører med.

Irland, livet, håp og tro.

Jeg er ikke så fryktelig flink til å blogge, i alle fall for øyeblikket. Og jeg føler at over halvparten av det jeg skriver ikke er så veldig spennende. Jeg kan alltids unnskylde meg med at jeg øver meg på turen til Irland – det kommer til å bli en toukers pause fra internett, noe som kommer til å bli fryktelig rart. Til gjengjeld kommer jeg nok til å ha masse å skrive om når jeg er tilbake.


For å være ærlig har jeg vært og fortsatt er litt skeptisk til hele turen. Det er selvfølgelig typisk meg å overdramatisere, lage et voldsomt tankekjør og slikt før jeg i det hele tatt har prøvd og jeg håper det kommer til å gå bra. Det kommer til å bli en prøvelse. To uker med reising frem og tilbake og rundt i tull, noe som kommer til å føre et helt annet måltidssystem og enormt mye jobbing for å få den velkjente kabalen til å gå opp. Mangelen på struktur er litt forvirrende, noe jeg har smakt litt på i løpet av tidligere reiser, men som da har funnet sted i mer stabile forhold. Så, hey, i stedet for mange unødvendige duppeditter skal jeg ta med meg noen ting som er 100 % sikkert. Uansett hvordan jeg snur og vender på det er egentlig de positive sidene større enn de negative: dette er en god utfordring. Resten av livet skal ikke være basert på streng struktur og voldsom orden og system på alt sammen. Jeg antar at friske mennesker har et måltidssystem som er basert på sult og metthetsfølelse, matlyst, smak og behag og så videre. Jeg tror det, jeg velger å tro at de kan spise sånn som de vil (selvfølgelig som regel faste måltider), så lenge kroppen har det fint og så lenge alt fungerer som den skal. Det er i alle fall sånn det er hjemme hos meg.

Det viktigste er å få i seg nok, så lenge man får det til å gå rundt. Dessuten kan jeg bruke disse to ukene på å bli flinkere til tre ting: mer fleksibilitet i hva jeg spiser – det er fort gjort å kjøre seg litt fast i enkelte ting og bli så kalte vanedyr, lytte til hva kroppen forteller meg og gi litt slipp på alt av planer. Kommer det ikke til å gå helt etter planen, noe jeg har bestemt meg for at det skal og må gjøre, har jeg et bra apparat rundt meg. Og så er jeg flinkere til å si fra. Jeg tror jeg har blitt flink til å be om hjelp hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Da er det bare å svelge stoltheten, si ting som de er og igjen få et lite spark i baken. Mamma pleier å minne meg på at det ikke er verdens undergang, noe som er rett og riktig.



Hver dag er en ny sjanse til å snu, vende på ting, fortsette kampen, gå mot bedring og sånn. Hvert ordentlige skritt man tar, hver mulighet man bruker og hver utfordring man møter, er et skritt i riktig retning. Man lærer noe mens man går og lærdommen tar man med seg. Den forsvinner ikke. Det vil komme gode og dårlige dager, men det er en del av livet. Friske mennesker har oppturer og nedturer. Det viktigste man gjør er å aldri gi opp. Motivasjonen kommer til å svinge litt her og der, og det er normalt. Det er en del av gamet. Men. Krigeren, alle krigerne som går sammen i kampen selv om den er individuell bærer en enorm styre med seg. Som jeg skrev tidligere: det krever styrke, kraft og mot til å innrømme at man er svak.

Dessuten tror jeg denne turen til Irland kommer til å bli en flott mulighet til å forberede meg på sommerferien. Foreløpig er planen en tur til Egypt tidlig i juni, og har det ikke vært utfordringer før, ja, da blir det i alle fall det da. Det gjør ingenting. Jeg SKAL og jeg MÅ klare det. Som dere vet: jeg skal bli frisk. Den tilstanden jeg var i for et år siden og ganske lenge før det er absolutt ingenting å gå tilbake til.

Livet er vakkert. I perioder litt mindre enn andre, men til syvende og sist er livet utrolig fint. Det er så mye man går glipp av hvis man fortsetter å vie livet og tiden til noe man aldri vil få glede av. Jeg har tatt et valg, det tok riktignok litt tid, jeg måtte virkelig bite i det sure eplet, hoppe i det og begynne på veien. Mange av tenårene har forsvunnet til vonde ting, men jeg har lært. Jeg har vokst på det. Jeg har fått erfaringer jeg ikke ville vært foruten, selv om jeg virkelig, virkelig ønsker at jeg aldri hadde blitt syk. I blant tenker jeg at en spiseforstyrrelse er noe av det verste man kan få. Kanskje er det sant, kanskje ikke. For meg er det i alle fall virkelig. Det er det vondeste som har hendt meg og jeg velger å tro: kommer man seg igjennom det, og enten blir helt frisk eller klarer å finne en veldig, veldig god balanse slik at man kan leve med det på en god måte (mange gjør det og greier det ved å være et godt stykke over 50 – 60%) kan man i grunnen overleve det meste. Tror jeg. Det er bare tanker, ikke noe annet.

Jeg velger å tro. Jeg velger å håpe. Jeg velger livet og jeg velger å leve det for alt det er verdt. Det kommer til å ta tid å bli frisk, men det kommer til å være verdt det. ”Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet!” Ja.

Uansett: livet er vakkert. Jeg vet det nå.
tirsdag

Det motsatte.

Hemmeligheten er egentlig ikke så stor. Den er ikke så komplisert, avansert eller hva man vil kalle det. Nøkkelen. Veien. Måten. Teoretisk sett: svært enkel. Praksis: svært vanskelig. Likevel den eneste veien å gå.



Si NEI når Elefantstemmen sier JA. Si JA når Elefantstemmen sier NEI. Ta den største greia når Elefantstemmen hvisker: ”ta den minste, ta den minste, ta den minste…” Sett deg ned når Elefantstemmen ber deg om å løpe. Ta mer mat når Elefantstemmen sier mindre.


Gjør det spiseforstyrrelsen ikke vil du skal. Ikke tenk for lenge. Bare gjør. Handling, handling, handling. Gjør det motsatte, gjør det motsatte, gjør det motsatte.


Den verste samvittigheten man kan få, er den som oppstår når man vet man har sviktet seg selv. Og ofte, svært ofte glemmer man noe av det viktigste: man får det ikke bra hvis man ikke er snill med seg selv. Ja, for det er jo det vi alle ønsker: å ha det bra, kunne nyte dagene, være opptatt av noe annet enn sykdom og alt det der, fylle hverdagen med noe annet. Man må være snill med kroppen sin hvis man skal få det til. Den er tross alt deg.

IKKE - kunsten.

Det har alt blitt tirsdag og jeg har ikke gjort noe av alle de tingene jeg skulle få gjort. Jeg har ikke åpnet boka om Irland, jeg har ikke jobbet med noen av brevene jeg skulle skrive, jeg har ikke gått turer, jeg har ikke møtt (ikke noen overraskelse) ¼ av menneskene jeg har lyst til å treffe, jeg har ikke stått på slalåm (det er for kaldt), jeg har ikke gjort noe fornuftig, jeg har ikke….


Nei. Jeg må slutte å fokusere på hva jeg IKKE gjør, hva jeg IKKE vil, hva jeg IKKE kan og alt annet som inneholder IKKE. Det er det jeg er flinkest til – alle disse setningene som inneholder ikke. Jeg husker veldig godt noen ganger der jeg satt på et kontor til en av de behandlerne jeg har hatt og ramset opp alle tingene jeg ikke vil, ikke orker, ikke har lyst til, ikke vil være og så videre. Jeg snakket og snakket, la ut i det vide og det brede om alt jeg ikke kunne fordra. Plutselig ser hun på meg og sier: ”Ja, og hva vil du da? Hva har du lyst til? Hvordan vil du være? Hva liker du med deg selv? Hva synes du er morsomt?” Jeg ble sittende i stolen jeg satt i og så på henne med store øyne uten å si noe som helst. Greia er det at det er så mye enklere å vite om alle IKKE enn alle de positive sidene og tingene som faktisk er vesentlige. Det er mye viktigere å se på hva man kan enn hva man ikke kan. Hva man har lyst til i stedet for hva man ikke vil. Hva man liker med seg selv, i stedet for hva man ikke kan fordra. Hva man er flink til, i stedet for å fokusere på alle de tingene man er elendig i. Ja, det er fryktelig vanskelig å fokusere på dem. Jeg synes det er flaut å skulle si at jeg er flink i noe, liker det og det med meg selv eller noe annet. Rett og slett fordi jeg har brukt så uhorvelig mye energi på å fokusere på alt som, igjen, inneholder ikke. Og hvis jeg først prøver, har jeg en fin liten tendens til å vende det mot det negative. Ta for eksempel: jeg er flink til å gjøre dumme ting.



Så. Nå skal jeg gjøre noe som er litt skummelt:

  • Jeg er fornøyd med øynene mine.  
  • Jeg liker høyden min. Det er noen fordeler med å være litt lav. 
  • Jeg er kreativ. Jeg kan være veldig flink med hendene mine hvis jeg først setter i gang og har en idé om hva jeg vil lage eller gjøre. Av og til kommer det av seg selv.
  • Jeg liker mennesker. Jeg liker å høre på historiene deres. Jeg liker å kunne være en del av noe. Jeg liker å snakke med folk og jeg tror kanskje jeg kan være flink til det også.
  • (denne er vanskelig): Jeg er smart. Jeg kan en god del om mange ting.

Ja, det var i alle fall et forsøk, og nå føler jeg meg nesten litt dum fordi jeg velger å publisere det, men det gjør ingenting.
I dag skal jeg prøve å la dagen gå sin gang uten å planlegge for mye, selv om jeg har satt opp ei liste over ting jeg må få gjort. Men jeg skal minne meg selv på at det ikke er verdens undergang om jeg ikke gjør det. Jeg har fri i noen dager til. Jeg har i alle fall betalt regninger, svart på noen greier og nå skal jeg ringe BUP for å spørre etter journalen jeg skrev etter for ganske lenge siden. Jeg har enda ikke fått den.

søndag

Diverse, diverse.

Noen ganger forsvinner ordene mine før jeg klarer å få tak i dem. Det begynner å bli en stund siden jeg har vært ordentlig kreativ, skrevet det ene diktet etter det andre og brukt flerfoldige timer på å beskrive hvordan dagene mine har vært, hvordan jeg føler og har det og hvordan ting er rundt meg, i dagboka mi. Kreativiteten listet seg ut døren for noen uker siden, lukket den stille igjen etter seg og var borte før jeg klarte å holde den tilbake. Jeg liker det ikke. Spesielt siden alt jeg føler for og alt jeg vil er å gjøre de tingene jeg liker best, uavhengig av de mer eller mindre gode resultatene: holde pennen. Skrive ord. Sitte i mange timer fremfor datamaskinen eller med skriveblokka i fanget og la tiden gå av sted uten å legge merke til det. Det er sånn jeg liker det. Det er slik jeg vil at det skal være. Hele tiden. Akkurat på samme måte som jeg ønsker at Elefantstemmen kan holde kjeft og la meg være alene, på samme måte som jeg ønsker at Mørkets Fyrste bare kan dra sin vei og at det fantes en fantastisk tryllestav som gjorde jobben for en.


Men. Jobben må man gjøre selv. Det er ingen og ingenting som kan gjøre den for meg eller for noen andre. ”Behandlingen her har bare vært begynnelsen. Nå skal du skrive kapitlene i boka de selv.” Det er det jeg skal og det er det jeg skal klare å gjøre. Greie det. Få det til.

Av og til kommer skyttsvergen min innom på morningen, drar av meg dyna og står ved siden av senga mi med en hammer i venstre hånd. Hun er venstrehendt. Gudene må vite hvorfor. På slike dager slår hun meg kraftig i hodet, drar meg opp til frokosten – selv om den sjeldent stort problem fordi jeg liker å spise frokost. Hun sitter ved siden av meg som et slags personal fra Capio, kjefter litt og roser meg. Begge deler er viktig, tror jeg. ”Det er bare tull at du tror brødskivene kan danse. Eller løpe. Det kan de ikke. Og det er ikke så vanskelig å tygge av føttene, bare så du vet det.”

Noen dager må man kjempe litt ekstra. Man må fordi man vet at det er slik det skal være. Jeg jobber fordi jeg skal. Jeg vet hvordan det har vært og hvordan jeg vil at det ikke skal være. Det får briste eller bære – men skal man komme seg igjennom det, så må man stå i stormen. Man har lov til å gråte litt i blant. Det er så mye, så mange ting som skal og må og sånn.

Men det går greit. Det gjør det. Jeg skal til Irland og da må jeg få til. Jeg skal på ferie sammen med jentene og da må jeg i alle fall greie det. Sånn er det. Jeg NEKTER å gå glipp av fantastiske ferier, gode stunder og det som hører livet til bare fordi jeg har en liten drittsykdom.

Ja, ja, og ellers da? Jeg har hatt ei ganske fin helg sammen med lillesøster, familien min i The Sims og i ettermiddag er det litt planlegging ang. sommerferien.

Er det noen som har vært i Egypt eller Tunisia? Erfaringer? Tips?
lørdag

Lørdag.


det er lørdag, timene og dagene har alt begynt å gå
jeg graver meg ned i The Sims 3 til langt på natt, står opp alt for tidlig i forhold
til når jeg har lagt meg og jeg jobber med hodet som ikke alltid henger med i svingene.



det er sånn det er, og jeg, vel, jeg vet ikke helt hvordan jeg har det.
Men det er greit. Det går greit.

I dag da jeg var på Coop OBS! traff jeg tilfeldigvis ei jeg var på Capio sammen med, noe som både var fint og rart på samme tid. Og ellers har jeg brukt all tiden jeg måtte ha til å traske rundt i byen sammen med lillesøster, låne noen filmer på biblioteket, se film, spise maten min og sånn.

I morgen skal Merete, Sunniva og jeg møtes for å planlegge sommerferien. Det blir fint å se dem igjen.

fredag

Annikas første møte med psykiatrien.

De siste dagene har jeg gravet meg ned i fortiden og lest igjennom mange gamle notater jeg har skrevet i løpet av tiden som har gått. Det er så sårt, vondt og på en måte veldig godt. Vondt fordi jeg blir kastet tilbake i tid, får filmer i hodet fra dager som kom og gikk og går igjennom opplevelser. Men det er veldig fint også. Fint fordi jeg ikke er den jenta lengre; godt fordi jeg tydelig kan se hvor langt jeg har kommet.
Dette er noe jeg skrev mars 2008, mens jeg fortsatt gikk til BUP (barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Det begynner å bli veldig lenge siden og handlingen dreier seg om noe som skjedde noen år før.

Jeg husker første gangen. Vel; så er det vel sånn at en alltid husker den første gangen av hva det enn måtte være, og den siste også for så vidt. Den første bestevennen, den første dagen i førsteklasse, den første forelskelsen, det første kysset, første gang man lar noen ta på en, første gangen man har sex, den første prøven man stryker på, den første gangen man møter veggen, første gangen man prøver hasj (noe jeg i og for seg aldri har gjort), første gangen man drikker seg full, første gangen man skjønner at man virkelig kan noe, første gangen man… ja, hva enn det måtte være. Den første gangen.

Det var april. Jeg hadde ligget i senga tjuefire timer i strekk; døgnet hadde for få timer – og jeg sov og sov, og uansett hvor mye jeg sov – ble det aldri nok. Øynene mine hang som potetsekker og var like tomme som et glass uten vann, og selv, selv var jeg denne slappe, dvaske melposen som trodde at jeg kunne forsvinne med å grave meg ned under dyna eller lage hull i trommehinnene til menneskene som har laget og oppfostret meg.

Det var på den tiden, det året, der jeg skrudde black metal på et volum som fikk naboene til å smelle igjen vinduer og mennesker til å flytte seg noen seter i fra meg på bussen. Den tiden der jeg kastet på meg sorte lange skjørt og lagde t-skjorter med gotiske motiv av Victoria Francés. Jeg lekte mørk og mystisk, og hadde en slik sort lang frakk som aldri var lukket igjen til tross for snøstormer og termometeret viste ti minusgrader. Jeg elsket evigvarige diskusjoner om døden, min såkalte eneste venn her i livet, og jeg skrev poetiske søppelhauger om ravner og o’død du allmektige, lot som om ingenting var mer spennende enn filosofi og Job’s bok i bibelen mens denne fantastiske underleppa hang ned på brystkassa. Jo, det var tider. Mammas sukk da neglene mine skiftet fra sort til blodrød over natta, og ting som absolutt ingenting fikk meg til å kaste tallerkener i gulvet. Jo, jeg var fantastisk smart og utrolig intellektuell. Det var i det minste det jeg likte å innbilde meg selv.



Uansett. Denne dagen, for ja, det var selvfølgelig en spesiell dag, i april skulle liksom være vendepunktet, trodde jeg. Jeg hadde norsktentamen, og jeg hadde forklart for en lærer at jeg måtte dra midt under den, og hadde til og med forklart hvorfor. Hun hadde møtt meg med vantro: ”Du?! Skal du dit? Det hadde jeg aldri trodd. Jaja, det er mer enn hva øyet kan se. Kanskje det er nettopp det, hva vet jeg.”

Denne norsktentamen handlet forresten om, ja, det husker jeg faktisk ikke. Men jeg skrev i alle fall en tekst om et eller annet personlig, en patetisk greie om et eller annet som betydde noe, og jeg hadde skrivekrampe i hånden da mamma kom for å plukke meg opp uten for den slitte, stygge skolebygningen. Jeg følte ingenting, for det var ikke så mye å føle. Ingen hadde fortalt meg noe som helst, jeg visste ikke hva jeg gikk til, hvor beina mine skulle bære meg, hva det ville si, og enda mindre hva jeg måtte gjennomgå. Jeg hadde bare en idé om at dette kom til å være vendepunktet; farvel alt jeg kjenner, hey hjernefikser. Fjern denne siden av meg som jeg kjenner så godt, og la meg bli en annen. Amen.

Så feil kan man ta. Mamma og jeg kjørte i den blå store bilen hennes, jeg tror ikke vi hadde fått den lille fancy røde enda – den med sånn varme i passasjersetet, myke puter og en dinglende gul and i frontspeilet. Stillheten mellom oss var overdøvende, og mamma prøvde seg fram med noen ord her og der, som for eksempel: ”pappa møter oss der.”
Møter oss der. Ja okei.

Det var ikke før mamma parkerte bilen, dro meg inn gjennom hovedinngangen på sykehuset og kjøpte meg en salat på Narvesen at panikken satte inn. En av disse vakuumpakkete salatene med ost og skinke, og en ekkel gusjefarget dressing som smaker som kattetiss eller noe enda verre. Hun geleidet meg ned to trapper, og jeg, paranoid som jeg pleide å være, hadde hjertet i halsen og var sikker på at alle menneskene vi passerte på vei ned hadde syke, syke tanker om dama som passerte dem med denne tykke datteren som helt sikkert måtte være gal og vel så det.
Jeg skammer meg nesten ikke. Bare nesten.

”Psykiatrisk poliklinikk” skrek skiltet som hang på ei dør i mot meg, og jeg var skrekkslagen. Greit, jeg hadde lagd et visst bilde om hva psykologi dreide seg om. Jeg mener; jeg hadde jo tross alt sittet i timevis i noen år, googlet meg fram til alle disse dr.lkjgdlgjdfasfsd testene man kan finne på nettet, diagnostisert meg selv med panikkangst, depresjon, hvadetnåennmåttevære, og rekka av resultatene var lang. Med stor L, gjerne uthevet og i kursiv skrift – bare for å understreke det litt ekstra. Men psykiatri? Det var vel bare en sånn greie som galninger rotet seg bort i, en slik syk ting, skremmende, fryktinngytende og det eneste som løp gjennom ordet mitt var: HELVETE (unnskyld ordet). Helvete. Helvete, her kommer jeg. Det var ikke det at jeg ikke allerede hadde et svært godt kjennskap til hva helvete er, men dette nye helvete, det skremte livsskitten ut av meg.

Innenfor alle dørene, og igjennom alle gangene tårnet et resepsjon framfor meg, og ei søt, blid jente med brunt krøllete hår satt og snakket i telefonen. I ettertid har jeg blitt ganske kjent med ansiktet hennes, og vet til og med at hun heter Julia. Det passer henne fint. Ikke at navn noen gang har vært så veldig interessant.

Pappa var kommet lenge før mamma og meg. Han satt i den blå sofaen, beina i kors og han hadde den grønne søndagsjakka på. Det så ut som om han hadde tenkt seg på et svært formelt møte; en greie han lenge hadde forberedt seg på – sånn som man ofte gjør når man er usikker på hvordan det egentlig vil være. Usikker fordi dette var like ukjent for ham som for mamma og meg, usikker fordi han aldri hadde vært borti noe slikt før og usikker fordi han ikke visste hvordan utfallet ville bli. Jeg tror han hadde et lite håp om at nå, nå vil ting bli okei, det vil bli greit, hun vil få noen å snakke med, kanskje ikke så opphengt i denne enden på alle ting og forhåpentligvis vil dette, alt sammen, bare være en forbigående tenåringsgreie som vil være over når sommeren kommer. Når julivarmen setter inn, og sola står høyest på himmelen.
Vel. Jeg dømmer ham ikke for det; for det trodde jeg også.

To mennesker kom for å hente oss. Her, jeg tar vekk den biten som handler om de minuttene før menneskene dukket opp, like overraskende som klovner i esker, den delen som handler om at jeg hyler og skriker og skjemmer både meg selv og foreldrene mine fullstendig ut. Lager en fryktelig scene fordi jeg er så redd at jeg holder på å tisse på meg. Mitt tøffe, harde og intellektuelle image holdt ikke særlig bra.

Disse menneskene som plutselig sto framfor oss hadde overraskende nok ingen hvite frakker på seg, ingen crocks eller jesussandaler, ingen briller midt på nesen og halvmåne midt på hodet. De så, sjokkerende nok, normale ut. De så ut som mennesker, om jeg kan si det sånn, og som om alt det andre ikke var fullstendig overveldende, var dette prikken over i’en. Ingen hvite frakker? Det var langt unna det jeg hadde sett for meg. Det var så langt unna det bildet jeg hadde lagd meg av dette stedet som det kunne bli.

Rommet vi blir ført inn i hadde heller ingen blekkflekker eller skinnsofaer, ingen sykehusvegger, ingenting som minner om PSYK. Og jeg vet ikke hva som skremte meg mest; at det ikke fantes noen hvite frakker, eller at jeg ikke klarte å se en eneste blekkflekk. Det eneste som kunne minne om noe i fantasien min, var denne gule pakken med klenex som sto plassert på en blå duk på bordet framfor meg, men slike ting finner man overalt. Til og med på lærerkontoret på skoler.

For å være hyggelig skal jeg ta den korte versjonen av hva som skjedde deretter. Jeg gråt. Jeg prøvde å le. Mamma og pappa løp inn og ut av rommet, mens det ble tatt notater nok til å fylle ut sikkert femti A4 ark. De spørsmålene jeg i ettertid har forstått er obligatoriske, selv om de ikke alltid stemmer. Det er sånne man må stille. Blitt seksuelt misbrukt? Kaster opp? Skader seg selv? Nye venner i det siste? Kjærlighetssorg? Noen dødsfall i familien? Selvmordsforsøk? Vart lenge? Atferdsendringer? Skoleprestasjoner? Blablabla.

Og sammen gikk vi ut der i fra, jeg med KVALIFISERT svidd inn i pannen – og lite visste jeg om at jeg kom til å være kvalifisert i flere århundrer etterpå. Lite visste mamma og pappa om det, for jeg tror, jeg tror at de hadde det samme håpet som meg: Hey, her kommer noen for å fikse datteren vår. Jenta vår, ungen, lille barnet som plutselig har blitt så kaotisk uten at noen vet hvorfor. Vi stoler på disse menneskene, de kommer til å reparere henne, alt kommer til å bli så fint atte.

Jo. Jeg trodde det. Jeg trodde at et sånt menneske, som kom til å bli kastet inn i livet mitt en måned senere med status som pedagog og kunstterapeut kunne redde meg, kunne fjerne alle tankene mine og endre dem over natta. Jeg var redd for det også, redd for å miste meg selv fordi jeg helt sikkert trodde at jeg kom til å miste det som var så velkjent, en så stor del av meg. Sikker på at hun, dette kvinnemennesket, eller noen andre kunne gjøre meg bedre og jeg var skuffet da jeg ikke merket noe annet enn et ekstrem sinne og fortvilelse etter den første samtalen.

Vel. Jeg var et barn, litt mer barn enn det jeg er nå, og lite visste jeg om hvordan det fungerte. Lite visste jeg om psykiatrien og om det som heter å VILLE bli bedre, motivasjon, viljestyrke, kraft, eller om alt det andre som egentlig er sannheten.
Og lite vet jeg ennå, tusen og femti millioner år i ettertid, nå når dette skiltet som skrek i mot meg den første gangen for lenge siden, nesten har blitt familiært, og den blå sofaen på venterommet har endt opp med å bli et stoff jeg gjenkjenner bare ved å kjenne på det. Antall ganger har blitt tresifret.

Men det er okei. Veldig trist, men okei. Det er tydeligvis sånn det må være. Det er slik livet mitt har blitt, det er slik det er.
torsdag

Tromsø

Jeg er tilbake i Tromsø og har kommet meg hjem til det velkjente huset på Kvaløya som jeg har tilbrakt mesteparten av barndommen min. Det er her jeg har sloss med lillebror på den vanlige barnlige måten med lugging i håret, det er her jeg har lekt med dukker sammen med Inger og gått på rulleskøyter midt på vinteren. Det er her jeg gikk fra da jeg begynte på barneskolen, her jeg gjorde mine første lekser og her jeg hylte om nettene i angst. Det er her jeg har lest alle bøkene jeg kunne finne, for ja, jeg var en lesehest da jeg var liten. Det er her jeg dallet meg opp dagen jeg begynte på ungdomsskolen, det er her jeg har tilbrakt flerfoldige netter i en alder av tretten mens jeg gråt og tenkte på de store spørsmålene i livet som jeg ikke forsto. Det er her jeg krøp sammen da depresjonen sto på som verst, det er her mamma og pappa en dag kom ramlende inn døren etter en samtale med læreren min på ungdomsskolen og endelig hadde fått vite at det var noe som var feil. Det er her jeg har vært sammen med Mørkets Fyrste, Herr Angst og Elefantstemmen. Det er her jeg har hatt de fine dagene i barndommen og alle de veldig, veldig vanskelige årene som kom etter hvert som tiden gikk. Det er her mamma, pappa, lillebror, lillesøster og hunden vår bor. Gode dager, dårlige dager, tid, år, bursdager, leker, venner, konfirmasjon, krangler - alt.



Det er hjemme og samtidig ikke. Selv om det meste er forandret og endret på, er det fortsatt noe som henger igjen i veggene. Noe.
Det er 10- grader utenfor døren, det er mørkt utenfor, mamma er på tur til Sverige for å feire 50 årsdagen til ei av tantene mine, pappa ser på OL og søsknene mine har tatt kveld. Selv om det kommer til å bli ei uke som vil kreve mye energi og arbeid for å få alt til og gå rundt, tror jeg det blir litt godt også.

Fra jeg forlot skolen kl.11 i formiddag til jeg kom inn døren her rundt halv ti, har det gått mange, mange timer. Uansett hvor mye jeg har reist frem og tilbake de siste to årene, bodd - bokstavelig talt, i en koffert og alt det der, blir jeg like sliten hver eneste gang. Pakking, frakting med bil, tog eller flybuss, sikkerhetskontroller, drepe - ventetimene - tid, spise stygg og veldig dyr flyplass mat og presse rumpa ned på et flysete. Da jeg satt på flyet fra Trondheim (ja, jeg måtte bytte fly der) til Tromsø, regnet jeg ut hvor mange ganger jeg tok fly i løpet av 2009. Rundt 27 ganger.
Jeg lengter etter de månedene i fremtiden der jeg har slått meg til ro og er på samme sted over lang, lang tid. Om man ser bort fra januar og februar 2009, to måneder med reernæring og det første skrittet mot livet, er disse seks ukene som har gått etter juleferien det lengste jeg har vært på samme sted i strekk, i løpet av.... veldig lenge.

Jeg har forresten begynt å arbeide med den boka jeg lånte på biblioteket sist fredag. "Anorexia nervosa og ønsket om bedring". Den er faktisk ikke så verst.
onsdag

Snart ferie.

Jeg har ikke vært så klar for ferie siden jeg gikk på videregående. Nei, det har ikke noe med at jeg ikke trives og ikke har det fint her, for det har jeg. Jeg trenger bare en liten pause fra alt, gjerne meg selv også, være noen dager alene selv om jeg ikke akkurat trives så bra i mitt eget selskap bestandig og rett og slett bare... lide meg igjennom noen dager med absolutt ingen-verdens-ting. Ferier der jeg er alene hjemme store deler av dagene krever litt ekstra på alle mulige områder. Spesielt når man er vant til å tilbringe så mye tid sammen med andre mennesker.

Så. I morgen drar jeg hjem til mine kjære foreldre, skal kose meg med alt fra 10 til 17 minusgrader (der røk håpet om å få stå på slalomski og jeg kommer til å dø), spille the sims 3 og kjøpe den nye stæsj - pakken som jeg egentlig ikke trenger og lese Irsk mytologi. Det burde jeg for så vidt gjort for lenge siden, som dere sikkert har fått med dere reiser jeg til Irland sammen med klassen min i midten av mars og 10.mars skal jeg fortelle noe flott om den Irske mytologien og sånt. Jeg har ikke lest noe som helst og boka er ikke akkurat tynn for å si det på en pen måte. (U)Heldigvis skal jeg vente i tre timer på flyplassen i Trondheim, så jeg kan alltids slå ihjel litt tid med å bla i den boka.

Premieren i går gikk veldig bra.
tirsdag

Legetirsdag.

 
Jeg hadde nesten glemt at det var tirsdag den 16.februar i dag. Den o'store traske-inn-på-Åsane-legekontor dagen, vente i noen veldig lange minutter, sitte på den samme stolen som sist, få de samme spørsmålene og ta noen blodprøver bare for å sjekke at kroppen min fortsatt har det fint. Det er jeg veldig sikker på at den har.
Mens resten av frokostbord - gjengen min fikk sitte ved det samme bordet, mest sannsynligvis spise de samme brødskivene, den samme grøten, den samme frokostblandinga, de samme knekkebrødene - gjerne med det samme pålegget, kose seg med den vanlige kaffen (som smaker forskjellig avhengig av hvem som koker den), den samme culturamelka med enten jordbær smak, pæresmak eller naturell - eller juice med appelsin eller eplesmak, måtte jeg kaste i meg en slags frokost og suse av sted i en taxi. Svosj, svosj. Jeg har ikke ord for hvor sjalu jeg er på alle de menneskene som slipper å dra på kontroller meg her og kontroller meg der eller gå i terapi. Selv om jeg vet at jeg trenger det og at det absolutt ikke er noe poeng i å drite i behandling, blir man litt lei. 

Om man ser bort fra at dette ikke er en så veldig god dag og at jeg ikke følte meg så bra etterpå, gikk legetimen greit. Tjue minutter med flerfoldige spørsmål om all verdens ting og tang. Hver eneste gang sjekker hun at jeg fortsatt har kontakt med psykologen min på DPS og hvor ofte jeg går dit. Det er tydelig at hun bryr seg om hvordan jeg har det og det er en trygghet i det.


Dette kommer til å bli en lang dag. Det er premiere på fellesprosjektet og siden jeg ikke har sett noen av øvingene eller generalprøven gleder jeg meg litt. Dessuten kommer både Inger og June til skolen, noe jeg tror kommer til å bli veldig trivelig.


 når jeg ser på gudbarnet mitt lengter jeg av og til tilbake til barndommen. Til å være fire, fem år, synes at livet er herlig med et Hello Kitty spill og noen dukker.

mandag

Halleluja - mandag.


Helt siden jeg sto opp i morges har jeg ventet på at denne dagen skulle ta slutt. Neida, det er ikke det at den har vært helt forferdelig og nei, den er ikke spesielt bra heller. Det er en av disse dagene, en av disse der alt inne i meg raser langt over den fartsgrensen som er tillatt. Hadde jeg vært en bil ville jeg for lenge siden fått en kraftig fartsbot.


Annika : "… Tror det er rastløsheten som gror på innsiden. Den evinnelige jakten etter noe, den konstante søken etter det som skal sette alt sammen. Den manglende brikken i puslespillet, den... ja, den greia der, hva den nå enn måtte være. Den jakten som plutselig gir meg lyst til å reise jorden rundt på 123, bestille en togbillett til nowhere, kaste meg på et tog, kjøre bil - selv om jeg ikke har lappen, klatre i alle verdens fjell, aller helst de høyeste. Løpe maraton, selv om jeg ikke har kondisjon eller tålmodighet til å løpe så lenge. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg absolutt ikke vet hva jeg vil, hvor jeg vil og hvor jeg går. Alt er så usikkert. Ikke fortell meg at livet er sånn for alle, for det vet jeg. Ingenting i livet er sikkert. Alt forandrer seg. Men jeg er redd. Jeg er redd og jeg er rastløs og jeg klarer ikke, greier ikke å sitte i ro. Jeg er i bevegelse, jeg har gått og gått i et år, og det er ikke så lenge, neida, jeg vet det, men likevel så virker det bare som om ting av og til står stille. Det er vanskelig å forklare. Jeg klarer det ikke.


Uroligheten som er. Som kverner og kverner og kverner. Og så prøver jeg, da. Jeg fyller dagene til randen med alt jeg kan. Alt jeg makter, orker og greier. Kanskje også litt mer enn det i blant. Kanskje jeg har et så voldsomt behov for å gjøregjøregjøre fordi jeg har lyst til å fylle det der tomrommet som egentlig ikke har noen grunn til å være der. Skjønner du hva jeg mener? Det der tomrommet som dukker opp i blant, som kommer og som av og til blir værende. Jeg kjenner et fravær av noe, men jeg vet ikke HVA. Det frustrerer meg.

Og så har jeg liksom heller ingen grunn til å tenke eller føle slik. Henger du med? Alt rundt meg er, ja… fint. Jeg er i et bra miljø når det kommer til venner, jeg har en fin familie, jeg trives, jeg… ja. Jeg er veldig heldig sånn sett. Jeg er heldig med mange ting. Likevel, likevel er det noe som mangler. Men hva? Nei, jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg vet ikke! Dagene går og går og går. Jeg står opp, jeg gjør det jeg skal eller vil eller må, og så er det kveld igjen. Det er timer, minutter, sekunder der jeg ikke helt forstår noe som helst, det er mennesker man skal forholde seg til – både mennesker man er fryktelig glade i og noen man ikke bryr seg like mye om. Og så er det ensomheten. Ensomheten som ikke er så stor som det den var, men som likevel er der. Man holder seg fast i livet, jobber og prøver fordi man, selv på de dårlige dagene, egentlig synes at verden og livet er vakkert. Noen ganger så overveldende at man ikke klarer å ta alt innover seg – det blir liksom for mye. For mye å takle. Det er som om alt bare rett og slett renner over meg på en gang. Tsunami. Tornado. Vinterstorm. Nordlys.

Jeg føler meg som om jeg er tretten år igjen. Jeg var slik da også. Det var da det begynte, all denne tenkingen om livet og eksistensen og sånn. Jeg er forvirret. Kanskje er det en del av bedringen. Man må finne seg selv. Igjen. Jeg bare…
Jeg er sliten."

Jeg synes ikke det er så rart.

Det har vært en lang dag. Jeg og to andre fra PR - gruppa til fellesprosjektet har vært på NRK Hordaland og sagt noen ord om fellesprosjektet og ellers har jeg prøvd å holde meg på en stol over lengre tid, selv om jeg har hatt mest lyst til å løpe rundt jordkloden og tilbake.
I morgen har vi premiere på stykket vi har jobbet med siden forrige mandag og på torsdag drar jeg hjem til mamma og pappa. Vinterferie.
søndag

Alle hjerters dag.

Fastelavn. Valentine. Morsdag. Søndag.
Dette er en sånn 3-fluer-i-en-smekk dag; en som skal feires med boller med krem, kaker, mørkerødelyserødemørkerosalyserosalyselilla - hjerter i alle mulige fassonger, kort, kyss, klapp, kos, blomster og hva det nå enn måtte være.

I fjor tilbrakte jeg valentinsdagen min i Åsebråtveien, i en sort skinnsofa med ulltepper rundt hele kroppen, noen puter i ryggen, et mindre pent strikketøy og med flerfoldige episoder med Sex & The City og Mamma Mia! (...eller var det Sex & The City filmen?). Jeg hadde begynt med et veldig skummelt "friske - opp - et - gammelt - forhold" prosjekt. Jeg gikk i ekteskapterapi. Samlivsterapi. Matterapi. Sittestilleterapi. Soveterapi. Kroppterapi. Jeg prøvde å ordne opp i kaoset som hadde oppstått i det lengste forholdet jeg noen sinne har vært og kommer til å være i.
"Noen ganger må man virkelig jobbe for å få et forhold til å fungere," hadde jeg hørt. På den tiden var jeg ikke akkurat nyforelsket for å si det sånn, men det var noe der, et eller annet, noe veldig lite, en gnist, ettellerannet, noe ubeskrivelig, som kanskje, kanskje kunne få lov til å blusse opp og leve hvis jeg ga det et forsøk. Hvis jeg turte å satse og hvis jeg valgte å gjøre det. Hvis jeg ga det tid, hvis jeg prøvde, hvis jeg... ja, kanskje jeg virkelig kunne få føle noe på ordentlig. Kanskje, kanskje, kanskje, kanskje, kanskje.

Jeg turte. Jeg prøvde. Jeg satset. Jeg ga alt og litt til. Jeg ville finne ut hva jeg gikk glipp av hvis jeg ikke ga det et forsøk, finne ut hva som kom til å forsvinne mellom fingrene mine hvis jeg ikke prøvde å gjøre noe annerledes. 
"Livet løber fra dig, men det går sommetider først op for en mange år efter, at problemet indtrådte." 
 fra boka: "Anorexia Nervisa og ønsket om forandring".

Ja, sånn er det. I dag ser jeg hvor mange gode ting jeg ville gått glipp av hvis jeg ikke hadde begynt å gå veien. Alt jeg ville ha mistet, alt jeg aldri ville kunne være en del av, alle menneskene jeg aldri ville truffet, alle opplevelsene jeg aldri ville sittet igjen med, all kunskapen som ikke ville blitt brukt til noe, alle ordene som ikke ville vært leselige - alt som ikke ville vært hvis jeg fortsatt var like syk som det jeg har vært.

Nei, jeg har kanskje ikke akkurat fått så mange hjertekort i posthylla i år heller, jeg har ikke fått roser levert på døra og jeg har ikke fått sjokolade i hjerteeske. Men. Jeg har noe bedre: jeg har så mye kjærlighet rundt meg. Hver dag er fylt med mørkerødelyserødemørkerosalyserosalyselilla hjerter i alle former, fasonger, smaker og varianter. Hjerter som er der fordi de vil, ikke bare fordi det er en spesifikk dag og fordi det forventes. Hver dag er fylt med klemmer og armer som holder rundt - fordi de vil, ikke fordi de må. Hver dag er fylt med smil fra naborommet, fra gangen, fra spisebordet, fra auditoriet, fra kateteret, fra gårdsplassen og alle andre steder. Hver dag er fylt med ord som sier det viktige, utenat det forventes. Det er så mye kjærlighet, så mye godhet, så mye glede at det får meg til å gråte. Betingelsesløs ekte kjærlighet.


Og dessuten har jeg: et bedre forhold til meg selv.




lørdag

Sometimes a prayer will do.





Secret Garden

Fredag.

Det er alltid like interessant for meg å se hva jeg kommer med i løpet av timene på DPS. I løpet av dagene som går før jeg har time pleier jeg å tenke "det burde jeg snakke om. Og det også, kanskje...", men i det dagen kommer og jeg går inn dørene på Bjørgvin DPS, har alle tankene forsuvnnet. Alt er borte. Jeg burde bli flinkere til å skrive ned de tingene jeg vil ha ut av systemet, men selv etter alle disse evinnelige årene i terapi, kvier jeg meg fortsatt litt for å la behandlere lese ordene mine. Det er egentlig litt dumt: jeg er flinkere å skrive ned hva jeg tenker og hva jeg føler, enn det jeg er til å fortelle dem. Si det høyt.

Ja vel. I dag gikk jeg bare rundt i grøten. Jeg vandret i den forbaskede fortiden som egentlig er over. I alle fall i teorien; årene har forsvunnet, det er tid som har gått, ting som har vært og noe jeg ikke skal tilbake til. Men jeg kan ikke legge skjul på at mye av det henger igjen. Jeg er ikke over fortiden min. Den er fortsatt en veldig, veldig stor del av meg og jeg bærer den med meg. Bagasjen min er tung og selv om det har lettet, selv om jeg sakte men sikkert har klart å kvitte meg med en del av søppelet, er det mange smuler, gamle rester og diverse som ligger der. Ryggsekken min er fortsatt fylt med noen blylodd. De er tunge, men jeg aksepterer det. Det som har vært, det har vært. Jeg kan ikke endre på det. Det eneste jeg kan endre på er fremtiden.
Jeg fortalte om 2006. Hun skrev. Jeg fortalte om 2007. Hun skrev. Jeg fortalte om 2008. Hun skrev sider opp og sider ned som vanlig, noe jeg ikke kan forstå. Jeg kommer så ofte tilbake til de årene og det er jo begrenset hvor mye nytt som kommer frem hver eneste gang. Det er de samme tingene. De samme små detaljene. I blant snakker jeg så mye om fortiden at jeg glemmer nåtiden. Bare for å avbryte, putte inn ting inne i mellom utbryter jeg ofte med et: "dritt. Det er det det hele er. Dritt. Crap."

Psykologen min er ikke den dummeste dama i verden og hver gang jeg hopper innom har hun ei stor, tjukk bok om spiseforstyrrelser liggende på bordet sitt. Det er ikke det at hun ikke kan noe, men den er vissnok fylt med mange smarte behandlings ting og tang og den er sikkert viktig.
"Hvor stor plass vil du si at spiseforstyrrelsen din tar?"
"Vel..."

Ja, hvor stor plass tar den egentlig? Vi snakket litt om det sist jeg var der, og i ettertid har jeg tenkt litt over det. Den tar... større plass enn det jeg tør å innrømme for meg selv. Jeg tror jeg liker å tegne et litt penere bilde for meg selv enn det virkeligheten egentlig er. Pynte litt på den. Lage rosa glasur og sette nonstop på, slik at bildet blir ei sånn fin prinsesse - bursdagskake. Den er der og den krever mye av tiden min, selv om jeg fyller hverdagen med både det ene og det andre. Den stjeler tid; kanskje både fordi jeg jobber hardt, noe som er veldig tidskrevende, og fordi den fortsatt... finnes. Den er ikke død. Den er der og den tar plass i livet mitt. Heldigvis tar den ganske så mye mindre plass enn før, men når jeg virkelig setter meg ned, tenker, snakker om det - forstår jeg at jeg kanskje har mer å jobbe med enn jeg liker å tro. "Neida, den hemmer meg ikke!!" Jo da. Den gjør faktisk det til en viss grad. Jeg må tenke masse for å få det hele til å gå rundt. Jeg må planlegge måltider hvis jeg skal langt av sted, være her og der og over alt en hel dag, jeg må sette sammen, jeg må sørge for å spise nok, jeg må sørge for ditt og jeg må sørge for datt. Jeg må passe på at jeg ikke feiler, jeg må være flink, se opp for skumle tegn, jeg må jobbe med å skru av kalkulatoren, jeg må jobbe med å skifte fil hvis hodet begynner å kverne på helt feile områder, jeg må puste, jeg må - jeg må - jeg må. Så, nei, jeg kan ikke si at spiseforstyrrelsen ikke tar plass.
En ting er å leve relativt "normalt", gjøre de vanlige tingene som mennesker gjør, fungere i hverdagen og sånn, men når det kommer til alt det der ovenfor blir det noe helt annet. Ja, jeg fungerer og ja, jeg er fortsatt hemmet. Jeg kan gå ut, jeg er ikke firkantet, jeg må ikke spise på klokkeslettet, jeg kan variere og alt det der - men... det er fortsatt mange men.

"Ser du at den fortsatt er ganske stor?"
"Ja. Jeg ser det. Jeg ser at den tar større plass enn det jeg har likt og liker å tro. Jeg skjønner det."
"Det at du erkjenner det er veldig, veldig viktig."

Ja, det er vel det. Og når jeg vet, når jeg erkjenner, når jeg forstår, gjør det kanskje noen ting litt lettere. Ordet: "tålmodighet" ligger alltid i bakhodet og pappa sier at det er nøkkelen. Man må være tålmodig. "Husk på at det har gått kort tid, Annika. Kort tid. Du har gjort veldig store endringer og kommet utrolig langt på ikke alt for lang tid. Det virker kanskje som en evighet for deg, men det har ikke gått lang tid." Nei, tatt hele livet i betrakning har det ikke det. Spiseforstyrrelse eller ikke: de siste åtte - ni månedene har vært de beste i hele mitt liv. Sånn omentrent.

Jeg tror kanskje det er denne bedringsfasen som gjør meg så rastløs. Jeg er på jakt etter noe jeg ikke vet hva er. Jeg ønsker å reise rundt hele verden. Jeg har lyst til fryktelig mange ting som jeg aldri har prøvd eller gjort før. Jeg har mange ideer som ikke er reelle i det hele tatt, jeg har planer som er så store at de tar tid før de kan bli noe av på ordentlig, hodet er fullpakket med vil-skal-har lyst - må. Jeg søker, jeg leter, jeg venter - og jeg vet ikke engang hva jeg leter etter eller venter på.
Det dukker nok opp noe. Jeg må bare gi det tid. Ting tar tid. Av og til virker det som det tar en eviiiiighet og vel så det, men jaja, det er i alle fall god utholdenhetstrening for et menneske som meg.

Ja. Ellers har jeg hatt en veldig koselig dag sammen med June. Vi har spist kinamat, snakket masse og sett "Valentine's day" på kino. Den er omentrent like klisjete som tittelen sier, men også veldig søt. En feel good movie.

                                        

og så... har jeg vært på biblioteket.
I morgen skal jeg lese 50 råd for bedre søvn. Kanskje jeg kan lære noen triks som faktisk kan fungere. Og den andre boka spiseforstyrrelsesgreia er ei selvhjelpsbok med sånne punkter eller noe som man skal følge og gradvis jobbe seg fra perm til perm. Det skader ikke å prøve. For alt jeg vet kan det hende jeg får en ordentlig AHA - opplevelse.

torsdag

Det var den dagen.



Ja, og det var den dagen med hurlumhei, rairai, tjollahopptjollahei, rosa skyer og all verdens. Men når alt kommer til alt gjør det ikke så mye. I går fikk jeg vasket rommet for første gang på veldig lenge, ryddet og ordnet opp i alle de tingene jeg burde fikset og ordnet for en stund siden. Hvis jeg er ordentlig flink klarer jeg kanskje å holde orden og system på alt frem til vinterferien. Det er bare ei uke igjen og selv om jeg ikke vet hva jeg skal bruke fridagene til, så ser jeg frem til å dra nordover. Jeg trenger en liten pause fra alt sammen.



For øyeblikket har jeg ikke noe særlig til matlyst. Ingenting smaker noe spesielt godt, det er fint lite som frister, jeg er drittlei av alle former, farger, lukter og det meste er egentlig bare et ork. Tygg, svelg og dadidadidadiaaaa. Jeg vet at det er helt normalt og at folk flest har slike perioder, men... når man har en spiseforstyrrelse kan det være litt skummelt. Så - jeg har kommet frem til at det bare er en ting å gjøre: sette opp en plan A, en plan B og kjøre safe og sikkert. Det er viktig å kjøre på rett side av veien og det er viktig å ha sikkerhetsbelte på. Sikkerhetsbelte. Kollisjonspute.
Selv om smaksløkene ikke vil samarbeide og selv om lysten til å tygge og svelge er liten, spiseforstyrrelse eller ikke, må man nesten gjøre det. Både en sliten og en velfungerende kropp trenger næring. Det er ikke så mye annet å gjøre enn gjøre som man har lært, gjøre som man vet man skal.

Plan A og plan B er ganske enkel.
A: Spise (SELVFØLGELIG) mat som er utrolig kjedelig men som alltid er sikkert og som omentrent alltid fungerer.
B: o'kjære næringsdrikker.
C: Reserve, reserve, reserve: få noen til å slenge mat på fatet mitt.

Ja. Og sånn er det.

Siden prosjekt: "bare kjøpe ting jeg trenger i 1 måned" ikke gikk helt etter planen, skal jeg heller prøve på noe nytt. Dette opplegget har jeg kalt: "være i seng til klokken 2200". Jeg er fryktelig spent.
onsdag

Rai rai!


Det er dager. Det er dager som kommer og går, dager som faller og som raser sammen, dager som klatrer opp igjen, dager som surrer og det er tjollahopptjollaheioghællaneitaket på en gang. Det er trykking, knoting, turer til butikken, det er jobbing meg her og aktiviteter meg der, og det er, det er, det er. Jeg står opp, jeg legger meg, jeg vet ikke hvor jeg er, jeg ligger med ansiktet limt ned i gjørma, jeg slår hodet i veggen i frustrasjon, jeg våkner og jeg danser, ja, jeg danser og hopper bortover veien, jeg går til frokost med øynene igjen og jeg føler meg… nei, jeg vet ikke hvordan jeg føler meg. Ja, jeg ser kanskje trett ut, men hey, hva gjør vel det når verden er rosa og når jeg kan løpe rundt og le samtidig, nei, da gjør det ingenting. Da gjør ingenting noe. Det gjør ikke noe at det er stygg middag, det gjør ikke noe at jeg er trøtt, det gjør ingenting at jeg ikke er helt, nei, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, det gjør ikke noe at jeg ikke ser bra ut. Det eneste som gjør noe, det eneste som betyr noe er det at verden plutselig ble rosa og lyselilla og alt sammen på en gang, det eneste som betyr noe er livet som plutselig, plutselig ble så flott og fantastisk og vakkert på samme tid – så overveldende, så voldsomt at jeg ikke klarer å ta inn alle inntrykkene på en gang. Jeg er rastløs, jeg er urolig og jeg har plutselig mange ord på innsiden som jeg vil ha ut, men jeg vet ikke hvordan jeg skal plassere dem og da hjelper det kanskje ikke så mye heller. Neida. Jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg vet ikke. Men det gjør ingenting det heller.



”Annika? Du ser i grunnen ganske sliten ut.”


Jada, neida, pff. Jeg får gjort mange ting og dagene går rundt og på fredag skal jeg til DPS og jeg skal møte June og jeg spise middag ute sammen med henne og vi skal på kino. Og fellesprosjektet går kjempebra og sånn er det rett og slett bare og det var vel egentlig det.
tirsdag

Nå altså.


Nei, nå har jeg fått nok av dette. Hver eneste morgen i det siste har jeg våknet og alt føles okei. Jeg hopper ut av senga litt over 0700, er mer effektiv når det gjelder påkledning, sminking og slikt enn på ganske lenge - resultatet er kanskje ikke alltid like bra, men det spiller ingen rolle. Jeg går opp til frokost, jeg spiser frokost og alt er fortsatt okei. I alle fall sånn passe. Det må sies at Elefantstemmen er litt slem og Mørket Fyrste titter innom noenpar ganger om dager, men jeg klarer meg bra likevel. Takk og lov for det!

Men så blir alt plutselig helt feil. Kroppen er fortsatt veldig sliten, noe jeg absolutt ikke forstår. Jeg tilbringer store deler av dagen på internatet enten alene eller sammen med noen; gjerne fremfor min kjære Lenovo 3000 som i bunn og grunn har behov for en stor opprydning. Når kroppen er en smule ufungerbar, følger hodet etter. Det er også utmattet. Det er rett og slett sliten av å være... sliten. Jeg liker det ikke.

Det verste er det at jeg føler jeg ikke får gjort noe som helst i forhold til fellesprosjektet. Ja, nesten en smule ubrukelig, og det liker jeg heller ikke. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg var nødt til å forlate resten av gjengen like etter lunsj,vende tilbake til senga og gråte en liten skvett for alt og ingenting. Her er jeg fortsatt etter litt over en times søvn. Som den rastløse sjelen jeg er kan jeg ikke fordra det å gjøre ingenting. Jeg er et av disse menneskene som alltid liker å holde på med noe - om så skriving - noe jeg heller ikke greier fordi jeg ikke finnes et snev av kreativ for øyeblikket. Hurramegrundt. I tillegg verker hodet, jeg er kvalm, svimmel og blablabla. Jeg sutrer noe som føles helt, helt feil.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre med dette jeg - er - sliten tullet. Nå begynner det å irritere livsskitten av meg og prikken over i'en er at jeg også blir litt irritert. Nei vettu meg hva. Nå må det snart gå over. Nå er det nok. Jeg trenger å dra en tur ut, jeg trenger luft, jeg trenger innspill fra omverdenen, Bergen sentrum, klesbutikker og biblioteket. Prosjektet med å bare handle ting jeg i en måned er dømt til å mislykkes.
O' positivitet treng deg på for her skal du motstand finne. Jeg har behov for litt trengsel likevel.
mandag

Fellesprosjektet er i gang!

Ja, da var fellesprosjektet i gang!

Utdrag fra bloggen/hjemmeside:
"Fellesprosjektet er et felles arrangement der hele skolen kommer sammen, samarbeider på tvers av linjene og resultatet blir et teaterstykke som har premiere 16.februar. Alle elevene har blitt fordelt inn i forskjellige grupper som holder på med sitt. Noen forfattere holder på med kulisser, noen hestejenter øver på replikker, enkelte elever fra u – landslinjen jobber med vaffelsteking og gutter som til vanlig lærer seg kinesisk og trener kampsport spiller gitar og øver inn dansetrinn/ koreografi. Med andre ord: her er det lett blanding av både det ene og det andre."

Jeg holder til i gruppa som driver med PR og det aner meg at det kommer til å bli to uker med beinhard jobbing.
søndag

Loff - søndag.




0930, søndagsmorgen – skolebygninga.
Jeg tramper inn i spisestua noen minutter på halv ti og er klar for å spise frokost. Siden Bergens Tidene ikke kommer på søndager, har jeg dratt med meg et ny – innkjøpt Sudoku blad slik at jeg kan gjøre halvhjertete forsøk på å sette inn tall i ruter, mens resten av menneskene på bordet mitt ser på det obligatoriske søndagsmorgen - programmet ”Skyland”. ”Det politiske – korrekte barnetv greia som kunne vært bra hvis det bare hadde vært litt annerledes…” Jeg slenger bladet og jakka fra meg på plassen min, trasker inn på kjøkkenet for å hente ei vannmugge, rasker med meg en stor kaffekopp og et glass i samme slengen – før jeg vender nesen mot matbordet. Samme ritual. Samme mønster. Hver eneste morgen. I alle fall nesten.
”…!?!!!”
Så, ja. Der står jeg da, ved den ene siden av bordet der all maten er plassert. Jeg står der, flytter blikket mitt frem og tilbake, myser, stirrer, søker og leter. Noe er annerledes. Noe er ikke sånn som det skal være. Jeg går en runde, snur meg – ser, går tilbake og leter febrilsk. Nei. Brødet er rett og slett forsvunnet. I den ene brødkurven fremfor meg troner det ikke bare et – men fire LOFF, så ferske at de fortsatt er varme. Den andre brødkurven er fylt med rundstykker. Jeg blunker både en og to og tre ganger. Fire, fem, seks. Men neida, det er LOFF der, det er loff, det er loff, ei skjærefjøl, en stor kniv og pålegg. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Akkurat i dag er jeg spesielt glad for at jeg alltid er blant de første: det er utrolig flaut å stå slik, trippe med føttene og lure på hva man i alle verdens navn og rike skal gjøre nå for verden kommer helt sikkert ikke til å fortsette som det skal og da er liksom ja gudene må vite hva. Noen kommer og går, men Annika, Annika består.
Ja, så jeg står der, med øyne så store at de holder på å trille ut av øyehulene sine og ansiktet ser helt sikkert ut som verdens største spørsmålstegn. Jeg er glad for at tanker ikke kan sees eller høres – ikke at jeg helt klarer å få tak i hva jeg tenker, kanskje er det ingenting, for det raser så fort der oppe at jeg holder på å bli helt tullete og jeg håper, jeg håper, jeg håper virkelig ikke det sees på lang vei at jeg… at det ser… nei, jeg håper at jeg bare ser ut som om jeg liksom ikke helt vet om jeg vil ha loff eller rundstykke og er litt usikker på hva jeg skal ha som pålegg. Herregud, ja, la det se sånn ut!
Hva nå da? Jeg kan jo ikke akkurat løpe ut på kjøkkenet: ”HEI DU KOM MED BRØDET! JEG VIL HA BRØD! SKJÆR OPP ET HELT BRØD FORDI JEG ER FULLSTENDIG TETT I PAPPEN!!!!” Nei, det går ikke an. Det blir for dumt. Dette er for dumt. Hallo, jente, hallo. Åh, som jeg ønsker at jeg var som de som plutselig står ved siden av meg og som lurer på hva de har lyst på, fordi alt sammen ser så godt ut. Ja, jeg er helt enig, det ser ikke så verst ut. Ferske bakevarer smaker veldig godt. Spesielt når de fortsatt er varme.
”Hehehe, Annika, du vet heller ikke helt hva du skal ha?” spør ei. Jeg rister på hodet, smiler, hehehehe ’ er litt og smiler litt ekstra. Flott. Jeg ser ikke helt fjern ut her jeg står. Ikke helt. Bare nesten. Bare ”nesten”. Akkurat. Og det er her den indre velkjente samtalen selvfølgelig kommer inn:
”Dunk. Dunk. Er det noen hjemme? Ei skive loff, ei skive brød.”
”hm?”
”Du hørte meg.”
”?”
”SKJÆR DEG EI SKIVE AV DEN DERRE LOFFEN”
Jeg liker ikke sinte skyttsverger. Jeg skjærer loff og ja, skiva er varm, den lukter godt og myk er den også.
”OG SÅ TAR DU BRUNOST OG SYLTETØY PÅ. FOR DET LIKER DU.”

Til slutt får jeg plassert rumpa på stolen min og har hele sullamitten av kopper, asjetter, penner og diverse rundt meg. Jeg spiser loff med brunost og syltetøy. Og jeg hadde glemt hvor utrolig godt det faktisk er.
lørdag

Lørdags morgen.


Det er lørdag og det er helg igjen. Poof. Dagen begynte ganske okei; en god dusj på morningen, litt rydding på rommet, forsøk på å putte på litt sminke slik at jeg ser relativt grei ut og deretter tusle opp til frokosten som begynner 0915 hver lørdag. Alt var helt greit til jeg hadde spist opp frokosten min, drukket to kopper kaffe, gjort et håpløst forsøk på å gjøre litt sudoku og hadd trivelige samtaler med de menneskene jeg alltid sitter sammen med. "Annika. Nå er jeg sliten. Nå må du ta det med ro ellers... sier jeg fullstendig stopp," sa kroppen min. Og da er det ikke så mye annet å gjøre enn å lytte til den, slappe av og ta livet litt med ro.

Egentlig skulle vi ha linjekveld i dag men den har blitt utsatt til 10. april. Hele klassen er fryktelig sliten etter mye kaotisk og en del jobbing. Dessuten begynner de to prosjektukene på mandag og det aner meg at det kommer til å bli to lange og ganske krevende uker.

I går var det liker før jeg hoppet på toget til Oslo bare for å få en pause fra hverdagens surr slappe av et eller annet sted i et par dager, for så å ta toget tilbake til Bergen på søndag. Men siden alle vennene mine som en gang bodde i Oslo har flyttet og spredd seg over alt i landet og togbillettene kostet en formue ble det ingenting av det. Jeg kunne selvfølgelig tatt inn på et hotell i to netter, men slikt koster penger og man må prioritere. Det er avreise til Irland 12.mars og jeg har en liten plan om å ta en tur til syden når skolen er ferdig i mai. Mest sannsynligvis kommer jeg til å trenge ei uke på ei strand etter avslutningsfesten.
Kanskje var det og er det like greit. Selv om jeg var og fortsatt er fryktelig sliten, ble humøret og ting bedre ut over kvelden. Det er snart vinterferie.
fredag

2. Skrive ned noen ting jeg drømmer om.

Jeg drømmer om å...



Fullføre videregående uten store problemer.


Dra på interrail til sommeren sammen med Inger, Sunniva og Merete.

Komme inn på psykologistudiet, gå alle årene og jobbe som psykolog.

Reise til Thailand, Afrika, ta et fly jorden rundt, kaste meg på et tog og dra hvorsomhelst, ligge på ei strand i Hellas, reise til Tunisia sammen med Johanne.

Jobbe som frivillig i et eller annet U – land.

Få barn. Sånn omentrent to eller tre, kanskje.

Være fostermamma for barn som ikke har et trygt sted å være.

Skrive noe som er veldig bra.

Fortelle historien min til verden.

Holde foredrag for noen, kanskje ungdomsskoleelever. Fortelle om erfaringer og sånne ting. Hvis det bare kan få et menneske til å tenke annerledes er det verdt det.

Bli forelsket. På ordentlig.

Hjelpe mennesker, være flink til å stille opp, kunne gjøre noe for de som trenger det.

Dra til Roma. Jeg har så lyst til å se hvordan det ser ut der.

Lære meg å danse noe morsomt. Selv om jeg ga opp dansen som jeg hadde i valgfag, liker jeg å bevege meg.

Bo i ei loftsleilighet. Ikke ei ultramoderne, minimalistisk leilighet, men… i et gammelt hus. Jeg liker gamle hus. Og så vil jeg gjerne at det skal være store vinduer i taket slik at man kan se himmelen.

Kunne spille et instrument.

Gå til Santiago De Compastella.

Prioritere å lese bøker. Alle de bøkene jeg skulle og burde ha lest.

Lære meg å ta ordentlige bilder.

1.Organdonasjon.

I går morges hadde ei jente i klassen min ei morgensamling som dreide seg om en blogg som ble opprettet av noen svenske mennesker i begynnelsen av 2009. Denne bloggen heter "365 things you can do" - og nei, den handler ikke om 365 ting man kan gjøre for å redde verden. Den dreier seg rett og slett om ting man kan gjøre i løpet av dagene som kommer og går, og jeg synes det hele er et ganske morsomt prosjekt.



Så... i dag har jeg skrevet under på donorkortet som jeg har hatt liggende i pengeboka en god stund. Jeg har ikke bruk for de indre organene mine når jeg en gang i tiden forlater jorden og hvis et annet menneske kan bruke noen av mine for å overleve er jeg villig til å gi dem bort.
torsdag

Torsdag.


"For hvert minutt, hvert sekund
vokste denne kjærligheten og forvandlet meg.
Jeg hadde fått troen på fremtiden tilbake,
og var i ferd med å gjenfinne troen på gud."

- boka: Ved elven Piedra satt jeg og gråt.
Ukens 1.sitat i Paulo Coelho årskalenderen min.

Timen på DPS var relativt interessant. Og lang. Og slitsom. Og ikke minst: krevende.
"Jeg tror jeg bare bestemmer det jeg, når du skal veies. Det er kanskje greit. Da får du ikke vite det før du kommer hit og så slipper du å tenke så mye på det," sa behandleren min før jeg gikk ut døren. Da jeg forlot bygningen kom jeg plutselig på at jeg glemte å si takk.

Det har vært en veldig "diverse" dag. Ting suser og går som vanlig, humøret går i enorme bølgedaler og jeg er fryktelig sliten - til tross for at jeg har sovet ganske okei natt.
Torsdag.
Jeg lengter etter å si "pappa, jeg har det fint, jeg", når jeg snakker med ham i telefonen og han spør hvordan jeg har det. For øyeblikket sier jeg bare: "det går bra. Hade! Vi snakkes!"


Siden jeg er så flink til å handle ting jeg egentlig ikke trenger, skal jeg bruke de neste timene til å lete etter kjøleskap - poesi - magneter på internett. Og bestille dem selvfølgelig. Deretter begynner jeg med et nytt prosjekt: KUN kjøpe nødvendige ting i 1.måned fremover. 
onsdag

Når man gjør noe feil.


Jeg lever et liv basert på teorien: "spis det som blir servert til middag, uansett hva det måtte være," og som oftest går det bra. Noen ganger gjør det ikke det. Noen ganger slår ting fullstendig feil vei. I blant, avhengig av hvordan dagene eller øyeblikket er, sitter jeg ved matbordet i all offentlighet, med gaffelen i hånden og med mat som jeg enten liker godt eller ikke er så glad i på fatet - mens noe ekkelt, grusomt og mindre godt raser, hyler og skriker inne i meg. Selv om jeg er flink til å spise, selv om jeg ikke er så redd lengre som jeg en gang var, selv om jeg har lært, jobbet og alt det der - kommer det slike dager. Sånn er det å ha en spiseforstyrrelse og for å si det på en relativt pen måte: det er ikke gøy. Ikke i det hele tatt.
Hver gang dette skjer føler jeg meg som en komplett idiot. Spesielt siden jeg får dårlig samvittighet for absolutt alt. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke har så lyst til å si noe som helst til noen, dårlig samvittighet fordi jeg kanskje ødelegger ei stemning som kunne vært bra, dårlig samvittighet fordi jeg tenker slik, dårlig samvittighet fordi spiseforstyrrelsen snakker fryktelig høyt, dårlig samvittighet fordi skyttsvergen forteller meg hvor teit og patetisk jeg er. Dårlig samvittighet fordi jeg sitter med den følelsen av å svikte meg selv. Svikter meg selv både fordi jeg gjør reagerer slik og fordi jeg vet at jeg kommer til å bli rasende om jeg skulle finne på å forlate stedet.

Noen ganger skjer det. Noen ganger kaster jeg inn håndkleet før jeg har gitt det hele et ordentlig forsøk og det er ikke alltid jeg tenker over hva jeg har gjort før jeg plutselig har forlatt stedet og rømt fra situasjonen. Heldigvis er det svært sjeldent og heldigvis, heldigvis er hvert eneste øyeblikk, hver eneste time, dag og så videre, en ny sjanse til å endre vei, skifte fil og gå tilbake til det man vet er rett og riktig.
Jeg blir fryktelig sint på meg selv når jeg blir svak og gir etter for spiseforstyrrelsen, men til gjenjeldt greier jeg også å bli stolt når jeg henter meg inn igjen. 

I går var det slik. Jeg slapp inn et mål, jeg stakk av med halen mellom føttene og gråt en skvett da jeg oppdaget hva jeg hadde gjort. Men så var jeg ganske flink også. "Du blir ikke frisk hvis du gjør dette flere ganger! Du vet det. Du må gjøre noe med det. KOM IGJEN."
Jeg måtte puste i den berømte firkanten og stoppe opp et lite øyeblikk før jeg begynte forfra igjen. Her og nå situasjonen. Akseptere at gjør feil. Ting går galt i blant. Selv om jeg ikke hadde det så veldig fint på noen som helst måte, gikk det bra. Jeg greide det. Det går an.  


*
Jeg er heldig. Heldig som har venner som klapper meg på skulderen, gir meg klemmer i hytt og gevær, venner som ser meg for det jeg er og ikke for alt annet. Jeg er heldig som har venner som fortsetter å spørre om jeg vil ha det eller det eller det, selv om jeg ikke akkurat er så flink til å si ja. Det får meg til å føle meg inkludert. Jeg er heldig som har venner som er sta, som diskuterer litt og som sier det de mener. Jeg er heldig som har venner som sparker meg i baken og som av og til skriker inn i øret mitt "DET ER IKKE FARLIG." Venner som ser bort fra alle de små detaljene og som fortsatt orker å være der dag ut og dag inn. Jeg er heldig. Takk.









Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive