søndag

Jeg gruer meg,

I løpet av uka som har gått har jeg tenkt mange tanker som går i denne duren: "Jaaa... jeg burde vel kanskje finne ut hvor kofferten befinner seg," eller "jeg burde vel kanskje skrive ned referansenummeret til flybillettene mine," eller "kanskje jeg skulle pakke litt. I det minste se over hva jeg skal ha med meg." Men, dessverre, har alle tankene og planene om å begynne den skrekkelige pakkeseansen blitt slått bort med et "Jeg kan gjøre det i morgen. Det er fortsatt flere dager igjen til jeg skal reise....". Nå har det plutselig blitt søndag 25.juli, august nærmer seg med stormskritt og jeg kan ikke utsette pakking, skriving av referansenummer eller noe som helst lengre. I morgen tidlig reiser jeg sørover, mer eller mindre klar for sommerleiren som IKS arrangerer hver sommer. Kanskje mest mindre. Mindre klar. Både mentalt - sett og sånn pakke - sett.

De siste timene har jeg løpt hvileløst frem og tilbake i huset med det typiske "Nå vet ikke Annika hvor hun skal gjøre av seg" - blikket, puls på hundreogørten  og med hjertet bankende langt oppe i halsen har jeg revet opp den ene skapdøra etter den andre, kikket inn og hastet videre til det neste. Klærne som jeg etter hvert har kastet utover gulvene, ligger i hauger og jeg aner ikke, aner ikke, hva jeg skal ta med meg. På meg. I den rosa kofferten. Klærne er i og for seg ikke det verste. MEN Elefantstemmen, derimot. Alle med spiseforstyrrelser vet hvor problematisk det kan være og er med klær - i perioder mye, mye verre enn andre, og akkurat nå, når jeg er midt i et slik dra - på - sommerleir - pakke - prosjekt, blir ting plutselig ekstra vanskelig. Det er så lett å la seg lure av alle ordene som triller ut av demonen, setningene som hvisker om ditten og datten og dadidadida og så fryktelig enkelt å høre på dem, i stedet for å stenge dem ute. Men heldigvis er jeg, akkurat i dette øyeblikket, ganske så klar over at det meste som raser igjennom hodet og ørene mine, ikke er sant eller virkelig.

Jeg er nervøs. Jeg er skrekkelig, skrekkelig nervøs. Ja, jeg gruer meg. Rett og slett. Da jeg meldte meg på leiren, tenkte jeg ikke på så mye annet enn at det helt sikkert kom til å bli okei, lærerikt og også muligens veldig bra. Påfyll. Men nå, nå når jeg skal reise om omentrent 12 timer, kommer hundrevis av andre tanker. Hva om ditt, hva om datt, kanskje ditt, kanskje datt, enn hvis ditt enn hvis datt. Jeg vet ikke HVA jeg gruer meg til, og det er helt sikkert ingenting å være redd for heller. Det kommer nok helt sikkert til å gå bra, det er ikke det. Nei, jeg vet ikke, jeg. Er i alle fall glad for at alt er bestilt og betalt, slik at jeg ikke kan få iskalde bein og bli igjen hjemme.
Heldigvis er jeg ganske så sikker på at det ikke bare er JEG som har det slik. Og så er det en trygghet i at jeg skal reise sammen med noen som jeg kjenner.


Jeg håper det blir bra.
Tar pause mens jeg er på leir. Er tilbake lørdag 31!
fredag

De siste dagene.

 Jeg har ikke skrevet på noen dager. Den eneste grunnen til det er fordi jeg ikke verken har noen ord for som er interessante, meningsfylte og fordi det ikke skjer så mye spennende i livet mitt. Tiden går til å fylle hodet med allverdens forskjellige lydbøker, drømme seg bort i krim og andre fortellinger. Sy små bamser.
Hunden vår har nok en gang fått det vi kaller trappeangst - han er livredd for å gå ned trappen fra stua til kjelleren, og jeg må gå rundt hele huset for å sette han fast i løpestrengen i hagen. Det regner hver eneste dag. Høstregn med samme temperatur. Fint det.

Dette blir helt sikkert et ganske kjedelig innlegg.

Tirsdag (vet jeg publiserte et innlegg den dagen, men likevel): Formen var ganske så okei da jeg karret meg opp fra senga - tidligere enn jeg pleier, fordi Inger og jeg dro på nok ei visning. Ei flott 4 - roms leilighet litt utenfor byen, men likevel sentralt. Været var skrekkelig. Det var så mange mennesker på den visningen og det endte med at vi ikke fikk den. Akkurat nå virker det som om det er helt umulig å få tak i ei såpass stor leilighet at det er plass til Sunniva, Inger og meg - og det eneste som ligger ute er små eller store hus som er perfekte for familier med barn. Hus er uaktuelt. Det er alt for mye arbeid på vinteren og pappa, som er i byggebransjen, har gjort det klart at han ikke er interessert i å være vaktmester, noe som er veldig forståelig. Merkelig nok er det ufattelig dyrt å leie noe her, og når man er studenter på en eller annen måte er det begrenset for hvor mye man kan betale uten å måtte leve på nudler ut året. Jeg har aldri likt nudler. Jeg gjør fortsatt ikke det. Jeg hørte ferdig nok ei ganske kjedelig lydbok om en gammel mann som la ut i det vide og det brede om frykten for å bli gammel og som tok seg et isbad hver eneste dag.

Onsdag: Det var nok en dag med regn. Jeg hadde en fin formiddag og ettermiddag, og selv om det for øyeblikket er et ork å komme i gang med fysisk aktivitet, kom jeg meg på en morsom dansetime på treningssenteret. Det føltes bra, noe det alltid gjør. Ikke for noe annet enn fordi, som alle sånne mennesker som kan mye om trening og alt det der, har helt rett i at det hjelper på både det fysiske og det psykiske. Mamma og pappa har fått sommerferie, så de har reist av sted på sin første ferietur. I år er den første året der jeg ikke kommer til å dra et eneste sted sammen med dem, noe som er både litt rart og godt på samme tid. Antar at det er sånn å være voksen. Samtidig får jeg muligheten til å bevise ovenfor meg selv at jeg faktisk kan ta vare på meg selv, stå på egne bein uten å ha voksne mennesker rundt meg hele tiden. Lillebror er her sammen med meg og selv om vi i løpet av den siste tiden har fått et veldig godt forhold til hverandre, blir det litt annerledes. Jeg får masse tid for meg selv, kan høre på lydbøkene mine på volum totusenogørten, sy til langt på natt og sove i mamma og pappas seng. Bortsett fra det døgnet jeg var alene hjemme sammen med lillesøster i fjor, har jeg ikke gjort det siden jeg var liten og hadde panikkangst. Da vi fikk hunden vår for åtte år siden, avtok angsten sakte men sikkert og selv om angsten fortsatt kommer i blant, er det i alle fall ikke slik at jeg kveles av frykten for butikkdører, biler og allverdens lengre. Det er fint.


Torsdag: Nok en dag med  regn, men det gjorde ingenting. Godt med dager der jeg kan sitte inne med god samvittighet, ha det fint i mitt eget selskap, bruke all tiden på å sy sammen en liten Isbjørn, fortsette på nok ei lydbok som jeg også hørte ferdig - Salvadorena, ei bok jeg har hatt lyst til å lese i flere måneder. Den var bra. Anbefales. Spennende som alt sammen er for tiden, vasket jeg badet. Jeg avlyste yogatimen jeg booket meg på i forrige uke, men det gjorde ingenting. Den eneste turen jeg var utenfor huset var da jeg trasket ned på butikken for å hente ut noen medisiner. Ja, jøss.

Fredag: Jeg vet ikke hva jeg skal bruke dagen til. Formen er ikke noe bra og det ser ut til at det blir en slik dag der sofaen er verdens beste venn, la lydbok syv hundre og ørten overdøve Mørkets Fyrste og Elefantstemmen. Tankeflukter er greit når ting er vanskelig og hodet kverner. Dessuten skal jeg gjøre et forsøk på å komme meg på biblioteket. Jeg trenger nye fortellinger, slik at jeg kan distansere meg fra alt sammen. Men det er greit det også.

Snart er det tid for sommerleiren til IKS. Følelsene for uka som kommer er blandet, jeg både gruer meg og er spent på samme tid, men jeg tror det kan bli greit. Usikker på hva jeg kommer til å få ut av alt sammen og siden jeg vet at det er noen andre bloggere som også skal dit, blir det litt rart å treffe dem uten det o' store internet. Er sånn når man vet at de har lest om livet ens og selv har fulgt med på de gode og dårlige dagene deres. Jeg gleder meg likevel. Håper bare at jeg kommer til å føle meg ganske bra fysisk.

Ja, ja, ja. Snart er det august. Jeg ser frem til oktober. Ting burde være på plass til da.
tirsdag

Mens vi venter.

 Mandag 19.juli:
Det ser dårlig ut med sommer her i Tromsø. Dager med øsende regn, nordavind - slike dager der ingenting frister mer enn å tilbringe tiden innendørs med tapre forsøk på å få tiden til og gå uten å bli opphengt i alle klokkene som befinner seg rundt omkring i huset. Veggene, datamaskinen, mobilen, armbåndsuret som jeg for øyeblikket har tatt av meg for å forhindre den evige rastløsheten som i perioder er sterkere enn andre. Den gjør meg i dårlig humør. Er det noe jeg virkelig ikke orker, så er det å forsterke følelsen av at tiden står stille. Følelsen av at jeg, i blant, står fast og på stedet hvil uten å bevege meg en millimeter. Det er ikke sant. Jeg er hele tiden i bevegelse, og så lenge jeg ikke vandrer hundrevis av skritt bakover skal jeg være fornøyd. Å kjempe er tålmodighetsarbeid. Ting tar tid. Det gjelder bare å akseptere det, selv om det er vanskelig. Jada. Aksept, aksept, aksept. Dadidadida...

I går hadde jeg heldigvis en av disse okei dagene. Akkurat nå ser det ut til at noe av den tapte energien har kommet tilbake, noe som er fint. Jeg sover i alle fall ikke 14 timer i døgnet, takk og lov, og når det er slik, blir dagene litt mindre vanskelige. Det er også fint. Mørkets Fyrste som har tatt med seg litt bagasje og flyttet inn sammen med meg blir litt mindre dominerende når dagene har lysglimt. Jeg gleder meg veldig til å finne ei leilighet, og selv om jeg alltid må være med, må ta med meg den tunge ryggsekken med alt som har vært og er en del av meg, lever jeg i håpet om at noe vil bli litt annerledes. Selv om alt er forandret, sitter fortsatt mange av opplevelsene og det som en gang har vært i veggene hjemme hos mamma og pappa. Ja, ting har blitt enklere, bedre med årene, men likevel. Minnene er der. De har blitt litt mer tåkelagte i løpet av tiden som har gått, men helt borte er de ikke. Kanskje blir de aldri det. Jeg vet ikke. Erindringer av ting man gjerne ikke vil huske er vanskelige å gravlegge helt. De er en del av historien min og selv om jeg gjerne skulle vært foruten, er det slik det er. Jeg har i det minste lært mye av all dritten. Lærdom er viktig. Senere i livet, når alt for håpentligvis er over, har jeg planer om å bruke det til noe fornuftig. Kanskje får jeg muligheten til å hjelpe noen andre som er i en lignende situasjon som det jeg har vært i. Man vet aldri, men det er lov å håpe. Håpet kan ingen ta fra meg. Det er noe av det viktigste jeg har. 

Uansett. Ting er litt turbulent for tiden, tankene og følelsene lever sitt eget liv, noe som ikke er så greit. Men jeg jobber beinhardt med å holde fast i de nye mestringsstrategiene jeg lærte på Capio. De er i alle fall hundreogørten ganger bedre enn de gamle. De fører aldri til noe bra.

Som jeg skrev tidligere: gårsdagen var en okei dag. Det var veldig fint. Jeg fikk gjort ting jeg har utsatt alt for lenge, som for eksempel å rydde opp i alt rotet som har hopet seg opp på "pikerommet" i løpet av den evige lange sommerferien jeg har hatt, sommerferien som fortsatt ikke er over og som kommer til å vare til 18.august - eller lengre, avhengig av hva jeg kommer til å gjøre. Nav har fortsatt ikke gitt lyd fra seg, så jeg har ikke en fjerneste anelse om hva jeg ender opp med. Men, men. Ikke så mye å gjøre med den saken, annet enn å sende mailer til saksbehandleren som sannsynligvis har ferie. 
Jeg rensket jorbær sammen med lillesøster, hørte ferdig en av de dårligste lydbøkene jeg har hørt om den svenske politimannen som heter Wallander (Henning Mankell) og litt for sent på kvelden satte jeg og lillesøster i gang med et sy - en - kosekompis - prosjekt. Da jeg var ferdig med folkehøgskolen, bestilte jeg i et øyeblikk med inspiransjon og kreativitet en masse greier fra Panduro. Siden kreativiteten etter hvert tok en langvaring pause, åpnet jeg ikke eska før nå. 

Det er ingenting jeg liker bedre enn når jeg igjen får lyst til å bruke hendene mine til å sette sammen diverse merkelige greier.

dette er romvesenet Bob og vennene hans. En veldig enkel kosekompis som passer perfekt for nybegynnere eller barn. Det er i alle fall det det sto i boka.

tegning av flotte mønstre som ikke akkurat fikk rette streker, men 
selvgjort er velgjort. Det er fint med greier som får et personlig preg!!!




jeg smilte litt

Bob har stor nese og skal ha føtter i forskjellig størrelse

bekledningen for tiden er det ingenting å si på
det gjør ikke noe
jeg er innendørs de fleste timene uansett

det ble natt


den skrekkelige lydboka
Bøkene om Wallander er som regel spennende - det synes i alle fall jeg
og selv om jeg ikke er så glad i å lese krim, liker jeg å høre det på lydbøker.
I alle fall hvis de er skikkelig skumle og spennende.
Men denne anbefales virkelig ikke!

Så langt har jeg og Inger vært på leilighetsvisning, ei 4 - roms leilighet.
Hvis vi får tak i ei, noe som ikke er så enkelt, flytter Inger, Sunniva og jeg sammen så snart som mulig.
Jeg ser frem til det. Og jeg gleder meg noe helt vannvittig til å begynne på skolen igjen!!!


søndag

Det gjelder å passe seg for muren.

Jeg har ei lita bok som jeg fikk i 2006, det året Henrik Ibsen hadde vært død i 200 år. Denne boka består av bilder og noen smarte sitater og setninger som får en til å tenke på både det ene og det andre. Blant annet er to sider der det på den ene siden er et bilde av en mann som hopper i fallskjerm fra en skyskraper i en by i USA og på den andre siden kan man bare se litt av byen. Bildet viser hvor langt det ned til avgrunnen. På begge sidene er det tekst: "Du skal dø" - "tanker du burde tenkt før." Da jeg var i Irland kom jeg til å tenke på disse to bildene og skrev en tekst om, ja, det. Sånn omentrent. For noen år siden rev jeg ut noen av arkene i denne boka og tapet dem opp på skapdøren min. Jeg husker ikke lengre hvorfor jeg gjorde det. Kanskje var det fordi mange av disse fikk meg til å tenke på forskjellige ting som kanskje kunne få meg til å reflektere over ting og tang, men jeg vet ikke. Det er ikke så viktig.

Uansett. På et av bildene jeg har klistret på skapdøra mi, er det ei dør på en vegg. Og teksten: "Gå utenom." Ikke noe mer enn det. I dag, her jeg er nå og har vært en stund, tror jeg ikke lengre at man kan gå utenom. Ikke når man prøver å bli frisk og fri fra demoner, Elefantstemmen, Mørkets Fyrste og Herr Angst. Med mindre det er den røde døren med varsellampene i samme farge. Den verken burde eller må man åpne.
Det finnes ingen snarveier eller avstikkere. Velger man å ta dem, er veien tilbake så fryktelig kort og så må man begynne forfra igjen - med mindre man har mistet all håp og tro på at det faktisk er mulig. Hvis det så skulle være tilfelle blir alt mye vanskeligere. Man kan riktig nok bli tvunget eller presset til å gjøre et nytt forsøk, og etter en stund kan noe bli vekket til livet igjen. Noen ganger fungerer det. Ofte gjør det ikke det. Og hvis det ikke skjer, må man nesten vente til man finner ut av det selv. Vente til man kommer til et punkt der man innser at man MÅ gjøre noe med problemet eller problemene for å komme seg videre, for å finne seg selv igjen og for å i det hele tatt ha muligheten til å leve. Sånn var det i alle fall for meg. Dessuten er det umulig å komme seg ut av et firkantet rom med bare en dør, uten å åpne den. Uavhengig om den er låst eller ikke. Er den stengt og forseglet, må man nesten finne nøkkelen eller noe annet for å lukke den opp. Men det går. Det går an. Selv om jeg av og til rygger et skritt tilbake fordi jeg er redd eller engstelig og døren smeller igjen fremfor meg, har jeg likevel nøkkelen i lomma. I løpet av det 1 1/2 året som har gått fra da jeg bestemte meg for at nok var nok, har jeg fått tak i nøkkelen og koden. Nøkkelen ligger i lomma mi og koden inne i hodet. Hva slags redskap jeg må bruke for å åpne den igjen, varierer. En periode på Capio snakket behandleren min mye om denne koden jeg skulle knekke før jeg avsluttet behandlingen der. Etter mye usikkerhet, tanker opp og ned og i mente og litt om og men, greide jeg til slutt å finne ut av det. Jeg var koden. Jeg er koden. Selv om jeg har fått drahjelp til å sette sammen tallmønstre, finne ut av diverse ting og tang, ligger alt her hos meg. Det er bare jeg som kan knekke den fullt og helt. Alene. Siden jeg har forstått det, tar jeg vare på redskapene jeg må bruke for å få opp den forbaskede døren. Det er ikke alltid jeg husker at jeg faktisk har det som skal til, men gang på gang blir jeg minnet på av menneskene rundt meg at det går. Den er ikke låst for alltid. Jeg kommer til å komme meg ut igjen, selv om det av og til ser litt sort ut. Og til slutt, til slutt kommer jeg til å bevege meg så lagt fra dette firkantede rommet og døra at den aldri kommer til å klappe igjen fremfor meg. Takk.

Men noen ganger er jeg fullstendig blind. Jeg ser bare den lukkede døren, jeg ser bare de nakne veggene eller muren eller hva det nå enn måtte være, hører den ekle hviskingen - de fryktelige ordene til Elefantstemmen og gjør ikke annet enn å vri meg i smerte eller, i verste fall, lukke ørene og late som om alt er okei selv om det ikke er det. Det gjelder å passe seg. Hele tiden er jeg på vakt, ser meg rundt og prøver hardt å følge med på hva som skjer. Det er ikke alltid så greit. Det er ikke alltid så okei å innse slike ting selv eller få øye på de røde signalene som varierer i både styrke og kraft. Det er forskjellig, men sånn er det bare. Heldigvis er det aldri for sent å snu. Ikke så lenge man er et levende menneske av kjøtt og blod.

For tiden passer jeg meg for å ikke løpe på muren. Biter meg i leppa for å ikke ta springfart, løpe rett i den harde veggen og slå meg både gul og blå i det jeg ville eller vil treffe den steinharde veggen. Det gjør fryktelig vondt. I alle fall når man ser det selv, noe jeg som regel pleier å gjøre. Heldigvis har jeg ikke hatt et veldig alvorlig sammenstøt med den muren fra da jeg begynte med den behandlingen som fungerte best for meg. Heldigvis.

Jeg prøver for harde livet å trykke på den grønne aksept - knappen. Presse den inn med all muskelkraft jeg måtte ha i armene mine - akseptere at det tar tid. At man må være  tålmodig, ikke gi opp, ikke legge inn årene, ta ordentlige tak og være skipper på egen skute. Akseptere at alt inni og utenpå kroppen min er meg - vi hører sammen og sånn er det bare. Verken mer eller mindre. Akseptere at kroppen har sine signaler, at det er viktig å lytte til den. Sier den at den er sliten, nytter det ikke å peise på. Er man sulten, må man spise. Tørst? Ja, da må man drikke. Jeg prøver å akseptere at kroppen på sett og vis, på en måte, lever "sitt eget liv", og at man ikke kan gjøre så alt for mye med at den samler litt vann, at den tar ting til seg sånn som den føler for, reagerer på diverse greier på den måten som er naturlig for den og overlevelsesinnstinktet. Akkurat som hjernen, blir den også redd. En annen form for angst som ikke kan kureres med endring av tankemønster. Alt kroppen har vært igjennom i løpet av årene, lagres på et magisk vis i alle cellene, blodårene og det som måtte være. Hendene blir kalde hvis det virker riktig. Man får pels hvis underhudsfettet er på null. Holde varmen. Prioritere de viktige organene. Vann: ofte lagre både væske og næring fordi kroppen er redd for å gå i veldig mye minus.

Jeg prøver å akseptere alt. Nei, ting er ikke kritisk på noen som helst måte - for all del, men likevel reagerer kroppen på sin måte selv om ting er sånn passe greit. Sånn er det. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å, jadddaaa, være tålmodig. Ikke så greit, men det er nødvending. Må man så må man.
lørdag

Lørdag.

Fjellheisen/ Fløya - fjellet sammen med Caroline (som jeg gikk på folkehøgskolen med) og Vegard - kjæresten hennes, etterfulgt av et middagsbesøk på Egon og Shrek 4 på kino.
Jeg har hatt en okei lørdag.
torsdag

Energiløs.

http://weheartit.com

I går hadde jeg litt mer energi enn det jeg har hatt på noen dager, og det hjelper litt å tenke på det når jeg, i dag, ligger langflat på den sorte skinnsofaen i stua uten å bevege meg. Nåja, jeg har riktig nok støvsuget kjøkkenet, tørket av kjøkkenbenket, ryddet bittelitt og tømt oppvaskmaskinen for sånne ting man har på kjøkkenet. Det er i alle fall noe.

"Hvordan går det med deg, da?" spurte legen i går. "Det går fint, det," svarte jeg. Det er ikke helt sant, men etter måneder uten de evinnelige snakke - timene, er det ikke så greit å si ting som de er. Dessuten vet jeg jo ikke helt hvordan jeg har det - jeg er bare sliten uten grunn, det er alt og jeg tror ikke legen kan gjøre så veldig mye med det. Egentlig skulle jeg ringe Tromsø Gestaltsenter i dag for å bestille meg en time. Den typen terapi skal, om jeg har forstått riktig, være både god og effektiv. I alle fall hvis man gir det et forsøk. Jeg har lyst til å prøve Gestalt terapi, sjekke hvordan det er, gi det en sjanse, men så får jeg meg liksom ikke til å låne hustelefonen til mamma og pappa, slå nummeret og spørre om de kanskje har noe ledig i sommer. Det burde ikke være så vanskelig. Det er bare å trykke inn noen tall, lytte til summetonen, si hei og hallo, presentere seg og stille noen spørsmål.
Det er mange ting jeg egentlig skulle gjort. Lillesøster og jeg trasket ned på butikken tidligere, handlet diverse greier - jeg hadde planer om å bake i formiddag for å få tiden til å gå, men så orker jeg jo ikke det heller. Og så har jeg en liten tanke om å dra på yoga, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få det til. Men kanskje er det nettopp det jeg trenger. Kanskje hjelper det litt.


onsdag

Å finne det fine i de dårlige dagene: det har vært verre.

Både lillesøster og jeg blir litt lei av å ha ferie. I alle fall når været er sånn som nå: 8 + grader, øsende regn og nordavind fra, ja, nettopp: vind fra NORD. Men da er det i alle fall fint at man er to om det og at man bor i samme hus, for når ting er på halv åtte, er det ikke alltid så enkelt å finne på ting selv eller komme seg ut av døren på eget initiativ. 

Så, etter jeg hadde vært hos legen (jeg hadde legetime i dag hos en vikar, fastlegen min er på ferie - og denne vikaren var en veldig, veldig snill mann som til og med hadde ei av Finn Skårderuds bøker i bokhylla og han så meg), trasket lillesøster og jeg rundt på biblioteket, lånte lydbøker og tegneserier, spiste lunsj på en kafe selvom ingen av oss var spesielt sultne, og ble iskalde, våte og ekle av det mindre fine været. Men det gjorde ikke noe.
Da vi kom hjem, tok vi opp en pakke frossne jordbær fra fryseren og lagde en fin porsjon med sommerjordbærmuffins av ei egenkomponert oppskrift.



Vel.... og da jeg så igjennom et av minnekortene til mamma her om dagen, fant jeg dette bildet her:
og det minner meg på noe sånt som et tusentalls ting og vel så det.
Jeg kjenner ikke dette mennesket lengre og jeg er så innimariinnihampenssinnsyktvannvittigtakknemlig og glad for det. Tanker, dårlige dager, Elefantstemmen, Mørkets Fyrste - jaja, så er det sånn da. Jeg får bare akseptere det. Gode dager, dårlige dager, perioder som er sorte som mørketiden - det er en del av alt sammen. Det er en del av livet. Jeg aksepterer det.


Dessuten har jeg hatt en veldig, veldig fin kveld på kafe sammen med Kine. 
Og den følelsen kan ingenting ødelegge.



tirsdag

Though hope is frail, it's hard to kill.


Mørkets Fyrste er tilbake.
Det er ikke fint. Ikke i det hele tatt.
Selv om jeg har hatt noen okei dager - i alle fall... deler av dem,
har det likevel vært noe der. Er der. 
Det gjør så veldig, veldig vondt.

mandag

La vita e bella.

Selv om speilet snakker til meg, hyler og skriker og hva som verre er, har jeg tross alt hatt og fortsatt har en ganske så okei formiddag. Jeg er mer opplagt enn på lenge, blar igjennom reklamer mens jeg ser etter møbler som ikke  kommer til å gjøre meg personligkonkurs, spiser noen rosiner, drikker Nescafe's 1-2-3 - Cafe au chocolat og har det... merkelig nok, trivelig i mitt eget selskap. Jeg har fått tilbake noen av ordene, bokstavene, kreativiteten. Om man ser bort i fra dette innlegget, noen forsøk på å svare på et par mailer og andre småting, har jeg skrevet 1500 ord. Det er noe. Jeg er fornøyd.

Dagens fine:
- Alle de fine smilene jeg fikk fra en av de som nesten alltid er på jobb hver bidige gang jeg er på butikken, da jeg var innom for å handle noen smågreier før lunsj.

Gang på gang overrasker det meg hvor mye et smil fra noen man ikke kjenner, kan gjøre for dagen. For hvordan man har det.
søndag

Døgnvill.



Jeg sover. Hele tiden. I alle fall nesten. Omentrent 14 timer i løpet av døgnet, noe som er fryktelig mye for å være meg. Jeg har ikke hatt det slik siden januar 2006 - en periode som varte fra januar til juni, det siste halvåret i 10.klasse. Men da var ting også helt annerledes enn nå; jeg var hun der som alltid hadde mange "baller i luften", styrte og ordnet med allverdens ting og tang hele tiden. Jeg var i elevrådet, organiserte alt mulig, trente et basketlag for 10 åringer sammen med Inger, spilte på et basketlag og jobbet i blant. På Vita. Dessuten hadde jeg det ikke noe bra, levde i et turbulent forhold med Mørkets Fyrste og syntes at ting var ganske så skrekkelig. Jeg var utbrent. Siden jeg etter hvert har blitt flink til å redusere aktivitetsmengden, ikke lengre lever sammen med Mørkets Fyrste sånn som før og spiser ganske så greit, skjønner jeg ingen verdens ting. Det er fryktelig irriterende og det sier seg selv at det setter store begrensninger for hva jeg orker å gjøre. Jeg er drittlei hele greia.

Men, til tross for overtretthet har jeg allikevel hatt ei fin helg. Fredags ettermiddag/kveld pakket jeg, Inger og Sunniva noen greier og dro på hyttetur til hytta som familien til Inger eier. Filmer, tur til finskegrensa for å handle omentrent ingenting og sånn. Det var fint.

I morgen skal jeg ringe legekontoret og bestille meg en time, noe jeg har utsatt alt for lenge. Tror ikke jeg har tatt noen blodprøver siden slutten av april eller begynnelsen av mai. Jeg vet ikke. Uansett er det lenge siden og siden jeg ikke spiser kjøtt, har perioder der jeg ikke er så flink til å variere kostholdet mitt og svelger noen stygge solbærpiller, er det fortsatt nødvendig å følge med alle de sakene og tingene som finnes i kroppen. 
Krysser fingrene for at jeg får time om ikke alt for mange dager og at, hvis det er noe som er feil, kan ordnes så snart som mulig.
torsdag

Gestaltterapi?

I det nyeste medlemsbladet til ROS sto det en artikkel ang. gestaltterapi.
Er det noen av dere som har prøvd/har erfaring om den typen terapi? Eller andre alternative former for terapi?

Skolegang og sånn.

Det er fint vær, omentrent sommertemperatur, noe som har vært og ofte er mangelvare her i nord. Jeg savner tiden i Bergen, lengter etter de fine dagene som kom og gikk og ikke minst: været, følelsen av sommer og det som var da jeg tilbrakte 14 dager i Sharm El sheikh. Selv om det på mange måter er litt godt å være hjemme, slippe unna pakking, kofferter, flybilletter og sånn, drømmer jeg alltid om å forflytte meg. Og det til tross for at jeg er veldig, veldig klar for å bli værende på et sted. Her. Neida, Tromsø er ikke drømmestedet, men jeg har tatt valget, jeg blir her og da er det ikke så mye annet å gjøre enn å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Sånn er det med det meste.

I går ble jeg liggende ganske lenge i senga før søvnen innhentet meg, og mens jeg lå der, tenkte tanker jeg har tenkt tusen ganger fra før av, dukket det opp både et og annet som jeg i blant glemmer av. Ting man burde huske på. Jeg har et ansvar for meg selv. Ansvar for mitt eget ve og vel; for å gi meg selv en sjanse, gripe dagen, dagene, helsetilstanden min, livskvalitet og for at jeg skal ha det bra. Både med meg selv og alt som er rundt. Livet mitt. Selv om følelsene i blant lever sitt eget liv, humøret svinger som et uvær og kroppen sier stopp, er det opp til meg hva jeg gjør ut av det. Det er ikke lett, men jeg har bestemt meg for at jeg, selv om det hender at dagene er mindre gode, må prøve å gjøre det beste ut av det. Hverken Mørkets Fyrste eller Elefantstemmen kan få lov til å ødelegge det.

Jeg er veldig, veldig sliten for tiden. Det er noe dritt. Når kroppen ikke er helt som den skal, blir det også litt kluss med tankegangen og hodet, og det er fryktelig slitsomt og ikke orke noen verdens ting. Jeg lå på sofaen under det hvite ullteppet i hele går, ventet på at alt plutselig skulle bli bra og sov bort nesten hele dagen. Lenge siden det har vært slik.
Kreativiteten er satt på pause. Ordene kommer ikke på løpende båd som før. Når sant skal sies, har jeg ikke skrevet noe annet enn dagbok og blogginnlegg siden jeg gikk på folkehøgskolen. Siden skrivingen har vært og er en av de viktigste overlevelsesstrategiene mine, en av de mest effektive formene for terapi, er det irriterende. Noen ganger frykter jeg at alt plutselig forsvinner for godt, men av erfaring vet jeg at det retter seg opp igjen etter en periode med absolutt ingenting. Håper det skjer snart.

Ja. Dessuten var førsteinntaket til videregående ferdig i går. Det er fortsatt usikkert om jeg kommer til å ta fag som privatist eller begynne på en vanlig skole som folk flest, men uansett takket jeg ja til plassen jeg har fått.  Helsefagarbeiderfaget på Breivang VGS, en skole jeg egentlig ikke har lyst til å gå på. Jeg gjorde et forsøk på skolegang der i 2006 og både minnene og erfaringene fra den gang er ikke så mye å skryte av. MEN den linja er førstevalget mitt, det som passer best i forhold til hva jeg har lyst til å gjøre videre i livet og hvis jeg bestemmer meg for å ta et ordinært skoleopplegg, får jeg bare svelge de gamle erfaringene, hoppe i det og håpe at alt er annerledes nå. De fleste andre ting er det. 

Mye av den ledige tiden min går til å lese utallige boligannonser på internett. Greit å følge med på hva som finnes, for det er ikke lenge til årets studenter og elever ved videregående inntar byen. Om et par timer skal Inger og jeg dra for å se på ei leilighet. Boligjakt er fryktelig slitsomt og jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å skrive under en kontrakt, ordne det som må ordnes og være på plass på et sted jeg for håpentlig vis kan bli værende ut skoleåret.
onsdag

Zero.


Jeg krøller meg sammen i skinnsofaen, drar ullteppet over kroppen - nei, jeg fryser ikke, det er ikke det. Jeg teller de hvite store rutene og strekene i stuetaket. Jeg er tom. Noen har spist opp alfabetet. Ordene er borte. Setningene forblir kryptiske, uleselige, uskrivelige. Følelsene og tankene løper hver sin vei og jeg, jeg står i midten med armene rett ut mens jeg blir trukket i den ene og den andre retningen, mens jeg biter tennene sammen og gjør et tappert forsøk på å finne balansen. Mellomveien. Sammenhengen. Holde fast. Likevekt. 
Rastløsheten, den velkjente rastløsheten tramper rundt i stua, lysten er der men mangelen på vilje til å bedrive aktiviteter har forsvunnet. Tiltak, tiltak, tiltak. Ork. Samvittigheten er deretter. 

Timene går mens jeg leser boligannonser på FINN, ZETT og rubrikk. F5 flere ganger om dagen; oppdater, oppdater, oppdater. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ingensteder. Planene mine er endret, igjen, og hvis det blir slik som det er tenkt, flytter Inger og jeg sammen så snart vi finner ei leilighet som ikke koster så mye at vi ikke har råd til å kjøpe brød og melk til høsten. Jeg er glad for at det blir sånn.

Venter. Jeg savner struktur i hverdagen. Jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen.
søndag

Tanker om ordene satt av autoriteter.

I løpet av formiddagen begynte jeg plutselig å tenke på mange ting som egentlig ikke har surret rundt i hodet mitt før. I alle fall ikke på samme måte som i dag. Tanker. Mange. Tanker om spiseforstyrrelsen min, sykdomsbilde og når dette forandrer seg, går fra en fase til en annen.

For når skjer det? Er det når man bestemmer seg for å spise måltidene etter skjema, selv om det ikke alltid er så greit å få i seg nok og man plutselig reduserer bittelitt uten å merke det akkurat der og da? Er det når man prøver å legge fra seg alle de uheldige mestringsstrategiene som har hopet seg opp igjennom årene og faktisk klarer det til en viss grad? Er det når man går opp i vekt, aksepterer det til en viss grad selv om det er fryktelig vanskelig, angsten fortsatt henger litt igjen i kroppen og man fortsatt er undervektig? Har man ikke lengre anoreksi når man plutselig bestemmer seg for å ta en sjokoladebit fra lørdagsgodtet pappa handlet inn, bare fordi man har lyst til å prøve ut noe som har vært fyfy og neinei i mange herrens år? Når man spiser middag uten å hyle og skrike og klarer å forsyne seg selv uten å felle noen tårer? Drømmer om å være som alle andre; en frisk og flott 19 - 20 åring som ser ut som en 20 åring og ikke som ei jente på 14?

Jeg tenker og tenker, men står fullstendig fast. Tanker, bilder, saker og ting som både er fryktelig skumle men likevel ganske... akseptable. Hvor mye frykter jeg egentlig å miste diagnosen jeg har hatt i flere år, selv om jeg virkelig ønsker den ut av livet mitt? Ja, jeg har tatt det endelige valget, jeg har bestemt meg og jeg vet at jeg må gi slipp på alt sammen for å komme i mål. Så hvorfor er det så skummelt? Hvorfor er jeg redd? Går det an å veksle mellom å ha en uspesifisert spiseforstyrrelse, anoreksi og atypisk anoreksi? Jeg vet ikke og egentlig tror jeg vel ikke det heller. Jeg tror ikke det er sånn at man en dag har anoreksi og i løpet av den neste plutselig har noe helt annet. Er det mulig? Er det slik at jeg akkurat nå har litt mer anoreksi enn det jeg kanskje har i morgen? Eller... dagen etter det? Hadde jeg anoreksi i mars, april men litt mindre i mai?

Jeg aner ikke. Jeg vet ikke når jeg kommer til å vite det. Selv om jeg ikke er frisk, vet jeg ikke hvor og når man kan si at man er det. I april 2009 trodde jeg at jeg muligens ville være frisk nå; akkurat her, i dette øyeblikket. Sånn er det ikke. Jeg er så usikker og kanskje har man lov til å være nettopp det. Jeg tror det.
lørdag

Væskeregulering og jakten på bosted.

Helg! Gårsdagen var en ganske okei dag, til tross for at kroppen min er helt på halv åtte. For første gang på lenge er jeg fullpakket av vann, får sokkemerker og hva som verre er. Trenger helt sikkert ikke å fortelle at jeg ikke kan fordra det, men jeg gjør det likevel. De fleste matfolk vet hvor irriterende det er og hva det gjør med hodet og tankegangen. Siden jeg er ganske flink til å følge matprogrammet, tygger og svelger sånn som jeg skal, er det ganske uforståelig. Aner ikke hva det kommer av; kanskje væskeregulering etter ferien i Egypt fordi jeg muligens ikke har klart å drikke nok. Akkurat det har aldri vært et stort problem, men i slike land som har ekstremvarme på sommeren, trenger man mye mer vann enn det som behøves når man er hjemme og det er ikke bare bare å vite hvor mye man skal ha i seg. Trodde jeg greide meg fint, men... nei, jeg vet ikke, jeg. Uansett hva det skyldes er det fryktelig irriterende. Ikke så mye annet å gjøre enn å, nok en gang, bite tennene sammen å holde ut. Sånn er det.

Ellers tilbrakte jeg formiddagen sammen med Merete. En treningstur på Exolo, striping av håret som ble mindre fint etter 14 dager med klor og solbleking og nilesing av boligannonser. Da humøret dalte noen grader (heldigvis ikke på minusskalaen), forlot jeg huset, leide en elendig film sammen med Sunniva og krøp under et ullteppe i stua hjemme hos henne. Film samt en spennende episode med CSI. Ingenting er som en tankeflukt sammen med gode venner når ting er mindre bra!

Tanken og planen var egentlig den at jeg skulle flytte sammen med Inger til høsten, men jeg har kommet frem til at jeg, nok en gang, skal gjøre et forsøk på å bo helt alene. Mamma tenker også at det er en god ide. Muligens er det akkurat det jeg trenger; ta vare på meg selv uten å ha noen rundt meg hele tiden, ta litt avstand fra den tryggheten som er med når man bor sammen med noen og være nødt til å jobbe "alene". Det kan være greit. Det kan være smart. Året på folkehøgskolen var nyttig på alle måter, men nå er det tid for å prøve noe annet. Alene.
Siden jeg, forhåpentligvis får en psykolog som ikke er så verst og har fått en fastlege som virker veldig okei, blir jeg ikke helt på egenhånd. Dessuten har jeg mamma og pappa. Alltid.

Det er snart 2 år siden jeg flyttet til Narvik og feilet noe skrekkelig på den fronten. Kanskje ikke så rart. Jeg skrev meg ut fra ungdomspsyk. og dro min vei; både fordi jeg ikke var motivert og fordi jeg var både sta og stolt og hadde veldig lyst til å være "fri". Men ting er annerledes nå. Det er ikke som før; jeg har heldigvis endret meg. Mamma, pappa og lillesøster reiser til Mallorca i begynnelsen av august, noe som fører til at jeg og Peter blir alene hjemme i ei uke. Jeg får ansvaret for å lage middag til meg selv - et av de vanskeligste prosjektene jeg har. En oppgave som krever mye planlegging, blokkering av Elefantstemmens forferdelige ord, jobbe med å legge kalkulatoren til side og skru sammen noe næringsrikt og fornuftig. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli, men det vil i alle fall være nyttig i forhold til høsten.

Krysser fingrene for at det kommer til å gå bra. Det må det gjøre. Jeg er voksen. Jeg må  greie å ta vare på meg selv. Jeg kan ikke være avhengig av andre mennesker til jeg er hundreogørten år. Det går ikke. Jada - det er skummelt og jeg er redd, men jeg antar at det er helt naturlig. Så... jeg må gi det et forsøk. Det må jeg gjøre. Prøve. Kanskje feile. Men likevel innse at ting ikke er tapt og komme meg på beina igjen. Som pappa sier: "det meste går bra hvis man tror nok på det." Og jeg, vel, jeg tror. Jeg har snublet før og jeg har reist meg igjen. Jeg vet at det går an.
fredag

Jada.

selv om det på mange måter er fint å være stor jente,
er det ikke fritt for at jeg i blant ønsker at jeg var liten igjen.

Reise på sommerferie til Sverige (bildet), besøke tanta og onkelen min i Luleå og overnatte i hytta som de har i hagen sin, spise is hele dagen, grave i sandkasser, huske på huskene utenfor huset, trille tur med dukkene i dukkevogna (eller kaninen som jeg hadde...), leke, tulle, tøyse og ikke tenke på regninger og økonomi, ringe etter bosteder, lese boligannonser og ta store, skumle valg som kan snu alt opp-ned, eller ned-opp. Foretrekker sistnevnte.


Bortsett fra de timene jeg tilbrakte sammen med Merete på treningsstudioet og her hjemme hos meg med hårfrisering, har store deler av dagen gått til å skrive bolig-ønskes-leid-annonse, lese annonser, skrive ned telefonnummer og ringe dem. Tar ikke telefonen. Utleid. Kun kortidsleie. Jeg er drittlei allerede og jeg har så vidt begynt. Hvis det er noen fra Tromsø som leser bloggen min og som vet om ei hybelleilighet/ leilighet som er ledig og som ikke koster skjorta (jeg må ha penger til mat også!!!) ta kontakt!!!

Dessuten er ting veldig på halv åtte. Humøret mitt svinger som et uvær, kroppen min er full av masse vann og magen min er, bokstavelig talt, oppsvulmet. Selv om det er godt over ei uke siden jeg ble fullpakket av et ekkelt magevirus, er ikke alt helt som det skal være, noe som ikke akkurat er så veldig koselig. Den konstante følelsen av å være oppblåst gjør noe med hodet, selv om fornuften forteller at det går over. Det er normalt. Det skjer med de fleste fra tid til annen. Så, her gjelder det bare å holde ut, bite tennene sammen og gå til sengs nok en kveld med håpet om at alt skal ha rettet seg opp til i morgen.
torsdag

Juni: måneden som gikk.

Nedturer
- De første dagene/ukene i juni, der de færreste hadde sommerferie, holdt jeg på å gå fra forstanden.
- Det viste seg at verken legekontoret i Bergen eller DPS'en der hadde klart å gjøre jobben sin.
- Problemet som gjorde slik at jeg måtte ta en antibiotikakur mens vi var i Egypt.
- Mageproblemet som anmeldte sin ankomst i, ja, Egypt og som enda ikke er over. Overrasker meg hvor mange grader det finnes av den type problemer...
- Jeg har ikke skrevet noen verdens ting.


Oppturer
- Turen til Egypt sammen med tre fantastiske jenter!
- Jeg har faktisk fått lest litt i løpet av juni. Lesing har blitt bortprioritert de siste årene, noe som er trist. Jeg elsker å lese.
- Yoga, Pilates og motivasjonen til å fortsette med fysisk aktivitet for min egen del.
- Jeg har ikke nevnt det, men... for et par dager siden fikk jeg brev fra poliklinikken her i byen. De har satt frist til 15.09. Er riktig nok ikke så snart som jeg hadde håpet på, men jeg er likevel heldig som slipper å vente i 18 måneder.
- Møtet med den nye fastlegen. Førsteinntrykket var veldig positivt og ingenting er bedre enn det.
- Jeg har fortsatt motivasjon til å fortsette kampen, selv om det er vanskelig.
- Jeg turte å melde meg på den sommerleiren til IKS.

Beste kjøp
- Skinnjakka jeg kjøpte i dag til halv pris.

Verste kjøp
- Et grusomt plagg jeg fant i Egypt og som jeg kjøpte uten å tenke meg om.

Mye brukte ord/ Nye uttrykk
- Ja, og det er da jeg rett og slett bare sier... to tette og ei badehette.


Bøker lest
-Overlevelsesguide for sjekking, kjærlighet og divdivdivdiv (... og noe i den duren!!)
-Lily Dahls Fortryllelse av Siri Hustvedt
-Panserhjerte (lydbok) av Jon Nesbø
- diverse Pondusbøker (Peter får ei ny ei hver eneste jul..)

Planer for juli
- I første omgang er jeg på jakt etter et bosted til høsten. Kommer nok til å bruke mye tid på å trykke inn det ene telefonnummeret etter det andre, dra på noen visninger sammen med pappa (jada, jeg er snart tjue år og burde egentlig gjøre slike ting selv...)
- Dra på sommerleir.
- Fortsette å kjempe som før, til tross for at jeg av og til tviler på at jeg i det hele tatt kommer i mål. "Klart du gjør det!" sier mamma, og jeg får bare holde fast i det. La henne tro litt for meg når ting er ekstra vanskelig. Det skal gå. Det må gå.
- Prøve å skrive noe, rydde rommet, lime inn feriebilder i et fotoalbum og lære meg at det er bra å ha dager der det ikke skjer noen ting.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive