mandag

Om å kommunisere dobbelt.

Ok. 
Freakshow. Vandrende, hylende, stukken gris på tjueårtremånederogellevedager. Smeller med dørene, lager spetakkel, gråter i skittent sengetøy. Hvem i alle dager er dette forskrekkelige kvinnemennesket som smeller døren i ansiktet på sin kjære mor og som åpner den igjen og som lukker den og som ser mammaens rygg oppover veien, er sint fordi hun gikk, sint fordi hun kom, så rasende at kvinnemennesket tar opp telefonen og ringer, legger på og ringer igjen?

1.2.3. Gjett!?!
Riktig. 
Meg.

Så, nå er vi sliten, da. Jeg, meg og alle andre. De sier det ikke, men de er nok det, de også. Alle. Eller, kanskje mest meg? Antageligvis. Å være hjelpeløs er en ting. Å gjøre slik at andre også føler seg hjelpeløs er noe helt annet. Noe helt annet. Det føles feil, uriktig og galt. Samtidig- uansett hvor hardt jeg prøver, uansett hvor hardt jeg klamrer meg fast i bordkanten med hvite hender, klamrer meg fast i dyna, klamrer meg fast i livet og livsgnisten som kommer og går- er det ikke til å komme utenom. Katastrofetankene, mener jeg. Jeg prøver å holde igjen, prøver å holde illsinte monster fast, lenket, bli, ti still, hold kjeft, men så slipper hun løs, og jeg vet hverken hva jeg sier eller gjør. Impulshandling? Impulsord?
Ambivalensen dominerer. Dobbeltkommunikasjonen. Jeg skriker kanskje "kom deg bort, la meg være i fred!" men egentlig mener jeg: "ikke gå. bli hos meg. hold rundt meg. la meg gråte. hjelp meg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg."

Jeg sier kanskje: "ikke ring, jeg vil ikke, orker ikke, bare glem det,", men sannheten er egentlig: "ring meg. sjekk at jeg har det okei. vær her, vær hos meg, vis at du er glad i meg. hold ut selv om jeg er sinna. jeg orker masse mer, jeg gjør jo det, men jeg klarer ikke å si ting som de er."

Og når jeg hyler, lager sutrete, skjærende stemme som gjør vondt i ørene og nekter deg i å gjøre noe, når jeg virkelig setter alle kluter til og lager ansiktsgrimaser som ikke kan ses gjennom telefonrøret, etterfulgt av: "gjør du det, møter jeg aldri opp igjen!" mener jeg egentlig: "ring. gjør det du mener er riktig. gjør det for meg, for jeg klarer ikke å gjøre det selv. si det sånn som du mener er riktig. jeg er ikke alltid flink til å ta avgjørelser for meg og i blant trenger jeg at du eller noen andre gjør det."
For det er jo sånn det er. Vi, som ikke alltid klarer å sette ord på det vi tenker eller føler eller hvordan vi har det, vi som er redde for å be om noe, vi som er redde for å kreve for mye, være for mye, tar for stor plass og som har problemer med å si fra, trenger i blant at noen setter ned foten og sier at NOK ER NOK. Vi trenger det. Jeg trenger det. I mange år har "nei, jeg vil ikke" ofte betydd "ja, vær så snill!". "Jeg nekter" = "se gjennom meg, ta avgjørelsen. Ta valget. Jeg er ikke i stand til å velge selv."

Problemet er ofte at dobbelt-kommunikasjonen ikke fungerer. At det blir slik, som det ofte gjør: "Nei" blir sett på som et nei, og "jeg vil ikke" blir godtatt. "greit, du vil ikke, jaja, da skal du få slippe. Da reduserer vi kostlisten din", "så klart du skal få perm", "selvsagt kan du være hjemme noen dager lengre."
Men strengt tatt, ærlig talt, så er det ikke det som hjelper.

"vi tar det i ditt tempo"- hva om mitt tempo aldri kommer, da? Hva om "nei" og "vil ikke" og "stikk av" og "la meg være i fred" forblir det samme for alltid? Da kommer jeg jo ikke videre. Da blir jeg stående her for bestandig, og det gjorde jeg i mange år. Samme sted. Fordi menneskene som skulle hjelpe lyttet til sykdommen, til ordene som egentlig måtte tolkes, og alltid sa "jaja, greit, så klarer du deg vel, da" hver gang jeg prøvde å snakke med ut av situasjoner jeg ville unngå. Jeg unngikk dem fordi jeg var redd. Fordi jeg var fryktelig skremt og redd for å ta avgjørelser. Nå er det ikke sånn at jeg mener at andre skal ta avgjørelser for meg, absolutt ikke, men NOEN GANGER, en gang i blant er det nødvendig. Jeg er tross alt et voksent menneske og skal klare meg selv, men AV OG TIL gjør jeg jo ikke det. I blant er jeg så gjennomsyret av den så kalte elendigheten som jeg strengt tatt ikke har tid til, at jeg ikke er i stand til å se nyansene. Jeg er ikke i stand til å yte meg selv rettferdighet og jeg overmannes av følelser som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Da mestrer jeg heller ikke å ta valg som er smarte. Som er lure.

Når ting er slik, når ting er på trynet vanskelig og det føles ut som vekten av hele verden henger over skuldrene, kan jeg finne på å si ting som er slike som: "jeg burde slutte i behandling. jeg er en belastning for samfunnet. noen andre, som står i den 18 mnd. lange ventelistekøen burde heller få min plass." Og, hvis det er riktig ille, hvis det er riktig forferdelig dårlig stilt, kan det i verste fall føre til at den kognitive tankeevnen ergo fornuften, svikter fullstendig. Kanskje kan jeg finne på å si fra meg plassen min innenfor behandlingssystemet. Og det er jo ikke særlig smart det, er det vel? I alle fall ikke nå når jeg muligens trenger det mer en på veldig, veldig lenge.

"Der har vi problemet ditt, Annika, du snakker ikke. Du sier ingenting. Du ber aldri om noe. Du må skrike ut!"  Skrev jeg dette tidligere også? Kanskje. Muligens. Spiller ingen rolle. Jeg kan skrike, det kan jeg. Men jeg kan ikke skrike ut alle de viktige ordene. Hver gang jeg kommer i en posisjon der jeg får muligheten, blir alt pakket inn i bomullsdotter og lyserosa ord. "Det går bra, jeg klarer meg alltid". For det gjør jeg jo. Klarer meg, altså. Men hva om- hva om jeg i stedet for kanskje kunne si det sånn som det er? For eksempel at: "NÅ, nå er det så sinnsykt vanskelig at jeg ikke aner hvordan jeg skal gå frem videre. At jeg ikke vet hvordan jeg skal få ryddet opp, at jeg ikke aner hvordan jeg skal kunne gå tre skritt utenfor døren uten å falle sammen i ren skjær skam over ting som for andre kanskje er latterlige."

Kanskje jeg skulle si, "Kjære deg, det går ikke spesielt bra. Jeg er i en krise. Jeg mestrer dette ikke alene, jeg er ikke i stand til å håndtere situasjonen. Kan du hjelpe meg til å få det til?" Kanskje jeg kan klare det? Kan jeg?

I år, i 2011 hadde jeg en plan- eller har en- om å begynne å gjøre ting jeg er redd for. En av dem er å snakke. Be om noe. En annen er å tillate meg selv å gråte offentlig. Altså: for andre enn mamma eller pappa. Kanskje det er på tide å begynne. I morgen er det februar. Januar er overlevd. Det er bra. Men nå må jeg altså begynne. Jeg må ta tak i ting, jeg må starte forfra igjen. Hvis ingen setter ned foten for meg, så må jeg prøve å gjøre det selv. Men hvordan? Aner ikke. Kan alltids begynne med å gå til snakketimen min i morgen som jeg egentlig hadde tenkt å skulke. I affekt kom det for meg at det, det var lurt. Det sa mamma nei til. "NEI, DU MÅ GÅ. DU MÅ SNAKKE." Ja, vel. Hun har rett. Jeg må gå. Og det skal jeg gjøre også.

Kanskje kan jeg snakke. Kanskje ikke. Men jeg har skrevet. Tør jeg overlevere det? Ja, jeg tør. Nei. Det gjør jeg ikke, men jeg kan gjøre det allikevel. Hva som kommer ut av det, vet jeg ikke. Jeg frykter reaksjoner, frykter handlinger, tanker, uttrykk. Det er ingenting å være redd for. Ordene mine, som sannsynligvis aldri kommer til å bli sagt høyt likevel- med mindre jeg virkelig slår på stortromma og det er jeg ikke klar for akkurat nå, er i alle fall rett fra levra. Fra sjela. Skrevet ned med blå penn, utydelig skrift, kanskje vanskelig å lese.

plz. tell me what to do. 

ps. jeg mener ikke å være slem. unnskyld. unnskyld for at jeg av og til gjør vondt verre og for at jeg sier ting som ikke passer seg. for at jeg gråter mer enn jeg har tårer, for at jeg er tilbake i en posisjon der jeg har vært før og som har vært vond. for alle. jeg vet ikke om de jeg vil skal lese mest, gjør det. kanskje. kanskje ikke. ikke gi opp, ikke gå fra meg. ikke vend ryggen til fordi jeg skriker som om jeg skulle blitt utsatt for grov vold. det er kanskje for mye å forlange. men akkurat nå, akkurat nå er jeg ustabil. jeg er det. humøret, meg, alt sammen. og hvis du er glad i meg, hvis du er det akkurat sånn som jeg er- selv med all dritten og elendigheten,  vær så snill: hold ut. jeg kan ikke kreve det. men jeg ber om det. for dette, dette klarer jeg ikke alene. av og til er jeg for stolt til å be om mer. eller. det er jeg stort sett hele tiden.


ps.ps: jeg mener ikke å være slem. har jeg alt sagt det? tror det.

ps.ps.ps: dette var et vanskelig innlegg å skrive. jeg mener: jeg skulle jo være frisk til nå. i stedet for er innleggene mine sortere enn på lenge. trenger jeg å skjule det eller gjemme meg bort? jeg vet ikke. jeg kjemper fortsatt, det er ikke det. livet har oppturer og nedturer. hvis jeg bare skulle skrive om oppturer, om det å kjempe seg fri fra anoreksien og pynte på sannheten, det ville ikke vært riktig. jeg vil ikke lyve. kanskje burde jeg ikke skrive mer. jeg vet ikke. kanskje burde jeg?
sukk. jeg vet ikke. jeg tror det er bra for i kveld. takk for at dere leser. takk for at jeg fortsatt kan ha bloggen som ventil.


takk.

Å være i krise.



Tror jeg har lagt ut noe lignende før- i november/desember-krise-fasen, men jeg velger å gjøre det igjen. Å skrive om krise altså. Jeg har en nå. Enda en.

En krise vil si at et menneske er kommet i en psykisk ubalanse på grunn av en hendelse eller en opplevelse. Kriser oppstår når vi utsettes for påkjenninger som overstiger evnen vi har til å mestre vanskelige situasjoner. Hvor mye påkjenning som skal til, varierer fra person til person. 


Jeg har en krise. En uhorvelig vanskelig krise som langt over overstiger den evnen jeg har til å mestre situasjonen. Eller situasjoner. En krise som er så stor at verktøykassa jeg har bygget, satt sammen og fylt med verktøy som skal være behjelpelig i vanskelige situasjoner, ikke strekker til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal mestre dette, vet ikke hvordan jeg skal håndtere kaoset, elendigheten og følelsen- og denne håpløsheten, ikke minst. Vet ikke, har ikke ord, klarer ikke snakke. "Der har vi problemet ditt, Annika, du klarer ikke å snakke." Vel. Det har du helt rett i. Jeg burde klare. Jeg burde være flink. Jeg er tross alt en slosskjempe. Jeg har kjempet og sloss og kranglet og hylt og skreket, sparket demoner i rumpa, vendt gamle vaner som er vonde og vende til nye, jobbet ræva av meg for både det ene og det andre. Det har vært verdt det. Likevel sitter jeg her, i dag, og føler meg som om jeg skulle vært tilbake til start. Som om jeg er tretten år igjen og ikke forstår hva som skjer med meg. For jeg forsto ikke. Ikke da jeg var tretten og plutselig, plutselig mistet livslyst og livsglede. Jeg forsto ikke hva som hendte, skjønte ikke hva "det gale" var. Det gjør jeg ikke nå heller. Jeg skjønner ikke hva som skjer, skjønner ikke noen ting. Hvorfor skjer dette? Igjen? NÅ? Kjære Mørkets Fyrste, kjære fiendtlige demoner, dere kunne kanskje ikke funnet et annet tidspunkt? Akkurat nå passer det særdeles dårlig. Jeg har praksis i nesten uke. Fem uker praksis. Jeg må være tilregnelig. Jeg må klare å stå opp. Jeg må få til. Jeg må klare å gå ut døren uten å skamme meg. Jeg må klare å vaske klær, jeg må klare å dusje. Jeg må klare å skrive oppgave om en beboer, jeg må få det til!

Hører dere meg ikke? Har jeg ingenting jeg skulle sagt? Har jeg ikke et ord av betydning? Hvem har gitt deg- dere- rett til å invadere hele systemet mitt- NÅ? Jeg har ikke tid. Skjønner dere ikke? Jeg kan ikke! Dere kveler meg. Så er det sagt. Jeg skulle ønske jeg kunne ta hevn. På et så brutal måte at det er forståelig hvordan dere får meg til å føle meg. Problemet er bare at når dere kommer, når dere flytter inn, sånn som nå, blir jeg svak og hevnlysten særdeles dårlig. Er det min feil nå igjen? Stolte jeg for mye på veggene, slik at når de falt, da knuste de meg også? Eller. Har jeg bygd for høye murvegger som gjør slik at ingenting kan trenge gjennom, bortsett fra pesten dere fører med dere?
Er dere i det hele tatt klar over hvilken skade dere gjør? Å ja. Jeg tror dere vet. Jeg tror dere vet det veldig godt. Bedre enn meg.

Jeg hater deg. Jeg hater dere. Stygge demoner. Stygge, slemminger som får meg til å tenke dumme tanker.

Krise
det er vanlig å skille mellom livskriser og kriser som er utløst av en hendelse (traumatisk krise).


Livskriser skal vi alle igjennom. De blir utløst av hendelser som hører til hverdagen og det normale livet. For eksempel når man begynner på skolen i 1.klasse, kommer i puberteten, flytter hjemmefra, begynner i en nu jobb, gifter seg, får barn eller går av med pensjon. Livskriser kan også dreie seg om tap eller sorg, som dødsfall eller kjærlighetssorg, en sykdom eller det å miste arbeidet sitt. 


En traumatisk krise er en kriseopplevelse som blir utløst av en plutselig, uventet og som regel farlig hendelse. Det kan dreie seg om en nestenulykke eller ulykke, mobbing, vold, overgrep, selvmordsforsøk eller krig.

Livskrise. Traumer. Jeg har aldri blitt utsatt for noe veldig traumatisk. Litt mobbing på barneskolen, det er alt, men det er fortid, og fortiden den er forbi. Det er omtrent en av de få hendelsene/periodene i livet mitt, som har vært vonde, som jeg nesten aldri ofrer en eneste tanke. Mobbing kan utløse fryktelige ting. Jeg kom meg bra gjennom det, og jeg tror ikke at det er de episodene med snøklumper i håret forårsaket av alle guttene på 6.og 7.trinn som førte meg hit jeg er i dag. Eller dit jeg kom før jeg havnet her jeg er nå. Jeg tror ikke det. 

Jeg er sliten. Og det skremmer meg at en av behandlingene for så kalte kriser er å snakke. Ja, men jeg får jo ikke til? Og hva skal man si når man ikke har noen ord som kan beskrive hvordan tilstanden er? Alle de håpløse tankene har jeg mest lyst til å stenge inne, glemme, grave ned. Men hva om det gjør ting verre? Smerte skal ikke ties ihjel. Den skal snakkes ihjel. Kanskje jeg må snakke meg i stykker. Hva om jeg ikke får til? 
Hva gjør dere når dere har kriser? Hva hjelper?! Mamma sier at jeg må be om noe. At jeg må skrike ut. At jeg trenger mer. Kanskje gjør jeg det.

krisekilde: http://www.lommelegen.no/321336/kriser

Svar på spørsmål.

1. Hvorfor valgte du å gå et år på folkehøgskole før du var ferdig på videregående? Hvor i Norge lå folkehøgskolen, og hvilken linje gikk du på? Er folkehøgskole noe å anbefale?


Tja... Januar 2009 reiste jeg til Fredrikstad og sykemeldte meg for godt fra skolen jeg da gikk på i februar. Jeg innså at det ble for vanskelig for meg å både skulle være i behandling 24t i døgnet 7d i uka og samtidig skulle lese et relativt hardt ambulansefag - pensum. Når sant skal sies, hadde jeg ikke så veldig lyst til å begynne på videregående igjen høsten 2009. Trengte en pause, var skjør og redd for å måtte avslutte skolegangen. Å jobbe var heller ikke et alternativ; jeg var ikke klar for å ha fulle arbeidsdager og det å skulle gjøre ingenting ville ikke være spesielt fornuftig det heller. Behandleren min på Capio foreslo folkehøgskole pga. struktur, blant annet. Faste måltider, rutiner, noe å gjøre/fylle dagene med, samt at det ikke er press på prestasjoner og eksamener er ikke- eksisterende. Luftet ideen for mamma og pappa, og de syntes at det var en god plan. Så jeg søkte, da. På mange forskjellige skoler, men hadde mest lyst til å skrive. Sendte inn noen tekster til Åsane Folkehøgskole som ligger litt utenfor Bergen og kom inn der. Linja jeg gikk på heter Skriveverksted. Det var veldig fint å kunne gjøre noe jeg likte et helt år, uten å måtte få det bedømt i form av karakterer og alvorlige vurderinger.

Året mitt på folkehøgskole var utfordrende, men absolutt noe jeg anbefaler!

2. Nevn en av tingene som er avgjørende for å kunne bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Hva er det som har hjulpet deg mest?

Den viktigste og mest avgjørende tingen er at man VIL bli frisk og er villig til å gjøre noe med det. Det er vanskelig, men et valg man må ta. Og man må være villig til å kjempe for det. Det hjelper ikke så mye at foreldre, venner og helestjenesten ønsker å hjelpe deg hvis man selv ikke har lyst til å prøve. Ganske lenge trodde jeg at alt kunne repareres av seg selv, men sånn er det ikke.
Det som har hjulpet meg mest er et par ting, blant annet at jeg innså at jeg hadde et problem og at jeg trengte hjelp- og at jeg til slutt valgte å ta i mot den. Eller, ba om den. I tillegg gikk jeg inn i behandlingen fra dag en og bestemte meg for å gi det et forsøk. Det å la være å trasse har hjulpet masse. Tidligere har jeg skreket og hylt, nektet, kjeftet og lagd et uendelig spetakkel- det gjorde vondt verre.

Og... så hjelper det å stå i mot. Å gjøre det motsatte av det Elefantstemmen forteller deg. Og å spise. Jo mer man øver seg på å spise de tingene man er redd for, desto mindre fryktinngytende blir det over tid.

3. Har du vært i Bodø på spiseenheten? Hvordan synes du i så fall at det var?
Jeg har aldri vært innlagt i Bodø på spiseenheten. Har bare vært der en gang og det var på en samtale som alltid skjer før innleggelser. De hadde ikke plass til meg og sendte meg i stedet for til Capio.


4. Hvilket yrke vil du ha i fremtiden?
Jeg har lyst til å jobbe som psykolog for barn og ungdom. Gjerne med spiseforstyrrelser.


5.Hvordan har du det nå?
Akkurat nå har jeg det ikke så bra. Humøret er ikke spesielt bra og følelsene er veldig på halv åtte. Satser på at det blir bedre etter hvert!


6. Tenker du at det å bo på Kvaløya nesten er som å bo i en annen by enn Tromsø?
Nei, absolutt ikke. Selv om jeg har bodd på Kvaløya store deler av livet mitt, har jeg alltid sagt at jeg bor i Tromsø. Selv om Kvaløya ikke akkurat er i sentrum, er det ikke så langt. 10 minutter med bil fra der mamma og pappa bor. Men, jeg må jo innrømme at da jeg flyttet til tromsøya var det nesten som å ha flyttet til en annen by. Fikk et nytt perspektiv på ting.

7.Har du planlagt Bergenstur i nær framtid? 
Kjære June. Det skulle jeg gjerne gjort, men jeg er fattig. Savner byen masse og har veldig lyst til å dra tilbake! Vi får avtale noe i løpet av året. Det må vi få til. Gleder meg masse til å få mail fra deg!

8. Har du tatt gastroskopi noen gang?
Nei, aldri.

9.Hva betyr la vita e bella?
Livet er vakkert. Jeg har slik tatovering på håndleddet.

10. Hvor mange år med studielån har du tatt hittil?
På grunn av året på folkehøgskolen har jeg ett år med studielån. Men jeg har også vært innom nav systemet en periode og på grunn av den elendige økonomien min, hjelper foreldrene mine til slik at dagene mine går rundt.

Usikker is på dammene.

bilde: tatt sommer 2009, fredrikstad.

Mandag. Og jeg, jeg er ikke på skolen. Offisiell versjon: kom sent hjem, i natt og la meg nesten ikke før det var blitt morgen (dette er sant). Sannheten: jeg får egentlig ikke puste.

egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal si eller hvor jeg skal gjøre av meg. turen til Hammerfest var okei nok, trivelig å tilbringe litt tid sammen med både pappa og lillesøster, samt bestemor og bestefar. I natt kom jeg hjem igjen, og godt er det. Det er usikker is på dammene. Jeg er sliten. 

torsdag

Spørsmålsrunde?

Snart bortreist, tre- fire dagers bloggpause og null publisering. Bare skriverier i kladdebøker, nødvendigheter som jeg prøver å sette ord på.

I mellomtiden...

Spørsmålsrunde. Er det noe dere lurer på? 
onsdag

liten pause.


prøve i samfunnsfag og norsk politikk er overstått. bra? nei, det vil jeg ikke si. men det spiller ingen rolle. gjennomført, godt over tusen ord skrevet. 

tar pause fra bloggen i noen dager. frem til mandag. reiser til Hammerfest i morgen ettermiddag.




tirsdag

Svada.

Jeg skulle egentlig skrive en tekst. Et blogginnlegg om mange ting; et forklarende og beskrivende innlegg som tar for seg ting her og nå og i øyeblikket. Om å ikke greie og snakke, om livet- om hvordan det er for meg for tiden, om verden, om virkelighetsoppfatning, om samfunnsfagprøven i morgen i norsk politikk og norsk økonomi (som om noen egentlig bryr seg om hva jeg i det hele tatt gjør på skolen?) som får meg til å duppe av med en gang jeg åpner boka, om å ikke få sove om nettene men klare det om dagen, om å eksistere og samtidig ikke gjøre det, om tomhet, om kaos, om nedturer og om oppturer, om å kjempe, om å ha kjempet i årevis, om å fortsette, om å drømme. Jeg skulle skrive om å spise fiskebollemiddag hjemme hos mamma og pappa, om at pappa har bursdag, om at jeg er sliten av å gå på skole men at jeg fortsetter likevel fordi tanken på at jeg kan begynne å studere høsten 2012 hvis alt går etter planen er det som holder hjulene i gang. Om å være alene og om å være ensom og samtidig ha mange mennesker rundt seg. Om å innbille seg at man er fysisk syk, at man har stoffskifte problemer eller diabetes eller utposing på en blodåre eller om kreftsvulster eller om jerntabletter. Om brokkoli, kanskje.

Mandagen som kom og som gikk, og tirsdagen, tirsdagen som gjorde det samme. Om Babels tårn som vokser og vokser og som ikke tar noen ende. Om soldagen og at sola enda ikke har vist seg på himmelen. Om å skulke trening, om å ikke klare å rydde, om å være på halv åtte.

Jeg skulle skrive. Mye. Noe til IKS om følelser og mat. Kanskje jeg kan skrive om følelser og om hemmeligheter som egentlig ikke er hemmeligheter når jeg ikke kan snakke om det. Ja. I går skrev jeg 10 A5 sider om det. Men det er en hemmelighet, det også.

Det politiske systemet i Norge tar snart kveld kjenner jeg, og det samme gjør muligens norsk økonomi også. Jeg gidder ikke mer. Nesten. Av det, så klart Det får gå som det går. Vil sove jeg også, men det er enda for tidlig. Klokken er bare halv sju. Krigen tar liksom ingen ende, det går fremover sier noen, men jeg kjenner at jeg står stille. Gjør jeg? Gjør jeg ikke?
I morgen er det onsdag og politikken samt økonomien skal til pers fra 1230 - 1400, etterfulgt av tjue minutter om Mother Theresa og India på engelsk, om awarder og om halleluja. I helga, i tiden etterpå, og uka som følger, uke fem,  er det tid for nye prøver og innleveringer og lettere forbereding til praksisperiode nummer to som går av stabelen i uke 6. Fem uker sammen med de demente igjen, jeg trives sammen med dem, likevel har jeg mest lyst til å sitte innenfor sterile vegger og tegne bilder av indre dialoger og krig.

Stopp. Ikke tenk så mye.
søndag

Braliv & en søndag på gulvet er ikke verdens undergang.

Først: Mange både misbruker og misoppfatter ordet BRALIV eller braliv, som det også kan skrives. Så, jeg tenkte at det kanskje er på tide å definere det. Spesielt med tanken på at adressen til bloggen min faktisk er annika-braliv.... Hvordan man skriver ordet- store bokstaver eller små, i fet, kursiv eller understreket skrift, avhenger av hva man vil uttrykke.

Ordets opprinnelse er jeg usikker på, og det eksisterer ikke i norske ordbøker, men jeg begynte i alle fall å bruke det høsten 2006, et mindre godt år- på den tiden da jeg var ferdig med et skrekkelig år i 10.klasse og begynte på Medier og Kommunikasjon fordi jeg ville skrive. Særlig. Min samarbeidspartner i herligheten, Silje, og jeg, benyttet oss av ordet BRALIV (store bokstaver, gjerne uthevet for maksimal effekt) i alle sammenhenger og situasjoner som ikke var så mye å rope hurra for.

Bare for å forklare: bra liv og braliv er ikke det samme. Eksempel: Å ha et bra liv, er å ha nettopp det. God livskvalitet; meningsfylte dager, liv og livslyst og hva som hører med. Mens braliv derimot er det motsatte. Å ha et braliv betyr ikke at man har elendig livskvalitet, men at livet kanskje ikke er helt som man ønsker eller vil. Dager der jeg bare sitter på laptopen og oppdaterer facebook uten noe minneverdig har hendt, dager der jeg ligger i senga og sover bort timene, gråter etcetcetc - det er braliv dager uten like. Braliv er noe som brukes i mindre gode sammenhenger.

Braliv er stort sett synonymt med å ikke ha et "liv" i det hele tatt (nåja, vi har jo alle et liv, Inger sendte meg en wikipedialink som definerte LIV bare for å forklare at jeg faktisk har et, men dere skjønner tegninga)

Så, man kan jo spørre seg selv hvorfor bloggen min har nettopp braliv som adresse? JO. Da jeg opprettet denne bloggen, hadde jeg det jeg liker å kalle "Ikke et liv". Null livskvalitet, nada og nothing. Og jeg trodde det kom til å fortsette slik for evig og alltid. Det gjorde det jo ikke.

PS: hvordan man velger å bruke braliv er selvsagt opp til en selv, men dette er altså min definisjon på ordet.
Ja, så vet dere det.


Og så var det denne søndagen, da...

ingenting. hadde planer som innebar skolearbeid og lekser og sånn både her og der. ingenting ble gjort. var hjemme hos mamma og pappa. spiste middag. etterpå ble lillesøster med meg hjem og vi gjorde lekser på gulvet.

iherdig lesing i samfunnsfagboka. eller ikke? 3.forsøk i dag, leste i en evighet. de to andre gangene sovnet jeg.
egentlig er ikke skolearbeiddagen ferdig. jeg må skrive om hjernehinnebetennelse og lage en powerpoint om hjernehinnene; pia mater og dua mater og whatsoever.

i morgen er det mandag. jeg skal ikke på skolen. jeg har snakketime klokken 13. må gjøre powerpoint og skrive ting. må få lest samfunnsfag. har prøve på onsdag i det politiske systemet og om norsk økonomi. alt jeg klarer å tenke på når jeg leser, er hva jeg skal stemme på til kommunevalget til høsten. høyre? venstre? jeg er ikke sosialist.

jeg gleder meg til onsdagen er overstått. til utdanningsmessa på torsdag. og til jeg skal reise til hammerfest med hurtigruta på torsdagskveld sammen med lillesøster og pappa for å besøke bestemor og bestefar.
lørdag

Ikke denne gangen, nei.

I går skulle jeg liksom gi blod da og jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt i går ettermiddag om det; fortelle hvordan det var og hvordan det føltes og hva jeg satt igjen med etter å ha tappet kroppen for omtrent en halvliter med blod. Så langt kom jeg aldri.

Først: det går litt dårlig. Igjen. På mange måter har januar likevel gått bedre enn forventet; det har seg nemlig sånn at for meg er januar en vond måned. Sånn har det vært de åtte siste årene. Åtte år. Det er lang tid. For meg er januar synonymt med trettien dager med bunnløs depresjon, destruktive tanker og ofte etterfulgt av en fin dose tilsvarende handlinger. Mange som sliter med depresjoner er ekstra plaget i mørketiden, det er jeg også, men januar pleier ikke å være stort bedre. Har ofte en sammenheng med at det, spesielt tidligere, har vært starten på et nytt år og at jeg har vært overbevist om at de neste tolv månedene kommer til å fortsette som alle andre.
Men. Så har det seg jo sånn at jeg har kommet noen skritt lengre, og etter den skrekkelige krisen som begynte i november og tok av i desember, har det heldigvis roet seg noe. Jeg gikk ikke akkurat inn i 2011 med mange forventninger og gode følelser, men likevel har ting blitt litt bedre. I alle fall en stund. Nå vet jeg ikke.

Ja, og så var det denne blodgivningen da. Hadde time i blodbanken klokken 1400 og planen var at jeg skulle tappes for blod for første gang. Jeg hadde sett frem til det. Faktisk. Litt merkelig med tanken på at jeg har hatt skrekkelig sprøyteskrekk og ikke kunne fordra når andre utsatte meg for stikk og vonde ting. Så lenge jeg gjorde det selv, var det aldri et problem. Men, med en gang noen andre holdt en spiss gjenstand som skulle flerre gjennom min hud fikk jeg alltid hjertebank, kaldsvettet, knep øynene hardt igjen, var anspent og begynte og grine. Det hadde noe med mangelen på kontroll å gjøre, og det at jeg aldri visste hva de kunne gjøre mot meg. Sånn var det helt til jeg begynte å ta så mange blodprøver at jeg til slutt bare måtte lære meg å stole på at mange sykehusmennesker heldigvis vet hva de gjør.

Uansett. Møtte opp i blodbanken som avtalt, fylte ut skjema, ble ropt opp og fulgte etter ei dame inn på et kontor- litt nervøs, naturligvis. Så klart. Hun ba om å få låne hånda mi litt, slik at hun kunne gi meg et lite stikk i fingeren for å sjekke blodprosenten. Sjekke hvordan jernlagrene mine er. Etter seks prøver med noen dråper blod som ble puttet inn i et lite elektronisk apparat, noen rynker i panna og diverse, var beskjeden klar: "Blodprosenten din er på 11..." For lavt. Ikke lavt - lavt, ikke unormalt lavt, ikke skadelig, ikke farlig, ingenting sånt- men for lavt for å kunne gi blod. Når man er av det kvinnelige kjønn må blodprosenten være 12 og noe.
I stedet for å gi blod, fikk jeg jerntabletter og ble satt i karantene. Pause i over to måneder. 1.april skal jeg tilbake, så får vi se hvordan det går. Krysser fingrene.
fredag

Wanna know a secret?

Fredag.

I øyeblikket, tidlig en fredags morgen, like før jeg skal kle på meg jakke og sko, gå til bussen og begynne på skolen, minnes jeg ordene behandler sa til meg for noen uker siden.
"Hadde du trodd du noen gang kom til å bli så frisk at du kunne gi blod?"


Sannheten er nei. Den tanken hadde aldri falt meg inn. Ikke i vår, ikke i sommer, ikke i august da jeg var sikker på at jeg aldri kommer til å bli frisk fra noe. Det er jeg ikke heller. Ikke frisk, ikke 100%, men frisk nok til å hjelpe noen. Jeg er fortsatt i tvil om jeg noen gang kommer i mål. Men det skal gå. Til slutt.

I dag skal jeg gi blod. Endelig. Jeg gruer meg litt.
torsdag

Oppdatering.


Jeg har ikke skrevet på flere dager og kanskje er det like greit. Jeg har ingenting å skrive om; ordene stopper før fingrene når tastaturet, sidene i dagboka forblir halvtomme, knotete ord, knotete setninger - ingenting som gir mening, beskriver, forklarer eller forteller. Ingenting. Jeg føler ikke noe heller. Og det er ikke en av disse "jeg føler ingenting med det er fint" som dukker opp innimellom. Det er noe annet, noe jeg ikke kan sette fingeren på. Noe jeg ikke kan forklare. Det er uansett umulig å fortelle når man ikke har ord

Høstsemesteret er avsluttet. I Nord - Norge (kan hende det er sånn lengre sør også, aner ikke) har skolen en ordning der høstsemesteret avsluttes i januar, i stedet for i desember. Grunn: vårsemesteret har flere måneder enn høsten, så karakterene blir satt i midten av januar for å gjøre de to halvårene av skoleåret omtrent like lange. Så. Karakterene er satt. Jeg har fått mine. Resultatet er aldeles strålende. Men det irriterer meg også. Gode resultater er selvsagt fint, likevel har det aldri gjort meg glad. Det er ikke årsaken til frustrasjonen min. Det som derimot irriterer meg er at de har satt så høye karakterer det første semesteret og at jeg sannsynligvis må jobbe meg ihjel for å kunne forsvare dem. Som sagt: å ikke få toppkarakterer er ikke krise. Likevel føles det ikke riktig hvis jeg ikke klarer å prestere. Og likevel, likevel gjør jeg ikke alt jeg kan. Planen dette året var jo uansett å ikke bruke alt for mye tid på skolen, ikke bruke timevis på å lese i bøkene og å ha et liv utenom. Være ung. Leve. Det har gått så som så; og likevel sitter jeg her, henger meg opp i karakterer og skole og ansvar og alt som hører med. Alltid med samme tanke: jeg gjør ikke nok. jeg kan bedre. jeg kan lese mer. jeg kan pugge mer. jeg kan gjøre mer lekser. jeg kan gjøre mer oppgaver. jeg kan ha mindre fravær. jeg kan, jeg kan, jeg kan jo...
Men det er ikke det største problemet med gode karakterer. Enkelte av de jeg har nå, fører til prestasjonsangst. En helt vannvittig trang til å kunne pensum helt utenat. Bare for å vise at det jeg har gjort hittil er riktig. Jeg forstår det ikke. For det første har jeg ikke behov for toppkarakterer. Jeg har et år til, jeg skal gå påbygging. Jeg trenger ikke gode karakterer der heller. Årsstudiet i psykologi er åpent, det vil si at karakterene fra videregående ikke spiller noen rolle. Det er bare resultatene jeg får det året (hvis jeg i det hele tatt kommer så langt og hvis jeg ikke ombestemmer meg) som teller. Du vil inn på profesjonsstudiet, sa du? Toppkarakterer. Bare A, du kan ha en  B. "den tid, den sorg," prøver jeg å tenke, men sannheten er at jeg får fullstendig noia av det også. Hva om jeg ikke klarer, hva om jeg ikke mestrer, hva om jeg ikke får til? Hva om jeg ikke blir noenting? Hva om alle fremtidsdrømmene faller i knus, og jeg er et håpløst tilfelle som ikke kommer noen vei? 

Sånn er det jo egentlig ikke. Men av og til, av og til er katastrofetankene så store og voldsomme og det er lett å gi opp. Av og til tar ting litt overhånd, av og til ser man ikke klart. 
Egentlig tror jeg at jeg er sliten. Det kan være derfor. 

Tidligere skoleår har de alltid satt karakterene litt lavere enn det de egentlig er slik at man skal ha noe å jobbe mot. Jeg skulle ønske jeg kunne slappe av, være litt mer sånn som lillebror - gi litt blaffen, ta ting som de kommer. Eller som lillesøster. Vi er ikke like. Begge to har et tilsynelatende mer avslappet forhold til mange ting. Jeg er konstant stresset. Nesten. Og likevel sitter jeg alltid igjen med følelsen av at jeg ikke gjør nok

Sånn er det. Jeg drukner under tyngden av oppbygginga av det politiske systemet i landet vårt, får vondt i hjertet av novelleanalysen som skal leveres inn i morgen. Den er ferdig. Ikke et mesterverk av en analyse, men det er greit. For nå får det være helt okei. 

De ringte meg fra blodbanken i dag. Jeg har time i morgen. 





mandag

Advarsel: Du kan dø.

Anoreksi er den vanligste dødsårsaken for unge kvinner, etter ulykker og kreft. Det er også den psykiatriske lidelsen som har høyst dødelighet. 


Statistikker og konkrete tall på hvor mange som har måtte avslutte livet for tidlig på grunn av en helt forferdelig sykdom er vanskelig å finne, men undersøkelser viser at ca. 120 000 mennesker i landet vårt har en eller annen form for spiseforstyrrelse (antageligvis er det store mørketall også). Blant dem kan det tenkes at rundt 50 000 personer lider av alvorlig anoreksi. Når så pass mange til en hver tid i dagens samfunn lider under sin egen Elefantstemmes tyranni, kan man jo uten videre problemer tenke seg at relativt mange dør. Hvert eneste år.

Anoreksi er ikke den eneste spiseforstyrrelsen som kan føre til dødsfall. Alle spiseforstyrrelser kan det. Å ha en spiseforstyrrelse er, for å si det på en pen måte: grusomt.  Den raserer kroppen innenfra og ut, ødelegger hodet og ruinerer hjernecellene. Den setter begrensninger for dagliglivet, ødelegger vennskap, knuser relasjoner og forhold og setter ofte, ikke alltid, men ofte en brems for både utdanning og arbeidsliv. Mishandlingen av kroppen og å sette begrensninger/overdrive/tvinge/forsøke å kue kroppens biologiske behov gjør noe med den. Organene krymper- hjertet blant annet, blodsirkulasjonen blir dårligere, det oppstår forstyrrelser i saltbalansen, nyrene fungerer dårligere, tarmfunksjonen blir nedsatt (har du anoreksi, har den ofte svært lite å jobbe med), cellene skrumper inn som tørre rosiner, håret faller av, neglene knekker, huden blir tørr og ekkel og flasser av gjør den også. Beina blir skjøre. Beinskjørhet kan oppstå. Når kroppen kommer i en slik skrekkelig fase, kommer inn i en konstant nedbrytningsprosess blir den også mer mottakelig for infeksjoner. Infeksjoner som kroppen ikke klarer å kjempe i mot fordi den er for svak til det. Den bruker alle kreftene den har, setter inn sparetiltak og prioriterer de organene som er viktigst; der i blant hjertet.

En spiseforstyrrelse gjør mange ting med kroppen som jeg ikke kan forklare. Jeg er ikke lege, jeg har ingen utdanning innenfor helsevesenet som gjør slik at jeg kan forklare til punkt og prikke hva som skjer med kroppen- men jeg har lært en del og erfart noe. Jeg har kjent spiseforstyrrelsen på kroppen som så mange andre mennesker; kjent hvordan den ødelegger deg bit for bit og lar deg sitte igjen med ingenting. Ikke deg selv engang.

Når kroppen ikke orker mer, kan man dø. Det er logisk. Kroppen din, den er deg, og den har ikke ubegrenset med ressurser. Legen på Capio forklarte det så fint en gang: "Tenk deg at kroppen har et grunnvann. Jo flere ganger du tapper av dette grunnvannet, jo mindre blir det. Sånn er det med kroppen også. Jo flere tilbakefall du får, jo mindre grunnvann er det å ta av. Desto mindre tåler kroppen sulteperiodene."


Kropper er ulike. Din kropp er ikke lik min. Min kropp er ikke lik din. Noen kropper tåler mye; de kan leve med en alvorlig spiseforstyrrelse i årevis uten at det skjer fryktelig mye. Dårlige blodprøver, okei. Men hjertet; det fungerer fint. Mens andre derimot, de tåler ikke like mye. De kroppene kan kollapse tidlig i sykdomsforløpet, selv om underernæringen eller mishandlingen har pågått i relativt kort tid. De fleste tenker "det skjer ikke meg. Jeg tåler alt. Jeg kan leve slik i noen år til, det går helt bra." Og kanskje, kanskje kan du det. Det går ikke bra, det går ikke fint når man er fanget i en spiseforstyrrelse, men det går an å lide seg gjennom år. Problemet er bare det at vi aldri kan vite nøyaktig hvor mye akkurat vår kropp tåler. Jeg vet ikke hvor langt jeg kan drive det før min kropp ikke orker mer. Man kan ikke vite. Og det kan være deg- din kropp som blir sliten av å kjempe. Det kan være den som gir opp før du selv er klar for det.

Spiseforstyrrelser skaper tilleggsproblemer. Depresjoner, blant annet. Depresjoner kan også drepe. En depresjon i seg selv er ikke "så" farlig, men tankene og tungsinnet det fører med seg kan lede til handlinger som kan koste deg livet ditt. Selv om som har en spiseforstyrrelse uten kategori, såkalt EDNOS (uspesifisert spiseforstyrrelse), betyr det ikke at den ikke er alvorlig.

Konklusjon: du kan dø. Jeg lyver ikke.

Tenker du på det noen ganger?
Jeg gjorde ikke det, ikke først. I nesten tre år tenkte jeg ikke på det i det hele tatt. Jo. En gang i blant. Et par ganger sa behandleren jeg hadde på BUP noe slikt som: "Annika, du vet at anoreksi er dødelig?" "HERREGUD. JA, SELVSAGT GJØR JEG DET," sa jeg uten at ordene sank inn. Jeg brydde meg ikke. Jeg trodde ikke det kom til å hende meg. Jeg trodde ikke at jeg kunne komme i en sånn posisjon at livet mitt kunne være i fare. Aldri i verden. Ikke jeg, ikke jeg som var supermenneske og kunne leve på luft, jeg som var utenomjordisk og som ikke hadde behov. Jeg kunne da aldri i verden DØ av anoreksi. Skulle jeg dø, ja, da var det for en annen grunn.
Men en dag, en dag da jeg var i Bodø i desember 2008, samtale på spiseenheten der, kartlegge "problemet" Annika, fikk jeg sannheten. Jeg tror jeg har fortalt det før, men jeg skriver det igjen: "Du kan dø hvis du ikke kommer i behandling." Akkurat da passet det fryktelig dårlig å dø: Jeg ville jo endelig leve!


Resten av historien kan dere. Capio, tjue uker, jeg lever. Men det kunne gått galt.

Liv og død er en syltynn line.
I løpet av årenes løp har jeg blitt kjent med mange fantastiske jenter som har en eller annen form for spiseforstyrrelse. Nydelige jenter som har blitt gode venner av meg; jenter jeg har ledd sammen med, delt måltider med, etterlignet behandlere og lagd parodier av dem med, jenter jeg har spist skumle mellommåltid sammen med, jenter jeg har klemt og grått sammen med og som jeg har delt både dårlige og gode dager med. Jenter som har støttet meg; jenter jeg har støttet. Jenter jeg har vandret veien sammen med.
Jeg er utenfor dødsfare. Men, det jeg frykter mest er at noen av dem skal forlate jorden. Det kan skje og det gjør meg redd.

Jeg skulle ikke skrive om meg selv. Men så gjorde jeg det likevel.
Som Frida skrev: det kunne vært oss. Det kunne vært meg. De sa det. Det kunne vært deg også. 


Husk: livet er ikke det verste du har. 


Ps. jeg er usikker på om tallene er riktig, men det er likevel sinnsykt mange. 

Mandags morgen.

det er vondt når noe som i utgangspunktet virket så riktig, etter fullført og endt oppdrag kan føles så feil. Jeg kan ikke endre det. Det er ikke krise, ikke verdens undergang- men likevel, likevel...

Det er en ny mandag; ei ny uke, blanke uskrevne dager og jeg har mye å gjøre. Det er 40 sider i samfunnsfag som skal leses, ei novelleanalyse som skal skrives, samtaler som skal fullføres, situasjoner som må konfronteres, timer på treningssenteret som skal være unnagjort (fordi jeg vil), besøk av norsk folkehjelp, to filmer på filmfestivalen her i byen som begynner i dag- kamper som skal kjempes, følelser som må kjennes på. Og fem nye skoledager, fem dager der jeg må sitte på skolebenken.

Jeg er ikke klar. Jeg var ikke klar i går kveld, jeg er ikke klar i dag. Det må nesten gå allikevel.
søndag

Warrior of the light.

Paulo Coelho publiserte for noen timer siden et utdrag  fra en av mine favorittbøker "Håndbok for lysets krigere" i bloggen sin. Yndlingsteksten i boka. Jeg tenkte jeg skulle dele den med dere:

What is a warrior of the light?
Warriors of light keep the spark in their eyes.
They are in the world, are part of other people’s lives, and began their journey without a rucksack and sandals. They are often cowards. They don’t always act right.
Warriors of light suffer over useless things, have some petty attitudes, and at times feel they are incapable of growing. They frequently believe they are unworthy of any blessing or miracle.
Warriors of light are not always sure what they are doing here. Often they stay up all night thinking that their lives have no meaning.
Every warrior of light has felt the fear of joining in battle. Every warrior of light has once lost faith in the future.
Every warrior of light has once trodden a path that was not his/her. Every warrior of light has once felt that he/she was not a warrior of light. Every warrior of light has once failed in his/her spiritual obligations.
That is what makes them warriors of light; because they have has been through all this and have not lost the hope of becoming better.
That is why they are warriors of light.
Because they make mistakes.
Because they wonder.
Because they look for a reason – and they will certainly find one.
lørdag

Noen ganger.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive; jeg er tom for ord, jeg har ingenting å komme med og det irriterer meg. Jeg vil så gjerne si noe. Jeg vil så gjerne fortelle om dagene som kommer og som går; timene som forsvinner, passerer og begynner på nytt. Beskrive øyeblikkene; de fine, de der jeg lever på ordentlig, de timene der jeg bare er meg- i alle fall nesten så godt som, de dagene der jeg ler. Jeg ler masse. Jeg flirer meg halvt fordervet ihjel av mine og Ingers tåpelige påfunn, av samtalene våre, for eksempel på mandag da vi dro på peppes for å spise middag. Inger spiste oreokake. Jeg spiste Chef salat med reker.
"Man kan jo ikke akkurat si at jeg var et spesielt vakkert barn." Jeg lo. "Resultatet har jo ikke blitt så verst, da allikevel." Jeg lo. Det var fint.

 Eller som tidligere i uka, tirsdag tror jeg, da Inger og jeg gikk til treningssenteret- tid for corebar trening og diktet opp en historie om hvordan nav- systemet egentlig er. Den skrekkelig hemmeligheten som ingen egentlig vet, fordi nav er et lukket system som er vanskelig og både forstå seg på og å komme gjennom. Jeg lo da også. Eller... som i dag, for bare en time siden eller to, da jeg holdt på å dø innvendig av lite meningsfylte aktiviteter i øyeblikks- hverdagen, forfalle av ingentinget som tygger på det som er på innsiden- og jeg endte opp med å bake Brownies mens Inger dro frem ei bok fra bokhylla vår "verdens mest 100 fantastiske byer". I samtalen, som varte lenge, så lenge at jeg ble sliten av all kreativiteten, reiste vi gjennom i alle fall tretti byer. "Dubai. Ah, det var da vi hadde bestilt oss luksussuite på det hotellet som vi aldri fikk? Det som vi bestilte fra superbilligehotellromidubai.no? Hallo, skjønner ikke hva som er galt med den siden? Prøvde jo til og med å ringe telefonnummeret som sto på siden, men da kom jeg til Ola Nordmann."
"Filippinene, ja. EN reise for seg selv. Kidnappet fem ganger? Av det korrupte politiet blant annet. Jesus..."
"Eller den kinesiske muren. Interrail i verden, husker du? Annika, du hadde bare tatt med deg et par sko! Rosa stillethæler!"


Dagene går og det er fint. Men innimellom, innimellom føler jeg så mye vondt og vanskelig som jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til og som jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å plassere på et papir. Eller i word. Eller i "skriv nytt innlegg" i blogger. Å skrive bringer frem det jeg helst ikke vil kjenne på. De tingene som er så alt for vanskelig å forholde seg til, men som jeg vet at jeg før eller siden på konfrontere. Helst før.

Noe vokser og gror inni meg. Jeg vet ikke hva; jeg aner ikke hva det er og det har vært der en stund. Ugress. Det kjennes ut som ugress og lumskheter jeg helst ikke vil ha der. Hvordan får jeg det bort? Hvordan får jeg det til å forsvinne? Aner ikke.

Og, innimellom, igjen, finner jeg meg selv på gulvet i stua eller i senga- midt i mellom titlene i den ene boka jeg lånte på biblioteket i dag "frisk nok for livet", dårlige tv serier og reklamer som får hjernecellene til å forsvinne en for en, hjerteklapp og hjertevondt og en alt for stor påminnelse om at noe, noe ikke er helt som det skal, er det ingenting. I kaoset er jeg. Jeg, meg, med en manglende identitetsfølelse og null anelse på hvem jeg er og hvor jeg skal.

Av og til får jeg ikke puste. Av og til hyperventilerer jeg lydløst, av og til hopper hjertet over et slag eller to. Ikke på ordentlig. Bare metaforisk. Bare bildelig talt.


Øyeblikk for øyeblikk, sier du. Ta dag for dag, Annika. Jeg prøver, jeg gjør det og innimellom går det fint. Men så er det alt det andre da; alle de andre sekundene og minuttene der jeg drar bena etter meg og er uten å være. Men det er sånn det er i blant. Det går over. Heldigvis.

Frisk nok for livet.


"Selv om du er syk, kan du være frisk nok for livet. Du kan mestre situasjonen, 
finne lys i hverdagen, innse at tid er noe som kommer, hver dag. Inntrykkene av krise
og mistrøstighet i norsk helsehverdag må luftes ut. Det er på tide å gi friskheten en sjanse."

¨- Jørgen Skavland

Av og til tror jeg at det er viktig å minne seg selv på at livet ikke er det verste man har.

fredag

Hvordan få plass på Capio Anoreksi senter?



Som de fleste av dere sikkert vet, var jeg i behandling på Capio Anoreksi senter fra 7. januar 2009 til 11. desember samme år. Litt over tjue uker ble tilbrakt bak de gule veggene i Åsebråtveien; tjue uker som har vært blant de viktigste ukene i hele mitt tjueårige liv. 140 + dager i behandling på institusjon, 365 dager med beinhard jobbing som over tid ga resultater. Gode resultater. 


Fra Capio ble etablert i Norge (det er et konsept fra Sverige- de har to sentre der) i 2004 (?), har pasienter fra hele landet måtte kjempe for å få plass på senteret. Capio er et privat sykehus som er spesialister (og behandler) på alle typer for spiseforstyrrelser , og tidligere (fortsatt) har helseforetakene ikke vært spesielt velvillig til å kjøpe plasser der- til tross for at det ikke har vært mange ledige senger på senteret og ingen venteliste! 


1.januar 2001, i år med andre ord, inngikk Capio en avtale med Helse Sør- Øst som gjør det enklere for pasienter som tilhører nevnt helseforetak å komme i behandling på senteret. Helse Sør-Øst disponerer 11 av 12 sengeplasser, hovedsaklig for ungdom fra 14- 18 år, med forlengelse til 23 år. Grunnen til dette er fordi det i dag er mulig å være innenfor BUP systemet (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) inntil fylte 23 år. Men; senteret skal ha en fleksibilitet til nedre og øvre aldersgrense. Det vil si at det fortsatt er en sjanse å få plass selv om man er 13 eller 24 år. 


Hvordan få plass på Capio?
På grunn av den nye avtalen, er det i dag mye enklere å søke om plass på senteret. Tidligere var det slik at alle, uansett helseforetak, måtte gå via det spesifikke foretaket for å få dekket behandlingen. 
Nå er det derimot slik:


- Bor du i Helse Sør- Øst er det ditt lokale helseforetak som har behandlingsansvaret for deg, og som kan henvise deg til behandling ved Capio Anoreksi Senter. Barn og unge under 18 år skal henvises fra psykisk helsevern for barn og unge (bup, lege etc.). Ta kontakt med behandleren din på DPS eller BUP. 


- Bor du i en annen helseregion kan det likevel søkes om behandling ved Capio. Men her er det den faglige- administrative ledelsen ved det helseforetaket du tilhører som bestemmer i forhold til pasientbehandlingskontrakt ved private institusjoner som ikke inngår i fritt sykehusvalg. Som flere sikkert vet, er Capio fortsatt ikke under fritt sykehusvalg.


Har du ikke kontakt med psykiatrien, må du oppsøke legen din og be om henvisning.


Anbefaler alle som har behov og muligheten til å søke plass på Capio, til å gjøre det.
Ikke la deg villede av navnet "anoreksi senter"; de behandler alle typer og former for spiseforstyrrelser.



kilde: http://capioanoreksisenter.episerverhotell.net
torsdag

Ingenting?


"Learning to love yourself
It is the greatest love of all"

akkurat nå: jeg er tom for ord. ingenting. mye som skjer og samtidig lite. 
 lever fra dag til dag. fra øyeblikk til øyeblikk. 
føle, kjenne, være, eksistere, stenge ute, falle, fortsette.
tirsdag

Mandagen.

mandag, 1400. Åsgård psykiatriske sykehus. Voksenpsykiatrisk poliklinikk. Iført sommerkjole med blomster på og hvit cardigan selv om det er januar og veldig lenge igjen til sommer. Det gjør ingenting. Klær er et problem. 

Før juleferien begynte, like etter den siste snakke-timen før jula meldte sin ankomst for fullt, sto jeg på busstoppet på utsiden av psykehuset og snakket med mamma i telefonen. Jeg gjorde det ofte i desember. Ringte, la på, ringte opp igjen, gråt, kjeftet, sa F-ordet gang på gang (ikke f-ordet som i faen, men f-ordet som også kan byttes ut med t-ordet), og la på igjen. Ikke denne gangen; ikke denne torsdagen i desember. Mamma var på jobb. "Jeg tror jeg vil til ernæringsfysiolog," sa jeg, "kan du sjekke det for meg? Må jeg ha henvisning, eller kan man bare bestille time?"

Jeg har aldri vært hos ernæringsfysiolog. Aldri. Ikke en eneste gang i løpet av mine fem år med ganske seriøse matproblemer. Alle kostlistene jeg har fått, har vært satt sammen av behandler på BUP (hun var lege og den havnet i søpla, sammen med ordene 'er absolutt ikke interessert') og miljøterapeuter på ungdomspsykiatrisk. Det fungerte omtrent kun under sykehusoppholdet, jeg var jo egentlig ikke motivert eller innstilt på å leve uten spiseforstyrrelsen på det tidspunktet, og når man ikke er det, hjelper heller ikke kostlister så veldig mye. 
I desember var jeg villig til å begynne igjen for å få ting på plass, men det gikk ikke helt som planlagt. Jeg fikk det ikke til. Det er veldig vanskelig å skulle starte med et slikt prosjekt helt på egenhånd når ingen spiller på lag med deg. Når man må gjøre alt helt selv. Nå mener jeg ikke at man skal være avhengig av mennesker hele tiden, jeg er tross alt tjue og må klare enkelte ting selv, men for min del hjelper det veldig når det er noen der som kan sjekke underveis. Noen jeg kan skryte av meg selv til, eller som kan skryte av meg når jeg får det til. Noen som kan klappe meg på skulderen når jeg ikke helt ser at det jeg gjør er bra, og noen som kan sparke meg litt i baken når jeg innbiller meg at jeg ikke får til. "KLART DU KAN. KLART DU FÅR TIL." Men, er det bare meg som skal gjøre et opplegg som egentlig ikke er et opplegg, er det mye vanskeligere. Mine egne "klart jeg får til!!!", kan fort forsvinne i destruktive tanker og håpløshet og manglende følelse på mestring, og dukke under av tanker som: "jeg klarer ikke, dette går aldri". Det hjelper å håpe litt at man får det til før eller siden, men man må også TRO. 

Jeg både håper og tror at jeg kan bli helt frisk. Det er ikke det. Men noen ganger er ikke ens eget håp alene nok. Noen ganger må man ha noen der som kan håpe litt sammen med deg. Det er viktig. Vi er alle bare mennesker, og selv om vi ofte vil klare alt selv, må man noen ganger be om litt ekstra hjelp. Det er ingen skam  i å gjøre det. Å be om hjelp og å tillate seg selv og ta i mot den krever masse styrke. En gang skrev jeg i bloggen, er sikkert over et år siden nå, noe slikt som: Det krever masse styrke for å innrømme at man er svak. Svak er ofte et ord man anser som noe negativt, men det trenger ikke nødvendigvis å være det. Ikke i det hele tatt.

Det tok meg godt over en måned før jeg luftet denne ernæringsfysiolog. tanken bak fire vegger, på det snakke- kontoret jeg besøker jevnlig. Jeg har tenkt på det, men ofte glemmer jeg hva jeg skal si i det jeg åpner døren til psykehuset og går gjennom korridoren. Jeg glemmer det viktigste, det som kanskje kan være av betydning, de ordene jeg gjerne skulle ha sagt. Ofte tenker jeg at jeg burde skrive alt ned, men så får jeg meg sjeldent til å gjøre det også. Ord på papir får meg til å føle meg naken. Avkledd og fryktelig sårbar.

Men, altså. I går presenterte jeg denne ideen jeg har om å  dra til ernæringsfysiolog. Ikke noen big deal. Ikke så vanskelig som jeg trodde det kom til å være. Ikke i det hele tatt. 
Så... nå gjenstår det bare å se om jeg får time, da. 




mandag

Å bli blodgiver.

bildet er hentet her.

I dag mottok jeg et parkeringskort  i posten som jeg kan bruke når jeg gir blod og har behov for å parkere bilen som jeg ikke har på parkeringsplassen ved sykehuset. Selv om jeg ikke har øvelseskjørt, ikke kan kjøre bil og heller ikke har lappen, ble jeg litt glad da jeg åpnet konvolutten. Antar at det er et slags klarsignal på at blodprøvene mine er fine og at jeg kan bli blodgiver?! I så fall: HURRA.

Etter jeg hadde publisert innlegget "tidligere anoreksi pasient vil bli blodgiver", fikk jeg endel spørsmål om det å gi blod når man blant annet har en spiseforstyrrelse. Nå er jeg ikke akkurat noen ekspert på området, jeg har jo ikke gitt blod enda, men jeg tenker likevel at jeg kan skrive litt om det allikevel.

Først: Blodgivning er viktig. Fra blodbankens nettside: "I motsetning til andre viktige legemidler kan ikke blod fremstilles kunstig". Blod er, akkurat som mat for personer med spiseforstyrrelser, medisin. Som vi alle vet kan stort blodtap føre til dødsfall. Så lenge man har muligheten til det; altså... har en frisk kropp, ikke er livredd for både blod og sprøyter, synes jeg man burde melde seg som blodgiver. Ditt blod kan redde liv. 


Når et menneske mister blod, kan det ikke erstattes på annen måte enn blodtilførsel. Blod er et levende materiale og selv ikke moderne og avansert teknologi kan fremstille blod på en kunstig måte - det må gis. Mange pasienter på sykehus kan ikke overleve uten blodoverføring; disse er avhengige av blodgivere. Behovet for blod har økt- og øker fortsatt gradvis i landet vårt.

I Norge er det ganske strenge krav for hvem som kan bli blodgiver, og det er en del kriterier som må oppfylles. Før du får lov til å gi blod, må du fylle ut et skjema. Dette skjemaet dreier seg om sykdommer, ferier i utlandet, bosted, seksualliv og diverse annet. Årsaken til at det er så mange kriterier som må oppfylles, er både for din og pasientens SIKKERHET.  Når du skal fylle ut dette skjemaet, er det viktig at du svarer så ærlig som mulig. Spørsmålene på arket blir også stil når du senere har samtale med en person i blodbanken, før de obligatoriske test- blodprøvene blir tatt.

Du kan ikke være blodgiver hvis du:
- er under 18 år.
- Veier under 50 kg. (dette har noe med blodnivå i kroppen, hemoglobiner etc.)
- har piercing i slimhinner (hull i huden er inngangsportal for bakterier. Piercing i navle, ører etc. går fint)
- har alvorlig allergi
- har vært i situasjoner som kan gi økt fare for smitte med HIV eller hepatitt
- har diabetes, epilepsi eller hjertesykdommer
- har kjønns- eller urinveissykdom, sykdom i sentralnervesystemet eller mage/tarm, har hatt kreft eller blødningtendens. Unntak kan gjøres etter vurdering av lege
- har høyt blodtrykk eller går på blodtrykksmedisiner
- er født i Amerika sør for USA
- har oppholdt deg i et land i Afrika (unntatt Marokko, Algerie, Tunisia, Libya eller Egypt) i mer enn fem år

Når det kommer til spiseforstyrrelser må man egentlig ha vært friskmeldt i to år før man kan bli blodgiver. Det er ikke jeg; jeg er jo ikke friskmeldt engang, og jeg vet naturligvis ikke når jeg blir det heller. Likevel får jeg lov til å være blodgiver av et par grunner: jeg er normalvektig og i fin fysisk form. Blodprøvene mine er fine; jeg har for eksempel ikke jernmangel. I tillegg har jeg en avtale med blodbanken at jeg gir beskjed hvis jeg skulle få tilbakefall, eller hvis det er perioder der maten går dårlig (les: spiser for lite). Mangelfull ernæring gjør utrolig mye med kroppen, blant annet med blodprosenten, og det er ikke helsemessig forsvarlig å tappe kroppen for en halvliter blod, hvis det i utgangspunktet ikke står så bra til med sirkulasjonssystemet og den biten der.

I tillegg er det et par ting til som er viktig å huske på hvis man har en spiseforstyrrelse (og helst er på bedringens vei!), og vil bli blodgiver: man må forberede kroppen fysisk før blodet tappes. Det vil si at man burde spise og drikke godt før tappingen foregår. "Å spise godt" er ikke å spise et knekkebrød, en agurk, noen gulrotbiter eller et eple. Heller ikke å tygge en pakke tyggis eller svelge en pakke sukkerfrie pastiller. For å kunne gjøre det, er det en fordel at man er kommet et stykke lengre i prosessen sin, og ikke har store problemer med å evt. bytte om måltider, eller spise EKSTRA.
Underveis i blodtappingen anbefales det at man drikker 1/2 liter med noe, gjerne mineralvann, for å erstatte væsketapet. Man burde heller ikke anstrenge seg fysisk aktiv etterpå, så unngå stor fysisk belastning. Ikke kast deg ut i ei sinnsykt treningsøkt for å "forbrenne" alle kaloriene du har spist og drukket før - underveis - etter blodgivningen. 


Føler du at du ikke er der enda, er det lurt å vente litt med å melde seg som blodgiver. Blodgivning redder liv, men det skal ikke gå på bekostning av egen helse!


Å gi blod er frivillig og gratis. Du kan når som helst trekke deg. 
Vil du melde deg som blodgiver? Det kan du gjøre her. Er du usikker på om du kan bli blodgiver, går det an å kontakte blodbanken for en prat. De har taushetsplikt.

Kilder: giblod.no og hefte fra blodbanken.

"Hvorfor være fet og ulykkelig når det finnes en enkel og problemfri løsning lett tilgjengelig?"

For et par dager siden fikk jeg en pose fra Eurospar fra mamma med hjemmearkivet mitt og diverse klagebrev som pappa hadde skrevet til nav for meg (jeg fikk nemlig avslag på søknaden om sosialstøtte, avslagsbrevet var datert samme dag som jeg leverte inn siste rest av søknaden og attpåtil refererte de til barneloven- jeg er jo ikke akkurat et barn....). I den samme posen lå det også et annet brev som hadde kommet i posten, adressert til meg. På forsiden av konvolutten er det så fint skrevet: "jeg tok av 92 kilo med *produktnavn* og kjøpte meg den størrelse 42-badedrakten jeg drømte om", dette var sagt av et "eksisterende" kvinnemenneske med navn Amy J. I tillegg er det også to bilder av henne; et der denne "Amy" åpenbart var sykelig overvektig og et annet der hun var sylslank, og ikledd en rød badedrakt som liksom skulle være en størrelse 42. I det øverste hjørnet på dette bildet er det plassert enda noen fine ord: "92 kilo BORTE PÅ ET BLUNK!" 

Min første reaksjon var "WTF?!??",og nysgjerrig som jeg er, i tillegg til det spiseforstyrrede ønsket om å miste noen kilo, måtte jeg naturligvis rive opp konvolutten og bre innholdet utover kjøkken bordet. Flerfoldige ark med noe som tilsynelatende skal være en revolusjonerende nyhet innenfor slankemarkedet. En nyhet som liksom skulle være dokumentert og ha bevist effekt, oppfunnet av en "eksisterende" doktor ved navn Andrew Gower.

Mens Inger satt på den andre siden av bordet og fulgte med, skumleste jeg gjennom informasjonen om produktet og innimellom alle tankene som i hovedsak dreier seg å gi dette et forsøk, "...må prøve...man vet jo aldri...," måtte jeg bryte ut i hysterisk latter. Produktet, som ser ut som en frisk-pust-sak du kan legge på tunga (MED SMAK AV PEPPERMYNTE)  kunne nemlig love meg både det ene og det andre; blant annet lykke, grønne skoger og gode følelser. 


Jeg åpnet et lite brev som fulgte med, med den fine teksten på fremsiden:
"bruk et minutt på å lese dette brevet - din fremtidige suksess og lykke kan avhenge av svaret ditt."
etterfulgt av overskriften på innsiden: "Hvorfor være fet og ulykkelig når det finnes en enkel og problemfri løsning lett tilgjengelig?" 
og hadde jeg ikke vært en smule irritert fra før over de manglende reglene som finnes på å sende ut slik adressert reklame som kan gå direkte på mottakerens selvfølelse, ble jeg det i alle fall da. Det var omtrent på dette punktet at jeg fikk lyst til å skyte noen.

Det er kanskje lett å tro at nøkkelen til å ha det bra med seg selv er "tynnhet". Og jeg skjønner det, jeg forstår det så alt for godt spesielt med tanken på medias fremstilling av kroppen, dagens kroppsideal og fine, retusjerte bilder av radmagre mennesker som smiler bredt og fantastisk på reklameplakatene som pryder flerfoldige vegger i alle sentrum rundt omkring i hele verden. Det er så lett å tro at slanke lår og tydelige ribbein og hoftekammer kan få en til å føle seg bedre. Dagens samfunn legger opp til det, og samtidig har den Vestlige delen av verden omtrent aldri vært mer ulykkelig. Spiseforstyrrelser er en farsott. Mange millioner mennesker lider av matproblemer i større eller mindre grad; men såpass store at de er med på å ødelegge både livskvaliteten og selvbildet til den det gjelder. Vi har aldri spist mer medisiner som skal virke positivt på humøret som nå. Vi er mer deprimerte, vi har mer angst, flere mennesker skader seg selv og flere begår selvmord.

og så skal liksom en sylslank kropp være med på å rette opp i det som i utgangspunktet ikke er som det skal?
Nei. Det fungerer ikke slik.

tynn er ikke synonymt med å være lykkelig. det vet jeg. så alt for godt. og "fet" er heller ikke synonymt med å være ulykkelig.


onsdag 7.januar 2009, hjemme hos tante og onkel i Oslo. 
Bildet er tatt noen timer før mamma og jeg tok toget til Fredrikstad, og jeg ble lagt inn på Capio. 

Tynnhet løser ikke verdensproblemene. Den løste i alle fall ikke mine. En stund virket det sånn, en stund virket det som om hoftekammen og den forsvunne rumpa kanskje kunne få meg til å føle meg bedre, men sånn ble det aldri. Selvhatet som jeg kjente på før jeg ble anorektisk, forsvant ikke da jeg ble tynn. Snarere tvert i mot. Selv om det var vanskeligere å føle på enkelte ting siden sulten spiste opp både følelser, sjel og alt som var meg, følte jeg meg aldri bra. Jeg hadde det ALDRI fint. Det fantes noen øyeblikk, et eller to, der jeg kunne glede meg over denne "tynnheten", men den gleden var aldri ekte. Den forsvant like raskt som den kom, og var i utgangspunktet bare bundet i spiseforstyrrelsen. Ja, det kan hende at man kjenner en viss glede i å gå ned et kilo eller to, men tro meg, den gleden forsvinner. Til slutt kommer man til et punkt der man rett og slett gir faen. Det blir aldri nok, før man har fått nok av spiseforstyrrelsen og vil prøve å leve uten den.

Det finnes så mange flotte mennesker i verden; så mange vakre personligheter som både har litt for lite og litt for mye på kroppen. Og hva så? Hva spiller det for noen rolle? Det viktigste, det viktigste er at man har det fint med seg selv. Vi er ulike. Ikke alle er skapt for å se ut som en fyrstikk. Mennesker kommer i alle former og fasonger, med ulike neser, med forskjellige føtter, med bryst i ulik størrelse, med øyner som sitter tett og som sitter langt fra hverandre, med korte overkropper og med lange overkropper. Med store lepper og med små, med små rumper og store; vi kommer i eplefasonger, i pærefasonger. Og vet dere hva? DET ER DET SOM ER VAKKERT. ULIKHETEN.

Nei, det er ikke enkelt å "bare" akseptere seg selv, spesielt ikke når det er mye selvforakt og dårlige følelser inne i bildet. Det er noe man må jobbe med. Men når man får det til, når man klarer å forsone seg med sin historie, når man skjønner at JEG ER BRA NOK UAVHENGIG AV HVILKEN STØRRELSE JEG ER I, da er man på riktig vei.
torsdag

Tidligere anoreksi pasient vil bli blodgiver.

"Stopp. Jeg er sliten. Hører du? STOPP. NÅ."
"Nei, du er aldeles ikke sliten. Du har akkurat begynt på skolen; du har fullført fire av fem dager, det er nada - ingenting. Du må gjøre lekser, gjøre skolearbeid, gjøre deg ferdig. Jobbe bra i grupper, være underholdende, huske å smile på skolen, du må dra på trening etterpå og du må ditt og du må datt. Det er viktig."
"Jeg har tenkt å fullføre den siste dagen i den første uka også, det er ikke det jeg mener. Men nå er jeg veldig sliten. Alle musklene i kroppen gjør vondt- 70% er garantert gangsperre etter harde treningsøkter, men de sistnevnte 30% som er igjen, det er ikke gangsperre. Jeg kan kjenne forskjellen. Gangsperre er godt - vondt. Dette er noe annet. Det som sitter i skuldrene er noe annet. Det som sitter i ryggen er noe annet. Litt gangsperre, men ikke bare. Det er stivt og vondt og ubehagelig. Smertene i skuldrene er forferdelige. Skjønner du? Det er anspenthet." 
"Pøh. Du klarer mer, du greier mer enn det. Mennesket bruker aldri 100%, så du har GARANTERT mer å gå på."
"Jeg vet ikke, jeg. Nå er jeg sliten. Jeg må hvile." 


Jeg er sliten. Så fryktelig, fryktelig sliten- og det er ikke på en god måte. Ikke av den nå-har-jeg-gjort-noe-godt-sliten eller nå-har-jeg-jobbet-bra- sliten. Noe annet. En fullstendig fysisk utmattelse som brer seg fra hodet til tærne og som overmanner hele meg. Selv om jeg skal på skolen i morgen, må jeg sette av hviletid. Selv om jeg ikke har gjort noe i jula, for det meste tilbrakt tre uker i senga eller på sofaen, kjenner jeg at det igjen er tid for å bremse litt opp. Av og til må jeg le litt når mennesker spør meg om hvor jeg får all energien min fra. Energi? Det er sånn jeg er. Høyt og lavt og alle veier. Noen dager går utmerket fordi energinivået mitt er sinnsykt; dager som er fargerike, dager der jeg snakker på innpust og utpust og i blant så mye at jeg blir sliten av meg selv. Men jeg blir fort sliten. Ikke like raskt som før, heldigvis, men det skal ikke så mye til. Årsaken til det er fordi jeg har vanskelig med å finne en mellomting. Jeg er ikke alltid like flink til å tolke signaler, ikke alltid like flink til å lytte til hva kroppen prøver å si. Det gjør sånn at jeg fort kan gå på en liten smell eller to.

De siste dagene har vært tøffe, uten unntak, men likevel ganske mye bedre enn mange andre dager tidligere. Jeg tok meg tidligere i dag i å tenke at denne januar-måneden kanskje, kanskje kan bli bedre enn alle tidligere januarmåneder fra 2003 og frem til nå. Januar pleier ikke å være en god måned for meg. Men, likevel, likevel ser jeg antydning til noe okei i horisonten, noe som kanskje lover godt. Lysglimt. Det er mange lysglimt, mange fine øyeblikk i hverdagene selv om det er hardt. Men, sånn som jeg føler det akkurat nå, det er ikke bra. Jeg antar det gjelder å passe seg. Jobbe videre med å finne en balanse som ikke er alt eller ingenting, og som gjør slik at jeg ikke blir helt psykisk utslitt.

Var forresten i blodbanken i dag. 1400 forlot jeg skolen og trasket til sykehuset, innpakket i den blå dunjakka fra Bergans, nesten klar for å dra på en av disse "kan jeg bli blodgiver?" undersøkelsene. For det var det jeg skulle i dag. Fylle ut et av disse skjemaene der det gjelder å svare så ærlig som mulig og helst så mange nei'er som mulig. Jo flere nei, jo større sjanse for å bli blodgiver. Såpass har jeg forstått. Og jeg hadde jo mine mistanker om at det ikke kom til å gå helt suverent, noe det heller ikke gjorde.

Jeg fant blodbanken en god stund før avtalt tid, fikk utlevert et fint skjema med noen spørsmål på, og krysset ut i hytt og gevær. Strøk over noen nei'er og krysset ut et og annet i JA- feltet. Man skal være ærlig. Da det ble min tur til å prate med en av de ansatte i blodbanken, som snakket som en velprogrammert datamaskin uten å trekke pusten, kom sannhetens øyeblikk. I alle fall nesten.

"ser du har krysset JA for at du, i løpet av livet ditt, har hatt alvorlig sykdom som ikke er nevnt på dette arket?" sa hun og så på meg.
Spørsmålet kom som ventet og uten å skamme meg noe særlig, trakk jeg bare på skuldrene og sa: "Jeg har hatt anoreksi."

Jeg forsto ikke helt hva jeg hadde sagt, før ordene hadde ramlet ut av munnen min. Har hatt. HAR HATT?!?? Og deretter begynte jeg å rødme. Mest fordi rynken i pannen til dama fortalte meg at hun var i tvil om jeg kunne få lov til å bli blodgiver, og selvfølgelig fordi jeg sa ordene som er fryktelig skumle, litt befriende og samtidig veldig merkelig. HAR HATT. Ferdig? Nei, langt i fra. Men jeg har altså ikke akkurat anoreksi lengre. Forstyrret, JA. Frisk? Nei. Hårfin balanse? definitivt. Plagsomme tanker? Ja, det kan jeg skrive under på.

Da jeg hadde fortalt dette kvinnemenneske om min tidligere "lille" problem, begynte jeg et forsøk på å ro meg i land. Hun måtte selvfølgelig spørre meg om jeg var frisk, og jeg hadde lyst til å si ja, men jeg er ikke så glad i å lyve. Jeg er ikke spesielt flink til det heller. Bare for meg selv.
"Fysisk sett er jeg helt frisk, altså... Men... jeg er ikke frisk på papiret. Har endel å jobbe med i hodet, men fysisk..............................................."

Hun begynte å bla i diverse manualer for ditten og datten. Det viste seg til slutt at man må være friskmeldt i TO år før man kan bli blodgiver. Flott. Siden jeg var ganske så klar på at jeg er i fin fysisk form, noe jeg også er, endte det med at hun ringte en lege for å litt rådgivning angående en tidligere anoreksipasient som gjerne vil bli blodgiver. Til slutt fikk jeg altså lov. På en betingelse: at jeg gir beskjed hvis jeg får tilbakefall.
Så klart. Jeg er klar over at det ikke er spesielt forsvarlig å tømme kroppen for en halvliter blod hvis man ikke får i seg nok næring. Lite næring er ikke spesielt bra for kroppen på noen måte.

Er blodprøvene mine okei, blir jeg nok kontaktet av blodbanken om en måneds tid eller sånn. Vi får se.

                                                                                     *

Føler at timeplanen er full. Føler meg fylt til randen med tusen ting som skal gjøres, ting som skal ordnes, skolearbeid som skal gjøres, og så skal jeg jo liksom jobbe med meg selv oppi alt det der.
onsdag

Øyeblikk.


jeg har ingen ord, og likevel er det okei. for en gangs skyld. hurra. jeg har et fint øyeblikk- nei, ikke fint; ikke bare det, et fantastisk, vanvittig, utrolig, ubeskrivelig øyeblikk. en av disse som fortjener plass i opptur-arkivet, arkivet for ting jeg mestrer og for ting jeg tør. for at jeg prøver. en lang dag, lang skoledag med skulder-vondt etter et tusentalls timer fremfor datamaskinen og skolearbeid til tusen og en litt ekkel gruer-meg- følelse i magen, fullført fra dagen begynnelse til slutt, ble ut på de sene kveldstimer til en hyggelig opplevelse. bare fordi jeg har gjennomført noe jeg har utsatt en stund. bare fordi jeg prøvde noe jeg aldri gjør, bare fordi jeg testet ting ut for å se hvordan det gikk. og det gikk. bra. faktisk. det hadde jeg aldri trodd.


tirsdag

Tøff tirsdag og problemer med følelser.


Det har vært en tøff dag. Veldig.
Begynte greit nok med et tappert forsøk på å stå opp til riktig tid, gjøre alle nødvendige gjøremål før skolestart, kle på ansiktet, kle på kroppen selv om klesskapet er tomt og ingenting passer ordentlig, syv minutters gåtur ned til byen, tyggishandling og en ti minutters busstur til skolen. Så langt gikk det bra, så langt gjorde jeg det beste ut av den lille, rare følelsen som gnog i magen, så langt klarte jeg å ignorere alle elefant-tankene, og gjøre så godt jeg kunne for å føle meg tilpass i en kropp som jeg enda ikke helt klarer å definere som min. Selv etter tre måneder, tre måneder med mer eller mindre konstant forandring både i muskelmasse og vekt, er det utrolig vanskelig for meg å forstå at dette faktisk er meg. Det er vanskelig å akseptere det, men jeg prøver. Det største problemet er alle tankene som er i veien hele tiden, stygge, slemme tanker som gjør alt fryktelig problematisk. Det er ikke bare det å være som er vanskelig- men også det å tilbringe tid sammen med andre mennesker som har sett meg når jeg har vært litt annerledes. Ofte føler jeg at mennesker stirrer, selv om det er langt fra fakta. Det er ikke sånn det er, men det er sånn det føles. Den eneste perioden i livet mitt der jeg har blitt utsatt for direkte nistirring, er da jeg var ekstremt avmagret. Sånn blir det ofte. Men, nå er jeg jo ikke sånn lengre- det nesten to år siden den biten endret seg og det er jeg glad for. Om bare noen dager er det TO år siden jeg begynte i behandling på Capio. TO ÅR. Jeg har vært flink! Jeg har vært så sinnsykt flink.

Skoledagen gikk greit. Nesten uten problemer, nesten uten noen gigantiske bommerter som gjorde slik at jeg hadde mest lyst til å dra hjem. Samfunnsfag og norsk politikk, forstyrrelser i væskebalansen og vanlige symptomer i sirkulasjonssystemet. Når jeg leser i lærebøkene mine, får jeg ofte tilbakeblikk. For det er jo sånn at jeg, som så mange andre med spiseforstyrrelser, har hatt forstyrrelser i både væskebalansen og i sirkulasjonssystemet. Forstyrrelser som sikkert over tid kunne blitt dødelig. Men, nå er kroppen okei og jeg er frisk sånn sett og det er livet som skal fokuseres på, nåtiden, ikke døden og helst ikke fortiden heller. Mye henger igjen. Det er vanskelig å gi slipp.

Jeg forlot skolen litt over tolv. Hadde time hos behandleren min klokken to, og siden jeg likevel må ta buss halv ett for å rekke bussen som skal ta meg videre til Åsgård, det psykiatriske sykehuset, spiller det for så vidt ingen rolle når jeg forlater skoleområdet. Det var omtrent DA jeg begynte å kjenne hvor sliten jeg egentlig var, og hvor tungt det inni meg var. Minuttene jeg skulle slå ihjel i byen før bussen min gikk, virket som timer. Kvalmen, den ekle følelsen av at noe var fullstendig feil kom i bølger og det endte opp med at jeg tok en tidligere buss enn det som egentlig var nødvendig. Jeg liker ikke å være blant mennesker når jeg kjenner at smerten kan sees i ansiktet. I bekymringsrynka i panna. I øynene.

Timen hos behandler var ganske vanskelig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg kjemper jeg mot ordene, kjemper for å si det jeg vil fortelle og ofte går det ikke. Selv etter snart fem år i terapi, er jeg fortsatt elendig til å snakke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke meg og jeg vet ikke alltid helt hvordan jeg skal få frem ting på en riktig måte. Tidligere, for noen år siden, da jeg bare gikk i behandling for at jeg trodde jeg måtte på grunn av at foreldrene mine ville det, sa jeg alltid det jeg trodde at behandlerne mine ville høre. Jeg var redd for konsekvensene av å si ting som de var, så jeg vendte det alltid til min fordel (les: min ULEMPE, sykdommens fordel) og det førte selvsagt ingen vei. Kanskje henger det litt igjen og det til tross for at jeg i dag ikke har noen mørke hemmeligheter som kan få store konsekvenser hvis jeg presenterer dem for psykiatrien. Disse konsekvensene jeg fryktet var som regel bunnet i en konstant frykt for å havne på psykiatrisk. Det gjorde jeg jo til slutt likevel, og det var ikke så ille som jeg hadde trodd det skulle være. I dag er det ingenting som tilsier at noen skal frata meg friheten min. Så jeg har ingenting å være redd for. Likevel er jeg det. Og jeg vet ikke HVA jeg er redd for.

Store deler av timen kjempet jeg mot tårene. Jeg er redd for å gråte når mennesker ser på. Det er ikke ofte jeg gråter på behandler-kontor, og de gangene jeg gjorde det, var stort sett da jeg var i Fredrikstad. Det hendte noen ganger på ungdomspsyk, men det var kun bunnet i et uendelig raseri. Kanskje jeg skulle begynne å gråte.

Etterhvert var konklusjonen: begynne å snakke om følelser. Hvis jeg vil. For det er der det ligger, alle disse tingene jeg føler, men som jeg egentlig aldri snakker om. Jeg husker enda da den første behandleren min sa til meg: "JEG SYNES DU SNAKKER LITT LITE OM FØLELSER, ANNIKA." Jeg ristet på hodet og skjønte ikke helt hva hun mente. Jeg snakket jo om hvor forferdelig alt sammen var? Fortalte hvor mye jeg ville dø?`Hvor grusom verden var? I ettertid forstår jeg jo at det å si at ting ikke går bra, ikke er følelser. Men hvordan i alle dager skal man snakke om følelser når man ikke vet hva man føler?

I en epikrise jeg fikk fra BUP da jeg avsluttet i 2008, sto det følgende: "Emosjonelt underutviklet og kognitivt overkompensert". Det verste er at jeg vet at det er riktig. Fortsatt. Selv den dag i dag, to og et halvt år senere. Jeg er elendig på følelser. Jeg vet aldri hva jeg føler, jeg vet aldri hvordan jeg skal forklare det- og det blir alltid bare "svart" eller en "klump i magen" eller "kaos". 


Jeg har problemer med følelser. Jeg har problemer med å uttrykke dem. Og jeg aner ikke, aner ikke hvordan man gjør det. Å ha en dårlig dag er ikke en følelse. Å ha lyst til å stenge verden ute, er heller ikke en følelse. Ikke feit heller. Ikke stygg. Jeg må øve meg og jeg må ta utfordringen. Jeg må begynne å grave i det evinnelige kaoset av følelser, det knotete nettet som jeg ikke har peiling på hvordan jeg skal sortere- jeg må det. Ellers... ellers blir jeg nok ikke frisk. Jeg vet ikke hvordan det skal gå, jeg vet ikke hva det kommer til å føre til- men jeg vet, jeg vet at jeg kommer til å begynne og gråte masse igjen. 
Fra nå blir det trening på følelser. Å møte egne behov. Det kommer til å bli vanskelig, det kommer til å bli tøft og jeg aner ikke, aner ikke hva jeg har i vente. Men. Det får gå. Jeg må prøve. Jeg er sliten av å ikke ha det bra. Og jeg er sliten av å ikke klare å uttrykke meg ordentlig.


Vi ble forresten enige om at jeg skal prøve meg uten medisiner en stund. Jeg sluttet plutselig på dem. Kanskje ikke et sjakktrekk, men jeg skal prøve. 


Etter timen var jeg så sliten og utmattet at jeg avlyste byturen jeg egentlig hadde planlagt sammen med Inger, dro hjem og fant veien til senga. Vurderte å droppe Corebar treningen i dag, men da Merete ringte litt over kl.17 for å fortelle meg at hun også skulle på den timen (helt ny time på senteret, første gang i dag) bestemte jeg meg likevel for å dra. Det er jeg glad for; det var helt fantastisk og det fjernet alt det vanskelige jeg var fylt til randen med og det gjorde kvelden til en god kveld. Kan kjenne at gangsperra holder på å melde sin ankomst, men det gjør ingenting. 


Næringsdrikk- kvelds i magen, hårfarge i håret- dusjing, godnatt og ny skoledag i morgen.



Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive