fredag

November og desember.

November; praksisperioden fortsatte, jeg hadde det fint og var på ei undervisning i ernæring og eldre og sånn, jeg skrev et innlegg om kroppen min (nei, vent, det var i oktober!), jeg hadde det vondt og vanskelig og prøvde hardt og akseptere alt som skjedde, jeg jobbet så hardt og prøvde så mye og så ble jeg bare veldig sliten. Jeg begynte styrketreningen for fullt og etter hvert kom det også resultater som var skumle. Jeg var en tur i Fredrikstad og på Capio, noe som var kjempefint. Jeg traff Juni og Heidi og behandleren jeg hadde der og snakket med henne. Hun hadde mye bra å si. Det hjalp. Og så spiste jeg og Juni middag sammen, og hadde en fortreffelig dag fylt med galgenhumor. Vi lo masse. Måneden besto for det meste av kaos, trening, matkaos, mer kaos, tårer, jeg erklærte krig og krise, og så var praksisperioden over og jeg begynte på skolen igjen.


jeg orker ikke å finne frem bilder fra november. Det har nesten ikke blitt tatt noen, bare fra da jeg og lillesøster lagde pepperkakehus og sang jula inn i november.
Desember. Lang, mørk og kald. Jeg, meg og meg selv alene i senga med dyna over hodet. Jeg var på skolen i nesten to uker før jeg fant ut at det ikke gikk lengre, og ble sykemeldt. Jeg hadde så mange planer og så mange tanker om all verdens ting og tang, men det meste ble bare rot til syvende og sist. Jeg hadde noen gode stunder og vi arrangerte et slags julebord i vinkelveien- det var fint. Merete fylte tjue år.
Jeg hadde treningsfri halve måneden og jeg sto opp hver eneste dag til riktig tid, selv om jeg gikk å la meg igjen. Det meste var vondt, men jeg prøvde. Jeg gjorde så godt jeg kunne.
Ja, og så fikk jeg jo halsbetennelse da og begynte på antibiotika. Og ble plutselig hektet på tv serien Vampire Diaries.

Nyttårstradisjoner.

I mange år hadde jeg mine egne selvkomponerte nyttårstradisjoner. Min egen måte å feire nyttårsaften på; alltid samme viset selv om noen ting kanskje kunne være annerledes. Hvor jeg feiret begynnelsen på det nye året har variert gjennom årenes løp; det har vært hjemme hos mamma og pappa, på besøk hos venner av foreldrene mine, hos besteforeldre i Narvik, hos tante og onkel i Narvik, en gang på sykehus og sist nyttårs; iddag hjemme sammen med mamma og pappa- etterfult av en veldig, veldig trivelig kveld hos Merete. Men, uansett hvor jeg har vært og uansett hva jeg har gjort, har det alltid vært et øyeblikk som gjentar seg år etter år: jeg, meg, ute i snøen med stjernefyrstikk i hånda, vifter, tegner det nye årstallet i lufta, mens jeg alltid, alltid sier de samme ordene. "Måtte neste år bli bedre enn det som var. La ting endre seg, la meg få det bedre." Håpet var alltid der, men det ble ikke bedre. Ikke før jeg forsto at jeg selv måtte ta tak i problemene som hoper seg opp, gjøre noe med det og samle meg sammen igjen. Ikke før DA ble det bedre.

Nyttårsaftenen til 2010 var annerledes enn alle andre. Den begynte riktignok litt traurig med angst for fremtiden, rullegardinen falt ned i hodet mitt, jeg så svart MEN det bedret seg. Det ble bra. Jeg drakk champagne til den store gullmedaljen, danset på gulvet hjemme hos Merete mens vi så på The Voice og fikk med oss all drittmusikken som hadde blitt produsert i løpet av 2009. Tror det var en topp 30 greie. Jeg var glad og jeg gjorde ikke stjerneskuddritualet mitt fordi jeg ikke hadde behov for det. Jeg var helt sikker på at 2010 ville bli bra, jeg hadde alle forutsetningene for det- spesielt hvis jeg så litt på hvordan de andre årene mine hadde vært. Dritt med stor D. Og, jeg tror kanskje jeg gråt litt også. Gråt fordi jeg var nitten år, og fordi jeg aldri hadde trodd at jeg ville oppleve det. På et tidspunkt i livet mitt drev Mørkets Fyrste meg så langt at jeg ikke trodde jeg kom til å fylle tjue år. Det var ikke i planen, min livsplan. Ikke i det hele tatt. Jeg er naturligvis glad for at jeg har endret meg. At jeg har kommet videre fra det punktet der jeg var så fokusert på elendigheten at jeg sto fast. For jeg har vært der. Fastkjørt og fastlåst i en depresjon, et hull, et nada uten like som kun dreide seg det som var vondt, vanskelig og forferdelig. Ikke rart ting var uutholdelig da. Ikke rart jeg sto fast.

Uansett. Ja, fjoråret var annerledes. Nyttårsaften 2009 var en bra nyttårsaften, selv om jeg var redd for hva dette året ville bringe. Selvfølgelig var jeg redd. Ikke så rart når tilværelsen er så usikker, når bedringen er så skjør, når man ikke har noen planer, når man ikke vet noen ting. Livet er usikkert for folk flest, det er klart, og det er noe man må lære seg å leve med. Jeg jobber med saken.

Årets nyttårsaften kommer til å bli en reprise av utallige andre. Den kommer ikke til å bli som i fjor, av mange grunner. Og det er helt greit, jeg aksepterer det. Aksepterer at jeg ikke er på samme sted psykisk som jeg var for et år siden og at jeg ikke er helt bra. Det er ikke greit, men det er sånn det er. I tolvtida, hvis jeg finner på å feire, pappa har tross alt bare kjøpt to raketter og det er også helt greit, kommer jeg med stor sannsynlighet til å stå utenfor huset vårt (hvis planene mine plutselig ikke endrer seg da...) med stjerneskudd i den ene hånda og en uhørlig bønn om at NESTE ÅR, NESTE ÅR må bli annerledes. Det er ikke det at dette året har vært helt forferdelig; det har vært mye vondt og vanskelig, men også utrolig mye fint som jeg setter pris på, men likevel er det ting jeg skulle vært foruten.

2011. Jeg vet ikke hvor jeg står. Jeg vet ikke hvor jeg beveger meg. Jeg har ingen konkrete planer, men jeg har noen tanker om hva jeg kan gjøre. For jeg trenger endring, jeg trenger noe. Som mamma sa her om dagen da jeg klaget over alle de tingene jeg syter om hele tiden og presiserte at jeg var alt for frisk for å få mer behandling, sa hun: "jeg synes ikke du er så veldig frisk, jeg." Jeg tror hun har rett.
Små mål. Små steg. Mål nr.1: gå på skolen på mandag. Jeg håper jeg klarer det.

September og oktober 2010.

September. Jeg husker ikke så mye fra september. Jeg tror det var da maten kanskje begynte å forverre seg på ordentlig, fra restriktiv spiseadferd til fingrene ned i syltetøyglasset. Det var omtrent da kroppen min begynte å endre seg litt, men ikke veldig. Det skjedde ikke før i oktober. Eller, november.
I september fikk jeg også ny behandler her i Tromsø og begynte i behandling, og det var okei. Etter flere måneder på egenhånd (mai - september, så lenge har jeg aldri vært uten behandler før siden jeg begynte i terapi i 2006). Jeg tenkte masse, og hverdagen dreide seg for det meste om skole, skoleoppgaver, å komme seg opp om morningen og å gjøre det beste ut av alt. Så langt det lot seg gjøre. Ja, og så kom jo Mørkets Fyrste også da...


 jeg, Sunniva og Inger dro ut på byen. Første gang sammen, tenk det! Ikke verst.
Det var forresten ikke så veldig gøy.

 vi trente en del på praksisrommet på skolen
spesielt på å skifte på senga. Her leker jeg pasient, mens Sofie og Mariann
foretar skift på seng med pasient.

 jeg var i Marianns bursdag og ble så full som jeg aldri har vært på mange år
Inger måtte hjelpe meg i seng og kle av meg den kvelden.

                                           jeg og Inger gjorde det vi er best til: å gjøre teit-morsomme ting
                                                                        for å få tiden til å gå.

en kjedelig søndag som var like lang som alle andre søndager
dro Inger og jeg til Charlottenlund, en lekeplass, og var små barn igjen i en time.


Oktober. Oktober kom plutselig, og selv om det var den måneden jeg hadde gledet meg mest til i løpet av hele høsten fordi ting mest sannsynligvis ville være kommet litt mer på plass da (skole, bosted, evt nye venner og bekjentskap etc), var det også en av de vanskeligste månedene. Mørkets Fyrste kom og ble værende, kroppen endret seg, dagene ble mørkere, hodet klarte ikke helt å henge med i svingene heller. Dessuten fylte både Inger og jeg tjue år og mamma ble 47. Og så dro jeg hjem til mamma og pappa for en femukers periode og begynte i praksis på sykehjemmet sammen med demente. Det var veldig fint.

                                 pepperkakene kom i butikken og minte meg på at det "snart" var jul

 jeg hadde bursdagsfeiring på en onsdag
sammen med fine mennesker og åpnet ei vinflaske med en strikkepinne

Sofie og noen andre var på besøk og feiret dagen min sammen med meg

Små endringer.

Ny layout, og jeg tror rotet herved er fikset. Hvis det er noen som har problemer med å laste siden eller noe annet for den saks skyld, si fra!
torsdag

30.desember


30.desember. årets nest siste dag og endelig, endelig, endelig ser det ut til å være en dag som ikke bare er fylt med sorte, ekle skyer på himmelen. En okei dag med mestring, et snev, noe, noe som er så mye mer enn alt annet jeg har fått til den siste tide, noe som føles bra og ordentlig og godt og som likevel er skjørt og usikkert, men likevel det er noe. Og det er viktig. En torsdag med vampire diaries, en liten bytur med mamma og i ettermiddag tar jeg med meg mamma på stepstyrke- trening. Jeg har aldri vært på en sånn time før, aner meg at det blir tøft, men uansett blir det bra å komme tilbake. I over to uker har jeg tilbrakt all tid i sofaen eller i senga. Det merkes på kroppen, for muskulaturen har begynt å gjøre vondt.

Opp og ut, Annika. Bra øyeblikk må nytes og brukes. Man vet aldri når det snur. 

August 2010.

I august skjedde det fryktelig mye. Jeg var en liten tur i Narvik sammen med mamma, pappa og lillesøster og hadde det veldig vondt. Likevel var det fint å se slekt og venner igjen. Like etterpå reiste mamma, pappa og lillesøster til Mallorca, og jeg og lillebror var hjemme. Samtidig skrev Inger og jeg under leilighetskontrakten og begynte flytteprosessen som tok en halv evighet. Tror forresten ikke rommet mitt har vært ryddig siden. Og så begynte jeg på plutselig på skolen igjen, og ble elev på videregående.

jeg ryddet sammen pikerommet hjemme hos mamma og pappa og fant mange morsomme duppeditter
som har samlet seg opp gjennom årenes løp


 jeg og Inger spiste middag i leiligheten for første gang

 vi tok fine bilder

 og dro ut på byen

 kjøkkenet vårt er grønt

vi fikk endelig tak i en sofa og så masse på tv

Inger og jeg gikk til Prestvannet og matet endene


og så var jeg noen ganger på trening

i slutten av august flyttet også Sunniva inn
onsdag

Juli 2010.

Juli var ingen supergod måned. Den var veldig lang, veldig kald, dårlig vær og veldig fylt med ingenting. Men, det var noen fine ting også. Jeg var blant annet på sommerleir med IKS, noe som var en opplevelse på godt og vondt. I tillegg fikk Inger, Sunniva og jeg tilbud om leiligheten i vinkelveien.

 jeg var på en eneste fjelltur sammen med mamma og pappa



 etter fjellturen drakk vi kaffe på et hotell på Sommarøy

 jeg dro på en trivelig  hyttetur sammen med Inger og Sunniva.
 Vi så på filmer og kjørte en snartur til Finland.

 jeg og lillesøster bakte selvkomponerte jordbærmuffins

 de var gode

beste Caroline kom til Tromsø og det var veldig fint å se henne igjen

Herr Angst.

Jeg tror jeg må starte her, med Herr Angst. Herr Angst- siden begynnelsen er her, til tross for at den er omtrent like diffus som ham.

Herr Angst er, som nevnt over, et diffust og flytende vesen som ikke har fått fast form. Når vi møtes, noe som heldigvis ikke er så ofte lengre, ser jeg ingenting. I motsetning til de ”andre”, klarer jeg ikke å lage meg et bilde av hvordan Herr Angst egentlig ser ut. Det kan ha noe med at Herr Angst ikke tar spesielt stor del i hverdagen min lengre, for det er sånn med sykdommer og problemer som mange andre ting: desto lengre det går mellom hver gang man treffes, eller ser en konkret ting, eller smaker noe, eller lukter et eller annet - glemmer man litt hvordan det er. Det er ikke det at jeg noen sinne kommer til å glemme hva Herr Angst gjør med meg, men minnene er ikke så sterke som tidligere. Noen minner svekkes.

Jeg var et engstelig barn. Det var det jeg trodde, fremtil jeg begynte å interessere meg for psykologi selv og etter hvert begynte i terapi i slutten av tiende klasse, at jeg forsto at jeg egentlig hadde vært langt fra ”bare” engstelig.

Hvordan og når og hvorfor det begynte, vet jeg ikke. Kanskje da familien min og jeg flyttet fra Hammerfest til Tromsø det året jeg fylte seks og omveltningene var så store, eller kanskje denne evinnelige engstelsen inntraff da vi igjen flyttet etter noen måneder på det nye stedet. Fra ei blokk på fastlandet til et vanlig hus på Kvaløya. Kanskje det var da.

Det spiller for så vidt ingen rolle. For, sakte og sikkert, men likevel plutselig, endret noe seg. Jeg endret meg. Verden, som hadde vært liten og sikkert og okei innenfor fire vegger og kanskje strukket seg fra veien hjemmefra til barnehagen, til Bunnpris - butikken i Hammerfest, til Jansvannet om vinteren på akebrett og til sentrum en lørdags formiddag for å gå på kafé sammen med mamma og pappa, ble annerledes. Det livet jeg visste om som i hovedsak dreide seg om å leke med dukkene mine, dra på en ferietur i ny og ne med den store, røde og alt for store gigantiske bilen ble byttet ut med hjertebank.

Jeg var ikke lengre trygg. Jeg var aldri trygg. Jeg var ikke trygg hjemme i mitt eget hus; det var dører og boder og mørkeloft som jeg løp forbi med hjertet i halsen. Jeg var sikker på at det bodde noen der, en gal mann med øks som kom til å hugge hodet av meg når jeg gikk forbi eller noe annet skrekkelig. Det var en underetasje, en skrekkelig underetasje, som ga meg kvelningsfornemmelser og kraftig hjertebank når jeg måtte ned. Jeg kunne aldri gå opp trappen, jeg måtte løpe for jeg var alltid sikker på at det var noen bak meg som kom til å ta tak i meg, og gjøre meg noe helt forferdelig. Jeg var ikke trygg i min egen seng og hver kveld før jeg sovnet, på et tidspunkt der jeg definitivt burde være i drømmeland for lengst, gikk jeg på do i alle fall ti ganger bare for å se om mamma og pappa fortsatt var våken. Bare for å se om de fortsatt levde.

Hver kveld ble jeg hjemsøkt av tanker som besto i at hele familien min ble drept, mens jeg ble igjen alene. Jeg så for meg hvordan hele huset brente ned til ruiner, alt bortsett fra rommet mitt, og alle var døde- alle bortsett fra meg. Jeg så for meg hvordan en gal morder eller en gal mann med pistol kom til å bryte seg inn, drepe alle sammen bortsett fra meg. Så, jeg grudde meg alltid til natten. Jeg var syv. Syv år og fryktelig redd for å bli alene. Det hendte jeg gråt meg i søvn med hjertebanken min, våt av svette og kvalm med tanken på alle de gale morderne som kom til å komme i løpet av nattens løp.

Jeg hadde på alle lys i rommet om natten; skrivebordslampa, nattbordslampa, lyset i vinduet og taklyset. Bare sånn i tilfelle et skulle gå, og det tilfeldigvis var det eneste jeg hadde på. I mørket lurte skyggene, og de var også farlige. Jeg var redd dem også, så fryktelig redd at jeg måtte telle til ti fort hver gang jeg skulle legge meg og håpet at jeg sovnet med en gang, hvis ikke kunne det hende at det kom noen og gjorde meg noe forferdelig. Da jeg flyttet ned, og fikk rom nede i den fryktelige underetasjen, ble det verre. Jeg måtte henge opp ulltepper over gardinene og rullegardinene, slik at jeg skulle slippe å se skyggene utenfor. Lyder utenfor vinduet fikk hjertet til å hoppe i halsen, og jeg kunne aldri sove alene. Det endte med at foreldrene mine ofte måtte sove i kjellerstua, ellers var det et salig spetakkel natten lang. Etter hvert fikk selvfølgelig alle nok av denne greia, og da la mamma og pappa en madrass på lillesøsters soverom. Det ligger i første etasje, nært mamma og pappa. Jeg sov der flere netter i uka, til jeg begynte på ungdomsskolen.

Herr Angst kom ikke bare på nettene. Han kom på dagtid også. Jeg kunne aldri være alene hjemme, da meldte panikken sin ankomst. Da mamma gikk i barnehagen for å hente lillebror, var jeg nesten alltid så redd at jeg forlot huset til hun kom hjem. Jeg satt i snøkanten en vinter utenfor huset i joggebuksa og ventet på at jeg kunne se henne komme bortover veien med lillesøster i barnevogna og lillebror traskende ved siden av.
Å gå gjennom dørene på butikken var et mareritt. Jeg var alltid overbevist om at de kom til å gli igjen akkurat i det jeg gikk gjennom dem, og så ville jeg bli delt i to. Det var alltid sånn at noen måtte gå før meg, sånn at jeg kunne se at det ikke var farlig, men det hjalp aldri. Jeg måtte alltid løpe. Selv om det ikke hendte dem noe, kunne det jo bestandig skje meg. Jeg kunne være den utvalgte.

I alle år har jeg vært veldig mye sammen med Inger. Foreldrene våre bor veldig nært hverandre, noen hundre meter bare. Men, jeg likte egentlig ikke å være der sent, for da måtte jeg gå hjem alene og da var det nesten alltid mørkt. Jeg var alltid overbevist om at noen var etter meg, så hver gang jeg kom hjem, var jeg svett og klarte nesten ikke puste og hadde hjertet dunkende langt oppi halsen. Selv om jeg visste at det aldri var noen der, var følelsene så sterke og redselen så fryktelig at det overmannet all fornuft. I perioder ordnet det seg sånn at pappa kom med lommelykt for å hente meg.

Sånn fortsatte det. Med biler som passerte da jeg gikk alene ute uansett tid på døgnet, jeg trodde alltid de ville kidnappe meg og kjøre meg langt av sted, med trange rom, når jeg var den eneste på bussen til ridningen, og i en alder av elleve, begynte jeg å bli redd for å bli voldtatt også. I nesten to år gikk jeg rundt og var konstant redd for å bli mishandlet på det groveste. Jeg var redd for menn, alltid menn. Alle menn. Jeg skammet meg for det og fortalte det aldri til noen. Hvorfor skulle jeg? Det var tåpelig, jeg hadde aldri blitt utsatt for noe fælt eller vondt eller forferdelig, så redselen kom ingensteds fra.

 Jeg snakket aldri om redselen min for alt, selv om den nærmest kvalte meg innvendig og ga meg mange hundrevis av dager med søvnløse netter, tusenvis med timer med hjertebank.

En lang historie, ”kort fortalt”. Det pågikk i omtrent fem år. Det lettet litt da vi fikk Caro, hunden vår, i 2002, det året jeg begynte i syvende klasse og det ble enda bedre da jeg begynte på ungdomsskolen. Men da Herr Angst endelig begynte å slippe taket, da kom Mørkets Fyrste.

Herr Angst’s besøk i senere tid, har ikke vært så langvarig og så voldsomme som da jeg var yngre, men det hender de kommer. Når strømmen plutselig går, når noen plutselig går utenfor vinduet på natten, når uventede lyder plutselig kommer, eller den sosiale biten når forandringene hos meg blir fryktelig store. 

Personifisering og skriving.

Jeg har lenge hatt mange tanker om å skrive en nærmere beskrivelse over disse fiktive karakterene jeg i større eller mindre grad lever livet mitt sammen med, og som jeg gjentatte ganger skriver om her i bloggen. Når jeg en sjelden gang i blant får nye lesere, kan det fort bli forvirrende hvem disse karakterene egentlig er.

”Det virker som du skriver om en spesifikk person”, sa et menneske til meg en gang, og det kan nok helt sikkert virke slik også. Jeg personifiserer sykdommene og problematikken til en viss grad- til tross for en behandlers anbefalninger – kun av den grunn at det gjør det lettere for meg å skille Annika fra sykdom. Det har også gjort slik at jeg har blitt flinkere til å reflektere over situasjonene, forstå både meg og problematikken bedre. Så, selv om denne behandleren jeg en gang hadde sa at det kanskje ikke var så smart å personifisere for eksempel spiseforstyrrelsen, som har blitt Elefantstemmen gjennom bloggingen, har det likevel ikke vært dumt. Det har på sett og hvis hjulpet meg med å bli bedre og ikke verre, som vedkommet kanskje fryktet.

Uansett. Nå har jeg altså begynt å skrive. Jeg prøver i alle fall, og det er tvilsomt at disse ”personbeskrivelsene” og forklaringen hvorfor navnet har blitt slik som det er, blir så bra og velforklarende som jeg ønsker. Men, det er likevel et forsøk på å forklare hvem som er hvem, hvem som kom først, et forsøk på å beskrive situasjonen og kanskje gi et lite bilde på hvordan det kan være å være meg.

Jeg vet ikke helt hvordan det kommer til å gå eller bli, men ja, jeg kommer til å publisere tekstene når jeg er ferdig med dem. 

Juni 2010.

I juni hadde jeg hatt sommerferien i 21 dager
 og jeg var drittlei

 det var iskaldt, så vinterjakka ble flittig brukt

 lillesøster og jeg gjorde likevel det beste ut av situasjonen
og dro på lekeplasser

 det var snø på fjellene 

 Søndag 13.juni reiste jeg plutselig på feire sammen med Inger, Merete og Sunniva

 Sharm El Sheikh, Hadaba området, Egypt. Vi var borte i 14 dager og bodde på et kjempefint hotell og hadde all inclusive. Det var veldig bra, for det gjorde maten mye enklere og vi slapp unna den evinnelige gå-fra-sted-til-sted-for-å-finne-ut-hva-vi-skal-spise greia. Og så var det helt sinnsykt varmt, 47 grader på det varmeste. Men, det gikk bra. Utrolig nok.

 jeg spiste mye rar mat som jeg aldri hadde smakt på før

 besøkte Beduninene i ørkenen og bakte brød sammen med dem. De var gode.

 jeg red på en kamel. Det var litt skummelt og litt vondt i rumpa

 det var late, fine dager i bassenget og ved bassengkanten

 jeg prøvde bevisst å øke matinntaket, og kjøpte meg fløteis for første gang på veldig lenge

 vi drakk fine drinker og hadde klesproblemer og matproblemer og mageproblemer 
men det var fint og trivelig og koselig allikevel


 Vi var i Kairo og besøkte Det Egyptiske museum og Giza og tok en titt inni to pyramider.

 vi var på badeland, og siden vi kom så sent, fikk vi fotografen helt for oss selv. Og så kjørte vi om kapp i vannsklier, og jeg vant. 

 <3

etter fjorten dager dro vi hjem og var enige om at ferien hadde gått alt for fort
tirsdag

mai 2010

I mai var jeg hos psykologen jeg hadde i Begen for siste gang. Noen ganger når jeg avslutter behandlingen hos enkelte mennesker, blir jeg trist. Det var jeg ikke da. For når sant skal sies, fungerte vi ikke så godt sammen. Sånn er det av og til, og det er greit. Det som ikke er så greit, er at det er vanskelig å si fra. Jeg er nemlig redd for å såre terapeutens følelser og sånn skal det jo ikke være. Har noe med den flink-pike-greia, og ikke-kreve-noe-greia.

Mai var også kaotisk, mange følelser, gode, vonde, Elefantstemme, men lite Mørkets Fyrste over lang tid. Jeg pakket siste rest av tingene mine på internatrommet, hadde de siste dagene sammen med venner på folkehøgskolen, reiste hjem, hadde lange dager uten noe å gjøre, var på tidenes morsomste og hittil eneste Melodi Grand Prix- fest (jeg liker jo ikke MGP engang!), traff trivelige mennesker der og kom hjem til mamma og pappa halv sju om morgenen for første gang i løpet av min karriere som anti-avholds. Jeg lærte noe nytt av et blad, var hos tannlegen og hadde null hull, og til slutt bestemte jeg meg endelig for å bli i Tromsø i enda et år fremover.

printeren min ble pakket fint ned i en bananeske fra Spar Hylkje, og plassert hos Inger som også bodde i Bergen på den tiden. Planen var nemlig at jeg skulle bo der en stund til, jeg også, og sånn ble det jo ikke. Printeren kom i posten i løpet av sommerferien da Inger flyttet tilbake til Tromsø

Jeg bowlet sammen med klassen min. Det var en sånn avslutningsgreie. Caroline og jeg var kjempefine og viste oss fra vår beste side. Caroline og jeg er alltid fine sammen. Jeg savner henne

etter bowlingen dro vi på Egon. Alle ble kjempemette og Harald- jeg er litt usikker på om dette er før eller etter maten, la seg på sofaen og tok seg en blund


det var så himla fint i Bergen i mai. jeg tror ikke det regnet en eneste dag


savn, savn, savn



lillesøster og mamma kom til Bergen for å feire avslutningsfest sammen med meg og resten av skolen 
8.mai. det var fint


                                                        bordene var pyntet med fine servietter                                    



 Inger kom også


det ble tatt mange bilder av hele klassen min
og alle hadde sånn fin skyggegreie over seg på grunn av sola 



fint, fint, fint 



hele skolen dro på en avslutningstur til huttiheita med båt
det tok en halv evighet og vel så det. Båten var bitteliten og vi var over hundre mennesker, så det var dårlig med sitteplass. Bildet over illustrerer båtturens underholdning

vi overnattet på et hotell. Eller. Nesten alle gjorde det, bortsett fra meg og Caroline og noen andre stykker som måtte sove i båten. Det var hardt og kaldt, men ganske greit likevel

På tur hjem, som også tok hundrevis av timer, stoppet vi på et øde sted der vi spiste middag
noen badet i det iskalde vannet. Det gjorde ikke jeg

Caroline og jeg hadde en fin, liten sak på rommet mitt

siste dagen skrev vi i årboka. Mange fine ord ble skrevet i mi, og jeg blir alltid litt rørt
 når jeg leser det som står der. Den må jeg ta oftere frem på dårlige dager, for den 
forteller meg at jeg er bra

under avslutningsmiddagen holdt noen i klassen min tale til John Erik, som var den ene læreren vår det året. Han er en bra fyr og han fikk en ny lekepistol i gave som han kan skyte framtidige elever med når de ikke leverer inn dagens tekster i Irland eller ikke vet svaret på enkelte litteratur-ting eller bruker timene på the sims og bubble shooter i stedet for å skrive tekster

13.mai dro jeg tilbake til Tromsø med denne teddy- bjørnen i kofferten. Den har jeg laget selv

hjemme gikk Caro rundt i pappas t-skjorte, han hadde nemlig blitt operert for et eller annet, og måtte ha noe over såret. Han så litt dummere ut enn vanlig, men var likevel fin

og så feiret jeg 17.mai selv om jeg ikke skulle gjøre det. Jeg dro til byen sammen med pappa
og endte opp på ei strand sammen med mennesker jeg ikke hadde tilbrakt tid med på
mange herrens år. Det var en veldig bra 17.mai, tross alt
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive