tirsdag

En tirsdag fra A til Å. I alle fall nesten.

06:00
morgenstell

06:20
matpakkesmøring!
ukreativ gørrkjedelig brødskivesak som endte opp i 
en slags sandwich. Smaker ikke så verst. Tross alt.


06:30
 frokosttid. vitaminpilletid. lydboktid. alenetid. kvalitetstid.


07:15
var jeg nesten klar for en ny skoledag

07:32 (sånn ca) gikk jeg til busstoppet
  Det tar meg et sted mellom 6 - 10 minutter å gå dit - avhengig av tempo, naturligvis. 
Bussen gikk 0748. Jeg måtte vente litt.


08:00
ankom jeg skolen.
glemte å ta bilde av bygningen, så jeg fant et bilde på google.

08:15
skoledagen begynner. Første økt: Yrkesutøvelse. For øyeblikket
lærer jeg meg kapittel 2 "En profesjonell yrkesutøver" 
og kapittel 3: "Møtet med brukeren"


09:15
andre time: o'herlige samfunnsfag.
For øyeblikket går det i "Samfunnet - mennesker søker sammen."
Noe sånt.

11:15
Lunsj. Etter bare noen dager på skolen, fikk jeg meg en ny (u)vane: 
jeg stjeler aviser. Tromsø og Nordlys. Fra skolebiblioteket eller fellesarealet.


12:00


12:30
Tredje og siste økt: Helsefremmende arbeid.
Det mest spennende faget av alle.

13:50 - tirsdag. kort dag. Ferdig på skolen!

14:05
jeg satt i en buss proppfull av mennesker


planen var egentlig å dra rett hjem,
gjøre noen lekser og slappe av, men...


14:40
i stedet for havnet jeg i byen og kjøpte litt mat.
På Eurospar. Jeg liker Eurospar. 

 15:30
 var jeg hjemme igjen. Endelig.Veldig sliten.
Siden jeg ikke hadde fått spist mellommåltidet mitt, spiste
jeg suppe fra en jallaballainternasjonal matbutikk. Og det til tross
for at det snart var middagstid. Mellommålitd er mellommåltid - uavhengig
av klokkeslett. Suppa var veldig sterk, så jeg måtte drikke mye vann.

Skulle liksom gjøre litt lekser da, men...

15:45
det fristet liksom ikke

16:00
Inger kom hjem og fortalte at hun hadde hatt
den kjedeligste forelesningen EVER. Hun gjentok det ganske 
så mange ganger, så jeg antar at den forelesningen var fryktelig
lite morsom.

16:30, 17:00, 17:30.

Vi spiste middag ved kjøkkenbordet til en forandring (Inger og jeg har dårlige spise-se-på-tv-vaner) og etterpå vasket Inger opp alle kopper og kar + alt griseriet, mens jeg så på. Fair deal.

18:00 - 19:00
jeg leser pensum. gjør lekser. leser litt om reality - tv, vi har om det i engelsken
og sjekker facebook i smug. 

19:10 
(eller noe i den duren - kanskje litt senere, husker ikke)
trasket Inger og jeg ned alle bakkene til byen med ryggsekk på ryggen
med treningstøy i. Jernpumping.
Fortsetter det slik, blir vi nok begge to sånne ordentlige fitnessdamer
.....

21:08 
 lot både Inger og jeg sporty være sporty, og tok bussen 
opp alle bakkene vi gikk ned tidligere

21:20
Hjemme

21:40


Grey's og kveldsmat.

I morgen skal jeg lære meg å re senger med rene hender på praksisrommet.
Og så skal vi skrive i engelsken. Om reality - tv.

August: måneden som gikk.

August har vært den mest innholdsrike, den mest krevende, morsomme og spennende måneden på lenge!
Passet i grunnen veldig bra, spesielt med tanke på at hele juli var et eneste stort ingenting.


Nedturer
- Mange, mange utfordringer og vanskelige dager (som likevel har vært utholdbare fordi det har hendt så mye)
- Navkrasj. Et problem som gir meg så mange bekymringer at det gjør meg kvalm.
- Elefantstemmens farlige drittord som hagler i hytt og gevær.

Oppturer
- Å få skrevet under på leilighetskontrakten og flytte inn!
- Å oppleve at jeg mestrer situasjoner jeg aldri før har taklet spesielt bra
- Å begynne på skolen igjen
- Å få følelsen av å være LEVENDE tilbake på heltid, i alle fall for øyeblikket
- Klare å akseptere at ting tar tid og at jeg synes det er helt greit
- Turen til Capio, som jeg i utgangspunktet grudde meg veldig til, men som ble bra og som ga meg noen nye innputt på områder der det trengtes en oppfriskning

Beste kjøp
Sofa!
Og... Heroes sesong 3 på dvd.


Verste kjøp
Hermetikkbokser som kun kan åpnes med sånn boksåpner, uten å eie en slik sak.



Mye brukte ord/ uttrykk
Mmm...


Bøker lest
Ingen. Absolutt ingen.



Planer for september
- Komme i behandling igjen
- Gå på skolen
- Jobbe med meg selv og med maten

og så dukker det sikkert opp mange ting underveis. Sånn som det pleier.
mandag

Ny uke.

Mandag. Etter gårsdagens lille krasj med det meste - først og fremst meg selv, tankene mine og følelsene, var det ikke så verst å stå opp i morges med viten om at det er, ja, nettopp mandag og at ei hel, ubrukt uke venter på meg. Blanke timer, blanke dager, uppplevde øyeblikk og hendelser jeg ennå ikke har fått oppleve eller delta i. Blanke ark. Tomme, glatte, fine ark som jeg, hvis jeg bruker dagene for alt de er verdt, kan fargelegge akkurat slik jeg vil. På den måten som passer meg best.
Ny uke, nye muligheter. Det var akkurat det jeg skrev i dagboka mi i går kveld før jeg slo av nattbordslampa: "jeg tror at jeg skal gå for den veldig velkjente og mye brukte 'ny uke, nye muligheter'". Åh, for en klisje! Men likevel en sann, en. Nåja. Hvert minutt, hver time, hver dag er en ny mulighet til å gjøre ting annerledes, til å fortsette der man slapp, begynne på noe eller prøve ut ting på en annen måte. Men selv om, selv om jeg virkelig tror på det og er innstilt på at det ikke gjør noe om ting ser svart ut et lite øyeblikk - alt er ikke tapt allikevel, er det noe litt eget med den der "ny uke, nye muligheter."

I går kveld slo det meg at jeg har skrekkelig lett for å glemme ting. Jeg glemmer rett og slett av å huske på dem. Og når jeg glemmer det av, er det ikke så lett å minne seg selv på at man ikke må gjøre akkurat det. Da jeg kom tilbake fra min lille snarvisitt på Capio, var hodet mitt fullt av tanker, minner, ord, ideer og jeg hadde både den gamle behandleren min sine ord og ansikt på netthinnen. Krigeren var styrket. Klar for å slå til alle små demoner, den evinnelige Elefantstemmen og alt tullet som hører med på lasset. Men så, så lukket jeg alle dørene et lite øyeblikk, og pang! Der var det glemt. Selv om jeg har utviklet nye mestringsstrategier, andre måter å se diverse på, er det så fort å krype bittelitt inn i skallet når ting blir litt vanskelig. Da gjelder det, i alle fall for min del, å minne meg selv på hvorfor jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Hvorfor jeg har kjempet så lenge og hvorfor jeg enda ikke har gitt opp. Jo. Fordi jeg tror at det er mulig, selv når verden er et mørkt gjørmehull og Elefantstemmens skjærende ord er de eneste jeg hører.
Ja, så selv om jeg hadde glemt litt, selv om jeg ikke husket alle de fine tankene jeg hadde om gud og hvermann, forsvant det ikke. Det dukket opp igjen. Bare det å oppdage at det fortsatt finnes der, alt sammen, på innsiden av meg, skapte og skaper en fersk motivasjon. En mandagsmotivasjon. En drivkraft. Motivasjon er ferskvare. Det gjelder å verne om den når den først kommer.

Jeg prøver å holde tunga rett i munnen. I sommer fikk jeg en behandlingsgaranti: innen 15.september skal jeg ha fått en time på poliklinikken her. Det er sånn omentrent femten dager til. Jeg har enda ikke hørt noe og jeg venter. Så veldig. Håper det kommer snart. Håper de ikke har glemt meg. Jeg har vært uten noen form for behandling siden mai, og selv om det har gått relativt greit, kjenner jeg at det blir veldig fint å komme i gang igjen. Det er ikke alltid så greit å være alene med seg selv, men jeg har faktisk klart det. Fire måneder uten behandler og det har faktisk gått. Som snakkedama mi på Capio sa: "det er ei viktig erfaring å ta med seg, Annika." Jeg antar hun har rett i det.
søndag

Feil søndag.

For tidlig. For sent. Spiller ingen rolle; den gale foten var den første kroppsdelen som vridde seg ut av dundyna mi i morges. Den første kroppsdelen som ble satt i bevegelse. Den første, den siste og den eneste som hadde bestemt seg for å fungere. Alt før jeg hadde karret meg opp fra senga og fordelt kroppsvekta mi på både høyre og venstre fot, smalt rullegardinen igjen. Pang. Hadde det ikke vært for at jeg vet bedre og hadde det ikke vært for at jeg kan både kan kjenne og se alt det fine jeg har rundt meg, ville jeg erklært mørketidas ankomst. Et par måneder før tida, i alle fall i følge kalenderen.

Feil søndagsmorgen. Gal søndagsformiddag. Svart søndag. Svart hull med etterfølgende svarte tanker. Svart krussedull. Svart knute på tråden. Det er en sånn dag. En slik dag der jeg sover bort timer, tygger mekanisk fordi jeg må, inviterer meg selv på middag hos mamma og pappa men avslår min egen innbydelse fordi jeg, ut av det blå, er en illsint utagerende drittunge som ikke vet opp eller ned på noen verdens ting. En sånn søndag der jeg faller overende på sofaen med tårer i øynene, ønsker jorda takk og farvel og smeller igjen dører. En søndag av den lite morsome sorten.
lørdag

Og dagene går.

Til tross for at jeg prøver å opprettholde en relativt okei søvnrytme, blir det ganske lange dager. Tidlig opp om morningen, skole, hjem og sånn passe sent i seng. Skolen er i gang på ordentlig og siden jeg både møter opp tidsnok til timene, er tilstedeværende med hele meg og er flink elev med aktiv deltaketakelse i timene, tar skolen mye tid. Er fortsatt i innkjørings og tilpassingsfasen, en tidskrevende prosess som, til en viss grad, dominerer livet mitt for øyeblikket. Men det er greit. Jeg aksepterer det. Det er så mange ting å gjøre og så mye å tenke på. Det gjelder å holde tunga rett i munnen, ikke kverne for mye over alt som ikke er bra, ikke la Elefantstemmen eller andre demoner få ødelegge dagene som i grunnen er ganske okei, jobbe for å få ting til å gå rundt og dadidadida. Mye å huske på.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det med meg selv, men allikevel går ting ganske greit. Jeg har det ikke så verst og selv om det er litt vel mye på en gang, føler jeg meg litt mer levende enn det jeg har gjort på ganske lenge. Og det er ikke ille! Bare det å ha noe og fylle hverdagen med, gjør ganske mange ting litt enklere. Er det noe jeg trenger akkurat nå, så er det det å ha et og annet som gjør slik at det blir litt greiere å være meg. Den store krasjen med nav og systemet gir grunnlag til et tusentall med bekymringer. 

I går hadde jeg en veldig fin samtale med kontaktlæreren min. En av disse elevsamtalene som alltid blir satt på ukeplanen eller andre planer i begynnelsen og slutten av et skoleår. Jeg ba om å få den praten så tidlig som mulig, for jeg synes det er greit å legge alle kortene på bordet med en gang. Foreløpig har jeg ingen planer om å fortelle noen av medelevene mine noe som helst, men for min egen del er det veldig greit at i alle fall kontaktlærer vet noe om situasjonen min. 

Lørdag. Helgefølese. Akkurat nå ser det ut til å bli en bra dag. Jeg håper det fortsetter slik.

tirsdag

Mandag i flammehavet.

Det er like morsomt hver gang jeg føler jeg står sånn høvelig plantet på flat jord med begge beina godt på underlaget, kjenner hvordan tilværelsen henger sammen på en eller annen måte, er nesten sikker på at ting begynner å falle på plass, ser litt hvordan skyene gradvis letner og hvordan den gule sola stråler bak skylaget - og tror, helhjertet og intenst, på at NÅ, NÅ begynner kabalen å gå opp. NÅ ordner ting seg. NÅ går det fremover her, ikke noe stress, dette går greit. For all del. Tror, kjenner, vil og ser antydningen til små tegn som  kanskje, kanskje er et ørelite signal på at tilværelsen min ikke er fylt til randen med så mye usikkerhet, tvil og kaos som det jeg ofte får for meg. Det er like morsomt hver gang jeg kommer til det punktet. Og like lite morsomt hver gang det viser seg at tingenes tilstand er så veldig mye lengre unna forestillingene, tankene, fantasiene og ideene mine enn det jeg hadde trodd. Tenkt. Sett for meg. Like lite morsomt hver gang noen av de sikkerhetspålene mine, murklossene jeg sakte bygger hus på, forsvinner under meg og jeg må holde et krampetak i noe annet, bare for å holde meg flytende. Ikke morsomt i det hele tatt.

Mandagen var en slik dag. En av disse dagene som begynner på et passe sted, tar en mindre god u-sving, kjører i helt feil retning og havner til slutt nederst i grøfta. Pang. Krasj. Skakkjørt. Fullstendig ute av balanse. Opp klokken 0600, tre timer(!!!) gym - har aldri vært spesielt glad i gym men det gikk greit allikevel, noen ok skoletimer som gikk ganske så raskt til tross for at vi ikke gjorde noe spennende. Ferdig 1530. Var litt sliten, men formen var fin. Men så, så, vel, deretter begynte den lange aketuren ned en bratt nedoverbakke.
Jeg forlot skolen og området med tre planer: 1.ordne busskort på trafikktriangelen i byen. 2.Handle mat til uka. 3.dra hjem og slappe av. Tre veldig normale og ganske så overkommelige planer som burde la seg gjennomføre uten store problemer. Ting som burde gå veldig greit. Ting som faktisk også gjør nettopp det, om det da ikke kommer 39840238403928092 andre småting som forstyrrer alt sammen. Små duppeditter som lager rot i alt som var i orden, greier som er nok til å legge alle fine følelser og tanker i ruiner. Og noen store ting. Noen ting som opprinnelig er så gigantiske at de tar opp all den plassen som måtte være, men som likevel fortsetter å vokse uavbrutt.

Greit nok. Det var først da jeg gikk av bussen i byen at jeg kjente hvor sliten og utmattet jeg var, men siden jeg var nødt til å få ordnet meg det forbaskede busskortet OG handle MAT slik at jeg hadde noe å spise, kunne jeg ikke sette meg på første og beste buss som går forbi bostedet mitt. Fysisk og psykisk utmattelse gjør noe med kroppen. Og med humøret. Og nei, jeg kan ikke akkurat si at ting ble så mye bedre da jeg oppdaget at det var kø langt UTENFOR ytterdørene til Trafikktriangelen. 45 minutter. Rett opp og ned med en tung gymbag på høyre skulder og en plastikkpose fra spar med tunge skolebøker i, i den venstre hånden. Og mens jeg sto der, i den evinnelige lange køen som aldri så ut til å ta slutt, ringte pappa med en mindre gledelig nyhet. Eller budskap. Eller hva man nå enn skal kalle det for noe. NAV.

Nav og jeg har hatt et, tja, la oss si, greit forhold de siste månedene. Det til tross for at de ikke har svart og kommet med tilbakemeldinger på diverse greier som burde ha gitt respons på for flere evigheter siden. Men i går, etter denne telefonen med min kjære far, ble forholdet litt forandret, ting snudd på hodet og alt fløt ut til en kaotisk masse av tall, papirer, telefoner, katastrofetanker and so on. Alt som hører med. Rett ut av det blå ble en av murklossene mine, en av sikkerhetspålene jeg har under meg, revet bort. Pang. Poof. Alt som hang og som henger igjen nå er et evig stort spørsmålstegn. HVA NÅ DA???? etcetcetc.

Humøret mitt falt naturligvis ekstra langt ned på minusskalaen, og jeg rakk sånn akkurat å få ordnet det busskortet, karre meg igjennom byen med ikke mindre enn 3 tunge bæreposer ettter handlerunden, finne en buss, komme meg inn døren hjemme, og kaste i meg noe mat, før pappa plukket meg opp og tok meg med hjem til dem. Brevlesning, ting, tang, tjohei, fallerei, papirer, tanker, spørsmål, tårer fra min side, litt frustrasjon og en stor dose bekreftelse på at "ANNIKA, DETTE KOMMER TIL Å GÅ BRA. DETTE ORDNER SEG."

Så, slik ståa er nå.... har nav og jeg omentrent gjort det slutt, er jeg evinnelig glad for at jeg IKKE bor i Bergen - det hadde gjort alt enda vanskeligere, jeg er ekstremt bekymret for absolutt alt - men vet at jeg, med litt mamma og pappa -hjelp vil klare meg,  og er jeg overlykkelig over å bo sammen med noen og IKKE alene. Jeg har hatt en skrekkelig ubrukelig samtale som ikke førte noen vei, med en rådgiver jeg neppe kommer til å ta kontakt med igjen, med mindre jeg må,  men fortsetter på skolen med godt mot. Skolen er okei.

Ting er litt rævkjørt. Men jeg er heldig som har mamma og pappa. Jeg er heldig som har Inger og Sunniva å bo sammen med. Jeg er heldig som er såpass fungerende at jeg klarer å takle kaoset på en, ja, litt mer konstruktiv måte enn det jeg hittil har pleid å gjøre. Det kan sikkert også ha noe med samboerne mine. Og foreldrene mine. Ja, jeg tror det er der det ligger. Hadde det ikke vært for dem, nei, da vet jeg ikke.
Og i morgen skal jeg på skoletur i skogen.

Det har i alle fall vært en ganske grei tirsdag. Tross alt.
mandag

Søndagstur rundt prestvannet.

 
 
søndag

Kampens hete.

"Du må jobbe, Annika," hvisker skyttsvergen; klapper meg forsiktig på kinnet og gjør et forsøk på å møte blikket mitt. Jeg viker unna. "Ingenting i livet er gratis. I den forstand at ting ikke bare skjer helt av seg selv. Reparerer seg automatisk. Blir ferdig uten at man gjør noe for det. Ja, noen ting endrer og ordnes uten at man trenger å arbeide så mye for det, men i her, når det kommer til dette, finnes det ingen tryllemidler. Ingen sving med en tryllestav, abakadabra og deretter: fullført. Ferdig. Over. Nei, du skjønner at her må det jobbes. Og jobbes. Med alt. Det er ikke enkelt, men det er ingen vei utenom. Du må gå alle skrittene selv, erfare, skjønne, oppleve og fortsette til tross for at alt av og til virker håpløst. Sånn er det bare."

"Du trenger ikke dette, Annika," sier Elefantstemmen. Stemmen hans, den grusomme og ekle stemmen med et varierende tonefall som til tider kan drepe. Skade. Ødelegge. Ord, setninger som til tider stikker som tusen kniver i hjertet, river og sliter i meg - et evig forsøk på å rive meg i stykker. Lage smutthull i muren, slik at han, en av de verste demonene mine, kan komme innenfor for så å stenge hullet med den kraften og styrken som bare Elefantstemmen har. "Du trenger så absolutt ikke dette. Eller det. Eller det der for den saks skyld. Forstår ikke hvordan du kan få alle disse idiotiske ideene om både det ene og det andre, når du vet hva jeg kan gjøre. Hva jeg kan utrette. Savner du meg ikke? Savner du ikke å overgi deg fullt og helt til meg? Det jeg kan tilby? Jeg kan gjøre ting ingen andre kan. Pakke deg inn i ei boble, gi deg nummenhet, en viss struktur og fjerne alle bekymringene dine. Savner du det ikke?" Fristeren. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg ikke vært der, kjent hvordan både jeg og livet faller fra hverandre i det han slipper innenfor muren på ordentlig, følt hvordan den fysiske styrken svekkes, sett hvordan menneskene rundt meg gråter i fortvilelse, visst hvor umulig det er å fullføre ting og det å skulle være sosial; forholde meg til omverdenen, kunne det nesten virket som et bra alternativ. Det kunne det. Men det er det ikke. Ikke i det hele tatt. Ikke på noen måte. Ja, fokuset fra enkelte ting forsvinner, men i stedet for kommer noe annet, noe verre, noe mer brutalt. Den korte stunden man føler at man har kontrollen og oversikten over tilværelsen er kortvarig, og deretter, deretter feider alt ut og blir et evig kaos. Etter et lite øyeblikk med det som akkurat der og da virker fint, forsvinner alt. Alt blir vanskelig. Hver dag blir en enorm kamp mellom liv og død, og til slutt, til slutt kommer man til et punkt der bare tanken på at det kommer en ny dag i morgen, etser hull i hjertet.

Det er ikke verdt det. Prosjekt "leve" og prosjekt "bli frisk" er mye bedre. Mer riktig. I de øyeblikkene jeg virkelig kan kjenne hvor godt det er å være meg, være levende, eksistere, føle hvor godt det er å puste, kjenne varmen fra sola, luktene av blomster om våren og alt det der, ser jeg. Virkelig.
Men det er ikke lett. Ikke enkelt. Ikke på noen måte. Det gjør vondt å stå i midten; ha det gode og det onde på den høyre og den venstre siden - der begge parter holder et godt tak i hendene mine, sliter og drar med all kraften de måtte ha. Det er slitsomt. Krevende.

Huske på, gjøre de riktige valgene, ikke være for streng mot en selv, passe på, ikke tenke for mye, ikke gjøre slik eller sånn, gi ros, være, stille opp, ordne, få til. Mange ting. Mye å holde styr på. Men jeg skal få det til!  Det skal gå!

Når det kommer til det flytteprosjektet, har ting roet seg litt. Det er både godt og rart på samme tid; jeg får mye til å tenke på all verdens ting og tang, men samtidig er det også mye mindre stress og jeg kan senke skuldrene litt. Dessuten er det veldig fint å ha Inger rundt meg, tilbringe tid sammen med noen uten å måtte planlegge og lage avtaler for å komme meg ut. Det minner meg litt om tiden på Åsane Folkehøgskole, og det hjelper veldig. Husker at jeg, som aldri i verden hadde trodd jeg ville fungere på internat, virkelig satte pris på det å ha noen der. Tror valget om å flytte sammen med Inger og Sunniva (hun flytter inn om ikke så lenge), er det riktige. Akkurat nå virker det slik.
Ja, og så er det helg! Selv om jeg bare har gått på skolen i tre dager, setter jeg pris på disse to fridagene. Er takknemlig for å kunne kjenne forskjellen på hverdag og helg. Det er lenge siden.

Ting er vanskelig, men jeg har det okei også. Velger å holde fokuset på det siste. Fokusere på det som er bra.
lørdag

Det tok tid, men...

Etter ei uke på gulvet i ordentlig beduinstil (Egyptisk folkeslag som lever i ørknenen på filleryer), middagsspising på stuegulvet og tv/True Blood sesong 1 glaning på den bittelille tv'n som hører med huset, har alt blitt litt annerledes. På en god måte. Naturligvis.
123-middag, iskald brus med isbiter i, latter, film, Lillesøsterbesøk og kos. OG: NY - BRUKTSOFA!
fredag

Slott.

"Jeg liker å arbeide med ungdom," sa hun den første skoledagen. Den ene læreren min, hun med stemmen, hun som snakker, forteller og forklarer på en slik måte med sånne ord som gjør slik at menneskene rundt henne lytter. Hører etter. Autoritet. Gjensidig respekt.

"Trygghet er viktig," sa denne læreren min i løpet av den første skoletimen i dag, før hun presenterte en oppgave som gikk ut på, ja, nettopp det å bli litt tryggere i ei gruppe. Føle seg trygg.
Vi fikk beskjed om å tegne et hus, uten å få vite HVORFOR. "Tegn drømmehuset ditt," sa hun. "Nå sitter sikkert mange av dere med de vanlige tankene og de normale reaksjonene folk ofte får når de blir bedt om å tegne noe. 'Men jeg kan jo ikke tegne', 'det blir så stygt' og andre lignende tanker som dukker opp. Men her er det ingenting som er stygt. Eller feil. Ingenting er feil. DERE er ikke feil." Hun snakket og snakket om både det ene og det andre, ord og setninger som jeg ikke klarer å gjenfortelle på ordentlig. Ikke slik at jeg samtidig greier å formidle hva det hele gjorde med meg.
"Dere er god nok," sa hun. "Man må flytte fokuset fra fint og stygt, og heller fokusere på hva det gjør med en." Det var en påminnelse. God nok. Ikke feil. Jeg er ikke feil. Ikke bare sort og hvitt - se nyansene i ting. Åpne øynene.

"Dere får 10 minutter." Læreren delte ut store, hvite ark i A3 format og satte frem plastbokser med uttallige fargeblyanter i. "Tegn drømmehuset ditt." Drømmehuset?? Jaha, ja... Jeg grep tak i noen fargeblyanter, fant meg en plass innerst inne i en liten krok og ga meg i kast med oppgaven som, etter de 10 minuttene, ble gjennomgått i plenum slik at alle kunne få se hverandres tegninger. Mens vi gikk runden rundt og gjorde et tappert forsøk på å gi hverandre tilbakemeldinger som ikke bare gikk i "fin tegning," snakket denne læreren min om hva hun SÅ i det vi hadde klusjet ned på arkene våre. "Et slott," sa hun da jeg viste frem den mindre kunstneriske tegninga mi. Jeg nikket. Et skjevt slott tegnet med røde streker, uferdig og veldig langt fra noe jeg egentlig ville vært stolt over. Eller vist frem. "Jeg tror du har et slott inne i deg. Et fint slott. Når jeg ser det, tenker jeg at du har mange store drømmer. Og de kommer du til å nå også." Selv om jeg ikke har store problemer med å vises eller høres i mange situasjoner, blir jeg alltid veldig, veldig liten og flau når jeg havner i fokus i slike sammenhenger. Jeg rødmet som en forvirret tenåring midt i puberteten.

Men det var bare en liten bagatell i forhold til det som kom etterpå. Da denne runden med husene var ferdig og alle hadde fått høre både det ene og det andre, kom det en ny oppgave. "Finn en eller flere personer dere beundrer eller ser opp til og skriv ned det dere setter pris på. Ikke spør hvorfor. Bare gjør det."
Greit nok. Det var i grunnen ikke spesielt vanskelig: jeg kjenner så mange mennesker jeg ser opp til av en eller annen grunn. Små ting som gjør slik at jeg synes de er helt fantastiske personer. Jeg skrev ned alt jeg kom på i løpet av de minuttene vi fikk til å gjøre det, og tenkte egentlig ikke så mye over det. Ikke før det var tid for å nok en gang vende tilbake til "fellesskapet".

"Ja, nå skal dere høre her..." sa læreren min og fortsatte med noe i den duren her: "uansett hva man gjør eller ser eller sånn, så tar man det alltid ut fra seg selv. På en eller annen måte. Så det dere egentlig har gjort nå, er å skrive ned det dere setter pris på hos dere selv." Herregud. Jeg synes slike ting er skrekkelig; kanskje ikke så rart med det problemet jeg har for å anerkjenne meg selv. Og verre ble det da vi skulle gå igjennom oppgaven. Alle. Sammen. Da det var min tur, og jeg leste opp det jeg hadde krotet ned på arket, ønsket jeg meg et stort, sort hull i bakken som jeg kunne forsvinne ned i. En ting er å holde slike ting for seg selv, men det å skulle si det slik at alle hører, gir meg en overveldende følelse av skam. Skam fordi demonene trekker i trådene i topplokket, hvisker stygge ord og jobber beinhardt for å overbevise meg om at jeg slettes ikke har noen slike kvaliteter og jeg har i alle fall IKKE lov til å si dem høyt! Absolutt ikke.
Jeg stotret halvkvalt frem ordene mine mens rødmen nok en gang kokte meg levende. Fra hårrøttene til tærne. Helt sikkert. Etterpå, da jeg var ferdig, spurte denne læreren min meg om jeg syntes det passet. Om meg. "Njæææææt....."
"Kan du vedkjenne deg dem?"

Og det var sånn omentrent ved dette punktet her, at klumpen i halsen min vokste seg ordentlig stor og sterk, og det var like før det gikk hull i ballongen. Ja, jeg holdt nesten på å begynne og gråte.
"Jeg må bare si det som det er," hvisket jeg. "Jeg synes dette er fryktelig vanskelig. Jeg synes ikke det er spesielt greit å anerkjenne meg selv. Sitte her, snakke om egenskapene som jeg liker hos andre, men som liksom skal være mine. Nei, det gjør nesten litt vondt." Deretter rødmet jeg enda mer. Ikke bare hadde jeg brutt linjene og snakket om noe som liksom skulle være med på å se meg selv på en litt annen måte - en sak som ikke er spesielt enkel når man har indre demoner som slenger styggeord hele tiden, men jeg hadde OGSÅ fortalt at jeg virkelig ikke syntes det er enkelt. For det er det ikke. Ikke i det hele tatt. Ikke på noen måte.

Det var i alle fall fint da jeg forsto at det var helt okei at jeg hadde det sånn. At jeg tenkte slik. Ikke noe galt med det, folk er forskjellig. Noen synes enkelte ting er enklere enn andre. I denne sammenhengen er jeg ikke blant dem.

*

3.skoledag er over, det er helg og jeg har fått skolebøkene mine. Fri i to hele dager før det braker løs igjen, men akkurat nå synes jeg at det er ganske greit. Greit at jeg skal på skolen igjen på mandag. Jeg er og blir fort sliten, men jeg har gått i dager, uker og måneder - ventet på å komme i gang, få bruke hodet, være med, delta og være UTE sammen med alle andre, så jeg tåler fint å være litt trett. Det går bra.
torsdag

Skolestart og sånn.

Hej,
Du dök inte upp på din bokade aktivitet och har nu fått en varning.
Aktiviteten som avses är:

18.08.10 19:30 Pilates

Du har nu 2 varningar.

Med vänliga hälsningar
Exolo 


De siste to dagene har jeg fått to slike e-poster fra treningssenteret. Når sant skal sies, har jeg ikke vært så aktiv der i løpet av sommeren - reising, energimangel og diverse, sier sitt og gjør slik at trening og den typen fysisk aktivitet kommer ikke kommer i første rekke. Og nå, når energien til å gjøre ting er sånn passe tilbake og sommerferien er over, har jeg plutselig så mye å holde på med at jeg rett og slett glemmer av at jeg har booket meg inn på den ene gruppetimen etter den andre. Selv om jeg både har ork og energi til å få gjort dagligdagse ting, er jeg litt sliten. Dagene med flytting, ordning og diverse, tar på og nå, når skolen er i gang, er det plutselig dobbelt opp.

Det er så mye som skal ordnes, så mange ting å sette seg inn i, inntrykk som skal fordøyes og plasseres, mennesker man skal snakke med, bli kjent med og knytte kontakter, timeplaner som skal huskes, tidspunkt å forholde seg til, handling til skolestart, sofaleting, husordning, romordning, få døgnrytmen på plass og alt det andre som hører med når skole, jobb og sånn kommer i gang.
For, ja, nå er jeg plutselig i gang igjen, da. Det er både godt og rart på samme tid. Selv om jeg har gått et år på folkehøgskole og har hatt en slags "skolerytme" inne, merker jeg etter bare to mindre timefulle skoledager, at dette kommer til å ta tid å sette seg inn i. Det kommer til å ta tid før jeg blir vant til de timetallene jeg skal være på skolen og opplegget der. Og det kommer til å bli krevende. Men... når alt har kommet ordentlig i gang, går det nok greit! 

I går var første skoledag. Den første av et skoleår bestående av totalt 190 dager. Etter en liten bomtur på skolen pga. feilinformasjon om tidspunkt for oppmøte, fikk jeg til slutt registrert meg, og møtt både lærere og klassekameratene mine. Det var rart å være tilbake på en skole som jeg, lenge etter at jeg sluttet, ikke hadde noen gode tanker eller følelser for. Skolen var naturligvis den samme, men siden jeg har forandret meg siden dengang, er ting noe annerledes. Jeg tror det kan bli greit. Foreløpig virker klassen min som en okei gjeng, og alle de bekymringene jeg hadde for at jeg kom til å være tre år eldre enn ALLE, var i grunnen unødvendig. Helsearbeiderfaget er ikke ei sånn typisk linje som veldig mange 16 - åringer har lyst til å gå. Informasjon opp og ned og i mente, en liten bli-kjent-runde i dag og sånn. All informasjonen jeg har fått i løpet av disse to dagene, har satt i gang et evinnelig tankekjør uten like og jeg må nok gå noen runder med meg selv før jeg får sortert alt sammen.

I følge lærerne mine, skal vi ha 5 uker praksis i høst + 5 uker etter jul. På grunn av at det er så mye praksis, får jeg flere timer i omentrent alle fagene de ukene jeg er på skolen. Akkurat nå er jeg veldig usikker på om det kanskje kan bli litt mye, men får ta en dag av gangen og se hvordan det går. Det er ikke verre enn at jeg får ordnet et eget opplegg av et eller annet slag. Det viktigste er at jeg får alt til å gå rundt.
Og så er det den maten, da. Nå som skolen er i gang, må jeg snu og vende på ting for å få alt til å gå opp. Det kommer til å ta tid, det også.

Ja, ja. Jeg tror det gjelder å få orden på diverse andre saker og ting, og så får bare den der treningen komme etter hvert. For en gangs skyld tror jeg nesten at jeg kjenner mine egne begrensninger.
onsdag

Ja, dette kan jo bli spennende...

På samme tidspunkt som nå, for nøyaktig fire år siden, begynte jeg på videregående. Jeg husker hvor forventingsfull jeg var da jeg tok bussen til den nye skolen min, sammen med noen av de jeg hadde gått i klasse med på ungdomsskolen. Gamle klassekamerater og venner som skulle begynne på akkurat den samme linja som meg. Medier og kommunikasjon. Jeg husker hvordan vi snakket i vei om hvordan ting kom til å bli, undret oss over om overgangen mellom ungdomsskolen og videregående kom til å bli stor og alt annet som hører med i sånne første-skole-dag-sammenhenger. Jeg fullførte aldri det skoleåret. Ting var ikke så bra på den tiden, jeg var skolelei, utbrent, deprimert og demotivert til tusen. Dessuten var ikke medier og kommunikasjon helt tingen for meg, i alle fall ikke da.

Så, nå, fire år etter skal jeg begynne på den samme skolen. Igjen. Jeg skal ta den samme bussen, gå inn de samme dørene, lukte den samme lukta, gå igjennom de samme korridorene og gangene, se igjen gamle lærere som helt sikkert ikke husker eller kjenner meg igjen, henge i den samme kantina og prøve forfra. På nytt. Siden jeg på et eller annet magisk vis faktisk greide å fullføre grunnkurs, Helse og sosialfag skoleåret 2007/2008, begynner jeg i 2.klasse. Igjen. Helsefagarbeider. Siden jeg hadde mye av det som er pensum da jeg gikk ambulansefag i Narvik for et par år siden, satser jeg på at det kommer til å gå greit.
Selv om det ikke er noe som tilsier at det ikke skal gå bra, har jeg likevel titusentalls av katastrofetanker som så mange andre. Tror det blir sånn når man har begynt og avsluttet uten å gjøre seg ferdig fordi det rett og slett ikke gikk å fullføre. Flerfoldige hva om, enn hvis, hva hvis det skjer, kanskje, hva surrer rundt i hodet mitt. Jeg er spent og redd på samme tid - redd for at jeg nok en gang skal feile, falle og måtte si takk for meg, men samtidig vet jeg jo at jeg er mye bedre NÅ på alle mulige måter enn det jeg har vært på mange, mange år. Så i bunn og grunn er det ingenting som tilsier at det ikke skal gå greit. Nei. En dag av gangen.

Jeg har forresten flyttet inn i leiligheten på ordentlig nå. Sunniva har vært bortreist og er fortsatt det, så det er bare jeg og Inger som bor der for øyeblikket. Men det er fint allikevel. Fint å ha noen og spise middag med, se på tv på kveldene med uten å måtte avtale at man skal dra til dit eller dit for å treffes. Fint å stå opp i morges, spise frokost sammen med Inger som skulle på forelesning i kjemi og deretter finne veien til busstoppet. I følge den informasjonen jeg fikk da jeg takket ja til skoleplassen min på vigo sine nettsider, skulle jeg møte opp på skolen klokken 09. Da jeg ankom en god stund før tiden, fikk jeg den trivelige beskjeden: "åh, nei.. du skal gå vg2, ja? De begynner ikke før klokken 12!"

Ja, jøss. Klokken 12. Så nå har jeg slått ihjel noen iskalde timer i byen, handlet inn vintervotter på H&M - det er omentrent vintertemperatur her og lest dagens aviser på biblioteket. Rekker til og med å spise lunsj før jeg raser av sted tilbake til skolen og gjør et nytt forsøk på å registrere meg som elev.
tirsdag

Fredrikstad.

"Klart du kommer til å bli frisk, Annika," sa hun og så på meg med det velkjente og fryktelig kjære behandlerblikket som fulgte meg igjennom flerfoldige timer, dager og uker i 2009. Bekymringen jeg uttrykte da jeg så vidt nevnte den evinnelige frustrasjonen min over den tilsynelatende manglende fremgangen, den skrekkelige fortvilelsen som av og til dukker opp og som får meg til å tro at jeg rett og slett mangler evnen til å komme i mål, ble feid bort av syv enkle ord. Syv ord. "Klart du kommer til å bli frisk, Annika." Pause. "Det vet jeg at du gjør."

Både hun og ordene hennes har en helt annen innvirkning på meg enn det mange andre mennesker har. Noe jeg verken kan beskrive eller forklare, fordi jeg ikke forstår det helt selv. Kanskje har det noe med at jeg, en gang for lenge siden, åpnet meg, brettet ut alle bitene, lot henne få se og fikk bekreftet at det var greit sånn. At jeg var okei og at jeg hadde lov til å ta plass. Jeg hadde lov til å si fra, snakke om det som rørte seg inne i meg - si alle de tingene jeg hadde innbillt meg selv var forbudt. Alle nei ordene. Ikke ordene. Tabu - ordene. Alle temaene og emnene jeg var overbevist om at det ikke var noe poeng i å snakke om, fordi jeg trodde jeg ikke hadde lov til det. Jeg stolte på henne, og åtte måneder senere, åtte måneder etter tårene og farvel'et, er ting akkurat likedan. Jeg stoler fortsatt på det bestemte kvinnemennesket som jeg pleide å snakke med hver bidige dag for måneder siden. Jeg gjør fortsatt det. 

I går morges; etter ei natt uten særlig mye søvn og der de små avstikkerne mine til drømmeland var dominert av uutholdelige mareritt, sa jeg ”på gjensyn” til fjellene med nysnø, fire plussgrader og gikk om bord på det første morgenflyet til Oslo. Kaotiske følelser. Kaotiske tanker. Et virvar uten like. Og da flyet hadde lettet, gikk det slag i slag. Gardermoen, Oslo S, buss til Fredrikstad siden toget var innstilt, Fredrikstad, inn i en taxi, opp de velkjente bakkene til Åsebråtveien, inn på parkeringsplassen og så, plutselig, sto jeg der. På trappa utenfor Capio.

Kjente og kjære mennesker, klemmer, hei og hallo, hvordan går det? – jo takk, jeg klarer meg, flere klemmer, Capio – lunsj på møterommet, møte, snakk og tjohei. Det gikk over all forventing. Det var veldig fint å se menneskene der igjen og jeg fikk til og med noen minutter med den gamle behandleren min før jeg måtte kaste meg inn i en taxi for så å ta toget tilbake til Oslo, slik at jeg rakk flyet mitt hjem igjen. Selv om jeg ikke fikk en veldig lang prat med kvinnemennesket, var de femten minuttene nok til å få meg til å tenke på ting som jeg ikke har tenkt på på lenge, og som jeg har pakket langt bak i arkivet.

”Du vet hva du skal gjøre. Hva du må gjøre.” Ja, jeg vet jo egentlig det. Deretter noen råd om planlegging av dager og måltider. Og sånn. Sånne fornuftige ting som faktisk er ganske så smarte. Femten minutter og det var nok til å gi meg et spark i baken. Vekke noe som har ligget litt i dvale, sovnet, blitt satt på pause.
I morgen skal jeg tilbake på skolebenken. Jeg er veldig, veldig spent!




søndag

Ja det är släckt överallt men jag tror att våren kommer snart.

For noen dager. For noen fine, kaotiske, slitsomme, krevende, utfordrende og fantastiske dager! Jeg og Inger har holdt på å gjøre leiligheten beboelig hele uka; hun har vært sjåfør og kjørt både meg og allverdens ting hit og dit, vi har båret, løftet, montert, demonert, pakket inn, pakket ut og alt som hører med når man skal forflytte seg fra et sted til et annet. Etter mye om og men; timer med frustrasjon for at det så ut til at all ryddingen og kastingen aldri ville ta slutt, ser jeg endelig et ganske så stort lys i enden av tunellen. Skolen begynner på onsdag, så det kunne ikke passet bedre.

I natt sov jeg på det nye rommet mitt for første gang. Inger flyttet inn på "ordentlig" tidligere i uka, men siden det har vært så mye å gjøre hjemme hos mamma og pappa (de har vært på ferie, passe hunden, rydde ut av "pikerommet" etc.), har jeg ikke hatt muligheten til å gjøre det samme. I stedet for har jeg flakket frem og tilbake mellom Kvaløysletta der familien min bor og Tromsøya, stedet jeg, forhåpentligvis, skal bo i alle fall i et år fremover. Jeg satser på det. Både det at jeg er på plass et sted der jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å trives, og det at jeg virkelig vil begynne på skolen igjen, er to av de største motivasjonsfaktorene mine for øyeblikket. Får jeg ikke til maten eller greier å ta vare på meg selv, blir ingenting av det andre å gå noe særlig bra. Og det vil jeg virkelig det skal gjøre. Jeg ønsker å få det til. Jeg vil klare det! Jeg har lyst, først å fremst for meg selv, å bevise at jeg klarer å ta vare på meg selv, være voksen og litt ansvarlig og på samme tid leve som ungdommer flest. Leve. Være. Takle nedturene som kommer på veien, sette pris på de gode dagene, holde fokus og se fremover i stedet for å hele tiden vende blikket tilbake på det som har vært. Akkurat nå har jeg bare gode følelser og tanker for det hele, ingen baktanker, ikke noen kvelende ambivalens noe som absolutt er et godt tegn.

Her om dagen, da jeg trasket opp bakkene fra sentrum og til leiligheten med et stort speil under armen, i et tappert forsøk på å finne frem til bostedet mitt, oppdaget jeg at jeg ikke kjenner byen så godt som jeg trodde. Bare det å forflytte seg fra et sted til et annet i byen jeg har tilbrakt omentrent hele livet, har gitt meg et nytt perspektiv på ting. For øyeblikket ser jeg tingenes tilstand på en litt annen måte enn tidligere. Det er ikke en hemmelighet at jeg ikke har hatt så veldig lyst til å bli værende her av uttallige grunner, men antageligvis blir det ikke så ille som jeg så for meg for noen måneder siden.

Uansett. Bilder fra lørdag:
cd - stativet mitt. Veldig spennende, men det er en av de få tingene på rommet mitt som er sånn passe i orden. Karianne: ser du kubbelyset? Jeg har tatt det med meg. Hope. Det finnes alltid håp.


Ja. I går spiste Inger og jeg vår første middag sammen i leiligheten. Matutvalget er fortsatt ikke så mye å rope hurra for - burde være førsteprioritet, men det kommer på plass etterhvert. Ikke bare bare å huske på alt man trenger og sånn når ting er litt sånn på halv åtte.

siden det var tilbud på frossenpizza på Eurospar, slo Inger til og fylte (nesten) opp fryseren vår med denslags duppeditter. Så, for hennes del ble det en ordentlig slager av en velkjent "hybelmiddag": Grandis. Et riktig festmåltid!


jeg slo til med en eller annen hermetisk vegetarisk ratatouille som slettes ikke var så verst.
vi hadde naturligvis en kleskode for festmiddagen: nattbukse/joggebukse, store gensere, en bustete topp midt på hodet og litt gammel sminke rundt om kring i ansiktet. Alltid en slager!!!!!!

for noen dager siden bestilte jeg internett. En nødvendighet når man blant annet er ekstremt avhengig av facebook for å holde kontakten med omverdenen.

så... timene etter festmiddagen gikk til å lese avanserte bruksanvisninger på engelsk.

først så det riktig så lovende ut.
men... etter at jeg hadde gjort et mindre vellykket forsøk på å sikre nettet vårt,
sa tilkoblingen takk og farvel - gikk fra å gi gode signaler, til å bare bli "tilkobling: bare lokal."
Resultatet ble en kveld på det ustabile nettet til naboen. 

For noen dager siden, bestemte vi oss for å sjekke utelivet. Det er den såkalte debut - uka her, så vi antok at det kanskje kunne være litt morsomt. Til tross for et ikke så altfor festlig vors, ble det litt okei likevel.

det oppsto naturligvis noen komplikasjoner....
nei, det er ikke noe promille i bildet. Bare klesproblemer. Den typiske jentegreia.
for å lette på den heller labre stemningen, tok jeg noen fine bilder.
som i grunnen ikke var så ille.
dette var det det eneste presentable.

her får dere et bilde av gangen vår:
de brune skoene helt til høyre, kjøpte Inger på et loppemarked til 20 kr. Egentlig skulle vi handle noen nattbord, men en slem og rik voksen mann stakk av med de to eneste som var til salgs. Synes ikke det var spesielt trivelig: ordentlig voksne mennesker som sikkert har en ganske okei jobb, burde tenke på fattige studenter. Neida. Han hadde kanskje bruk for dem, men likevel. Jaja. Inger fikk i det minste et par sko. Det er da noe.

Morgendagen blir en lang dag. Jeg skal til Fredrikstad. Til Capio. Riktig nok skal jeg bare på et møte med diverse mennesker, men det blir likevel veldig rart. Det er åtte måneder siden jeg var der, og selv om jeg husker det meste av tiden min der, vil alt være annerledes. Jeg kommer ikke som pasient, men som en nesten hvemsomhelst besøkende. Tror det kan bli fint å treffe behandleren jeg hadde der og personalet igjen, men jeg gruer meg også. Veldig. Alle mulige tanker flyr igjennom hodet mitt hele tiden. Jeg vet jeg ikke har endret meg så mye siden den gang, likevel... forhindrer det ikke tusentalls av bilder av hvordan jeg burde og skal være når jeg ankommer. Går nok greit.

Ned og opp igjen samme dag. Fly 0645 i morgen, SAS - frokost, to timer på fly, en time på tog fra Oslo S, noen timer på møte, tilbake til Oslo, så Gardermoen og retur 1830.
Ja, jøss. Det kommer til å bli en interessant dag.
fredag

Sånn går dagene.

Det er lenge siden ting har vært som nå, at dagene raser av sted i en enorm hastighet. Tror ikke det har vært slik siden sist høst, da jeg forlot Tromsø og flyttet inn på internat 7 på Åsane Folkehøgskole. Er ikke bare bare å få timetall - regnestykket til å gå opp, når det er tusen ting som skal gjøres på samme tid. Selv om det er travelt, gjør det ikke noe. Det er fint å slippe og se på klokka annenhvert minutt, mens jeg lurer på hva jeg skal ta meg til for å få tiden til og gå.

Jeg flytter fortsatt. Håper på å få orden i kaoset i leiligheten i løpet av morgendagen, slik at alt kan roe seg noen hakk. Bilder av det nye oppholdsstedet kommer når det hele er litt mer presentabelt enn nå.
onsdag

Diverse, diverse.

Learning to love yourself
It is the greatest love of all

Selv om jeg, for første gang på gudene må vite hvor lenge, ikke kjenner noen som helst lengsel etter å pakke mammas mindre vakre rosa koffert (det er den jeg alltid reiser med), hoppe på et fly eller tog eller hva det nå enn måtte være og dra min vei, savner jeg Egypt. Eller et annet varmt sted for den saks skyld. Det har ikke vært noe særlig til sommer her og snart er det høst, det blir kaldere og... om ikke så alt for lenge kommer vinteren. Selv om det er en relativt trist tanke, føles det likevel godt å kjenne at rastløsheten ikke lengre er så sterk. Ikke slik som den var. 

Flytteprosjektet går sin gang. Jeg rydder og rydder, men det ser ikke ut til at rommet mitt blir tømt for søppel. Denne prosessen kunne gjort selv det mest utholdende mennesket ganske så sliten. Egentlig gjør det ikke så mye. Må bare minne meg selv på at det er lov å ta en pust i bakken og at alle ting ikke trenger å være på plass med en gang. Før eller siden kommer det meste til å være i orden likevel. 

I går var jeg en snartur innom fastlegen min. Hver gang jeg har tatt initiativ og bestilt meg en time selv uten at det har vært avtalt på forhånd, får jeg alltid det samme spørsmålet: "Ja, Annika, hva tenkte du på i dag, da?" Jeg blir like usikker hver eneste gang og fordi jeg vet at det spørsmålet kommer, må jeg alltid ha en grunn til å komme. Det går som regel i resepter eller blodprøver. Av og til skulle jeg ønske jeg fikk ut fingeren, kom med noe litt mer fornuftig, åpnet munnen og sa alt jeg tenker på. Hvis det skulle være av betydning. Kanskje er det alltid nettopp det, og kanskje trenger man ikke alltid å ha noen annen grunn enn et behov for å lufte noen tanker. I alle fall så lenge man ikke har noen psykolog eller et annet menneske å snakke med. Men fastlegen min er i det minste veldig okei. Hun har, hvis jeg har forstått riktig og sitter med rett informasjon, jobbet både som barnelege og på BUP. Dessuten har hun to eller tre bøker om matproblemer - deriblant "Sterk, Svak" av Finn Skårderud. Uvisst hvorfor, gir det meg en slags bekreftelse på at hun i det minste sitter inne med litt informasjon, noe som fører til en slags følelse av trygghet.

Her om dagen fikk jeg en telefon fra behandleren jeg hadde på Capio, og nå har det plutselig seg slik at jeg skal en snartur dit på mandag. Et møte, bare. Ned og opp samme dag. For flere måneder siden sa jeg ja til å være med på noe - vet egentlig ikke så alt for mye om opplegget. Siden jeg aldri hørte noe mer om saken, glemte jeg av hele greia og har ikke ofret det en tanke. Ikke før nå. I dag er det nøyaktig 8 måneder siden jeg sa farvel, gikk ut ytterdøren på Capio med kofferten i hånden og var ganske stolt fordi jeg, for første gang i livet mitt, hadde fullført et behandlingsopplegg. 8 måneder er en stund. Følelsene for det hele er blandet - jeg ser frem til å treffe menneskene der igjen, men så gruer jeg meg litt også. Bare litt. Det kommer til å bli fryktelig rart.


mandag

Jeg flytter!

Snart. Veldig snart! Etter et par måneder med uvisshet, ambivalens om jeg skal bo helt alene dette året - eller finne et sted sammen med Inger og Sunniva (noe jeg til slutt bestemte meg for), tankekaos, flerfoldige timer på Finn, Rubrikk og Zett, og noen visninger her og der, er leiligheten endelig på plass. Før jeg dro på sommerleiren til IKS, satt jeg inn en annonse i lokalavisa her og mens jeg var bortreist, var det noen som viste interesse. Ei passe stor 4 roms leilighet, eller rekkehusleilighet eller.... rekkehus. Akkurat nok plass til Inger, Sunniva og meg. Det fremtidige bostedet vårt er bygd på 60 - tallet og veldig trivelig. Litt gammelt, men fint. Og finere blir det når alle tingene våre er på plass, dandert slik som vi vil ha det og alle tre er innlosjert med alt som hører med på lasset. Det kan bli interessant, utfordrende og spennende - men jeg ser frem til det.

Jeg er ikke helt ferdig med ryddingen og pakkingen, har gjort om hele huset til et kaos og prøver å få alle endene til og møtes. Passe hunden - et ansvar jeg deler med lillebror, og jeg må innrømme at han gjør en bedre jobb enn meg, huske på å vanne blomstene til mamma, holde orden på kjøkkenet, lage ordentlig middag til meg selv, jobbe med maten og meg selv og alt det der. Men det går. Det går greit. Etter snart tre måneder der jeg absolutt ikke har gjort noen verdens ting, er det godt å ha mye å holde på med. Merker at jeg blir sliten av det, men til gjengjeld blir det mindre tid å bruke på håpløs tankekverning som ikke gjør noe godt for seg. Jeg har rett og slett ikke energi til det. Det er i og for seg en bra ting: livet mitt er så fullt av diverse duppeditter akkurat nå, at Elefantstemmen virkelig må jobbe beinhardt for å trenge igjennom. Selv om jeg alltid er på vakt, holder pusten i blant og ser meg for hundreogørten ganger før jeg går over veien, er demonene mine litt roligere enn det de var for noen dager siden. Så... ting er faktisk ikke så verst. Ikke nå. Tror det hjelper ganske mye at ting er litt mer stabilt nå enn det det var for bare et par uker siden; og det får meg til å senke skuldrene noen hakk. Trygghet. En viss stabilitet. Bedre blir det også når jeg er ferdig med flyttingen, har kommet godt i gang med skolen, har fått en behandler og et behandlingsopplegg på plass.

Det er mye som skjer. I neste uke begynner skolen igjen og det skal bli utrolig godt å komme i gang med den type hverdag, rutiner og muligheten til å se frem til helga uten og bli kvalm av tanken på nok en fridag som ikke kommer til å skille seg fra noen andre dager.

I dag baker jeg brød til den nye fryseboksen, rydder, pakker og fortsetter flyttingen. Regner med å ha flyttet inn til helga, når mamma og pappa kommer tilbake fra Mallorca.
Gleder meg til alt er i orden!
søndag

Jeg rydder vol. II

Herlighet fra mitt 1/2 på grunnkurs, Medier & Kommunikasjon. Produsert i faget "prosjekt til fordypning". Oppgave: lag en enkel animasjonsfilm ved hjelp av ei postit - blokk.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive