torsdag

Små endringer!

Jeg har ganske lenge holdt på å redigere kategoriene jeg blogger i, og er enda ikke ferdig med det prosjektet. Med tusen og noen innlegg tar det tid. Fortsatt er det enda litt rotete og kaotisk, og noen av kategoriene som står der, skal forsvinne.
Kategoriene (står til høyre på siden) er som følger:



Capio - alle innlegg som er skrevet mens jeg var innlagt på Capio eller andre ting som har med Capio å gjøre
.
div - krimskrams og annet tull som ikke passer inn andre steder.

info - informasjon om sykdommer, tilstander og annet som kanskje kan være nyttig (eller unyttig)

Livet -hverdagen, livet og her og nå. Generelt sett ting som ikke omhandler sykdom. På grunn av at jeg, i en periode postet alle innlegg i denne kategorien, har den utrolig mye innhold.

Oppskrifter - matoppskrifter. Det er dessverre (eller kanskje like greit?) et fåtall oppskrifter på denne bloggen. Kanskje kommer det mer etter hvert.

Oppsummering - års, måneds og andre oppsummeringer.

perm - permisjoner, i hovedsak fra ungdomspsykiatrisk. Noe er også fra capio.

Sf - Alt som omhandler spiseforstyrrelser og Elefantstemmen.

Skriverier - tekster, dikt og annet som jeg har skrevet.

Sykdom - depresjon, influensa, angst, kriser osv.

tanker - det punktet sier seg selv.

terapi - terapi, terapi. tidligere refererte jeg ofte til samtaler jeg hadde med diverse terapeuter, men på grunn av at enkelte i hjelpeapparatet leser bloggen min, gjør jeg ikke det lengre. Det har noe med at jeg ikke vil skrive feil eller uriktig, slik at jeg får ord som: "det har jeg aldri sagt" osv slengt i ansiktet. Regner med at dere forstår.

ungdomspsyk. - fra tiden på ungdomspsykiatrisk avdeling.


i tillegg kommer jeg til å opprette en kategori som heter ÅFS eller folkehøgskole = tiden fra Åsane.

Kommentarer: kommentarfeltet mitt har alltid vært "åpent", noe som for så vidt har vært veldig greit. Men, det gjør slik at det blir vanskeligere for meg å svare på kommentarene deres (jeg leser dem alltid!)  Så, jeg har ordnet på innstillingene og ordnet det slik at jeg alltid må godkjenne kommentarer. Det har absolutt ingenting med at jeg får slemme kommentarer og lignende, for det får jeg ikke. Jeg satser på at jeg fremover får gitt bedre respons på kommentarer. 

I oppløsning.

bilde tatt med mobil fra klasserom i dag. I bakgrunnen, fjernt- likevel nært, kan man så vidt se 
deler av Tromsø universitet, "campus" og Tromsø sykehus. 

De to siste skoledagene har vært tøffe. Ikke bare for meg, men for hele klassen og samtlige andre som er berørt av en hendelse som er både vond, fryktelig og veldig, veldig vanskelig. Selv om skoledagene på Breivang aldri har vært noe særlig, er det ingenting sammenlignet med denne dagen. 

Beskjeden kom i går; i en time som ble brukt til filmtitting og utvidet læring om epilepsi blant unge mennesker. Lyset ble mørkt og det enkle ble tungt. "Vi vet ikke hvordan det blir å gå," sa ordene, "hodet avgjør det." I dag ble vi fortalt at det er over.
På grunn av tingenes tilstand og for at situasjonen ikke handler om meg, lar jeg være å gå i dybden. Mange mennesker er i disse timer tynget med en voldsom sorg som setter sår i sjela og etterlater dype spor. 

Lydløst og stille gikk de siste timene. En dyp sorg, tårer i korridoren og klemmer. Av medfølelse, kjærlighet og omsorg.

Ord er ikke tilstrekkelige. 













onsdag

Hei, jeg lever!

Det virker nesten som en hel evighet siden sist jeg skrev et "ordentlig" blogginnlegg, og med "ordentlig" mener jeg slike innlegg som forteller om livet, hverdagen, tilstanden og sånne ting. Om hvordan jeg har det og hvordan jeg takler hverdagens utfordringer, kjemper kriger og det som hører med når man har sitt eget tankekjør hengende over sitt eget hode. Det er liksom ikke det at "tanker fra tiden som var vol. blablabla" ikke er blogginnlegg, for det er det jo, men de handler i hovedsak om hvordan jeg hadde det før- hvordan det er å leve med en alvorlig anoreksi, hvordan ting blir når Elefantstemmen tar over, om alvorlige tunge stunder med Mørkets Fyrste og så videre. En sammenligning. Skriftlige bevis på at det GÅR AN å bli bedre. De skriftlige bevisene er egentlig ingenting i forhold til hvordan det er når man kjenner det selv. En ting er at menneskene som man har rundt seg ser at "noe" har blitt annerledes, men det er noe helt annet når man kjenner det selv. Forandring, fremgang, styrke, friske dager. 


Jeg regner med at dere dør etter å høre hvordan det går?! Oppdatering? JA.

1. For to uker siden (jeg er ikke sikker, dagene går i surr) økte jeg dosen på medisinen jeg begynte på i februar. Antidepressiva, noe jeg aldri har gått på før. Årsaken er rett og slett fordi behandlere var redd for at jeg skulle havne i en manisk hurramegrundt-periode, og i tillegg fungerte de humørstabiliserende pillene jeg har brukt tidligere. På grunn av den ufyselige smaken på de tablettene, sluttet jeg i desember. Det var ikke et sjakktrekk. November-desember-januar-februar-mars-krisefasen ble enda vanskeligere å takle da jeg ikke hadde noe som kunne hjelpe meg til å gjøre de aller verste stupene i gjørmehullet litt enklere.
Nye medisiner og jeg tror de virker. Jeg har fortsatt mine dager, men de er ikke like tunge og jeg gråter ikke hysterisk hver eneste dag. Jeg kaster ikke ting veggemellom eller ødelegger mobiltelefoner, og jeg ringer heller ikke mamma annen hvert minutt for så å legge på røret i det hun prøver å si noen trøstende ord.

Medisiner tar naturligvis ikke bort sykdommen, men det demper symptomene og det er akkurat det jeg trenger. En støttekrykke i hverdagen. Noen ganger har man behov for akkurat det. Og jeg, vel, jeg har heldigvis erkjent at jeg nok må ta medisiner en stund til.

Nåja, innlegget skulle ikke akkurat handle om medisiner da, men.... den gledelige nyheten er uansett at jeg TROR og HÅPER at jeg er sterkere. Det kjennes slik ut. Og jeg tror også at jeg er i stand til å overvinne denne eviglange krisefasen en gang for alle. I alle fall for denne gang!


2. Fredagskveld, i forrige uke var jeg ute på byen. For første gang på mange, mange måneder. Det er ikke det at bylivet er så fryktelig morsomt eller noe jeg foretrekker å bruke alle helgene mine på, men... det var ganske stort allikevel. Av en grunn: vektoppgangen som tok helt av i høst og tidlig vinter, har gitt meg angsten tilbake og en fryktelig selvfølelse. Begge deler har gjort det utrolig vanskelig for meg å forholde meg til andre mennesker.

3. Praksisoppgaven er levert inn, jeg er på skolen hver dag (så langt), det enorme samfunnsfagprosjektet er snart i mål og påskeferien er like rundt hjørnet. I tillegg hadde jeg bare tre bittesmå feil på en engelskstil som jeg fikk tilbake i dag! Ja, og så skal jeg lage en muntlig presentasjon om spiseforstyrrelser. I engelsken.

4. Jeg har innsett et og annet. For første gang i livet mitt, i alle fall nesten, ønsker jeg å ta godt vare på meg selv.

5. Og til slutt, en liten advarsel: aldri begynn å spill dette spillet:

Livet.

tirsdag

Tanker fra tiden som var vol. 13

4.mai 2008, hammerfest
”God morgen,” sier jeg til speilbildet og prøver å smile. Jenta som møter meg sier ingenting tilbake, bare stirrer bittert på meg med maskaraflekker under øynene, utstikkende blodårer på hendene og slapp hud på magen der det en gang i fortiden pleide å være underhudsfett. Hun stirrer på meg, og jeg kan se skjelvingene i kroppen hennes. ”Faen ta deg, kle på meg. Jeg fryser, ser du ikke det?”
Klart jeg ser det. Klart jeg kjenner det, men likevel ønsker jeg å prøve meg på et smil. Smilet kommer aldri fram og hun smiler ikke tilbake. Det gjør hun aldri.
Jeg er nevrotisk. Kroppen min skjelver, noe rart har skjedd med hodet mitt, og jeg vil ikke noe annet enn å ligge stille, ubevegelig, mens tiden går. Alt sammen er så forferdelig. Jeg vil ikke mer, og i alle fall ikke slik som dette.
Jeg ankommer leiligheta til bestemor og bestefar.
”ANNIKA, liker du koteletter?”
”Nei. Jeg spiser ikke kjøtt.”
”Spiser du fisk?”
”Bestemor, du TRENGER VIRKELIG IKKE å ordne noe til meg.”
”Du lever ikke lenge hvis du ikke spiser.”
”Nei, var jo synd det.”
Jeg skjelver. ”Skal du ha noe å spise? Jada. Nå kan du baaare spise. Jeg skal koke kaffe til deg,” bestemor surrer rundt og jeg har lyst til å hyle. Det er så vidt jeg kan stå på beina mine, og tårene presser bak øyelokkene. Og her kommer pappa: ”Jada, og så har vi jo masse epler også, da. Ligger i kjøleskapet.”
Vær så snill. La meg bare være i fred. Jeg orker ikke mer nå, ikke mer mas, ingenting. Jeg vil hjem til mamma, mamma snakker ikke om mat hele tiden i alle fall, hun lar meg pusle med mitt og jeg liker å tro at hun forstår litt mer enn de andre, selv om denne tilstanden, denne tingen er umulig å skjønne seg på. Jeg forstår ikke selv. 
Jeg tror de har rett; jeg tror jeg er ganske dårlig. Kanskje ikke akkurat syk, men heller ikke spesielt frisk. Jeg vil gråte, og tårene pipler så vidt bak øyelokkene. Jeg prøver å stenge dem igjen, for ingen skal få se meg gråte. Ingen.
mandag

Å kjempe.

Jeg har kjempet i åtte år. Det er omtrent så lang tid siden jeg, for førsta gang fikk kjenne på kroppen og i sjela hva depresjonen kan gjøre med et menneske. I åtte år har jeg kriget med sverd og skjold for min egen overlevelse. Med nebb og klør.

For nesten to år siden oppdaget jeg at livet er fantastisk. Det tok meg seks år.

I blant må jeg minne meg selv på hvorfor jeg holder ut. En ting er sikkert: det er verdt det. Tapet av sykdommen og dens trygghet er bare en bagatell når friheten stryker deg over håret.

søndag

Tanker fra tiden som var vol 12.

18.mai 2008
Det er utrolig hvor fort kroppen forandrer seg, og det forbauser meg hvor store disse endringene er. Kroppen min har blitt helt annerledes så å si over natta. Den var ikke slik i forrige uke. Den så ikke ut som den gjør nå, den føltes ikke like hard og stiv, og den var så absolutt ikke like ekkel som det den er i dag. For det er det jeg er: direkte ekkel, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg begynner å bli redd. Så redd at jeg, da jeg kom hjem i morges etter en veldig lang filmkveld hos Inger, begynte å gråte. Jeg krøp sammen i senga og felte et par usle tårer for det som er igjen av meg. Det var ikke meningen at jeg skulle bli så bitte liten som jeg har blitt og jeg kan ikke stoppe det lengre, kan ikke kontrollere disse følelsene som strømmer igjennom meg. Det er så utrolig mye på en gang. Så mye hat, så mye selvforakt, så mye redsel og frykt - og jeg har ikke engang ord nok til å beskrive det.
Jeg ser meg i speilet, og jeg klarer ikke å se hva jeg er. Det eneste jeg ser er tomme store øyne, tørr hud og en kropp, en kantete, firkantig ting. Det er grusomt. Jeg har BLITT grusom, og det skremmer meg litt når jeg ser på bilder av mennesker jeg synes ser forferdelig tynn ut, direkte stygg, og jeg innerst inne vet at jeg ser nesten lik ut. Kanskje verre. Selv om jeg ikke klarer å se det selv. Det er utrolig hva hjernen kan gjøre med øynene til folk.
Mamma sitter i stua rett ovenfor meg og leser til eksamen. Mammaen min. Så forferdelig glad jeg er i henne og det finnes ikke noe jeg mer vil akkurat nå enn å krype sammen i fanget hennes, bli strøket over håret og høre henne si at ting kommer til å bli okei. Høre henne si at ting kommer til å bli bra, kanskje ikke over natten, men det vil bli det med tiden. Bra. Jeg vet ikke hva bra vil si, jeg klarer ikke skildre mellom virkelighet og tanker lengre, jeg vet ikke hvordan jeg føler meg. Jeg vet ingen verdens ting. 
Det er to dager igjen av dette livet. To dager igjen av friheten min og jeg er redd, noe som kanskje ikke er så rart. Det kommer til å gjøre vondt og det kommer til å bli så hardt, men jeg må innrømme at det akkurat nå føles litt trygt å vite at jeg skal legges inn. Ikke for noe annet enn at jeg føler meg så elendig at jeg ikke vet hva jeg kan finne på, og til tross for at jeg ikke føler meg ”syk” eller ”dårlig” eller ”spiseforstyrret”, så vet jeg at jeg ikke er veldig langt unna medisinsk og sondeforing. Jeg vet det. Jeg er ikke dum, og jeg klarer ikke å la være å tenke på: ”Annika, hva i alle verdens navn og rike er det egentlig du har funnet på nå? Hva er det du har gjort mot deg selv?”
Jeg vet ikke, jeg vet ikke. Jeg føler meg så svak. Så forferdelig liten og ynkelig, hjelpeløst som et lite spedbarn.
17. mai var en grusom dag. Den tok aldri slutt, og jeg tvang meg selv til å være sosial bare for å slippe å sitte hjemme og se i veggen. Men det var ikke morsomt, for jeg klarte ikke å slutte å tenke på all denne dritten – og alt jeg vil nå er å få sove mer enn en time sammenhengende.

Sang på en søndag.



Søndagssang for søndagsjobbing i søndagssenga.
Jeg hørte mye på den da jeg bodde i Narvik og var veldig syk. Sangen har ingenting med sykdom å gjøre, og den betyr mye for meg. "You could be happy".
Den er så fin!
fredag

Inger blogger.

Heisann og hoppsann.
Jeg (Inger) har kiddnappet mobilen til Annika, og dermed fått full tilgang til bloggen hennes!
Annika og jeg er veldig lat, så i dag har vi bestilt pizza fra peppes. Det var veldig godt. Vel, egentlig ikke. Pizza margarita (ost og tomater) er ikke akkurat det mest spennende. Men vi ble mett og god likevel!

Nå har Annika satt på litt nydelig musikk fra 90-tallet. Rai rai og hællan i take i heimen!!!

- Inger :)

Fredag.

onsdag

Bortevekke.


på grunn av en del skolearbeid og andre ting for tiden- blant annet
et helt ekstremt behov for søvn, noe som er mye takket være medisiner og økt dose antar jeg
 (i går skulle jeg bare ta en ettermiddagslur før jeg fortsatte med praksisoppgaven, la meg 1715 og våknet 2030... la meg en time etterpå..), må jeg nesten ta en bloggpause i noen dager.
prioritering.

skulle det være noe, er det bare å ta kontakt på mail eller facebook (det er dere velkommen til uansett). 
Det hender jeg glemmer av å svare på mail i blant, men da er det bare å sende på nytt og så skal jeg svare så snart jeg kan! 




tirsdag

Jeg drukner?

bildet er googlet

Bildet illustrerer veldig godt hvordan jeg føler/har det/tenker/opplever situasjonen akkurat nå. 
I går begynte jeg på skolen igjen. Første skoledag på seks uker, litt av en overgang! Det er alltid tøft å komme tilbake til skolehverdagen når man har vært ute i "jobb" en stund, og hvis jeg kunne velge, ville jeg egentlig helst fortsatt slik litt til. Men, skole er skole og skole må gjennomføres og fullføres hvis jeg har planer om å komme opp og frem- blant annet studere det jeg har lyst til å studere. Psykologi. Går ikke det, får jeg bli noe annet innenfor helsevesenet. Det er det jeg har mest lyst til, da. Psykologi.  Bruke meg selv til å hjelpe andre. Og så er jo den kloke damen i 3.etasje på Capio, behandler E, mitt store "behandler- forbilde". Hun er ikke psykolog, men innmari dyktig. 

Uansett.
To dager på skolen, fullført, stjerne i margen. To dager med nesten fullt kjør - praksisoppgave som skal leveres inn på mandag- jeg har akkurat begynt (har skrevet innledning, høhøhø...), fikk oppgaven til et stort og omfattende samfunnsfagprosjekt i dag (læreren delte inn i grupper etter hvem man samarbeider godt med og hvem man er på samme nivå med, og ga oss deretter oppgaver etter tidligere prestasjoner og karakterer, noe som førte til at jeg og Sofie fikk den aller vanskeligste...) og i morgen, i morgen begynner vi med et prosjekt i engelsk. Øving til en eventuell muntlig eksamen, denne gangen med valgfritt tema og problemstilling. Jeg skal snakke om spiseforstyrrelser. Det er et tema jeg kan, og jeg regner med at jeg kan sette sammen en ok problemstilling ut fra det. I neste uke er det norsk tentamen og... hei hvor det går.

Litt angst, stresshormoner og annet fjas og tull. Det går nok bra til slutt.








I dag...

...gjelder det å trykke inn den grønne akseptknappen. Styggetanker, slemmetanker, sjel- tragedier og elefantstemmeord skal ikke få ødelegge.

søndag

Velkommen hjem!

"Det er som du er tilbake," sier mamma, "etter noen år borte."
Jeg både forstår og ikke forstår hva hun mener. Slik som jeg oppfatter den daværende tilværelsen min og tingenes tilstand, har jeg vært bortevekke så lenge jeg kan huske. Men, jeg er glad at andre oppfatter ting annerledes og husker den jeg var før jeg "forsvant."
"i fjortenårs alderen," sier mamma, "nå er du deg selv igjen!"

"husker du den der... velkommen hjem- sangen til Sissel? Det er nesten sånn det er. VELKOMMEN HJEM, ANNIKA."

Jo takk. Jeg er nærmere friheten enn jeg har vært siden 2003. Selv om november-desember-januar-februar-mars-krisefasen fortsatt står på, har det blitt enklere. Kanskje er mye takket være medisiner og eksponeringsturen til Oslo, Fredrikstad og Capio, og uansett hvordan det er, er det i alle fall noe som er enklere. Jeg ser meg på en litt annen måte. Jeg gråter ikke hver dag. Og jeg brøler ikke, hyler ikke og snakker ikke konstant om hvor tykk jeg er. Jeg tror at vekta er stabil. Jeg har fått maten under "kontroll", det vil si at jeg ikke putter skjea i honningboksen og spiser opp alt innholdet eller stapper i meg en hel ost og gråter etterpå, eller en 200 g sjokoladeplate om dagen. "Overlevelse," sa behandler E da jeg besøkte capio i november i fjor. Jeg kan spise godteri og is og kake uten å spise hele isboksen eller hele kaka. O' JOY!
Sånt skjer. Overlevelse høres bedre ut enn overspising. Det tok mange måneder. Men jeg tror jeg forstår nå. Selv om skammen er enorm, selv om jeg skammer meg er det enklere nå. Jeg er ikke alene. DU ER IKKE ALENE.
Det er enklere å eksistere når maten går bedre. Når maten går normalt. Å ha en spiseforstyrrelse suger. Bare så det er sagt. Normalvektig er ikke synonymt med frisk. Bare så det også er sagt.

Lenge leve optimismen. Lenge leve livet.
Lenge leve motivasjon og inspirasjon.
Lenge leve det man kan og det man får til.
Håpet. Gleden. Troen. Livsglede. Drømmer. Skriving. Eksponering. Å kunne kose seg. Å fungere. Å le. Å danse tulling på stuegulvet sammen med lillesøster. Å sove hele dagen fordi jeg VIL, ikke fordi jeg vil slutte å tenke.
Meg. Deg. Oss.



Jeg følte at ingen trodde eller hørte på meg.

Elefantstemme Annika, desember 2008


Jeg var, som jeg tidligere har nevnt, femten år da jeg ble "sendt" til BUP i Tromsø og nærmest beordret om å begynne i terapi. Selv om det var frivillig på papiret og selv om ingen kunne tvinge meg til å snakke med et fremmed menneske, var det slik jeg tolket det. Jeg trodde at det var det som skulle til for at jeg kunne gjøre foreldrene mine glade og fornøyde og jeg trodde også at det var det som skulle til for at menneskene rundt meg skulle bli glad i meg og akseptere at jeg kanskje ikke bare var hun der snille, greie med mange venner, hun som var medlem i elevråd og som lærerne likte og hun som nesten alltid fikk en femmer på alle prøvene. Jeg både ville og ville ikke ha hjelp. Jeg var livredd for å miste kreativiteten, evnen til å skrive- jeg trodde for eksempel at poesien hadde utspring i mitt destruktive sinn og jeg var nesten bombe sikker på at det var det som kom til å skje hvis jeg ble "friskmeldt". I tillegg trodde jeg også at jeg kom til å bli frisk av å snakke med et annet menneske. Jeg var nesten overbevist om at dette kvinnemennesket, min første behandler, la oss kalle henne behandler C, kunne kurere meg for alle mine demoner. Den evinnelige depresjonen, den hellige overbevisningen om at det eneste jeg kunne gjøre for å overleve var å ødelegge meg selv og at jeg fint kunne leve uten en kropp- at det gikk helt greit å leve uten meg. Lite visste jeg den gangen.
Selv om jeg var moden, ikke voksen, men moden og relativt reflektert for alderen- altså: på det kognitive plan, var det mye som manglet. Kognitivt overkompensert og emosjonelt umoden kalte de blant annet meg. Det står det på papirene.

Uansett.
Det tok ikke lang tid før jeg følte meg til en viss grad misforstått. For det første prøvde enkelte å ta bort selvskadingen (jeg skal skrive et innlegg senere om hvor viktig det er å ikke fjerne noe uten å gå i dybden for å se hva som ligger bak....), min daværende eneste overlevelsesmekanisme. Jeg har ikke skrevet så mye om selvskading tidligere, men jeg har nevnt at for meg var den viktig der og da. Det var ikke et problem, det var løsningen på emosjonelle komplikasjoner som var alt for vanskelig for meg å håndtere. Det vanskelige livet, min verktøyskasse som ikke var utrustet til å takle de utfordringene jeg ble påtvunget altfor, altfor tidlig i livet. 

Første gangen jeg opplevde at vedkommet (uavhengig av hvilken behandler det var...) som skulle hjelpe meg med å rydde opp i kaoset, ikke trodde på meg, var på den tiden jeg var suicidal. Ja, jeg har vært der også. Ingen trodde at jeg kom til å prøve å skade meg såpass alvorlig og ingen trodde at jeg var i stand til å gjøre verken det ene eller det andre. Til tross for det, ble det ofte hentet inn mennesker i samtaler bare for å vurdere hvor stor denne såkalte faren var. Alltid ble det sagt, etter mange skjemaer og spørsmål: "neida, jeg tror hun kommer til å klare seg, jeg."
Nå skal jeg ikke legge skylden på behandlingsapparatet for at jeg ikke fikk den oppfølgingen jeg hadde behov for; jeg har nemlig alltid vært flink til å gjemme bort ting, snakke meg ut av situasjoner som kunne sette meg i en uhensiktsmessig posisjon i forhold til sykdommen som, på det daværende tidspunktet, var det eneste jeg hadde. Mye av feilene ligger her. Eller lå. Hos meg. For behandlere er ikke synske og til syvende og sist er det en selv som må gjøre jobben. 

Problemet, strengt tatt, er vel egentlig det at i de periodene jeg har vært aller dårligst, har det ikke fungert bare med samtaleterapi. I de periodene jeg har vært veldig syk, har jeg vært for blind til å se min egen situasjon, jeg har ikke klart å ta valg eller gjøre de riktige tingene selv om jeg visste hva som skulle til. En ting er teorien, men det er i praksis alt må gjøres. Ofte trengte jeg hjelp, mer støtte, mer omsorg, mer behandling, men det var vanskelig å forstå det når ordene mine var kryptiske og ufullstendige.

Jeg følte alltid at alle rundt meg bare ristet på hodet, rynket på nesen og tenkte det samme som enkelte sa: "du kommer til å dø," "du kommer aldri til å bli frisk," "du kommer til å ende opp som ei førti år gammel kjerring med slange i nesa," "du er så syk, Annika! DU ER SYK!!!!!"

En ting er når man tenker slike ting selv. Det er noe helt annet når andre poengterer det som er på innsiden av ens eget hode.

Alt det der er bare bagateller for hva som kom senere.

Min første innleggelse på ungdomspsykiatrisk var i januar 2008, på akuttposten. Galehuset. Avdeling sør. Avdelingen med noen rom som var "sjermet", rom der man ikke kan styre lysbryteren selv, rom som var ribbet for innhold, avdelingen for tullinger og galninger som meg. Det var i alle fall det jeg tenkte der og da, men sånn er det selvfølgelig ikke. Å være psykisk syk er ikke synonymt med å være GAL.
Oppholdet der var ikke så veldig trivelig og det har ingenting med de som arbeider/arbeidet i miljøet å gjøre. De var snille og gode og tok relativt godt vare på meg. Problemet var behandler A, unnskyld meg, men jeg må tillate meg selv å kalle ham et fehode. Jeg er ikke for å henge ut mennesker eller snakke slemt om dem, men når det kommer til denne mannen, ja, da kan det være det samme. Jeg har både ett og annet jeg skulle sagt til ham. Og når det er sagt: det er slettes ikke sikkert at han er en dårlig behandler! Han var bare ikke så flink med meg, og det er ikke fordi jeg ikke snakket eller klarte å utrykke meg. Denne gangen åpnet jeg munnen. Jeg ga ham til og med noen tekster. 
 aktivitetene på avdeling sør i januar.

På den tiden hadde jeg også en spiseforstyrrelse. Det var åpenbart. Det sto i journalen min fra BUP og min kjære behandler L var fullstendig klar over det. Behandler A var ikke så nøye på det. "Vi legger ikke vekt på spiseforstyrrelsen din under denne innleggelsen. Vi skal heller prøve å behandle depresjonen din." Som sagt, så gjort. Hei og Hå. Tut og kjør. Jeg ble sykere. De lot meg holde på som jeg ville, uten unntak, eneste de gjorde var å veie meg en gang eller to. Nedgang hver gang. Ikke rart at mamma og pappa ble fortvilet da jeg kom hjem på helgepermisjoner og kjørte i samme spor som før, om ikke verre. Ikke rart de gråt og var sint på behandlingssystemet når datteren deres ikke fikk den hjelpen de hadde håpet på. Hjelpet hysteriske eldstedatter trengte. Jeg kunne selvsagt sagt i fra, jeg kunne selvsagt sagt at jeg ville at de skulle ta tak i spiseforstyrrelsen også- jeg hadde i utgangspunktet regnet med det, men det er lettere sagt enn gjort. Det er viktig å forstå at å ha en spiseforstyrrelse er vanskelig. På den tiden var jeg heller ikke DER, jeg var ikke på det punktet at jeg innså eller forsto eller skjønte konsekvenser og jeg var ikke kommet dit at jeg ville prøve å gi den fra meg. I alle fall ikke på eget initiativ.
Spiseforstyrrelsen var et ikke- tema. Noe vi aldri snakket om i behandlingstimene. I stedet for kom behandler A med mange gullkorn. 

"du er den svarteste tenåringen jeg noensinne har møtt, Annika."

"jeg leser bøker slik at jeg kan finne ut hvordan jeg skal hjelpe deg."

"du er kronisk. kronisk deprimert."

Jeg var sytten år. Sytten år, null livslyst, null livsglede, null håp for fremtiden, alt var sort, jeg var sort, tankene var destruktive, jeg hold på med mine hemmelige prosjekter mens ingen så på, jeg kastet opp når ingen hørte, jeg kjørte mitt eget løp bak låste dører med kodelås. Å fortelle en syttenåring som i utganspunktet hater seg selv og som har gjort det i mange år og som heller ikke tror på rosa skyer og såpebobler at hun er KRONISK DEPRIMERT er rett og slett som å frata den eneste, lille livsgnisten som er igjen. Han sa det jeg bestandig hadde trodd. At det ikke fantes håp. Ikke for meg. Jeg var dømt. Når en behandler, en lege, en lege som har videreutdanning i psykiatri og som har jobbet med ungdom i en årrekke uttaler seg på en slik måte, tror man at det er sant. Jeg gjorde det. Han visste jo best. Han hadde utdanning og kompetanse. Det hadde jo ikke jeg. Jeg var bare syk. Og gal. Og dødsdømt. Syke Annika. Annika som ingen trodde ville komme seg. Jeg trodde det ikke, jeg heller. 

Etter 31 dager vurderte de saken slik: "vi kan dessverre ikke hjelpe deg. vi har ingenting å tilby."  Jeg ble skrevet ut. Jeg dro hjem. Jeg forsatte som før. Og jeg ble mindre. Tynnere. Med oppblåst mage og luft i tarmen på grunn av et ekstremt inntak av sukkerfrie pastiller og tyggegummi. Jeg kunne ikke åpne tunge dører. Jeg gråt når jeg måtte gå opp trapper. Men jeg var jo bare syke Annika, Annika uten håp, Annika som var kronisk, Annika som ikke kom til å få det til. Hun som aldri kom til å bli bedre. Anorektiske Annika. Sykdommen Annika. En pest. Jeg var farlig. Jeg var ingenting. Bare syk. Sykdom. Det var det jeg trodde, og ordene som haglet rundt meg underbygget det. Jeg trodde det var sannheten. To strek under svaret. 


Så ble jeg innlagt igjen. 20.mai 2008. Lillebrors bursdag. Han fylte 16 år. Behandler L mente at det var nødvendig. Jeg fungerte ikke kognitivt lengre.
Da kunne de behandle spiseforstyrrelsen. Litt over fire måneder etter forrige utskrivelse. Ny avdeling, nye mennesker. Jeg ble møtt med fine ord: "åh, så fint å se deg igjen, Annika". Kjempefint. Strålende. Igjen fikk jeg behandler A, han var så heldig å få fortsette der han slapp sist. Dessverre uten suksess denne gangen heller. Jeg fikk igjen nesten gjøre som jeg ville. Hvis jeg bare gråt nok, hylte høyt nok reduserte de kostlisten. Hvis jeg bare trampet høyt nok og nektet slapp jeg å spise opp all maten. "synd at du ikke fullfører, Annika." Ingen tvang meg, ingen konsekvenser, hei og hå. Igjen. Heldigvis kom jeg litt i gang etter en måned, heldigvis fikk jeg litt framgang. Men det var mest fordi mamma og pappa skulle til syden og jeg nektet å tilbringe sommeren bak låste dører. Det gikk. Jeg fikk det til. "Jøss, så fort det går fremover med deg!" sa de etter hvert og jeg gråt, tok 1000 situps når ingen så på og lovet meg selv at DETTE IKKE KUNNE VARE. Men jeg ble litt bedre. Likevel var jeg fortsatt kronisk, den sorteste tenåringen, hun som var Mørkets Fyrste, hun som ingen trodde på, hun uten framtid, hun som ikke kom til å klare det.

Til slutt skrev jeg meg ut. Jeg hatte gått opp to kilo. Det er ingenting. Jeg skulle begynne på skole. I Narvik. Gå ambulansefag og bo på hybel! Alene. Så det så. De hadde ikke laget noen videre plan for meg og da så jeg det som unødvendig å være der, bruke opp tiden deres, når jeg likevel var så kronisk og håpløs, og i tillegg hadde dårlig innflytelse på andre mennesker på avdelingen. Jeg var jo syke Annika. Bare det.

"Du kommer ikke til å klare deg," sa behandler A.
"Du kommer til å klare deg til oktober kanskje og så kommer du til å komme tilbake."
Pøh. Jeg slo igjen døren bak meg og ropte: "hvis jeg noen gang kommer tilbake, skal det være i sykebil med blålys!!!!"

Det var første gangen jeg bestemte meg for at jeg skulle klare det. Jeg skulle få det til og jeg skulle vise alle, alle menneskene som ikke trodde på at syke Annika noensinne kom til å bli bra, at jeg også kunne. Deretter skulle jeg fortelle alle om hvor feil de tok! Dessverre skjedde det ikke den høsten. Behandler A hadde ganske riktig. Men jeg kom ikke tilbake. 
Dessverre (eller kanskje også heldigvis..??) var det andre mennesker i Narvik som var bekymret. Mennesker som dro meg med inn på tomme klasserom, spurte hvordan det gikk og kastet døden i ansiktet på meg. "hvis du ikke tar deg sammen, kommer du ikke til å være sammen med oss til våren!!!" Lite visste jeg hvor rett de hadde det, men samtidig var det ikke fordi jeg var død. Snarere tvert i mot. 

"Du er syk, du er syk, du er syk."

Men jeg klarte meg til desember. Da var jeg riktig nok sykere enn noen gang før.
Selv om de igjen sa at jeg kunne dø. Denne gangen var det ikke en trussel, men fakta. Likevel trodde de ikke at jeg kom til å bli så bra. Ikke jeg. Ikke håpløse syke Annika. Umotiverte Annika uten håp.

Annika anno jul 2008. Et GODT eksempel på at man blir fin, vakker
og veldig, veldig pen + attraktiv når man er tynn. Et godt eksempel på at anoreksi er synonymt med pur lykke. EVENTUELT IKKE. Om jeg ser syk ut??? Helt riktig. Likevel var jeg tykk.
 
Ingen trodde og de skjulte det heller ikke. 
Men så kom jeg til Capio, januar 2009. Det var et annet liv, et annet land. For meg, som var vant til at ingen trodde på meg, for meg som bare var syke, håpløse, miserable, kroniske Annika, dømt til død og fordervelse og uten fremtid, var det mildt sagt som å komme til himmelen. Misforstå meg rett: det å kjempe mot anoreksien eller en annen spiseforstyrrelse er ikke himmelsk. Det er et helvete. Men menneskene på Capio, de trodde på meg! De trodde at JEG kom til å klare det! De så stjerner i øynene mine, stjerner der andre bare hadde sett Mørkets Fyrste og demoner. De så håp der andre hadde sett håpløshet. De så friskhet der andre bare hadde sett sykdom. De håpet, de trodde og de viste meg det. Og fordi de trodde så innmari mye på meg, ga det meg også mot til å tro på meg selv. Tro, håp og motivasjon til å tro at jeg kunne klare det. At jeg kunne bli frisk. At jeg var så utrolig mye mer enn håpløse anorektiske syke Annika.

Det hjalp.

Samme vår, vår 2009, mai, et år etter innleggelsen på ungdomspsykiatrisk avdeling, var jeg innom avdelingen jeg hadde forlatt for nesten ti måneder siden. Opplevelsen var fantastisk. Morsom. I det jeg kom inn døren, i det jeg banket på vaktrommet fikk samtlige hakeslepp. Like borti gangen var det et møte der ei dame som hadde vært vikar for behander A satt, og hun kunne ikke slippe meg av syne. "Hei, husker dere meg? Annika?" Selvfølgelig husket de meg. Selvfølgelig husket de den håpløse, kroniske tenåringen. De klemte meg, hadde tårer i øynene og smilte. "Herregud," sa de. "Annika, du er jaggu meg et bevis på at det er mulig. At det går an å bli bedre."

For, ja. Det går an. Håpløse, kroniske, syke Annika, håpløse Annika kunne det. En ting er å ikke klare å tro på seg selv, men det er ekstra vondt når ingen andre gjør det heller. 
Heldigvis klarte jeg å motbevise alle mistankene. Heldigvis klarte jeg det nesten ingen hadde trodd jeg kom til å klare. Jeg fikk det til.




lørdag

Beauty Is Not How Skinny You Can Be

dont die for a diet

fredag

Tomt klesskap.



akkurat nå har jeg ikke så mye overskudd, er veldig trøtt og sliten- jeg har akkurat økt dosen på medisinene mine (trøtthet = bivirkning) og i tillegg har jeg blitt nedsyltet av forkjølelse og andre trivelige fysiske plager (ikke bivirkning).

selv om jeg egentlig ikke orker og har mest lyst til å begrave tankene i den siste sesongen med one tree hill eller krype under dyna sammen med kleenex, nesespray og halspastiller, har jeg likevel lyst til å skrive noen ord. 

det har seg nemlig slik at jeg har bodd hjemme hos mamma og pappa i seks uker. hele praksisperioden + vinterferien som nå er ved veiens ende. på mandag begynner jeg på skolen igjen, men jeg har likevel bestemt meg for å bli hos familien min til og med søndag. i første omgang dro jeg egentlig bare hjem til foreldrene mine fordi jeg var så ute av meg og hadde store problemer med å få dagene til å gå rundt, men nå som ting har blitt litt mer stabilt, tror jeg at det er trygt å reise hjem til meg selv uten å forstyrre Inger i eksamenslesing med hysterisk gråt i telefonen, subbende skritt i trappa, hyling og smelling med dørene. selv om jeg prøver å holde slike ting så stillegående som mulig, er det vanskelig å unngå alt sammen.

uansett. problemet med å være hjemme hos meg selv har blant annet vært det deprimerende rommet mitt som så ut som fjerde eller femte verdens krig- umulig å være i godt humør når man verken kan se eller gå på gulvet + innholdet i klesskapet. Klær som absolutt ikke passer en tjueårig utgave av Annika med pupper, hofter, rumpe og lår.
I skrivende stund er begge de deprimerende triggefaktorene borte. I ettermiddag har både lillesøster og jeg vært hjemme hos meg, ryddet rommet og tømt klesskapet. 

det er både veldig trist og veldig godt på samme tid.
men, jeg kommer ikke videre hvis jeg skal holde fast i fortiden.
onsdag

Believe in what your heart is saying.

Jeg har alltid hatt problemer med å fortelle mennesker ansikt til ansikt hva jeg føler for dem eller hva de betyr for meg. Det har muligens sammenheng med min manglende evne til å generelt snakke om mine egne følelser om hva det nå enn måtte være, og det gjør mange ting ganske vanskelig. Det setter sperrer både her og der, og gjør det blant annet litt problematisk å få det man trenger i terapi-sammenhenger.
Det er enklere å skrive. Alltid. Noen ganger når jeg er så fylt til randen med gode følelser får jeg slike innfall som er basert på at jeg, på en eller annen måte er nødt til å fortelle hva jeg har inni meg. Til det eller de menneskene det gjelder.

I går var en slik dag. Til tross for at jeg var veldig sliten etter to dager der jeg omtrent hadde vært på farten hele tiden, var jeg overfylt med kjærlighet, ruset på gode følelser og så evinnelig takknemlig for å få være en del av alt sammen- verden, livet, menneskene jeg bryr meg om, saker jeg kjemper for og ting jeg engasjerer meg i osv.

Så jeg skrev en mail. En mail på syv ord som på mange måter sier mer enn tusen andre ord. Noen ganger er det enkle det beste.



ps. jeg fikk svar også. jeg tror hun ble litt glad.

Republisering: Det er ingen fordeler med SF.

21. april 2009 skrev jeg innlegget under og publiserte det i bloggen, og jeg publiserer det en gang til. må dog legge til at svarene på "falskehetene" er skrevet ut fra mitt eget synspunkt, mine opplevelser og erfaringer.

Jeg kjenner at jeg rett og slett blir både oppgitt og matt, når jeg titter innom enkelte blogger. Jeg er fullstendig klar over at man leser det som publiseres på eget ansvar, og man må selv være ansvarlig for det man velger å klikke seg innpå på det O'store World Wide Web. Joda, jeg vet at man selv velger hva man skal motta, hvordan man skal tolke det, og hvis man innerst inne er fullstendig klar over at det man leser ikke er bra for én, burde man virkelig styre unna det.


Over alt i verden finnes det jenter og gutter, for den saks skyld, som er hellig overbevist om at det å leve med en spiseforstyrrelse, virkelig er en livsstil. De har repetert setninger som; "åh, jeg blir nok aldri så dårlig," og "det går an å leve sånn, det tror jeg på" så mange ganger at det til slutt blir en sannhet for dem. Det er en god del av oss matvrakene som har vært der. Titt og ofte dumper jeg innom sider, der spesielt jenter, har publisert en "så kaldt fordelliste", og reaksjonen som oppstår fra min side, er ikke noe annet enn en ren og brutal irritasjon. Selv om jeg vet at de gjør det på eget ansvar, og at det nesten er umulig å få opp øynene deres – såpass at det egentlig er nytteløst å prøve å forklare noe som helst, synes jeg at det er min fulle rett å bli sinna. Rett og slett.


Hvor hensiktsmessig det er å publisere dette innlegget, spesielt med tanken på fortsettelsen av dette skribleriet, vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan dere kommer til å reagere, og jeg aner ikke om det vil gi en helt motsatt effekt, så langt fra det jeg egentlig prøver å formidle. Jeg velger likevel å publisere hele greia, for hvis jeg, på ett eller annet vis, klarer å treffe en søkende sjel som holder på å forville seg inn på stien til helvete, på en såpass måte at vedkommet begynner å reflektere litt over hvor hun/han er på vei, er jeg fornøyd. Da har det i alle fall kommet noe godt ut av det.


Så, here we go:

Denne greia har fått ett eller annet navn, som jeg rett og slett ikke klarer å huske, men det er ikke viktig. Det er ikke det som er relevant. Den består i alle fall av en rekke helt idiotiske punkter, som jeg kjenner at jeg blir KVALM innvendig av å lese. Jeg har, av diverse grunner, bare valgt å trekke ut noen punkter.



falskhet 1: Du kommer til å bli tynn.

Sannhet 1: Ja, sannsynligheten for at du blir tynn er stor. Problemet er bare at du aldri i verden kommer til å bli tynn nok, og for hvert kilo som forsvinner av deg og jo mer usynlig du blir, desto større ser du ut i speilet. Noen innbilder seg at det å være lykkelig, er synonymt med tynnhet – men de tar fullstendig feil. Når du først holder på å forsvinne, vil du aldri klare å oppleve "liksom-gleden". Det er ikke bare det utvendige som blir mindre, det er også det innvendige. Til slutt er det ingenting igjen av det mennesket du en gang var, alle kvalitetene dine, alle interessene du hadde, lysten til å være sammen med mennesker du bryr deg om, forsvinner i takt med deg.



Falskhet 2: Du kommer til å se dødsbra ut uansett hva du har på deg.

Sannhet 2: Bullshit! Når klærne henger og slenger som en søppelsekk, ser du ikke dødsbra ut lengre. Du ser ikke ut som noe som helst, og du drukner i alt stoffet. Til slutt orker du ikke å ordne eller fikse deg lengre på noen måte, for du har verken lyst eller ork til å prøve engang. Alt du gjør er å føle deg grusom og forferdelig.


Falskhet 3: Menn vil synes du er mer attraktiv.

Sannhet 3: Nei, det gjør de ikke. Du ser ut som du har overlevd en sultkatastrofe i et u-land, og mennesker frastøter deg fordi du er så skjør. Menn kommer ikke til å se din vei engang, og om de gjør det, er det bare fordi de synes at du ser direkte skrøpelig ut. Dessuten kommer du til å miste all interessen du noen gang har hatt for det motsatte kjønn, og ting som er fine i livet; som forhold og fysisk kontakt, blir rett og slett umulig. Mennesker kommer til å få store problemer med å ta i deg, i frykt for at du kommer til å knekke sammen.


Falskhet 4: Du kommer til å føle deg mer selvsikker og fornøyd med livet.

Sannhet 4: Ja,ja,ja!!! for all del! Kjempefornøyd. Etter hvert som tiden går, blir du aldri god nok, aldri bra nok, aldri fin nok, og du blir så usikker på deg selv at du ikke vet hvilken fot du skal stå på. Du forsvinner, matmonsteret vokser og gror, før den til slutt overtar hele deg. Livet blir en jammerdal fordi hver dag blir en krig, og til slutt går det så langt at du egentlig bare ønsker å dø. Du slutter å si hva du mener, fordi din egen stemme forsvinner bak elefantstemmens ord, og alt som kommer ut av munnen din blir løgner på løgner, og mumlende, hviskende ord der du prøver å forklare deg selv.


Falskhet 5: Du kommer til å ha fullstendig kontroll over livet ditt, og andre mennesker vil se det.

Sannhet 5: Du kommer ikke til å ha et snev av kontroll. Hvordan kan du ha det, når du ikke har makt over deg selv? Alt andre mennesker kommer til å se, er et forvirret menneske som ikke vet helt hvordan det skal fikse livet.



Falskhet 6: Tykk er en lat, slaskete, grådig og uintelligent person. Tynn er en intelligent og flink person som har kontroll over livet sitt.

Sannhet 6: Hva som er tykk og tynt er forskjellig fra menneske til menneske. Er du radmager, er også hjernecellene dine døde, og det finnes ikke mer intelligens og flinkhet igjen. Farvel fornuft og forstand, hei galskap.



Falskhet 7: Du får mer tid. Bare tenk på all den tiden man bruker på å handle, lage mat, spise og rydde vekk? Du kan gjøre andre, morsommere ting.

Sannhet 7: Du får ikke mer tid. Du kommer til å bruke hvert eneste minutt av hverdagen til å tenke på mat, lese om mat, fokusere på mat, etc. Det kommer til å være det eneste som fyller dagene, timene, ukene dine, og det kommer til å gå ut over alt annet. Ingenting kommer til å bli morsomt lengre; du orker ingenting, ikke være sammen med venner, drive med interesser og hobbyer.


Falskhet 8: Du vil være mindre utsatt for en rekke sykdommer. Hjerteinfarkt, diabetes osv.

Sannhet 8: Akkurat, ja. Mennesker med spiseproblemer har økt risiko for beinskjørhet, hjerteproblemer, ødemer, elektrolyttforstyrrelser, håravfall, hullete tenner, dårlige negler og hud, blåmerker. Det er fantastisk pent. I tillegg blir huden grå, tærne blå og kroppsdeler verker til hver tid.


Falskhet 9: Du kan gå i bikini, og være STOLT!

Sannhet 9: Jeg kan love deg at du ikke kommer til å ta på deg en eneste bikini.

Mest av alt...

...Ønsker jeg at det skal bli vår.

tirsdag

Om å føle seg fantastisk. I to dager.


"Så flott å se deg! Det var nesten utrolig.... I døra står ei jente, ei nydelig jente og hun er glad!"
"Ja, jeg ser vel omtrent ut som...meg..."
"Vi vet at det ikke alltid er enkelt for deg og at dette garantert er vanskelig, men du er flott."

Det er lenge siden jeg har forstått betydningen av ordene. Jeg hører dem ofte, hver dag, spesielt av mamma og pappa som fortvilt prøver å få meg til å forstå hvordan ting egentlig er- spesielt i situasjoner der jeg gråter og snakker veldig stygt og slemt om kroppen min. Om meg. En ting er å høre det av ens egne foreldre- de er liksom nødt til å si noe fint til barnet som ikke har det bra, uavhengig om de mener det eller ikke. Det er noe helt annet å få høre det hos andre mennesker, folk som jeg egentlig kvier meg litt for å treffe fordi det er så lenge siden og fordi kroppen er Annika, nå, for første gang på mange år. Annika- kroppen som jeg aldri har likt.

Fredrikstad var et eventyr. I den forstand man kan kalle det, det. Ut i fra et angstfylt tjueårig kvinnehjerte som har vært og fortsatt er livredd for både det ene og det andre, var det en helt utrolig opplevelse å bryte den vonde sirkelen som i de siste fem månedene har vært basert på å unngå kontakt med omgivelsene i den grad det er mulig uten å melde seg helt ut av samfunnet og hverdagen. Derfor: et eventyr. Unikt. Fantastisk. Herlig. Alle slike gode, fine ord kan egentlig heller ikke beskrive følelsene og opplevelse av mestring, klarhet og pur lykke som jeg har opplevd de siste to dagene.

Årsaken til besøket på Capio har jeg tidligere nevnt: møte i Capios brukerråd. Jeg er "medlem" i dette brukerrådet og det har jeg vært siden oppstarten, høst 2010. Og som jeg også har sagt og skrevet utallige ganger, har jeg også gruet meg noe innmari. Av en grunn: skamfølelse og redsel for hvordan jeg blir oppfattet. Frykt for hvordan mennesker ser på meg, jeg som er den gamle meg igjen, bare med mye mer muskler enn tidligere. En utgave av Annika som ingen på Capio eller venner jeg fikk i løpet av oppholdet der (som jeg fortsatt har kontakt med) har sett. For utenforstående kan det kanskje virke både tåpelig og dumt med tanken på at jeg fortsatt er meg- personligheten har jo ikke forandret seg, men det er altså sånn ståa er. Det er sannheten. Min sannhet er oftest bare reell for meg selv. For det som er fakta, er helt annerledes. I følge mennesker rundt meg er jeg fin. Og flott. Og fantastisk. Nydelig. Selv om jeg sjeldent tror det selv, hurra for både selvforakt og selvhat, har jeg i det minste hatt en ganske okei opplevelse av mitt eget individ de siste 48 timene. Selvskryt? JA. Men gud bevare meg vel- JEG FORTJENER Å SKRYTE AV MEG SELV. Jeg vil ikke påstå at jeg er innbilsk på noen som helst måte. Snarere tvert i mot. Det er lov å si at man føler seg fin. Det er lov!!!!!!!!

I går våknet jeg like før 0400. Flyet mitt gikk 0645 fra Tromsø, og det var selvsagt forsinket pga is og snø og annet tull og tøys. Jeg mistet toget jeg skulle ta til Fredrikstad og måtte vente en time til neste gikk. Det førte til at jeg naturligvis kom for sent til Capio- lunsjen og måtte gjøre entre på Capio helt alene. Men det gikk bra! Jeg døde ikke, jeg fikk ikke panikkanfall og det var ingen som skulte stygt på meg. Snarere tvert i mot. Jeg ble møtt av herlige personal M som tok så godt vare på meg da jeg kom, leppestift- M som jeg pleide å kalle henne, fikk gode klemmer og alt var egentlig bare... fint!? Med andre ord: ingenting å grue seg til!

Jeg fikk til og med noen ord med min gamle behandler E (takk for at du er den du er, takk for at du fortsatt ser meg og takk for at du alltid har gjort det- helt fra dag 7.januar 09), og Heidi, Juni og jeg tok toget til Oslo halv fem. Vi fikk snakket sammen og jeg fikk fortalt om alt det problematiske og vanskelige som har vært og som er, uten å pynte på det eller gjøre det til en evinnelig samtale om vekt og kalorier. Det er fy-fy. Godt å snakke ut med noen som forstår, som vet hva det handler om og som selv både har kjent, følt og tenkt mange av de samme tingene som jeg. Viktig å huske på: DU ER IKKE ALENE. Det er ikke jeg heller.
Fikk litt ekstra tid sammen med Heidi på Oslo City før jeg dro hjem til tante og onkel, og rakk til og med å handle to nye kjoler som jeg også PRØVDE. Uten å gråte på prøverommet eller bli sint eller få en annen lite hensiktsmessig reaksjon. Hurra for meg. Og hurra for flotte mennesker som gir meg gode ord, motivasjon og sånne ting som trengs.

Det var til og med fint hjemme hos tante og onkel også. Vi ble sittende lenge ut over kvelden selv om jeg var fryktelig sliten (hadde jo reist + vært våken i en evighet), snakket om alt og ingenting- takk for at dere tar så godt i mot meg!

Og i dag...
møtte jeg ei flott dame som jeg aldri har truffet før- hun holder på med et spennende prosjekt. Vi satt på kafe i tre timer og snakket for det meste om...meg. Uansett: det var veldig hyggelig.


Langt og kort på samme tid.
Jeg er tilbake i nord.
Det samme er virkeligheten, den har alt slått meg litt i ansiktet, men det gjør ingenting. I to dager har jeg følt meg fantastisk. I to dager har jeg vært høy, ruset på gode følelser og hatt en fantastisk, hverdagslig opplevelse. "Bare" det å leve, bare det å puste inn luft i en annen by og møte mennesker jeg er glade i, har gjort godt. Jeg møter dagene som kommer med godt mot.

Fred.

Igjen: mobilblogging.

Ville bare si at...
I dag da jeg våknet, kjente jeg en ro. En av disse gode følelsene som fyller kroppen fra topp til tå. Fred. I hodet, i sjela, en av disse dagene der jeg våkner uten å tenke noenting. Bare ligger rolig i senga på søskenbarnet mitt sitt rom og smiler for meg selv. Fint.

Jeg øver meg på å si til meg selv at jeg ser fantastisk ut. Gårsdagens opplevelser henger enda igjen. For selv om jeg er rund i kantene, selv om jeg ikke lengre er en størrelse xxs og selv om ingen kan stryke meg over skuldrene og si: "du er så tynn!", er jeg flott. De sier det. Jeg er meg. Og kroppen er en kvinne. Jeg er ei dame. Tjue år.

Takk Heidi. Takk Juni. Takk for at jeg fikk være sammen med dere og luftet alle tankene jeg ikke er så flink til å si. Takk for at dere lytter og for at dere skjønner bedre enn noen andre hvordan det er. Takk eks-behandler E for at du er et helt unikt menneske og for at du fortsatt klemmer meg på samme måte. Og takk, takk Capio.
Jeg elsker dere alle.

mandag

Livstegn fra Oslo og omegn.

Mobilblogging på sengekanten. Bare noen få ord om å gjøre det jeg har gruet meg til lenge og jeg brukte omtrent tre måneder på å bestemme meg for å dra. Billetten ble bestilt så sent som fredag, i et innslag av positivitet og optimisme. Bare det å ha gjort den biten der, lettet hjertet mitt.

Akkurat nå er jeg hjemme hos tante og onkel som bor i nærheten av lillestrøm. Det er fint. Jeg er sliten, men jeg har fred i hjertet og i sjela. Det har vært en bra dag. En vellykket dag.

I morgen skal jeg gjøre noe spennende før jeg reiser hjem.

Det var alt.
Oppdatering kommer når jeg er tilbake på nordnorsk jord.

Kjære demoner.







Kjære 
Mørkets Fyrste, Herr Angst, Elefantstemmen,
tvangstanker og andre mindre koselige demoner, fehoder  og monstre

i mange dager, uker og måneder har dere hengt over hodet mitt, presset skuldrene opp
under ørene og hvisket fine, trivelige ord i øret mitt. dere har kjeftet, smelt og fått meg til å gråte gang på gang. dere har klort og sparket og slått, selv om jeg alt har vært knust og sengeliggende. Hva skjedde med moralen, med etikken og med ordtaket: "du skal ikke sparke en som alt ligger nede?" Enkelte gikk vissnok glipp av den undervisningsbiten i løpet av grunnskolen, en såpass elementær ting som alle burde ha med seg. Etikk og moral er viktig. Det samme er sympati og empati.

uansett.
dere lurer meg kanskje meste parten av tiden og dere holder meg i en jernhånd, et grep som er vanskelig å slippe fri fra. det er ikke uten grunn at jeg har gjemt meg bort, avlyst avtaler og har store problemer med å ta beslutninger, møte mennesker jeg ikke har sett på lenge og så videre. 

"takk" for at dere alltid forteller meg hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan, takk for at jeg aldri er god nok eller flink nok eller pen nok eller bra nok. Takk for at dere har ruinert mange dager, og tusen tusen hjertelig takk for at dere kom inn i livet mitt og gjorde plass til dere- helt på egenhånd og uten min tillatelse. TAKK SKAL DERE FAEN MEG HA.
unnskyld språket.

men. i dag har jeg styringa. om jeg gruer meg? Å ja. Og det er deres feil.
men det spiller ingen rolle. for jeg reiser, jeg reiser selv om jeg innbiller meg at det ikke er plass til meg på flyet, jeg reiser selv om dere sitter på skuldrene mine og klemmer denne hånden rundt halsen. Jeg reiser til Oslo, jeg reiser til Fredrikstad og jeg drar til Capio, til huset med det rare i.

Jeg har ikke bestilt billett til dere. 

Ha det fint.
Ha et bra liv.
Måtte vi aldri sees igjen!



 
søndag

Sometimes A Prayer Will Do




i morgen reiser jeg.

Tanker fra tiden som var vol 11.

8.februar 2007


Fra en samtale i går. Jeg husker ikke alt ordrett selvfølgelig, så noe er nok litt forandret på, men den var likevel noe som lignet på dette.

Annika: Jeg er ikke redd for noe.

Behandler: Du er ikke redd for noe?

Annika: Nei. Altså, selvfølgelig er jeg redd for noe.
              Alle mennesker er jo redd av og til. Det finnes
              ingen som aldri, aldri noensinne frykter noe.

Behandler: Nei, det er sant. Det er helt naturlig for et menneske å frykte noe.

Annika: Ja. Jeg vet det. Men jeg er ikke redd for "slike" ting lengre. Sånn. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har aldri vært redd for å dø. Men jeg vil egentlig ikke dø. Det er ingen sekstenåringer som virkelig vil dø.
Ikke sant, man kan si det så mange ganger en vil, men innterst inne - vil en jo ikke dø. En person som er like gammel som meg har jo egentlig mye igjen av livet. Så mye at det bare ville vært unaturlig og ikke lure på hva man kom til å gå glipp av.

Behandler: Ja, det er sant. Mer?

Annika: Nei... Ikke sant, for mange er døden det verste som kunne skjedd. Det er det ikke for meg. Jeg vil ikke dø, men jeg frykter ikke døden, som for mange ville vært en naturlig frykt. Vet ikke hvorfor, jeg vil jo ikke dø - men ofte tenker jeg at det kanskje ville vært greit. Jeg mener. Jeg vet jo ikke om jeg får til livet.
 
Behandler: Hva tror du er verst da, døden eller livet?

Annika: Livet, selvfølgelig. Det tror jeg egentlig de fleste som har levd litt, kan si. I det minste mennesker som har tenkt over hva livet og døden egentlig er. Selvfølgelig er det jo fortsatt mange som vil være redd for døden etter en slik konklusjon, men mennesker som meg - jeg vet at det er mange der ute, tenker at livet er verst. Ikke fordi det nødvendigvis blir forferdelig, men fordi det er den tyngste måten å møte døden på. Jeg snakker rundt meg selv, men. Ja. Vi går jo alle mot døden, ikke sant. Veien som heter livet er den lengste, og den tyngste. Det er den de fleste går. Det er den som skaper nye liv som andre mennesker skal leve. Det er den veien som krever mest arbeid. Døden er så mye enklere. Du velger den - og møter den. Da slipper du alle rundtturene som livet krever.

Behandler: Og da mener du at det ville vært lettere for de fleste å velge døden?

Annika: Selvfølgelig.

Behandler: Hvorfor tror du at så mange mennesker velger å fortsette livet?

Annika: Det er vel egentlig ganske enkelt å forstå. Mange mennesker har aldri vært i den situasjonen at hodet deres kun kverner seg om liv eller død, og mange vil heller aldri komme i den. De fleste mennesker skaper seg tanker om livet og døden, men det er kun noen mennesker som blir svært opphengt i tankene rundt det hele. Og da mener jeg opphengt nesten som i besatt. Slike mennesker blir ofte ensomme siden tankene om dette ofte opptar det meste. Mennesker som aldri har vært, om jeg skal si - besatt av tankene på livet og døden, vil aldri trenge å forholde seg til om de skal fortsette å leve, eller om de skal dø.

Behandler: Men det forklarer jo likevel ikke..?

Annika: Hvorfor så mange vil fortsette? Nei. Men det forklarer litt.
De få menneskene, altså; på verdensbasis blir de ganske få, som kverner med disse to store tingene vil til syvende og sist velge livet. Mange velger å kjempe til de dør, også opplever de at livet har mer å by på enn døden. Og det er jo ikke så rart.

Behandler: Hvorfor synes du ikke det?

Annika: Du lever nå, også er du død i all evighet. Livet er mye mer fantastisk enn døden, for døden er for alle lik. Det finnes bare en død men det finnes mange forskjellige liv.

Behandler: Jeg liker at du forklarer deg så nøyaktig.

Annika: Forklarer jeg ikke, skjønner du jo ikke hva jeg mener.

Behandler: Nei, det er sant. Men.. for å gå tilbake til noe du nevnte tidligere; du er ikke redd for noen "slike" ting, sa du.

Annika: Ja?

Behandler: Kan du forklare hvilke ting som går under "slike"?

Annika: Ja. Altså... De fleste mennesker frykter ting når det gjelder det psykiske. For eksempel, ei venninne av meg sier at de tre tingene hun frykter mest, er;

1. En syretrip som varer for alltid.
2. Å få en bipolar lidelse. (Det som før het manisk- depressiv).
3. Å få sosial angst.

Men jeg kan ikke frykte slike ting lengre. Skjønner du? Hva er det å frykte? Mange mennesker synes psykiske lidelser er skremmende. Jeg gjør ikke det lengre. Jeg har jo ingen grunn til å frykte mani - når jeg selv blir utsatt for hypomani. Angst har jeg hatt, så jeg frykter ikke det heller. Selvfølgelig; i den forstand at man ikke kan frykte slik. Man må jo være temmelig idiot i hodet om man aldri er redd for slike ting. Redd er jeg jo, men jeg frykter det ikke.

Behandler: Nei. Du har vel ingen grunn til å frykte mani, det er sant. Og dessuten tror jeg du trenger deler av kreativiteten du får av hypomanien for å holde deg fast.

Annika: Holde meg fast i hva da?

Behandler: I deg selv.

Annika: Hm?

Behandler: Ja. Jeg tror du er redd for å åpne deg selv litt, og gi litt slipp.

Annika: Gi slipp? På hva da?

Behandler: På frykten.

Annika: På frykten for da?

Behandler: Annika, vet du hva jeg tenker?

Annika: Nei, hvordan i alle dager skal jeg vite det? Jeg er jo ikke deg.

Behandler: Nei det er sant.

Annika:Så hva tenker du da?!?

Behandler: Jeg tenker at du ikke er redd for døden. Men..

Annika: Herregud. Det er jo det jeg sier!

Behandler: Ja. Men jeg tenker at du er litt redd for livet.
fredag

Jeg gjorde det.

jøss.
 jeg gjorde det. 
for en liten stund siden. bestilte flybillett til oslo på mandag. det vil si...
at jeg reiser. jeg reiser til fredrikstad. jeg kommer til å delta på brukerrådmøte nummer 3.


så...  hurra, da. hurra for meg. hurra for at jeg trosser den endeløse frykten og angsten som river i brystet
mitt og som strengt tatt ikke har noe med capio å gjøre. alt er her hos meg, inni hodet og inni hjertet. 
men jeg reiser. jeg gjør det.

og jeg er nesten litt stolt over meg selv.
torsdag

Ferdig.


fem uker. totalt 35.5 timer pr uke. 4 fraværsdager.
absolutt bedre enn forventet, spesielt med tanken på tingenes tilstand.
praksisperiode nummer 2 er fullført og det er mars, det er mars! jeg har kommet lengre på skoleåret enn jeg hadde forventet, og selv om jeg gang på gang har hatt lyst til å avslutte, er jeg uansett lengre målet enn tidligere.  Jeg er på vei. I alle fall på en måte. Tre måneder til og jeg går forhåpentligvis ut av Breivang med et vitnemål i hånden, i tillegg til en eller flere eksamener som jeg har bestått. Krysser fingrene.



Tanker fra tiden som var vol 10.

 5.februar 2007

På utsiden ser jeg en robot. Denne roboten er satt sammen av tusen deler, som selvfølgelig ikke vises på utsiden. Den er passe høy, passe snill og ser passe normal ut. Denne roboten vandrer langs gater, og veier, gjennom byer - for det er det den er satt til å gjøre. Gå. For så og se hvor den vil havne. Den har egentlig ingen mål, roboter har jo gjerne ikke det,og den jobber hardt for å finne nye veier den kan følge. Men terrenget er forferdelig ujevnt, og det er vanskelig å velge veiene som går oppover.

På innsiden ser jeg organer, selvfølgelig, slike som skal få denne roboten til å fungere. Ledninger som går på kryss og tvers gjennom hele systemet. Noen er ødelagte, noen er plassert på feile steder og de fleste av dem henger såvidt fast, reparert med teip for å få systemet til å fungere. (Jada, jeg vet at det ikke skrives slik, men jeg orker ikke å bruke energi på og konsentrere meg om å skrive alle ordene rett). Slike roboter har jo sjeldent lang levetid, de fungerer til systemet kortslutter og batteriene går ut. Innsiden av denne roboten er ødelagt. Det ser ut som om noen har teipet og teipet, festet ledninger og organer i et desperat forsøk på at denne roboten ikke skal gå ut av funksjon.

Denne roboten frykter stillheten, og gjør det meste for at den skal forsvinne. Når stillheten kommer, hender det som regel at ledningene faller litt mer fra hverandre. Så. Roboten sitter ofte i senga si med alle lysene av, roboter som denne føler seg naken i lyset, og liker å gjemme seg bort i mørke kroker. Også setter den som regel på flere forskjellige typer musikk. Akkurat nå kjører roboten Enslaved på et volum som vil gjøre slik at vesnene som skapte denne metallboksen, kommer til å ta sikringen slik at stillheten igjen kan fylle huset. Og Placebo står på, så høyt som overhodet mulig på datamaskinen. Det blir aldri høyt nok.

Jeg ser ofte denne roboten. Jeg ser den når den står opp på morningen, jeg ser den når den står på badet, jeg ser den når den står naken framfor speilet, jeg ser den når den ligger på gulvet, jeg ser den når den gråter, jeg ser den når den går til mennesker som skal reparere ødelagte ledninger, jeg ser den når den er sammen med venner, jeg ser den når den prøver å passe inn, jeg ser den når den gjør et forsøk på å forsvinne, jeg ser den når den rømmer, jeg ser den - jeg ser den - jeg ser den. Og den vet det ikke. Jeg ser den så ofte, og så mye - og den vet ikke at jeg får vondt inne i meg av å se på den. Jeg får vondt av å se på måten denne roboten går gjennom terrenget på, jeg får vondt i meg av å se på hvor mye tid som blir kastet bort på og bare late som om. Late som.

Jeg er der hele tiden sammen med den, og den vet det ikke. Jeg er der når sola står opp, jeg er der når sola går ned. Jeg er der når angsten kommer, jeg er der når frykten for angsten er der. Jeg er der når hypomaniene kommer og skaper kreativitet fra helvete, jeg ser hva den gjør med roboten, jeg får kjenne på energien, men også på alt det negative som omgivelsene dens får kjenne. Jeg er der når ledningene til roboten faller mer fra hverandre, når den stuper, og når stupet går mot døden. Jeg er der når regnet kommer, når roboten putter i seg strøm for å få hjulene til og gå rundt. Jeg er der når den blir sliten av og hele tiden måtte kjempe. Jeg er der - jeg er der - jeg er der.

Og det forundrer meg gang, på gang, på gang hvordan disse ledningene, og denne strømmen fortsatt kan være i så god stand at roboten kan fortsette. Jeg ser at roboten lider, jeg ser at den helst vil forsvinne - men jeg ser også frykten for å skade alt den elsker. For jeg er sikker på at ødelagte roboter kan elske. Kanskje ikke like fullverdig som det et menneske kan, men den kan elske på sin egen, lille ødelagte måte.

Ofte står jeg ved siden av denne roboten, jeg ser at den fryser - og jeg får vondt fordi jeg ikke kan gjøre noe med det. Jeg kan ikke gi den en klem, eller varme fra min egen kropp - den vil ikke motta, og jeg skjønner den godt. Men jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe den, og håpet var engang, at vi kanskje kunne gå sammen hånd i hånd til slutt. Men roboten falt, og ble hengt på korset i enden av Golgata.

Jeg ser roboten. Den er ved siden av meg nå, og jeg kan kjenne at den lider. Jeg ser tårene dens, og jeg ser hvor trett den er. Jeg kan høre tankene, jeg kan høre hjerteslagene, og jeg kan høre den intense ønsket om å være annerledes. Roboten min har det vondt, og jeg kan ikke hjelpe den. 

Snart kommer den til å legge seg. Gjøre et forsøk på å sovne. Tiden går når den sover, og roboten trenger ikke å være en del av tiden. Roboten kan slappe av, kan gjøre et forsøk på å puste, og på å glemme. I det minste for en stund. Jeg vet at den tenker at det ikke er verdt det, for alt blir likedan når den våkner igjen.
Roboten min er trett av livet. Og helst vil den røske ut ledningene sine selv, men den vet at den ikke kan. Jeg kan kjenne hatet dens mot den selv hele tiden, og jeg er redd for hva den kan gjøre - den er sterk nok. Jeg prøver å vise den kjærlighet. Jeg prøver å være snill med den store deler av tiden. 

Jeg er usikker på om noen vil forstå hvor hardt jeg prøver å elske den, Roboten min. Spesielt siden jeg har problemer med å vise det når jeg er sammen med andre mennesker.

I know you.



Fortid, tanker tusen ganger tenkt. Sår og vond, men allikevel noe.
onsdag

Redsel.

"Velkommen mandag.
husk at det hjelper å gå inn i løvens hule"

-klok capio behandler

Som sagt: i går skulle jeg ringe behandleren jeg hadde på Capio. Av to grunner: jeg trenger de brevene som hun skrev til nav for to år siden, da det for første gang ble søkt om arbeidsavklaringspenger- behandleren jeg har nå skal få dem, slik at han kanskje kan snekre sammen en ny søknad til nav hvis jeg nok en gang får avslag på saken som har hatt seks måneders behandlingstid. Den andre grunnen er rett og slett fordi jeg gruer meg så mye til mandag at jeg ikke vet om jeg er i stand til å reise. Problemet er ikke Capio eller hva jeg kommer til å møte når jeg kommer dit (hvis jeg drar), for Capio er det samme trygge stedet som det alltid har vært, de som jobber der er de samme og de tar meg for det jeg er, uansett hvordan det er med meg. De bryr seg. 
Problemet er meg og alle disse tankene mine. Jeg er garantert ikke den eneste som er bekymret for hvordan mennesker skal se på meg- redd for hva de kommer til å tenke, redd for ditt og redd for datt. 
I over en måned har jeg gruet meg. De siste nettene har jeg grått litt, fordi jeg er så redd. Livredd. 

Jeg ringte aldri i går. Men jeg gjorde det i dag. Etter noen episoder med one tree hill, sesong 5, trykte jeg inn nummeret jeg ringte ganske mange ganger i 2009, og hadde hjertet i halsen. Bokstavelig talt. Det er enkelt å ringe når det er praktiske ting man skal be om, men når det også gjelder noe helt annet, er det fryktelig vanskelig. 

"hei, det er annika..."
"Hei Annika! Hvordan har du det?"
"nei, det er litt sånn på halv åtte... men jeg ringer egentlig bare fordi... jeg trenger de brevene som ble sendt til nav for lenge siden. ligger de i journalen min kanskje? Er det mulig at du kan sende dem til meg?"

De andre ordene ble ikke sagt. Jeg fikk aldri fortalt hvor mye jeg gruet meg og at jeg er usikker på om jeg klarer å håndtere hele reisen, møtet, besøket, lunsjen, samtalene, klemmene, menneskene og alt som hører med. Jeg er så usikker på meg selv og skremt. Så, jeg sendte en mail. Det er enklere å skrive enn å snakke. Det er enklere å skrible noen mer eller mindre ok setninger enn å gråte i et telefonrør, bare for å få noen til å overbevise deg om at det er okei å dra. For det er jo egentlig det jeg vil. At noen skal overbevise meg. At noen som ikke er mamma eller pappa skal sparke meg litt i baken og fortelle meg at det er okei, det er bra som det er, vi vil ha deg her. Bekreftelse på at mine verste mareritt aldri kommer til å bli virkelig. 

utdrag fra mail:

"Jeg er sint, jeg er redd, jeg er tretten, fjorten år igjen og er tilbake til utgangspunktet, tilbake til der hvor alt begynte. På mange måter trodde jeg at jeg var ferdig- de depressive episodene hadde blitt enklere, kognitiv terapi i ganske lang tid hadde hjulpet meg med å håndtere det og jeg trodde, jeg trodde virkelig at jeg var ferdig. Var sikker på at jeg aldri igjen kom til å tenke eller handle som jeg gjorde da jeg var i begynnelsen av tenårene. Jeg har fått et kraftig tilbakefall.

Men det går, det er ikke det. Jeg er en kriger.
Jeg vet at pappa ringte deg for noen uker siden. Og han sier hele tiden ting som "du skal dra til fredrikstad, de blir ikke å bry seg om hvordan du ser ut." Han  har rett, jeg vet det. Jeg vet at ingen andre enn meg bryr seg hvordan jeg ser ut. For, akkurat nå, ser jeg ut som meg, som jeg så ut før jeg fikk en alvorlig spiseforstyrrelse, sånn som jeg var for mange mange år siden, og det er så vannvittig vanskelig å håndtere." 

Vanskelig? Ja. Vanskeligste i hele verden. Spesielt når jeg ikke klarer å snakke om det og har vanskeligheter med å akseptere det. Er jeg bare feig? Er jeg tåpelig? Er jeg latterlig som har lyst til å gjemme meg bort fordi alt samen har skjedd så raskt? 
Jeg vet ikke.

Jeg er bare redd. For alt.






Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive