tirsdag

Dag 10: 10 ting jeg ønsker å oppnå i livet.

Jeg har så mange drømmer. Så utrolig mange ting jeg har lyst til å gjøre, opplevelser jeg har lyst til å delta på, hendelser jeg ønsker skal skje, følelser jeg har lyst til å føle- så mange ting, så mye, noen ganger for overveldende, for mye på en gang.

1. Jeg ønsker naturligvis å bli helt frisk. Spesielt fra Elefantstemmen. Strøket ut av papirene mine. Det har seg sånn at Mørkets Fyrste har vært en del av livet mitt en god del lengre enn Elefantstemmen, og at jeg ikke helt klarerer å tro på at jeg noensinne kommer til å bli helt kvitt ham. Mørkets Fyrste, altså. Fullt og helt. Jeg har også en tentativ diagnose på ham som jeg ikke er helt sikker på om man kan bli frisk av (men man kan vel bli frisk av alle psykiske lidelser, kan man ikke det?), men siden denne diagnosen fortsatt står som en foreløpig diagnose, er ingenting sikkert. Jeg tror at dette tungsinnet mitt kanskje og forhåpentligvis blir mindre når jeg er frisk fra spiseforstyrrelsen, men uansett har jeg på sikt klart å forene meg med at jeg kan finne en måte å leve med Mørkets Fyrste på som ikke ødelegger livskvaliteten min. Jeg har akseptert at han er der. Det er ikke greit, men jeg har akseptert det. Jeg godtar at jeg har dager og perioder der alt er helt på trynet, og så lenge jeg ikke ligger i senga hele dagen og bare tenker på døden, kan jeg leve med det.
Men Elefantstemmen, han må bort. For alltid.

2. Jeg har lyst til å fullføre videregående. Få generell studiekompetanse. Snart. Ikke bare fordi "da er det overstått", men da kan jeg begynne å gå videre på skole. Gjøre det jeg har lyst til. Bli det jeg vil bli, som yrkesutøver. Mulighetene er uendelige. I løpet av min relativt haltete skolegang på videregående, mistet jeg litt troen på at jeg noensinne kom til å komme i mål. Begynte riktignok på skole igjen i høst, så helt borte kan denne troen ikke ha vært. Selv om skolen er et stressmoment for meg, og selv om det vanlige videregående opplegget med så og så mange timer i uka der du MÅ være der egentlig ikke passer meg så bra akkurat nå, går det. Det er tvilsomt at jeg for øyeblikket kommer til å ta påbygningsåret på vanlig videregående til neste år, og det er helt greit. Planene for neste år har alt begynt å ta form. Jeg vet hva jeg vil og det er deilig. Og- jeg kommer til å komme i mål, uansett hvor lang tid det vil ta.

3. Jeg drømmer om å studere psykologi. Helst det. Går det ikke, blir det noe annet som kan gi meg en jobb i psykiatrien. Det er det jeg har lyst til. Jobbe med barn og ungdommer som har det vanskelig, drive forebyggende arbeid. Og spiseforstyrrelser. Da jeg var femten, ville jeg arbeide med selvmord og sånn, så ting endrer seg. De siste årene har jeg hatt lyst til å være flink til å hjelpe mennesker med spiseforstyrrelser. Hjelpe dem til å hjelpe seg selv slik at de kan sparke deres Elefantstemmer i rumpa og leve for seg selv.

4. Jeg har lyst til å treffe den o'store kjærligheten og GIFTE meg med tider og stunder. Det hadde jeg ikke lyst til før. Da skulle jeg bli tre- teller i Finland eller prostituert i Brasil (å, kjære destruktive tankegang). Ikke så jeg poenget med å gifte seg heller. Det var ikke noen vits. Men det er det jo. Det er kjempestor vits i å gjøre det hvis man har lyst. Og hvis man finner noen som passer, selvfølgelig.

5. Barn. Ja, jeg har blitt så "voksen" at jeg har lyst på barn også. Jøss. Det hadde jeg heller ikke lyst til å få tidligere. Da jeg var seksten år, så jeg bare svart og syntes ikke at jorda var et sted barn trengte å komme til. Ja, det er kanskje mye vondt og vanskelig, men det er pokker meg mye fint også! Enkelte trenger bare litt tid på seg før de oppdager det.

6. Jeg går fortsatt med en liten forfatterdrøm i magen. Den har blitt mindre i løpet av årenes løp, og ikke har jeg samme trangen til å skrive like mye som før og jeg prioriterer det heller ikke like mye. Likevel føler jeg fortsatt at jeg har i alle fall en historie jeg må fortelle. Historien min. Fortellingen om at det er mulig. Det går an å forlate helvete og få en plass i himmelen. Kanskje ikke de beste synonymene, men dere forstår sikkert likevel sammenligningen. Og den historien, den skal jeg fortelle. Jeg skriver jo både ett og annet tull her i bloggen, men jeg har likevel lyst til å skrive ei bok. Vi får se.

7. God selvfølelse. Jeg ønsker å komme til et punkt der jeg ser de gode tingene, i stedet for de negative. Der små bagateller ikke betyr noenting og der jeg klarer å se på meg selv og si at JEG ER GOD NOK og mene det fra hjertet. Det kommer.

8. Jeg har lyst til å holde foredrag om spiseforstyrrelser og sånn til folk. Skoleelever, foreldre, pårørende, etc. Vet ikke hvorfor, men hvis jeg har noe med meg som kanskje kan være til hjelp for andre eller skape forståelse, vil jeg gjerne dele det.

9. Jeg har lyst til å leve så lenge som kroppen vil. Helst til jeg blir gammel og får hvitt hår, og mange fine rynker i hele ansiktet og huden blir uelastisk, beina dårligere og kanskje jeg får behov for en rullator. Jeg har lyst til å leve så lenge at jeg får se hele livet. Ikke bare barndommen og tenårene eller det første tjuetallet. Men hele livet. Alle nyansene. Alt som hører med. Kjærlighet, kjærlighetssorg, død, fødsel, liv. Jeg har lyst til å leve så godt og lenge og bra at jeg, når tiden er omme, kan dø og være mett av dager, måneder og år. Dø fordi jeg har levd, og ikke fordi jeg vil rømme fra det som er vondt.
Det har jeg lyst til. Døden kan være ei fin avslutning på livet, tror jeg. Det vil jeg at min skal være. Men først skal jeg leve. Jeg har levd i tjue år og førtien dager. Det er ingenting. Livet har nesten akkurat startet.


10. ja, jeg har sikkert et punkt 10 også, men med mangelen på noe ordentlig kan jeg legge til at jeg blant annet har lyst til å:
- være så tøyelig at jeg kan legge magen ned på lårene når jeg sitter på gulvet, og ta hendene rundt fotbladene uten at det strekker noe innmari.
- kunne løpe ei hel mil uten å dø (siden jeg i utgangspunktet ikke er spesielt glad i løping, er dette lite sannsynlig)
- reise på ferie helt alene
- dra på yogaferie
- sette av tid til å lese ei bok
- bli ferdig med oppgaven jeg skal levere inn om ei uke

Det gikk.

Søndags formiddag satt jeg i senga på rommet mitt med vondt i magen, og jeg vurderte å ringe mamma for å si at jeg hadde veldig lyst til å sykemelde meg de ukene som er igjen før juleferien. Jeg hadde det så lite godt med meg selv, at det virket som et bra alternativ. Ikke møte det som jeg innbilte meg ville skje, ikke være en kriger, gå utenom utfordringene, krype under dyna og forbli skilpadde- Annika en stund til. Bare litt. Bare i tre uker. Noen ganger trenger jeg å være denne skilpadda, har behov for å trekke meg inn i skallet mitt, men det må ikke være for lenge. Da går det galt. Og innerst inne er jeg klar over at tre uker i skilpaddetilværelsen ikke er bra for meg. Tre uker hjemme, tre uker i senga, tre uker på facebook og med F5 knappen under den ene fingere, noen timer på treningssenteret i uka- før det også ville sagt stopp. Ligger jeg mye hjemme, mister jeg både energi, stå- på vilje, og livskvaliteten min blir mye dårligere. For mye tid alene med meg selv og mitt eget hode som det eneste selskapet, har en tendens til å forverre tilstanden min.

Så.. jeg bestemte meg for å dra tilbake til skolen i går. Bestemte meg for å gå. I går og i dag og i morgen. Prøve, teste ut, se hva som skjer. Går det ikke, så går det ikke. Da kan jeg i alle fall si at jeg har prøvd.  Heldigvis var humøret litt bedre på søndagskvelden etter Ingers post- it lappeklistring som i seg selv var ganske så morsomt, julepynting av huset og pynting av et 123 pekkerkakehus- byggesett fra Spar. Det gjorde slik at det ble litt lettere for meg å legge meg på kvelden, og å stille meg inn på "i morgen skal jeg på skolen" modus.

Det gikk. Jeg sto opp, jeg kledde på meg, jeg tok bussen til skolen og jeg var der hele dagen. Det gikk bra. Bedre enn forventet; alle de skrekkelige tingene jeg hadde sett for meg, kom ikke. Jeg fikk ingen kommentarer om den "store" forandringen som har skjedd med meg i løpet av oktober og november, noe jeg hadde vært fryktelig redd for. Ingen sa noe. Alt var som det pleier å være, og når alt kommer til alt, var det helt greit.

Men det er vel egentlig også det eneste. Det gikk plutselig opp for meg; da læreren min begynte å snakke om oppgaven vi skal levere inn i neste uke- en praksisoppgave- at skolen er og blir et stressmoment for meg. Jeg mestrer skolen, jeg får det til, men dette stresset, det mestrer jeg ikke så alt for bra og så er jeg ikke så flink til å kjenne på det heller. Jeg tror alltid at jeg kan klare alt til siste slutt, helt til kroppen blir svimmel og verden begynner å snurre.
For øyeblikket danser stresshormonene fremfor øynene mine, jeg har nok å gjøre, mye å gjøre, selv om det er mindre enn det som var før praksisperioden. Det er nok, evig nok. Spesielt når ting er så vanskelig som de er.

Om tre uker er det juleferie. Jeg klarer det.

November: måneden som gikk.

jula måtte synges inn i november. det var nødvendig. 




Nedturer
  • november har vært preget av mye vonde følelser og vanskelige tanker. Mørkets Fyrste har vært innom både titt og ofte, og det har plaget meg veldig. Det meste har vært fryktelig kaotisk og det er det fortsatt.
Oppturer

  • Praksisen, som attpåtil gikk over all forventning! Jeg mestret det så mye bedre enn jeg trodde jeg ville gjøre, men det gikk altså veldig bra og vel så det.
  • Turen til Fredrikstad. Det var så godt å besøke gamle trakter, treffe mennesker som har betydd og betyr mye for meg, og tilbringe kvalitetstid med Heidi og Juni, der litt galgenhumor sto på menyen. 
  • Å flytte hjem til meg selv igjen etter fem uker hos mamma og pappa. Ikke at jeg ikke trives der, men det er godt å ha sitt eget sted. 
  • Pepperkakehuslaging, pynting, ordning og sånt til jul har vært på å å gjøre noen dager noe enklere.
  • Jeg har vært flink til å trene jevnlig, være i fysisk aktivitet og for tiden er det min beste mestringsstrategi for å få ut frustrasjon, sinne, angst og hva som måtte være.


Nye ting
Jeg er personlig konkurs. Som alltid. Men mamma kjøpte meg nye Asics joggesko og
så har jeg kjøpt den nye cd'en til Josh Groban "Illuminations".

Mye brukte og uttrykk
"Ja, det er jo festlig"
FESTLIG. Ikke artig, men festlig. De gamle på sykehjemmet påvirket meg litt.  

Bøker lest
Jeg har ikke lest ei eneste bok. Ikke hørt på ei eneste lydbok. Ingenting.

Filmer sett
...svært få. Harry Potter, og det var ikke så verst. Gleder meg til nummer to!


Desember

  • fortsette med treningen, men bytte treningsprogram!
  • Det vanlige: jobbe med HODET og MATEN
  • gjøre de endringene på bloggen som jeg hadde tenkt å gjøre i november, men som jeg aldri fikk gjort
  • Konsert med Sissel Kyrkjebø
  • Feire at Merete også endelig fyller tjue år
  • gjøre ferdig praksisoppgave
  • Fullføre fire mnd. på skolen og få en velfortjent juleferie!!!
søndag

Post- it.

Inger elsker post- it lapper. Helt sant.
Hun klistrer dem over alt, spesielt når hun kjeder seg, og hun lager
puggekort av dem når hun jobber med et eller annet pensum. For eksempel
når hun leser sånne avanserte kjemiske formler og andre ting som jeg absolutt
ikke forstår bæret av. Hun studerer bioteknologi. 


På fredag da jeg hadde vært å sutret litt hos behandleren min, og jeg
nok en gang fikk streng beskjed om å ta medisinene mine HVER DAG fordi de skal 
forhindre sånne nedturer som jeg litt for ofte er så heldig å få,
klistret Inger denne lappen på skapdøra der alle vitaminsukkertøyene mine er plassert:
 det er litt vanskelig å se, men det står altså: "Annika! Husk å ta medisinen :)"
så jeg prøver å huske det. Jeg har husket det fire dager i strekk, og det er jo ikke så verst.

Men.
Så er det jo fortsatt sånn at jeg gruer meg veldig, altfor mye til å gå på skolen i morgen.
Og da jeg hadde sutret litt ekstra, gjorde hun slik:

 kjøleskapet
 speilet i gangen
 døra til soverommet mitt
 speilet på soverommet mitt
speilet på badet


"du vet, når man sier en ting til seg selv mange ganger, begynner
man å tro på det også. Kanskje du en dag kjenner at 'åh, det var ikke noe å grue seg til allikevel"

dette må være det folk kaller kjærlighet.


Maria Mena - Home for Christmas

I´m gonna take that fear and wear it like a crown.

Jeg har lyst til å skrive en solskinnshistorie. Et solskinnsinnlegg som handler om hvor fantastisk og flott alt er. Om rosa blomster og masse kjærlighet; om hvordan jeg står opp om morgenen og føler meg så mye bedre enn jeg har gjort på lenge, jeg har lyst å skrive at jeg danser når jeg løper til bussen, at jeg synger av glede i dusjen og om hvordan jeg kjemper og klarer det veldig bra og hvor stolt jeg er og hvor glad jeg blir av alle disse små tingene i tilværelsen.

Jeg har så lyst til det. Men det kan jeg altså ikke gjøre. Akkurat her og akkurat nå er ikke vokabularet mitt stort nok til å omfange nok ord til å danne setninger, slik at jeg kan skrive dette solskinnsinnlegget mitt. Ordene strekker ikke til.
Selv om jeg har mer lyst til å være et solskinnsmenneske, en hun som trasker til biblioteket en søndags formiddag og låner seg selvhjelpbøker, forståelsesbøker, faglitteratur.



Men så har det seg sånn at jeg akkurat dette mennesket; hun som gråter en skvett på soverommet før hun tar på seg den blå Bergans- dunjakka og trasker ned bakkene til byen for å gå på biblioteket. Bare for å gjøre noe. Bare for å holde tankene unna, for det er ikke treningsdag. Det er søndag. Det er hviledag. Og hviledagen må holdes hellig. Det må ikke bli for mye. Kvotene må ikke overskrides. Jeg er dette mennesket som trasker opp trappene til plan 1 på biblioteket, plan for Kultur og fakta. Jeg er også mennesket som bærer en stabel med bøker i hendene, en haug som er alt for tung, til tross for at jeg har fått litt muskler i armene. Jeg er hun som låner alle disse bøkene. Tunge bøker for tunge sjeler. Tunge bøker som kanskje kan gjøre tunge sjeler lettere.
Kan de? Kanskje.

Jeg er også jenta som gruer seg til å gå på skolen igjen i morgen, av helt latterlige grunner. Årsaker som er så dumme at det er flaut å si dem høyt, men likevel en sannhet, og ord som jeg så vidt har presentert for mamma og behandleren min.
Klump i magen. Klump i hjertet. Klump i sjela. Frykt. Frykt for hva, spør du kanskje? Nei, det er ikke godt å si. Jeg har mine øyeblikk der det er vanskelig å være sammen med mennesker som ikke har sett meg på noen uker, og der det har skjedd forandring i løpet av disse periodene. Men jeg skal gå. Jeg må gå på skolen. Jeg kan ikke melde meg ut av samfunnet hver gang hodet ikke er i samsvar med kroppen. Det går ikke. Jeg skal prøve. Jeg skal ikke gi opp.

1.søndag i advent og det aner meg at jeg har en lang og mørk desember i vente. Ikke bare fordi det er mørketid i Nord. Ikke bare derfor. Men jeg har det veldig vanskelig. Nå er det ikke slik at jeg kan si at jeg VET at hele måneden blir mørk, og jeg kan ikke bestemme meg for det heller- da blir den nettopp det. Det er bare det at akkurat her og akkurat nå ser det ikke så lyst ut. Når ting er kjipt, er det ikke alltid så enkelt å se alle de gode sidene og huske på at det blir bedre. Det blir jo bedre. Det vet jeg. Må bare fjerne disse skylappene først, sånn at jeg ser klart.
Det kan være en fordel.

Dag 9: 10 steder jeg har lyst til å reise

1. Jeg har veldig, veldig lyst til å gå pilegrimsreisen til Santiago de compostela. Planen er at pappa og jeg skal gjøre det en eller annen gang fremover. Egentlig skulle vi gjøre det i mai som var, men siden det var så mye etter avslutningen på folkehøgskolen og jeg var ikke i storform, droppet vi det. Men... vi skal ta det igjen, senere. Kanskje neste høst. 


2. Roma. Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Roma. 
Mest fordi jeg drømmer om å besøke Vatikanet. Se på all kunsten. 

3. London, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg har bare lyst. Det virker som en spennende by som har mye å by på.

4. Thailand. 

5. USA/ New York/ Orlando etc.
Jeg har lyst til å se om det er så stort som alle sier.
Og så har jeg lyst til å besøke Disney World og den Harry Potter- parken
de har bygget der. 


6. Skottland. De snakker så fint. Og så finnes det mange gamle slott der som jeg har lyst til å se.

7. Paris. Jeg var i Paris sommeren 2007, men da var jeg veldig syk
i hodet og maten var det dårlig med. Det gjorde slik at opplevelsen ikke var
så mye å rope hurra for. Når humøret er på bånn og ernæringsinntaket det samme,
er det veldig vanskelig å glede seg over noe. Husker at vi var i Disney land og at jeg
ikke orket å gjøre noe fordi blodsukkeret var så lavt. Meste parten av tiden satt jeg på en benk
og drakk Cola Zero i håp om at det skulle hjelpe på noe. Det gjorde det altså ikke. Så... 
jeg har lyst til å dra tilbake, fordi jeg tror at opplevelsen ville vært helt annerledes i dag.

8. Tunisia

9. Øyhopping i Hellas. Det er riktig nok ikke et "konkret" reisemål, og jeg har vært i Hellas flere ganger.
Men aldri på øyhopping, og det har jeg lyst til å gjøre

10. jeg har også veldig lyst til å dra på interrail. Ta toget gjennom Europa, besøke steder man 
egentlig aldri hadde tenkt til å dra til, være litt spontan og reise med nesten ingen bagasje.
Det hadde vært fint.

og... så har jeg lyst til å dra tilbake til Irland og Dublin, reise til Madeira enda en gang,
dra på safari i Afrika, reise til Australia, se konsentrasjonsleirene i tyskland,
 India og tusenvis av andre steder. Verden er stor. Jeg vil gjerne oppleve den. 
lørdag

I krig.

Lukk øyne, lukk øre, hysj, stopp opp, observer, aksepter og la gå. 

det er krig. En krig jeg ikke har lyst til være med i. En krig jeg skulle ønske jeg kunne slippe unna. En av disse der jeg heller skulle stått på sidelinjen og viftet med et hvitt flagg, eller sett utfallene på tv2 nyhetene om kvelden, eller lest dem på VG nett. Heller det. Heller det enn dette. En krig mellom rett og galt, mellom fornuft og følelser, mellom kunnskap og dumhet, mellom ditt og datt, og mellom meg og dem. Meg. Elefantstemmen. Mørkets Fyrste. Men i hovedsak Elefantstemmen. Mørkets Fyrste har ikke sin egen stemme. Det har spiseforstyrrelsen. Og det jeg daglig får spikret inn i hodet mitt, er ord jeg ikke unner noen å få høre. Eller tenke. For det er ikke fint. Ikke i det hele tatt.

Jeg er i krise. 
Wikipedia: Krise stammer fra det greske krisis (og latinske crisis), som kan oversettes med plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse.

Krisesituasjon. Skjebnesvanger forstyrrelse. Plutselig forandring, eller avgjørende vending? Hva utfallet av dette blir, aner jeg ikke. Jeg vet ikke hvor veien går her fra, selv om jeg er i bevegelse. Jeg beveger meg, men jeg vet ikke hvor. Det er skremmende. Jeg er på spasertur i et ikke alt for ukjent landskap, et område hvor jeg har vært før- men den gang med helt andre kognitive forutsetninger. 
Jeg vet mer nå enn før. Jeg forstår mer enn tidligere. Jeg har bedre innsikt. Kjenner meg selv bedre. Jeg gjør det. 

Men det er ikke enkelt allikevel. Ikke i det hele tatt. Fryktelig vanskelig. Det er vanskelig å akseptere, når akseptknappen står på oransje. Ikke grønt, ikke rødt - men oransje. Vent. Ikke gå, ikke stopp, bare vent. Vente på hva da?
Morgendagen?

Jeg er i krise. Og jeg må krige. Det er vondt og vanskelig å være i full krig når man har en stor krise samtidig. Det blir litt mye. Litt i meste laget. Litt for mye. Men jeg har jo klart det før. Så, da klarer jeg det sikkert nå også. Det må jeg gjøre.


Wear It Like A Crown


Rebekka Karijord

Dag 8: 10 ting jeg får til

...eller; 10 ting jeg mestrer.
Dette er litt skummelt, litt flaut, janteloven regjerer i hodet mitt og jeg synes det er vanskelig å fortelle slike ting om meg selv, ofte fordi jeg er redd for å fremstå som selvgod. Sånn er det egentlig ikke, for det er LOV å skryte av seg selv i blant. Det er LOV å fortelle hva man mestrer og hva man får til.

1. Jeg er flink på skolen, lærer raskt og har ikke alt for store problemer med å huske ting. Det gjør slik at jeg ikke må bruke allverdens tid på ting. Det å være flink har ofte vært en byrde for meg (for mye oppmerksomhet som jeg ikke ville ha, krav, prestasjoner), og jeg har mange ganger følt at jeg ikke fortjener å ha "flink" som evne. Det har gjort at mange av disse: "Spør Annika, hun vet." "Annika, du er så flink" har gjort ganske vondt. Det har vært veldig vanskelig for meg, noe svært få mennesker forstår. "Hva er så galt med å være flink?! Du skal jo bare være glad for det!!!" Nei, det er ikke noe galt med å være flink, jeg vil jo gjerne være det også til en viss grad- det er paradoksalt- men allikevel har det vært fryktelig vanskelig for meg. Det tok mange herrens år før jeg klarte å sette pris på denne "flinkheten" min, og fortsatt synes jeg det er vanskelig. Men så er det sånn at den flinkheten min kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg må bare lære meg å akseptere den, sette pris på det, og ta det for det det er. Det er tross alt en god egenskap som kommer godt med i livet.

2. Jeg er ganske god til å reflektere over min egen situasjon, selv når ting er vanskelig. Jeg har innsikt i meg og mitt, og det kommer også godt med. Det hjelper.

3. Jeg mestrer kommunikasjon med andre mennesker. Nei, jeg er kanskje ikke alltid like god til å fortelle om følelsene mine og akkurat hvordan jeg har det her og nå, men jeg får til å snakke med mennesker. Det fikk jeg også bekreftet da jeg var i praksis og tilbrakte mange dager sammen med demente, ei pasientgruppe som kan være veldig vanskelig å kommunisere med. Mange av dem har ikke så mye språk igjen.

4. I blant er jeg god til å formulere meg skriftlig. Sette ord på papiret. Skrive. Selv om et fåtall av blogginnleggene mine kan kalles skriftlige duppeditter av god kvalitet, har jeg mine øyeblikk der jeg produserer tekster som faktisk... ikke er så verst. Det er vanskelig å innrømme. Men... skriving er også noe jeg har lyst til å være flink til og noe jeg gjerne vil mestre, og når man har en slik interesse, er det også litt enklere å utvikle seg.

5. For øyeblikket mestrer jeg også trening. Som folk flest har jeg perioder der jeg rett og slett ikke orker, men akkurat nå har jeg masse energi og overskudd, og jeg får til. Treningen gjør meg godt, det hjelper meg med å få ut masse frustrasjon som jeg bærer på hele tiden og jeg kan bruke raseriet og frustrasjonen til muskelkraft.

6. Jeg får til å spise! Uten å få dårlig samvittighet hele tiden!!! Dette er faktisk det punktet jeg er mest stolt over. Folk flest tenker ikke over maten sånn som mennesker med spiseforstyrrelser gjør, de teller ikke kalorier, er ikke sykelig opptatt av kropp og vekt og alt som hører med når man er spisesyk. De færreste forstår at det går an å være stolt over at man får til å spise, men det er faktisk mulig. Jeg har hatt en periode i livet mitt, der det ikke gikk. Jeg klarte det rett og slett ikke. Det betyr naturligvis ikke at jeg levde på nada og ingenting, men at jeg ikke klarte å få i meg ordentlig mat. Det er vanskelig å spise når man har en dommer i hodet som slår hammeren i bordet hver gang en åpner munnen, når Herr Angst melder sin ankomst i det man åpner munnen og Elefantstemmen skriker i ørene. Det er vanskelig å spise når NEI- lista blir lengre og lengre for hver dag som går, og når det til slutt ikke er noenting igjen som man kan putte i munnen.
Men nå får jeg det altså til, det har jeg for så vidt klart en god stund. Angsten blir mindre desto oftere man gjør noe, og det å spise fire faste måltider om dagen pluss et mellommåltid har ført til at angsten ikke er så sterk lengre. Den er ikke helt borte, jeg er fortsatt redd for en del ting, men det er mye bedre. Jeg har fått til det jeg for noen år siden trodde var umulig.

7. Jeg får til å leve. Jeg får til å være en normal ungdom mellom slagene, til tross for bagasjen. Og det føles så bra! Det føles fantastisk å kaste alle bekymringene på havet, danse seg tullete på et utested en sjelden gang i blant, gå på kino, se på filmer, være sosial, snakke om ungdoms- ting og sånt. Jeg mestrer hverdagen i mye større grad nå enn tidligere i livet. Det er et utrolig stort skritt.

8. Jeg mestrer i større grad enn tidligere å se mine egne behov. Før var jeg 110% sikker på at jeg ikke hadde behov, at jeg ikke var menneskelig (utrolig hva et par sykdommer kan gjøre med en), og at jeg derfor ikke trengte noe. Jeg kunne godt gi andre det de trengte, jeg ville stille opp for alle rundt meg, være der, prestere og innfri krav, men meg selv var ikke så viktig. I dag forstår jeg at jeg er det. Og at jeg ikke kan gi andre så alt for mye, hvis jeg ikke passer godt på meg selv. Har et stort forbedringspotensiale der, men det at jeg har innsett at jeg også trenger noe og noen, gir et godt grunnlag.

9. Jeg mestrer de dårlige dagene uten å ty til selvdestruktive handlinger. Når ting er veldig vanskelig er det forferdelig, det er ingen hemmelighet, men jeg kommer meg igjennom dem. Reiser meg opp når jeg faller, tviholder i minnene fra de gode øyeblikkene og dagene. Tviholder i troen og håpet om bedre dager og bedre tider.

10. Jeg mestrer å ikke være pasient. Det har i grunnen mye med det å mestre livet, å få til det og skulle leve, men likevel. Høsten 2007, hele 2008 og 2009 var preget av en tilværelse som pasient, innleggelser på sykehus, hyppige legetimer etc. Jeg går ikke like ofte til legen lengre. I tillegg har 2010 vært helt fri for innleggelser.  Og vet dere hva? DET GÅR BRA. Jeg får det til på egenhånd (med litt hjelp, naturligvis, men ikke i like stor grad som før). Det hender at jeg en gang i blant savner å bli tatt vare på og lengter etter mindre ansvar, men på sikt vet jeg at jeg ikke synes det er noe særlig. Jeg liker å ha kontrollen i mitt eget liv, jeg liker å være selvstendig og å kunne passe på meg selv.

Jeg får det til. Jeg kjenner at jeg blir litt stolt, veldig glad og litt rørt når jeg tenker på det.
fredag

Dag 7: 10 beste følelser

Fra wikipedia: Følelser henger sammen med det ubevisste og tankene vi tenker uten bestandig å være klar over. Disse tankene lar seg ikke bestandig kontrollere av selve individet, f.eks. at ingen kan være lykkelig når man ønsker det selv. Det som er med på å påvirke det ubevisste, er andre menneskers reaksjoner på oss. Dette gjelder spesielt mennesker som har betydning for våre liv.
Følelser spiller en avgjørende rolle i menneskenes liv, enten det gjelder samarbeid i sosiale grupper, seksualitet og reproduksjon eller som motivasjon for handlinger og valg. Ifølge den biologiske utviklingslæren har følelser derfor vært nødvendige for menneskers og dyrs overlevelse som arter.
Ved siden av intelligens og adferd utgjør følelser personligheten. Vi kan identifisere seks grunnleggende følelser, som har utallige variasjoner:


*

Jeg er altså usikker på om det finnes 10 følelser som bare er gode, men med nærmere ettertanke, vil jeg tro at disse gode følelsene er glede som kommer i "utallige variasjoner". Mine gode følelser er som oftest knyttet til situasjoner, mennesker eller opplevelser.

1.  Følelsen jeg får i kroppen underveis og etter ei god treningsøkt. Det hjelper så mye på psyken at det er helt utrolig.

2. Når jeg har vært ordentlig flink - på en slik måte at jeg føler at jeg har gjort noe veldig bra og kan være stolt av resultatet. Flink har alltid vært et vanskelig ord for meg, både fordi jeg hele tiden har trodd at jeg måtte etterstrebe å være akkurat det og fordi jeg til syvende og sist følte at jeg ikke fortjente å være flink, ikke fortjente ros eller komplimenter. Men når jeg gjør noe bra, helst for min egen del, noe som er en liten seier, da blir jeg stolt over meg selv. Det er fint å kunne være det. Jeg blir for eksempel stolt og får en god følelse inni meg når jeg klarer å sparke spiseforstyrrelsen i rumpa, vende ryggen til og klarer maten så bra som over hodet mulig.

3. Å være fri. Jeg har øyeblikk der det kjennes ut som om ingenting er umulig, og alle bekymringene som så ofte gnager i stykker hjernecellene har gått i dvale. 

4. Følelsen som oppstår når jeg er sammen med vennene mine eller familien og gjør noe hyggelig, som jeg klarer å kose meg med.

5. Å le.

6. Jeg har hatt øyeblikk i livet da jeg har grått av glede. Det er så fint! 

7. Motivasjon. Å ha masse motivasjon gir meg en god følelse.

8. Når man oppdager at det går an å få det bedre. 

9. Julestemning. Selv om følelsen man ofte fikk da man var barn i juletider egentlig er borte, liker jeg godt å kjenne på noe som nesten kan tilsvare det. 

10. Ferie - følelsen og Helge - følelsen som kommer i blant. Når jeg vet at jeg har fri i flere dager, og ikke trenger å tenke på å måtte stå opp kl. 06, tilbringe over 8 timer på skolebenken og kan gjøre akkurat det jeg har lyst til. Det er ikke alltid ferie er like morsomt, men hvis jeg har planer som jeg klarer å gjennomføre er det helt fantastisk. 
torsdag

Hjemme!

bilde av stua hjemme hos oss, tatt i august 2010.


5 uker praksis er vel overstått, fullført og ferdig. Ikke fullstendig sånn som jeg hadde tenkt, for de siste to gangene har jeg meldt pass og tilbrakt dagene på skinnsofaen hjemme hos mamma og pappa. En blanding av snufsete forkjølelse (ikke noe særlig å være sammen med gamlingene som alt har svekket immunforsvar) og kraftig nedstemthet, en dose tårer og andre vanskeligheter, har ført til at jeg har meldt pass. Men det gjør ingenting. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med innsatsen min og at jeg i det hele tatt har klart det så bra som jeg har gjort! I begynnelsen var jeg veldig skeptisk da jeg fikk høre at vi skulle ha 5 uker praksis i strekk, men det har altså gått over all forventning. Jeg har trivdes kjempegodt, og jeg har fått utrolig mye igjen for å være på ei avdeling for demente, noe som sto høyt på ønskelisten da praksisplassene ble presentert i oktober.

5 uker hjemme hos mamma og pappa er også over. Jeg har bodd hjemme hos dem mens jeg har vært i praksis, har vært greit sånn siden sykehjemmet bare ligger omtrent 3 minutter unna bostedet.
I kveld tok jeg med meg det enorme flyttelasset mitt, og dro hjem til meg selv etter en morsom time med Zumba sammen med lillesøster i ettermiddag. Det føles så utrolig bra å være hjemme hos meg selv; rommet mitt som ser bombet ut etter alle posene og veskene mine, nytt sengetøy, en stor tv- skjerm i stua og å se Inger og Sunniva igjen. Har ikke blitt mye tid til sosialisering i løpet av de 5 ukene, men det gjør ikke noe. Har egentlig vært okei å tilbringe tid sammen med familien, spesielt nå når ting har vært og fortsatt er vanskelig. Det har gått mye frustrasjon ut over alle sammen hjemme, og jeg synes det er beundringsverdig hvordan de holder ut med både humørsvingningene mine, det dårlige selvbildet og alt spiseforstyrrelse - pjattet mitt. Det er fint å ha noen som lytter, til tross for at det meste bare er tull. Og fint å få bekreftelser (selv om det ikke når inn) på at jeg ser bedre ut nå enn på gudene må vite hvor lenge.

Jeg sliter mye med tankene og hodet, noe jeg må jobbe mye med. Det er tøffe tak, og noe jeg regner med at det vil bli fremover. Er ikke alltid hodet henger med når det skjer såpass store forandringer over så kort tid som nå. Dessuten hadde jeg ikke regnet med at det plutselig skulle bli så vanskelig, men det kan naturligvis ha noe med Mørkets Fyrstes uforventede tilbakekomst. Hele høsten har vært preget av gjentatte episoder med hans innspill, og når det i utgangspunktet er strevsomt med hodet, tankene og følelsene, forverrer Mørkets Fyrste alt sammen. Men jeg prøver. Jeg gir ikke opp av den grunn. Husker ordene fra behandleren jeg hadde på Capio som jeg fikk høre da jeg var der for litt over ei uke siden: "du har jobbet hardt og du har lagt mye arbeid ned i dette bli frisk- prosjektet." Det er sant. Det ville vært for dumt å kaste det på havet.

Har skolefri i morgen, det er planleggingsdag (?) på alle skolene i Troms og det er fint. Er ikke helt klar for å gå tilbake til skolebenken, men fra mandag er det bare tre uker igjen til juleferien og det burde gå greit.
Dessuten har jeg mange planer i morgen. Rydde, vaske klær, trene, dra til Åsgård for å ha time med behandleren min, møte lillesøster i byen for å handle litt klær og Harry Potter sammen med lillesøster på ettermiddagen. Prosjektet "kjøpe klær" kommer til å bli vanskelig - det er jeg forberedt på, men det trengs. Mange av klærne har blitt for små, og for å forhindre at alt blir forverret, må jeg fylle garderoben med noe nytt. Klær er et problematisk område når man har en spiseforstyrrelse, men jeg prøver å tenke på Ingers ord i ettermiddag: "Hallo, Annika. Tenk på hvilken størrelse buksene og klærne dine faktisk er i! De er ikke normale for en tjueåring." Det er også sant. Sannheten. Er det noe jeg virkelig ønsker, så er det å være helt normal, helt vanlig og være slik som tjueåringer flest.

Jeg gir det tid. Alt. Prøver så godt det lar seg gjøre, og det kommer til å bli mange tøffe tak fremover. Selv om det er vanskelig å forutse hvordan det kommer til å bli, er jeg om ikke annet klar over at det kan bli veldig tøft. Humørsvingninger er et problem og vanlig i forhold til den andre diagnosen min, vanskelige Elefantstemme- tanker kommer sannsynligvis til å dukke opp både titt og ofte, men jeg får bare stå i det og holde ut.

Ser uansett frem til morgendagen. Jeg tror det kan bli en fin dag, og muligens ei okei helg også. Jeg trenger det. Og - det er både vanskelig å innse og innrømme - men jeg fortjener det. Jeg gjør faktisk det!

Jula måtte synges inn i november: pynting vol II






kjærlighet er viktig
mitt og lillesøsters hus er fylt med akkurat det
litt skjevt, litt oversukret 
men det gjør ingenting

selvgjort er velgjort

Jula måtte synges inn i november: pynting vol I.

 nedtur og vanskelige onsdager liker vi ikke
ikke vanskelige følelser etterfulgt av tårestrømmer uten like
da gjelder det å gjøre noe fint
som å fortsette å syne jula inn i november

fint med skjeve vegger
 godteripynt i fine farger
 klissklass slott med hjerter på for å tette hullene i taket
 non stop - smaking slår aldri feil
ikke godterispising heller

denne høsten har jeg spist godteri
og i går da lillesøster og jeg pyntet pepperkakehuset vårt (det skal leveres inn til biblioteket her i byen, de har nemlig bestemt seg for å lage pepperkakeby i år!), tok jeg igjen pepperkakepynting-godterispisingen for alle de siste årene med spiseforstyrrelse

igjen: dårlige samvittighet, måtte du dø

Det ferdige resultatet poster jeg senere i dag, når huset er helt ferdigpyntet

Dag 6: 10 ønsker

jeg ønsker...

1. Å fullføre skoleåret. Ikke bare 1.termin, men hele greia fra begynnelse til slutt.

2. Å dra på pilegrimsreise sammen med pappa til Santiago de compastela. Det er noe jeg har ønsket å gjøre en stund, og egentlig var det meningen at vi skulle gå en del av veien i vår. Sånn ble det ikke. Men kanskje til neste år. Kanskje.

3. Å lære meg latin.


4. Ny tatovering


5. Et spa-opphold på et eller annet sted

6. Masse motivasjon


7. Leselyst


8. Et nytt kamera som tar helt fantastiske bilder + lære meg å fotografere på ordentlig


9. Å skrive en passe okei bok + få den publisert


10. Å bli frisk.


(11. en hund)
onsdag

I speilet.



det
går ras inne
i hodet hennes
overlappet
av forsøket
på å helbrede
seg selv

naken
med rød pulsåre
kryper hun
mot korset
forsvinner i mengden
av høye kråkeskrik

deres dans 
blant torner

smilet
- like påtatt
som alltid
svekkes ikke
blir ikke borte

aldri mettet
aldri bra nok

i speilet
skulpturen
som aldri
forsvinner fra det
kalde
rampelyset 




Annika 15 år, mars 2006

Krigeren er sliten.

Plutselig kom det. Fullstendig uforutsigbart. Alt på en gang. Alle demonene, alle de vanskelige tingene, følelsene som jeg ikke helt hvordan jeg skal takle, katastrofetanker, gamle tanker fra gamle tider - heldigvis uten påfølgende gamle mestringsstrategier men allikevel, tungsinn og svart natt. Og tårer. Tårer som kommer når jeg forteller om hvordan jeg har det.
De fine bekreftelsesordene når ikke inn. "Du er flott." Hører, men lytter ikke. "Bruk fornuften". Prøver, men følelsene tar overhånd. Jeg føler for mye og for mange ting på en gang.

Hei Mørkets Fyrste, Hei Herr Angst, Hei Elefantstemmen.

Jeg er sliten. Jeg har det veldig vanskelig.

Lamictal






I

Seksten, sytten 
hvor langt er du 
villig til å gå? 
atten, nitten – stå 
i ro fordi du aldri 
fant døden 
- ham du elsket mest 

små hender griper 
holder, grepet rundt 
en penn 
fredagsnatt i november 
hvite knokler rundt 
et håndledd, syv 
kilo ned 
hvor langt er du 
villig til å gå? 

et hav av tid 
et usikkert begrep, studerer 
timene, dagene, ukene 
sekundviseren 
har sluttet å bevege seg 
armen er så tynn 
hvor langt er du 
villig til å gå? 

en arm full av 
merker, et kart over 
et liv 
kalorier opp kalorier ned 
bena lagt i kors 
hvor langt er du 
villig til å gå? 

II

sykehuset dreper 
sine pasienter lik 
skolen vrenger sine 
innvoller ut og 
tallene på hodet 

mamma gråter 
i vinternatten 
jeg er redd for 
at det var jeg som 
drepte henne 

III

painkillers dreper 
hodepine sier du 
og rekker meg dine 
paracet, ibux, paralgin forte 
svelges, blandes, ristes 
en slurk, kanskje to 
ned i dypet 

fungerer ikke, fungerer ikke 
jeg har fått mine 
egne
men såret midt i 
nekter å gro 

IIII

en vinternatt, en vinternatt 
ved et veiskille der 
jeg og du sa farvel 
kryper en makk 
halvveis død 

dette er meg 

dette er meg 
som sitter på 
rommet i måneskinnet 







Annika, høst 2006

Dag 5: 10 sanger jeg hører mye på for tiden



  1. War at home - Josh Groban
  2. Love only knows - Josh groban
  3. Wear it like a crown - Rebekka Karijord
  4. The noble art of letting go - Rebekka Karijord
  5. This Anarchistic heart - Rebekka Karijord
  6. Warrior song - Ingrid Olava
  7. Love on her arms - Phall of Phariss
  8. River flows in you - Yiruma
  9. Run - Snow Patrol
tirsdag

Jula måtte synges inn i november.


 det så ut som om noen hadde tatt i deigen
selv om forseglingen på boksen ikke var brutt


Fra Rema: 25 kr boksen
melposen falt i gulvet
 deler til et pepperkakeslotttingtang
veldig rett i kantene
jula måtte synges inn i november

jeg har spist så mye deig og så mange pepperkaker
at jeg helt sikkert ikke trenger å spise flere i resten av mitt liv

dårlige samvittighet, måtte du dø

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive