lørdag

I'm an agent of chaos. Oh, and you know the thing about chaos? It's fair.


Hade da, 2011.
I dag pakker jeg deg sammen og legger deg i ei eske innerst i arkivet mitt. Der kan du få samle støv sammen med alle de andre årene som ikke har vært helt slik som jeg hadde tenkt meg. Og det til tross for at dette året sannsynligvis har vært en god del bedre enn hva formen min faktisk forutsa i januar. Det er bare det at nå er jeg ferdig. Ferdig med hele 2011, ferdig med hotell cæsar, dramatikken, såpeserien, skrekkfilmscenarioer og alt annet tull som har skjedd i løpet av året. Jeg er ferdig. Farvel. 

Jeg vet ikke, jeg. 
Det er mye å si.
Samtidig ingenting.

JANUAR
Kanskje den verste måneden. Kanskje det verste av alt. Jeg vet ikke. Jeg var i krise, i en helvetes krisefase, og jeg var nesten ikke på skolen i det hele tatt. Jeg kjente ikke meg selv igjen når jeg så meg i speilet, og jeg gråt hver gang jeg måtte dusje. Angsten og depresjonen hang som en klamp rundt halsen og nei, jeg spoler bare over hele måneden. Det er ikke så veldig mye å fortelle.

FEBRUAR
Bitterheten, tristheten, angsten, frykten. Som en klamp rundt foten. Men jeg overlevde januar, og jeg overlevde jaggu meg februar også. Februar var ganske ille. Fraværsdager opp og ned og i mente, og jeg knuste telefonen min utenfor det psykiatriske sykehuset, kastet laptoper i gulvet, hylte, skrek og begynte til slutt på nye medisiner. Og det var vel egentlig redningen, da. Krykken. For det hjalp. Herregud, som det hjalp.

MARS
Sakte men sikkert ble jeg levende igjen. Sakte men sikkert begynte jeg å bli litt mer som meg. For første gang siden en alder på tretten. For første gang på årevis og en eller annen gang sa mamma: "velkommen hjem, Annika, velkommen hjem igjen." Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det. Men jeg karret meg opp igjen, klamret meg fast i tilværelsen med hvite hender og begynte forfra nok en gang. Overspisingen hadde tatt slutt for lenge siden. Vekta var stabil. Jeg begynte å være på skolen igjen. Turte å dra til legen. Reiste til Capio på et møte jeg hadde gruet meg til i tre måneder. Jeg dro ut på byen for første gang på nesten et halvt år. Små skritt, likevel gigantiske milepæler. Ting var ikke kanskje fantastisk, men det var bra nok for meg. Alt var bedre enn krisefasen som hadde vart i et halvt år, og sakte begynte den å slippe taket. Jeg ble også intervjuet til et bokprosjekt. 

APRIL
Så slo jeg meg løs. Jeg slapp meg selv fri fra et bur jeg hadde holdt meg innestengt i, og begynte med en ny form for ekstremsport som jeg aldri tidligere hadde syntes var spesielt morsom: å dra på byen. Annen hver helg. Hver helg. Det spilte egentlig ingen rolle, jeg visste at jeg kanskje ikke burde, men jeg brydde meg ikke - for alt jeg hadde behov for var å leve, jeg hadde behov for å føle noe, føle noe mer, kjenne livet, være tjue år og jeg klarte det ganske ok også. Etter hvert ble jeg kjent med nye mennesker som plutselig fikk en viktig plass i livet mitt, og holdt mitt første foredrag om spiseforstyrrelser noen sinne. Viktigst av alt: jeg levde. Jeg gjorde alle de tingene jeg ikke turte. Alle de tingene jeg ville gjøre som jeg aldri gjorde. Og så møtte jeg en gutt som ga meg så mye bekreftelse at jeg trodde jeg ble forelsket.

MAI
Og så ble det mai, da. Mai og det var fint. Jeg var russ og russeprest, lillesøster ble konfirmert, jeg mistet bekreftelsen min igjen og følte en intens sorg fordi jeg hadde bygd hele tilværelsen min i korthus, et ustabilt korthus som selvsagt raste sammen i det bekreftelsen forsvant. Så. Jeg dro på jakt igjen. Hele mai jaktet jeg på bekreftelsen blant høy musikk, sminke og pene sko. Jeg fant den alltid og kastet den bort igjen. Men i mai gjorde jeg også en bragd jeg ikke hadde trodd jeg noen sinne kom til å klare. Jeg tok turen til ungdomspsykiatrisk og konfronterte en av mine gamle behandlere om alt sinnet jeg hadde båret på i tre år. Det var en lettelse. Jeg satte meg selv fri.

JUNI
Skoleslutt, eksamen og 2.år på videregående fullført. Jeg fikk halsbetennelse, møtte en ny person som ga meg bekreftelse og var nesten overbevist om at dette, dette kom til å vare. I alle fall for en stund. Så dro jeg på ferie sammen med pappa og lillesøster til Spania og vandret langs gamle veier til Santiago De Compostela. 

JULI
Kort oppsummert: depresjon, kjærlighet, mer kjærlighet, masse kjærlighet, jobb, jobb, mer jobb og mer kjærlighet og sosiale sammenkomster og sammenkrøpet i mamma og pappas seng mens de var på ferie. Og så var det mer kjærlighet og frustrasjon og ekstremt mye søvn. Alle timene jeg ikke var opptatt med noe annet, sov jeg. 

AUGUST
Like før skolestart dro Inger og jeg på en spontantur til Samos. I ei uke gjorde vi ingenting, snakket om gutteproblemer og kjærlighetsproblemer, lå langflat på ei solseng og tullet. Og kjærligheten var der fortsatt, den var det, og jeg jobbet og jobbet og begynte på skolen igjen. Jeg var i hundre, jeg hadde ikke tid, jeg hadde alt for liten tid, og alt for mye som skulle gjøres. Og så var det slutten av august og jeg dro til Capio på møte. Det var fint. Jeg deltok på et forskningsprosjekt om blogging og spiseforstyrrelser.

SEPTEMBER

Skolen tok mye tid, kjærligheten tok tid, all sosialiseringen tok tid, all søvnen og angsten som plutselig fikk meg til å tro at jeg var gravid. Jeg reiste på kurs med Mental Helse, lærte meg hvordan jeg skulle undervise elever i psykisk helse og møtte mange fantastiske mennesker. Og så reiste jeg til Gjøvik på et annet kurs og var egentlig fryktelig sliten og sov mer enn det var timer i døgnet.

OKTOBER
Oktober, herregud, oktober. Jeg flakset av sted til Stavanger for å undervise elever på videregående, noe som gikk kjempefint. Og så var det skole og jobb og mer skole, masse skole, kjærlighet og plutselig fylte jeg 21 år.

NOVEMBER
i november gikk alt litt av skinnene. jeg endte kjærligheten, strakk grenser, presset grenser, og falt sammen i en sengeliggende tilstand. i ei uke lå jeg under dyna og stirret i veggen uten å foreta meg noe som helst. på den fjerde dagen sto jeg opp og farget håret brunt. jeg var i kristiansund, underviste 330 elever om psykisk helse, deltok på en fagdag for naturfagslærere med et innslag om spiseforstyrrelser, og var sprekkferdig av stolthet fordi jeg klarte det. men innimellom alt kaoset, var det også mye fint. for første gang på et halvt år følte jeg at jeg kunne puste igjen. 

DESEMBER
Årets siste måned har vært rar. Fin og rar og slitsom. jeg øver meg på å gi slipp. er litt sint og såret, men gir slipp og prøver å ikke bry meg om ting som ikke er mitt problem. det har vært skole og prøver, juleferie, jobb, masse jobb, og fine mennesker. 

men nå er året ferdig.
og det gjør meg ingenting.
og selv om jeg ikke feirer overganger til et nytt år og sånn, må jeg jo ønske alle dere
EN FIN DAG OG DE BESTE ØNSKER FOR DET KOMMENDE ÅRET. 



6 kommentarer:

Mira sa...

Jeg har fulgt deg hele tiden og jeg ville bare kikke innom nå som vi er på vei mot et nytt år og ønske deg et fantastisk 2012. Du er sterk! Tøffa. :)

June sa...

<3 <3

Anonym sa...

du skriver så fantastisk, du er fantastisk. Ønsker deg et flott nytt år.klem Heidi

Caroline sa...

Godt nytt år Annika!
Måtte alt herket i 2011 bli til styrke i 2012!

Jørn sa...

Ønske deg alt godt!

Kine sa...

Godt nyttår, Annika! Blir helt satt ut av alt du har opplevd, overlevd og oppnådd i løpet av ett år. Du e fantastisk! Håpe 2012 blir alt du håpe på. At det blir ditt år. Va så fint å møte dæ i jula! Får snakkes snart igjen<3

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive