fredag

Tanker fra tiden som var vol 14.

den siste tiden før Capio. notater fra ei rosa dagbok.

Lørdag 13.desember 2008

Jeg vet ikke
Det er ingen hemmelighet at jeg har blitt forferdelig dårlig til å skrive dagbok i løpet av de siste fire månedene. Jeg har gått fra å dokumentere ALT som skjedde til å skrive nesten ingenting annet enn bloggen min på nettet, og der skriver jeg ingenting om hvordan jeg egentlig har det. Jeg tror grunnen til at jeg har skrevet så lite, er fordi jeg rett og slett ikke har orket og fortsatt ikke gjør det, å forholde meg til meg selv, mine egne følelser og tanker. Alt har vært vondt. Det er vondt. Noe svir og etser på innsiden av meg, spiser meg opp, noe som igjen fører til at jeg ikke orker å plassere noe som helst ned på et papir. Til tross for at jeg føler meg mye bedre etterpå.

Dessuten er det for krevende å skrive for hånd. Jeg har ingen muskler i armene lengre. De få musklene jeg har igjen verker etter nesten ingenting. Alt er tæret bort som snøfnugg som smelter på en glassflate. ALT. Alt sammen er borte, ødelagt, bortsett fra hodet mitt som nesten fungerer som det skal til tross for at jeg lever på rundt x-antall kalorier om dagen, men jeg er ikke sikker. Jeg orker ikke å telle dem siden jeg spiser nøyaktig det samme hver eneste dag.

Jeg er fryktelig redd.

Nei, jeg er ikke bedre. Jeg er ikke friskere. Jeg er fæl, ekkel og dirkete stygg – og jeg veksler mellom å SE hvor tynn jeg er og det å innbille meg selv at jeg er verdens tykkeste menneske. Greia er egentlig det… jeg vet jeg er så tynn at folk snur seg etter meg på gata, så tynn at selv ikke fem gensere, fire strømpebukser og dunjakke ikke er nok til å holde meg varm.

Jeg er så tynn at det er umulig for meg å få plass på Modum bad, fordi de ikke har medisinsk kompetanse nok hvis hjertet mitt plutselig finner ut at det vil stoppe. Jeg er så tynn at jeg har blitt grå og likblek i huden, og selv ikke klær i størrelse i barnestørrelse 140 sitter på kroppen min. Det ser ut som jeg har rømt fra en sultkatastrofe i Østen.

XX kilo. Hundre og seksti cm. Hei verden, dette er meg, jeg er tynn, skjør og gjennomsiktig og jeg håper jeg dør snart. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg vil leve – men ikke dette livet som jeg lever. Jeg vil ha noe annet og for første gang i livet mitt vil jeg være frisk. Snart må jeg og skal begynne på veien dit. Nok en gang. Men nå er ting annerledes; jeg skal ikke gi opp og jeg skal heller ikke skrive meg ut bare fordi ting blir alt for vanskelig å takle.

Av alle ting håper jeg avdelinga i Bodø vil ha meg. Det er mitt siste håp, mitt siste forsøk om hjelp. Jeg har sagt ja til nok en innleggelse og… uansett hvor rart det virker vil jeg det selv. Eller kanskje ikke, jeg vet egentlig ikke, men det spiller ingen rolle. Et par uker til, og jeg kommer til å bli tvangsinnlagt uansett.
Planen var at jeg skulle ta en liten tur til NPS (nordland psykiatriske sykehus) på fredag, men det ble kaos og jeg får ikke komme før torsdag. Det er nesten en halv evighet til og deretter har jeg juleferie. Jeg aner ikke om jeg kommer til å være på skolen etter jul.

Jeg tror kanskje det er på tide at jeg begynner å sette av tid til meg selv, i stedet for å bruke den lille energien jeg har igjen på alle andre. Jeg er atten år, og jeg vet fint lite om hvordan det er å ha det bra.
Jeg har aldri hatt det bra. Det er trist.



Søndag 14.desember 2008
En veldig lang dag
(forkortet og redigert)

Jeg er glad for at jeg har kommet meg forbi de hullene jeg har vært nede i og jeg har vokst så mye det siste året. Jeg har blitt styrket. Jeg er et helt annet menneske enn det jeg var på denne tiden for 1 – 2 år siden. Terapi hjelper faktisk og jeg er et levende bevis på det.
I morgen skal jeg veies hos legen. Jeg har ikke lyst, for jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å motstå de skrikende stemmene i hodet hvis jeg har gått opp i vekt.


Tirsdag 16. Desember
Juleferie

redigert…

Dagen i dag er dominert av tanker om at jeg er verdens tykkeste menneske, og ting skjer så raskt at jeg ikke klarer å henge med. Om ikke lenge er jeg tilbake på det fullstendelige nullpunktet, og jeg ser selv hvor mange ting jeg tar bort her og der. Jeg planlegger hvordan jeg skal gjøre det og det, endre på det og det. Jeg skal være ærlig mot meg selv: det skremmer meg. Jeg kjenner hvor sliten jeg er, beina mine veier rundt et tonn og jeg vil ikke, vil ikke tilbake til å spise ingenting om dagen.
Jeg orker ikke. Det er ingenting annet jeg vil enn at Bodø skal ta i mot meg. Jeg vil bli frisk! Jeg vil leve et normalt liv.


Torsdag 18.desember 2008
Alt for tidlig
Jeg får ikke sove og jeg er redd. Jeg skal til Bodø for å snakke i timevis om meg selv, og jeg vet ikke hva jeg gjør hvis flyet mitt blir kansellert nok en gang. Jeg er redd for at Bodø ikke vil ha meg. Jeg har det ikke bra, jeg er stresset, jeg er kaotisk, og jeg får ikke puste.
Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på kontrollen, slutte å planlegge og bare leve. Det hadde vært fint.

Senere, samme dag.
Capio
”Jeg er usikker på om du overlever jula,” sa en av de damene jeg snakket med i Bodø, ”det kan hende kroppen din kollapser.”
Sannheten svir. Jeg kan ikke gå mer ned i vekt; da må jeg inn på medisinsk, noe de egentlig ville jeg skulle gjøre med en gang. Jeg nektet. Jeg kan ikke gjøre det – jeg vil feire jul hjemme sammen med mamma og pappa, og ikke på et idiotisk sykehus med slange i nesa eller hva det nå enn måtte være.
Jeg fikk dra hjem sammen med pappa på en betingelse: jeg må dra til Capio i januar. Jeg håper det kan hjelpe meg på et eller annet vis, for nå har jeg fått NOK. Anoreksien må dø.


Fredag 19. Desember
Jeg er sliten
Jeg har glemt hvordan man stopper opp og tar livet med ro. Jeg husker ikke hvordan man trekker oksygen inn i lungene mine og jeg har en tendens til å løpe rundt som en tulling.
I dag har jeg vært på sykehuset for å ta blodprøver, og på blodprøvearket mitt var det skriblet inn to ord: Anoreksia Nervosa. Jeg har aldri følt meg så dum i hele mitt liv, der og da ønsket jeg at det var et hull i bakken som jeg bare kunne synke ned i.
Det er mye jeg vil skrive om oppførselen min; om den endeløse tyggis – tyggingen, om smulene på benken, om skraping av andres tallerkener og at jeg etter mye om og men dro på kino sammen med Merete. Men jeg orker ikke. Jeg er så sliten.


Søndag 21.desember
Jeg er så alt for trett, men jeg får ikke sove. Jeg tror jeg må slappe av, selv om jeg ikke vet hvordan jeg gjør det. Før eller siden må jeg lære meg det, i alle fall hvis jeg har planer om å leve til jeg blir femti, og det har jeg.
Det er nytt for meg, det å ville leve. Jeg vet ikke hva det vil si, men jeg vet at måten jeg går igjennom verden på, er feil. Den eneste måten jeg kan bli levende, er å si farvel til anoreksien. Den kan ikke være en del av meg mer. Den stjal meg fra meg, depresjonen gjorde det samme. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er død.
Jeg klarer fortsatt ikke å akseptere at jeg er et menneske av kjøtt og blod.


2 kommentarer:

Laila sa...

<3 <3 <3 <3 <3
Flotte,sterke lille jenta.

Annika sa...

flotte laila <3

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive