torsdag

Det skjer ikke meg.

Da jeg bodde i Narvik gikk jeg ofte til legen. En gang da jeg satt på kontoret hennes, spurte hun meg om jeg noen gang hadde fått sjekket bentettheten min. Jeg, som på den tiden gikk ambulansefag, burde egentlig vite et og annet om skjelettet og bentetthet, men nei, det gjorde jeg ikke.
"Om jeg har sjekket hva...?"
"Bentettheten din. Skjelettet. For å sjekke om du er i faresonen for å utvikle osteoporose. Benskjørhet. Det vet du hva er?"

Ja, jeg var godt informert om benskjørhet, men nei, jeg hadde aldri blitt testet for noe i den duren. Jeg hadde blitt fortalt om jenter og kvinner med spiseforstyrrelser, som blir beinskjøre på grunn av underernæring. Får man ikke i seg kalsium og folat, blir skjelettet svekket. Akkurat det visste jeg, men selv om jeg var klar over at det er mulig å bli beinskjør når man har anoreksi, trodde jeg alltid at folk brukte det mot meg som en slags skremselspropaganda. Jeg tenkte, som jeg har gjort om så mange ting: "det skjer ikke meg." Farlige, skumle tanker. En av de tingene som er farlig med anoreksi, er at når man er alvorlig syk, gir man ofte  blaffen i om skjelettet svekkes, man driter i om ting blir sånn eller sånn: det eneste som betyr noe er å være tynn. Tynn nok. Problemet er bare det at man aldri blir tynn nok. Sånn var det i alle fall for meg: ingenting var spesielt viktig. Jeg kunne ikke se hjertet mitt, nyrene, lungene, skjelettet eller tarmene og derfor var de ikke viktige. Det var bare det som kunne sees som var av betydning, som for eksempel håret. Eller neglene. Eller huden. Men der, da jeg satt hos legen for hundrede og ørtende gang i løpet av den høsten, og hun begynte å pjatte i vei om skjelettet mitt, fikk jeg plutselig bakoversveis.
"Du vet du kan være i faresonen? Det er smart å sjekke det; se hvordan det står til med kroppen din. Jeg tenker at bentettheten din burde bli målt."

Jeg ble skremt. Bentetthetsmåling hørtes forferdelig ut og jeg så for meg den store sprøyta de stapper inn i ryggen på folk når man skal ta ryggmargsprøve. Å ta blodprøver og vaksiner er en ting, men å få ei tykk ekkel nål inn i et bein i kroppen? Aldri i verden! Jeg hoppet opp av stolen, ristet på hodet og sa nei så høyt jeg kunne. Da legen la ut i det vide og det brede om at det bare var en vanlig røngtenundersøkelse, sa jeg til slutt ja. Mer hørte jeg ikke om den saken og det ble ikke noe av det.

I ettertid har jeg tenkt mye på den undersøkelsen og etter jul tok jeg det opp med fastlegen min. "Har du ikke gjort det?" sa hun forbauset. Vi ble enig om at hun skulle sende en henvisning til Haukeland sykehus om hele greia, slik at jeg kunne få tatt den bentetthetsmålingen min. Jeg følte meg nesten litt teit der jeg satt og ba om å få komme til røngten, men så har det seg sånn at jeg bryr meg veldig om kroppen min. Jeg er kanskje ikke alltid så flink til å gi den nok av ernæring, men jeg vil virkelig at alt inni meg skal være som det burde. Jeg vil at alt skal fungere som det skal.

Frem til i dag hadde jeg glemt av hele greia. Da jeg sjekket posten min etter middag, fant jeg en fin liten konvolutt fra Helse Bergen, avsenderen til de fleste brevene mine, i posthylla.
"Innkalling til bentetthetsmåling på Revmatalogisk poliklinikk."  Jøss.

 så... neste neste fredag, 7.mai kl.1330
 skal jeg inn i en sånn


slik at menneskene som kan med dette, kan se hvordan innsiden av meg ser ut
 på en fin skjerm 


Det eneste problemet er at jeg er "dobbel booket". Jeg har nemlig legetime kl.13 samme dag, noe som ikke går. I morgen må jeg kaste meg over telefonen og endre på legetimen min. 
onsdag

Sing what you can't say.



Jeg sitter på rommet mitt, sammenkrøket på trestolen med blått trekk - den eneste stolen jeg har og jeg hører på den samme  sangen om og om igjen. For første gang siden, jeg vet ikke hvor lenge, har jeg begynt å ta frem musikk jeg pleide å like for en tid tilbake. Da jeg ble alvorlig syk for noen år siden, la jeg bort alle de tingene jeg virkelig var glad i. Jeg pakket bort alle cd'ene mine, sluttet å kjøpe nye og hvis jeg gjorde det - hørte jeg omentrent aldri på dem. Da jeg ble veldig syk for noen år siden, forsvant mye av den jenta jeg pleide å være og ble erstattet med Elefantstemmen. Jeg glemte rett og slett av hva jeg likte, og resultatet av det har, i senere tid, blitt til at jeg ikke visste og egentlig ikke helt hva jeg har lyst til å fylle ørene mine med.

Selv om jeg har "stått opp fra de døde," som jeg så fint liker å kalle det, er det fortsatt mange ting som mangler. Sykdom, i hovedsak spiseforstyrrelsen, har tatt fra meg så mye og det er krevende å finne det som forsvant, frem igjen. Det er krevende å bli kjent med seg selv. Det tar tid. Ting tar tid. Jeg har brukt mye energi på å søke etter alle bitene som ble borte, men etter mye om og men har jeg forstått at det er umulig for meg å hente alt frem igjen. Det har tross alt gått år; jeg har forandret meg, blitt eldre, fått andre erfaringer og ting jeg foretrakk da jeg var yngre, er ikke like viktige lengre. På en måte er det kanskje like greit at jeg ikke kan få alt tilbake. Når man står opp fra de døde, må man på mange måter begynne forfra igjen. En ny start.
Det sies at mye av utviklingen stopper opp når man blir syk; som om man blir satt litt på pause og trenger en ny startkabel for å komme igang. Jeg har snakket med flere jenter som sier akkurat det same: "I blant tror jeg at jeg er x-år gammel. Det var der livet ble satt på pause." Kanskje er det sånn det er. Jeg vet ikke. Uansett hvordan det har seg, så er det i alle fall noe i det.

Å henge seg opp i de tingene som har vært og som man ikke kan endre på, eller grave seg ned i fortiden er ikke det smarteste, men jeg gjør det likevel. Hvorfor? Aner ikke. Muligens jeg er på jakt etter noe, et svar kanskje, uten å vite hva jeg egentlig vil ha svaret på. I blant er det så mye enklere å tenke på fortiden eller fremtiden, enn det er og tenke på det som er her og nå. Øyeblikket. Jeg glemmer at det viktigste man gjør er å være. I perioder, der jeg flykter inn i tankekaoset mitt, er det ofte en ting jeg kommer tilbake til: den siste dagen i 10.klasse. Jeg husker så godt hvordan jeg sto utenfor skolebygningen med vitnemålet i hånden og snakket med mattelæreren min. Det var en av disse "farvel og takk for nå" samtalene og jeg sto med tårevåte kinn. Uvisst om det var fordi jeg ikke hadde sovet på flere dager og brukt nettene på å redigere klassedokumentaren fra 10.klasse, eller om det var fordi jeg faktisk var trist fordi jeg avsluttet et kapittel i livet mitt som jeg kjente og måtte begynne på noe nytt. Jeg vet ikke. Uansett. Mens vi sto der, læreren min og jeg, så hun på meg og sa: "Det blir så spennende å se hva du blir når du blir stor, Annika." Det har seg sånn at jeg var jenta med de gode karakterene, hun som folk trodde ville ta allmennfag og gå realfag, for så å utdanne seg til noe innenfor... gudene må vite hva.

Jeg har tenkt mye på denne samtalen. I perioder der jeg var langt nede i kjelleren og vel så det, så jeg for meg hvordan jeg var - sammenlignet det nåværende meg-et med den jeg en gang var. Da jeg var på psykiatrisk tenkte jeg ofte: "Ja, dere skulle sett meg nå. Det er det jeg har blitt: uferdig, ufullstendig og ødelagt. En som slutter på skolen, en som ikke klarer å fullføre noe, håpløs og tømt for innhold. Og toppen av det hele: innlagt på psykiatrisk."
Men jeg har lært. Jeg har lært at jeg ikke trenger å strebe etter noe jeg ikke er. Jeg har lært at jeg ikke trenger å være den flinkeste eller den snilleste eller den beste. Jeg har lært at det ikke er noen vits i å sammenligne meg med den jeg var for lenge siden; ting har endret seg, jeg er forandret og det er den jeg er nå som teller noe. Jeg må ingenting. Jeg trenger ikke å bli bedre, jeg trenger ikke å bli flinkere, jeg trenger ikke å være snill eller smile hele tiden eller presse meg selv til noe jeg egentlig ikke vil. Jeg er flink nok. Jeg er snill nok. Jeg er god nok. Jeg er bra - som jeg er.

Ja. For øyeblikket flyter arkene rundt meg på rommet mitt. Jeg pakker sammen sakene mine, kaster skrot og gammelt rot som har hopet seg opp i løpet av skoleåret. Snart er jeg tilbake i Tromsø og hjemme hos mamma og pappa igjen. Det kan bli interessant; jeg har ikke bodd der lengre enn toppen fire uker sammenhengende siden mai 2009. Det er lenge siden.
tirsdag

Når dagen tar en uventet vendig.

Jeg liker slike dager som denne; dager som ikke blir helt som man først trodde.
 Det var en vanskelig start på tirsdagen: jeg var sliten da jeg sto opp - noe jeg ofte er for tiden, og det vises. I alle fall i blant. Jeg måtte finne frem sverdet og begi meg ut på slagmarken like etter jeg hadde tatt av meg dyna og plassert føttene på gulvet, kampe, karre og suse meg igjennom den første delen av dagen. Jeg halvsov meg igjennom en evinnelig lang filmatisering av Samuel Becket's "Mens vi venter på Godot," og brukte enormt med tid og energi til å se på klokka, mens jeg regnet ut hvor mange timer det var igjen til jeg kunne ta kveld. Jeg var helt sikker på at denne dagen var dømt til å bli skrekkelig, men der tok jeg feil.


Jeg kom meg igjennom skoledagen uten store problemer, jeg har gjort et tappert forsøk på å sparke spiseforstyrrelsen i rumpa og jeg har tviholdt i de fine tingene for å forhindre at jeg gjorde det som fristet mest: å dra igjen gardinene, putte hodet under puta og stenge alt ute. Filmen fra studieturen som skal vises til resten av skolen i morgen, er ferdigredigert og alt er klart til presentasjonen. Jeg har gjort mindre produktive og fornuftige ting, som å runde spillet Waffle Mania  på 123spill med god samvittighet og sist men ikke minst: sett Jungelboken på Den Nationale Scene. Anbefales!
Humøret mitt er på et akseptabelt nivå og jeg skal bruke resten av kvelden til å høre på fin musikk av gamle Nightwish og flytte inn i The Sims for noen timer (ja, The Sims gjør meg glad).
mandag

Jeg drømmer fortsatt om en mirakelkur.

Da jeg forlot psykologen sist mandag, var jeg sint. Jeg var på nippet til å vende tilbake, gi behandleren min sparken, og takke for meg. Jeg var frustrert fordi jeg, nok en gang, hadde fått høre de skrekkelige ordene som får meg til å føle meg som den største trassungen i verden: "jeg prøver bare å hjelpe deg." I følge tankene mine som henger på halv åtte, er den setninga synonym med: "du er vanskelig." Som jeg har skrevet mange ganger før: er det noe jeg ikke liker å være, så må det være vanskelig. Og spiseforstyrret. Hva som verre er, er kombinasjonen av "vanskelig" og "spiseforstyrret". Noe av det verste som finnes er å være en vanskelig spiseforstyrret.

Det har vært nok en DPS - mandag; en slik mandag der jeg ikke har hatt noe lyst til å gå utenfor skoleområdet - helst ikke utenfor døren på internatet, en slik mandag der jeg ikke finner noe å ha på meg fordi ingenting føles riktig, en slik mandag der jeg synes at posene under øynene er mer blå og større enn vanlig, en mandag der det meste er ganske vanskelig og en av disse dagene der jeg absolutt ikke har lyst til å gå til noen psykolog. Jeg dro likevel.

Hva jeg fikk ut av den, vet jeg ikke. Jeg satt der, rett opp og ned i den blå stolen jeg alltid sitter i, fiklet med en tråd på jakka og så på hvordan viserne på klokka beveget seg umenneskelig sakte. Akkurat som forrige gang, hadde jeg ingenting å si. Jeg hadde glemt hvordan man formulerer seg og alt jeg satt igjen med var et gigantisk "jeg vet ikke," som jeg repeterte gang på gang. Det er lenge siden jeg har vært på "jeg vet ikke"- stadiet, og da jeg satt på kontoret til psykologen min, forsto jeg hvor jeg ligger. Jeg har gått et stort skritt bakover, ramlet ned i gjørma og er tilbake i den store smørja med "jeg vet ikke"-er i forskjellige former, farger og toneleier. "Vet ikke" punktet, det evinnelige stedet der man ikke kan svare på noen av de spørsmålene man får.

"Hva gjør du på fritiden?" Jeg vet ikke. "Fryser du?" Jeg vet ikke. "Hvordan er du sosialt?" Jeg vet ikke. "Er det noe du har lyst til?" Jeg vet ikke. "Er det noe du kan strekke deg etter?" Jeg vet ikke. "Hva tenker du om sommeren?" Jeg vet ikke. Og sånn fortsetter det. I det uendelige.
Og verst av alt, det store spørsmålet som jeg virkelig ønsker jeg kunne svare på: "Hvordan har du det?" Jeg vet ikke.
søndag

Jeg liker søndager.


"I flere dager forsøkte jeg å overhøre hjertets stemme, 
men den vokste gradvis i styrke.
I det mest bortgjemte hjørnet av min sjel
eksisterte jeg fremdeles, og jeg trodde fortsatt på mine drømmer."

 - Ved elven piedra satt jeg og gråt

Å spise når man ikke må.

Lørdag. Det siste lørdagsseminaret for kullet 2009 - 2010, arrangert av Latin - Amerika linjen. Slik som det omentrent alltid er på slike seminarer, ble alle elevene delt i seks grupper. Denne gangen: grupper med dyrenavn. På spansk. Disse gruppene skulle (slik som nesten alltid er) traske rundt på skolen og besøke diverse poster med en eller annen form for aktivitet.

*
 "På denne posten skal vi bake tortillas," sa en av guttene på Latin - Amerika linjen da gruppa mi ankom den første posten, som beleilig nok var plassert på skolekjøkkenet. Nyvasket, ferdig og klar for ei økt med deigkliss. For å gjøre det så enkelt og lite tidkrevende som mulig, var alt klart: kjevla lå på kjøkkenbenken, melet hadde funnet veien ut av papirposen og deigen som var blitt laget på forhånd, var skåret opp i uttallige klumper. En, to, tre - bare sett i gang. Det var evigheter siden jeg hadde tatt i en deig; muligheten blir noe begrenset når man går på en skole der man får alt servert .

"Åååh!! Så gøy!" menneskene rundt meg var åpenbart glade, og det var omentrent nummeret før de begynte å klappe i hendene sine. Det er en folkehøgskole greie. Vi klapper i hendene hele tiden. Jeg sa ingenting. Det er ikke det at jeg ikke liker å bake, for er det noe jeg liker - så må det være det, nei, det var noe annet. En ekkel, liten knugende følelse i magen. Noe som ikke skulle være der, men som var det likevel. En velkjent følelse av ubehag som jeg har kjent på så alt for mange ganger før.
En av disse som var på gruppa mi, kastet et blikk på spisebordet som står midt på gulvet og la merke til det jeg allerede hadde sett: små skåler med tomatbiter, tacosaus, bønner, ost og paprikabiter.
"Får vi spise dem også? De vi lager?"

Gutten fra Latin - Amerika linjen nikket bekreftende. "Det får dere. Vi fikk dessverre ikke lov til å servere kjøttdeig til. Det ble vissnok litt dyrt eller noe."
"Det gjør ingenting," utbrøt jeg. "Ja, jeg spiser jo ikke kjøtt da, så for meg spiller det ingen rolle. Poenget er vel uansett at vi skal smake hvordan det er med hjemmelagde tortillas?" Gutten nikket igjen.
"Nei, det får du ikke," hvisket det i øret mitt. "Du får ikke lov til å spise det der. Det er ikke lenge til middag og det blir helt feil om du stapper noe inn i munnen mellom. Det DER er ikke et mellommåltid og mellommål - tid er ikke nå. Vi har system på sakene, du og jeg. Du kan ikke gjøre noe annerledes. Du får ikke lov. Du må holde deg til skjemaet. SÅNN er det. Ingen unntak. Jeg har regler. Jeg har mine prinsipper og du har bare med å holde deg til dem." Stemmen hans. Den grusomme, ufordragelige stemmen som høres akkurat når det passer ham best, stemmen som følger med skikkelsen som tilsynelatende alltid ser ut til å dilte etter meg. Tråkker meg på hælene. Puster meg i nakken. Følger alltid med.

Han er en humørdemifikator, en slik som kan påvirke sinnsstemningen. En magiker av den typen som kan putte inn ting her og der, der det passer ham. Litt dårlig samvittighet her, stygge tanker der, fordreide bilder opp, realistiske syn på ting ned. Og han er flink til det. Å ja, han er utrolig dyktig. Kan sakene sine, er velinnøvd og erfaren og selv om han i blant bommer, finner han ofte en annen vei å gjøre ting på. Det gjelder bare å finne de riktige øyeblikkene og han, Elefantstemmen, har en unik evne til å vite når de er. Dette var et slikt øyeblikk. Et slik øyeblikk der han trådde frem i en slags usynlighetskappe av merket Det-er-bare-Annika-som-kan-se, klar for å komme med noen trivelige gloser og plante noen flotte tanker, ideer og bilder inne i hodet mitt. Den hviskende stemmen hans var så klar og tydelig at den fikk hjertet mitt til å briste og giften han alltid bærer med seg, blandet seg med oksygenet jeg trakk inn i lungene. Jeg sto nærmest døren. Tre skritt bakover, og jeg ville være utenfor. Tre skritt tilbake og gulvet i korridoren ville vært under føttene mine. Hvis jeg fortsatte å gå baklengs, ville jeg, etter noen meter, kunne ta av til venstre, presse ryggen mot ytterdøren og forsvinne ut på trappa. Poof. Forgiftet. Og så kunne jeg stått der helt til jeg kom til sans og samling, eller til noen tok opp mobilen sin og ringte giftsentralen.

Jeg ble værende. Jeg diltet etter medelever som vasket hendene, jeg vasket hendene mine, jeg fulgte etter Kine som gikk bort til kjøkkenbenket, jeg gjorde som hun da hun tok tak i en deigklump og ei kjevle, og jeg gjorde akkurat slik som alle andre: kjevlet 1.stk deigklump så tynn som mulig, for så å slenge den oppå ei gigantisk stekeplate. "Hva i herrens navn er det du tror du gjør?" "... oppgaven min," hvisket jeg, "det jeg skal gjøre." Jeg var en Annika på autopilot. Jeg stekte den uformelige tortillaen min og kastet den på ei rist til avkjøling. "Du må ikke tro du får spise den der."

"Nei, nei. Greit. Bare la meg være i fred og la meg få gjøre det jeg skal." Jeg ristet på hodet, bare for å bekrefte at jeg hadde hørt hva demonen hadde sagt, før jeg nok en gang vendte tilbake til kjøkkenbenken og satte i gang med en tortilla til. "ENDA EN????? DU MÅ IKKE TRO NOE SOM HELST!" Elefantstemmens lov, en matfokusert og kroppsfokusert versjon av janteloven. Du må ikke, du skal ikke, du må ikke tro, du får ikke, du kan ikke, du vil aldri, du greier ikke, du kvalifiserer ikke. Deigen som var lagd til tortillaene forsvant, og på den samme rista som jeg hadde slengt min uformelige sak, lå en bunke med tortillas i alle former og fasonger.
"Kan vi spise nå?" spurte ei av jentene på gruppa mi. "Ja, for all del. Det må dere gjøre. Neste gruppe kommer snart," sa gutten på Latin - Amerika. "Spis så mange dere orker."

"Så mange dere orker, hva? Du orker ingen." Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Løpe? Stå? Sitte? Bli? Jeg lukket igjen alle kanaler og flyktet inn i mitt eget tankekaos, den evinnelige ambivalenten, den slitsomme, idiotiske dritten som bare er i veien. Der, mens jeg snublet rundt inne i mitt eget mørke, kom jeg over det lille lyset. Lyset som i perioder er så flammende og klart at jeg føler meg uovervinnelig, som får meg til å stå med rak rygg, sparke Elefantstemmen i rumpa gang på gang, lyset - skyttsvergen som har reddet livet mitt. Skyttsvergen som jeg i blant graver ned og glemmer av.
 "Du kom," sa hun, "det var påtide. Jeg har ventet på deg." Jeg nikket. For ja, jeg hadde kommet, men det var ikke fordi jeg hadde vært på jakt etter henne. Det var fordi jeg ville stikke av, fordi jeg ville finne en mulighet til å komme meg unna Elefantstemmens evinnelige gnål og fordi jeg trengte en løsning. Og så, plutselig, snublet jeg over henne.

"Jeg vet hva du tenker på. Vil du se ut som en, ja, hva kaller dere det? Tard? Idiot? Sitte der å se på at de andre spiser ting dere har laget og få de spørsmålene som du har fått så mange ganger 'vil ikke du ha?' 'skal ikke du smake?' Du hater dem. Du kommer til å sitte der, være utilfreds, føle deg feilplassert og etterpå kommer du til å gå ut døren med fryktelig dårlig samvittighet for alle løgnene du har sagt uten at du har tenkt over det, dårlig samvittighet for at du ikke har gitt det et forsøk engang og du kommer til å føle deg fullstendig mislykket. Av kun en grunn: du vet hva som må til. Du vil bli frisk. I flere timer etterpå kommer du til å tenke 'hvorfor gjorde jeg det ikke?' 'herregud, så latterlig jeg er', 'jeg skammer meg' og så kommer du garantert til å angre. Du kommer til å angre, ønske - som så mange ganger før, at du var fullstendig frisk - noe du ikke kommer til å bli med mindre du gjør slike ting som for eksempel, dette. Friskhet kommer ikke av seg selv. Det vet du. Den dårlige samvittigheten Elefantstemmen gir deg, ordene han planter i hodet ditt, bildet du har av deg selv etter du har spist den tortillaen din, forsvinner etter en stund. Du kommer til å glemme det, det vet du. Du har for mye annet å gjøre enn og bruke tiden på å kverne over den lille delen der. Hodet ditt er alt fylt til randen av allverdens mulige unødvendige duppeditter og du kommer IKKE til å bruke flerfoldige timer til å tenke på den forbaskede tortillaen, med mindre du ikke spiser den, selvfølgelig.

Du kjenner deg selv. Jeg kjenner deg. GÅ. GJØR DET DU VET ER RIKTIG."


 og vel?

JEG GJORDE DET.

lørdag

Det er mye.

 Plutselig fikk jeg mye å gjøre. Det er film fra Irland turen som skal redigeres og settes sammen, det er ting som skal pakkes i esker, papir og dokumenter som skal sorteres og ordnes opp i, greier som skal sendes nordover i røde smartpakker kjøpt på Spar, saker som skal skrives, en teddybjørn som må bli ferdig - og jeg, vel, jeg har litt for mye jeg må finne ut av. Hos meg selv. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne.


torsdag

Menneskets overlevelsesinstinkt er større enn døden.


 "Engelen bruker ofte andres lepper til å si oss noe"

 
 
Jeg skulle ønske jeg kunne beskrive og forklare til mennesker som ikke er spisesyk selv, hvilken kamp det er å kjempe mot sykdommen. Fortelle på en måte som gjør slik at det blir enklere å forstå at det ikke er ”bare å… ditt” eller ”bare å… datt”. Jeg skulle ønske jeg kunne overføre alle tankene, følelsene og alt annet som måtte røre seg inne i meg og som hører med på lasset, på en film med soundtrack som passer til og lydeffekter som gjør slik at de som ser på får et lite innblikk i hvordan det er. Hvordan det er å leve med en ryggsekk som veier ett tonn, hvordan det føles å ha denne klampen rundt foten. Til tider er det som å være lenket i bånd, være i et destruktivt og voldelig forhold som det er vanskelig å bryte ut av.


For ett år og fem måneder siden tok jeg et valg. For ett år og fem måneder siden bestemte jeg meg for å prøve. Jeg bestemte meg for å samle de trådene som hang fra hverandre, finne puslespillbrikkene som manglet og komme meg tilbake til livet. Jeg bestemte meg for at nok var nok. Det valget jeg tok for en stund tilbake, står jeg fortsatt ved. Forhåpentligvis vil jeg alltid gjøre det. Akkurat nå står jeg midt i stormen, og jeg kjemper hver dag for å forhindre at nok en katastrofe slår til. Jeg har ikke så veldig lyst til å måtte evakuere igjen.

Her om dagen snakket jeg med mamma i telefonen, og hun minte meg på ting jeg må huske på og ting jeg ikke må glemme. Hun er tross alt et klokt menneske og hun har, selv om det i perioder har vært vanskelig å forstå, alltid vært der for meg.

”I ett år har du jobbet beinhardt. Det har bare gått oppover og du har kommet så langt. ”


 Siden 2008 har jeg sakte men sikkert revet meg løs fra den alvorlige altoppslukende depresjonen, jeg har karet meg opp fra det mørkeste gjørmehullet, gravd meg opp fra jorden. Jeg har overvunnet den skrekkelige angsten, jeg har sparket spiseforstyrrelsen i rumpa, jeg har tatt avstand fra fryktelig mange av de tingene og forhold som betydde mye og som jeg var glad i, men som jeg visste ikke kunne være der fordi det ikke var bra for meg. Fordi det ville begrense friskhetsprosessen. Jeg har kastet kniven og tatt avstand fra alle de destruktive handlingene jeg brukte for å holde livet mitt i sjakk. Jeg vil ikke dø, fordi jeg har lært. Jeg har sett ting jeg ikke trodde var mulig. Jeg har erfart at det finnes mirakler.


Jeg har forandret meg. Før, for noen år siden, var lista over ødeleggende ting lang. Jeg ønsket alt dette ut av livet mitt, jeg drømte om at tingene skulle forsvinne og nå, i dag, kan jeg med hånden på hjertet si at det meste er borte. Den største delen som var en klamp rundt foten min er strøket ut med stor, sort tusj. JEG har klart det. JEG har gjort det.   
Man må velge hva man skal tro på og jeg tror, jeg velger å tro at alt kan bli borte, forsvinne. Jeg tror på håpet. Jeg tror på livet. Troen, evnen til å tro på ting som ikke alltid kan sees, har jeg fått med meg fra barndommen og akkurat nå er det kanskje det sterkeste jeg har. Mitt sterkeste våpen. Jeg ser kanskje ikke engler på samme måte som Märtha Louise, men jeg vet at de er der. De vandrer i blant oss.
onsdag

Det svake lyset.




det svake lyset slukkes av vinden, tennes av lynet, 
skinner aldri som solen - men det er verdt å kjempe for

- Paulo Coelho, Brida
mandag

Psykolog - mandag.

En av ambisjonene mine har lenge vært å komme over og arbeide på "den friske delen av psykiatrien". I flere år har jeg visst hva jeg har lyst til å studere, hva jeg har lyst til å jobbe som/med og jeg har til og med gått så langt som å surre i grøten om videreutdanninger og spesialtfelt - noe som er å se for langt frem i tid. Jeg er ikke engang ferdig med videregående. Jeg har alltid tenkt: "Ja, ja. Kommer jeg ikke inn på psykologistudiet i Norge, drar jeg et annet sted." Eller "Psykiatrisk sykepleier er fint det også," eller... "Barnevernspedagoger kan arbeide som terapeuter." Det er alltid det. Jeg tenker nesten aldri over hvilken drittjobb det av og til må være.
Ikke har man bare ansvar for i, flere tilfeller, et menneskeliv, nei, man må også tåle uhorvelig MYE dritt.



Jeg var på DPS tidligere i dag. Det er det samme hver gang; jeg kommer inn, jeg snakker, psykologen sier noe, skriver, jeg sier noe og jeg går. Jeg prøver å oppføre meg ordentlig. Jeg er ikke lengre syk av den typen der jeg utagerte i hytt og gevær, så i stedet for prøver jeg å være fryktelig medmenneskelig og "enkel". Jeg kan ikke fordra å være vanskelig. Jeg misliker at andre kaster bort unødvendig tid som de kunne brukt på andre enn meg. Jeg liker ikke å ta opp plass. Men det finnes en ting som er verre enn å føle at man er vanskelig: Å få det metaforisk fortalt i form av fine formuleringer, etterfulgt av et: "jeg prøver bare å hjelpe deg..."
Da jeg forlot DPS etter min ukentlige time der, kjente jeg meg sint. Da jeg satt på bussen inn til byen for å møte Inger, vurderte jeg et øyeblikk å hoppe av, for så å løpe tilbake,opp bakkene og inn i DPS - bygninga, springe igjennom gangene og rive opp kontordøren til psykologen. Jeg hadde hele scenarioet i hodet. Jeg så for meg hvordan psykologen kom til å sitte der med sitt: "Ja, men jeg prøver bare å hjelpe deg,"  mens jeg derimot hadde funnet frem det sorte blikket mitt, bikket ned øyenbrynene slik at bekymringsrynka mi kom tydelig frem, før jeg sa: "Ja, men da gir jeg deg sparken. Så slipper du den drittjobben!"

Jeg gjorde det selvfølgelig ikke. Jeg ble sittende på bussetet mitt vedsiden av en tenåringsgutt, i ført et par brune uggs og alt for høy hip-tjollahopp-musikk tytende ut av de store Skullcandy hodetelefonene han så fint hadde dandert øverst oppå ei turkis lue.
Selv om humøret ikke var på tipp - topp, kom jeg meg inn til byen og ting ble ganske greit etterpå. Det var fint vær, jeg var på biblioteket, jeg møtte Inger og vi spiste kinamat.

Men senere tok jeg meg selv i å tenke noe skummelt:
Annika:  "JEG TRENGER IKKE..."
Skyttsverge: "...Annika..."
Annika: "JEG ER IKKE SY...."
Skyttsverge: "Unnskyld meg, hører du hva du sier?"
Annika: "Huh?"
Skyttsverge: "Hører du ikke hvem du høres ut som?"
Annika: "skjønner ikke??"
Skyttsverge: "DEG SELV. FOR NOEN ÅR SIDEN."
Annika: "ÅH!!"

Men. Nå, bortsett fra at nesa mi har etset bort på grunn av nesespray med mentol ting i, er ting okei.

Jeg blir glad av Bergen.

Selv om man av og til må finne frem en jernspade og slå seg selv hardt i hodet for å få spiseforstyrrelsen til å holde kjeft, går rundt med rennende, tett nese og en konstant følelse av å drukne i sitt eget snørr, en hals som føles som sandpapir, vinterjakke, litt aske - snø i april tidligere i dag og andre herligheter, kan man ikke unngå å se at Bergen er en utrolig vakker by. Siden kameraet på mobilen min ikke tar så gode bilder, er ikke bildekvaliteten noe å skryte av, men man ser i det minste at det er fint vær.
søndag

Positivitet.


Selv om man av og til våkner med skallebank, tett nese vond hals og er overbevist om at man har stått opp med feil fot – og ikke minst at ”denne dagen kommer til å bli skrekkelig. Jeg gleder meg til det blir kveld igjen,” kan man bli fryktelig overrasket. Gårsdagen var en sånn en, og som jeg skrev i går, var det en god dag og den fortsatte å være det. Det var en bra formiddag, en okei ettermiddag og en fabelaktig kveld. Skolen har en slik greie der hver av linjene har en lørdagskveld hver i løpet av skoleåret, der de arrangerer en såkalt linjekveld og står for både mat, underholdning og hva det enn måtte være. Sist lørdag var det klassen min som ordnet en slik, og i går var det Kinesisk kampsport – linjas tur. Det var den siste linjekvelden og den beste av alle som har vært. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye som det jeg gjorde i går, på veldig lenge og følelsen av å ha vondt i kjevene på grunn av ingenting annet enn flerfoldige smil og latter, er så god. Kinesisk kampsport er utrolig vakkert å se på.


For øyeblikket er det viktig for meg å fokusere og å jobbe for å være her og nå. Leve i øyeblikket. Gripe de gode tingene i hverdagen, finne de positive sidene, gjøre ting jeg har lyst til og det er det jeg prøver på. Jeg jobber med å holde fokuset på oppløftende og positive tanker for jeg vet at jo mer jeg fyller hverdagen med det som får meg til å føle meg bra, desto bedre har jeg det med meg selv.
 Når ting er ekstra vanskelig, er det godt å ha en ”bank” med gode ting som man kan hente frem, i stedet for å fokusere på det negative. Gjør jeg det, går jeg fort rundt i grøten og setter meg fast i det evinnelige gjørmehullet som det er så vanskelig å komme seg opp fra.

Foreløpige høydepunkter i dag:
1.   Jeg sov for første gang på en stund uten sovepiller og jeg sov godt! I tillegg våknet jeg ikke før kvart over ni, noe som er fryktelig sjeldent.

2. Jeg er ferdig med å sette sammen informasjon om Philip Pullman og trilogien Den mørke materien, som jeg skal fortelle litt om til klassen i morgen. For øyeblikket har vi om fantastisk litteratur og alle i klassen min har fått som oppgave å presentere en forfatter.

3. Siden jeg har fri i dag og det ikke er noe spesielt som skal skje, kan jeg gå rundt i pysj - bukse så lenge jeg vil.

4. Jeg har vært flink og spist akkurat det jeg har hatt lyst på til frokost. 

5. Igjen: jeg har fri. Jeg kan bruke hele dagen til det jeg føler for. Se noen episoder av Heroes - sesong to, sitte på rommet til Caroline og spille Sims så lenge jeg gidder, ligge i senga hele dagen med dataen på fanget hvis jeg har lyst til det og ja, andre ting. Vi får se hva det blir til.
 
lørdag

Grunner til at det er en fin lørdag.


1. Det begynte å regne på torsdag og det regnet i hele går, men i dag er det fint vær. Riktig nok ikke solskinn, men fint likevel.

2. De siste nettene har jeg våknet midt på natta av at øynene mine rant som regnværet i Bergen på sitt verste, var like tørr i halsen som det er i Sahara eller andre fryktelig tørre steder og med en kvalme som holdt på å ta knekken av meg. Men ikke i natt; i natt sov jeg uten å våkne en eneste gang før mobilen min satt i gang med den skrekkelige  pell-deg-opp-av-senga lyden.

3. Scenekunst arrangerte et morsomt seminar der vi var delt inn i grupper der hver skulle lage et lite teaterstykke basert på tre ord - et sted, en gjenstand og en hendelse. Gruppa mi fikk "På danskebåten" - "rosa leketrompet" og "Graviditet/ fødsel". Resultatet ble et stykke kalt "Danskebåt evangeliet", som var en mer eller mindre modernisert versjon av juleevangeliet.

4.  Kinalinja skal arrangere linjekveld og jeg får ha på fin sminke, fin kjole og fine sko!

Jeg trenger en ny mopp.



Noen ganger føler jeg meg litt slik som Elisabeth Wurtzel har skrevet i boka Prozac Nation, ei bok jeg leste om og om igjen da jeg var nede i det verste gjørmehullet: ”Du ser på alle trærne, og jeg er ikke engang i skogen.” I blant virker det som om alt inne i meg er feilplassert.

 Jeg har blitt veldig flink til å rydde opp i systemet. Dyktig til å tørke støv, pusse vekk det misfargete laget som legger seg over sølvtøyet – slik at det kan bli blankt og fint igjen og ha orden i arkivet. Jeg har blitt god til å makulere de gamle dokumentene som ikke trenger å være der og til å kaste gammelt skrot i peisen, slik at det kan gjøres om til aske og forsvinne for alltid. Selv om det nesten alltid er noe nytt skrap som dukker opp og som må bort, har jeg blitt flink til å fjerne det.

Men nå, når jeg sitter her i dag, kjenner jeg at det sakte men sikkert har skjedd en liten vandalisme i ordningen min. Det ser ut til at jeg virkelig trenger en ordentlig opprydning, en oppussing kanskje. Problemet er bare det at det ikke alltid virker helt som om jeg har alt det materialet som trengs.


Jeg må gå på jakt etter en ny mopp og nye vaskemiddel, slik at jeg kan få gjort en ordentlig vårrengjøring

her og få fjernet alt smusset som har hopet seg opp. Det må bort. Ellers vet jeg ikke hva jeg gjør.
fredag

Annika på slagmarken 3.


”Åh, flott!”

Det er den andre gangen jeg våkner i løpet av morningen etter at vekkerklokka ringte og minnet meg på at det var stå – opp – tid. Planen var egentlig den at jeg ”bare” skulle bli liggende i senga i et par minutter før jeg sto opp og begynte på nok en fredag. Dama som hadde kurset i ”Kropp og selvfølelse”, som jeg deltok på før jul, sa at jeg måtte øve meg på det. Bli liggende, strekke på meg og kjenne hvordan det var å våkne. Jeg har en tendens til å kaste meg ut av senga før kroppen min registrerer at natten er over. Jeg prøver på det og denne gangen slo det litt feil. For andre gang denne uka holdt jeg på å forsove meg og gå glipp av frokosten som blir satt frem i spisesalen. Ikke at det er verdens undergang, siden jeg har mat på internatet, men likevel. Igjen kan jeg høre den rungende latteren, den fordervede og grusomme klukkingen til demonen. Elefantstemmen. Min største trussel og min verste fiende. Den som vil meg vondest. Selv ikke Herr Angst og Mørkets Fyrste har noensinne hatt lyst til å skade meg så mye. Sammenlignet med Elefantstemmet er disse to bare et par simple skapninger som jeg i blant kommer i konflikt med. I løpet av tiden som har gått, har jeg blitt ganske flink til å takle dem. Det er først når de kommer på besøk sammen med Elefantstemmen at ting begynner å bli veldig, veldig vanskelig.


Jeg gjør et tappert forsøk på å lukke ørene mens jeg slenger føttene utenfor senga, vrir av meg den rutete pysjamasoverdelen, rasker til meg en sort hettegenser som ligger slengt over stolen som jeg i all hast trør over hodet og løper av sted. Jeg springer ut av internatet, opp den skjeve murtrappa og opp den lillebakken som jeg må gå når jeg skal opp til skolen. Jeg løper. Jeg haster av sted med den leende elefantstemmen tuslende etter meg. ”Løp fra ham, Annika. Jeg vet du kan. Løp!” Og jeg gjør det. Jeg må komme først inn i spisesalen, jeg må ha forspranget. Greier jeg det, blir ting litt lettere.


Inn ytterdøren, bortover de få meterne som jeg må gå for å komme frem til døra som leder inn til spisesalen og igjennom den. Tramp, tramp. Elefantstemmen kommer etter; skriker, hyler og gnåler så høyt at trommehinnene mine gråter i smerte og fortvilelse. ”Stopp! Vent på meg!” åneidu. Kommer ikke på tale.


Jeg rekker akkurat å stille meg ved siden av frokostbuffeen før han tar meg igjen. Skynder meg med å forsyne meg med det jeg skal ha til frokost mens jeg er fast bestemt på å vinne dette kappløpet. Jeg må vinne. I følge poengtavla som henger på den ene romveggen min, ligger jeg litt bak Elefantstemmen. Så… jeg trenger disse  frokost – poengene. Det er mange å hente her og klarer jeg om så bare halvparten, har jeg i alle fall fått betraktelig flere poeng på denne tavla.

”Du tror ikke du skal…?”

”litt mindre her..?” 
”Hvis du bare bytter ut dette med dette. Det blir omentrent det samme…” 
”Du tror vel ikke du trenger dette?”


Hysj. ”La meg være i fred, er du snill.” Jeg prøver å være hyggelig, selv om jeg vet at det ikke er noe poeng i det. Man skal ikke være trivelig med Elefantstemmen. Da får han fort overtaket og vinner. Sånn er det bare.



Vi setter oss ved samme bord, Elefantstemmen og jeg. Jeg setter kopper og fat strategisk plassert, slik at jeg får plass til å ha dagens utgave av Bergens Tiede ved siden av meg. Distraksjon. Tankeflukt. Mestringsstrategi. Mens jeg tygger, svelger og drikker for harde livet, sitter Elefantstemmen der ved siden av meg og kommer med den samme, gamle regla. For hver munnfull jeg tar, rister han mer og mer i armen min. ”Hva driver du med? Du kan da ikke tro at det der er normalt? Drittjente!!” Ord på ord på ord. Det er ikke så greit å være Annika når Elefantstemmen forteller meg hvor elendig jeg er i alt. Når Elefantstemmen gnir inn hvor skrekkelig jeg er. Grusom. Fæl.


I det jeg er halvveis igjennom frokost – grøten, er jeg på nippet til å gi opp. Det er like før jeg tar med meg tingene mine, kaster maten jeg har igjen og går min vei – lenket til Elefantdemonen som en ulykkelig hund i bånd. Jeg trenger en pustepause. Jeg tar en pustepause før jeg uventet og overraskende overlumper Elefantstemmen med å skrape sammen alt jeg har igjen i skåla mi og kaster alt inn i munnen på en gang.

”Hva er det du tror du…”


”Pokker heller. Gå din vei.” Jeg setter fra meg de tomme fatene på tralla med skitne matgreier og løper. Jeg løper fra stemmen hans, fra maset, fra stanken. Elefantstemmen sitter alene igjen.

Det er vanskelig. Jeg er kanskje ikke den flinkeste eller den sterkeste – og muligens veldig svekken, men jeg har i det minste skåret mål. Jeg gir ikke opp.
torsdag

Torsdag.

Etter middag, da jeg og Caroline skulle på butikken for å hente den eksterne harddisken min (jeg klarte selvfølgelig å glemme den på et hostell i Irland), tok jeg en titt på periodeplanen for nåtiden og dagene som kommer.

 ”Oi,” sa jeg til Caroline, ”det er bare tre uker igjen. Til vi er ferdig her.” Caroline ble stående mens hun vekslet mellom å se på meg og på periodeplanen. ”Nei..? Det går ikke an, det var jo… litt over fire uker? For ikke så lenge siden?”

”Ja, men nå har det gått ei uke. Det er bare tre igjen.”


Jeg synes ikke det er lenge siden jeg ankom Hylkje med en koffert, en bag, ei dyne innpakket i en sort søppelsekk, en enorm ryggsekk og flerfoldige småposer. Det virker ikke som om det er flere måneder siden jeg fikk tildelt rommet mitt og jeg pakket ut før jeg dro på den første ”velkommen” – festen. Og nå, nå er skoleåret snart over og alle de som jobber her – lærere, rektor osv. har begynt å ordne saker og ting til neste års elever.  


Så… I dag da jeg og Caroline var på butikken kjøpte jeg meg den største smartpakken jeg kunne finne, og skal som smått begynne å pakke sammen sakene mine. Det aner meg at det kommer til å være ”tid for å si farvel” før jeg vet ordet av det.

Tiden fremover kommer til å bli relativt interessant. Hjem til Tromsø, være der en måneds tid før jeg reiser til Egypt. Det ser ut til at jeg har en sommer fullstendig på egne bein fremfor meg. Ingen psykolog, ingen lege, ingenting. Det kan bli utrolig spennende.

Solglimt.

 Til tross for at jeg nesten ikke har sovet noe i natt, våknet flerfoldige ganger på grunn av at halsen verket, øynene rant som været i Bergen gjør på en dårlig dag  og ikke kjenner meg helt tipp - topp, ser det ut til at denne dagen kanskje kan bli en fin dag. Jeg håper det.

 Akkurat nå er jeg optimistisk; jeg har sverdene klar og er rede til å kaste meg ut på nok et slag på slagmarken. I det siste har det vært og fortsatt er, full krig der, og jeg kjemper med nebb og klør og hvadetnåennmåttevære for å holde fast i alt jeg har lært i løpet av fjoråret. Av og til ser så mørkt ut at jeg har lyst til å kaste inn årene og gi opp, men jeg nekter å la en drittsykdom ta knekken på alt jeg har kjempet så veldig for. Jeg er fryktelig redd for å såre menneskene rundt meg med å falle dypt ned i gjørmehullet og i blant glemmer jeg at den eneste jeg virkelig skuffer er meg selv. Dette er en sånn dag der jeg husker på det. Jeg husker å se på håndleddet mitt, minne meg selv på hvor vakkert livet er.

Dessuten kjenner jeg at jeg har energi nok til å få ordnet opp på rommet mitt som virkelig ser ut som en tragedie OG jeg har teddybjørnverksted i valgfag!
onsdag

Jeg har mye å ordne opp i.


Til en forandring tenkte jeg å bryte mine egne barrierer og skrive noe hverdagslig i stedet for alle de småkryptiske blogginnleggene mine som egentlig ikke sier så veldig mye om noen ting.
Så. Altså...
Dagene går fryktelig fort og det er ikke mange uker igjen på folkehøgskolen. Den 13.mai er jeg tilbake i Tromsø på uviss tid. Akkurat som alle andre ting for øyeblikket, er jeg veldig usikker på hva jeg tenker og føler om nettopp det. Det kommer til å bli ei fryktelig stor forandring å forlate dette stedet, dra fra et sted der jeg er vant til å forholde meg til og være sammen med mennesker til alle døgnets tider for så å komme hjem og tilbringe dagene alene. Jeg må innrømme at det skremmer meg litt. Kanskje fordi jeg i løpet av den tiden jeg har vært her etter påske, har tenkt fryktelig mye på ALT. Jeg har jobbet og jobber hardt for å plassere saker i de riktige hyllene, sette ting i perspektiv og overblikk over... igjen, ting. Det er ikke så enkelt. Det er mange ting som ikke er så enkelt.

Jeg var hos psykologen min i går. Jeg ventet på det samme venterommet, sa hei og hallo til de samme kontordamene, satt i den samme blå stolen og jeg sa, noe som ikke skjer så ofte, svært lite uten at hun sa noe først. Jeg har ingenting å si. Det er som om jeg blokkerer ut noen deler av hjernen min og ufrivillig(?) velger å ta avstand fra mange ting. Etter en halvtime dro hun frem det svært velkjente la-oss-se-om-du-er-deprimert- skjemaet (BDI) noe jeg absolutt ikke så vitsen i. Jeg har krysset ut det skjemaet i hytt og gevær i flere år og resultatet har aldri overrasket meg noe voldsomt. Det er ofte det samme; bare noen avvik her og der i tallene som kommer når skjemaet blir analysert. Ikke noe nytt. Ikke noe unormalt. Jeg har aldri brydd meg særlig om resultatene uansett.
"Jeg har det fint," sa jeg. "Jeg har det fint." Noe som i og for seg er sant. Jeg er splittet i to. Jeg har det greit og samtidig har jeg det ikke særlig okei. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn og det irriterer meg grenseløst. Det er svært lite gøy å gå rundt med en gnagende følelse i magen, samtidig som du føler deg helt fin på mange andre områder.

Uansett. Poenget er at, i forhold til dette BDI skjemaet (som jeg ikke krysset ut selv ?!??!??!), stilte hun meg noen tilfeldige spørsmål.
"Klarer du å konsentrere deg om skolearbeidet?" - Skolearbeid? Jeg går på folkehøgskole. Det eneste arbeidet jeg har for øyeblikket er å skrive inn tekster jeg skrev i Irland....
"Hva gjør du på fritiden?" - Ehm... fritiden? Vel... jeg... spiller et dataspill. Sammen med Caroline. Vi sitter på hver vår data og... lager sånne figurer som... nesten som å leke med dukker. På en data.

Da jeg gikk ut fra timen forsto jeg plutselig hvorfor jeg klarer å ha det sånn passe okei selv om ting ikke er så veldig greit. Jeg har mennesker rundt meg. Jeg er sammen med mennesker hele tiden, jeg holder hodet mitt opptatt og jeg tilbringer minst mulig tid alene. Når jeg er alene, vel, akkurat nå trives jeg ikke så godt i mitt eget selskap - noe jeg fort fant ut da jeg tilbrakte mesteparten av kvelden i går for meg selv. Hællan' i taket, rairai og hurramegrundt. Med en gang det bare er jeg, meg og meg selv alene setter hjernecellene i gang en voldelig krig oppe i topplokket, og slik som de hyler, skrik og sloss er det jaggu ikke rart at jeg våkner med skallebank hver bidige morgen.

Jeg har en hel del jeg må ordne opp i. Først og fremst hos meg selv, og jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Men det går nok. Jeg har gjort det før. Da klarer jeg det igjen.
Og dessuten, bare for å sette prikken over i'en: jeg har fått en fryktelig ekkel sak i halsen som gjør vondt. Det er nok den vår - influensaen som er på vei.

gudbedre for et rotete innlegg. Ja, ja. Jeg tror jeg takker for meg og tar kveld.
tirsdag

Det har vært bedre tider.



Alle har sin måte å se livet på,
å leve med motgang på.
Å undervise er å påpeke at det lar seg gjøre.
Å lære er å gi seg selv en mulighet.

Paulo Coelho - Pilgrimsreisen


Hold fast. Ikke gi slipp. Ikke stopp. Fyll hodet. Spill The sims, grav deg ned i gamle simmer, unge simmer, babysimmer. Bygg hus, innred hus, finn en jobb, finn en kjæreste, finn en ektemann - få noen barn. Lek. 

Jeg har hatt bedre dager. 
Jeg har hatt dager som har vært så fine og vakre, der jeg har vært ruset på motivasjon, livslyst, livsglede. Jeg har vært høy av blomsterlukten om våren, danset omtåket på stuegulvet, rast av sted med stjerner i øynene. Jeg har hatt dager der jeg har følt meg så fri som jeg ikke har gjort på åresvis, dager der jeg gråt av glede fordi jeg aldri hadde trodd jeg kunne føle det. Jeg gråt av glede fordi jeg var så overveldet av hvor mye livet var villig til å gi meg så lenge jeg åpnet opp døren og slapp det inn. Det har vært dager der hele hjertet mitt har vært pakket inn i det fineste av det aller fineste, der jeg lo i det jeg kjente hjerteslagene. Noen dager var så fine at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og det var noen dager, noen dager der jeg bare sto opp fra senga uten å tenke over noe som helst. Jeg bare var. Det har vært de dagene, det har vært mange av dem. 

Jeg har hatt verre dager også. Mange. Dager som har vært så sorte at jeg, nå, ikke skjønner hvordan jeg holdt ut. Men jeg gjorde det. Jeg holdt ut. Jeg overlevde. Jeg kom meg igjennom dem, igjennom det. Så. Da holder jeg ut dette også. Hva nå enn dette måtte være. Og uansett, uansett hva dette er for noe, er det viktigste av alt å ikke gi opp. 

Jeg savner de fine dagene. Men. De kommer igjen. De kommer snart. Ikke glem: det er en , frisk og ubrukt dag i morgen. 

 
mandag

En trivelig søndag.


Siden det var så fint vær i går, bestemte jeg og Inger, som studerer her, oss for å dra en tur til Akvariet på ettermiddagen. 

 jeg hadde på meg de überkule solbrillene
slik at jeg slapp å se hvor skitten jakka mi var  

 Inger fant pingvinene så fascinerende 
at hun ikke visste hvilken fot hun skulle stå på 

 mens jeg hadde mest lyst til å ta en med meg
hjem, sånn at jeg kunne strikke babyklær
og leke med dukkevogna igjen 

de ble så skrekkslagne at de ikke orket å smile til kameraet

 i avdelingen for vann og ting - som - bor - i - sjøen
fikk vi mange nye venner
både Pelle Gunnar

og hans majestet, Martin Åge den 7.

jeg gjorde et tappert forsøk på å analysere fiskenes endeløse ring - svømming

mens Inger endelig fant mannen i sitt liv

deretter dro vi til parken som ligger bak akvariet

Inger hentet frem klatre - i - trær talentet fra barndommen,
og jeg ble så sjalu på evnene hennes at jeg måtte
prøve det selv

det gikk ikke helt som jeg hadde planlagt


Inger og jeg fant ut hvor vi ville bo til høsten


 og tok en pustepause på ei trapp

og så.... 
trykket jeg på noen knapper
og satte meg på bussen hjemover
søndag

Annika på slagmarken 2.





Etter høstferien som var i begynnelsen av oktober, fikk jeg en overraskelse fra Karianne på skolen min. Hun hadde nemlig vært på rommet mitt utenat jeg var klar over det og plassert et lite glass med lokk på, på bordet mitt. Ved siden av hadde hun lagt igjen en lapp: "Du er herlig. Quote: spis, elsk, lev." Hun hadde skrevet det samme på boksen som inneholdt flerfoldige ruter med Freia Melkesjokolade med NonStop. Da jeg fant denne lille gaven, hadde jeg lyst til å gråte. Kun fordi det var en av de fineste pressangene jeg hadde fått (og fortsatt har) i hele mitt nittenårige liv. På den tiden da jeg var en anorektiker uten et liv, ville jeg satt meg ned på gulvet og ristet i angst mens jeg hylskrek i fortvilelse og frykt for at kaloriene kanskje ville løpe ut av glasset og på et magisk vis, voldta meg brutalt. Men da jeg oppdaget dette lille glasset var jeg overveldet av fine følelser, fordi jeg var klar over hvor mye omsorg det lå i det.
Det har seg sånn: glasset har stått urørt i vinduskarmen min siden. I oktober hadde jeg et håp om at jeg i løpet av året ville spise hele greia, men så langt kom jeg aldri. Og dette til tross for at jeg var, la oss kalle det "en smule bedre" da, enn det jeg er akkurat nå.

I natt opplevde jeg noe rart. Etter jeg hadde slått av lyset i 02 - tiden, ble jeg som vanlig liggende sammenkrøllet i senga mens hodet plagde meg med både det ene og det andre. Akkurat nå sover jeg ikke så bra for tiden og den forbaskede hjernen løper maraton og nekter å slappe av med mindre jeg tar noe som sender meg rett til drømmeland. Men, da jeg lå der med samme smørja som alltid, begynte jeg å tenke på boksen  i vinduskarmen. Og helt ute av det blå, uandmeldt og overraskende, fikk jeg plutselig lyst på sjokolade. Jeg har ikke spist det på en god stund.
"Nei, herregud!!!!" skrek Elefantstemmen, "Hva i alle dager er det du tenker på???!??!? Og med??? Er du helt fjern? Idiotiske dritt. Du tar noen Valerina forte, lukker øyene igjen og SOVER."
"...." hvisket jeg og hadde fortsatt fryktelig lyst på den sjokoladen. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet.
"HØRER DU?"





Jeg vred på meg, kastet meg frem og tilbake under dyna og sukket bittert, før jeg satte meg opp. Hadde det ikke vært for at de fleste på internatet hadde tatt kveld for lenge siden, ville jeg satt i gang med et høyt og hjerteskjærende skrik.
"F*** ta deg," hvisket jeg. "Dra dit du hører hjemme. Nedenom og hjem, sammen med flammene. Du vet hvor det er."
Deretter åpnet jeg boksen, stirret ned i den og tok opp en sjokoladebit - og jøss, jeg puttet den i munnen og tygde på den. Svelget den. Deretter... tok jeg en halv til. Elefantstemmen var langt fra glad og jeg, vel, var en anelse kvalm. Sjokoladen hadde helt sikkert gått ut på dato for en stund siden. Samvittigheten holdt på å ta knekken på meg, og det tok en evighet før jeg sovnet - men likevel. Jeg hadde gjort det.

I morges da jeg sto opp og var en tur innom toalettet, ble jeg stående fremfor speilet mens jeg betraktet meg selv. "Herregud, jente. Du trenger en sjokoladebit til," sa jeg til meg selv, før jeg gikk tilbake på rommet mitt og spiste en til. Og deretter... enda en. To sjokoladebiter, og ja, jeg ble, nok en gang, kvalm. Resten havnet i søppelbøtta sammen med allverdens gammel dritt, men akkurat det var ikke så nøye.
Jeg har spist sjokolade. 3 og en halv sjokoladebit! Av alle ting i hele verden, sitter jeg her for meg selv på rommet mitt, og smiler mens Elefantstemmen lager et evinnelig rabalder, raserer rommet mitt og har satt i gang en skrekkelig krig. Det gjør ikke noe. Jeg er kanskje ikke så veldig glad, en smule kvalm og har gammel sjokoladesmak i munnen - men det betyr ingenting. Jeg har fått 3 mål og jeg trengte dem!!

Og nå? Nei, nå skal jeg spise frokost.

Full rulle.

nok et herlig glimt fra påskeferien. Her: Annika viser sine skills i bowling.

Det er litt av noen dager. Så mye som skal gjøres, mange ting som skal ordnes opp i, ting som skal ordnes og mange ting å tenke på. Mye å tenke på. Hodet er fullt hele tiden og jeg kjører på for fullt. Jeg er høyt oppe store deler av tiden og det er i alle fall noe
På mange måter er det mye som ikke er så veldig okei, men siden jeg kom hjem fra Irland, har jeg vært ganske stabil. Humørmessig, i alle fall mer enn det jeg har vært på lenge. De velkjente, brutale og mindre kjære svigningene mine har vært i fåtall, noe som betyr at solbærpillene mine faktisk fungerer og hjelper til. Dessuten tror jeg en av grunnene til at jeg klarer å holde meg på pluss skalaen av humørtermometeret store deler av tiden, er det at jeg holder hodet i "sjakk" med trivelige fritidssysler som blant annet innebærer timesvis fremfor datamaskinen på rommet til Caroline, mens vi lever i hver vår Sims - verden. 

Selv om jeg ikke er ned i verdens dypeste gjørmehull, vet jeg ikke hvordan jeg har det. Det er mange ting som er fryktelig feil og som ikke er helt som de skal være. For øyeblikket er jeg svekket og det er vondt. Det er vondt, vanskelig og forferdelig bittert å innse, men jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å akseptere det, jobbe med og komme meg fullt og helt tilbake. Som alle andre mister jeg litt piffen i blant. Jeg får lyst til å slenge alle asjetter, brødskiver, glass og hva det nå enn måtte være i veggen og løpe min vei. Jeg svinger mellom å være veldig, veldig bestemt og ekstremt ambivalent. Bare tanken på det gir meg lettere migrene og jeg stresser fordi jeg er så fryktelig redd for å feile. Jeg er redd. Jeg er redd for å havne tilbake til en grusom tilværelse som jeg befant meg i for over ett år siden, redd for at alt jeg har jobbet for faller i grus bare fordi jeg ikke er sterk nok, flink nok, bra nok. Som jeg skrev tidligere: kanskje er det akkurat det jeg trenger. Det er vanskelig å innrømme, tøft å godta, men sånn er det bare. Det er en vanskelig prosess og jeg velger å tro at frykten og redselen er en god ting. Noe som kan skape nok en drivkraft til å fortsette kampen. 
Som alle sier: tenk positivt. I blant er det ikke så enkelt, men om man klarer det, er man et godt stykke på riktig vei.

Jeg finner nok en løsning. Dessuten er det noe som er veldig bra i all dritten: jeg både ser og kjenner de forandringene som plutselig har skjedd med meg og kroppen min. Av alle ting i hele verden, greier jeg faktisk å se hvordan jeg ser ut. Bare det er en revolusjon i seg selv. 

Uansett. Det har vært en travel dag både for meg og klassen min. Vi har hatt linjekvelden som vi egentlig skulle ha i februar en gang, og det har vært mye å gjøre - spesielt med tanken på at vi bare har hatt toppen tre dager på oss. Skru sammen et program, øve inn, dekke bord, sørge for at alt fungerer, stå på scenen og blablabla. Hele pakka.
Nå er jeg veldig sliten, på en god måte, og ting er ikke så verst. På mange måter er jeg fornøyd med dagens innsats for meg selv, og det er det viktigste. Det viktigste av alt.




fredag

Note to self: hjem fra legen.


Taxisjåføren ser på meg i speilet etter han har trukket noen hundrelapper fra kontoen min og studert det vakre bildet på baksiden av bankkortet. Bildet som ble tatt en gang i vår da jeg gikk fra Postbanken LeveUng til Postbanken Student. Jeg ser ut som en hvit Al- qaida terrorist. 
”Du blir tjue?”
”Ja,” svarer jeg.
”Du må gjøre noe med livet ditt før det er for sent.”
”Ja,” sier jeg og nikker. "Ja, jeg må gjøre noe med livet mitt før det er for sent." 

Ekte påskekos.

Jeg vet at både påsken og fridagene har takket for seg,
men siden jeg akkurat har fått tilgang til bildeserien "Inger & Annikas påske, usensurert versjon"
tenkte jeg at jeg skulle dele disse fantastiske og herlige påskeduppedittene med dere.


En vakker solskinnsdag fant lillesøster, Inger og jeg ut at vi skulle prøve noe nytt: gå frivillig
på skitur. Ikke skitur som i å ta på seg skiene og rave rundt på fjellet (jeg liker fjellturer), 
neida - skitur som i å smøre et tykt lag med klister under skiene, kaste utstyret inn i Ingers bil,
for så å gå bortover. I lysløpa.
Det var en herlig opplevelse. Etter noen minutter og skarve meter, så Inger på meg og sa de magiske 
ordene: "Jeg lurer på... herregud... og dette gjør folk dag etter dag??? Jeg er usikker på om noen
faktisk liker å gå på en slik tur som dette. Det er helt sikkert sånn at folk bare sier de gjør det, fordi det forventes. Vi er jo tross alt nordmenn og skal liksom være 'født med ski på beina...." 
Jeg kunne ikke vært mer enig. 

 Etter, tja, toppen tjue minutter måtte vi ta en pustepause i bakken
mens både lillesøster og jeg strålte om kapp med sola 

Inger var som alltid svært optimistisk. Det kan i alle fall se slik ut på bildene.
Hun kunne vært hentet ut fra en påskereklame for Solo. 

Nei, ferdighetene var det ingenting å si på.

Etter skituren gikk vi tilbake til hverdagen
og de vanlige fritidsaktivitetene


som her, besto i å 
eksperimentere med hverdagens finurligheter og 
utvide glassets bruksområde 

etter mye om og mén kom Inger frem til at 
  hun ville gli rett inn i en geiteflokk så lenge hun
holdt denne posisjonen  


dette er kopiert fra Ingers fotoalbum på facebook:
Påsken er ikke helt det samme uten:
- En boks med en sesong av ett eller annet. I dette tilfellet Heroes seong 1 :D
- Pc, sånn at man kan sjekke facebook (selv om ingenting spennede har hent siden sist) i ny og ne. Og så må man skrive teite meldinger på wallen til hverandre selv om den andre personen sitter rett ved siden av deg.
- Kvikk lunsj: sånn at man får mat i magen
- Mobilen. Just in case man trenger kontakt med noen utenfor de fire veggen av rommet.
- Og sist men ikke mins: PEPSI MAX! (her må jeg tilføye: for å slukke tørsten. Som om vi orker å flytte oss utenfor rommet!!!!)

etter flere timer med slitsom og krevende tastaturtrykking og nistirring
på diverse elektroniske skjermer, kan det være godt å tøye ut både i armene,
håndleddene, fingrene og nakken

antrekket må, som alltid, være siste mote
og kunne gli rett inn i en moteblogg

og til slutt må jeg slenge med et vakkert bilde
av en fisk Inger fant i fjæra da hun var på hyttetur
sammen med familien sin: 
jeg kunne ikke la dere gå glipp av dette.
torsdag

Annika på slagmarken.



Hver eneste kveld krøller jeg meg sammen i fosterstilling under dyna i forsøk på å beskytte meg selv mot demonene som kommer i løpet av natten. Beskytte meg mot de vesenene som vil meg vondt. Beskytte meg mot ham, gjengangeren. Det evinnelige spøkelset, det skrekkelige monsteret som virkelig vet hvordan han skal finne små smutthull i hverdagen og forgifte både sjel og sinn med idiotiske, velsmurte og velinnøvde ord og setninger. Han gjør meg redd. Gjenlyden av skosålen som treffer gulvet i det han så fint spankulerer igjennom gangen utenfor rommet mitt får meg til å kveles og lyden av det o' store ingentinget som oppstår i det han stopper utenfor døra mi, skjærer igjennom trommehinnene og spjærer meg opp innvendig. Han trenger ikke si noe; nærværet hans, lydene, luktene er nok til å få meg til å vri meg i smerte.
Det verste av alt er de gangene han begynner å synge lydløst. Den samme sangen, den samme visa, det samme - det er alltid det, aldri noe nytt. Det gamle refrenget som aldri tar slutt. Den gamle plata med hakk i, som alltid står på repeat hvis den først blir satt på. Same old, same old, same old.


*
Det som i blant er så fryktelig "morsomt" med nedgangstider, er det at man glemmer litt av de gode dagene; de øyeblikkene der man virkelig har vært flink, de ukene man har kjempet tappert, vunnet mange seiere og gått flere mil. Man, i alle fall jeg, har en lei vane med å, i blant, lukke øynene og se innover i stedet for utover. Tenke katastrofetanker i stedet for sunne tanker, hente ufrivllig frem de mindre fine gamle automatiske tankene i stedet for de friske, sunne. Gå rundt i grøten, sette seg litt fast i myra, i stedet for å gå rundt for så og finne nye, mer fruktbare veier.

Jeg vet ikke helt hvordan ting er nå, men det er liksom ikke det at alt i og for seg er så forferdeligskrekkeligelendig. Det er mer en salig blanding av litt lettere oppgitthet, en klæsj sliten, en dose dårlig form, en neve irritabilitet, en dusj med dritt, noen dl visshet om at noe må endres på og diverse udefinerbare måleenheter av ymse greier.
Og kanskje, kanskje er det akkurat det jeg trenger nå. En mindre herlig suppe av kaos for å minne meg selv på hvor vakkert, fantastisk og nydelig livet er de dagene, de ukene, periodene der ting nesten glir av seg selv. Der hverdagens kamper ikke er så store og ikke pågår over lang tid. Der problematikken ikke er så avansert og knutene litt lettere å løse opp i.

For øyeblikket befinner jeg meg midt på slagmarken. Jeg er Svake - Annika og hun er fryktelig bitter.

ja, jøss
akkurat
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive