lørdag

Fra asken til ilden.



Fredag, 0830: "Åh, der er du, Annika!" Kontaktlæreren min møter meg tilfeldig i trappa med et smil og klemmer meg, "jeg er så glad for at du kunne komme!" 
Jeg ler litt. "Jeg har jo sagt ja til dette. Selvsagt dukker jeg opp."


jeg plasserer meg på nest fremste rad i auditoriet sammen med naturfagslæreren min, og en av hennes kolleger. 33 voksne mennesker. og jeg. en liten jentunge på forreste rad, som egentlig ikke har så mye å gjøre på skolebenken en fridag i november. jo. en ting: jeg har sagt ja til å kurse naturfagslærere i spiseforstyrrelser. hva jeg har sagt ja til, vet jeg ikke. dette er noe helt annet enn det jeg har gjort tidligere. dette er nytt. jeg er langt utenfor mitt vante element. dette handler ikke om å undervise sekstenåringer om hva psykisk helse er, dette handler om noe helt annet. dette er konkret. det handler kun om spiseforstyrrelser.

kun en gang tidligere har jeg hatt en times undervisning om temaet.
det var for klassekameratene mine i fjor, klassekamerater som jeg kjente inn og ut og som visste at jeg hadde vært veldig syk. det var trygt. de kjente meg. her vet ingen. ingen bortsett fra kontaktlæreren min. muligens trekker kursdeltakerne på fagdagen sine egne konklusjoner, muligens forstår de, men de vet ikke allikevel.

to bolker om ernæring og helse først. budskapet til de voksne som holder foredrag før meg, skremmer meg. det skremmer meg at sekstenåringer skal lære om kaloriregning og BMIregning fordi det er et læreplanmål. skremmer meg at sekstenåringer skal lære seg å bruke et matprogram og jeg kjenner at jeg blir en smule bittelitt provosert når noen mener at DETTE er et suverent program å bruke for å regne ut alle næringsstoffene man får i seg. matprogrammer kan misbrukes til de grader. likevel holder jeg munnen igjen. det blir min tur til å snakke tidsnok.

lunsj.
min tur.

"Jeg heter Annika, jeg er 21 år gammel, elev her på skolen og X-er klassekontakten min. Jeg jobber også litt i mental helse, i et prosjekt som heter Venn1 og i den sammenheng reiser jeg litt rundt på skoler i landet for å undervise elever på videregående om psykisk helse og hva det faktisk er for noe. Dette foredraget her handler om spiseforstyrrelser og jeg kommer til å gå gjennom ulike typer, symptomer, litt generelt og hva dere som lærere kan gjøre. Årsaken til at jeg gjør nettopp dette, er fordi jeg selv har slitt med spiseforstyrrelser, i hovedsak anoreksi, i en god del år. Når jeg snakker med mennesker om spiseforstyrrelser, pleier jeg ofte å si slike ting som dette: en spiseforstyrrelse er en sykdom. Mange tror ofte at det er noe man lager seg selv, et problem som et menneske klarer å tilegne seg, men det er ikke fakta. Å ha en spiseforstyrrelse kan sammenlignes med å ha en annen sykdom. Det er en ekte sykdom på lik linje med kreft, kols og andre sykdommer. Jeg bruker å si at hvis man kan si at en spiseforstyrrelse er selvvalgt, ja, da er det også din egen feil at du har blitt lam fordi du kjørte bil og havnet i en bilulykke. Det er din egen feil at du har knekt foten, fordi du klatret i en stige og falt ned. Det er kanskje å sette ting litt på spissen, men folk forstår ofte da."


Foredraget som jeg tenkte bare ville vare i 30 minutter, varer i en time. Det er så mange ting å si, så mye å formidle og selv om jeg ikke har manus, flyter alt av seg selv. Jeg kommer med egne eksempler for å illustrere hva som skjer, forklarer hva som skjer med kroppen og et tusen talls andre ting. Forsamlingen er stille. Og etterpå, når jeg har rundet av og avsluttet powerpointen, etter at jeg har sagt ved flere anledninger at delkapittelet om spiseforstyrrelser BURDE undervises i, i stedet for å droppe (mange gjør det) får jeg endelig formidle hva jeg mener om bruk av matprogram og kaloriregning.

"hva mener du om bruk av dette matprogrammet som bruk i undervisningen?"
"hva mener du om fokus på kaloriregning og vekt?"
"hvordan skal man legge opp undervisningen?"


Jeg snakker til munnen er som sandpapir. Forteller om forsiktighetsregler, om ulikheten mellom jente- og gutteklasser, forklarer viktigheten av å vite hvis det er noen elever som har den typen problematikk og så videre. Jeg tror de lærer noe. Jeg tror de lærer en god del.

På tur ut av auditoriet stopper naturfagslæreren min, meg.
"Dette var sterkt, Annika. Jeg kunne aldri gjettet at du har vært så syk. Du som er så energisk og pratsom og... glad? Jeg tror de fleste fikk en aha-opplevelse. Det var nyttig og veldig, veldig bra. Tusen takk skal du ha."


Sprekkferdig av stolthet forlater jeg skoleområdet. Jeg er så stolt. For at jeg fikk det til. For at jeg ikke snublet i ordene mine. For at jeg kan bruke alt som har vært vondt og vanskelig til noe veldig positivt.
Bare det gjør meg rørt.

11 kommentarer:

Heltinne sa...

frysninger.. stolt over deg - rosverdig!

Frida S. sa...

<3 !

Solveig Irene sa...

Jeg digger det. Jeg bare digger at du har kommet dit at du kan bruke vonde erfaringer til å lære andre om hvordan best takle temaet spiseforstyrrelser og psykisk helse.
Har ikke ord..
Hurra!

Tommel langt opp i været for deg!

June sa...

<3 <3 <3

lileana sa...

Fantastisk!

Perfect Memories sa...

I mine øyne er du en helt, Annika. Jeg ser opp til deg! Fortsett å gjøre stolt! <3

Anonym sa...

Jeg fikk frysninger. Du bør være SÅ stolt av deg selv. Både p¨grunn av dette, og på grunn av at du har kommet så langt som du har. Du er fantastisk

Marthe sa...

Herlig! Dette var utrolig godt jobbet vennen! Så bra at du gjør dette, dette er noe de vil få brukt for i lange tider skal du tro <3 Digger det! Og, du har all grunn til å være stolt av deg selv! :-)

dinosau sa...

Gratulerer, Annika!

Anonym sa...

Så tøff du er, Annika! Du skulle kommet til skolen min, du! Det tror jeg hadde vært veldig positivt!

Klem Kjersti Andrea!

kjersti :D sa...

tommel opp!

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive