tirsdag

Tiden etterpå.

Nå, tiden etter Capio, er det mange ting som plutselig har gått opp for meg. Det var først like før vinterferien at jeg forsto noe jeg kanskje burde forstått for lenge siden, noe jeg også etter mye om og men klarte å innrømme både for meg selv og for behandleren min i Bergen. Jeg gjorde mange feil under behandlingen min. Jeg tok valg som jeg nå, i ettertid, ser at jeg kanskje ikke burde gjort. Det er råd jeg burde fulgt og handlinger jeg skulle gjort mens jeg var på Capio, slik at jeg ble ferdig med det. Men av og til tror man selv at man vet hva som er best for en selv, og der og da virket de tingene jeg valgte å gjøre fornuftig. Jeg er et slikt menneske som liker å tro at alt går greit. Jeg innbiller meg selv at jeg klarer, får til og fikser det som måtte fikses. Slik er det selvfølgelig ikke og, som for folk flest, går det ikke alltid greit. Det er tøft og vanskelig å jobbe mot en spiseforstyrrelse og veien er fryktelig lang, men den er verdt å gå. Alle de tårene man har grått og alt det man går igjennom underveis, er bare småbagateller tatt et liv med en spiseforstyrrelse i betraktning. Dessuten veier alle de gode øyeblikkene, de fine timene, dagene og kanskje ukene, opp for alt det som ikke er så bra.



Uansett. For meg, og helt sikkert for mange andre, krever det litt for å kunne se og innrømme sine egne feil i noen sammenhenger. Spesielt når man allerhelst bare vil grave det ned og late som om problemet eller hva det måtte være, ikke eksisterer.

Det har seg nemlig slik: jeg var veldig syk da jeg ble innlagt og under oppholdet mitt gikk jeg opp mange og livsnødvendige kilo. Dette var og er, som alle andre med en spiseforstyrrelse vet, en veldig vanskelig og vond prosess. Jeg gikk ikke mer opp enn noen få kilo før vekta stabiliserte seg og deretter drakk jeg næringsdrikker i tillegg til matprogrammet, mer eller mindre frivillig, for å gå videre opp i vekt. Naturligvis likte jeg det ikke, ikke fordi næringsdrikkene smaker vondt men fordi jeg var fullstendig klar over hvorfor jeg drakk dem. Men så visste jeg også at det var nødvendig, det var og er den eneste veien å gå hvis man vil bli frisk: man kan ikke være radmager og frisk på samme tid. Det går ikke. Og så lenge man er opphengt i å være ekstremt tynn, nei, da er man heller ikke frisk.

Vel. Jeg drakk disse næringsdrikker i evigheter. Det virket i alle fall slik; hver eneste gang jeg kom til Capio, skrev behandleren min ”2 næringsdrikker” eller ”3 næringsdrikker” pr. dag på behandlingsplanen min. Uansett hvor mye jeg drakk dem, følte jeg at det aldri ble godt nok. Hensikten med næringsdrikkene i tillegg til maten, er rett og slett å komme seg opp i vekt, for så å ta dem bort igjen når man har kommet dit at man ikke lengre har behov for dem. Jeg drakk næringsdrikkene i de periodene jeg tilbrakte på Capio, men siden jeg bare var der ei uke av gangen den siste tiden, klarte jeg aldri å komme meg helt til topp. Selv om jeg fikk gode karakterer på Capio – vitnemålet, fikk jeg ikke de aller beste karakterene på den siste eksamen. Jeg ble faktisk… lei meg.

I dag angrer jeg på at jeg ikke gjorde meg helt ferdig med vektoppgangen. Det ville gjort ting enklere og det hadde vært ute av systemet for lenge siden. Det er bedre sånn: hoppe i det, uten å tenke for mye over ting og tang og la det gå sin gang – i stedet for å tviholde fast i noe man vet ikke varer.
Hadde jeg forstått og visst det jeg vet nå, ville jeg gjort ting litt annerledes. For hvis det er noe jeg angrer på, noe jeg skulle endret på, så er det nettopp det: jeg skulle gjort meg helt ferdig med vektoppgangen mens jeg var i behandlingen der. Det er lettere å gjøre det i trygge rammer som f.eks en institusjon, der man har mennesker rundt seg hele tiden og som stryker deg over håret når livet er vondt og vanskelig. Hvis dere vil ha et tips fra meg: gjør dere ferdig med vektoppgangen når dere er innlagt. Det er mye enklere. For min del er det for sent å gjøre nettopp det og jeg må ordne opp i det selv. Men med litt støtte og hjelp fra det apparatet jeg har rundt meg, klarer jeg det nok.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan det blir med denne bloggen, men fremtil jeg bestemmer meg kommer jeg til å fortsette. Vi får se.
mandag

Bloggen?

En stund har jeg vært ganske usikker på hva jeg egentlig vil gjøre med denne bloggen.
Jeg er usikker på om det er noe "poeng" i å fortsette og publisere noe her. Ikke for noe annet
enn at  store deler av denne bloggen dreide seg om behandlingen jeg var igjennom og det å skulle komme seg tilbake til livet og hverdagen. Nå har jeg, som dere vet, avsluttet behandlingen min og jeg er tilbake. Alt dreier seg i hovedsak om det å fortsette, henge med og jobbe seg videre. Så... jeg vet ikke hva jeg vil. Det er ikke det at jeg planlegger å slutte bloggingen, men mer det å legge ned denne og kanskje begynne med noe annet.

Det har blitt slik at jeg ikke lengre føler at jeg kan formidle og skrive slik som jeg vil og har lyst til å gjøre. JA, jeg jobber videre og JA - jeg har fortsatt planer om å bli frisk - men det er liksom ikke det som er problemet. Ja, nei, jeg vet ikke.

 Og: hva vil dere jeg skal skrive om? Jeg trenger noen innspill her.
søndag

Hva nå da?

Klokka er igjen stilt en time frem; det nærmer seg vår og sommer. Om ikke så veldig lenge kommer midnattsola tilbake og det er få ting som er så vakkert som de dagene det er fint vær her i Nord og man kan se sola hele døgnet.


På mange måter er det ganske okei å være hjemme. Bare forholde meg til familien min og hunden vår, tilbringe litt tid alene og kunne være våken til jeg blir trett. Det ser også ut til at nattesøvnen min er på bedringens vei og marerittene er ikke lengre så følelsesladet og intense. Takk og lov. 

For øyeblikket vet jeg ikke helt hvordan jeg har det. Av en eller annen uforklarelig grunn har noe blitt  forandret. Noe virker fullstendig feil og jeg går konstant rundt med en merkelig følelse som jeg ikke greier å plassere i noen bås. 
Gang på gang forteller jeg meg selv fine ting, prøver å fylle på med noe positivt, prøver å få meg selv til å se de sidene av meg som er gode og prøver å fokusere på de tingene jeg kan, får til og er god på. ”Dette går så fint,” sier jeg. ”Dette går bra.” Jeg liker å tro på det; jeg prøver å få det til, prøver, prøver, prøver. Likevel er det noe som ikke stemmer. Som så mange ganger før er jeg igjen rastløs; vandrer rundt uten å vite hva eller hvor jeg skal, tenker så mange tanker at jeg ikke klarer å følge dem selv og som prikken over i'en har også ambivalensen sagt hei og hallo. Men... det går nok over. Snart. Så lenge jeg klarer å henge med i svingene uten å falle av, går det greit. 

Gårsdagen var en ganske ok dag. Det var ordentlig fint vær med solskinn og bra temperatur. Jeg var et par timer i byen sammen med lillesøster, var innom biblioteket og lånte noen bøker jeg skal prøve å få lest i løpet av ferien, begravde meg inn i simmenes verden og så en morsom film. Her gjelder det å finne de små, positive og fine tingen i hverdagen! 
Planen i dag var egentlig at Inger og jeg skulle ta oss en tur på skøytebanen, men det er ikke så fint vær som det var i går og skøytesesongen er over, så banen er stengt. Jeg vet ikke hvordan det blir i dag, men jeg håper det kan bli en okei dag. Tross alt.
lørdag

Møte med NAV.

I går var pappa og jeg på møte med NAV og jeg vet ikke helt hva som kom ut av det. Meste parten av de åttifem minuttene jeg, pappa og saksbehandleren min, satt på et møterom, ble brukt til at saksbehandleren min fortalte hvor firkantet systemet er og at hun lette med ”lupe” etter noe, gudene må vite hva det skulle være. Jeg fikk en god innføring i at målet deres var å få folk ut i jobb og at alt ville vært så mye lettere hvis jeg var 26 år. Dessverre er jeg ikke 20 engang, noe som tydeligvis gjør ting fryktelig vanskelig. I alle fall når det kommer til utdanning, NAV og penger. Jeg gikk ut av rommet med et skjema som jeg skal fylle ut med ting jeg liker og hva jeg kunne tenkt meg å jobbe med, og som deretter skal sendes tilbake til denne saksbehandler dama. Og pappa, vel, han hadde med seg et ark med oversikt over alle de menneskene vi må få informasjon og bekreftelser fra. Jeg håper og tror at pappa fikk litt mer ut av dette møtet enn det jeg gjorde.


Så nå gjelder det bare å vente, da. Gå rundt i grøten, fylle ut papirer, vente på svar, vente på ditt og vente på datt. Vente på at noe skal skje slik at jeg slipper å bekymre meg mer for denne skolegreia og fremtiden.

Bittelitt fra Irland.



12.mars pakket jeg sakene mine og dro på den mye omtalte turen til Irland. JA, jeg var fryktelig usikker på om jeg kom til å greie all den reisingen hit og dit - mest med tanken på mat. Det går helt fint å dra til utlandet og tilbringe tid på et sted men det å skulle reise rundt... vel, ja, jeg var redd for hvordan det kom til å bli. Kanskje fordi jeg tenktelitt på sist sommer, da familien min og jeg dro på bilferie i Sverige og ting ikke gikk så brasom jeg trodde det ville gjøre. Begynner jeg først å rote med ting, trenger jeg hjelp til å kommeinn på rett spor igjen. Heldigvis har jeg et bra opplegg i Bergen og det er betryggende.
Uansett. Ja, turen var vanskelig og krevende, men også veldig fin på samme tid. De gode sidene og
øyeblikkene veide opp for de som ikke var så fine, noe som gjorde slik at det alt i alt var en bra tur.
Det er ikke bare - bare å forholde seg til tolv andre mennesker i fjorten dager; sove sammen med dem,
spise sammen med dem, forholde seg til alle de forskjellige personlighetene som finnes og alt som hører
med. Det er mange man må ta hensyn til og det er mye man må forholde seg til. Det sier seg selv at det er krevende. Jeg brukte uhorvelig med tid og energi på å henge med i matsvingene, spise som jeg skal og det krevde mye planlegging, innkjøp og all verdens for å få det til. Noen dager var ikke så mye å rope hurra for og det var øyeblikk som var langt fra morsomme. MEN jeg er så heldig at jeg har gode venner å tilbringe tid sammen med, mennesker som kjenner meg og som gjør meg i godt humør selv på dårlige dager. Som dere ser er jeg fortsatt fullstendig levende, jeg kom meg helskinnet igjennom turen og det var en fantastisk tur med mange gode opplevelser.


Ferdigpakket og klar til å forlate internatet med et
snev av reisenerver og alt som hører med.


i Dublin har de kule busser. Vi var på en "hop on/ hop off" tur, der man kjøpte en billett og kunne suse rundt i den røde bussen som man kan se i bakgrunnen, i 24 timer. Den stoppet ved alle de mest besøkte og kjente stedene. Jeg var ikke innom så mange av dem og brukte mesteparten av tiden den dagen på
å traske rundt i butikker og svi av noen kroner sammen med Caroline og Siren.

St. Stephen's green park. Jeg tror parken er veldig fin på våren i blomstringstida
og på sommeren. Her er det mange statuer av fortidens helter, Irlands stoltheter.
Da dette bildet, som ikke er spesielt fint, ble tatt, var vi på noe som så fint kalles "literary walk".
Hundre og ørten timer der vi valset rundt i byen og så på diverse duppeditter av gamle avdøde
forfattere og lignende. Høres traurig ut, men det var ikke så verst.


vi var innom Trinity Collage, universitetet i Dublin.
Der har de et bokmuseum som er fullpakket av gamle bøker.
Og ja: det lukter faktisk bok der også.

en fin greie med sitater av Oscar Wilde

Vi var på en fantastisk konsert med The Waterboys
og jeg var fryktelig fascinert av hvordan vokalisten var på scenen
maken til dans og innlevelse er det lenge siden jeg har sett
jeg besøkte en kirkegård med keltiske kors

og tok ei ny tattovering - en sommerfugl på skulderen.
Jeg har dessverre ikke et ordentlig bilde av hvordan den ser ut.

 
Caroline fikk sin nr.3

 
vi besøkte ei bittelita øy, Inis Oirr. Det var det 250 innbyggere fordelt på kanskje... 40 hus,
en skole med ti - 20 barn, 2 lekeplasser, 3 vinterstengte pub'er (sier litt om Irlands drikkekultur)
masse stein, noen ruiner, en kirkegård, noen sauer og en kalv og i tillegg en liten butikk. Den formiddagen vi var der brukte jeg på å gå rundt øya. I alle fall nesten.


vi overnattet på en B&B, og fikk servert ikke annet enn ENGLISH BREAKFAST.
Siden jeg ikke spiser kjøtt fikk jeg noe annet i stedet for de pølsene og bacon.
Litt av en opplevelse, gitt.


St. Patrick's day, som ble feiret med å vente i 3 timer på paraden
som igjen varte i 1 time. Det var kaldt, jeg hadde vondt i ryggen og føttene
og det var alt i alt en flott opplevelse. Ja, ja. Vi var i alle fall velkledd for anledningen.

det ble spist mye rar mat...

jeg dro på en utflukt til Kilemore abbey,
et slott i gotisk stil.

Ved Kilemore abbey var det en viktoriansk hage. Jeg skulle likt å være der
på våren eller sommeren.

vi var innom et iskaldt fengsel i Dublin. Det var så kaldt at
jeg ikke klarte å følge med på det guide - mannen sa. Så...
for min del var det ikke en kjempestor opplevelse.

fra mandag den 22. mars til onsdag 24, overnattet jeg i kloster.
jeg har aldri vært med på noe lignende. Den stillheten og roen som var der,
var helt unik. Jeg satt i kirka under noen av bønnene til munkene,
vi hadde time med en av dem og fikk plutselig servert 3 - retters middag, noe jeg
aldri har spist før. Den var ikke enkel.


og ellers... har jeg vært i Limerick, Galway, gått på diverse turer,
vært på Pub crawl uten å drikke alkohol, handlet, trasket rundt i gater,
skrevet 14 tekster om alt og ingenting, sovet mer eller mindre godt, glemt igjen
den eksterne harddisken min på et hotstell i Galway - men jeg får den heldigvis tilbake,
spist rar mat, overnattet på hostell, sovet på 12 mannsrom og mange, mange andre ting.

så...
sånn var det.
fredag

Bah.


Jeg våkner 0715 og jeg er klam, ekkel og fryktelig tørst. Selv om hodet, øynene og resten av kroppen skriker etter mer søvn, klarer jeg ikke å sove. Siden 05- tiden har jeg våknet hver halvtime, sett på klokken for å se om det snart er tid for å stå opp og oppdaget at det bare har gått tjue eller tretti minutter siden sist jeg sjekket. Jeg har lukket øynene gang på gang i et håpløst forsøk på å sove sammenhengende til vekkeklokka ringer, men nei, det er umulig. Det går ikke. I dag, som alle andre dager den siste tiden, har jeg hatt mindre gode drømmer, gått igjennom skrekkelige situasjoner og opplevd ting jeg ikke har lyst til å oppleve og jeg kjenner alle de følelsene som jeg hadde i løpet av nattens "hendelser" i hele kroppen.

Det er forferdelig. Jeg håper det går over snart.

torsdag

Jeg lever fortsatt.

Ja, og så var jeg tilbake i de hjemlige trakter, snøhullet Tromsø, minusgrader og alt som er med på lasset. Overgangen fra Irlands 10 - 16 plussgrader er stor, men akkurat nå er det ganske godt å være plassert i huset som jeg har vokst opp i. Etter 14 dager med en tung ryggsekk og en proppfull trillekoffert som ble pakket inn og ut nesten hver dag, reising hit og dit, museum, teater, konsert, tog turer, buss turer, mye gåing og haugevis med kulturelle opplevelser, er jeg sliten. Kanskje ikke så rart. Etter fjorten tekster, mange tusen ord, krøllete papirark og frustrasjon, har jeg skrevet meg fullstendig tom for ord og har vondt i musklene i den høyre armen. 

Det har vært en veldig fin tur med mange prøvelser og det har til tider vært fryktelig vanskelig. Med en helt annen matkultur, mye reising og det å skulle forholde seg til andre menneskers matønsker/spisestedønsker, har det krevd ganske mye energi å finne en balansegang i alt sammen. Den evinnelige balansekunsten.
Mens jeg har vært bortevekke, har jeg fått tilsendt journalen min fra BUP, så nå har jeg en trivelig godnatt - historie jeg kan kose meg med på sengekanten.
I morgen skal jeg og pappa på et trivelig møte med NAV ang.høsten, skolegang og alt det styret der.


bilder og mer fra turen kommer
onsdag

Lyder fra Irland: mail til familien.

mail, skrevet til familien min. Bilder fra Irland og annet kommer når jeg er tilbake på norsk jord.

Hei hei!



Siden jeg klarte å glemme av klokkeslettet når vi skulle møte opp til teateret, fikk jeg plutselig masse tid både til å skrive mail og til å pakke/rydde. Vi reiser fra Dublin i morgen, skal innom en by som heter Galway før vi havner på Inis Oirr som er ei lita øy ute i havet. Med tanken på hvor mye det blåser her i storbyen, tør jeg ikke tenke på hvordan det er der ute.


For øyeblikket bor vi på et svært lytt hostel i sentrum av Dublin. Her bor det folk fra hele Europa og ellers rundt om kring i verden, og det er tydelig at vi kommer fra forskjellige kulturer. Noen dundrer høylytt på dørene klokken halv åtte på morningen, ikke at det plager meg - for på den tiden sitter jeg og enkelte andre morgenfugler i korridoren og skriver på dagens tekst, slik at vi ikke skal forstyrre de få som sover. Noen vandrer rundt i gangene i boxer og viser alle de hårete magene sine, andre skyller ikke ned etter seg på toalettet og enkelte vasker ikke hendene etter de har vært på do.


Vi dusjer i bittesmå dusjer med sånne trykknapper som det er på bassenget - forskjellen er bare det at dusjstrålen er veldig, veldig hard og man må trykke på knappen hele tiden hvis man vil at vannet skal renne. Dessuten er vannet ganske kaldt, og her må man trykke på knappen for å få det varmere. Det finnes ingen temperaturregulering. MEN! Det er slike "båser", slik at man får litt privatliv (noe som er mangelvare her), så jeg skal ikke klage.
På vasken er det to kranelignende ting. En for varmt vann og en for kaldt. Her må man også trykke for å få vann, og vannet renner i omentrent et halvt sekund eller så. Det er litt vanskelig å tørke hendene sine, for den greia som blåser varmluft er delvis ute av funksjon. Det har selvfølgelig sin sjarm det også.

Frokosten her er svært eksklusiv. Hvitt eller brunt brød (som også er hvitt, bare med en litt brunere farge i kantene), syltetøy (jeg vet enda ikke hvilken smak det er) med en herlig aroma av stivelse, ordentlig god ta-litt-vann-pluss-pulver-og-rør kaffe og... Ja, noe som ligner på kornblanding. Vi er så privilegerte at vi kan velge mellom tykk appelsinjuice med fruktkjøtt, melk og vann.


Og ellers sover hele klassen på samme rom; vi er tolv stykker, så ryddigheten, luftkvaliteten og søvnkvaliteten er det ingenting å si på. Siden jeg sover på den såkalte "hemsen" og har nesten et slags soverom, får jeg all den gode natteoksygenen opp dit. Det må jo sies at når jeg våkner hver eneste morgen, føles det ut som jeg har slått hodet i veggen i løpet av natten. For alt jeg vet kan det hende at jeg har gjort det. Muligheten er der.


Det har gått i ett siden vi kom hit og det kommer det nok til å gjøre resten av turen også. Vi har vært på gåturer her og der - sett på gamle statuer av fortidens forfattere - Irlands store stoltheter og helter, besøkt et bokmuseum, kjørt spøkelsesbuss og vært med på å rane en grav (...det var i alle fall det det sto på den lappen som beskrev hvordan turen var, men i virkeligheten var det bare et hull med en pinne som bar en maske oppi)... vi har fått høre de samme historiene om de samme forfatterne ganske så mange ganger. Vi har vært på en vikingbussbåttur sak og det var så kaldt at jeg trodde min siste time var kommet. Vi har vært på en fantastisk konsert, tatt bilder og i dag ventet jeg, Caroline og Siren i over 2 timer på å se en parade som varte i 1. Dere kan tro ryggen min hadde det fint etterpå!


Inne i mellom leker jeg kelner for å se hvor mange måltider jeg klarer å balansere på et brett, for her er det balanseregelen som gjelder. Takk og lov for at jeg har fått god opplæring på Capio. Hadde jeg ikke hatt det, ville jeg nok snublet og falt for lenge siden. Det er ikke veldig lett, for å si det sånn - men jeg har tatt med meg næringsdrikker som jeg svelger så det suser etter. Ingen grunn til store bekymringer! I går var jeg til og med apoteket for å handle noen nye, jeg holder på å gå tom. Jeg måtte bruke mine svært gode kunnskaper i engelsk (som om jeg vet hva næringsdrikker heter på engelsk!!??!??!), dra frem en tom beholder og forklare på en halveis forståelig måte hva jeg var ute etter. Heldigvis forsto hun dama i kassa, hun var riktig så trivelig, og fant frem fire rare greier med vaniljesmak. De smaker ordentlig rairai og hællane i taket, noe alle de andre også har gjort - det er godt og varmt nede i kofferten min.


Og ellers..


skriver vi. En tekst hver bidige dag med innleveringsfrist 1000 dagen derpå. Jeg får skrevet ganske mye og det er egentlig litt godt å skrive noe annet enn blogg og elendige dikt.


Dessuten har jeg fått meg en sommerfugl på venstre skulder, men det er dere ikke så begeistret for, så det hadde jeg vel egentlig ikke trengt å skrive. Men nå gjorde jeg det likevel. Hehehehehe.
Alt i alt er det en veldig fin tur og jeg stortives i Dublin. Jeg har, utrolig nok, fortsatt plass i kofferten.

Er hjemme om ca. ei uke!


Klemmer fra Annika




Ps. hvis jeg har skrevet dette slik at det virker som om alt er dritt og sånn, så må jeg bare si at det er det ikke. Jeg er glad for at jeg ikke ble igjen hjemme.
fredag

God tur!






Irland










torsdag

Lege - torsdag.

Ti over ti går jeg opp trappene til Åsane legekontor, inn igjennom dørene og plasserer meg på den stolen jeg alltid sitter på, i løpet av de minuttene jeg tilbringer på venterommet. Det er en vane jeg har: i terapitimene og timene hos legen, sitter jeg alltid på den samme stolen. Det samme stedet. På kontorene, på venterommet, på klasserommet, ved spisebordet hjemme og i noen perioder bruker jeg alltid det samme toalettet av de som finnes både på skolen og internatet. Kanskje er det et av disse spesielle mønstrene jeg har lagt til i løpet av årene som har gått, kanskje ikke.


Det er de samme spørsmålene som alltid, de samme ordene som raser av sted alt fra jeg går over dørstokken og setter meg ned. Ord som kommer og går mens legen skriver på datamaskinen etter hvert som jeg snakker. Hei, Annika. Hvordan går det? Hvordan er humøret for tiden? Svinger det mye? Maten da? Spiser du som du skal? Drikker du nok? Hvor mye væske får du i deg? Henger du med på skolen? Deltar du? Hvordan er sosiallivet? Får du skrevet noe? Enn det da? Og det eller det eller det? Jeg svarer så godt jeg kan, er ærlig på alle mulige måter og prøver virkelig å få frem det som er viktig. Hvis man skal få noe ut av timene, så må man snakke. Sånn er det. Ja, og så er det dommedag, da. Den første på flere uker og selv om jeg har blitt flink til å akseptere tingenes tilstand, er det ikke det enkleste jeg gjør. Jeg er veldig redd for at noe skal være galt.

Et eller annet sted mellom alle ordene, tall, spørsmål, snakk om å ta en beintetthetsprøve for å sjekke risikoen for beinskjørhet (noe man er i faresonen for når man har en spiseforstyrrelse pga. mangel på kalsium), resept på noen sovetabelletter som forhåpentligvis vil gi meg en god natts søvn i Irland, får jeg plutselig lyst til å gråte. Jeg vet ikke hvorfor. Ja, ja. Jeg tar blodprøver og forlater legesenteret med kun en tanke i hodet: ”nå skal jeg spise lunsj. Uten å tenke. Bare gjøre. Bare handle. Og du, Elefantstemmen, kan si hva det enn måtte være. Jeg hører ikke på deg.”

Jeg raser inn på Åsane storsenter, fort, løp, ikke tenk, og jeg er klar, jeg er klar til å hoppe i det som er vanskelig og gjøre noe jeg ikke er så flink til. Det oppstår selvfølgelig et problem: strømmen på kjøpesenteret har gått og alle butikkene er ute av drift. Det kunne ikke kommet på et mindre passende tidspunkt: jeg er så klar for å gjøre det motsatte av det Elefantstemmen gnåler om, så bestemt på å utfordre monsteret og jobbe for harde livet. Dessuten er jeg sulten. Det neste alternativet er Ikea og jeg trosser regnvær, løper forbi den proppfulle parkeringsplassen utenfor senteret, går opp trappene, inn på kafeen, kjøper mat, vann, VG, ned ved et bord, gaffelen i hånden, dagens nyheter på bordet fremfor meg og klar – ferdig – spis. Jeg spiser og jeg føler meg nesten litt dum der jeg sitter, nærmest kaster i meg maten, tygger og svelger på autopilot – som om jeg aldri skulle ha smakt mat på veldig lenge. Men jeg driter i det, gir blaffen i alle lunsjmenneskene som sitter rundt om kring, skraper fatet og forlater stedet.

Klapp, klapp på skulderen.



*

I dag har jeg handlet inn de siste småtingene jeg trenger å ha med meg til Irland. Dagbok, reisedagbok og ei notatblokk til å skrive ”dagens tekst” i. Hver eneste dag i løpet av de tolv vi skal tilbringe på øya, skal vi skrive noe. Tekster med innleveringsfrister og jeg kjenner at det blir godt. Tidsfrister, tidspress. Akkurat sånn som jeg liker det og for øyeblikket passer det meg perfekt: jeg har hodet fullt av historier som jeg ikke får ut fordi jeg ikke har ork eller energi til å gjøre det helt på egenhånd. Kofferten er nesten ferdigpakket, omentrent fylt til randen som vanlig og jeg har stappet både Nutridrikk, noe pålegg og andre ting som jeg anser som nødvendig. Nå er jeg klar. Jeg har gjort det nødvendige; jeg tar ansvar for meg selv og gjør det jeg vet jeg må og burde. Sånn er det. Sovepiller, mat – medisiner, medisiner.

Det har alt vært en lang dag og jeg er fryktelig sliten. Resten av kvelden skal jeg spille litt The Sims sammen med Caroline, ringe mamma og ta tidlig kveld. Jeg trenger det.

Hei, Dublin! Hei, Irland!
onsdag

Hverdagens kaos.

1.


Det regner, det lukter vår, det er vår og jeg hopper nedover veien til internatet i gummistøvler fra Spar Kjøp som jeg betalte åttini kroner for, billige, svarte hullette gummistøvler med fór inni – gummistøvler som ikke puster, og som gir deg klamme føtter. Fuktige føtter, våte føtter, ja, nesten som om man skulle ha plasket i den dypeste søledammen på veien til barneskolen. Det gjør ingenting, det spiller ingen rolle, jeg bryr meg ikke. Jeg trenger ikke å bry meg; verken om det eller noen andre irriterende småting, det er ikke vits, ikke poeng, ikke nå, ikke nå som det er vår og varmt og jeg kan hoppe nedover veien sånn som jeg gjør nå, uten jakke, glad, fornøyd og tilfreds. For det er jo det jeg er, det er lunsjtid, jeg har spist brødskiver med filadelfiaost og syltetøy og agurk, jeg har drukket kaffe og kanskje litt for mye av det, men det gjør jo ingenting det heller, for jeg er glad, ja, jeg er så glad så glad så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre på internatet, jeg vet ikke hva jeg skal hente, jeg vet ikke hvor eller hvordan eller når da, men jeg bare måtte ut, jeg bare måtte røre på meg, jeg vil ikke sitte stille, jeg er ikke der nå, jeg vil være i bevegelse, jeg vil leve, jeg vil danse, skjønner du? Jeg hopper, halvveis danser og det siver vann inn i hullene på støvlene, føttene er våte og jeg ser farger. Jeg ser så mange farger at jeg holder på å bli blind; de danser fremfor øynene mine, alle på en gang, og jeg, jeg bare er. Jeg ler.




2.


Det regner. Det er varmt, snøen smelter og jeg bryr meg ikke. Jeg driter i det, det spiller ikke noen rolle, det betyr ingenting. Ingenting. Noe er feil, noe er alvorlig galt. Jeg får ikke puste. Jeg klarer ikke å puste. Det har vært noen på innsiden, revet i stykker noen koblinger, stukket hull i lungealveolene og glemt å lappe dem sammen igjen. Innbrudd i systemet. Virusinfeksjon. Drapsforsøk, ja, det er det dét er: drapsforsøk. Kroppen min føles rar. Alt er feil. Alt blir feil; hver eneste setning, hvert eneste ord – ja, til og med hver eneste tegnsetting blir feil. Kommafeil. Punktumfeil. Dårlig. Elendig. Forferdelig. Grusomt. Jeg skjønner ikke, jeg forstår ikke, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke være våken, jeg orker ikke føle og jeg orker ikke å ikke føle, jeg har ikke lyst til å være alene og jeg har ikke lyst til å være sammen med noen. Jeg er sint. Det er mye som gjør meg sint. Verden. Lyder. Stillhet. Lukter. Mangelen på lukter. Jeg gjør MEG sint. Jeg er en dritt, ja, jeg er en dritt. Jeg har glemt å sende det forbaskede meldekortet til nav, jeg har glemt det jeg absolutt ikke skulle glemme og nå er det rot i systemet. Kaos. Jeg er kaos, dette er kaos, verden er kaos og alt suser faretruende fort. Bom. Krasj. Stopp. Jeg vil av. Jeg har lukket romdøren hardt igjen. Jeg har meldt meg ut av samfunnet. Jeg skal ligge her, råtne langsomt bort, slik at jeg ikke kan ødelegge noe for noen. Paint it black. Ja, for all del, gjør det. Mal alt svart.



3.


Det regner. Jeg sitter på senga til Caroline og dingler med den ene foten. Jeg tygger på en tyggegummi. Jeg snakker og jeg lytter. Jeg smiler og jeg smiler ikke. Ordene mine er der; hele skalaen. Fra gråtoner til farger. Ikke mer, ikke mindre.
tirsdag

Husk: ta det piano.

DPS, Tirsdag, kl.12:
Jeg satt som vanlig i den blå stolen bakerst i rommet, den som er nærmest veggen og snurret frem og tilbake. Mens jeg satt der snakket om alt mulig, så hun plutselig på meg og lo. Ikke noen sarkastisk, vond eller negativ latter - bare en av den vanlige typen som man gjør når noen sier noe morsomt.
"Ja, du trenger ikke å gå i terapi. Du er så opplyst om både det ene og det andre." Hehehehehe. Neida, det er ikke det at hun er dum på noen som helst måte og jeg var og er fullstendig klar over at slike ord aldri er vondt ment. Likevel setter det alltid et lite "støkk" i meg, eller hva man skal kalle det. Jeg vet at det bare er tull. Jeg vet at de setningene bare blir sakt for å fortelle meg at jeg vet og er klar over både tilstanden min, handlinger og så videre, men at viten og kunnskap ikke er det viktigste. Det er det å gjøre, sette ting i praksis og bruke det man har lært som betyr noe. Likevel får jeg i blant en tanke om at jeg kanskje ikke har behov for terapi likevel. I det jeg plutselig begynner å tenke slik, blir jeg alltid usikker. Har jeg behov for å gå til timer hver eneste uke? Er jeg for stabil, for frisk eller noe i den duren, for å gjøre det? Tar jeg opp unødvendig plass og bruker opp ressurser som andre kanskje burde fått?
Innerst inne vet jeg at det ikke er slik. Mennesker går i terapi for alt mulig av en grunn: de trenger det. Hadde det ikke vært nødvendig, ville jeg sikkert forstått det selv og jeg ville nok ikke oppfylt et eller annet kriterier i den loven om psykisk helse som tilsier at man har rett til å gå i behandling. Det fikk jeg også bekreftet da behandleren min begynte å snakke om sommerferien og om hvilke tilbud som finnes i Tromsø. Okei. Så tar jeg kanskje ikke opp plass likevel. I alle fall ikke slik som jeg av og til tror.



Resten av timen gikk til å snakke om Irland, tiden fremover, litt skolegang og noe om det behandlingsopplegget jeg kanskje skal starte med til høsten. Dialektisk atferdsterapi eller DBT, som det kalles. Endringsstrategier, avspenning/mindfullness, akseptering og lignende. Det høres veldig bra ut og ligner litt på det jeg jobbet med på Capio.

Det var en god time. Jeg setter pris på slike som jeg får ganske mye ut av og som gir meg noe å tenke over, nyttige ting som jeg kan bruke til noe. Resten av dagen var veldig okei. Timene suste av sted og jeg var en tur i byen, spiste en utfordrende middag som gikk utrolig bra på en trivelig kafe og var innom biblioteket for å låne ei bok. Her om dagen leste jeg ut "Djevelen og frøken Prym", den første boka jeg har lest siden jul.

Nå er det ikke mange dager igjen til vi reiser til Irland, og dagen i dag blir brukt til å gjøre fornuftige småting som er greit å ha klart til fredag. Blant annet en liten tur på butikken for å handle noen matvarer som kan være greit å ha med seg. Jeg tror det kommer til å bli en trivelig dag; badstue sammen med Caroline, The sims og andre ting.
Fredag kl.10 tar vi bussen fra skolen og til den velkjente flyplassen. Jeg gleder meg!
søndag

Det er min dag i dag.


I dag ga datamaskinen min meg nærmest hjerteinfarkt: den fungerte ikke som den skulle, skrudde seg av i det jeg slo den på og ja, jeg trodde den var død for en god stund fremover. Min kjære følgesvenn igjennom ukene på Capio, ferier, timer som går fryktelig sakte, triste dager, gode dager, den første halvdelen av skoleåret - hele prosessen jeg har vært igjennom og dagene i dag - kveld. Det er utrolig hvor avhengig man blir av teknologiske duppeditter.
Til tross for en lettere forkjølelse, lever den nesten som den skal.

Gårsdagen var så som så. Den begynte kjempefint, utviklet seg til noen tårer på puta og ble til slutt ganske så okei.

Dette er en slik dag der jeg får gjort det meste jeg skrev på lista over "søndagens gjøremål" i natt. Jeg har vasket klær, jeg har skrevet pakke og handleliste til Irlandturen, jeg har blitt ferdig med den Irske Mytologien som har tatt en halv evighet, jeg har svart på mail, jeg har ordnet opp i småting som jeg burde ordnet for en stund siden og ting er sånn passe der jeg vil at de skal være. Det føles bra.
I dag føler jeg meg... ja, jeg finner ikke helt det riktige ordet. Flink, kanskje. Jeg stirrer Elefantstemmen inn i øynene, sparker ham i baken, roper tilbake og joda, det fungerer. Han ser på meg med stygge øyne som gjør litt vondt, men han har i alle fall halene mellom beina. I dag får jeg til. Dette er min dag. Dette er en ordentlig søndag i slaskeklær og med håret til alle kanter. En søndag der jeg dusjer lenge i alt for varmt vann, bruker haugevis med bodylotion, lakker neglene røde og trivelige ting.

Det var fint med en tur på kino i går.

3D - briller slår aldri feil. Siden jeg ser ut som et insekt i dem,
har jeg fryktelig lyst til å gå på jakt etter noen solbriller
som ser slik ut.

I morgen er det nok en DPS - dag. Det er den siste timen jeg har på over fire uker, noe som kan bli ganske så interessant. Jeg har mange ting jeg må huske på og det er så mye som må ordnes. Spesialisterklæring til fylkeskommunen i Troms, slik at det kanskje er en mulighet for at jeg får skoleplass her i Bergen.
Og det store spørsmålet: hva gjør jeg fra mai til slutten av august? Skolen slutter 13. mai og jeg har ikke noen form for oppfølging i Tromsø. Det å prøve og få en plass ved voksenpsyk. poliklinikk er et forsøk som er dømt til å mislykkes. Sist gang behandleren min på Capio sendte en henvisning, fikk jeg beskjed om at det ikke var noe poeng i det siden det ville være over så kort tid og at det ofte var over 18.måneders ventetid.
Når man ikke er veldig dårlig lengre, havner man langt bak i køen og det er for så vidt greit nok. Det finnes mange mennesker som trenger mye mer hjelp enn meg og jeg har vært veldig heldig siden jeg etter mye om og men fikk den hjelpen som var passet meg.
Selv om man ikke skal gå i behandling for evig og alltid, og selv om man før eller siden må være uten psykolger og forskjellige mennesker, vet jeg at jeg ikke er klar for å stå helt alene så lenge.
Men. I dag er jeg optimist og i dag tror jeg på det som alle pleier å fortelle meg: "Du må senke skuldrene litt, Annika. Det pleier som regel å ordne seg." 
Det gjør jo det. Problemet med hva jeg skulle gjøre fra høsten 2009 ordnet seg, behandlergreia ordnet seg, problemet med fastlegen ordnet seg og mange av de andre tullete bekymringene mine har forsvunnet. Så... det finnes nok ei løsning på dette også.


lørdag

Vårtegn.


Det er mildvær. Det lukter vår. Det er nesten litt solskinn
og det gir meg et lite håp om at vinteren går mot slutten.
Det er grøt til middag. Jeg føler meg litt sterk, i alle fall bedre enn i går
og klar til å møte de utfordringene som måtte komme i løpet av dagen.
Kanskje kommer det mange, kanskje ikke. Det spiller uansett ingen rolle;
dette er min dag. Jeg har lest ut den første boka på lenge.
Jeg skal treffe Inger i byen. Jeg skal handle noen små duppeditter som jeg faktisk trenger.
Jeg skal på kino og se en film jeg har gledet meg til.
Tim Burton og Johnny Depp slår aldri feil.

Jeg tror det blir en bra dag.


fredag

O'kjærleik.

Et klapp på skulderen når ryggen henger. En klem når blikket flakker. Lette berøringer på kinnet når leppa henger mot brystet. Pjusking i håret og ledinge fang når kroppen er sliten. Et bank på romdøren når dagene blir lange og hodet tungt. Noen å gå på butikken sammen med når man trenger en tur ut og ikke noen steder å gå. Noen å snakke i telefonen med når veggen er faretruende nær. Noen som fremkaller latter på dager der tårene svir bak øyelokkene. Noen å le sammen med på gode dager. Noen å danse sammen på lørdager. Noen å krype under pledd sammen med. Noen å se film sammen med. Noen å sitte sammen med i stua, være sosial og usosial på samme tid på hver sin datamaskin. Noen som er der. Alltid.

"Kan jeg få lov til å whine litt til deg?" spurte jeg forsiktig da jeg og Matias var alene igjen på klasserommet.
"Ja, selvfølgelig," svarte han. 
"Det er ikke en selvfølge det. Jeg bare... Nei. Kan jeg få si alle de tingene som folk synes er fullstendig latterlig og patetisk? De tingene bare jeg synes men som ingen andre ser eller mener?"
"Ja."
"Er du sikker? Jeg har ikke lyst til å... gjøre noe verre eller være til bry eller... plage deg. Det er liksom..."
"Nei, du gjør ikke det. Du er ikke til bry."
"Er du sikker?"
"Ja, jeg er sikker," sa han. "Jeg er helt sikker."

Det er ikke ofte jeg gjør det; åpner munnen og forteller ting nesten som de er, selv ikke den korte, mindre detaljerte utgaven. Selv etter alle disse årene i terapi og selv om skammen ikke er der, i alle fall ikke slik som den en gang var, synes jeg fortsatt det er fryktelig vanskelig å snakke om det som gjør vondt - når det virkelig svir. Det er enklere å fortelle hvordan jeg har hatt det, hvordan ting er, hva som har hendt, hvordan det er å kjempe og alt det der, i de øyeblikkene der man har det hele litt på avstand. Det er ikke så vanskelig å SNAKKE om selve spiseforstyrrelsen, men det er problematisk å fortelle HVA den gjør med meg. HVORDAN den påvirker ting og HVORDAN alt det tullet får meg til å føle, hvordan det roter til hodet mitt i blant og ja, alt som hører med. Jeg er fortsatt ikke flink til å snakke om følelsene mine og når jeg prøver å gjøre det med, ja, ta for eksempel mamma, ender det opp med at jeg slenger på telefonrøret uten å si hadet. Jeg er flink til å snakke om meg selv. Men ikke om dette.

I dag ga jeg Matias en lettere utgave av hvordan det er, var, i dag og for tiden. Og selv om det ikke var mer enn et par setninger, så var det godt å ha noen der, noen som fulgte med og som lyttet til ordene mine, selv om det meste bare egentlig er tull og garantert høres helt ekstremt idiotisk ut. Jeg er glad for at det finnes mennesker som forstår at dette er en del av meg og som skjønner at dritt og kaos og tull en del av min "verden" og for meg er det virkelig. I alle fall når ting slår meg i magen med verdens hardeste knyttneve. Selv om det meste av det jeg sliter med kan være uforståelig for mennesker som ikke vet hvordan det er, er det fullstendig realistisk for meg. Det er ikke bare, bare. Det er ikke enkelt. Så mye av meg har vært et helt annet sted enn her og nå i mange år, jeg har stått utenfor mitt eget liv og levd i et indre kaos, flyktet av sted til noe som sakte men sikkert ble det eneste jeg hadde igjen - og da tar det tid å komme tilbake. Jeg har riktig nok stått opp fra de døde, jeg har vendt fra graven og jeg lever livet mitt igjen, men likevel, likevel er det fortsatt så mye som sitter igjen og som er en... ja, nå gjentar jeg meg selv her, men ja, det er en del av det universet jeg lever i. Det er vanskelig å forklare.

Ja, jøss. Jeg er litt usikker på hvordan dagen har vært; den begynte dårlig, jeg forsov meg, hadde ikke lyst til å stå opp, jeg har vært mye sliten og jeg har fått verdens fineste kort av June, jeg har vært litt lei meg - men så har jeg også tilbrakt timevis i stua på internatet sammen med trivelige mennesker og jeg har sett Norske talenter (tre stykker fra skolen min er med), jeg har ledd masse og hatt en fin kveld.
Humøret er bedre og jeg er ganske sikker på at det kommer til å bli ei fin helg. Alice in wonderland i 3D, seminar om Rockens historie, treffe Inger og... Irsk mytologi.


noen å lage grimaser med slik at
kjedelige øyeblikk blir morsomme

 
noen som tar i mot både snørr og tårer
og som aldri forsvinner


 
noen å tilbringe lange kvelder og netter med


 
noen å danse med på lørdager
og som drar deg med ut, selv om du i blant
har lyst til å putte hodet under puta


 
noen som deler galgenhumoren din
og gjør sorte dager rosa


 
noen å utforske iskaldt Tromsø vann med,
på varme dager


 
noen å prøve morsomme briller med

 
noen å klistre klistremerker på
og installere printere med




noen
  
som alltid
 
elsker deg
 


ja, og så er det selvfølgelig mange andre også. Det blir så mange bilder.
Jeg er heldig.

En fin overraskelse.


da jeg trampet inn i klasserommet 0915 i morges,
ble jeg møtt av et vakkert kort
fra June.
Fine ord som fikk den iskalde snøen til å smelte
og varmet opp en fredag som ikke hadde verdens beste begynnelse.



torsdag

En tur i dusjen og positivitet.

Noe av det fineste som finnes er de øyeblikkene der jeg og meg er ett. De øyeblikkene der jeg henger sammen med hele meg; kropp, hode, sjel og alt annet på samme tid. De øyeblikkene der jeg ser meg selv akkurat slik som jeg er, om kanskje ikke helt - så i alle fall nesten, det andre ser når de ser på meg. Akkurat det vet man aldri, men likevel. Disse, nok en gang øyeblikkene, er slike man må pakke varsomt inn i en uknuselig boks, gjemme dem på et trygt sted (som man ikke glemmer) og ta dem frem igjen når man har behov for det. Bare for å se og minne seg selv på, spesielt de dagene der man tviler mest på hva det enn måtte være, at det faktisk går an. Det er mulig.
Jeg hadde et slikt øyeblikk da jeg gikk ut av dusjen for en liten stund siden og sto fremfor speilet. Et sånt der forbauset: "åh, så dette er altså meg ja. Okei. Så det er sånn jeg ser ut, ja. Oi." Ikke negativt på noen som helst måte, bare rart. Spesielt siden den o'mindre kjære følges"vennen", Elefantstemmen, satt på toalettlokket, dyppet tærne i vannet fra dusjen og som vanlig: sendte meg verdens styggeste blikk. Drittsekk. Men akkurat der og da var det kanskje litt fint at han var tilstedet, for jeg, vel, jeg så på ham og lo. "Du lyver. Alt du forteller meg at jeg er, er løgn. Jeg ser det ikke så ofte som jeg skulle ønske, men jeg ser det nå. Jeg ser det og det jeg ser NÅ er VIRKELIG. Pell deg vekk."

Det har vært en bra dag.


...den Irske mytologien ligger fortsatt der nesten urørt og jeg har nesten ikke sett på den

og

det er like rotete og litt til som det var da jeg sto opp,
men timene har gått så fort og rydding mistet førsteprioriteten for lenge siden

Men...
Jeg har ikke ligget i senga, jeg har smilt og jeg har ledd - på ordentlig, ikke fordi jeg trodde jeg måtte og jeg har spist pannekake med blåbærsyltetøy. Masse blåbærsyltetøy.
Før jeg sovner, skal jeg lese. Ti sider.

Dagens utfordringer...

rydde (...det gjør jeg nesten hver dag) og vaske rommet
+ holde orden på det frem til påskeferien...

begynne på denne boka
og lese minst 10 sider


holde meg borte fra dette

og derimot
le. Masse.

lese Irsk mytologi og gjøre ting klart til fremføringa på mandag


ikke minst:
spise pannekaker til middag
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive