mandag

Null hull & skam.

Tannlege - mandag. Jeg har ikke vært hos tannlegen på to år.
Rundt 1215 hadde jeg tatt de forbaskede bildene som alltid gjør like vondt og var plassert i den mindre pene tannlegestolen. Det er skrekkelig å ha sånne filmer eller hva man enn kaller det i sidene på munnen og selv om det ikke tar lang tid, blir jeg sittende på den der stolen med en krave rundt halsen mens jeg kun tenker på å overleve de tre gangene jeg får sånne greier plassert i munnen min.
Ja, og så satt jeg i den tannlegestolen. Tannpleieren (eller hva hun er fornoe) fulgte naturligvis de vanlige tannlegeprosedyrene; sjekke adresse, telefon nr, fødselsdato og alt det der. Da hun var ferdig med det, så hun videre på dataskjermen mens hun stilte de vanskelige spørsmålene.
"Går du på noen medisiner eller har noen sykdommer?"
Herregud. Etter flere år med ditten og datten burde man bli vant til å få slike spørsmål, og selv om skammen ikke er der i samme forstand som før, blir jeg alltid satt litt ut når helt fremmede mennesker spør meg om sånne ting. Jeg blir til og med litt flau når jeg skal ta blodprøver og blodprøveskjemaet er fylt ut til punkt og prikke. Når sant skal sies, er jeg virkelig ikke spesielt glad i det feltet der hoveddiagnosen skal stå. En ting er å ha dritten stemplet i journalen, men... jeg lurer likevel på hva menneskene på laboratoriet tenker når jeg gir dem dette skjemaet.

Det tok en liten stund før jeg svarte på spørsmålet hennes. Jeg måtte trekke pusten dypt, før jeg åpnet munnen og sa JA så tydelig som jeg kunne. Siden jeg glemte å si "Ja og ja" for å få frem at jeg gjorde og hadde begge delene, endte det opp med at hun bare stilte spørsmål om medisiner. Egentlig ble jeg litt lettet, men jeg er usikker på om jeg kanskje burde fortalt henne om sykdommer også. Vet ikke om det har noen betydning, for jeg hadde ingen hull likevel. Jeg er veldig heldig der. Selv om jeg ikke har vært så flink til å bruke tanntråd og alt det der, har tennene mine klart seg bra. Utrolig nok.

Og så er det handleturene på butikken. Det har ingenting med tannlegen å gjøre, men likevel.
Hver eneste gang jeg er på butikken, i alle fall de gangene jeg bare skal handle noe til meg selv og ikke gjøre innkjøp for familien, lurer jeg litt på hva menneskene i kassa tenker. Jada, det er en smule idiotisk, men jeg har fortsatt den greia der jeg i blant kjøper matvarer som, hvis man har et matproblem selv, kan vise til mitt (i perioder mer enn ellers) anstrengte forhold til mat. Eller merkelige matvaner. Eller noe annet tull. Dette fører til at jeg ikke er så glad i å alltid handle på de to butikkene som ikke ligger så langt unna huset til mamma og pappa. Takk og lov for at jeg ofte går på butikken for å handle noen greier til folkene hjemme. Siden jeg egentlig ikke gjør så veldig mye om dagene, har jeg fått ansvaret for mye av middagslagingen, noe som er veldig greit. Da har jeg i alle fall noe å ta meg til.

Og ellers... har jeg noen ting jeg har tenkt nøye igjennom i det siste og jeg har kommet frem til noen fornuftige greier. Men det skal jeg skrive noe om senere. 
søndag

Lørdagens søte.

MGP - finalen er ferdig. Norge har tapt med glans og det er timevis siden jeg mistet den minimale interessen for hele showet.

... Og, mens jeg sitter der, på fanget til et menneske i blå jeans, dingler med beina, synes at ting ikke er så verst, og snakker om både det ene og det andre, får jeg plutselig noe i munnen.
"Hva i alle...?" spør jeg og tar det ut, "hva er dette?"
"Sjokolade," sier han. "Sjokolade!"
Elefantstemmen: Nei, vent nå litt her. Du må ikke tro noen kan komme å putte sjokolade inn i munnen din bare sånn uten videre og forvente at du skal spise det. Du kan ikke det. Er du helt idiot? Drittjente.
"Å?" mumler jeg. "Sjokolade?"
Han nikker. "Spis, da. Det er godt."
"Njææææææ..." Usikkerheten er en smule vond, men før jeg egentlig skjønner helt hva som har skjedd og skjer, sitter jeg der og knasker på en bit, dadadadada, Crispo - sjokolade.
"Godt, sant?"
"Ja," sier jeg. "Det er godt."
lørdag

Dager som er fine.


Selv om det fortsatt ligger snø på fjellene her - noe det gjerne gjør helt ut i juni en eller annen gang, avhengig av været og temperaturen, er det nesten det man kan kalle Nord Norsk sommer. I alle fall i Tromsø. Det har vært veldig mange fine dager på rad, temperaturen har vært og er (i alle fall i dag) godt over 15 grader i skyggen. Så, for øyeblikket er det ikke så ille å være i nord likevel. Når været og temperaturen er på den riktige siden av skalaen, er Tromsø en veldig fin by.
Det er ikke alltid jeg klarer å nyte dem for alt de er verdt, men det gjør likevel noe med humøret. Tross alt.

Elefantstemmen plager meg noe fryktelig; titter innom både titt og ofte og gjør så godt den kan for å tvinge meg ned på mine knær. På kvelden når ingen kan høre meg, freser jeg sinte ord ut i soverommet mitt og ber om nåde. Jeg ønsker intenst at alt sammen skal forsvinne helt av seg selv, noe som er umulig. Det finnes ingen trylleslag og tålmodigheten blir gang på gang satt på prøve. Men jeg prøver. Jeg prøver virkelig hardt for å ikke gi etter de idiotiske, fjollete og syke ordene demonen planter i hodet mitt flerfoldige ganger om dagen. Når det stormer som verst og kalkulatoren løper løpsk, blir jeg rasende. Hvilken rett har han til å plage meg? Ingen. Det finnes en mobbelov her i landet, men som alle andre steder blir den ikke fulgt til punkt og prikke. I alle fall ikke her. Jeg nekter å være et offer for det tullet det, men av og til hender det ting, oppstår situasjoner der det er vanskelig å gi blaffen i alle de stygge ordene som hagler.

Det er noen fine dager likevel. Selv om følelsene lever sitt eget liv, suser hit og dit, svinger, roter i hytt og gevær, var gårsdagen en fin dag. En tur til byen sammen med mamma, lunsj ute på kafe - fint med daglige utfordringer, vasking av bad (ja, det kan faktisk være okei!), Bildet av Dorian Gray på lydbok og deretter... en kveld hos Sunniva der tiden gikk til å se filmatiseringen av Dorian Gray. En bra film som jeg vil anbefale. Boka også for den saksskyld. Har hørt at det er flere som synes at selve boka er skrekkelig kjedelig å lese fordi det er så mye dialog, men lydboka er veldig spennende.
Dagen i dag er fin den også. Jeg har trasket rundt i byen sammen med Merete, vært på min første Zumba-time (blanding mellom forskjellige Latinske danser) og danset livsskitten ut av meg. Koordinasjonen er ikke akkurat noe å skryte av, men så lenge man har det gøy og gjør det for sin egen del, spiller det ingen rolle. Dessuten var jeg flink når det kommer til den ikke så alt for enkle biten med restitusjon, så... på sett og vis har jeg skåret et mål.

Pappa og lillesøster har dratt til ei strand sammen med noen andre andre mennesker, for å ta årets første bad, grille og diverse, og jeg hadde lyst til å være med. "Nå må du ta det litt rolig i svingene. Tror det er bra nå, Annika." Ja, det er sant. I kveld har jeg planer om å dra på en slik MGP - fest sammen med Sunniva på Musikkonservatoriet, der hun studerer. Kan kanskje være greit å slappe litt av før den tid.
Satser på at dagen fortsetter i det samme, fine sporet.
fredag

Fredag.

"Det er problemet med en hjerne:
Av og til tenker den mer enn man vil at den skal tenke." 

- Skrellingene/ Terry Pratchet

Jeg vet ikke, jeg. Jeg har vært hjemme i 14 dager, 14 lange dager og jeg kan nesten ikke skille dem fra hverandre. Men de går. Heldigvis. Det er merkelig å ha så mye tid uten noen konkrete planer for hva man skal gjøre med alle timene som snegler seg av sted. Desto mindre jeg gjør, jo mindre får jeg lyst til å gjøre noe også. Jeg savner den strukturen man har når man jobber eller går på skole; savner å måtte være et sted til et bestemt tidspunkt, ha diverse gjøremål og annet å holde fingrene i. Pappa har riktignok tildelt meg den o'store planlegge-og-lage-middag oppgaven, men det blir ikke helt det samme. Ikke i det hele tatt.

Mye dødtid, fører også til mye tanketid. Siden hele familien min jobber/går på skole, noe de gjenværende vennene mine her også gjør, tilbringer jeg store deler av dagene sammen med meg selv og demonene, når de finner det for godt å komme innom. Når sant skal sies, er det ikke alltid like trivelig. Men foreløpig går det i grunnen bedre enn jeg hadde trodd: ting var ikke noe spesielt bra før jeg sluttet på skolen tidligere i mai, og jeg var redd for at alt kom til å gå strake veien og rett vest i det jeg begynte å være alene. Med meg selv. Selv om alt ikke er flott, er det i alle fall veldig positivt at ting fortsatt går. Det går. Jeg får til.  Tross alt.




torsdag

Time for time.

Det er en sånn dag. En fargerik. Det var i alle fall en slik dag på begynnelsen; alt fra de første minuttene jeg var våken og i løpet av de første timene. Om det fortsatt er sånn, vet jeg ikke enda. Jeg må kjenne på det.
Jeg vet at det er en av disse nyanserte dagene når jeg svinser rundt i stua, lager brytebrød av ei oppskrift som tydeligvis skulle være god - og jeg har planer om å spise noe av den. Jeg vet at det er en en slik dag når jeg kjenner meg tildels opplagt og danser nedover veien til butikken, mens jeg synger høylytt og skjærende på My heart is yours, årets MGP sang av Didrik Solli - Tangen. Og det til tross for at jeg egentlig ikke synes den sangen er fantastisk og tviler på at Norge kommer til å vinne hele sulamitten med en slik ballade. Akkurat det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen stor rolle, ja, om man da ser bort fra at jeg, akkurat der og da, er tilstedeværende og levende. Livet er fint. Ting er okei.

Men så blir det tid for lunsj. Det er ikke et stort problem og ikke noe av det vanskeligste jeg vet. Selv om maten i blant blir litt sånn på halv åtte, greier jeg alltid å få i meg de fire hovedmåltidene i løpet av dagen, samt mellommåltidet. Det går greit. Noe annet er helt uakseptabelt. Det hjelper ikke på noen som helst måte å hoppe over måltidene og jada, motivasjonen er svingende, men jeg skal bli frisk. Uansett hvor lang tid det tar, uansett hvor mange ganger jeg faller, feiler og alt det der som hører med. Jeg skal bli frisk selv om det er vanskelig, en fulltidsjobb som kan være fryktelig slitsom og utmattende. Det kan være vanskelig, gjøre uhorvelig vondt og Elefantstemmen kan rive meg i håret så mye den bare vil - jeg gir ikke opp av den grunn. Det nekter jeg. Gir jeg opp og slenger inn årene, er det en ny runde med reernæring og den dritten, noe jeg virkelig ikke orker. Jeg gjør så godt jeg kan for å forhindre det. Jeg vil ikke gjøre det en gang til. Som mamma samt andre sier: "en ny innleggelse er ikke verdens undergang. Av og til trenger man det." Det er sant, men jeg har ikke lyst til det. Og når det er sånn, kan man ikke gjøre noe annet enn å kjempe. Gir man opp, blir man som regel tauet inn før eller siden.

Ja. Uansett... i perioder har jeg slitt med noen irriterende svimmelanfall. Hva det kommer av er uvisst, det kan være alt fra stress til gudene må vite hva og det var nettopp det som skjedde når klokka ble tid-for- lunsj. Når det skjer er det ikke så mye annet å gjøre enn og innta sofaen, selv om det er det kjedeligste jeg vet.

I går fikk jeg forresten brev fra inntakskontoret og fylkeskommunen. De bekreftet at jeg hadde fått plass på den skolen jeg søkte på i Bergen, noe jeg alt hadde fått beskjed om en dag tidligere. Jeg har alt sagt fra meg den muligheten og jeg angrer ikke. Det føles bra. Likevel var jeg bittelitt skuffet for at disse to brevene dreide seg om plass på en videregående skole i Bergen. Det er kanskje litt teit, men jeg ønsket intenst at konvoluttene inneholdt en eller annen innkalling til en av disse samtalene man må gå igjennom før man får tildelt en behandler på de psykiatriske poliklinikkene. Jeg venter. Lite gøy. Før eller siden kommer det; jeg er som vanlig redd for å få avslag men jeg krysser fingrene for at jeg får en type oppfølging.

En halvtime, en time og en dag av gangen. Usikkerheten for alt som måtte være og er, er noe skremmende men det er vel slik det er. Jeg må lære meg å leve med det.
onsdag

Man lærer noe nytt hver eneste dag.


Det er veldig sjeldent jeg kjøper noen av de magasinene som det finnes så mange av i butikkene. For det første står det få spennende artikler i dem og jeg leser sjeldent alt sammen likevel og i tillegg er jeg ikke så veldig fornøyd med alle de radmagre modellene de putter inn i hytt og gevær. Det trigger meg ikke på noen måte, men jeg synes det er synd når så mange av bladene forteller at de vil fremstå som et bra blad med sunne forbilder for tenåringer og unge voksne.



Som regel bruker jeg penger, alt for store summer, på kryssordblad. Men, det hender selvfølgelig at jeg rasker med meg et slikt magasin likevel. I dag, da jeg fikk nok av å ligge hjemme på sofaen – noe som i lengden gir meg et elendig humør, trasket jeg ned på butikken for å handle noen smågreier til middag. Pannekaker. Det var til og med mitt forslag. Uansett: da jeg trasket bort til kassen for å betale, tok jeg med meg Woman. På fremsiden, sammen med kjærestetips, sommerkjoler og ha sex i det fri, sto det noe så fint som: ”Speilet lyver. Du ser bedre ut enn du tror!” ”Jaha,” tenkte jeg og fant ut at dette kanskje kunne være noe interessant. I alle fall tatt årstiden og sesongen i betraktning: alt man finner i dag er alt tullet om bikini ditt og bikini datt og blablabla. Det gjør meg kvalm. Samme smørja hvert bidige år; etter jul, før påske, etter påske, på våren før bikinisesongen, under sommeren når det er tid for grilling, etter grilltiden, før jul og mens høytiden pågår. Ja, og så må man selvfølgelig ikke glemme alt inni mellom der. Det gjelder å lukke øynene og styre unna. Snakk om å prakke dritt inn i hodene på folk som absolutt ikke har behov for den typen informasjon.


Uansett. Det er sant at speilet lyver og at man ofte ser bedre ut enn man tror. Alt med måte, naturligvis. I enkelte sammenhenger ser man, ja, ikke så bra ut som man gjerne vil. Når man er veldig syk for eksempel, men det er en annen sak.


Da jeg kom hjem og åpnet bladet, leste jeg først og fremst lederens innlegg. Det var faktisk en del fornuftige ting der.


Siterer: ”Så lenge ikke helsa mi lider, orker jeg ikke bruke alt for mye tid og energi på å heseblese meg tilbake til tynnheten. Jeg har vært der, og gudene skal vite at jeg ikke bøe noe lykkeligere av det. Tvert imot har jeg aldri vært så ulykkelig og selvhatende som forrige gang jeg var tynn.”


”Det er lett å tenke at du vil bli mer fornøyd med deg selv om du bare var fem eller ti kilo tyngre. Men selvelsking starter innenfra, og har du det ikke bra med deg selv i utgangspunktet, er ikke slanking snarveien til lykken. Da er det en tankekur du trenger, ikke en slankekur. Jeg vet at mange kvinner er ’tjukke i huet’. De tenker altfor mye på vekta, og når de ser seg selv i speilet ser de et vrengebilde av seg selv. De er overbeviste om at de er stygge og tjukke.”


Ja. Der har vi det mange av oss allerede vet: du blir ikke lykkelig av å være veldig tynn/ radmager. Det er lett å tro det, men jeg vet og har noen års erfaring om at slik er det ikke. Det er hardt å komme tilbake til hverdagen, det er vanskelig å kjempe mot sine indre demoner – men i det lønner seg og det er verdt det. Man kan ikke leve og ha det bra med en spiseforstyrrelse eller hva det nå enn måtte være man sliter med når det kommer til et forvrengt kroppsbilde. Det er lett å tro, men den gleden man føler i et kort sekund eller to, forsvinner etter hvert som tilstanden forverrer seg. Det blir aldri bra nok. Det er tankemønsteret som må endres, det er bildet av en selv man må jobbe med (og maten). Vi er gode nok. Vi trenger ikke å vie hele livet til dietter eller annet tull, forsøk på å skape noe man tror skal gjøre alt mye bedre for i lengden ødelegger det alt. Man går glipp av så mye, mister haugevis av de gledene man kunne fått og glemmer av hvor fint det kan være å være til. Uansett hvordan man ser ut, uansett hvordan man er, er det hvordan man selv har det som er det viktigste. Det tror jeg.

Jeg blir her.

I hele vinter har jeg gått rundt og tenkt på høsten som kommer. Det hele har kvernet i hodet mitt, jeg har vinglet frem og tilbake - og selv om jeg vet at jeg har lyst til å gå på skole, er klar over at det vil være fornuftig og bra, har det vært dager der jeg har hatt mest lyst til å gi opp alt sammen. "Det kommer aldri i verden til å gå uansett," tenkte jeg. Negative tanker som dukker opp nå og da på grunn av at jeg alt har sluttet to ganger, og i slike perioder tviler jeg fryktelig mye på meg selv.
Da jeg avsluttet på folkehøgskolen for nesten to uker siden og returnerte til Tromsø, begynte jeg igjen å lure på hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var og er fortsatt usikker på hva som vil være det beste, men alt i løpet av de første dagene kom jeg frem til at jeg skal bli værende i Tromsø. I ett år til. Jeg er skeptisk, men jeg skal gi det et forsøk. Jeg skal prøve og hvis det ikke blir noe særlig, kan jeg flytte igjen til neste år. Akkurat nå virker det som det mest fornuftige. Uansett hvor lyst jeg har til å være i Bergen, forteller hodet og hjertet mitt meg at jeg burde bli. Det er mange grunner. NAV. Familie. Dessuten er det enklere å ordne opp i ting og tang i slike sammenhenger når jeg er litt nærmere.

Tidligere i vinter skrev den daværende psykologen min en slags bekreftelse og pappa skriblet ned en søknad som ble sendt til Tromsø fylkeskommune, slik at jeg, hvis det ble vedtatt, kunne få en så kalt "gjesteplass" i Bergen og kunne fortsette på den vanlige, kommunale videregående skolen der. Slike vedtak tar tid. Lang tid. Det er dager, uker og måneder med venting - og jeg trasker i alle fall alltid rundt i ventemodus mens jeg sjekker postkassa hundre og ørten gang i uka.
Det har seg sånn: I går fikk pappa mail fra fylkeskommunen, og det morsomme er at søknaden min faktisk har kommet igjennom. Alle disse etatene og hva det nå enn måtte være, har sagt ja til å gi meg en gjesteplass i Bergen. Ja, det er vel og bra. Men nå har det nok en gang blitt endring i planene som egentlig ikke er planer, og jeg skal ikke bo på Vestlandet likevel.

Ting er kaotiske, det er rot i systemet som aldri er i orden, jeg føler jeg står litt på halv åtte og vingler på kanten, balansekunsten er vanskelig når lina er tynn, men her gjelder det å ta en dag av gangen. En dag av gangen.
tirsdag

Det som er fint på en tirsdag.

*Stå opp tidlig på morningen og oppdage at alle har forlatt huset for å utføre sine daglige gjøremål. Spise frokost alene mens man hører på Dorian Gray og lar seg fengsle av en tragisk forelskelse, en ung manns desperasjon etter ungdom og løser ferdig den nyeste utgaven av Hjemmets Hobby Kryss.

* Bestemme seg for å ta en liten tur på Exolo, treningsstudioet i byen og faktisk gjennomføre det, selv om man mister bussen og har mest lyst til å putte hodet under dyna.

*Innse og oppleve at ens egen fysikk har grenser og samtidig, lytter til dem. Hører på hva kroppen forteller. Lese signalene. Være flink.

*Ta bussen hjem fra byen og treffe på en kamerat man ikke har sett på to år. Ha en veldig fin samtale på veien hjemover, oppdage at ting faktisk er slik som før - til tross for all tiden som har gått. Forstå hvor mye man har savnet å være sammen med de som en gang var noen av ens beste venner.

*Sove før-middags-lur på sofaen med god samvittighet.

*Dra på kino sammen med Merete og bruke de to gratisbillettene fra VG filmklubb. Cash, en svensk Thriller som har premiere her i byen på fredag. Veldig bra film! Anbefales på det sterkeste.

*Ta en kopp kaffe etter filmen, dyppe sukkerbiter i den og se hvor fint det er å være til. Nyte det fine øyeblikket, snakke om turen til Egypt, mennesker, verden og livet. Åpne øynene og gjennoppdage det positive blikket på tilværelsen. Se. Lytte. Være.

* Dra hjem. Være glad og se på klokka, mens man tenker: "Oi. dagen har gått utrolig fort. Og jeg har knapt fulgt med tiden!"

Kampen mot klokka.

Tikk. Takk. Tikk. Takk. Åtte, ni, ti. Elleve, tolv, to. Tre, fire, fem, seks, syv, åtte - igjen, ni - igjen, ti, elleve. Tolv. "Hva om jeg bare... sier opp alt det her, pakker sakene mine og drar på backpacking i verden? Bare sånn, for å finne meg selv?" Jeg vandrer hvileløst frem og tilbake i stua, ser ut vinduet, betrakter den kalde nordavinden som river i trærne og sukker høylytt fordi de fine dagene vi hadde i forrige uke er over.  Ja, ja, så det var de tjue gradene da. Ikke hverdagskost her i mai, og man vet aldri når været blir slikt igjen. Det er sånn det er her i Nord.
"Annika. Jeg tror ikke du finner deg selv med å reise av sted," sier mamma, "det går nok ikke."
Nei, kanskje ikke. For jeg må alltid være med uansett hvor jeg drar. Alle delene av meg blir med på lasset. Selv de bitene jeg ikke kan fordra, følger med. Jeg kan ikke dra fra det jeg ikke vil ha, la det bli igjen her og håpe på at det forsvinner helt av seg selv. Uansett hvor mye jeg ønsker det, går det ikke. På vinduet på ungdomspsykiatrisk hadde noen skrevet noe sånt som:"Du kan løpe hvor du vil, men ikke fra deg selv," i glassmaling. Det er sant.

De evinnelige blikkene på klokka begynner å irritere meg. Jeg er inne i en slik "sjekk-klokka-hele-tiden" fase, en av disse der jeg er besatt på at tiden skal gå og av og til virker det som den står stille. Bom fast. I Pilgrimsreisen har Paulo Coelho skrevet noe om tiden og overfokus på den. Desto mer man ser på klokka, følger med tiden, desto saktere går den. Jeg merker det, jeg også. På dager der jeg ikke sjekker viserne på armbåndsuret hvert femte minutt, flyr tiden av steed og plutselig, uten at jeg tenker over det, er det kveld igjen. Men nå, nå er jeg ikke der. Nå sitter jeg stille, ser på den forbaskede klokka og venter. Venter på Gudene-må-vite hva, akkurat på samme måte som jeg har gjort så mange ganger i løpet av livet mitt. Venter, venter, venter. Jeg venter på lunsjtid. På postmannen - tid. På mellommåltid. På middagstid. På kveldsmat - tid. Jeg venter på svar fra NAV, innkalling til et nytt møte med dem, slik at vi kan ordne opp i det skolestyret og bosteds-kaoset. Jeg venter på mobilen min. Jeg venter på svar og tilbakemelding fra Bodø eller VOP her i Tromsø. Aner ikke når det kommer. Jeg venter på tannlegetimen min på mandag. På treningstimer. Jeg venter på den 13.juni og turen til Egypt. Jeg venter på friheten. Jeg venter på det og alle de andre tingene jeg ikke vet noe om. Lengsel. Etter noe.


I mellomtiden hører jeg på Bildet av Dorian Gray på lydbok, ser på noen tv-serier, fyller hodet med filmer (til tross for at jeg ikke alltid klarer å fokusere), leser i ei bok og prøver å fylle øyeblikkene med noe som får meg til å føle meg bra. Lager planer som er overkommelig, ting som faktisk kan utføres.
mandag

Litt motvind og hengemyr.

Jeg står fast i den vanlige hengemyra som har en lei tendens til å følge etter meg uansett hvor jeg befinner meg i verden. Den er i større eller mindre grad, og jeg lyver ikke når jeg sier at den ikke alltid er med. Det er periodevis. Jeg er litt mer forsiktig nå enn det jeg har vært tidligere. Uansett: hengemyra er en usynlig bagasje, ofte med på lasset og det hender at den pakker seg ned av seg selv. Av og til glemmer jeg å sjekke etter før jeg smeller på lokket til kofferten, eller drar igjen glidelåsen på bagen – avhengig av hva jeg har pakket sakene mine i. Når ting er sånn, siger hengemyra umerkbart ut av pikkpakket mitt og finner et eller annet sted der det nesten er sikkert at jeg kommer til å sette føttene mine. Hengemyra er utspekulert. Den vet. Og jeg, jeg lar meg lure. Gang på gang glemmer jeg at den fortsatt eksisterer, at den fortsatt følger etter meg og resultatet av det er selvfølgelig ignorering av tingenes tilstand, benektelse for hvordan ting er og nedgraving av fornuften. Jeg glemmer å sjekke etter. Jeg lukker øynene for blinkende varsellamper, men de mørke brillene som sløret til blikket mitt i årevis, har heldigvis lysnet med tiden.
  

Men, så har det seg sånn at jeg bestemte meg for å ta en spasertur. Grunn: jeg vet at jeg som regel føler meg litt bedre når jeg har vært utenfor døren, fått litt frisk luft og fine impulser fra miljøet rundt. Vel. Det hender at jeg ser bort fra at årsakene kan være fullstendig feil. Gal. Idiotisk. Jeg tenker ikke på at tankene kanskje ikke er like heldige, glemmer av å ta en ekstra titt på hva det egentlig er for noe og trasker av sted uten mål og mening. Det er årsaken til at jeg havnet i hengemyra denne gangen. Jeg åpnet ytterdøren, trasket av sted i stormen utenfor og jo da, jeg er vant til å stå i stormen og tilbringe tid på slagmarken. Det er ikke noe nytt. Jada. Smart som jeg var og er, sjekket jeg ikke værvarselet før jeg forlot de trygge rammene hjemme og bega meg ut på en tur som ble litt lengre enn jeg hadde forberedt meg på. Kanskje hadde jeg ikke tenkt noe som helst, bare gått ut uten å tenke meg om. Akkurat sånn som man glemmer å se seg for når man går over gaten. Og det til tross for at det er noe av det første man lærer når man er liten og skal begynne å være ute i trafikken. Det kan være svært farlig. Man kan risikere å bli påkjørt.


Siden jeg ikke hadde sjekket hvordan det sto til med været, hadde jeg også glemt å ta en ekstra titt på fjellvettreglene. Vanligvis er det ikke nødvendig å gjøre det når man bare skal ferdes langs en liten sti i skogen som ligger nært boligfeltet eller lignende, men i perioder kan det være lurt likevel. Noen ganger er det greit å ta enkelte forhåndsregler for å sikre seg selv, for det hender faktisk at man glemmer hva som står i regelverket. I bunn og grunn skal det ganske mye til, men det skjer likevel. Man kan ikke forutse alt.

Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på, kanskje var det noe slikt som ofte ramler ned i hodet mitt: ”Ja, ja. Så sjekket jeg det ikke, men det pleier aldri å skje noe likevel. Jeg klarer meg alltid.” Så jeg kastet meg ut i det til tross for at jeg hadde følelsen på at jeg burde gå tilbake. Neida, neida.
  

Ja, og så havnet jeg her da. I hengemyra; det litt for velkjente gjørmehullet som jeg egentlig har lært meg å styre unna. Jeg har jo det. Først kavet jeg rundt; trampet frem og tilbake, peivet med armene, vred på meg og prøvde på håpløse forsøk på å komme meg ut. Men, om man klarer å havne på midten av dritten, er det ganske langt inn til fast jord. Og man kan drukne. Som med så mange andre ting, kan man det. Det går an. Etter alt styret og forsøkene på å komme meg opp igjen, forsto jeg at det ikke nyttet. En ting husket jeg i alle fall på: i blant kan det greit å stå stille. Jo mer jeg kaver, beveger på meg fordi jeg tror at det er smart, kan det fort hende at jeg synker dypere. Det vil jeg ikke. Nei takk.


Motvinden blåser meg i ansiktet. Storm. Uvær. Orkan. Men jeg skal stå her. Det er ikke noe annet alternativ enn å gjøre det; bli værende, stå stille og skrike høyt, selv om det er litt skjærende å høre sin egen stemme, er det nødvendig. Sier man i fra, vil det komme hjelp. Den er der. Jeg vet at noen kommer, kaster ut et tau og hjelper meg med å komme opp. Jo da, jeg må sparke fra selv, men det klarer jeg. Jeg trenger bare den håndsutrekningen. Det kommer til å gå bra.
søndag

Søndag.



Selv om alt ikke er tipp topp, er formen er heldigvis litt bedre. Gårdagens rydding gjorde dagen ganske okei, den ble i alle fall brukt til noe som føles fornuftig og kvelden gikk til en tur på Egon sammen med mamma, lillebror og lillesøster, etterfulgt av noen timer med både Avatar og Up på dvd. Det var okei.

Bortsett fra det... har jeg mange tanker om allverdens ting og tang. Så mye jeg skulle snakket med noen om, en terapeut eller noen andre innenfor fagfeltet, men jeg har ingen. Det er litt vondt å gå med så mye på hjertet. Heldigvis blir jeg satt opp på lista til mennesket som skal bli den nye fastlegen min 1.juni og det er ikke lenge til. Jeg skal bestille meg time med en gang og forhåpentligvis vil det ikke ta så lang tid før jeg kommer meg dit.
lørdag

Lørdag.

"Noe av det viktigste av alt, er det at jeg vet at jeg lever, er og puster."
2006

Uansett hvordan ting måtte være, er det fortsatt slik.

Jeg har gjort noen fornuftige ting idag. Pakket ut smartpakkene jeg sendte hjem i mars og begynnelsen av mai, tømt de to koffertene som har stått urørt på rommet mitt siden jeg kom tilbake fra Bergen og pakket ned alle de gamle dagbøkene som har stått i hylla på rommet mitt i årevis. Etter mye om og med bestemte jeg meg for at det er på tide å legge bort noe av fortiden min. Jeg er riktignok ikke ferdig med alt sammen, men jeg har ikke lengre behov for å lese side opp og side ned, fylle hodet med alle de tragiske dagene og de vonde beskrivelsene av ting og dager som er over. Nei, jeg kaster ingenting. Bare legger alt bort frem til jeg en dag kan ta det frem igjen uten at det føles som en slags begravelse. Det føles veldig greit.

Etter mye tilsnakk fra mamma, byttet jeg fastlege i går. Siden jeg skal være i Tromsø til høsten, må jeg ha en lege her og jeg tror kanskje jeg fant et kvinnemenneske som muligens kan være okei. I følge diverse opplysninger har hun jobbet både på barneavdelingen på sykehuset og på barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Man vet aldri hva slags mennesker man møter, men jeg håper og tror at hun har et snev av erfaring. Noe annet ville vært ganske trist.

Jeg gir det uansett et forsøk.





fredag

Ting er vanskelig.

Plutselig er jeg kaputt. Utmattelsen har slått meg som et slag midt i magen og jeg skjønner ikke hva som skjer.
Jeg står fortsatt uten behandling. Pappa kontaktet Bodø noen dager før jeg returnerte til Tromsø, og fikk naturligvis det flotte svaret: "siden hun er i Bergen, er hun ikke under oss lengre. Vi har ikke lengre ansvar for å gi noen form for oppfølging." Trivelig. Dessuten sa de, som sant er, at behandleren jeg hadde i Bergen, burde sendt en henvisning til Helse Nord for evigheter siden. Det er ikke meningen at det er jeg som skal fortelle, forklare, styre og ordne for å få autoriteter til å gjøre det som burde gjøres. Jeg er kanskje ikke helt på stasjonen som tenker slik, men jeg er fortsatt en pasient som har behov for hjelp, jeg oppfyller fortsatt ditten og datten i loven for psykisk helsevern og jeg er enda ambivalent, litt redd for å kreve noe og si absolutt alt akkurat som det er. Det er en grunn til at jeg trenger oppfølging og hjelp. Når man har vært alvorlig syk, vil noe av det som var der den gangen henge igjen selv om ting har blitt mye bedre. JA, alle testene, skjemaene, ditten og datten som må fylles ut forteller klart og tydelig at tankemønsteret mitt har blitt et tusentalls ganger bedre, men hverdagens kamper er harde og ting er enda vanskelig. I perioder verre enn andre. Sånn er det og jeg aksepterer det.
Men, som den aktive og bestemte mannen pappa er, uttrykte han en form for sinne og fikk tydelig frem hva han mente om den saken. Resultatet ble, heldigvis for meg, at behandleren min i Bergen skrev en henvisning i all hast og ba om at de skulle korte ned ventetiden. Jeg kan ikke sitte i 18 måneder (noe jeg fikk beskjed om sist sommer) og vente på å få en psykolog! Det er uforsvarlig.

Krysser fingrene for at det kommer et positivt svar om ikke alt for lenge. Uansett hvordan det blir, må jeg likevel starte på nytt nok en gang og det er og blir slitsomt å fortelle de samme greiene om og om igjen. Jeg må også starte jakten på en lege som kan noe og som ikke spør om hvordan jeg har det, mens jeg svarer nei og deretter bli fortalt: "hadebra, da. Jeg følger med journalen din." Joda, jeg har opplevd det også. Når alt kommer til alt, har jeg ikke ikke alltid vært så heldig med behandlerne mine. Men det er greit, for jeg har i det minste vært utrolig heldig som fikk komme til Capio, som fikk mulighet og motivasjon til å begynne på veien til å bli frisk. Og selv om psykiatrien ikke alltid har vært helt hurra, fikk jeg til slutt bli møtt på et sted der jeg ble sett, fortsått og hjulpet på den måten som passet meg best.
Egentlig har jeg lyst til å begynne i uttryksterapi. Kunstterapi. Jeg blir litt lei av å snakke hele tiden.

Jeg feller noen usle tårer for noe jeg ikke vet hva er, for første gang på veldig lenge. Jeg har ikke grått siden avslutningsfesten med forelde som fant sted 8.mai, og jeg vil egentlig ikke kalle det ordentlig gråting, det heller. På den dagen tilbrakte jeg bare noen minutter på toalettet fordi jeg følte meg så dum siden jeg var den eneste som ikke spiste dessert. Kun på grunn av et bittelite spørsmål som det sikkert ikke var meningen at jeg skulle høre av en av foreldrene som var der. Jeg tror ikke vedkommet tenkte så mye over det og det var så absolutt ikke vondt ment på noen som helst måte.
Men i dag, i dag er jeg lei meg. Det kommer nok helt sikkert på grunn av at jeg er så veldig sliten, for det er jo slik at når kroppen sier i fra at man må ta det rolig, blir den psykiske tilstanden heller ikke så bra. Jeg vet det. Men på dager som dette er det litt vanskelig å tenke på det.

Formen er skrekkelig.

Gårsdagen var heldigvis en flott dag. Jeg var på en dansetime på et av de nye treningssenterene, noe som var fantastisk. Det var godt å bruke kroppen for det den er verdt, og jeg er ansvarlig nok til å se når det er ansvarlig av meg å være i den typen aktivitet. I over et år hadde jeg treningsforbud, men det ble opphevet i mars sist år - jeg hadde kommet meg tilstrekkelig opp i vekt og kroppen min var utrustet nok til å kunne trene litt. Joda, jeg fikk riktignok ikke lov til å dra på de høyst elskede spinnetimene mine (for meg er det en slags motivasjon), men i bunn og grunn verken gjør det eller gjorde det noe. Jeg er ganske lat av natur og det er greit. Og heldigvis for meg, har jeg aldri hatt det store overtreningsproblemet. Da jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling i 2008 fikk jeg høre både et og annet av den fjollete daværende terapeuten min, som tidligere det året også hadde vært behandleren min da jeg var innlagt for alvorlig depresjon og diverse destruktive handlinger, at jeg var kronisk deprimert. Noe som er latterlig. For hvem forteller egentlig slik til en 17 åring, som egentlig ikke har stor tro på det å leve? Snakk om å ta håpet fra ei fortvilet og sliten jente som innbiller seg at hun er dømt til å ha det slik for evig og alltid.
Uansett. Denne terapeuten fortalte meg at jeg absolutt ikke var som andre anorektikere. Neida - siden jeg ikke hadde det store behovet for å bruke den korte tiden jeg fikk lov til å være utenfor, det jeg kalte galehuset bare for å gjøre det hele litt mer humoristisk, var jeg ikke helt "alvorlig" anorektisk og det til tross for at tilstanden min var skrekkelig. På den tiden var jeg forferdelig opptatt av at jeg ikke var menneskelig på noen måter og at jeg helt fint kunne leve uten noen form for ernæring. Jeg var tullete, men det blir man jo når man er syk. Takk og lov for at jeg i dag vet bedre!

Ja, så gårsdagen var fin. Jeg danset til tross for min manglede koordinasjon, tenkte ikke i det hele tatt at jeg gjorde det for å forbrenne, lot ikke Elefantstemmen fortelle meg det, noe jeg er stolt av. Jeg mestrer i alle fall noe, selv om jeg ikke føler at ting er så mye å rope hurra for. Jeg er fornøyd over meg selv.
Resultatet ble at jeg plutselig ordnet meg en slik årsavtale på treningssenteret. Jeg er klar over at det å være i litt fysisk aktivitet gjør meg i mye bedre humør og får meg til å føle meg bedre. Dessuten blir man veldig, veldig sliten av å ikke gjøre noen verdens ting. Så lenge jeg er i stand til å fokusere på gledene, fordelene med å være i litt fysisk aktivitet uten å la den idiotiske sykdommen få dominere av den grunn, kan jeg trygt gjøre det. På det området er jeg i alle fall i stand til å ta ansvar for mine egne handlinger. MEN jeg råder ingen til å drive med det, så lenge man ikke føler at man gjør det for sin egen del. Ikke fordi Elefantstemmen og de indre demonene dominerer og presser en til å gjøre det. Da går det fort galt.
I neste uke har jeg planer, hvis jeg er i form til det, å ta opp litt pilates og yoga. Det styrker selvfølelsen.

Jaja. Akkurat nå venter jeg på den nye mobilen jeg plutselig bestilte, bare fordi jeg har lyst på en. Det er i alle fall noe.
Nei. Frem til formen blir bedre, skal jeg slappe av.
Det er ikke så mye annet å gjøre.
Dessuten har jeg vært ganske flink til å utfordre meg selv de siste dagene.
Skummelt, samvittighetskrevende og alt som hører med, men
det gjelder å stå i det og akseptere at det er sånn.
Det blir bedre med tiden.

torsdag

Du kan hvis du vil.



                                                  "Annika," sier de, "du kan hvis du vil."
                                         Vi vet du kan. Vi vet du klarer. Vi vet du får det til.

Og jeg, jeg vil så veldig. Det er bare ikke alltid så enkelt å vite hvordan man skal få det til.
onsdag

Når 17.mai likevel blir okei.


Siden jeg er litt smålig mettet av The Sims for øyeblikket og venter på den nye tilleggspakken,
har jeg tatt frem et av favoritt-tidsfordrivene mine (bortsett fra Hjemmets hobbykryss): Puslespill.
Wasgij Puzzlespill - et ganske spennende prosjekt på 1000 biter.
Det er er slikt puslespill der jeg egentlig ikke vet hva bildet skal bli.
"Forestill deg hvordan denne stranden ser ut noen år frem i tid." Meningen er at man skal sette sammen bitene ved hjelp av fantasien.

Til tross for at jeg har lagt hurra og gratulerer med dagen bak meg, ikke synes at 17.mai er noe særlig og helst vil putte hodet under dyna, ble det en veldig bra dag. For mange som sliter med spiseforstyrrelser og overopptatthet av mat, kan det fort bli en slik dag der mattanker er dominerende. For meg har det ikke vært sånn de to siste årene, noe som er fryktelig fint og jeg er glad for det.
Selv om det var over 20. grader i skyggen, lot jeg feiring forbli feiring, tilbrakte mye av dagen hjemme med god samvittighet (!!!!!) og ut på ettermiddagen slo vi til med årets første grilling i hagen. Det var, hurra, veldig okei. Etter mye om og men, kom jeg frem til at jeg likevel hadde lyst til å ta meg en tur inn til byen for å se på borgertoget sammen med pappa - og jada, vi gjorde det. Når alt kommer til alt, var det bedre enn jeg hadde trodd. Det eneste som er skummelt (og så klart relativt okei på mange måter) er muligheten man har til å møte på gamle bekjente, folk jeg gikk på skolen med og vil være tvunget til å utveksle noen ord med det. Selv om ting er helt annerledes enn det de var for noen år siden, er jeg fortsatt redd for hva noen av dem tenker når de ser meg. Men etter noen sammenstøt her og der, har jeg forstått at de egentlig ikke bryr seg så mye om det og stort sett er glad for at det har gått fremover. Uansett hvordan ting har vært, har de likvel behandlet meg normal, sett meg for hva jeg er uten å si alle de tingene jeg er redd for. Bekymringene er fullstendig unødvendige. Ettermiddagen som jeg hadde gruet meg til - den turen til ei strand sammen med mennesker som en gang pleide å være gode venner av meg, ble bokstavelig talt en suksess. I noen timer hadde jeg det bedre enn på ganske lenge, kjente nok en gang på hvor vakkert livet både er og kan være, opplevde fine timer, ruset på glede og bare var meg. Ung. Levende. Det er slike dager, øyeblikk som kan lagres i arkivet og hente frem igjen på dager der jeg har mest lyst til å kutte kontakten med samfunnet, grave hodet under dyna og stenge alt ute.

Gårsdagen derimot var ikke noen bra dag. Absolutt ikke. Tom, en konstant følelse av meningsløshet og timene sneglet seg av sted uten mål og mening. Men jeg kom meg igjennom den. Det gikk bra. Jeg overlevde.

Timeplanen min i dag er i alle fall noe mer innholdsrik enn gårsdagen. Det er tid for årets store, vanskelige prosjekt: finne bikini. En jakt jeg ikke kan fordra, men som er ganske nødvendig likevel. I alle fall hvis man har planer om å kunne bade i sommer, og siden jeg reiser til Egypt om tjuefem dager er det greit å ha den saken ute av verden. Følelsene for en tur til sydligere strøk har i løpet av tiden etter påske vært så som så. Bare tanken på det å skulle sprade rundt halvnaken har vært litt vanskelig å forene seg med, frykten for å bruke all tiden på å fokusere og tenke på hvordan jeg ser ut har vært skremmende. Likevel prøver jeg å tenke på både reisen til Mallorca og Madeira sist sommer og begge turene gikk veldig fint. Selv om ting er bittelitt vanskeligere nå, tror jeg det kommer til å gå greit. Det er ikke alltid enkelt, men etterhvert som dagene, ukene og månedene har rast av sted, har jeg på sett og vis blitt flinkere til å forene meg med tanken og akseptere at det er slik det er. Uansett hvordan tingenes tilstand er, er det slik jeg ser ut. Jeg er som jeg er. Kroppen min er sånn som den er. Flere ganger i løpet av våren har jeg prøvd å fokusere, tenke at "jeg driter i det. Det spiller ingen rolle. Jeg ser ut som jeg gjør og innerst inne vet jeg at ingen i hele verden dømmer meg for det. Selv om det er vanskelig i perioder der overfokus på tall er sentralt, er jeg verken et nummer eller et idiotisk tall. Jada - mye av livet består av tall i alle sammenhenger; penger, mat, skole, år, alder, dager, måneder, timer og haugevis med andre ting. Men jeg og livskvaliteten min kan ikke måles i tall." Akkurat som alle andre ting som man forteller seg selv mange nok ganger, blir det en sannhet. Og det er jo nettopp det det er: sannheten. Ingen andre enn meg bryr seg om det. I blant er det nok nyttig å prøve og se ting fra andres synspunkt, til tross for at det på mange måter er umulig.

Jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg velger å tro det. Det MÅ gå.
I morgen fyller lillebror atten år og i ettermiddag skal hele familien dra ut sammen for å spise middag. Det kommer til å gå bra det også.
tirsdag

Vakre Nord.







her er årets 17.mai bilde av meg:
jada, jeg tok meg en tur til byen likevel for å se borgertoget.
mandag

Hurra meg rundt.

I løpet av et par timer i går ettermiddag, faller ting plutselig litt på plass. Jeg snakket med mamma og pappa for å høre hva de hadde å si om bostedsproblemet mitt, skolestyret, tankekaos og alt det tullet som hører med når man vingler frem og tilbake og er fryktelig usikker på hva man egentlig vil. Kanskje det beste er at jeg blir her. Det virker tryggere, mer sikkert og muligens det beste alternativet på mange måter. Dessuten luftet sakbehandleren min muligheten til å ta opp noen fag på Frisvold privatgymas slik at jeg kan legge opp studieløpet akkurat slik det passer meg. I tillegg er det større sjanse for at de kan hjelpe med de utgiftene som hører med. Akkurat i dag virker det som det beste. Inger er også usikker på hva hun gjør til høsten og hvis hun forlater Bergen for et år, er det liten vits for meg å bli der. Fornuften forteller meg at hvis jeg skal bo så langt fra hjemstedet, kan jeg ikke bo alene. Det er greit å ha familien så nært slik at jeg har muligheten til å flytte hjem igjen hvis ting skulle bli vanskelig, og fortsatt fortsette på skolen. Jeg tror det blir sånn. Jeg tror det blir Tromsø. I alle fall for et år til og så kan jeg alltids se hva jeg har lyst til senere. Det viktigste er at jeg har det bra, kan føle at jeg mestrer noe (fullføre noen fag), fylle dagene med noe som er meningsfylt, ta opp noen gamle interesser og kanskje få en praksisplass i tillegg til skolen. Akkurat nå er det ikke så viktig hvordan det blir. En dag av gangen, små skritt, prøve, feile og fortsette på veien til å bli frisk. Jada, jeg skal fullføre videregående, men det viktigste av alt er det at jeg klarer å holde meg, jobber meg fremover til det som er min største drøm, det mest betydningfulle målet og får den livskvaliteten jeg drømmer om. Jeg er kanskje ikke alltid så positiv, men jeg er i alle fall realistisk. Håper det går.

Selv om det er litt hull i hodet og smålig teit, har jeg alt begynt å se etter valp. Jeg vet jeg klarer å passe på en.
Lillebrors konfirmasjon mai 2007. Jeg hadde på meg en hvit kjole
som også ble brukt på 17.mai


mai 2008. Jeg vandret rundt i en av pappas skjorter og var svært lite fornøyd.
Det var omentrent 8 grader, regn, iskaldt og hele dagen ble brukt til å vente på
at det skulle bli kveld. På den tiden ventet jeg også på en innleggelse på den gang UPA, noe
jeg absolutt ikke hadde lyst til. Jeg var ikke motivert for noe som helst. Sist mai var det
et år siden og jeg skrev et innlegg som kan leses her. Det var en svært trist dag.

17.mai 2009.
Jeg hadde ikke lyst til å feire noe som helst, men tok likevel på meg en
festdrakt som var blitt for kort til lillesøster. Dagen ble ikke så ille som jeg hadde trodd,
men jeg husket og opplevde at dagen ikke var like morsom, fin og alt det der, som
det den hadde vært for mange år siden. Men... jeg fant også ut at alt var annerledes.
Jeg dro på Egon, spiste middag sammen med Merete, Inger, Sunniva og lillesøster uten å
kalkulere opp og ned og i mente. Det var veldig fint.

I år skal jeg ikke feire noe særlig. Jeg vet ikke engang om jeg orker å dra til byen, se på toget og kveles i store folkemengder. Dessuten er jeg blitt invitert på grilling og et for håpentlig vis trivelig sammenkomst sammen med mennesker fra Narvik/Lofoten/Tromsø som jeg en gang pleide å være relativt gode venner med.

Det kan kanskje bli en fin dag. Til tross for Elefantstemmens gneldring, svært liten lyst til å feire noe som helst og... en mindre okei følelse. Ja, ja. Gratulerer med dagen og for de som skal ha ei fin feiring: kos dere.
søndag

Frøken vinglepetter.

Dagene, tiden på folkehøgskolen virker uendelig langt unna, men likevel er det noe som mangler i livet mitt. Det er som om noen eller noe har vært innom, rasket med seg en viktig del av meg og forsvunnet av sted uten å gi beskjed. Mangelen på de vanlige rutinene, strukturen i hverdagen og det som er en del av det å arbeide, gå på skole eller hva det nå enn måtte være, er både irriterende og dominerende. Selv om det ikke er mange dager siden jeg kom tilbake til Tromsø, er dagene plutselig tomme og det til tross for at jeg gjør så godt jeg kan for å fylle dem med meningsfulle ting. Problemet er det at definisjonen min på mengsfullt tidsfordriv er noe annerledes enn det, ta mamma for et eksempel, er.
Det skal ikke mye til før ting virker ganske meningsløst, noe som er slitsomt og relativt deprimerende. Heldigvis kan jeg rette opp i det; finne frem kreativiteten, fantasien og kanskje hente frem ting jeg en gang pleide å like. Det store spørsmålet er som alltid: HVA. Det holder liksom ikke med å lese en bok - noe jeg ikke greier å gjøre så ofte, spille noen timer, sitte ved pianokrakken og gjøre et forsøk på å få et par musikkstykker til å høres riktige ut eller bake gullrotkake som mamma skal ha med seg et sted og trille noen boller med rosiner. Jeg er rastløs, har vanskeligheter med å slå meg til ro og ta dagene som de kommer, men det er ikke så enkelt som jeg skulle ønske det var. Jeg skriver opp enkle gjøremål som jeg prøver å få gjort i løpet av dagen, men alt sammen virker som et ork.

Og så har jeg jo det evinnelige styret med videregående, skolegang og alt det der. Det er riktignok bare mai, men vi har alt kommet til midten av måneden og sommeren går fryktelig fort. Høsten nærmer seg med stormskritt. Dessuten har det seg sånn at jeg plutselig har blitt usikker på hvor jeg egentlig vil være. I vinter hadde jeg noen øyeblikk der jeg hadde mest lyst til å gråte med tanken på skole, bosted og sånn, men det er opplagt at jeg må gjøre noe. I bunn og grunn liker jeg jo å gå på skole, jeg lengter etter å bruke hodet mitt igjen og da er det bare en ting å gjøre: komme i gang.
Når jeg tenker nærmere etter, finnes det flere fordeler både med å bli værende her i byen jeg egentlig ikke er så glad i og i Bergen. Og... er jeg egentlig klar for å starte på fulltid? Har jeg kommet dit at jeg kommer til å orke skoledager fra kl. 0800 til 15/16, 5 dager i uka? Jeg vet ikke. Jeg er så usikker og det er vanskelig å kjenne hva som er best for meg og hva jeg egentlig orker. Jeg har et stort ønske om at når jeg til høsten kommer i gang med skole igjen, kan være 100% tilstedeværende, delta, holde meg unna alle de fraværsdagene jeg har hatt tidligere og fullføre skoleåret. Ikke alltid jeg har like stor tro på meg selv og jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Man kan aldri vite.

Bergen er en flott by. En av de fineste jeg vet om og jeg stortrives der. Jeg har et sosialt nettverk, mennesker jeg setter pris på og uendelig med muligheter når det kommer til både det ene og det andre. Og så har vi jo Haukeland da, som tydeligvis skal ha et ganske greit tilbud for spiseforstyrrelser. Men så har det seg sånn at jeg ikke får plass der - det var i alle fall det eks-psykologen min sa uten å prøve engang. Joda, tilbudet er bedre enn her, men nå har jeg ingen psykolog der lengre og må nok en gang begynne på et nytt "behandlingsopplegg" fra høsten av. Dessuten er planen at jeg skal flytte sammen med Inger, noe jeg har sett frem til i en halv evighet og vel så det.

Men - det er mange men her. Mange. Tromsø har jeg fått langt opp i vranghalsen. Jeg hadde i alle fall det; det er her jeg har tilbrakt nesten alle de årene som har vært veldig vanskelig og jeg er redd for at steder, situasjoner og alt kan få meg til å havne tilbake i de gamle sporene mine. Men ting er annerledes nå og hvordan vet jeg at det kommer til å bli slik? Det går helt fint å være hjemme hos mamma og pappa, til tross for at det er HER jeg har hatt alle de uheldige mestringsstrategiene mine, det er i dette huset jeg har tilbrakt dager på dager med depresjoner, sulting og selvfordervelse. Ting er ikke slik lengre. Jeg er annerledes. Jeg har forandret meg. Livet mitt har forandret seg. Selv om jeg ikke har det store sosiale nettverket her lengre, har jeg i alle fall kommet meg ut av det miljøet som ikke var spesielt bra, kuttet ut destruktive vennskap og har det fine igjen. Det er rart, men det finnes tusenvis av mennesker rundt om kring og flere av dem er helt sikkert potensielle vennskap. Garantert. Jeg kommer ikke til å bo hjemme, men jeg har mamma og pappa her. Mamma og pappa som alltid kommer til å ha døren åpen, som passer på - selv om jeg er voksen, som vil at jeg skal spise middag her og ja. Sånne ting. Kanskje vil jeg til og med ha muligheten til å oppfylle et av de store ønskene mine med å komme i gang med ridningen igjen og kanskje, kanskje skrape sammen noe kroner til en liten hund. Jeg trenger noe å holde på med, noe annet å holde fokuset på enn meg selv.
Jada, jeg må gå på jakt etter en ny fastlege og en psykolog. Men uansett hvor jeg kommer til å befinne meg, må jeg likevel få tak i en ny behandler. Jeg må komme meg til en ernæringsfysiolog. Få råd, veiledning og oppfølging.

Herregud. For et rot.
Nei, jeg må få ut fingeren. Bestemme meg for hva jeg vil - noe som faktisk er en av de få tingene jeg MÅ gjøre, betale turen til Egypt og hva det nå enn måtte være. Jeg har lånt et par bøker på biblioteket med oppskrifter på teddybjørner, bestilt en pakke med diverse teddy-materiale fra panduro, og har bestemt meg for å komme meg ut, traske på pilates og yogatimer i løpet av uka som kommer. Meditasjon, sjelsrenselse og selv om det ikke alltid er bare bare å komme seg ut døra, vet jeg innerst inne at den typen fysisk aktivitet får meg til å føle meg et tusentalls ganger bedre.
lørdag

Søvn.

I det siste nummeret av medlemsbladet til ROS står det en interessant artikkel om søvn. Søvnen min har vært så som så i flere år, og i perioder mer problematisk enn andre. Som alle med søvnvansker vet, er dette fryktelig irriterende og på lang sikt kan det bli et stort problem. Jeg kan ikke fordra å ligge våken kveld etter kveld, flerfoldige netter i uka mens det virker som om jeg aldri i verden kommer til å sovne. Det går i Valerina natt, Valerina forte - noe som fungerer over kortere tid, men som ikke har noen virkning i det hele tatt hvis ting virkelig blir på en snurr. Før jeg dro til Irland i mars, mannet jeg meg endelig opp til å be legen om noe å sove på. Det fungerte. Men nå, når jeg er hjemme igjen slipper jeg på et magisk vis å bruke noe som helst!

Uansett. Jeg lærte et og annet av denne artikkelen i ROS bladet.
...Trodde du at en god natts søvn betyr at du sover tungt og uvabrutt? Det er en vanlig, men feil oppfatning. Faktum er at søvnen går gjennom ulike faser i løpet av natten. Det er normalt, og er med på å holde oss friske. De fleste vil kunne tåle å få forstyrret søvnen sin en gang i uken, men gjentatte søvnforstyrrelser har en skadelig effekt.
Ja, jøss. De skadelige effektene av søvnmangel har jeg vært så heldig å få oppleve. Det er ikke mye å rope hurra for når livskvaliteten blir forferdelig, når man er nødt til å holde seg borte fra skole og jobb fordi man ikke fungerer, miste konsentrasjonen og gå daglig rundt i ei eneste suppe fordi kroppen ikke får slappet av.

- ...De fleste av drømmene våre finnes i REM - søvnfasen (Rapid eye movements). Tiden fra du har sovnet og frem til den første perioden med REM-søvn, kalles søvn-latens. Normalt varer denne fasen omlag 90 minutter, men hos mennesker med psykiske lidelser er den kortere.

- .... For enkelte mennesker er hele søvnfasen forskjøvet. Det fører til at de har vanskelig for å sovne om kvelden, og ligger gjerne våken til langt på natt. En person med forsinket søvnfasesyndrom kan derfor sove til langt ut på dagen hvis de ikke blir vekket. Tilstanden er særlig vanlig hos unge. Personer med forsinket søvnfasesyndrom må følge strenge rutiner. Denne tilstanden kan blant annet forekomme hos mennesker som er deprimerte.

- ...Har du problemer med å sovne, sover urolig, våkner tidlig om morningen og/eller har dårlig søvnkvalitet, kan du lide av det som på fagspråket kalles insomni. For mange med insomni er det typisk at de er trette i timene før sengetid, men våkner med en gang de kommer under dynen og har store vansker med å sovne. Mange opplever at det er enklere å sovne når de ikke prøver på det, på sofaen eller foran fjernsynet.

- ... I innsovningsfasen kan det strømme på med mange tanker og du klarer ikke å koble ut. Noen vil også merke dete som økt spenning i kroppen. Depresjon regnes som den vanligste enkeltårsaken til lanvarige søvnproblemer. Det er vanlig at problemene med å sove svinger i takt med de psykiske symptomene. Når den psykiske tilstanden er bra er også søvnen normal, og når den psykiske tilstanden er dårlig, er søvnen det også.

- Spiseforstyrrelser og søvn: Personer med anoreksi kan utvikle insomni, særlig ved stor grad av undervekt. Det kan skyldes at sulttilstander ofte resulterer i såkalt "matbolsk stress" som fører til reduksjon av dyp søvn og avbrytt søvn. Hos noen kan insomni komme i følge med depressive symptomer. På den andre siden har mange med bulimi ofte ekstra lange søvnperioder etter overspising.

Gode søvnråd?
Disse har vi garantert hørt både en og to ganger, men i følge eksperter og mennesker som kan det, er det vissnok sant.
- Ha en fast døgnrytme, også i helgene
- Slapp av med rolige og positive rutiner hver kveld
- Vær mye ute. Sol og dagslys gjør godt for døgnrytmen
- Avslutt treningen minst to timer før du legger deg
- Spis et lett måltid på kvelden
Nja? I blant sover man bedre når man har litt mat i magen. Dessuten er det vanskelig å sovne hvis man er veldig, veldig sulten. I alle fall for meg.
- Slå av mobiltelefonen om natten
- Bruk ikke sengen til noe annet enn å sove og å ha sex.

Ja, så da lærte jeg i alle fall at insomni henger sammen med den psykiske tilstanden og når jeg tenker etter, stemmer det veldig. I perioder der jeg er fryktelig nedstemt/deprimert (med mindre jeg er så utbrent at jeg sover hele tiden) er søvnen helt skrekkelig. Det samme gjelder i perioder der maten er litt vanskeligere enn ellers. Hvis noen får det ROS-bladet i posten, anbefaler jeg å lese den artikkelen.
fredag

Sometimes I hear my voice and it's been here silent all these years.


Skoleåret som gikk.
Året mitt på folkehøgskole startet vel egentlig alt på Capio og da jeg fikk fingeren ut, sendte en søknad til Åsane og kom inn. I første omgang var det behandleren min som anbefalte meg å ta et år på folkehøgskole. Etter et par smell når det kommer til VGS, litt fornuft og sånn, kom jeg frem til at det å skulle begynne på videregående igjen, høsten 2009, var helt uaktuelt. Fulltidsjobb orket jeg ikke, deltid var uaktuelt det også - for hva i all verden skulle jeg gjøre de timene og dagene jeg ikke gjorde noe? Så da ble det folkehøgskole da, noe jeg absolutt ikke angrer på.

Hva har egentlig skjedd? Mye. Veldig, veldig mye. Ikke bare ble både jeg og livet mitt fullstendig forandret i løpet av tiden på Capio, men det stoppet ikke der. Året på Åsane har lært meg fryktelig mye om... det meste.

MEG
Forandring: Ja, her er det mye. Ting har forandret seg. Jeg har forandret meg på omentrent alle mulige måter og jeg har vokst. Jeg har beveget meg mange, mange steg oppover og fremover, lært mye om meg selv og blitt utfordret på alle måter. Tankegang, måter å gjøre ting på, handlinger, mestring av situasjoner og... mye annet.

Utvikling: Blir kanskje mye av det samme som over. Men, ja, jeg har utviklet meg og jeg er helt sikker på at det er på en positiv måte. Selv om jeg lærte mye om mestring og mestringsstrategier i løpet av tiden min på Capio, har jeg blitt enda flinkere. I alle fall når det kommer til det å ikke ty til uheldige og mindre gode handlinger når ting er ekstra vanskelig. Selv om jeg ikke er tørrlagt på... mange områder, er jeg i alle fall nesten så godt som. Maten er riktig nok vanskelig, men likevel har jeg ikke følt meg så fri på evigheter.



SOSIALT
I løpet av den første tiden på skolen,  pleide jeg å si: "Ja, nå har jeg fylt opp sosial-kvoten min for mange år fremover." Sånn ble og er det ikke. Det har ikke vært bare bare å bo så tett opp i nitti mennesker, men det har gått veldig bra. Jeg har forstått at jeg trenger mennesker for å holde humøret stabilt og at det hjelper å ha noen rundt seg på dårlige dager.
Jeg har vært på den ene festligheten etter den andre og fått med meg noe av det jeg har gått glipp av i løpet av de siste årene. Jeg har levd. Jeg har vært ordentlig tenåring. Tullet, gjort ting jeg ikke er så stolt over, prøvd nye ting og gjort mye av det jeg alltid har hatt lyst til, men aldri hatt muligheten til å gjøre fordi psyken, helsa og alt det der ikke har vært på den riktige siden. Jeg har feilet, prøvd og funnet ut hva som er noe for meg og hva som ikke er det.

Før jeg begynte på Åsane folkehøgskole var jeg overbevist om at jeg aldri i verden kom til å greie og bo på internat. Der tok jeg feil. Jeg har fått venner for livet. Mennesker som har stilt opp i gode og dårlige dager, som alltid har vært der, gitt klemmer, fått meg til å føle meg bedre på dager som har vært forferdelig. Dessuten tror jeg at jeg endelig har forstått at det går an å være sammen med meg, selv om jeg av og til er fryktelig ustabil. Folk respekterer det. De respekterer meg; tar både de dårlige og de gode sidene mine. Jeg hadde aldri trodd det var mulig. Men det er det.

MOTIVASJON
Den har kommet og gått. I perioder har ting vært så lite bra at jeg nesten har vurdert å pakke sakene mine og dra min vei. Ikke fordi det har vært noe galt med skolen, elevene, lærere og sånn, men fordi jeg har hatt det veldig vondt. Jeg er glad jeg ikke gjorde det.



PSYKE
Den har som vanlig vært svingende, humøret mitt har vært diverse, følelsene mine kaotiske og i blant har jeg løpt på veggen. Men hvem gjør ikke det? Det er en del av det å være menneske, en del av det å være i en slik prosess som jeg er i og likevel tror jeg ikke at jeg har hatt så mange gode dager på lenge. JA - jeg har vært sliten, jeg har vært deprimert, MEN likevel har det ikke vært så forferdelig som ting har vært tidligere.


MAT
Den evinnelige maten, det skrekkelige problemet, tankekjøret, vanskelighetene og blablabla. På mange måter har det gått bra. Veldig bra. Jeg har deltatt på flere skumle middager enn det jeg har gjort tidligere (om man ser bort fra den tiden jeg var i behandling), noe jeg har lært mye av. Jeg har prøvd, jeg har feilet og frem til jul har det bare gått oppover. Men så ble ting litt vanskelig igjen. Hverdagens kamper ble større, lengre og tiden på slagmarken tok mye energi. I februar begynte ting å bli litt tullete, jeg rotet, surret og gikk rundt i grøten. Så nå er det bare en ting å gjøre: komme seg tilbake til toppen.



SKOLE
det har vært et fantastisk år.



SKRIVINGEN
Ja, tekstene mine har ofte handlet om samme tema. Psyke, psykiske vanskeligheter, Elefantstemmen, spisetull og alt som måtte røre seg i hodet mitt, men likevel har jeg utviklet meg. Mye. Jeg har skrevet tekster opp og tekster ned, vært produktiv i perioder og har gjort så godt jeg kunne. I alle fall nesten.

DIVERSE
Jeg har tatt to tatoveringer, fylt nitten år - noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre for noen år siden, vært en tur på stortinget, hilst på statsministeren, stått på scenen, vært på radioen, sett uhorvelig mange filmer på kino, knotet meg igjennom Sult av Hamsun, vært i Irland for første gang, lagd en teddybjørn, tatt mange bilder, lært mange unyttinge og nyttige ting, tilbrakt flerfoldige timer på rommet til Caroline, brukt for mye penger på Spar Hylkje, og... mye, mye mer.

Torsdagens gullkorn.



NARVESEN - Flesland (Bergen flyplass), torsdag 13.mai.
Jeg har fryktelig dårlig tid, har betalt over 450 kr ekstra for å få med meg en sort søppelsekk som jeg stappet med alt jeg ikke fikk plass til i de to koffertene mine, er stresset, alt for varm og sliten. Siden det er tid for lunsj, velger jeg å trosse den brutale, litt for velinnbygde stressklokka som raser avsted i takt med pulsen og forsvinner inn på Narvesen for å raske med meg både det ene og det andre - livets nødvendigheter. Outfiten er det ingenting å si på: hettegenser med Åsane - logo, klær på halv åtte, usminket og ryggsekk. Jeg ser omentrent ut som jeg føler meg, men smører på et mer eller mindre overbevisende smil i det jeg stiller meg ved kassa for å betale det jeg har rasket med meg på måfå.

"... Kan jeg ta ut 370 kr???" spør jeg, mens jeg ser rundt meg i øst og vest for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alt.
"370 kr? Det skal gå greit," sier mannen i kassa - noe som opplagt ikke var så veldig okei, siden han begynte å surre noe veldig mens han dro frem en kalkulator og satte i gang med en langtrekkelig prosess med å trykke inn både det ene og det andre.
"JA! Og du! Jeg må ha en Nick & Johnny også."  Så klart. Jeg har ikke selvdisiplin eller lyst nok til å slutte å snuse, selv om jeg er drittlei hele greia, og jeg trasker fortsatt rundt, er stor i kjeften mens jeg passer på å forteller alle og enhver at jeg skal slutte for året er omme.

Det er her, ved det snus-punktet det blir noe krøll på linja. Mannen i kassa stopper hele trykke-inn-tall-på-kalkulatoren-for-å-finne-ut-hvor-mye-totalsummen-blir, ser på meg med store øyne før han forsvinner bort til det velkjente svarte skapet med store, hvite bokstaver på glassdøra som gjør det helt klart for alle hva som befunner seg i det.
"Snus? DU?" sier han. Jeg nikker. Smiler. Hehehe. Han ser på meg og kroppsspråket hans sier ett og annet om den tvilen han åpenbart har både for meg, denne nikotinen og ikke minst: antall år på jorda. For å få bekreftet hvor jeg står på aldersskalaen, bøyer mannen seg frem over disken, kikker på bankkortet som alt er plassert i terminalen og uttrykket i
"ER DU VIRKELIG 90-MODELL???" utbryter han. Jeg nikker igjen. Kjære gud, gi meg et sort hull i bakken. "Ja, jøss. Jeg er nok det."

Det lyser vantro på lang vei fra den andre siden av kassen. "Det er vel kanskje da man spør hva du gjør for å holde deg så bra?" Hehehehehe. Morsom, du altså. Hadde jeg vært førti, kanskje, da...
"Nei, si det." for å sette prikken over i'en, fortelle hele verden at jeg har det ustyrtelig morsomt og storkoser meg, ler jeg litt ekstra. He.He.He.
"Er jeg den eneste som lurer på det med alderen din?" spør han. Ro, ro, ro din båååt, ta din åre fatt!!!
"Nei, nei. Jeg gar ei lillesøster på fjorten år. I blant tror folk at hun er den eldste av oss."
                           
                                                                           *
Jeg synes ikke det er så rart at jeg har litt smålig komplekser for hvordan jeg ser ut i blant. Aldersmessig. Men den hendelsen med mannen på Narvesen, etset seg ikke så godt inn i hukommelsen som slike situasjoner gjerne gjør. Jeg møttte nemlig to kjekke engelskmenn(?) i køen ved skranken til Norwegian. To staute karer som lo av meg fordi jeg hadde så mye bagasje, humret av min manglende grasiøse evne til å manøvre to kofferter og en søppelsekk på en pen måte. De fortsatte å smile til meg resten av tiden på flyplassen, gliste til meg da vi gikk ombord på flyet og da jeg gikk ut av flyet en time senere, vinket de til og med farvel.
Det gjorde dagen noen hakk morsomere.
torsdag

Da var jeg hjemme, gitt.

Ja, og så var jeg tilbake i gamle, kjente trakter. Hjemme i Tromsø hos mamma og pappa; velplassert i den sorte, vanlige skinnsofaen i stua og jeg har inntatt den vanlige jeg-er-hjemme-og-aner-ikke-hva-jeg-skal-bruke-tiden-til stillinga som i hovedsak består i å ligge langflat med laptopen på fanget mens jeg trykker meg frem og tilbake fra den ene internettsiden til den andre. Jeg har riktignok ikke vært hjemme i mer enn noen timer, men likevel kjenner jeg hvordan den konstante hungeren etter noe vokser og gror. Bare tanken på mangelen av planer, noe som for så vidt egentlig er bra for meg, gjør meg en smule tullerusk. Som den rastløse sjelen jeg er, brukte jeg omentrent hele flyreisen hjem på å finne ut HVA JEG I ALLE DAGER SKAL GJØRE NÅ. Jeg kom ikke frem til noe. 

For øyeblikket er jeg både psykisk og fysisk sliten. Gårsdagen var fryktelig lang - den startet tidlig og fortsatte til jeg tok en bitteliten blund på øyet et eller annet sted mellom 03 og 04 i natt. Klokken seks var det opp igjen og som en siste farvel til Hylkje, trasket jeg, Eirin og et par andre en liten tur før verden utenfor folkehøgskole-bobla våknet til liv.  
Sist lørdag, da vi hadde den avslutningsfesten med foreldre og greier, tenkte jeg at jeg egentlig bare burde dratt tilbake til Tromsø sammen med mamma og lillesøster. Bare fordi avslutninger, farvel og takk for nå - er noe av det verste jeg vet. Det gjør alltid fryktelig vondt å si hadet til mennesker man har knyttet sterke bånd til, men det hjelper i alle fall litt å tenke at den sorgen man føler ikke er av det vonde.

Jeg er usikker på om det har gått opp for meg at jeg ikke skal tilbake til skolen som elev mer, for akkurat nå føler jeg egentlig ingen verdens ting. Alt er så rart.
onsdag

Det endelige farvelet.

Jeg er fryktelig, fryktelig sliten og hele kroppen min sender ut signaler i et forsøk på å fortelle meg: "Du må ta det litt rolig, Annika. Jeg trenger en pause." Problemet her er bare det at jeg dessverre ikke har store muligheten til å krype under dyna, tilbringe både ettermiddagen og kvelden i senga med laptopen på fanget og Heroes eller The sims surrende på skjermen. For det første har jeg pakket ned dyna i en litt for full søppelsekk, som jeg håper at Norwegian er villig til å ta med seg på lasset. Siden selskapet tar betaling for alt som er og litt til, regner jeg nesten med at de ikke blir spesielt trist av å få noen kroner ekstra i kassa. For det andre: pakking. Det er siste innspurt på den fronten og jeg har med meg så mye mer enn det jeg hadde trodd. Aner ikke hvordan jeg skal få med meg alt sammen - det kommer til å koste meg noen hundrelapper ekstra, men det må gå. Og for det tredje: det er den siste runden med avslutning, takk og farvel. I kveld er det nok en fest med enda en festmiddag - jeg blir sliten bare med tanken, men det skal gå det også. Nekter å la Elefantstemmen gjøre ting tristere enn det de kommer til å være. Det skal være vake; meningen er at alle skal være våken i hele natt og tilbringe den sammen, men det tviler jeg på at jeg orker. Har tross alt en lang reisevei i morgen og jeg har ikke lyst til å være helt kake.

For øyeblikket går det i skrive-hilsen-i-årboka, noe som ikke er så veldig morsomt. Underveis får jeg meg både en og annen overraskelse: det er flere av elevene på skolen som leser og har lest bloggen min, mennesker jeg ikke trodde visste om problemet og det som er vanskelig, vet både ett og annet. Det er både fint og rart på samme tid.
Ja. Det blir godt å få sendt bagasjen og meg selv nordover, men fryktelig rart å forlate Hylkje.
tirsdag

Å være i dårlig selskap.

Fra i går, mandag og til i dag, var hele skolen på avslutningstur, "vestlandscruise", som rektor og samtlige voksne-skolemennesker, kaller det. Jeg vet ikke helt, jeg. Selv om det på mange måter var en trivelig tur, ble det ikke akkurat noen cruise med-fantastisk-utsikt-og-innblikk-i-diverse-natur for min del. Det strålende været  og den fabelaktige temperaturen jeg liksom ble lovet av yr.no og andre lignende sider, viste seg å være løgner. Det var vakre, svarte skyer, et par regndråper og en frisk bris fra nord da vi la ut fra kai her på Hylkje i går, noe som selvfølgelig ikke kunne passet bedre. Smart som jeg er, lot jeg allversjakka bli igjen i Tromsø da jeg dro tilbake hit etter påske - og med mangelen på en brukbar jakke, kan man trygt si at det passet bedre å holde seg innendørs enn ute på dekk. Siden vi var omentrent hundre stykker som krever mye oksygen på båten, dogget det noe innmari på vinduene og forståelig nok, var det ikke bare bare å se ut igjennom rutene.
Så nei, jeg fikk ikke akkurat den store opplevelsen av å være på en helt fantastisk og uforglemmelig båttur.

Men, bortsett fra det; all vinden, igjen: mangelen på jakke (satte store begrensninger for hva jeg kunne gjøre og for humøret mitt), at de to badestrampene vi ble lovet - ikke fungerte likevel og snøen som møtte meg da jeg gikk til frokosten på hotellet som vi overnattet på, i morges, var det en svært... innholdsrik tur. Mørkets Fyrste bestemte seg i alle fall for å være med og hadde krøpet inn i ryggsekken min sammen med skifteklærne. Jeg kan ikke akkurat si at jeg ble i fyr og flamme da jeg fant ham nederst på bunnen mens jeg var i desperat jakt etter mobilen min som nok en gang hadde forsvunnet. Jeg HATER å ha udyrene mine tilstede og som bordkavalerer; spesielt i slike sammenhenger som denne avslutningsturen. Hendelser, situasjoner, sammenkomster som skal være trivelige, sette prikken over i'en og tilføye litt ekstra i gullpotten, kan fort bli til timelange begravelser hvis man er i dårlig selskap. Jeg liker ikke å være i dårlig selskap. Og jeg kan ikke fordra hvis det er jeg som ER DÅRLIG SELSKAP, på grunn av udyrene mine. Det er litt begrenset for hvor morsom og trivelig man kan være, når alt man ønsker at et stort, sort hull i bakken skal åpne seg og sluke en.
Men, det ble heldigvis litt mer okei. Jeg har hatt det mye bedre, men det var, tross alt, ikke så forferdelig at jeg ikke klarte å ha en okei avslutningstur!

I natt sover jeg på rommet mitt for siste gang.
søndag

Jeg vil ikke være henne.

Vi har spist middag. Til tross for at risen ikke var kokt som den skulle, var det en okei middag. Det er fint å kunne innrømme det uten at Elefantstemmen gjør et forsøk på å rive hodet av meg. Det er tid for dessert. En rosa fromasj med bringebærsaus, krem og jordbær på, er plassert midt på det runde bordet og den blir sendt rundt etter tur. Alle forsyner seg. Alle - bortsett fra meg. Selv om jeg vet jeg burde, for å trampe litt på Elefantstemmen, er det ikke dagen for litt mer påfyll etter middag . Jeg har det ikke så fint. Ting er ikke så greit. Mørkets Fyrste kom på besøk tidligere på dagen; et besøk som egentlig bare skulle være en kort visitt, men som så mye mer enn det. En hel dag. Vanligvis går det greit når jeg ikke spiser dessert etter middagen, men ikke i dag. Ikke denne gangen.
Ovenfor meg på bordet, sitter mammaen og pappaen til ei venninne av meg. I det fromasjen har gått både en og to ganger rundt bordet, snur en av dem seg mot venninna mi og sier lavt mens vedkommet kaster et bittelite blikk i min retning: "vil ikke hun ha dessert?" Venninna mi rister på hodet. "Annika spiser ikke dessert så ofte."

Gårdagens vanskeligheter. Det var som om jeg hadde tatt springfart og løpt på en murvegg, fått blåsveis, falt overende og ikke visste hvordan jeg skulle komme meg opp igjen. Selv om selve settingen var ikke spesielt unormal og selv om vennene mine som satt ved samme bord, mamma, Inger og lillesøster vanligvis ikke tenker så mye over det - følte jeg meg plutselig veldig, veldig dum. Det er ikke uvanlig at man er mett etter en stor middag, men det at jeg var den eneste som lot fromasjen passere, svei. Ordene, settingen og alt som hørte med, etset seg inn i hodet mitt og i løpet av den neste timen klarte jeg ikke å tenke på noe annet. Skyldfølelsen for ja, jeg vet egentlig ikke hva, gjorde meg kvalm. Da alle så ut til å være ferdige med maten sin og lærerne var begynt å rydde av bordene, forlot jeg gymsalen og alle de festkledde menneskene med en stor klump i halsen. Jentedoen - et vanlig tilfluktssted når man føler for å felle noen usle tårer til tross for at man ikke er helt sikker på hvorfor. Det er ikke bare bare å være på randen av gråt når man er på en fest der alle er edru, i ført kjole og har brukt tid på å få sminken til å sitte som den skal.

Der og da slo det meg at jeg var akkurat slik som jeg ikke ville være da jeg begynte på skolen i høst: jeg hadde ikke lyst til å bli sett som hun der raringen med de unormale vanene, hun som ikke gjør slik som andre og alt som hører med. Jeg ville ikke være henne. Jeg vil ikke være henne. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å være helt lik alle andre i mange ting, men når det kommer til mat og måltidssituasjoner, er det ingenting jeg ønsker mer enn å være helt vanlig. Jeg har ikke ord som kan beskrive hvor vondt det er å være annerledes i slike sammenhenger. Det har seg sikkert slik at andre ikke tenker like mye over det som det jeg gjør - men det er ikke mindre smertefullt av den grunn. Av og til blir jeg utrolig sliten av å være meg, jeg blir sliten av å ha Elefantstemmen i nærheten og jeg blir sliten av alt som hører med.
Jeg skulle ønske at jeg kunne våkne opp i morgen; være helt frisk. Fri. Men sånn er det ikke. Uansett hvor mye jeg ønsker det, kommer ikke friskheten av seg selv. Man må jobbe for den, og akkurat nå må jeg rett og slett arbeide litt ekstra.

Elefantstemmen må dø og det er bare jeg som kan drepe ham.

I dag er jeg veldig trett og har brukt mesteparten av formiddagen til å sove.
Selv om formen kanskje ikke akkurat er tipp - topp, skal jeg dra meg ut av senga og ta en tur på kino for å se The last song sammen med Anne og Eirin. Tror det passer fint å se en slik film i dag.

Avslutningsfest vol. II

Da jeg sjekket skolekalenderen etter jul, for å få en oversikt over hva som sto på planen for dette halvåret, var 8.mai markert og merket med "avslutningsfest med foreldre". Den gangen virket det som om det var en evighet til denne avslutningsfesten, og nå er den altså over. Det føles både rart og veldig godt på samme tid. Rart fordi det var den siste kvelden alle lærerne og elevene var samlet, blomstene som ble delt ut, talene som ble holdt og alt det der - nok en sak for å markere året som har gått. Godt fordi den er overstått.

I begynnelsen av skoleåret tok jeg fryktelig mange bilder, men det har dabbet litt av den siste tiden. Men... jeg fikk likevel noen stykker på minnekortet til kameraet mitt.

lillesøster. Siden bildet er tatt uten blits og i bevegelse (kameraet mitt svikter på noen områder), er det uklart. Man kan i alle fall se hvem det er og det er i alle fall noe.


bordene var pyntet med den vanlige fløyelsduken som alltid brukes til slike anledninger, middagsasjettene og det vanlige bestikket  - bortsett fra den dessertskjea. Den blå servietten med blomster på og pene glass satt prikken over i'en, og gjorde ting litt annerledes enn det de pleier å være.

Inger var også her i kveld.

jeg måtte ta et bilde av den nye shetlandsponnyen til Marianne, en av lærerne på skolen.

Det var ikke så veldig varmt utpå kvelden, men Caroline og jeg klarte å smile likevel.

Forfatterklassen skoleåret 2009 - 2010.
F.V: Siren, Anne (som holder rundt Siren), Annika, John Erik (lærer), Kristine, Tonje, Rolf (forfatter/lærer), Caroline, Matias, Harald og Kristine. 
Bildet kunne vært bedre, men på grunn av sollyset ble det slik som dette.

Alt i alt var det en fin kveld. Det har vært en veldig lang dag, og selv om humøret, tankene og følelsene har levd sitt eget kaotiske liv, ble ikke dagen ødelagt av den grunn. Jeg har vært innom slagmarken både en, to og tre ganger, men når alt kommer til alt gjør det ikke så mye. Hverdagens kriger styrker en. Virker kanskje ikke slik i øyeblikket, men med å ikke gi opp selv om ting er vanskelig, kommer man seg videre. Sånn er det.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive