mandag

1.mars: self - injury awareness day


fra wikipedia:

Self-injury Awareness Day (SIAD) is a grassroots annual global awareness event / campaign on March 1[1], where on this day, and in the weeks leading up to it, some people choose to be more open about their own self-harm, and awareness organizations make special efforts to raise awareness about self-harm and self-injury. Some people wear an orangeawareness ribbonwristband or beaded bracelet to encourage awareness of self-harm.[2] The goal of the people who observe SIAD is to break down the common stereotypes surrounding self harm and to educate medical professionals about the condition.



Februar: månedsoppsummering.

Annika
humør: ja... joda. jeg gikk inn i februar med hyling, skriking og tårer i massevis. krisefasen fortsatte, og alt var så veldig vanskelig at jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere det. jeg hadde mange sengedager og mange telefoner til mamma, bekymringsmeldinger ble sendt ut til histen og pisten og livet har vært sånn delvis på skakke. etter oppstarten av antidep. for omtrent 14 dager siden fikk jeg et lite løft, takk og lov.


selvfølelse: veldig dårlig. og denne manglende selvfølelsen min har satt stopper for mange ting. heldigvis er det litt bedre.

sosialt: sosiallivet har vært noe innskrenket. mye pga mitt dårlige humør, og den konstante frykten for å gå ut og vises i offentligheten, men også på grunn av praksisperioden og turnusjobbing.


skole: jeg har vært på skolen kanskje... 2 dager i hele februar. 7.februar begynte praksisen, og den går relativt bra. mye bedre enn forventet. tre fraværsdager på grunn av bivirkninger, men ellers går det okei. det er fint å fokusere på noe annet enn seg selv og det å kunne få lov til å være "helsepersonell" i stedet for "bare" pasient.


trening: når ting blir som verst, har jeg mest lyst til å krype under dyna og ikke være i bevegelse. det fører selvsagt ikke til noe bra. heldigvis trener mamma og lillsesøster (+ inger og merete) på samme treningsstudio som meg, så det er enklere å komme seg avsted. treningsfavoritter denne måneden er Sykkel activio (spinning med pulsklokkesystem- utrolig gøy!!), Zumba, mage/rygg og styrketimer i sal.


Favoritter/ nye ting
på tv: jeg har ikke sett på tv på omtrent fire uker. men for tiden går det i serier på dvd/ nedlastet som feks. one tree hill, gossip girl & bones.


film: pga. mye serier, har det blitt lite film. men en klar favoritt er definitivt Black Swan.Har også sett filmen jeg reiser alene. morsom


musikk: gode gamle nightwish og within temptation. soleklare favoritter fra min "gotiske" periode på ungdomskolen/første året på vgs.


lesestoff: vg? iForm? lokalavisa Nordlys + Tromsø? Neida. Vet ikke. Jeg har i alle fall lest ei bok: den siste boken i twilightserien "ved daggry". fryktelig lesestoff.


nye innkjøp: noen nye klær og telefon + simple diary av Philipp Keel.


Hendelser
- dro hjem til mamma og pappa på overnattingsbesøk den første helga i februar. jeg er der fortsatt og kommer sannsynligvis til å bli værende til skolen begynner igjen 21. mars
- begynt på nye medisiner og hevet livskvaliteten noen hakk, i alle fall for en stund
- eget domene til bloggen


Mars
- lillesøster blir stor, hun fyller 15 år 4.februar
- forhåpentligvis får jeg frikort i posten
- etter planen skal jeg til fredrikstad 14.mars,  bukerrådmøte på capio. pga angst og frykt for allverdens håpløse ting, er jeg enda usikker på om jeg skal dra. men jeg kommer nok til å gjøre det allikevel.
- vinterferie
- skolen begynner igjen 21.mars

søndag

He is back. Have to stand up to be stronger.

Et øyeblikk- nei, flere- følte jeg meg lettet. I dager, kanskje. Lettere. Det er ikke slik at ting har forsvunnet eller blitt borte, sånn rett over natten, men likevel. Ti kilo med dritt, kanskje mer, hadde lettet fra skuldrene mine, og jeg levde i denne fine, lille rosa boblen min som gjorde meg tom i hodet og enklere. Enklere å ha med å gjøre, både for foreldrene mine (ja, jeg  er fortsatt hjemme hos mamma og pappa) og ikke minst: meg selv. Det var fint. Rosa boble, sannsynligvis forårsaket av lyserosa kapsler med et rart pulver inni. Det var okei sånn. Okei til tross for at kroppen var slappere og beina ikke ville hoppe eller bevege seg mer enn noen cm over bakken under mine håpløse forsøk på å følge koreografien instruktøren på Zumba - timene har satt sammen. Det var greit, selv om jeg gjespet mer enn normalt og fint selv om jeg har vært litt apatisk og veldig trøtt de siste fjorten dagene. Helt okei.

Nå er det over. Eller, er det? Jeg er ikke helt sikkert. Denne boblen har i alle fall forsvunnet, og hey, her er han igjen; min følgesvenn, elsker, tidligere kjæreste, men først og fremst psykopatiske voldsmann som nekter å gi slipp. I dette tilfellet har mange tenkt og noen tenker sikkert fortsatt (ordene er også uttalt): "ja, men er du villig til å gi slipp da?" og "har du i det hele tatt prøvd?" Jeg forstår det. Å leve med psykisk lidelser i mange år tar stor plass av hverdagen. På en måte blir det en del av deg- det blir trygt, velkjent og når tilværelsen ser ut til å rakne, har du i alle fall det å holde fast i. En skikkelse som Herr Angst, Mørkets Fyrste, Elefanstemmen eller min onde tvilling, frøken Monster. Nei, ikke sist nevnte. Hun har jeg aldri holdt fast i. Hun har vært fullstendig ute av kontroll, umulig å bestemme over. Men de andre, de har på sett og vis skapt et sikkerhetsnett i en usikker tilværelse. Mørkets Fyrste dukket opp omtrent ute av det blå- selv om det sikkert skjedde sakte men sikkert, deretter plutselig og uansett hvor mye jeg hatet ham, hadde han likevel med seg noe som ga meg noe å holde fast i. Blant annet en mer avansert form for selvskading enn den jeg praktiserte i tidligere barneår. For mannen i gata virker selvdestruktive handlinger som oftest bare som sykdom og sykdom, og det kan naturligvis være noe i det. Men for meg var det å skade meg selv løsningen. Selvskading var ikke et problem i samme forstand som Mørkets Fyrste var. Det er fullstendig avhengighetsskapende, men for meg var det viktig der og da. Uansett hvor uforståelig det kan virke for folk flest: jeg trengte det der og da for å overleve. Det året fra 2007 til 2008 da jeg gikk til behandler L, sa hun noe smart: "kanskje du hadde behov for det, Annika. Kanskje det var det eneste du kunne gjøre for å overleve. For å håndtere alt det vanskelige."

Om jeg har skammet meg over selvskadingen? Å ja. Gjett. Jeg har skammet meg så mye over det at jeg aldri har latt noen få se da det stormet som verst. Jeg skammer meg ikke lengre. Ikke over arr- det er en del av min historie, det er en del av det som har vært og jeg har ingen problemer med å gå i noe som viser armer. Eller lår. Eller legger. I blant skaper det litt krøll med tanken på praksisplasser i helsevesenet, men det er bare i mitt eget hode.

Uansett. Jeg skulle ikke skrive om selvskading. Derimot om hvorfor det er forståelig for hvorfor noen tror at man ikke er villig til å gi slipp. Å gi slipp er vanskelig. Elefantstemmen aka anoreksien, eller den uspesifiserte formen for spiseforstyrrelse som jeg hadde i noen år før anoreksi ble min diagnose, før den igjen forsvant og ble til nok en "uspesifisert spiseforstyrrelse"- til tross for at anoreksia nervosa fortsatt står i papirene mine, har hatt og har omtrent samme funksjon som selvskading. Løsningen på et problem som er så vanskelig og stort og uforståelig at et tenåringssinn ikke klarer å håndtere det. Å være syk er ambivalent. Det er trygt samtidig som hele tilværelsen henger i en syltynn tråd, er usikker og man vet aldri hvor man er på vei. Ting som virker riktige en stund, kan etter hvert vise seg å være fullstendig gale- sykdommen er lumsk. Uansett hvordan man snur og vender på det, gir spiseforstyrrelsen en falsk trygghet man kan holde fast i en liten stund. Det er ikke på noen måte verdt det, men noen ganger er matmisbruk den eneste løsningen for noen i en livssituasjon som ikke henger sammen.

Jeg forsvarer ikke spiseforstyrrelsen. Ikke selvskading heller. For det er ingenting positivt med det på noen som helst måte. Men jeg forstår- jeg forstår hvorfor noen kan tenke eller si "har du prøvd å gi slipp?" Å la noe som tar stor plass i livet ditt forsvinne er utrolig vanskelig. I perioder har Elefantstemmen, Mørkets Fyrste og alt det andre vært det eneste jeg har hatt. Uansett hvor mye jeg foraktet det livet jeg levde, og selv om jeg hadde det innmari vondt klarte jeg ikke å forestille meg hvordan ting ville være uten. Jeg var redd for hvem jeg ville være hvis jeg var helt frisk. For hva jeg kunne gjøre, bli og hvem jeg ville ende opp som. Jeg var livredd for å bli voksen, livet skremte meg og da var det enklere å holde fast i noe som bare var virkelig inni mitt eget hode. Jeg forsvant inni min egen tankegang og glemte av hvordan det var å være både tenåring og levende. Å være der, med meg selv og ensomheten, var trygt. Til en viss grad. Samtidig skremte det også livsskiten ut av meg.

Det viktigste valget jeg har tatt var da jeg bestemte meg for å gi slipp. Januar 2009 var begynnelsen på det. Likevel har jeg fortsatt en lang vei å gå. Uansett kan ingen beskylde hverken meg eller deg for å ikke prøve. For vi gjør det. Selv om det av og til kan se ut til at jeg krampholder fast i fortidens spøkelser og nekter å la blant annet Mørkets Fyrste forsvinne, er det ikke slik det er. For jeg kjemper. Det var vel egentlig bare det jeg ville si.

Tanker fra tiden som var vol 7.

18. mai 2008



Og så kommer sammenbruddet mitt.
Vi har spist middag. Jeg har bakt eplekake. Jeg har smakt på den. Jeg har drukket kaffe. Kroppen min skjelver. Blodårene i tinningene vider seg ut og øynene buler. Jeg løper ned trappa, inn på vaskerommet, henter ei grønn vaskebøtte, inn på rommet, river av meg klær, stiller meg på orakelet, hyler av raseri og sinne og hat, stirrer på den grønne bøtta, presser opp noe, det skjer noe der inne et sted, noe i topplokket som jeg ikke kan forklare, jeg forsvinner ut av meg selv, jeg kan ikke kontrollere dette, noe er feil, jeg oppfører meg som jeg bokstavelig talt er gal, kaster meg på senga, kryper sammen, snakker til meg selv, ber til gud. Gråter.
Kroppen min ligger sammenkrøllet med dyna mellom beina, jeg blør litt fra den ene armen og blodet siver ned på magen min, det er så vidt jeg klarer å puste – og hjertet mitt, herregud! Hjertet mitt gjør så vondt, og jeg vrir på meg, vrir på meg, kjenner hvor smertelig det er å være levende, kjenner hvor sterk denne intense lidelsen er og skriker av fortvilelse, snakker og snakker til meg selv, ber til en Gud jeg ikke kjenner lengre om at mamma ikke må høre meg, for da kommer et eller annet teit til å skje og nei, jeg vet ikke om jeg orker bekymringene hennes, men neida, jeg vil virkelig ikke være alene og jeg føler meg så fullstendig… fullstendig…
Det har tørnet for meg. Speilbildet treffer øynene mine, og jeg ser to mennesker, to stykker på en gang – hun ene er fornuften og hun jeg pleide å være og så er det denne andre, denne andre greia som snakker til meg med MIN munn, forteller meg at jeg er jævelig og elendig og hun slår til meg på det ene kinnet. Hardt. Det blir rødt og det gjør vondt. Dretter river hun meg i håret med MINE hender, og klorer meg til blods og jeg prøver å snakke til henne, ber henne om å gå – sier at jeg ikke vil ha henne her mer, at hun må gå, for jeg prøver så hardt og hun er ikke noe annet i veien; men det hjelper ikke. Ingenting hjelper. Hun blir værende, ler i mot meg og jeg ønsker henne død. Og etter det, etter det drar hun fram de skarpe greiene mine og skraper meg til blods. Det gjør vondt. Jeg gråter. Hun vil ikke forsvine.
Jeg er sliten. Jeg prøver så hardt jeg kan å finne fram den fornuftige delen av meg, og sakte men sikkert klarer jeg å samle meg sammen slik at jeg kan gå opp i stua igjen. Jeg går på badet. Det ser ut som om jeg ikke har sovet på år, blitt utsatt for en form for vold, ser ut som om jeg er en av disse levende døde og kanskje er det nettopp det jeg er – jeg vet ikke.
lørdag

Perfection is not just about control. It's also about letting go.

fredag

Gratulerer med helg.

tommel opp, heia, heia og et særdeles bra bilde. Av meg, altså. Fra gårsdagen 
da jeg ventet i bilen på mamma uten for Staples før svette og føtter-ondt på 1930 Zumba.

indre dialog, 1445, i pappas bil på vei hjem etter tidligvakt og praksisjobbing.
"Ja, gratulerer med dagen da, Annika."
"Hm..? Tatt litt feil av måneden, eller? Jeg har verken bursdag eller halvårsdag, og navnedag, det har jeg ikke i Norge. Bare i Sverige. Annika er et svensk navn, vet du. Tulling."
"Jeg vet det. Det er bare det at du har fullført uke 3 i praksisen uten fravær. Det er bra! I motsetning til forrige uke, da du var syk tre dager på grunn av bivirkninger. Denne uka derimot... tre tidligvakter, to seinvakter. 7 og 7.5 timer i fem dager. Det er bra. Det er veldig bra! Og så har du trosset lysten til å være hjemme. Du har stengt ute trangen til å legge deg på den sorte skinnsofaen, krølle deg sammen under ulltepper og sove. Du har møtt opp selv om du har vært veldig sliten i kroppen og trøtt i hodet, og du har kjempet. Sloss. Akkurat som krigere gjør. Annika, du er en kriger. Du gir ikke opp. Jeg er stolt av deg."
"Takk. Jeg er litt stolt av meg."

Det er sant. Jeg er litt stolt. Ikke bare fordi jeg har fullført uke 3 i praksisen, men fordi jeg står på beina og jobber meg gjennom november-desember-januar-februar-krisefasen min. Oppgaven jeg skal skrive i sammenheng med denne praksisperioden min har jeg enda ikke begynt på- jeg burde gjort det, men jeg har ganske mange uker på meg, og jeg orker ikke stresse. Jeg har gjort meg noen tanker om hva jeg skal skrive om, og heldigvis krever lærerne mine ikke så mye av meg. "Neste gang vil jeg ikke ha en 6'er, Annika. På neste oppgave vil jeg heller ha 5. Det er mer enn nok i massevis!"  Takk. Denne gangen skal jeg ikke skrive meg ihjel.

Det ser ut til at medisinene fungerer. Tror jeg? Det er kanskje for tidlig å si, men jeg tror det. Bortsett fra at jeg er litt apatisk og ikke føler så veldig mye- på en god måte- kjennes det bra. Og riktig. De rosa kapslene har lagt et lite lokk over tankene mine og jeg har fred. Litt mer ro innvendig enn jeg har hatt på mange, mange måneder (har jeg skrevet det før? jaja). Jeg trenger dette. Mer enn jeg hadde trodd. I takt med roen som har spredd seg i hodet mitt, har også livskvaliteten økt noen hakk. Jeg føler ikke lengre for å gjemme meg og kroppen min bort for alltid- og det er en bra ting. Tankene er der fortsatt og problemene har ikke forsvunnet, men det er enklere. Håper det varer en liten stund, for jeg er lei av å måtte avlyse avtaler og å vike unna alt som er gøy og fint. Kanskje jeg til og med tør å reise til Fredrikstad på brukerrådmlte i mars allikevel, sånn som planen var i utgangspunktet. 

Helg. Heldigvis. 
torsdag

Tanker fra tiden som var vol 6.

25.mars 2008



Herlig er ordet som går igjen for tiden, spesielt når det gjelder meg og alt som har med dette ekle vesenet, dette mennesket med to bein å gjøre. Jeg er herligheten selv, her jeg vandrer, eller sitter for å si det sånn, i den sorte skinnsofaen i stua, søvnløs på tredje døgnet eller noe, fettet hår og hud – jeg har ikke dusjet siden fredag eller lørdag eller når det enn var. Jeg husker ikke, og uansett spiller det vel ingen rolle. Jeg orker ikke gå ut, jeg orker ikke røre meg, jeg orker ikke kle av meg klærne for å se meg i speilet, se meg som jeg er. Orker ikke betrakte den lille stygge fæle tingen som liksom skal være meg. Orker ikke. Vil ikke. Takler ikke.
Jeg får ikke sove. Det nærmeste jeg kommer ”søvn” er en slik tilstand der man er mer våken enn sovende, og alt jeg gjør er å ha skrekkelige bilder inne i hodet som surrer frem og tilbake. Marerittlignende greier der jeg har utslett, som i store blemmer, ut over hele kroppen og fantastiske bilder og filmsnutter. Bilder av meg selv; sittende ved et kjøkkenbord der jeg slurper i meg suppe. Radmager, rynkete og uten tenner. Jeg ser ut som om jeg fyller nittifem, men sannheten er at jeg ikke er eldre enn tjuetre. Deretter svømmer mat framfor øynene mine. Kaker med jordbærkrem, sjokoladeboller, bagetter, grovbrødskiver med brunost, kokosboller med sjokoladetrekk og is. Store berg med mat, og der ved siden av, sitter jeg, fråtser i meg bit etter bit, mens jeg slikker meg om munnen og smiler stort.
”Ah. Det var godt. Er litt sulten, så tror at jeg bare MÅ ha en sjokolade til.”
Stopp. Jeg vil ikke ha alt dette inne i hodet mitt, og det holder på å gjøre meg gal. Alle tankene mine om mat, alt sammen holder på å sprenge omverden; jeg baker og baker og baker bare for å se andre mennesker spise. Se hvordan det kanskje KAN smake, og spør forsiktig hver eneste gang: ”Var det spiselig?” Bare for å få bekreftelse på at det var godt, det går ned og det metter bra.
”Ja, Annika. Det var godt. Du er så flink til å lage mat. Denne eplekaka er den beste jeg har smakt på veldig, veldig lenge.”
Ordene gjør egentlig ingenting med meg. Jeg nyter bare synet av mennesker som spiser, later som om det er meg, later som om det fyller meg opp og smiler når de slikker seg om munnen. Det er grotesk. Nesten like grotesk som at jeg slikker av alle kniver og gafler jeg finner og spiser opp smulene på benken. Skraper av kantene på tallerkenene, bare for å få en smakebit av hvordan det kunne vært. Jeg har blitt som en hund. En av disse som sitter under bordet og spiser smulene etter alle de andre, venter på at noe skal ramle ned, slik at jeg kan åpne munnen min selv. Og hvis ingenting ramler ned, hvis ingenting kommer har jeg ikke så mye annet valg enn å sulte. Å si at jeg er sulten befinner seg langt uten for min rekkevidde. Sånt gjør jeg bare ikke lengre.
Uansett.
Jeg skulle ønske jeg var forsvunnet. Det er liksom det jeg gjør for tiden; venter på bortgangen. Sitter i en stol, ser dagene passere, uten å sove, spiser litt for lite, gråter på førtifem, venter på at det skal bli kveld – deretter på at det skal bli morgen igjen, prøver å gjøre noe men har verken ork eller lyst til noe som helst. Det hadde vært bedre å være utryddet.
Mamma har vært på nattevakt i natt igjen, så hun ligger i rommet ved siden av og sover. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje; om hun kommer til å ringe behandler L eller noen andre, eller om hun kommer til å la være. Jeg vet ikke hva som skjer, hva som kommer til å skje, og det er kanskje like greit. I grunnen bryr jeg meg ikke så veldig. Orker ikke tenke, orker ikke fokusere, orker ikke. Vil ikke. Jeg er redd og drittlei og alt på en gang, og alt jeg ønsker er egentlig å kunne smile uten å måtte klistre huden fast med tape.

Lyden etter dine sko.

Noen har knivstukket
Det lille som er igjen
av den dunkende gjenstanden i brystet
mitt revet
den ut og liksom
satt plaster på såret
ved å gjøre et
forsøk på å stripse meg
sammen igjen
men det stopper ikke å blø
og det ser ikke ut til at
noen kirurger i dette
land kan finne
noe som passer inn
noe som
hører til min kropp
og de som jeg
tror at jeg er
døende
en kan ikke leve
uten en dunkende klump,
sier de for
en må ha det
for å føre hemoglobinene
fram og tilbake
gjennom de lyseblå linjene
som strekker seg gjennom alle
mine førtisju, førtiåtte
det spiller ingen rolle,
sier jeg det finnes andre
som trenger det mer
for det ser alt ut til at
min tidsklokke snart er tom
for batteri likevel, og jeg kan
fortsatt og enn så lenge gå
på sollys
så lenge føttene mine
klarer å bære tallene av
meg selv, så lenge kroppen
min velger
å løpe bortover
så lenge hodet mitt holder
meg våken om natta
så lenge lyden
etter dine sko
lukten etter deg og ditt ikke
sprenger trommehinnene
ødelegger sansene
og lar meg gå til
grunne


Annika, 17 år.
onsdag

Onsdag.

Jeg har ikke skrevet noe på ganske mange dager. Kanskje like greit når jeg har så få ord som jeg har nå: oppstarten av de nye medisinene mine har satt en liten demper på hele følelsesspekteret og på en måte føles det ganske okei. Selv om jeg vet at det tar ganske lang tid før man kjenner effekt av slike piller, virker det likevel som jeg kjenner noe. Det kan være psykisk, underbevisstheten som spiller meg et puss fordi jeg vet at jeg svelger kapsler og kanskje tror, for en gangs skyld, at dette kan hjelpe meg. Akkurat nå hjelper det. Hodet er rolig. Det er stille, det skriker ikke, hyler ikke, brøler ikke og jeg, jeg er ganske rolig jeg også. Krampegråten og hysteriske eldstedatters gjentatte utbrudd har roet seg; de har ikke sett dagslys på to uker og jeg må si at det er fantastisk. Selv om kroppen er sliten, tilnærmet utmattet, er det likevel okei. Mer okei enn det har vært på mange, mange måneder. Det største problemet er likevel alle disse ordene som mangler, ordene jeg gjerne skulle hatt og brukt i, for eksempel, skolesammenheng. Om to og ei halv uke er praksisperioden ferdig, og jeg har ikke engang begynt på oppgaven som skal leveres inn. Jeg har heller ikke levert inn en reklameanalyse i norskfaget, den skulle vært innlevert for snart tre uker siden. Vel, vel. Frykten for å stryke i fag klemmer i brystet, men jeg satser likevel på at det ordner seg snart. Satser på at tilstanden blir lappet sammen og reparert når disse rosa kapslene får kommet ordentlig inn i systemet. Krysser fingrer. Og hvis de hjelper, hvis de fungerer som jeg håper, håper de kommer til å gjøre, kan det kanskje være med på heve den ikke eksisterende livskvaliteten min mange, mange hakk.

Etter tre dager med fravær fra praksisen i forrige uke pga bivirkninger, er jeg tilbake på sykehjemmet sammen med de demente. Det er okei. Det er mye bedre det enn å sitte hjemme hos mamma og pappa, se i veggen og ikke gjøre noen ting.
Dager kommer og dager går. Jeg henger i det minste litt med. Det er da noe.

Tanker fra tiden som var vol 5.

14.april 2008
Jeg sitter i sofaen og ser livet mitt passere, susende forbi stuevinduet i det siste toget som er på vei ut i verden. På vei ut til opplevelsene, kjærligheten, vennskapene, gledene, sorgene, oppturene, nedturene, latteren, de fantastiske smilene. Det var liksom ikke det at jeg ikke hadde tenkt eller hadde planer om å være med; kofferten sto i gangen, jeg hadde kledd på meg jakka, skoene, skjerfet godt snurret rundt halsen og ullvottene mor har strikket til meg holdt jeg i hånden. Jeg var nesten klar, ventet bare på at noen skulle komme og hente meg med en eller annen bil slik at jeg kunne komme meg til stasjonen, sette meg på det toget og bli med. Men det kom ingen bil. Kanskje fordi jeg hadde glemt å ringe noen som kunne plukke meg opp, og dessverre for meg var det for sent da jeg oppdaget det. Farvel. I stedet for å ringe etter en taxi, eller skyndte meg til busstoppet for å rekke en eller annen tilfeldig buss, kledde jeg av meg alle klærne og krøp tilbake under ullteppet i skinnsofaen.
Gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd. Der har du meg.
Jeg kunne vært den store, fantastiske skuespilleren i filmen: ”Annika: livet, liksom”. Jeg hadde fått hovedrollen og det ville blitt min største, mest fantastiske film noensinne. Det ville vært mitt store gjennombrudd, min store mulighet, min sjanse til å komme meg opp og fram og vel så det. Men i stedet for å gi hele greia en sjanse, og virkelig gå inn for rollen, lot jeg det bare passere. Jeg visste at den kom til å bli vanskelig; det fantes ikke manus, og konseptet med filmen var at det skulle bli noe ved hjelp av tilfeldigheter som kanskje ikke ville være så tilfeldige likevel, valg og utfallene av dem og ting som det. Men det kunne være verd det.
I stedet for å prøve ga jeg bare vekk alt sammen. Det fantes ingen andre som var kvalifisert for rollen, og likevel trakk jeg meg. Trakk meg unna, og ble stående utenfor som tilskuer. En patetisk, ulykkelig tilskuer som ikke orket å løfte hodet opp mot himmelen.
Tilskuer. Passasjeren som ikke kom med toget.
Og det var slik jeg endte opp som ingenting. For jeg er ikke noen. Jeg er ikke et helt menneske, ingenting, bare en tilskuer som står og ser på at livet og tiden går og går rett fremfor øynene mine.
Lillesøster synger i dusjen. Det er lenge siden jeg har gjort det; sunget. Jeg husker ikke sist jeg åpnet munnen og sang, jeg husker ikke sist jeg i det hele og det store nynnet på en melodi. Det er som om alle tonene har forlatt meg og kroppen min, og alt som er igjen er et stort tomt sort hull uten noen ting i. For hver dag som går, blir dette hullet bare større, mens jeg selv bare blir mindre og mindre.
Stopp.
Hvor ble all tiden av? Det er ikke dette jeg ville bli, og jeg har ikke lyst til å våkne opp i en alder av tjuefem og hate meg selv fordi jeg har kastet bort så mange år og energi på absolutt ingenting av verdi. For hvor er verdien i dette? Hva er poenget med å sulte seg ned til ”undervektig grad tre,” og bli så syk at ikke engang de gode behandlingsstedene vil ha meg mer? Det er ikke noe poeng.
Jeg møtte på K i dag, da jeg skulle ta bussen hjem fra byen etter enda en tur på biblioteket bare for å slippe unna middagen. ”Åh, så søt du er, Annika,” sa hun. ”Du ser syk og pjusk ut, nesten som en liten hundevalp.”
Hun mente det godt, for jeg er forkjølet, og har vondt i halsen, men det er ikke derfor jeg ser pjusk og syk ut. Og dessuten er det tredje gangen i dag at noen forteller meg at jeg ser ”pjusk ut”.
En gang i tiden pleide jeg å være ganske pen. Eller, i alle fall, ganske søt i ansiktet. Jeg hadde det smilet, du vet, det som brer seg over hele ansiktet, jeg snakket med hele kroppen, hadde sterke meninger, var engasjert og hadde en form for personlighet. Jeg pleide å få komplimenter for ting, for hvordan jeg så ut, for hvordan jeg var, for ting – og selv om det ikke gikk inn i hodet mitt siden jeg alltid har hatet meg selv, var det i alle fall bedre enn å høre hvor ”pjusk” og ”sliten” og ”syk” jeg ser ut.
Jeg har lyst til å gi opp. Jeg har lyst til å legge meg ned på gulvet, stirre opp i taket og ønske døden velkommen mens jeg er frustrert over at jeg gikk glipp av alt det jeg kunne oppleve. Synd for meg, jeg har valgt det selv, det er ikke noen andre å legge skylden på. Tårene klumper seg inne i halsen, og jeg føler at… ja, jeg føler rett og slett ingen verdens ting.
Livets skole, som vi alle går, gikk ikke så bra for min del. Til tross for at jeg alltid har vært teoretisk flink, flink med hendene og kreativ, fikset jeg det bare ikke. Fikser det ikke. Jeg stryker i alle fag, hvis det er flere enn ett og jeg er redd for at vitnemålet mitt, når jeg da en gang i tiden får det – som sytten, atten, tjue, seksti, jeg aner ikke, kommer til å være fylt med ”ikke grunnlag for vurdering” og ”ikke kvalifisert for noe som helst”.
Nullpunktet, det er der jeg står. Jeg er en baby, en liten baby som må lære meg alt fra begynnelsen av. Smile, spise, gå, snakke, stå, leke.
Sytten år, og alt jeg kan noe om er problemer. Det er trist.
søndag

Simple note.





date: Lørdag 19.februar

Your day was (only choose one)
        ( ) sweating      (x) sweet-and-sour   ( ) Sorry about it  

Explain why: øyeblikk med frustrasjon + fine stunder der jeg bare...var 


If there were no tomorrow
you would end up being a/an: kriger til siste slutt


All inn all, one for all can't be the goal.


fredag

Det fineste jeg vet.

mars/april 2009
torsdag

Tanker fra tiden som var vol.4

Jeg fortsetter. deler gamle innlegg med dere, i et forsøk på å belyse sykdommens så kalte glamour. Dele tanker, dele historie. Åpenhet for tanker, handlinger og ting jeg tidligere har skammet meg over, den åpenbare og fryktelige sannheten om anoreksiens jernhånd, glohånden som klemmer rundt strupen og som skaper en fryktelig uønskelig livssituasjon. Jeg er ikke lengre redd. Jeg deler min historie selv om den er vond.
Det er viktig å belyse at ordene er fortid. At tankene har endret seg og at det er MULIG å komme videre. Takk til dere som har hjulpet meg med det. Takk for at dere har hjulpet meg med å forstå det.


11.mai 2008
Nedoverbakke


Det er så mange ting jeg har lyst til å fortelle om, så mange ord jeg vil ha ut av meg, så mange følelser jeg har lyst til å plassere ned på et papir bare for å få dem ut av systemet. Problemet er bare at jeg ikke kan snakke om ting, og jeg ikke vet jeg hvordan jeg skal skrive om hva jeg føler, for helt ærlig, vet jeg ikke hva det er. Jeg føler ingenting og så alt for mye på en gang.


Nedoverbakken er faretruende nær. Jeg tror jeg er på vei nedover stupet igjen, ned i det store sorte hullet. Dagene som apatisk og ruset matvrak er over, og alt jeg sitter igjen med er dette store, sorte ingentinget. Jeg vet ikke hva jeg føler. Vet ikke hva jeg tenker. Vet knapt hvem jeg selv er. Det er som om jeg har falt flere skritt tilbake i utviklingen; for det virker som jeg er i dyp identitetskrise. Jeg har vært igjennom fasen en gang før; jeg kom i puberteten som tiåring, først ute av vennene mine, tidlig utviklet og det var tøft. Både fordi jeg gikk noen skritt framfor dem jeg pleide å være sammen med på skolen og på fritiden, både intellektuelt og fysisk. Men nå, nå er det som om jeg er satt tilbake til nullpunktet. Da jeg var fjorten, hadde jeg et relativt godt bilde av hvem jeg var, og hvordan jeg ville være – hva jeg ville bli, hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg var ferdig med å tenke på ”hvem er jeg” og ”hva vil jeg” og alt det der, men nå, nå har jeg falt helt tilbake til nada og nothing. Jeg er så splittet og delt i biter, og jeg har ikke en fjerneste anelse om hvem jeg er. Selvbildet mitt, selvfølelsen min, selvinnsiktet og alt det andre er så dratt fra hverandre som det er mulig å få det og det skremmer meg. Jeg kjenner ikke meg selv lengre. Kjenner ikke vennene mine sånn som jeg pleide, og det er selvfølgelig min egen feil, fordi jeg trekker meg mer og mer inn i meg selv.


Jeg er ikke den Annikaen med sunne interesser og hobbyer lengre, den Annikaen med musikksmak og meninger og som leste bøker opp og bøker ned og diskuterte ting med andre mennesker. Neida, jeg har krympet og blitt til en sort liten flekk av meg selv. Det gjør meg redd. Jeg er så usikker på min egen eksistens at jeg får lyst til å gråte.
Rømme, det er det jeg vil. Fra alt sammen. Fra meg selv, fra familien min, fra vennene mine, fra verden, fra alt som er skummelt og usikkert. Krype sammen i gjørma, og takke for meg. For jeg har så lyst til at det skal gå over–  alt dette vonde, alle disse ekle tankene som overmanner meg hele tiden, fjerne alle bildene jeg har inne i hodet.



Jeg lengter etter å se hva livet har å by på, lengter etter å få være en levende tenåring, men alt virker så uendelig langt borte. Jeg føler meg død. Død når jeg er ute sammen med folk; alt jeg tenker på er hvor lang kvelden kommer til å bli, hvor meningsløs alt kommer til å virke, hvor forferdelig sakte tiden kommer til å gå. Jeg tenker og tenker hele tiden, og tankene hjemsøker meg når jeg sover. Jeg har grusomme mareritt om ting jeg ikke engang tør forklare, fordi det er så latterlig og idiotisk. Mareritt om meg selv og tall og vekt, og bildet i speilet som hyler og gråter mot meg. Gråt. Jeg klarer ikke en gang å gråte!

Jeg ser rundt meg, og jeg ser ingenting. Uansett hvor jeg flytter på meg, uansett hva jeg gjør, uansett hvor jeg befinner meg og hva jeg prøver å fylle tiden min med – blir jeg innhentet av syke irriterende tanker som ikke lar meg være i fred. Hvordan ble jeg slik? Hva skjedde? Hvor ble hjernecellene mine av?
Jeg har lyst til å lese Stephen King, men jeg har lest ut boka jeg holdt på med og biblioteket er stengt til og med tirsdag. Dessuten hjelper det svært lite å lese, fordi disse irriterende tankene mine kommer tilbake da også. Alt kommer tilbake.
Alt. I dag har jeg vært opptatt hele dagen. Etter ei natt, der jeg faktisk sov sammenhengende, sto opp, gjorde ingenting, sov på sofaen, og hadde nok et skrekkelig mareritt, rømte jeg til byen – på kafé med S. Vi satt der i timevis, dro på kino, hadde det i grunnen ganske fint og greit og koselig, men alt jeg kunne tenke på var at jeg ikke ville hjem, for det ville si at det snart var kveld igjen, og jeg orker ikke kvelden. Orker ikke all snøen heller, den gjør meg forferdelig nedstemt og jeg er så kald inne i meg hele tiden.
Fortvilelsen vil ingen ende ta. Mamma snakker om å abonnere på ”Det gode liv,” og jeg er fristet til å tro at ”det gode liv” ikke eksisterer. Jeg føler ingen glede. Jeg kan ikke smile. Ikke snakke.
”Det gode livet er her og nå,” sier mamma. ”Det å sitte i en grønn stol, gjespe med beina rett ut og kjenne at man er sliten etter en dag på jobb. Våren som finnes under snøen et sted.” Ja, det gode liv finnes sikkert. Men jeg kjenner ingen glede, og våren virker død den også. 

Til syvende og sist har jeg endelig klart å drepe den Annikaen jeg mislikte så sterkt, men i bytte for henne har jeg fått noe annet som er verre. Det er snart tirsdag, og jeg skal til BUP. Til behandler L's veileder. Og deretter er det snart tirsdag igjen, og jeg skal legges inn på UPA. Legges inn. Jeg føler ikke at jeg er verdig å bli brukt tid på, fordi jeg har en tendens til å ødelegge alt likevel. Nei, det er liksom ikke det at det bare er tingene som er håpløs, tingene og tilstanden og alt annet. Feilen er her. Feilen er meg. Og feilen, den må bort. Jeg bare vet ikke hvordan.

Hvite små.



Jeg er
den sorte orkidé
sådd i en knusktørr
jord uten næring
uten noe å vokse av

med hengende
hode, like bøyd
som lampen på
veggen, den uten
lyspære i
kryper jeg sammen
under månen mens

jorden under
meg brister
og fortsetter, 
fortsetter
å dele seg

i millioner,
tusenvis av småbiter
som igjen deler og
faller fra hverandre
langt nede i dypet

føttene mine er
kalde, og jeg varmer
meg i vinduskarmen
prøver å få et glimt
av iskald sol tidlig
i mars

ordene er ikke
der, borte, forlatt
og utslettet
glasshuset knust og
grensa på tallene
sprengt for lenge
siden

hysj

i nattemørket
kan jeg høre stemmer
bevegende mennesker
med fotsteg som
sprenger stillheten

ekko
fortid, nåtid, framtid
de er her igjen
klar for å løfte meg
opp i de sterke armene
sine og bære meg

bære meg tilbake til
doktoren og de
hvite små pillene


annika, 17 år

Flere dager som var & bivirkninger.

fra bloggen, april 2010.

Jeg har hatt bedre dager. 
Jeg har hatt dager som har vært så fine og vakre, der jeg har vært ruset på motivasjon, livslyst, livsglede. Jeg har vært høy av blomsterlukten om våren, danset omtåket på stuegulvet, rast av sted med stjerner i øynene. Jeg har hatt dager der jeg har følt meg så fri som jeg ikke har gjort på åresvis, dager der jeg gråt av glede fordi jeg aldri hadde trodd jeg kunne føledet. Jeg gråt av glede fordi jeg var så overveldet av hvor mye livet var villig til å gi meg så lenge jeg åpnet opp døren og slapp det inn. Det har vært dager der hele hjertet mitt har vært pakket inn i det fineste av det aller fineste, der jeg lo i det jeg kjente hjerteslagene. Noen dager var så fine at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og det var noen dager, noen dager der jeg bare sto opp fra senga uten å tenke over noe som helst. Jeg bare var. Det har vært de dagene, det har vært mange av dem. 

Dagene fortsetter. Og det er dager, dager som i dag og som i går det oppstarten av den nye medisinen, o'velomtalte "lykkepiller", slår meg litt i bakken. En stor B for bivirkninger. Kvalme som kommer og som går, to netter med lite søvn, skjelvende innvoller og sånt som hører med. Men det går over, heldigvis, takk og lov for det. Og jeg skal prøve likevel. For hvis disse, ikke-solbær-smakende-pillene kan heve livskvaliteten min med noen hakk, er det verdt det. Bivirkninger går over. Det er litt spennende også, det er det alltid når man begynner på noe nytt. Venter spent på resultatet, venter spent på den kanskje, eventuelle effekten som kan komme om noen uker. Jeg har alltid vært skeptisk til medisiner, og har derfor aldri vært inni en jungel av tabletter og duppeditter som så mange andre i psykiatrien har vært. Jeg prøver og jeg gir det en sjanse. Det er det viktigste jeg gjør. I alle fall nå. 
På grunn av dårlig form og en uggen følelse i kroppen som heldigvis heldigvis ser ut til å ha letnet litt i formiddag, har jeg ikke vært på praksisplassen i går og jeg skal heller ikke i dag.

Men, derimot slapper jeg av. For en gangs skyld. Hviler masse og henter inn tapt søvn på dagtid, i skinnsofaen, i senga på soverommet. Hviler. Sover. Leser. Det siste døgnet har jeg lest ut en bok på ca.800 sider, den første boka jeg har lest på mange måneder. Ikke litteratur i høyklasse, men noe likevel.
Og så fikk jeg en fin pakke i dag fra amazon.


dette er ei bok der man kan fylle inn ting om seg selv. den er fylt med spørsmål
og tomrom der man kan skrive selv. veldig fin!

og denne... Keel's simple diary



fin!
onsdag

Om krig og fred og sånn.

jeg gjentar meg selv om og om igjen. de samme ordene, den samme setninga- sammensatte bokstaver som er mindre gode, litt onde og som gjør tilværelsen vanskelig. hemmer de sosiale funksjonene og evnen til å kommunisere med omverdenen. nei. ikke helt. bare nesten. den eneste funksjonen som er intakt er hodet. evnen til å tenke allverdens kaotiske og ubetydelige tanker, i mitt eget virtuelle univers. jeg og meg på krigsstien i november, i februar, mens jeg krampeholder meg fast i den usikre tilværelsen med hvite hender. og ordene som kommer, de du sier, de ordene som andre spør, etterfulgt av et stort spørsmålstegn i plast:"er det alt du klarer å tenke på?" ja, det er alt og det er ingenting, men samtidig så vanvittig mye. en gang var det noen som sa at jeg tenkte for avansert og at jeg måtte lære meg å tenke som et barn. usikkerheten i hvordan man gjør det kan verken beskrives eller forklares, for hvordan henter man fram barnetanker som forsvant og ble begravd delvis sammen med panikkangsten for mange år siden? "det er aldri for sent å skaffe seg en lykkelig barndom" sa terapeut L, på den tiden da jeg ikke var myndig, og da jeg pleide å sitte på kontoret hennes en gang i uka mens vi snakket i to timer om vær og vind. nei, det er aldri for sent, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
kanskje her, kanskje med den oppslåtte norskboka med forklaring i hvordan en reklameanalyse skal skrives- en analyse som skulle vært levert inn for ei uke siden. for sent. gjør ingenting. eller kanskje, kanskje den begynner med resepten jeg fikk i hånden i går- en ny, nye piller, rosa kapsler som skal hjelpe mot menn og slemme ikke-kjærester som Mørkets Fyrste. å være disponert for gjentakende episoder med voldsovergrep fra en mørk skikkelse i mannsfigur gjør at det å bestemme seg for at man aldri mer skal svelge en eneste rundt sak i desember, ikke er ordentlig gjennomtenkt.

man må prøve uten i blant for å forstå. bivirkningene kommer likevel, allerede, litt kvalme, tomhet i kroppen, som om jeg har vært på fylla i flere dager uten stopp eller hatt spysyken.
men. som sagt. man må prøve. for veien må gås uansett.
tirsdag

Tanker fra tiden som var vol 3.

En liten serie om dager og timer som har vært. Om ord som har vært skrevet og publisert, og som fortsatt eksisterer ute i det store www. Noen av dere har alt lest dem og andre ikke. Velger likevel å publisere noe igjen. I rykk og napp. Ikke i riktig rekkefølge. Ærlig og åpent om tingenes tilstand. Usensurert og tvers gjennom.
Skrevet tirsdag 20 mai 2008, publisert 21.mai. Dagen etter innkomst på ungdomspsykiatriske avdeling i Tromsø- nåværende ungdomspsykiatrisk seksjon. 

Herregud, for en dag. Og jeg er så sliten, så forferdelig sliten. Det kjennes ut som om hele meg er klar for å ta kveld en god stund fremover- og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det. Legge meg ned, sove, og la det være med det. Disse dagene, ukene og for alt jeg vet: månedene jeg har framfor meg nå kommer til å bli vanskelige.

For øyeblikket: Jeg er installert på rommet mitt på UPA.

Dagen startet ikke så bra: jeg gråt i dusjen, gråt på soverommet, bet meg i leppa under bilturen på tur hit, og kroppen skalv da vi, mamma og jeg, kjørte den siste lille biten og det gule bygget kom til syne. Det gule, helt fantastiske og nydelige bygget som kommer til å være hjemmet mitt fremover. Jeg vet ikke hvor lenge.
Mamma og jeg valset inn dørene, og det første mennesket som møtte meg var J som var i teamet mitt sist jeg var innlagt. Vi går ikke så godt overens, det er litt skurring i kjemien for å si det på en pen måte, og likevel, likevel smilte hun til meg. SMILTE og alt jeg klarte å prestere var å lage en geip tilbake, mens hun fortalte meg at det var godt å se meg igjen. GODT. Ja, takk det samme- fantastisk, jeg er glad jeg er tilbake og halleluja. Riktig trivelig.

Jeg og mamma ble plassert på det såkalte familierommet mens jeg ventet på å komme inn på inntakssamtalen. Konsentrerte meg så hardt for å ikke gråte. Denne følelsen av håpløshet var så sterk, og den gjorde så vondt- jeg hadde ikke lyst til så mye annet enn å løpe min vei. Men jeg kan ikke. Jeg får ikke løpe og jeg kan ikke gå. Jeg må være her.

Inntakssamtalen var… jo da. Den foregikk på samme rom som sist gang, et firkantet rom med mange stoler og et stort bord på midten. Vi var fire. En sykepleier, en mann med navn P, og A, behandleren min fra forrige trivelige opphold var også til stedet. Han har vissnok fått den store æren av å fortsette der han slapp. Det vil si at jeg igjen må sitte i den røde sofaen på kontoret hans mens han forteller meg at ”nå har vi ca. tjue minutter”. Irritasjonen etter den siste timen jeg hadde med ham i januar henger fortsatt litt igjen, og jeg håper virkelig at disse følelsene slipper taket etter hvert. Hvis ikke, kan dette komme til å bli litt problematisk. Mer enn det allerede er.

Etter denne inntakssamtalen mens behandler A snakket med mamma, spurte sykepleieren meg om hvilket måltid jeg hadde lyst til å begynne med. Måltid? Starte? Jeg? Herregud. Det var omtrent da det klikket for meg og jeg klarte ikke å holde meg mer; tårene kom strømmende nedover kinnene mine- og for første gang på lenge, lenge lot jeg noen se at jeg gråt. JEG gråt mens NOEN så på. Jeg satt der i en sofa, med rennende øyne og denne sykepleieren ved siden av meg som holdt meg rundt skulderen og snakket om at hun skulle være der for meg og hjelpe meg med å finne fram små fine ting som får meg til å smile. Ord. Og så gråt jeg litt mer.

Etter litervis med tårer, fikk jeg rommet mitt. Sykepleieren snakket og snakket, og jeg gråt litt mer. Bagasjen min ble gjennomgått, grundig, og panikken steg. Flere tårer. Det ble snakket om kostholdsplaner og kostholdsplan ble laget. Jeg fikk se, jeg fikk lese og jeg fikk den overlevert. Ny tårestrøm.
”vi starter med kostlista med en eneste gang. Det er ikke vits i å vente, for jo lengre vi venter, desto verre kommer det til å bli,” sa sykepleieren mens hun klappet meg på skuldra. Jeg ble liggende stiv som en stokk i senga, mens mamma satt på skrivebordsstolen og jeg måtte kravle inn på badet og legge meg på gulvet – så full av skam fordi jeg oppfører meg som en baby og gråter på grunn av ei liste med MAT.

Deretter skjedde det svært lite. Jeg sovnet. Unngikk mellommåltidet, snakket med ørten forskjellige pleiere og studenter og ditt og datt, nektet å gå ut av rommet mitt, sov litt mer, og så endelig, halv fire, kom behandler L fra BUP for å snakke med meg. Vi snakket i en halvtime og vi skal fortsette med møtene våre selv om jeg er innlagt. Takk og lov for det. Jeg kjenner L, og L kjenner meg og jeg er glad for at hun kan fortsette å være en del av dette kaoset selv om jeg er innestengt og inneburet på noe som virker som livstid.
Vel. Og så var det middag. Jeg fikk spise på rommet mitt, sammen med P, og jeg satt der i et kvarter og pirket i maten. Spiste grønnsakene – og siden brokkoli og blomkål har så stort volum, var P relativt fornøyd.
Jo da. Så det, altså. Jeg er sliten. Mamma har vært innom med flere ting; gulvmatte og ting, og jeg hadde planer om å dra en tur ut – men det får jeg vissnok ikke lov til. Jeg har tydeligvis begrenset med hvor mye jeg kan være i aktivitet. Etter noen timer med gråt og diverse, føler jeg meg litt bedre. Jeg er bitter, men hodet og øynene er så slitne og jeg vil helst bare ta kveld.
I morgen begynner en ny, lang dag.

Eget domene.

har endelig kjøpt meg eget domene og den nye adressen til bloggen kommer til å være www.annika-braliv.comI følge blogger (ordnet domene via deres bloggplattform, slik slipper jeg også å laste ned en ny plattform og begynne med masse html-kodinger som jeg ikke skjønner meg på) vil likevel den gamle adressen fungere. I alle fall for en stund? Om bloglovin' kontoen kommer til å fungere som normalt, er jeg usikker på. Vil gjerne ha tilbakemeldinger!

Tanker fra tiden som var vol 2.

6.juni 2008



”Annika, hvordan har du det i dag?”
De spør og spør, til tross for at svaret alltid er det samme.
”Jeg aner ikke. Jeg vet ikke.”
Nei. Annika vet ikke noe som helst.
Hun står opp om morningen, trett og svimmel, ser seg i speilet, gjør et forsøk på å se okei ut – drar maskara utover øyevippene, ordner håret som siler av hodebunnen, prøver tre – fire forskjellige antrekk, uten og egentlig bry seg om hvordan resultatet blir og hun stirrer i speilet. Ser minuttene gå, ser sekundviseren på det brune armbåndsuret bevege seg, ser, hører skrittene som kommer traskende mot romdøra hennes: ”Frokosten er klar, Annika. Kommer du? Er DU klar?”
”Nei,” vil Annika svare. ”Nei. Jeg kommer ikke. Ikke i dag. Nei. Jeg er ikke klar.” For det er det som er sannheten og fakta og alt det der: Annika er ikke klar, og ikke ser hun ut til å bli det heller. Likevel går hun, hun går den uendelige lange veien fra rommet til stua. Dumper ned i skinnstolen ved vinduet og snurrer fram og tilbake. Fram og tilbake.
”Nå skal vi ta blodtrykket, Annika. Okei?” Morgenritualet. Annika grynter trett og drar opp genseren forsiktig – redd for at den tørre huden på armene hennes skal følge med.
”Ingen endringer her. Det holder seg stabilt i det minste. Men du har blodtrykket til et spedbarn, og det eneste som ikke henger helt på greip med spedbarnsblodtrykket, er pulsen din.” Den ansatte som måler Annikas blodtrykk og puls smiler litt og legger til: ”Vet du hvorfor?”
Annika nikker. Hun vet. Klart hun gjør. ”Babyer har høy puls.” Den ansatte smiler igjen. ”Ja,” svarer mennesket, ”det stemmer.”
Frokost. Smerte. Død. Begravelse.
”Kom igjen. Du klarer litt til.”
”Nei.”
”Jo. Jeg vet at du gjør det.”
”Nei. Jeg er mett.”
”Det er bare en følelse, du er ikke mett – og du har plass til litt til i magen din.”
”NEI. JEG ER METT.”


Etter frokost kryper Annika sammen i stua mens hun venter på at noen kan bli med henne på rommet, slik at hun kan pusse tenner og hente skolebøkene for dagen. Ikke at hun får gjort noe særlig med skolearbeid, men det er mest for å ha ”noe” å gjøre. Hodet følger ikke med, øynene klarer ikke å henge med bokstavene i bøkene – og gulvet har begynt å snurre litt når hun står. Feil. Noe er alvorlig feil.
*****

I atten dager har jeg vært innlagt. Atten fantastiske og herlige dager. Det er snart tre uker – og det har ikke skjedd noen forandring med meg. Jeg er sliten, så sliten i hodet av samtaler og all denne fokuseringen på ernæring. Tygg, svelg, tygg. Vekta har igjen rikket seg gal vei, og jeg er så ambivalent. Hodet er overfullt av: ”jeg vet ikke.”
”Hva vil du gjøre i dag?”
”Jeg aner ikke. Ingenting?”
”Det får du ikke lov til.”
Nei. Jeg vet det. Ingenting er ikke et alternativ.
De fysiske forandringene har kommet så brått. Svimmelhet, kvalme, utmattet, og så veldig… tom. Jeg føler meg annerledes enn før: ikke sterk, ikke full av styrke i stemmen når jeg snakker. Jeg er svak. Et lite barn.
Mamma kommer noen dager i uka for å være sammen med meg. Det hender at Sandra, lillesøsteren min blir med – og jeg har ofte en eller annen ting jeg har laget her å gi henne. Inne i mellom dukker pappa opp sammen med Peter, broren min, og vi sitter sammen på familierommet, ser på klokken og snakker om hvordan dagene her går og hva som skjer ute, mens pappa og Peter slurper i seg kaffe.
”Joda, dagene går her, pappa. Fort. Det er så mange ting hele tiden.”
”Ja. Det er vel det.”
De har lagt nok et menneske til i teamet mitt – og jeg har ikke helt oversikten over hva som skjer. Mandag skal de prøve noe annet: jeg skal få ei ny, redusert kostliste og jeg skal spise alene sammen med en av de som jobber her. Både fordi jeg er en drittunge som ødelegger for andre, og fordi de tror at alt blir så mye bedre hvis de bare stuer meg inn på et rom for meg selv.
Alt jeg kan håpe på nå, er at jeg ikke kommer opp til noen eksamen og at det finnes en tryllestav som kan gjøre livet mitt bedre.


Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive