onsdag

Hverdagens raseri.

Jeg henger over kjøkkenbenken og jeg er så sint, så fryktelig, fryktelig sint. For hundrede og ørtende gang åpner jeg en av kjøkkenskuffene, stirrer ned på brødboksen, på knekkebrødpakken, frokostblandingene fra AXA og på alle smulene som har funnet veien til den hvite bunnen av skuffa. Orker ikke, gidder ikke, får ikke til, drit og dra. Jeg dytter skuffa hardt igjen og smellet som kommer i det kjøkkeninteriør - material møter kjøkkeninterør - material får mamma som gjør sine daglige rutiner på vaskerommet i underetasjen, til å holde opp med klesbrettingen. "Hva skjer der oppe?" roper hun. "Hva driver du med?"
"DET SKJER INGEN VERDENS TING," vræler jeg. "SOM VANLIG!!!!!!" Pustepause. "JEG LUKKER SKUFFER."  Lunsj meg her og lunsj meg der. Mat meg her og mat meg der. Lunsj meg midt bak i rumpa. Forbaskede ambivalens. Jeg traver frem og tilbake over kjøkkengulvet, åpner kjøleskapet, smeller det igjen, opp med skuffer, igjen med skuffer, på med vannkokeren, lar den varme vannet ferdig og så slår jeg den på igjen, overbevist om at det rekker å bli kaldt før jeg i det hele tatt klarer å ta frem en asjett fra kjøkkenskapet over vasken.

Åh, så sint jeg er! I frykt for å knuse alt som måtte være av kopper og karr, legger jeg meg langflat ned på kjøkkengulvet mens jeg minner meg selv på at jeg må huske å puste. Huske å trekke inn åndedrag for åndedrag i et rolig tempo, slik at det fryktelige raseriet mitt kan gi seg å gå over til noe annet. "Annika," hvisker jeg. Jeg er sånn; jeg er av den typen som fører samtaler med meg selv i håp om at det skal komme noe konstruktivt og bra ut av det. I alle fall så lenge det er jeg som snakker for meg og ikke jeg som snakker for spiseforstyrrelsen. Det hender at det skjer, det også. "Hva er det du driver med nå, da?" Jeg tenker så det knaker, for ja, hva er det jeg driver med? Ingenting?
"Du må håndtere følelsene dine. Du må kjenne på dem. De er riktignok voldsomme og vanskelige å ha med å gjøre, men de er der. Ja okei, så er du sint. Du er sint og det har du all rett til å være, selv om det egentlig ikke er noen grunn til det. Det har ikke skjedd noe, ingen spesielle hendelser, ingenting som er årsaken til at du akkurat nå, i dette øyeblikket holder på å gå fra forstanden. Ja, du er sint og du MÅ takle det. Ja, det kommer katastrofetanker, destruktive tanker og alt annet tull som du har opparbeidet igjennom årenes løp - MEN det er ikke slik du håndterer ting lengre. Skjønner du? Forstår du? Ikke utager."

Ja, jeg forstår og ja, jeg må takle det. Utagering og andre ting har ingenting for seg, ikke noe annet enn at det gjør meg fryktelig utmattet, sliten og gjerne gjør vondt verre. Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er frustrert og til randen fylt med følelser - så mange følelser på en gang og jeg har så absolutt ikke lyst til å ha dem der. Ikke lyst til å kjenne på dem, ikke lyst til at de skal være en del av meg og jeg orker ikke, orker ikke at alt kaoset skal være mitt kaos. Men det er det. Dessverre.

Jeg puster. Og puster. Og puster. "Kom deg opp! Du skal spise lunsj!!!" Ja, jeg skal spise lunsj. Selvfølgelig skal jeg spise lunsj! Jeg spiser alltid lunsj. Hver dag de siste to årene har jeg åpnet munnen, tygd og svelget et sted mellom 11 og 14 - alt avhengig av hva jeg gjør, hvor jeg befinner meg og diverse andre faktorer. Men lunsj, lunsj går jeg aldri glipp av. Eller noen andre måltider for den saks skyld. Fire om dagen. Selv da jeg var på det aller aller aller verste. Så jeg reiser meg opp igjen og i det jeg nok en gang åpner kjøkkenskapet over vasken, blusser raseriet opp igjen. HERREGUUUUUD, så sint jeg er. Ut med en asjett i hvitt, på med vannkokeren IGJEN - for en ting er i alle fall klart inne i alt rotet: jeg skal ha kakao. Men det er det eneste. Det eneste jeg vet for øyeblikket, det eneste jeg har klart å bestemme meg for og alt annet, alt annet er gjemt bak ei tykk, grå tåke som gjør slik at jeg ikke ser noen verdens ting. Ikke en dritt.
"Herregud, Annika. Det er ikke så vanskelig. Du har klart det før og du klarer det igjen. Det er egentlig ikke noe problem og det blir bare verre desto flere matvarer, påleggsorter, alternativer og dadidadida du drar frem fra alle kroker og kriker. SKJERP DEG."

*
Det gikk. Til slutt. Det er virkelig få ting som er så irriterende og slitsomt som slike øyeblikk der man ikke vet opp eller ned på noen verdens ting, sekunder, minutter der verden raser i et enormt tempo og man egentlig aller helst har lyst til å kaste seg av vogna og bli liggende i rennesteinen. Det er få ting som er så skrekkelig som demonenes besøk på dagtid, en visitt av den typen der det plutselig blir mørketid på sommeren. I nord har vi midnattssol. Mørke midt på dagen.
Men det går. Det går bra. Man må bare prøve, selv om alt er ufyselig skrekkelig og hva som verre er. "Det koster å kjempe, men mer å la være."

Jeg er fortsatt sint, men nå er det heldigvis ikke lunsj eller middagstid lengre og fint er det. Følelsene henger ikke helt i takt med alt annet, men jeg holder ut. Jeg mestrer følelsene mine. Jeg klarer det. Jeg tør å kjenne på dem, selv om jeg absolutt ikke har noe lyst til det. De er der og de er mine.
tirsdag

Oppdatering: mens jeg har vært bortreist...

...har det i det minste skjedd et par ting her hjemme. Som f.eks at jeg har fått et par purringer fra biblioteket med diverse summer som jeg betalte i går, noen har stjålet Peters (broren min) moped, hunden vår har fått nok en infeksjon i huden og blir smurt inn med antibiotika - krem noen ganger om dagen, lillesøster har forlatt byen og reist til Oslo på uviss tid og jeg har fått flerfoldige brev i postkassa fra histen og pisten. Er det noe jeg blir sliten i øynene av, så må det være en stor bunke med hvite konvolutter i diverse former og fasonger, som, gjerne ved hjelp av stempel forteller hvem avsenderen er eller, eventuelt, ikke gjør det.

En trivelig konvolutt fra nav blablablablabla (jeg har ikke åpnet det brevet enda...), pengeoversiktbekreftelsesak fra nav, skatteetaten, vitnemål fra folkehøgskolen, postbanken, Mental Helse, brev fra legen min (!!!!) og fra IKS.
I brevet fra legen skrev hun at journalen min, jeg ringte til legekontoret i Bergen for å få den overført til Tromsø, enda ikke var kommet og hun ba meg derfor ta kontakt med menneskene i bergen igjen. Jeg ble bittelitt sint da jeg leste setningene som, nok en gang, fortalte at noe ikke hadde gått helt etter planen. Det har seg sånn at jeg tok kontakt med legekontoret i Bergen like etter jeg hadde registrert fastlegebytte på nettsidene til nav, slik at den hersens journalen min var på plass i det jeg hadde min første time hos den nye legen min. Sånn ble det selvfølgelig ikke. Da jeg ringte til Bergen i går, viste det seg at denne forbaskede journalen ikke hadde blitt sendt noen steder. "Ja, eh.... det står et notat her ja.... at den skal sendes, ja..." Ja??? Det er godt over en måned siden jeg ringte og ba om det. Men neida. NEIDA.
Jajajajaja.

Dessuten... jeg tror jeg så vidt nevnte tidligere i juni at jeg vurderte å melde meg på sommerleiren til IKS? Etter litt tenking frem og tilbake fylte jeg ut påmeldingsskjemaet, trykte på send og betalte depositumet. Da jeg kom hjem på søndag hadde jeg fått et brev fra dem som bekreftet at jeg har fått plass på sommerleiren og kurset "Når følelser blir mat."Så. Da blir det sommerleir på meg, gitt.
Er det noen flere av dere som skal?
mandag

Innlegg nr.1000

Fotografen som heter noe sånt som Hassan, ikke Mohammed som omentrent alle Egyptere, står på fast jord og skriker til Merete og meg som suser av sted på en badering i ei sklie på en badering. Ei sklie av den typen der man havner i en virvelvind før man nærmest faller ned i et hull. "BACKWARDS, BACKWARDS!!!"
"NO, NO!" vræler jeg tilbake mens adrenalinet suser rundt i kroppen min. "Ikke baklengs! Ikke baklengs!!! For all del!!!!" 

Men kanskje er det nettopp slik det må være. At man av og til må gå, løpe eller falle baklengs før man kan komme seg fremover. Før man klarer å snu eller bestemme seg for at nok er nok, vende seg fremover og begynne på nytt. Og det er i grunnen det jeg har gjort i løpet av den tiden jeg har skriblet og publisert tanker her i bloggen. Publisert innlegg som i begynnelsen egentlig ikke fortalte noen ting om noe som helst og som etter hvert utviklet seg til et sted der jeg bestemte meg for å dele nedturer og oppturer med omverdenen. Da jeg startet opp denne bloggen var jeg innlagt på ungdomspsyk. for matproblemet som jeg, den gang, ikke orket å innse. I løpet av de 1000 innleggene har jeg skrevet meg ut, jeg har flyttet til Narvik og begynt på ambulansefag, et skoleår jeg ikke fullførte. Jeg har falt langt ned, veldig veldig langt og opplevd mange av konsekvensene og det som fører med når man blir litt mer "alvorlig" syk. I løpet av bloggingen som strekker seg over en periode på to år, bestemt meg for å ta opp kampen, komme meg tilbake til livet og bli kjent med den jenta jeg er. Jeg har bestemt meg for at jeg vil bli frisk. Jeg har reist til Capio, begynt behandlingen der og delt veien og tiden der med dere. Jeg har hatt flere fantastiske øyeblikk enn det jeg trodde jeg kunne få, blitt eldre enn det jeg hadde forestilt meg at jeg ville bli. Jeg har blitt bedre. Jeg har fullført den første behandlingen i løpet av hele mitt liv. Jeg har fått livet mitt tilbake, jeg har begynt å LEVE igjen og jeg har forstått at livet er vakkert. Skjønt at det er noe å satse på, at det er verdt alle tårene og alt det vonde man går igjennom i kampens hete. Jeg har begynt på folkehøgskole, møtt noen av de fineste menneskene i hele verden, reist til steder jeg aldri har vært og for første gang på flere år, følt meg litt mer fri. 
Jeg har forstått at jeg elsker livet. At jeg foretrekker å leve. At spiseforstyrrelsen ikke er verdt en dritt. At alt annet er så mye viktigere og at tynnhet ikke er noe som helst. Ingenting. Jeg har reflektert, jeg har blitt voksen og flinkere til å ta vare på meg selv. Jeg har blitt meg. Jeg har gått fra å være en anorektiker til å bli Annika med et matproblem som ikke lengre styrer meg. Jeg har fått meg selv tilbake. 

Det er ikke noe som føles bedre enn det og jeg, jeg ELSKER det. Jeg elsker hver bidige del av alt som er. Jeg har lært meg å akseptere ting jeg ikke trodde var mulig, og selv om det til tider er veldig, veldig vanskelig å se seg selv for den man er, har jeg endelig blitt flinkere til å se at jeg er god nok. Akkurat slik jeg er. 
Det er så mye som har skjedd i løpet av disse to årene. Alt har blitt annerledes. Jeg. Meg. Forståelsen. Evnen til å reflektere. Livet mitt. 

Innlegg nr.1000 dedikeres til dere. Dere som har fulgt meg på veien, dere som har hoppet inn underveis og alle som har kommentert innleggene mine, sendt meg mailer, tatt kontakt på en eller annen måte og som har gitt meg så mye at jeg ikke har ord nok til å beskrive det engang. Til Capio fordi senteret har vært så viktig og betydningsfullt, hjulpet meg bedre enn noe annet sted og hjulpet meg tilbake til det jeg ikke trodde jeg kunne og med å hjelpe meg selv. Til behandleren som jeg hadde der, av mange, mange grunner. Til tre av de beste vennene mine; Merete, Inger og Sunniva. Til alle jeg har møtt i løpet av tiden på folkehøgskolen, spesielt de jeg tilbrakte tid med nesten hele døgnet. Til jentene på Capio. Til June (du har betydd og betyr enormt mye!) Til mamma, pappa, søsken, tanter, onkler, besteforeldre og familie. Til flere venner. Til alle de som er viktige i livet mitt - jeg håper de vet hvem de er, og at jeg på en eller annen måte har klart å fortelle dem det.

Jeg er så takknemlig. Jeg har ikke ord.
TAKK. TUSEN, TUSEN TAKK.

Smakebiter fra Sinai.

Først av alt: Jeg har hatt en helt utrolig ferie! Det har vært, akkurat som jeg håpet, den hittil, absolutt beste syden - reise - ferie - greia jeg har vært på noen sinne. Nå har det seg sånn at opplevelsene mine av ferier og reiser fikk mange millioner løft etter at jeg hadde begynt behandlingen på Capio og faktisk fungerte i hverdagen igjen og alle, bokstavelig talt ALLE turer hit og dit har vært utrolige på alle måter. Det er fantastisk å nyte dem til fulle, være til stedet omentrent hele tiden. i stedet for å være med på turen, men ikke "være der".

Akkurat som da jeg skulle til Irland i mars, var jeg litt redd i forkant av turen. Redd fordi jeg ikke visste hvordan det kom til å gå, usikker på om jeg kom til å klare det - spesielt i et slikt land med ekstremt høy temperatur som Egypt har på sommeren, der væskeinntaket og matinntaket økes for at det i det hele tatt skal gå bra. Kroppen tåler ikke all verdens og i over 40 varmegrader, er det begrenset hvor lenge man kan kjøre på om man ikke tilføyer nok av ditten og datten. Men det gikk! Det gikk.

Ja. Reisen gikk forresten til Hadaba, som ligger i Sharm El Sheikh. 

 Jeg og Inger suste rundt på Gardermoen på jakt etter en skranke eller noe annet som 
kunne fortelle oss hvor vi skulle sjekke inn. Et veldig omfattende og krevende prosjekt!


Dag 1, Søndag. Den o'store - reise - fra - Tromsø - dagen. Jeg hadde selvfølgelig klart å bli lettere forkjølelet og halsen min verket som et uvær, av den typen: vondt å svelge, vondt å spise, vondt å drikke, vondt å puste, vondt å ha munnen igjen, vondt å ha munnen åpen - typen. Jeg sov ingenting i løpet av hele natta fordi jeg hadde så vondt og så for meg hvordan jeg plutselig fikk en kjempestor infeksjon både her og der og over alt, som gjorde slik at jeg måtte bli igjen på norsk jord. Sånn ble det heldigvis ikke.
Lang dag. Veldig, veldig lang dag. Venting i Tromsø, nesten to timer på flyet, nesten tre timer venting på Gardermoen, omentrent seks timer i fly til Egypt, litt venting og litt buss før vi endelig kom oss frem til hotellet.

Siden vi hadde bestilt oppholdet vårt med all incl. fikk vi middag da vi ankom hotellet vårt, Sharm Reef, i 22 - 23 tiden, noe som var den første store og vanskelige utfordringen. Buffet. Ukjent mat. Skummel mat. Ting jeg aldri hadde sett før, saker og greier som jeg ikke ante noe om, tilberedt på måter jeg ikke roper hurra for and so on. Men det måtte gå. Og det gikk. Det gikk den kvelden og alle de andre også. 

Inger i sitt fine snorkleutstyr som hun kjøpte
slik at hun kunne øve seg litt på snorkling før vi
dro til nasjonalparken, Ras Mohammed, for å snorkle.


Dag 2, Mandag.  - den første ordentlige dagen. Inntrykk, utforsking av området, informasjonsmøte på hotellet. forsøk på pruting i Bazaarene i nærheten og møte med lokalbefolkningen. Merete og jeg hadde lest masse om Egypt og hvordan mannfolkene der ser på kvinner, og hadde naturligvis dannet oss et bilde som på mange måter var ganske mye verre enn sånn som det egentlig er. Dette bildet ble ikke akkurat "dempet" da vi alle fire, Merete, Sunniva, Inger og jeg, var innom et minimarked for å kjøpe vann og mannen i kassa spurte Inger om han kunne kjøpe oss alle fire for 100 L.E (Egyptiske pund, tilsvarer omentrent 100 NOK).

Egyptiske pund. 
Pengelapper. Alt for mange pengelapper. Dette er omentrent 200 L.E, 
og den største seddelen de har er 100. Pengene fikk ikke plass i pengeboka, og var så gamle
at jeg fikk bakterieangst etter å ha tatt i dem.


Dag 3, Tirsdag. Soling, bading og sånn. Siden planen var at vi, alle sammen, skulle reise til Kairo natt til onsdag, bestemte vi oss for å ta en veldig rolig dag. Den forble rolig frem til jeg satte i gang med litt action på kveldstid/natterstid og ting ble snudd litt sånn på halv åtte. Jeg hadde fått en liten betennelse/infeksjon i et sår jeg hadde, og tok det svært lite bra. Styr og tøys og tull, og resultatet av det hele ble pusteproblemer, en liten antibiotikakur og at Inger og jeg ble igjen på hotellet, mens Merete og Sunniva dro til Kairo.
Det var vel også omentrent her, på dag 3, at det gikk opp for meg at jeg måtte øke matinntaket hvis det skulle være noe igjen av meg når jeg kom hjem igjen. Det var veldig varmt, og kroppen rant ustanselig. Jeg prøvde. Jeg økte. Jeg fikk til. Og! Jeg holdt det gående igjennom resten av ferien. Jeg er stolt.

jeg spiste fløteis.

Dag 4, Onsdag.  Mens Merete og Sunniva var i Kairo, så pyramidene og gjorde alle de tingene Inger og jeg egentlig skulle vært med på, lå vi langflate ved bassengkanten og smurte oss inn i litervis med solkrem, gjorde tapre forsøk på å drikke nok vann og hadde det, tross alt, veldig okei.

På kveldstid kom vi frem til at vi skulle driste oss inn til det turistifiserte og relativt omtalte Naama Bay, noe som var et kapittel for seg selv. Naama Bay er stedet man reiser til hvis man er ute etter festligheter og jeg antar det er det mest kjente stedet i Sharm El Sheikh. Et bysted fullpakket av slitsomme selgere som vet hvordan de får turister til å kjøpe ting og tang, gale mannfolk og all verdens tull.

Vel, vel. Inger og jeg gjorde et forsøk på å ta en taxi, trodde vi skulle bli kidnappet (noe som bare er tull siden de ordentlige taxiene der er veldige greie), ble snytt for i alle fall 40 L.E og var fullstendig utkjørte da vi til slutt kom oss tilbake til hotellet på kvelden. I løpet av de få timene vi tilbrakte i Naama Bay, var Inger og jeg blitt søstre, begge godt gift med hver vår fantastiske ektemann, bodde i hver vår lille, men trivelige leilighet og hadde ei lillesøster på 10 år.

Det er utrolig hvor mange historier som ramler ut av munnen når det løper mannfolk etter en og skriker: "JEG ER SINGEL!!!!!!!!!"

Dag 5, torsdag. Merete og Sunniva var vel tilbake, vi ble invitert på coctailgreier ved bassengbaren, Inger og jeg tok Merete og Sunniva med inn til Naama Bay. Igjen. Vi var alle enige i en ting: "Jeg tror ikke jeg villle vært like fornøyd med denne ferien hvis vi hadde bodd i Naama Bay."

Dag 6, Fredag. Vannpipe for første gang!


Dag 7, Lørdag. Snorkletur til nasjonalparken Ras Mohammed, et fabelaktig sted for folk som liker å dykke/ snorkle. Ingen av oss hadde snorklet noe særlig før (...om man da ser bort fra plaskingen ved strankanten i Hellas i snorkleutstyr som tar inn vann, kjøpt på en dingledangle butikk ved siden av hotellet), så vi var veldig spente. Det var en veldig fin tur. Å snorke i rødehavet er som å svømme i et akvarium; fisker i all verdens farger og fasonger, korallrev og hva som nå enn måtte være under havet.


Hotellets egen strand som ligger noen minutter unna hotellområdet. 

Dag 8, søndag. "Annika - får vondt -i - magen - dag" og  "Gå - tilbake - til - barndommen - dag" med badeland. Siden vi kom så sent på ettermiddagen (bevisst valg, det var fryktelig varmt), fikk vi badelandets fotograf helt for oss selv. Mange fine bilder! Kvelden ble kastet bort, bokstavelig talt, på et idiotisk "1001 nattsshow", på et sted som så fint kalles FANTASIA. Er ingenting å si om det, MEN: hvis noen av dere har planer om å dra til Sharm El sheikh, IKKE ta turen innom FANTASIA. Det er ikke verdt det.


Og, like før kveldstid, gjett hva? Jo. ANNIKA får mageproblemer.

Inger og jeg klistret opp en lapp på do-døra vår.

Dag 9, Mandag. Jeg vet ikke hva de andre gjorde, men jeg, vel, jeg spiste, sov, satt på do og drakk elektrolyttblanding med jordbærsmak for å få kroppen på plass igjen.


Dag 10, tirsdag. Kamelridning i ørkenen, møte med Beduinene - et folkeslag som lever i ørkenen, se solnedgangen, gjøre forsøk på å "bake" beduin - brød og sitte rundt leirbålet sammen med folkeslaget under stjernehimmelen. Bittelitt mer om beduinene kan leses her.
Utrolig spesielt. Jeg har aldri opplevd noe lignende.




Dag 11, onsdag. Tur til Kairo! Inger og jeg måtte naturligvis også til Kairo, selv om vi var nødt til å betale hele turen på nytt. Jeg trosset dårlig - mage - panikk, ba til Gud om at alt måtte holde seg stabilt - i alle fall de seks timene vi skulle sitte på bussen tur/retur Sharm El Sheikh/Kairo og dro av sted til Kairo med buss 0140 natt til onsdag. For en opplevelse! Til tross for ekstremvarme, stygg mat, masse svette, klam luft på Det Egyptiske Museum, lite søvn og mye sitting, var det helt utrolig.
Vi trasket inne i Kheops pyramiden, dronningpyramiden, så Sfinksen, skattene til Tut Ankh Amon og fikk massevis med fine bilder.

nilen



Dag 12, 13 og 14 (torsdag, fredag & lørdag)
solsleiking, shopping og pruting i Bazaarene, vannpiper, coctails og andre koselige ting. 


Og så... dro vi til Norge igjen.


Egypt anbefales!!! Er ikke så skummelt og skrekkelig som folk skal ha det til; gjelder bare å ta sine forhåndsregler, huske på antibakk, lese litt om landet før man drar og være konsekvent på hva man spiser. Vel, jeg ble jo syk likevel da - men jeg var heldigvis den eneste. Dessuten er det veldig varmt på sommeren, så... tror nok ikke at det er så smart å reise senere enn juni hvis man har planer om å overleve. OG man MÅ klare å holde næringsinntaket/væskeinntaket oppe når man reiser til et slikt sted, ellers blir hele ferien ødelagt.

Egypt igjen? Ja, definitivt. Sharm El Sheikh? Ja, men ikke Naama Bay. Kjøp all incl. - veldig, veldig bra. Uten det, tror jeg ikke det ville gått så greit som det gjorde, og det sparte oss for mange av de småproblemene med hvor man skal spise og dadidadida.
Og for all del: IKKE dra på FANTASIA!
søndag

Status: pålogget.

Jeg har beina godt plantet på velkjent Nord - Norsk jord, klimaskiftet og temperaturfallet på i alle fall 30 varmegrader har gitt meg et kraftig sjokk, og jeg er nok en gang hjemme hos mamma og pappa. Har hatt en veldig, veldig fin ferie! Bilder, oppdatering og diverse kommer i løpet av morgendagen.
lørdag

Status: frakoblet.

Lørdagen kom og lørdagen forsvant. Pooof.
Etter en tur i byen sammen med lillesøster, sutring på sofaen over vond og rød hals, øyne som sved, surkete humør, kuldesjokk av uviss årsak, hetestokter av uviss årsak, halvhjertet ryddning på rommet, flere runder på stuegulvet mens det store spørsmålet "HVA SKAL JEG REISE I???" plagde livsskitten ut av alle og enhver her i huset, pirking hit og dit med alle mulige duppeditter, flytting på saker og ting - er kofferten ferdigpakket og jeg er omentrent så klar som jeg kan bli. Tror jeg. Reisen i morgen kommer til å være forferdelig lang, men siden formen av en eller annen merkelig grunn har kommet seg betraktelig utover kvelden, er jeg nesten sikker på at det vil gå greit.
Plukke opp Inger og Sunniva hjemme hos dem litt over 07, flyplassen 0730, fly til Gardermoen 0830 med ankomst 1 time og 50 minutter senere, ventingventingventingventing, fly til Egypt 1445 og ankomst... 2100. Det kommer til å bli en lang dag. Dessuten slår jeg på stortromma og starter feriens utfordringer med å spise en heidundrende frokost som jeg ikke har valgt selv, nemlig...: frokosten de serverer på alle SAS avganger før klokken 0900. Og er det noe som er vanskelig, ja, så er det det å ikke ha muligheten til å bestemme selv hva man skal putte i munnen.


Jeg gleder meg i alle fall til å tilbringe 14.dager med noe i denne duren:


i stedet for.... 14 dager.... med...




Så. Farvel for nå.
Er tilbake 27.juni!
fredag

Fredag.

Ventemodus, ventemodus, ventemodus. 
Hele kroppen min verker - halsen (SPESIELT HALSEN), øynene, hodet, musklene. Alt. I perioder har jeg vært og er plaget med sånne trivelige svimmelanfall, slike som bare plutselig er der og får verden til å snurre, blender øynene med et tåkeslør og gir magen lyst til å vrenge seg. Jeg hadde et slikt i dag. Koselig. Håper virkelig at
jeg er i toppform på søndag; har... totalt 7 timer på fly fremfor meg + noe venting på Gardermoen. Men det går nok greit.

Dessuten fikk jeg meg en overraskelse i formiddag. Mens jeg satt på den stasjonære dataen, spilte The Sims og prøvde febrilsk å la timene gå av seg selv, ringte telefonen. Det viste seg å være et kvinnemenneske som jobber på poliklinikken her i byen!!!!! Selv om hun bare ville vite om jeg hadde en fastlege her og hva den eventuelle legen heter, holdt jeg på å falle av stolen. Tenke seg til. Hvis jeg er heldig, blir det snart orden på saker og ting. Det nytter tydeligvis å purre på både det ene og det andre - gjør man ikke det, blir man muligens stående i evigheter uten å få svar på noen verdens ting.
Ja, og så var jeg hos den nye fastlegen min i går. Det gikk veldig bra og jeg fikk et godt førsteinntrykk av henne, noe som har fryktelig mye å si for meg i slike sammenhenger. Det skal ikke så mye til før jeg mister tillitten til fagfolk/leger/behandlere som skal "hjelpe" på en eller annen måte og når den er borte, vel... da er det vanskelig å hente den frem igjen. Uansett. Denne nye legen min virker foreløpig som ei dame med noe mellom ørene, takk og lov.

Jajajaja. Og ellers er det fint lite. Som sagt er jeg ikke helt i slaget, så.... nå er det vel egentlig bare en ting å gjøre: gjemme seg bort under dyna, trekke ned rullegardinen og stenge verden borte for noen timer.

Elske det umulige.


"I tiden etter,
dagen som gikk
ble hun til i timen før et øyeblikk"
torsdag

Sommer i Tromsø.

onsdag, tidsfordriv på en herlig dag i juni.
Du vet det er sommer når...

du går ut av huset, optimistisk og klar
for en spasertur ut i finværet med vinterjakka på

beskytter deg mot regn og eventuell sludd som måtte komme
med en gjennomsiktig paraply med rosa prikker

besøker barneskolen 
og husker hvilke snurredingser det er best fart i

klatrer på ødelagte husker
og er overbevist om at det er en av de
små, fantastiske gledene ved å ha skolefri 
(...jaja, for de som går på skole...)

smiler til tross for kulden
og har på seg en jakke som har en 
krøllete kant

finner ut at stedet der man pleide å bade som liten
egentlig ikke er noe særlig til badeplass,
men likevel har et snev av sjarm

dingler med beina
og dikter herlige, muntlige dikt
om været, bading og krampe

bestemmer seg for beholde klærne på
og utsette årets første bad til sydenturen i neste uke

tar noen bilder av stedet der man dro på
fjære - utflukt i barndommen

lurer på når snøen forsvinner

plukker hestehov

som alltid....
er et sikkert tegn på at det er sommer

!!!!!


NEI NÅ ALTSÅ VOL. II: MÅTTE SYSTEMET TA SEG EN BOLLE.

Siden jeg kom tilbake til Tromsø, har jeg vært i ventemodus. Ventet på svar fra poliklinikken her i byen, fra nav, kanskje noe fra Bodø (det er naturligvis for mye å håpe på, siden jeg ikke er i systemet deres lengre, time hos tannlegen, fastlegeskifte, svar fra fylkeskommunen, treningstimer, posten, mobiltelefon, tilleggspakken til the sims (høhøhøh...), at folkene rundt meg skulle få sommerferie - jeg har stort sett ventet på alle ting. Men det er greit. Da har jeg i alle fall hatt noe annet å tenke på. Problemet med venting er bare det at... når man venter på viktige ting som f.eks poliklinikkgreia, virker det som det aldri kommer. Foreløpig har det sett veldig dårlig ut. Når det kommer til det og systemet og hele pakka, begynner jeg nesten å lure litt på om jeg i det hele tatt er noen steder. Og før jeg kommer i gang med en ny behandler/et slags behandlingsopplegg eller gudene må vite hva, må papirene, henvisninger og tull igjennom en evinnelig lang vurderingsprosess. Ting tar tid. Ting tar jævelig lang tid. 

Uansett. Før helga kom jeg frem til at jeg var nødt til å ringe til den hersens poliklinikken i byen for å forhøre meg litt om hvordan ting lå an. Det er aldri enkelt å purre på svar, men etter noen runder hit og dit, har jeg forstått at man faktisk må gjøre det. I alle fall noen ganger. Svaret fra Tromsø ble ikke helt det jeg hadde forventet og resten av den mandagen var jeg fryktelig forvirret, sur og alt som hører med. Kort sagt: humøret var på bunnen. Innlegget kan leses her.
Fortsettelsen på dette tullet fortsetter slik: etter hundre forsøk på å få tak i noen mennesker på DPS'en i Bergen (dette er fortsatt på mandag), fikk jeg endelig kontakt. Svaret jeg fikk der var fryktelig trivelig: "den henvisninga ble sendt 19.mai. 19.MAI???? På mandag var det omentrent 19.dager siden, og det tar ikke så lang tid å få sendt noe fra et sted til et annet. Og siden alt, etter det jeg fikk beskjed om, blir registrert forløpende, syntes jeg det hele var fryktelig merkelig. Joda. Jeg fortsatte med telefoneringen og havnet til slutt hos et eller annet menneske som er noe så fint som lederen for psykiatrisk etterellerannet greie i Tromsø og omegn. Selvfølgelig kunne ikke hun heller fortelle meg noe. Nei, så det var ingenting. Jeg så for meg at henvisningen hadde forsvunnet i posten, at diverse opplysninger om meg flakket rundt i hele landet eller hadde havnet i en makuleringsmaskin. Det hadde ikke forundret meg. 

Åh, så sint jeg ble. Rasende. I går tok pappa igjen kontakt med folkene i Bergen via mail, og fikk et svært fint svar.
"Vi beklager at søknaden som var skrevet og antatt sendt 19/5,  først ble sendt idag".
Grunn:  ..."Årsaken er  mest sannsynlig omlegging av vårt datasystem rundt det gjeldende tidspunktet som har skapt en viss uorden." 

Akkurat, ja. Jeg vet ikke hvor mye man kan stole på det. For alt jeg vet, er det bare ei håpløs unnskyldning de legger frem fordi de ikke har gjort som de skal. Det kan selvfølgelig være sant, men etter diverse opplevelser med både det ene og det andre, blir man usikker. Hvordan kan man egentlig skylde på datasystemet når henvisninger blir sendt pr.post? De har i alle fall blitt det frem til nå og jeg vet ikke om ting PLUTSELIG har forandret seg, til tross for at vi lever i en verden der elektroniske duppeditter blir brukt til alt. Nei, jeg vet ikke, jeg. 

Det ser ut til at jeg må vente en god stund til. Er jeg heldig, får jeg kanskje svar på alt sammen før det blir jul. Det ville vært fint.



onsdag

Sommerferie, dag: 27 (tror jeg).

Jeg gjør et forsøk på å pakke ned ting i kofferten min. 
Det ser ut til å være et håpløst prosjekt, siden jeg ikke aner hva jeg skal ta med meg.
Etter at jeg har reist mellom Fredrikstad - Tromsø, Tromsø - Fredrikstad, Bergen - Fredrikstad
Fredrikstad - Bergen store deler av 2009 og.... 
Bergen - Tromsø, Tromsø - Bergen i løpet av 09/10, kan jeg trygt si at jeg er lei av
å pakke kofferten. Det er riktig nok en viss forskjell mellom å pakke fordi man må
og det å pakke sakene sine fordi man har lyst til å gjøre det. Lyst til å reise et sted,
men det uansett mindre morsomt. Ja, ja. Gleder meg til alt er på plass, kofferten er
lukket igjen og sendt av sted med flyet!!!!


... 

livets nødvendigheter er på plass. Dette veier selvfølgelig et tonn,
og jeg krysser fingrene for at kofferten min ikke blir lettere overvektig.

og ellers....
... trasker jeg rundt i huset i ført lillesøsters stygge tøfler
som hun ikke bruker lengre.
Jeg liker dem likevel. 

 Jeg har byttet ut det gamle skingreia jeg hadde klæsjet på laptopen min,
og erstattet den forrige med en ny en.

jeg leser i den fine boka jeg ga mamma og pappa til jul
(en sak jeg kjøpte fordi jeg hadde lyst på den selv)

og...
Pondus! Jeg har delvis tatt opp min gamle interesse for tegneserier. 

har endelig fått denne greia til å fungere som den skal

sist, men ikke minst:
prøver, så godt det lar seg gjøre,
å ta alle tingene som skjer med et smil og et snev av optimisme.
Fokusere på det positive. Tenke på alt som er fint i livet mitt.
Alle de tingene jeg setter pris på. Alle de gode tingene som 
skjer for øyeblikket og som kommer til å hende fremover.
Det er mye.
 
dessuten skal jeg treffe Katinka som jeg ikke har sett på evigheter i ettermiddag.
Jeg gleder meg! 


























tirsdag

Egypt, yoga og dadidadida.

Selv om jeg er kaputt, øyenlokkene henger helt ned til brystet og jeg tvinger meg selv til å være våken i noen timer til - antall søvntimer er noe begrenset, har det vært en veldig fin dag. Den begynte ikke så alt for bra; jeg sto opp med feil fot og vurderte å utsette kinoavtalen med Kine og gi blaffen i yogatimen jeg booket meg inn på for flere dager siden, men etter noen runder med meg selv samt konstruktiv tankegang og fornuftige tanker, kom jeg frem til at det er bra for meg å dra ut. Jeg vet alt for godt hvordan ting er og blir når jeg blir sittende inne store deler av dagen.
Så jeg dro ut. Jeg dro på formiddagskino sammen med Kine, så Sex & The city 2, lo litt, smilte, spiste middag mens jeg raste igjennom byen for å rekke yogaen og vrengte kroppen i allverdens merkelige, mindre behagelige, men likevel givende stillinger i en times tid. Jeg tømte hodet for all dritten som dukker opp i hytt og gevær, og greide til og med å slappe ordentlig av under avspenninga som alltid foregår på slutten av timen. Det fine med yoga og pilates er følelsen jeg får etterpå. For meg er den typen trening det jeg liker å kalle åndelig føde eller sjelsrenselse. Etter en slik time har jeg det alltid bedre med meg selv. Terapi som virkelig fungerer.

Apropos yoga... mamma kjener/jobber - noe i den duren, sammen med ei dame som hadde spiseforstyrrelser i mange år. En eller annen gang i løpet av den tiden hun var syk, begynte hun å trene yoga. Mamma fortalte en gang at denne dama sier at det var en av de tingene som var med på å gjøre henne frisk. Kanskje er det noe i det. Det hele dreier seg om egenfokus, kropp, sjel og sånn. En type trening jeg virkelig anbefaler.

Hvordan det prosjektet mitt med å gå opp i vekt på egenhånd går, vet jeg egentlig ikke, men jeg prøver hardt. Det fine med alt som er akkurat nå, er det at jeg er fullstendig klar over hvordan ting er og jeg er, tross alt, veldig flink til å utfordre meg selv. Akkurat det er jeg fornøyd med, noe som er rett og rimelig. Det skal ganske mye til for å akseptere ens egen tilstand, det er krevende å se ting fra riktig perspektiv og det er vanskelig å innse ting og tang. Men jeg klarer det! Jeg greier det!

Og ellers har jeg begynt å pakke litt. Jeg er ganske sikker på at jeg har handlet alle greiene jeg trenger til de neste to ukene. Næringsdrikker, matboks (!!!!!), antibak, after sun, bikini overdeler + underdeler, solkrem med høy faktor, diverse, diverse og diverse. Det eneste jeg mangler nå... er en enorm solhatt og et klesplagg som sitter så løst som mulig - slik at jeg overlever både kamelridning i ørkenen og en hel dag i Kairo. Pyramider, Sfinksen og byvandring med markeder og gudene må vite hva som står på programmet. Hele turen kommer til å bli fryktelig varm, men det gjør ingenting.

Nå venter jeg bare på at søndagen skal komme. Er ikke mer enn fire hele dager til jeg reiser! 14 dager i Egypt sammen med jentene mine. Snorkling i rødehavet, delfinshow, badeland, soling, bading, heteslag og alt som hører med. Utfordringer på alle områder; både når det kommer til væskeinntak, matinntak, ukjent mat og alt det der, men det er slike ting man vokser på. Av alle steder jeg har vært, tror jeg at det kommer til å bli den mest spennende, krevende (selv ikke to uker på farten i Irland kan måle seg med det???) og for håpentlig vis, en av de beste feriene i løpet av mitt snart 20 årige liv.







mandag

Nei, nå altså: SYSTEMFEIL.

Ja, og så fikk jeg meg plutselig til å ringe den hersens poliklinikken.
"Hei, det er Annika A. som ringer," sa jeg, presenterte meg selv så godt det lot seg gjøre og prøvde å holde stemmen i sjakk for å skjule nervøsiteten som fylte hele meg.
"Ja, goddag," svarte dama i resepsjonen.
"... Jeg bare lurer på en ting..." presset jeg frem.
"Ja?"
"Jo... i begynnelsen av mai skal det ha blitt sendt ei henvisning fra en DPS i Bergen...."
"Hva er fødselsdatoen din?" spurte hun.
Jeg ramset opp fødselsdato, personnr., gjentok både etternavn og fornavn i riktig rekkefølge og ventet mens kontordama trykket inn informasjonen på datamaskinen i den andre enden av telefonen. Taste, taste.
"Hva var det du sa den DPS'en heter?"
Jeg gjentok det også. Blablablablabla. Dadidadida. Etter noen minutter fikk jeg det svaret, beskjeden jeg ikke hadde forventet å få. Ikke i det hele tatt.
"Nei..." sa hun, "det er ikke kommet noe hit. Vi pleier å se over slike henvisninger fortløpende og alt blir registrert i databasen."
"HVA?????"
"Ja. Det eneste som er registrert på deg her," sa hun og fortsatte å snakke etter en liten pause: "er noe som kom i 2009. Men det regner jeg med du har fått svar på for lenge siden."
For all del. Det var den greia med å få ordnet en form for oppfølging sist sommer da jeg skulle være borte fra Capio i fem, seks uker og den daværende behandleren min mente at det ikke var så dumt. Beskjeden den gangen var: Avslag. Vi anser det ikke som hensiktsmessig å sette i gang et tiltak. Det er 18.måneders (eller hva det nå enn var. Uker kanskje? Husker ikke) ventetid. Den gangen var det greit. Jeg forsto det; skulle være mye bortreist den sommeren og fem, seks uker går tross alt fort. Sånn sett var det ikke store poenget i det. MEN NÅ? Jeg skal være her i et år til. Et år som sikkert ikke blir så ille som jeg tenkte før jeg tok avgjørelsen.

"Åh," sa jeg. "Det skulle vært gjort... Og det skulle stått at det måtte komme i gang så snart som mulig."
"Du får kontakte de som skulle sende den henvisningen."
"Jeg får vel det. Takk skal du ha," sa jeg. Man takker selv om man ikke får det svaret man vil ha, bare sånn for høflighetensskyld selv om man, bokstavelig talt, har gråten i halsen. Gudbedremegveloghurramegrundt. Drit og dra. Hva er det for noe? Hvorfor i alle dager er det ikke blitt sendt ei eneste henvisning fra Bergen???? Er det sendt feil? Burde ikke være mulig. Det er bare en slik poliklinikk i Tromsø og det skal jaggumeg ikke mye til for å finne både adresse og telefonnummeret til stedet. Etter jeg hadde ringt og klaget min dypeste fortvilelse og nød til pappa, fant jeg frem telefonnummeret til DPS'en i Bergen. Selvfølgelig tok ingen telefonen.

Jeg har bare en ting å si (samme frase som broren min bruker hele tiden): Måtte alle sammen ta seg en bolle. To tette og ei bade hette. Ett smell og så er det kveld. Jeg må dessverre meddele at jeg, akkurat nå, ikke ser noe til et slag, så er det dag.

Å leve livet, plan A, B og alt som skal gjøres.

 
And she dreams she's dancing
Around and around without any cares


Jeg har ting jeg må gjøre. Ting jeg burde gjøre. Nødvendige og fornuftige ting som kan være greit å få ordnet - kabalene, systemet, rotet ordner seg ikke alltid helt av seg selv. Som regel må man gjøre noen tiltak, sparke seg i rumpa og få fingeren ut. Det er bare det at det i blant ikke er så mye annet enn et uendelig ork.
Telefon til legen jeg hadde i Bergen; jeg har fortsatt ikke fått en bekreftelse ang. medisiner som jeg ba om da jeg var hos legen sist. Siden jeg skal reise til et land utenfor EU om ikke mange dager, må jeg ha med meg en slik greie som bekrefter at jeg, lovlig, har med meg noen hvite som smaker solbærdritt. Diverse land er strenge på slikt, noe som er forståelig. Jeg må ringe poliklinikken her i byen for å høre hvordan det går med behandlingsprosessen av henvisninga som ble sendt tidlig i mai. Fortsatt ikke noe svar, til tross for at den gamle snakkedama mi skal ha skrevet at jeg måtte komme i gang med noe så snart som mulig. Purring. Jeg er ikke så glad i å mase om slike ting - følelsen av å kreve noe og alt det der, men om man ikke gjør noe selv, skjer det ofte ingenting. Jeg skal ringe IKS for å forføre meg litt om den leiren i sommer, hvilket kurs som er anbefalt og sånn. Står riktig nok på nettsidene deres at kurset som så fint heter Når følelser blir til mat, anbefales hvis man ikke har tatt det før, men jeg har ganske mye innputt der. Ikke at jeg tror at man får NOK innputt på den biten, men likevel.

Dessuten må jeg pakke. Jeg reiser på søndag. Og jeg må komme meg på apoteket for å kjøpe solkrem, alt annet man trenger til en tur til ekstremt varme strøk og næringsdrikker. Fornuften forteller meg at det ikke er så dumt å pakke ned noen flasker med den smørja og det er en viss sikkerhet i å ha slike med seg. Hvis plan A (spise, noe jeg foretrekker fremfor å drikke den) ikke går optimalt, noe som ikke alltid er så greit når man reiser utenlands, er det alltig greit å ha en plan B. Regninger må betales.
Jeg er trett. Jeg burde sove; helga har vært utrolig bra, men jeg er litt på etterskudd når det kommer til søvn. Selv om det tar på, gjør det ingenting. I hver eneste våkne time har jeg levd for det livet er verdt, og jeg har hatt det slik at de gode følelsene har overmannet alle de kaotiske. Det finnes ting som er sterkere enn alt som ikke er okei. Gode ting. Fokuset har vært der hele tiden og jeg har ikke ord for hvor godt det føles.

Burde, burde, burde. I første omgang skal jeg spise lunsj og så tar jeg resten der fra. Like greit.
lørdag

Kritiske tilstander.

Lillesøster og jeg sitter i stua; jeg plassert i den vanlige skinnsofaen på min faste plass i den samme stillinga som alltid og hun i en av de grønne, gamle og mindre pene lenestolene som vi har hatt i et halvt århundre og vel så det. Hun sutrer over mangelen på ting å gjøre her i byen, fridagene hun har fått på grunn av streiken og jeg prøver så godt det lar seg gjøre, å forklare henne at det er slik jeg har det hver eneste dag. "Nå skjønner du hvordan det har vært i tre uker."Tre uker siden jeg sluttet på skolen, tre uker med omentrent NADA - joda, det har vært noen ting her og der, men på dager som virker helt tomme, glemmer jeg at det faktisk finnes tider der jeg gjør noe av det jeg liker å se på som fornuftig. Ja, ja. Dagene har gått på et vis likevel. Det går fremover. Heldigvis.
Mens vi sitter i stua, diskuterer og vurderer om vi skal ta oss en tur til Jekta, et kjøpesenter som ligger på Langnes (det sier helt sikkert ingen verdens ting) for å handle noen greier, sukker Sandra og forteller at hun må få tak i nye sommerklær.
"Jeg trenger en ny bikini," sier hun. Bikinijakt er noe av det verste som finnes. Det er den samme smørja hvert eneste år og det er vanskelig å finne noe som er pent og som sitter som det skal. Ikke svart - for kjedelig, ikke for spraglete, ikke hvit fordi det innebærer en viss risiko for gjennomsiktighet og blablabla. Samme greia. Jeg løfter opp øyenbrynene slik at jeg får slike pene rynker i panna, ser ut vinduet og deretter på henne: "Nei, det gjør du ikke." Det er 5.juni og snøen daler ned fra himmelen. Store, hvite snøfiller som legger seg på bakken og på fjellene, og som, etter en stund går over til regn, før det igjen skifter om til snø. SNØ! Hva i alle dager er galt med denne byen? Hvor ble det av de fine dagene med tjue grader? Og hvordan kan det snø når det liksom skal være 4 plussgrader ute? Aner ikke. Jeg synes synd på trekkfuglene som har kommet tilbake fra sør, begynt å bygge reir og lever i håpet om at de varme dagene kanskje skal komme tilbake. Lykke til med den. Dessuten er jeg usikker på om fuglene kommer til å overleve. For alt jeg vet, kommer det til å gå en epidemi med fugledød. Er vel en smule begrenset hvor lenge slike kan holde ut, når jeg selv holder på å fryse i hjel.

*

Jeg har tatt den ene vinterjakka mi frem fra boden i underetasjen, men vurderer for øyeblikket å ta frem dunjakka også. Det er midre gode tilstander her og det hele minner meg om overgangen fra høst til vinter. Med andre ord: det er virkelig mye å rope hurra for her. Ellers... har jeg stilt opp for pappa og løpeklubben han er med i og stått rett opp og ned i ført et lass med klær samt en gul refleksvest på en slags post. Vakt for Eidemila som går av stabelen en gang i året. Dagens gode gjerning.
Dessuten har vi ordnet dataskjermen til den stasjonære pc'en, den har vært ute av funksjon en stund og jeg har brukt noen hundrelapper på den nye tilleggspakken til The sims. Nå er det tilbake til den virtuelle verdenen jeg graver meg ned i med jevne mellomrom. Tatt været i betrakning, kan jeg gjøre det med god samvittighet.
fredag

Fornuften taler.

I går hadde jeg en fin opplevelse. Jeg spiste yoghurtnøtter uten å få dårlig samvittighet, knasket bananchips (sånne man finner i blant annet frokostblandinger) for harde livet og lot det være med det. Bananchips i frokostblanding er et populært innslag her i familien, så jeg synes nesten litt synd i dem når de evnt. bestemmer seg for å spise noe sånt til frokost eller en annen gang i løpet av dagen. Jeg har nemlig spist opp alle sammen. I alle fall nesten.
Joda, verken hodet eller følelsene henger helt med, Elefantstemmen er der den føler for å være, men likevel, likevel var det ingen tanker som dominerte. Jeg prøver. Jeg prøver virkelig å utfordre meg selv på så mange måter som mulig, men når sant skal sies er det ikke veldig enkelt. Grunnen til disse handlingene, som mer eller mindre skjer automatisk (!!!) dreier seg kun om en eneste ting: vektoppgang. Utrolig nok. Jeg er riktignok ikke så veldig glad i å skrive om vekt og alt som hører med, men siden det er en del av det å ha et tullete forhold til mat, tenker jeg at det kanskje ikke gjør så alt for mye. Nei, jeg veier meg aldri selv, så jeg har ikke en fjerneste anelse om hvor landet ligger, noe jeg, bokstavelig talt, synes er ganske skummelt. Jeg har blandede følelser for bekreftelse eller uvitenhet, spesielt siden jeg er i en fase der det fortsatt er viktig å ta en titt på de evinnelige tallene en gang i blant. Men... jeg må innrømme at jeg synes det er greit at legen sjekker det, slik at hvis det skulle være et tilfelle at ting går feil vei, kan jeg få noen spark i baken og komme meg inn på rett kjør. Av erfaring, vet jeg at det er vanskelig å komme seg på plass igjen helt på egen hånd. Noen ganger kan det være greit å få det slengt sannheten i ansiktet. Ja, jeg vet konsekvensene og alt det der, men likevel forekommer det at fornuften takker for seg og man trenger noen innspill utenfra. Selv om jeg alt var motivert da jeg kom til Capio, fylt med håp, drømmer og kamplyst, var det jeg ble fortalt da jeg var i Bodø, desember 2008, med på å få meg til og forstå mange ting.

Greit nok. Så, for tiden driver jeg med et relativt ensomt forsøk på vektoppgang. Hvor vellykket det er, vet jeg ikke, men det viktigste er at jeg prøver. Jeg har ikke lengre den skrekkelige trangen til å få ting til å gå nedover, noe som er veldig fint. Faktisk er det å vite, se og innse at ting er litt på halv åtte, skremmende. Det gjør meg livredd. Bare tanken på et tilbakefall er nok til å få meg til å stortute. Usikkerheten, ustrukturerte hverdager, mangelen på planer og alt det der, blir ikke mer enn noen småbagateller. Nei, jeg kan ikke tenke meg noe verre enn en liten svipptur tilbake til 2008. Til tider er det lett å se tilbake på det som en gang var, innbilde seg selv om at det kanskje ikke var så skrekkelig som jeg tenker meg, men det er bare håpløse og idiotiske tanker som ikke fører til noe godt. Bare det å sette seg ned i fred og ro, kanskje bla litt i dagbøker, ta en titt på noen bilder og ikke minst lese her, i bloggen, minner meg på hvor ille det har vært og hvor mye jeg har kjempet for å komme meg tilbake til livet. Leve. Det er ikke verdt å falle tilbake. For hva er det godt for? Hva er vitsen i å bruke alle leveårene på noe som ikke er verdt noe som helst? Spiseforstyrrelsen er riktignok en slags trygghet til en viss grad, men hva betyr trygghet i en kortere periode, hvis man ikke kan ha noen gleder i livet? Jeg hater spiseforstyrrelsen. Jeg hater den av hele mitt hjerte og jeg nekter å la den ødelegge livet mitt. En kropp, en tilmålt tid, et liv. Man velger ikke å bli syk, men man kan velge å ikke gi opp. Man kan velge å leve. Man har muligheten til det, selv om det er vanskelig å komme seg tilbake. Uansett... når man har fått smaken på livet, når man har vært ruset på gode dager uten dominerende tanker, går det plutselig opp for en hva man har gått glipp av. Det gjorde i alle fall jeg. Og jeg nekter, jeg nekter å bruke flere år av livet mitt til å surre rundt nede i det, unnskyld språkbruket, forjævelige helvete.

Ja, så jeg prøver altså. Jeg vet ikke om det går. Jeg vet ikke om jeg får det til. Jeg vet ikke om jeg greier. Og jeg håper virkelig, virkelig at jeg får det til. En av grunnene (det er mange andre også!!!) for at jeg prøver så godt det lar seg gjøre, er fordi jeg, Merete, Inger og Sunniva reiser til Egypt om nøyaktig 8 hele dager. Det blir forhåpentligvis en fin 14dagers ferie, men for at det skal bli det, for at det skal bli en fantastisk opplevelse sammen med noen av de menneskene som betyr mest for meg i hele verden, er jeg avhengig av å øke alt som kan økes av inntak av omentrent alt sammen. Egypt er skrekkelig varmt om sommeren. Jeg gleder meg veldig. DET MÅ GÅ. DET SKAL GÅ.
Noe av det som er vanskelig med undervekt og meg, er det at jeg har problemer med å komme meg opp igjen. Men jeg prøver, jeg prøver, jeg prøver og jeg vil så veldig greie det alene. Når sant skal sies, hadde jeg det bedre med meg selv for noen måneder siden da ting var litt mer stabilt. Tingenes tilstand er ikke SÅ ille, ikke så forferdelig dårlig at det er alvorlig på noen som helst måte, men likevel. I dag ser jeg at jeg hadde det bedre med meg selv. Og med de tankene i hodet, evinnelige forsøk på å holde fast i dem, har jeg nok en gang bestemt meg for å komme meg tilbake dit.

Går det ikke, får jeg det ikke til - nei, da er det bare en ting å gjøre. Uansett hvordan ting er og blir, har jeg bestemt meg for å snakke med legen min om mange ting. Jeg skal ordne slik at jeg får en time hos ernæringsfysiolog og det til tross for at jeg ikke er så glad i kostlister. Det gikk ikke så bra i 2008,  ting ble nesten forverret, MEN så må jeg fokusere og tenke på at jeg er på et helt annet sted nå, enn det jeg var. Det er verdt et forsøk.

Og ellers? Nei. Selv om mange av formiddagene suger, som vi sier på godt Nordnorsk, lever jeg. Flere fine ettermiddager, håp som aldri dør, fine små ting og mye annet gjør slik at dagene ikke blir så verst. Dessuten har jeg faktisk meldt meg på den sommerleiren som IKS arrangerer. Det kan bli veldig interessant.
torsdag

Sånn går dagene.

                                                                        

  Sommerferie
                                                                                dag 22.

I går hadde jeg en frytkelig dag. Da mamma var kommet hjem, det nærmet seg middagstid og "SUKK. STØNN. DRITT. RYK OG REIS," samt andre trivelige gloser, var det eneste som ramlet ut av munnen min, forsto jeg at hvis jeg ikke bryter dette elendige mønsteret med å tilbringe store deler av formiddagen på den svarte skinnsofaen i stua, kommer jeg til å gå inn i en alvorlig depresjon. Det store problemet er at desto mindre jeg gjør, større blir tiltaksløsheten. Man blir fryktelig sliten, utmattet og lat av å ikke gjøre noe. Når jeg tipper over på den siden, noe jeg for lenge siden har gjort, blir jeg også en smule sinna, irritabel og det meste virker fullstendig meningsløst. Heldigvis er det ikke sånn hele tiden (TAKK OG LOV).
Skolene har gått ut i streik, lillesøster har fått fri, men broren min må, til tross for streiktullet, gå opp til eksamen i de maritime programfagene sine i morgen. Da vi satt ved middagsbordet i går ettermiddag, sukket han og sa: "Livet er ikke rettferdig." Det hadde naturligvis noe å gjøre med den streikgreia, for han, akkurat som mange andre, setter pris på noen ekstra fridager. Jeg satt ovenfor ham, på den andre siden av bordet, hadde tatt frem de vanlige bekymringsrynkene mine og fortsatte med den uendelige sukke-klage-sangen min som ikke så ut til å ta noen andre.
"Kanskje det er nettopp det, det er. Rettferdig. Livet," mumlet jeg. "Karma. Kanskje vi får som vi fortjener." Han så spørrende på meg. "Ja? RETTFERDIG. Kanskje vi får det som vi fortjener." Negativ som jeg var, tenkte jeg først og fremst på meg selv og min egen livssituasjon. Når ting ikke er så mye å rope hurra for, negativiteten slår til for fullt, humøret faller til bunnen sammen med alt annet, er det fort gjort å tenke at man fortjener å ha det sånn. Ingen fortjener å ha det vondt.

Man kan trygt si at det var en svært lite givende onsdag. Redningen ble en tur på kaf é sammen med Merete og Sunniva klokken 22 på kvelden. Det gjorde slik at dagen ble litt bedre, og som det sies: "det er bedre sent enn aldri." Da jeg la meg, la jeg meg i alle fall med en okei følelse. 
Ellers er det ikke så mye å rope hurra for. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ta meg til. Jeg lengter etter skole, etter jobb, etter noe å gjøre - men dessverre kan jeg ikkebegynne å jobbe uten å snakke med nav først. Og nav, vel, de lar vente på seg. Svaret fra poliklinikken lar vente på seg. Bodø sier ingenting. Lillebroren min, som er Pondusfan, sier i blant at han ikke skal bli noe, men gå til nav å få trygd - sånn som Jokke i Pondus gjorde før han til slutt fikk seg en jobb. Det er naturligvis ikke alvorlig ment, men jeg kan ikke noe annet enn å sende ham noen stygge blikk når han legger frem de tankene. Ja, og i tillegg begynne en lang tale om at det slettes ikke er NOE morsomt å motta trygd eller hva man nå enn får fra staten. 

For å slippe nok en reprise av gårdagen og uttallige andre, har jeg bestemt meg for å ta meg ei treningsøkt i formiddag og handle inn noen greier jeg må ha med meg til Egypt. Jeg krysser fingrene for at det blir en bedre dag enn i går, men det skal i grunnen ikke så mye til.



onsdag

To tette og ei badehette.


forandring fryder sa kjerringa og snudde på rundbordet.

sommerferie, dag 21.
Oh, happy days.


Elsk deg selv.


Jeg fant noe på klikk.no sine sider. 







1. Skill alltid på begrepene selvfølelse og selvtillitt. 
Forskjellen mellom selvtillitt lærte jeg for noen år siden da jeg gikk grunnkurs i Helse og sosialfag på videregående. Det har hjulpet meg mye; ved å vite forskjellen på disse to begrepene, har jeg lært å se nyansene på ting og lært litt mer om meg selv.
-          Selvtillitt: Det vi vet vi kan, er gode eller dårlige til. Prestasjoner.   
-          Selvfølelse: Vår opplevelse av hvem vi er og hvordan vi forholder oss til den vi er. Være bevisst på sin egen verdi.

For min del har det alltid vært en fryktelig ubalanse der. Hvis man ser for seg ei vekt, av typen som stjernetegnet vekten har som symbol, har selvfølelsen veid mye mindre enn selvtilliten. Jeg vet hva jeg er flink til, men det jeg føler for meg selv har ikke akkurat vært så mye å skryte av.
2.  Tren på å bekrefte deg selv
-          Hver kveld skriver du ned tre ting som du har gjort bra i løpet av dagen. Er du en person med høyt prestasjonsnivå kan det være at du kanskje for en gangs skyld tok det rolig og ikke gjorde noe som helst. Ta utgangspunkt i egenskaper som modig, sjenerøs, snill og omtenksom. Du trenger ikke være modig hele dagen for å kunne si noe bra om deg selv. Tenker du at du virkelig har tråkket uti det to minutter, kan katastrofefølelsen melde seg. Vri det heller om og gjør to - minutters gode opplevelser til en kanondag.

Fikk en liten tanke om at dette kanskje dreier seg mest om selvtillitt. Vet ikke. Men man kan skrive ned tre ting som er bra med en selv også. Som person. Kanskje man også kan skrive ned noen høydepunkter? Når ting er som svartest, er det vanskelig å se dem, men ofte er det en eller annen liten ting som er fint.
3  Ikke sammenlign deg med andre
Sammenlign deg heller med deg selv, og bli gjerne inspirert av andre. Men du skal aldri føle deg dårlige enn noen andre fordi de får noen ting bedre til.
Ja, her fikk jeg noe å tenke på. Som for eksempel de mindre heldige forsøkene mine på skolegang…

4. Ta valg for egens skyld – ikke andres
-          Velg å gjøre det du selv vil enn å prestere for å imponere andre. God selvfølelse tillater deg å følge dine egne drømmer og ønsker.

-          Friskhetsprosess, for eksempel… 

5. Lev som du lærer
-          Gå igjennom dine egne normer og verdier. Hva er rett og riktig for deg? Så må du gjøre det du kan for å leve etter disse. Synes du at drittsnakk egentlig ikke er ok, men snakker dritt selv, kan det påvirke selvfølelsen din negativt.

6. Vær glad i deg selv
Mange behandler seg selv ille. Men det du trenger er å behandle deg selv som noen du bryr deg om. Trøster du andre i situasjoner hvor de gjør noe dumt, bør du også trøste deg selv i samme situasjon i stedet for å bebreide deg selv. Nyt de 97 prosentene som var fantastiske, og ikke uroe deg over de tre prosentene som gikk i vasken.
I blant er det mindre enn 97 prosent som var fantastiske/gode, men man burde likevel prøve å sette pris på det som var fint. Ikke alltid like enkelt, men er verd et forsøk.

7. Du duger!
Slutt med å føle deg utilstrekkelig. Tenk heller at du er en herlig en som gjør så godt du kan, og det holder virkelig mål. Det er en av de viktigste måtene å forebygge at man blir utbrent. Alle har mål for seg selv, men din verdi fastsettes ikke i hvor raskt du lykkes i å nå målene.
… Redigert. Resten passet ikke.

8 Frigjør deg fra skam og skyld
En riktig god selvfølelse får du ved å frigjøre deg fra å føle skam og skyld. All verdens kriger på jorden er rett og slett ikke din feil, og du trenger ikke bruke tankene dine på dem. Har du gjort noe får og skade eller såre andre, forsøk heller å gjøre det godt igjen. Tilgi deg selv og tenk at alle har gjort noe de ønsker ikke skulle ha skjedd.
Skriv ned det fæle du føler du har gjort på et papir og brenn det opp. Du trenger ikke å stå til rette for en rekke mennesker.
… En gang, på den tiden jeg var veldig destruktiv, skrev jeg ned alt tullet i hodet mitt, stappet det i ei flaske og gikk opp på brua som ikke er så langt fra huset jeg har vokst opp i. Jeg kastet alle dritt – tankene på havet. Det hjalp.

9. Lev nå!
Tren på å være her og nå i stedet for å henge fast i det som er forbi, eller uroe for deg som kommer i morgen. Du kan bare påvirke situasjonen din her og nå. Øv på å nyte livet. Noen lengter etter fredagen og ferie. Bruk heller kreftene på å leve akkurat nå.


Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive