fredag

April: månedsoppsummering.

siden jeg reiser en liten snartur bort i ettermiddag/kveld og resten av helga kommer til å gå til russedåp og lesing til prøveeksamen, kan jeg like godt publisere en månedsoppsummering i dag. 


Annika
humør: superbra! jeg har det ordentlig, ordentlig bra. det har vært et par dager med tomhetsfølelse, men ingen voldsomme besøk av Mørkets Fyrste. Jeg er så fornøyd. 

selvfølelse: jeg har det veldig okei med meg selv akkurat nå.

sosialt: i april har jeg tilbrakt ganske mye tid sammen med klassekamerater, venner og sånn. det er veldig fint. 

skole: april = fullført. to måneder igjen før sommerferien! skolen går egentlig veldig greit. 

trening: same old, same old. Litt lite trening, men spinning står alltid på timeplanen hver eneste uke.





Favoritter/ Nye ting
på tv: jeg vet ikke? det samme gamle, sikkert. One tree hill og Ghost Whisperer. 


film: "Vann til Elefantene" er en soleklar favoritt i april! superfin film. Og, så klart "A beautiful mind"


musikk: Josh Groban, Yiruma og gamle Nightwish. 


lesestoff: skolebøker, aviser og blogglesing. 


nye innkjøp: litt nye klær, og ny kjole til lillesøsters konfirmasjon!




Hendelser
- superfint og superflott og rosenrødt
- flyvende sommerfugler i magen
- påskeferie




Mai
- russetid
- lillesøsters konfirmasjon
- prøveeksamen
- eksamenstid
- si opp leilighet











onsdag

Noen ord, bare.

Påskeferien er over for denne gang- jeg har tilbrakt den hjemme hos mamma og pappa og nå er jeg tilbake hos meg selv. Skolestart, siste innspurt, eksamenstider, russetid og alt annet som hører med når det nærmer seg slutten på et skoleår som jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å fullføre. Jeg kommer til å fullføre og jeg er et skritt nærmere det å bli ferdig med videregående.
Egentlig er jeg litt sliten. Lykkelig, men kaoset i topplokket har begynt å rase litt igjen, og det minner meg på at jeg fortsatt har en vei å gå. Kapslene jeg svelger legger et lite lokk over symptomene, men det betyr ikke automatisk at de har forsvunnet.

Men jeg har det bra, altså. Fortsatt.
søndag

Alive.


Noe jeg ikke savner.

ungdomspsykiatrisk avdeling 2008

Jeg husker alt. Noen av minnene har bleknet, men det er alltid noe i fortiden som dukker opp. Ofte spiller hendelsene filmer inne i hodet mitt- surrer og går på autopilot og jeg kan ikke forhindre eller stoppe det. Den siste tiden, etter at krisefasen har sluppet taket, har det blitt enklere å forene seg med nåtiden. Med nået, tiden som er og legge det som har vært i ei egen skuffe i kjelleren. Fortiden vil alltid være der, men jeg trenger ikke å la den ta over livet mitt. Det som har vært, har vært. Det kan ikke skade meg mer enn det allerede har gjort.


"Jeg føler meg død. Død når jeg er ute sammen med folk; alt jeg tenker på er hvor lang kvelden kommer til å bli, hvor meningsløs alt kommer til å virke, hvor forferdelig sakte tiden kommer til å gå. Jeg tenker og tenker hele tiden, og tankene hjemsøker meg når jeg sover. Jeg har grusomme mareritt om ting jeg ikke engang tør forklare, fordi det er så latterlig og idiotisk. Mareritt om meg selv og tall og vekt, og bildet i speilet som hyler og gråter mot meg. Gråt. Jeg klarer ikke en gang å gråte!
Jeg ser rundt meg, og jeg ser ingenting. Uansett hvor jeg flytter på meg, uansett hva jeg gjør, uansett hvor jeg befinner meg og hva jeg prøver å fylle tiden min med – blir jeg innhentet av syke irriterende tanker som ikke lar meg være i fred. Hvordan ble jeg slik? Hva skjedde? Hvor ble hjernecellene mine av?"
I veldig mange år var det vanskelig å være meg. I mange år var tomheten alt og ingentinget altoppslukende. Jeg forsvant da jeg var tretten, ble borte i tankekaos og krympet til en minimalistisk utgave av den jenta jeg var som barn. Billedlig talt. Og etter hvert også bokstavelig talt. Jeg brydde meg og brydde meg ikke. I min virkelighet som var så avskåren fra realiteten som det gikk an å bli uten å være psykotisk eller lignende, var ingenting godt nok. "Flink," var mitt varemerke selv om jeg ikke ønsket det selv, men det var greit, for så lenge jeg var flink, ja da var jeg i alle fall noe.
Etter en stund var ikke flinkheten nok til å tilfredsstille meg. Jeg hatet flinkheten, hatet beundrende ord og oppmuntring fra lærere. Hatet å være ditten og datten, mislikte alt og samtidig var jeg dratt fra hverandre i den uendelige kampen med å være god nok og det å ikke kunne fordra å være nettopp det. Når ingenting ga mening, kom spiseforstyrrelsen. Den fikk samme funksjon som flinkheten. Jeg målte min verdi i tall og størrelse, og tynn ble det nye. Så lenge jeg var tynn, da var jeg i alle fall noe. Tynn og flink. Da jeg ikke lengre mestret noen ting, ikke skolen engang, hadde jeg i det minste noe annet. Men jeg ble mislykket der også. Spiseforstyrrelsen hylte og skrek, kalte meg det styggeste av det stygge, de verste ordene man kan høre og jeg hadde min egen personlige mobber levende sammen med meg på heltid. Jeg ble aldri tynn nok. Og når man ikke er tynn nok i en spiseforstyrret tilværelse, nei, da er man jaggu meg mislykket også. Det var slik jeg tenkte. 
”God morgen,” sier jeg til speilbildet og prøver å smile. Jenta som møter meg sier ingenting tilbake, bare stirrer bittert på meg med maskaraflekker under øynene, utstikkende blodårer på hendene og slapp hud på magen der det en gang i fortiden pleide å være underhudsfett. Hun stirrer på meg, og jeg kan se skjelvingene i kroppen hennes. ”Faen ta deg, kle på meg. Jeg fryser, ser du ikke det?”
Klart jeg ser det. Klart jeg kjenner det, men likevel ønsker jeg å prøve meg på et smil. Smilet kommer aldri fram og hun smiler ikke tilbake. Ikke i det hele og det store.
Jeg er nevrotisk. Kroppen min skjelver, noe rart har skjedd med hodet mitt, og jeg vil ikke noe annet enn å ligge stille, ubevegelig, mens tiden går."
Verden var et utrygt sted. Mennesker og relasjoner skremte meg. Likevel var det ingenting som gjorde meg så redd som mine egne tanker og følelser, mitt eget indre liv og det som hørte med. Det var verst av alt. Og jeg kunne ikke unnslippe, kunne ikke komme unna. Å holde seg våken om nettene var en straff som måtte til, koste hva det koste vil. Planlegging av dager til punkt og prikke, nye dietter, nye måter og forandre tilværelsen på. Måtte bli slik, måtte gjøre sånn og da, da kanskje ville det gå. DA ville det i alle fall bli bra.
Det gjorde ikke det. For vekta bestemte hvordan jeg hadde det. 100 g opp var en dødsdom. Hver dag måtte være litt mindre enn den forrige. Kontrollen måtte være der, ellers var det ingenting igjen. Elefantstemmen hamret og slo meg til blods, og Mørkets Fyrste var heller ikke nådig. Selv om Mørkets Fyrste kom aller først, går de to demonene som hånd i hanske. Men en Elefantstemme på innsiden, infiltrert i hele systemet, er det umulig å slippe unna Mørkets Fyrste. Men det tenkte ikke jeg på. Tut og kjør, dagen lang. Og når det ble for mye, når jeg var sikker på at dette, dette eplet, det kom til å være enden på min tilværelse, måtte det ut igjen. Forbrenne, skade, bort, bort. 
"Jeg savner å være et menneske. Noen. Levende. Jeg klarer ikke huske da jeg sist var LEVENDE med min definisjon av ordet, men en gang for lenge siden var ting tross alt litt bedre enn det de er nå. Fysikken min har falt helt til grunne, og fysikk er viktig. Det er bare synd at jeg har sluttet å bry meg så mye om det."
Innimellom lengtet jeg. Jeg visste ikke etter hva, for jeg kjente ingenting annet enn det vonde og vanskelige som rev meg i stykker innvendig. Men jeg visste at verden måtte være annerledes, det måtte være noe annet og bedre- for hvordan kunne så mange andre mennesker gå rundt og se ut som om alt var tilsynelatende i skjønneste orden? Hvordan gikk det an, når jeg løp rundt med hele vekten av verdens tragedier hengende over mine skuldre, og en smerte som ikke forsvant uansett hva jeg tok meg til? Jeg trodde ikke at jeg kunne. For jeg var dødsdømt. Jeg var en slik fallen engel, en som ikke hørte hjemme, en som ikke var tilegnet plass på jorden, en som ikke kunne fortsette, en som måtte være slik. Et individ som var nødt til å klamre seg fast i tilværelsen med destruktive overlevelsesmekanismer. Det var min straff. Min straff for å være slikt et usselt udyr som egentlig helst aldri skulle sett dagens lys.
desember 07
Heldigvis forandrer ting seg. Ingen sa noensinne at det kom til å være enkelt, bare at det er verdt det. Å jobbe med seg selv, å arbeide med et ødelagt tankemønster har endret livet mitt. Om jeg savner tiden som har vært? Nei. Av og til kjenner jeg en lengsel etter (u)kontrollen, men å lese mine egne ord og det å se bilder av meg selv fra tiden før Capio er en vekker. Jeg vil ikke tilbake dit. Livet mitt er verdifullt. Jeg ser på meg selv som en nyfødt baby, i puberteten for tredje gang, og jeg ville ikke byttet bort det jeg har nå for alt i verden. Jeg vet at det går an. Og det er vel strengt tatt derfor jeg fortsetter å skrive. Fordi jeg ønsker å skape håp hos noen som har det likedan som det jeg har hatt det. Ofte blir det kanskje mye av det samme, ofte blir ordene mine klisjeer om livet og herligheten, men det er sånn det er. Livet er ikke bare fantastisk og det er alltid oppturer og nedturer- det er en del av tilværelsen. Men det trenger ikke å være slik som jeg har hatt det. Hverdagens nedturer, de vanlige, de som folk flest må gjennom er naturlig. Og de kan man leve seg gjennom. 

Frykten for å gi slipp på sykdommen er egentlig en bagatell i forhold til den frykten jeg har for alt jeg vil gå glipp av hvis jeg ikke gir slipp. For det er mye. Blant annet rosa skyer og ordentlige sommerfugler i magen. Noen fortalte meg forresten at det, i tillegg til mat som er den viktigste medisin, var en av de beste kurene til en spiseforstyrrelse. Jeg tror jammen meg den personen har rett.





lørdag

Kjære demoner.

30 veldig spennende fakta. Om meg, så klart.

1. Jeg er født i Oslo, 20.oktober 1990. Da besto familien min av mamma, pappa og meg.

2. Jeg er eldst, men ikke førstefødt. Min storebror døde inni mammas mage.

3. Broren min heter Peter. Han er født 20.mai 1992. Det er omtrent 1 1/2 år mellom oss. Da vi var små kranglet vi hele tiden. Mamma måtte stå i gangen på morgenen før vi skulle på skolen for å sjekke at vi ikke fløy i tottene på hverandre.

4. Mye omtalte lillesøster heter Sandra. Hun er seks år yngre (15 år) og vi er gode venner. Hun er veldig viktig for meg. Jeg elsker henne.

5.  Jeg har alltid vært en pratmaker. Altså: glad i å snakke. Mamma og pappa sier at jeg snakket rent da jeg var ett år gammel.

6. Jeg fikk mitt første kjæledyr i bursdagsgave da jeg fylte ni år. Det var en svart dvergkanin med hengeører og jeg kalte ham Ray. Han var død en dag jeg kom hjem fra skolen to år senere og jeg var fryktelig lei meg. Senere fikk jeg en ny brun kanin som jeg kalte Ramby. Dessverre gikk jeg lei av å skifte på buret og mate dyret, så søskenbarnet mitt som da var fem år fikk ham.

7. Jeg har alltid hatt ambisjoner. Da jeg var liten (type seks år, kanskje) drømte jeg om å bli president i USA, jeg ville ha verdens nøkkel, være litt sånn som Jesus (et bra menneske som gjorde alt for andre), jeg ville bli lærer (prøvde å lære opp lillesøster som enda ikke var begynt på skolen), veterinær, forfatter og psykolog.

8. Jeg var livredd for å bli voksen i mange år. Å skulle bli tjue var noe som skremte meg veldig. Frykten slapp taket da jeg rundet 19.

9. I mange år var jeg redd voksne mennesker, rett og slett fordi jeg ikke stolte på dem. Det første voksne mennesket jeg åpnet meg til, var klassekontakten jeg hadde på ungdomsskolen.

10. Jeg bestemte meg for å være avholdsmenneske resten av livet da jeg var liten. Årsak: jeg ville alltid være klar i hodet. Men så fylte jeg femten år og ville rømme fra meg selv. Likevel var jeg ikke full før jeg hadde begynt på videregående. Og: jeg drikker sjeldent.

11. Som barn var jeg livredd dørene på butikken. Når Inger og jeg gikk til Rema sammen for å kjøpe godteri eller potetgull, måtte hun alltid gå inn døren først. Jeg trodde nemlig at dørene kom til å gå igjen i det jeg gikk gjennom.

12. Jeg farget håret mitt første gang da jeg var tolv år. Siden den gang har jeg variert hårfarger endel. Blond, mørk blond, brun, sort, rødsort, blåsort. Jeg er egentlig blond, altså. bare ikke så lys i håret som jeg er nå.

13. Jeg ble født med sort hår og blå øyne.

14. Øynene mine har en veldig merkelig farge. De er grønn, gul, brun og varier etter humøret.

15. Jeg snakker til Caro, familiens hund, med babyspråk. Og sier hele tiden at jeg elsker ham. I tillegg har han en rekke kallenavn: sutretruse, trulte og bolla. blant annet. som regel heter han snuskelusk, pjuskelusk, snuskeluskedusk og slike ting. han blir ni år til sommeren, men er fortsatt babyen min.

16. I perioder kan jeg være hyperaktiv. uvisst om det er sykdom eller ikke. da danser jeg rundt som en tulling, gjør veldig mange rare ting og er det vi i familien liker å kalle "høy." det var verre da jeg var barn.

17. Jeg har blitt utredet for ADHD. Men, det har jeg ikke.

18. Jeg er veldig lik pappa. I personligheten, altså. Ganske intens, veldig aktive, liker å styre, pjatter og hva det enn måtte være. Jeg ligner mamma i kroppen. Og høyden.

19. Jeg er lavest i familien min. Vet ikke om spiseforstyrrelsen er årsaken til det, men jeg er uansett 160 cm. Lillesøster er i alle fall fem cm lengre og det samme er mamma.

20. Føttene mine stoppet å vokse da jeg gikk i 6.klasse. Jeg bruker str.37 i sko, avhengig av skotype så klart.

21. Jeg har ingen bukser lengre. Jeg vokste ut av alle mine i barnestørrelser for en stund siden, så nå går det bare i kjoler og skjørt og sånn.

22. Jeg blir sjeldent forelsket.

23. Jeg hadde en sort periode fra slutten av niende til jeg var omtrent atten år. På den tiden var jeg "veldig" mørk og veeeldig annerledes, og jeg kunne bare gå i sorte klær. helst. jeg var veldig nøye på musikkvalget og skaffet meg informasjon om ting slik at jeg kunne virke mer intelligent enn det jeg egentlig var.

24.  Jeg krangler ikke, jeg diskuterer (med venner). Inger og jeg har for eksempel vært venner i ca femten år, og vi har hatt to store uenigheter som jeg kan komme på.

25. Jeg elsker søte ting. Spesielt babyer og baby-dyr.

26. I en periode trodde jeg at alt som var galt med verden, var min feil.

27. Jeg velger venner med omhu. Og jeg prøver å ha mennesker som jobber seg fremover i stedet for nedover i omgangskretsen min.

28. Jeg setter pris på når noen lytter til det jeg har å si. Derfor... liker jeg veldig godt å prate med for eksempel rådgivere eller miljøarbeidere, eller lærere som har noe mellom ørene.

29. Jeg er nyfødt. Jeg ser alt med helt andre øyne nå, enn det jeg gjorde for seks år siden. Heldigvis.

30. Et smil fra et fremmed menneske kan gjøre meg glad en hel dag.

10 år.

dag 2: hvor vil du være om ti år?

ja, Annika, hvor vil du være om ti år? hva ønsker du å ha oppnådd? hvor er du på vei, og hvor går veien videre? er du lykkelig? 

for meg er ti år lang tid.
veldig lang tid. 
det er nesten like lenge som jeg har vært psykisk syk. de årene har vært de verste, vondeste og mest erfaringsinnbringende årene i løpet av mitt tjueårige liv. det er slitsomt å kjempe mot en sykdom som ingen andre enn meg ser eller kjenner (bortsett fra anoreksien, den kan være svært synlig), og selv om jeg ofte- spesielt når det stormer som verst, skulle vært foruten, har jeg på sett og vis slått meg til ro med at det kanskje var den veien jeg måtte gå. måtte. for at jeg skulle bli meg.  

for fem, fire og tre år siden hadde jeg ingen framtid. noe av det er beskrevet i innlegget "jeg følte at ingen trodde på meg", men ordene fra nåtiden kan heller ikke beskrive eller fortelle hvordan jeg hadde det med meg selv da. selv om jeg alltid vil huske mye, vil enkelte erindringer forsvinne. noenting velger jeg selv å begrave; hatet og kaoset er ikke ting jeg ønsker å bære med meg videre. ingen fremtid. dystert, sier du? det er akkurat slik det var. dystert.
jeg så også for meg at jeg kom til å være tretti år, ende opp i rullestol på somatisk avdeling med slange i nesa. sonde. til tross for at sykdommen var grodd fast i kroppen, var det ikke det livet jeg ønsket meg. jeg har alltid hatt ambisjoner og ønsker, men når Mørkets Fyrste, Herr Angst og Elefantstemmen tar overhånd, er det lett å glemme. Det var først på Capio at jeg forsto at jeg også hadde muligheter. først og fremst til å bli frisk, men også til å leve det livet jeg selv måtte ønske. 

hva ønsker jeg?
hva trenger jeg?
hva vil jeg?
store spørsmål som har blitt enklere å svare på nå som ambivalensen har sluppet taket. før visste jeg kun bare hva jeg ikke ville; hver gang terapeuter sa lignende ting som: "ja, det er greit at du ikke vil det, Annika- men hva VIL du?" ble jeg blank. jeg visste ikke. det var for mange "vil ikke, ønsker ikke, kan ikke," i vokabularet mitt at jeg helt hadde mistet evnen til å forstå hva JEG ønsket meg.

i dag vet jeg. 
å planlegge fremtiden i detaljer er ikke noe poeng. men det er lov å ønske seg eller drømme om hvor man vil være om ti år.

jeg gikk i 8.klasse da jeg fikk lyst til å bli psykolog. interessen for psykologi oppsto fordi jeg selv ikke hadde det bra og brukte timevis fremfor datamaskinen mens jeg googlet meg fram til hva som kanskje kunne være galt med meg. jeg ville lære og jeg ville vite. mens mange andre i samme situasjon som meg blir drittlei av psykiatrien og helst ikke vil ha noenting mer med den å gjøre når de selv er ferdig, vil jeg fortsette. jeg ønsker å hjelpe. ønsker å bruke mine erfaringer til noe. om ti år er jeg forhåpentligvis ferdigutdannet. etterpå står kognitiv terapi og spiseforstyrrelser på planen. 

går det ikke, blir jeg noe annet. jordmor. psykiatrisk sykepleier. 

og så er jeg forhåpentligvis så frisk som jeg kan bli.



Lykke.

akkurat nå ser jeg bare stjerner og rosa skyer, hjerter og vakre elefanter (ikke elefantstemmen, den holder kjeft) og jeg vil synge, danse, klemme og le og fortelle alle sammen hvilket fantastisk sted verden er. det har vært sånn i ei hel uke. jeg er så fylt med kjærlighet og gode følelser at ordene ikke strekker til engang. tenk det? hvem hadde trodd det? sist jeg følte det slik som nå var i april 2009. da var jeg ruset på opplevelsen av å mestre maten på en god måte. ruset på følelsen og vissheten om at jeg kunne klare det! og da var jeg fortsatt innenfor capios fire vegger og ble behandlet for anoreksien som nesten tok fra meg alt... dette.

det har vært en fin dag. jeg har hatt besøk av Sigve, en god venn av meg. vi har puslet puslespill, kjedet oss litt, snakket om mennesker og sett "vann til elefantene" på kino. vakker film! anbefales. jeg jobber med å slutte å snuse, men det er ikke enkelt. stjeler fra lillebror. bruker i alle fall ingen penger på det.

livet er herlig. til tross for angsten som kom da jeg gikk av bussen i kveld.
hjertet mitt dunker. og hodet mitt er fullt av... lykke. jeg håper dette varer en god stund til.
fredag

Dette må leses. Helt sant.

So many times I’ve been caught up in lies
Though I know they don’t lead anywhere
But you’d understand if you knew how to mend
A heart that cannot be found
I say”Thanks, I am fine” – I can handle the line
Between the good, the good and the bad
No I don’t need a hand, I’m the queen of the land

All ready to burst – Please say:
Though you’re right here
You feel so lost
But just so you know
I’m still right here

So many times I’ve been stuck in goodbyes
Though I know they don’t lead anywhere
But you’d understand if you flew just to land
So far away from here
I say “Thanks I am fine” and I balance the line
Between the happy and the sad
No I don’t need a hand, I’m the queen of the land

All ready to burst – Please say:
Though you’re right here
You feel so lost
But just so you know
I’m still right here

-christel alsos

jeg har noe jeg må dele. det har jeg jo egentlig alltid. i alle fall nesten. men dette er viktig. jeg skal skrive en tekst om det. senere. når jeg har alle de riktige ordene på plass, og når jeg har skrevet ferdig de tekstene jeg har lovet at jeg skal skrive. da. men jeg kan jo foreksempel si at jeg lo for bare noen minutter siden. årsaken er ikke så rar:


ser dere?
pupper, hofter og lår. og mage. og rumpe. ja, hey, det er meg. i disse dager, for øyeblikket, her og nå. og vet dere hva? VET DERE? Jeg har det bedre med meg selv akkurat nå enn jeg har hatt på... ja, kanskje siden jeg var barn? og jeg er ikke tynn en gang? og så da? det å være tynn, det å være en pipestilt av en tenåring, tjueåring, har aldri gjort meg lykkelig. men nå ler jeg. ler så jeg ruller på bakken, og det gjør ingenting at, det som tidligere var min store skrekk, nemlig at lårene går bort i hverandre. det gjør ingenting! jeg vet at jeg vinner. jeg vet at jeg klarer det. jeg føler meg så...sterk. er det lov å skryte av seg selv? Ja, det er lov. bort med janteloven. å vinne over døden, å vinne over en slik sykdom- det er en seier. jeg er ikke helt frisk, men jeg kommer til å bli det.

tidligere i dag måtte jeg si til mamma: "det er april! tenk! det er snart eksamen, jeg har snart fullført andre året på vgs for første gang! er det ikke utrolig! og jeg har bare vært sykemeldt en gang! så flink jeg er. jeg har hatt det kjempevanskelig nesten hele skoleåret, fra høsten mener jeg, men jeg har holdt ut. det hadde jeg aldri trodd. noen ganger overrasker jeg meg selv."

ja. noen ganger overrasker jeg meg selv. 
på en positiv måte.



torsdag

Farvel, nikotin.

det er litt dårlig med blogging for tiden. årsakene er egentlig... at jeg prøver å slutte å snuse. Eller. At jeg bokstavelig talt jobber med å slutte å snuse. jeg og nikotinen har vært følgesvenner siden 10.klasse, og nå har jeg fått nok.
nei, ikke helt. jeg har bare funnet ut at det er andre ting jeg har mer lyst å bruke pengene mine på akkurat nå.
tirsdag

O' kjærleik.

dag 1: fortell om forholdet du er i eller om singeltilværelsen.

det var en gang...ei jente. hun het Annika, var 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19 og 20 år gammel. hun drømte om å redde verden, være litt sånn som Jesus - dere vet, han som døde på korset, hun ønsket å være alt i hele universet på en gang, ville hjelpe, ville prate med de som hadde det vanskelig, slo aldri av telefonen på nettene i tilfelle det var noen som hadde behov for å prate eller gråte og hun sov svært dårlig. hun prøvde å bli, prøvde å være, prøvde å framstå som det beste eksemplaret av seg selv uten å helt forstå hvordan det skulle utarte seg. det gikk selvsagt ikke. det går ikke an å være alt for alle andre, men ingenting for seg selv. så...hun prøvde, da. prøvde å dele hodet fra kroppen. prøvde å dele seg i biter for å se om det hjalp. alltid håpet hun at hun kanskje kom til å elske seg selv litt mer, hvis bare noe ble borte, hvis bare noe forsvant. 

for tiden er jeg i et forhold. med meg selv. det høres kanskje banalt og merkelig ut, men det er sånn det er. jeg og meg øver oss på å bli gode venner, øver oss på å holde sammen, trener på å være ett individ istedet for todelt og ambivalent. 
lenge har jeg vært i et svært voldelig forhold. å leve sammen med en psyke som er skakkjørt og på halv åtte er ikke spesielt enkelt. Mørkets Fyrste, Elefantstemmen, Herr Angst og Monster har til tider drevet meg til vannvidd. 

men akkurat nå, akkurat nå er det bare meg. 
  

Utfordring.

For litt inspirasjon....:
(og litt egendefinert. har tatt bort de punktene jeg ikke ønsker/orker å skrive om)


Dag 1 - Fortell om forholdet du er i eller om singeltilværelsen 
Dag 2 - Hvor vil du være om 10 år? 
Dag 3 - Religion
Dag 4 - En del av livet ditt du ikke savner
Dag 5 - Skriv 30 interessante fakta om deg selv
Dag 6 - En tid når du var tilfreds med livet ditt
Dag 7 - Favorittmusikk
Dag 8 - Fortell om dine venner
Dag 9 - Beskriv dagen i punkter
Dag 10 - Et sted du vil flytte til eller besøke
Dag 11 - Ditt syn på populærmusikk
Dag 12 - Høydepunkter og nedturer det siste året
Dag 13 - Hva tror du på?
Dag 14 - Fortell om familien din
Dag 15 - Hvor viktig synes du at utdanning er?
Dag 16 - En av favoritt tv-seriene dine
Dag 17 - Hvordan har du forandret deg de to siste årene?
Dag 18 - Bilder av fem attraktive kjendiser
Dag 19 - Favorittfilmen din og hva den handler om
Dag 20 - En som fascinerer deg og hvorfor
Dag 21 - Hva slags mennesker tiltrekkes du av?
Dag 22 - Et problem du har
Dag 23 - Oppturer og nedturer den siste måneden
mandag

Kjære, lille Annika.

14 1/2 år sommeren 2005. bildet er tatt til takkekortene som ble sendt ut etter konfirmasjonen min. Elefantstemmen hadde enda ikke tatt overhånd, men bak smilet; inni hodet, inni kroppen, inni hjertet var sorgen. gjemt, ikke synlig. ikke på andre måter enn det som ble skjult på armene under den hvite bunadskjorta. 

Hei. Jeg har lenge tenkt på å skrive noen ord til deg; for selv i dag, omtrent totusennihundreogtjue dager siden det første ordentlige fallet, tenker jeg fortsatt på deg. Holder tankene om deg og minnene fast i et avlåst rom i kroppen min, og når angeren kommer klemmer jeg det gjennomsiktige ansiktet ditt tett inn til brystet og stryker deg forsiktig over håret. Selv om sporene fra fortiden blir svakere, vil det alltid være noe av deg igjen. Rosa arr som ikke blekner, som ikke forsvinner eller tæres bort av dagene som kommer og som går. Jeg jobber med å forene meg med min egen historie; jobber med å sette bitene på plass, arbeider hardt med å akseptere at å holde fast i gamle aldre som jeg har passert for år siden eller det å klemme demoner tilbake i kroppen (fordi jeg er redd) ikke vil gjøre ting enklere. 

Jeg prøver å gjøre ting lettere. For meg selv. Og jeg skulle ønske, jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det for deg også. Fortelle, beskrive og forklare. Lære deg det jeg har lært mens jeg har gått- og fortsatt går veien- men jeg vet at det ikke går. Det er for sent. Du må lære selv.

Ofte er jeg redd. Har jeg nevnt det? Kanskje. Men jeg skal fortelle deg noe, en hemmelighet, en erfaring jeg har plukket med meg underveis: vi er alle redde. Noen ganger er vi mer redde enn det vi pleier å være. Enkelte dager dunker angsten så hardt i brystet at lungene ikke får til seg nok oksygen. 
Vi er redde. Livet kommer ikke med manual eller bruksanvisning, og vi er heller ikke konstruert slik at vi kan restartes eller trykke på en delete-knapp for å ta bort det vi ikke ønsker å bære på. Vi må vokse, lære, mestre og håndtere. Bare da kan vi komme oss videre.
Du er ikke alene, lille Annika. 

Jeg vet kanskje bedre enn noen annen hvordan det er for deg. Det at jeg bruker ordet "lille" må jeg beklage, for jeg vet at du, på mange måter absolutt ikke føler deg liten. Jeg skjønner det, jeg forstår mer enn du aner. Noen mennesker blir tvunget til å vokse opp raskt, lære seg å overleve på egenhånd og stå i det som er vondt og vanskelig uten å ha noen de kan holde i hånden. Akkurat nå er du ei sånn jente. Ei jente på tretten år; ei av disse som kjemper, og som etter hvert klamrer seg fast i tilværelsen med hvite hender. Du føler deg voksen til tross for at de hele tiden minner deg på at du "bare" er et barn. At tankene dine ikke går overens med den virkelige verden og at du ikke forstår sammenhengen. Det er du for liten til, sier de. "Du skjønner ikke hva du prater om," hvisker de. Men de vet ikke. Skjønner ikke, forstår ikke hva som foregår i den røra av en tankegang du bærer rundt med. De store spørsmålene i livet; eksistensen, verdensrommet, opprinnelsen, utvidelsen, opplevelsen, kaoset, ulovligheten i å uttrykke følelser. Du vet. Det er ikke alltid de trenger å snakke engang, for kroppspråket sier i blant mer enn tusen ord. Analyse er noen du kan. Og du stoler ikke på mennesker. De skremmer deg.

Men likevel, du er tretten år.



Du har tretten år bak deg, 4745 dager. I det store perspektivet, i det store bildet er ikke det så mange dager. Det vil du forstå. Etterhvert. Når timene kommer og går, når dager forsvinner og blir til uker, måneder og år. Når livet forandrer seg, når perspektivet forandrer seg fra froskeperspektiv til fugleperspektiv og når synsvikelen i tilværelsen går fra autoral til personal. Jeg er ikke redd for å bruke begreper. Du har alt lært mye; plukker opp ting, ord og lignende som kan være viktige. Boksen med bokstaver vokser- du samler ubevisst på kunnskap du egentlig ikke trenger å benytte deg av, det er den andre mestringsstrategien. Den andre. Etter kloremerker, slag mot kinn og hodedunking. 
Jeg har sett. Jeg vet.

Hvordan har du det? Akkurat nå? Hvordan behandler livet deg, hvordan er dagene dine? Løper du? Har du sluttet å synge i dusjen? Kryper du sammen under bordet når ingen ser, slår i veggen og hulker mot hodeputa når mørket har falt og du er alene?
Aldri har noen spurt. Og hvis det i det hele tatt skulle forekomme, lukker du øynene igjen, smiler med hvite tenner, kaster på det blonde håret og sier ordene du senere kommer til å gjenta hver gang noen spør: "det går bra med meg. det gjør det alltid." De tror deg. Klapper i hendene og priser deg fordi du skriver en bra tekst om sommerferien, roser deg fordi eventyret på den første tentamenen til jul blir fantastisk selv om du kommer til å skrive syv sider for hånd og skriver eple med to p'er. Flink kommer til å bli varemerket ditt, selv om det ikke trenger å være det. Likevel forstår jeg hvorfor: er du flink, er du i alle fall noe. 

Kjære lille Annika. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg alt jeg vet nå. Lære deg at verden ikke blir et bedre sted å være om du går ned de fem kiloene du alltid har skrevet om i dagboka. "Fem kilo innen sommeren"- nyttårsforsett fra du gikk i sjetteklassen. Håpet bar du alltid, drømmen om at de ville like deg bare du ble tynn, tanken om at du ble vakrere hvis bare det som lå rundt magen var en maske og du kunne ta den av slik at det forsvant. Sånn er det ikke. Sånn fungerer det ikke. Hvis jeg forteller deg at du senere, om noen år, vil miste mye mer enn fem kilogram fra kroppen din, vil du le. Eller smile. Men det er sant. For du kommer til å gjøre det. Snart vil du oppdage at Mørkets Fyrste er kommet for å forbli en stund, og jeg skulle ønske, jeg ønsker at du har mot nok til å gjøre det jeg aldri gjorde: åpnet deg for noen, snakket, lot de få se hva du strever med. Jeg skulle ønske det. Men du er som meg, du er som jeg en gang var, du er livredd for voksne mennesker, du limer verdens tragedier inn i dagboka og samler på dem som suvenirer og bærer dem med deg som et smykke rundt halsen din. Du er meg. Du bærer på en skyldfølelse som en trettenåring ikke skal behøve å holde i armene sine, du tror at det er din feil at verden er som den er. Det er det ikke. Det er ikke din skyld. 

Hvis du hadde snakket, kanskje, kanskje hadde du sluppet unna Elefantstemmen. Han kommer til å komme. Og han kommer til å være sterk. Når barberbladet ikke lengre fungerer, når det ikke lengre går an å løpe fra skyggene, når søvnen ikke lengre er fredelig, når marerittene holder deg våken og du straffer deg selv med å holde øynene åpne fem døgn i uka. Da vil han være der. Forlokkende, hviskende, snikende og han vil snakke med en stemme du ikke klarer å motstå. Hadde jeg kunne skreket til deg, ville jeg sagt at du måtte løpe. Ikke slipp ham inn når han banker på. Jeg ønsker å advare deg, men likevel... vet jeg at du kommer til å gjøre som jeg gjorde. Fortiden kan ikke endres. Bare framtiden. Å leve er for deg skummelt, og Elefantstemmen virker som et godt alternativ. Der og da. Før han tar en stor bit av livet ditt og du mister musikken, ordene, kreativiteten og alt forsvinner som støv under føttene dine. Du er sta. Og redd. Og engstelig. Og livet, livet skremmer deg så innmari mye at du ikke vet hvilken fot du skal sette først for å fortsette. Men jeg kan fortelle deg en ting: du kommer til å klare det. Å bevege beina. Være i bevegelse. Komme deg frem.

Livet er en reise. 
Din reise kommer til å være lang.
Men når du er inne i ditt tjueførste år og sitter hjemme hos foreldrene dine en påske i april, hører på Yiruma og kjenner fred, vil du forstå.
Du vil skjønne at livet er mer enn tynnhet. At skjønnhet faktisk kommer innenfra og at det finnes mennesker som liker deg selv om du ikke er en str xxs lengre. Du kommer til å forstå at livet er fantastisk, og du vil elske, bli elsket, gråte, ha oppturer og nedturer- men du kommer til å leve. Du kommer til å være deg. Selv om selvhatet ditt forteller deg noe annet akkurat nå, vet jeg at du senere kommer til å sette pris på det. På alt. Og du kommer til å takke foreldre fordi du overlevde suicidnetter, du kommer til å smile til deg selv i speilet og forstå... forstå at alt er så mye mer enn det som er vondt og vanskelig.

Jeg er glad i deg. 
Du er god nok som du er.
Aldri glem det.


mange klemmer,
fra Annika

Tekniske problemer?

Det har tydeligvis vært endel problemer med bloggen de siste dagene, og jeg har prøvd å rette opp i det nå. Kan dere lese innlegget/ komme inn på bloggen?
søndag

Å ha det bra.

inger, annika pannika, frida, sofie og christine. finefine jentene.

Jeg har egentlig lyst til å skrive en lang tekst om livet og følelser og opplevelser, frihet og innslag av friskhet, dager der Annika bare er Annika, uten destruktiv tankegang, Mørkets Fyrste, dårlig selvbilde på grunn av Elefantstemmen, problemer med å gå ut fordi Herr Angst river i brystet, men jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg. Både på gode og dårlige dager havner jeg i blant i en slik tilstand som gjør det vanskelig å finne ord som passer. Noen ganger er ikke ordene store nok til å beskrive hvordan ting er. 

men. jeg har det bra, altså. veldig bra. for øyeblikket; de siste dagene kanskje, til og med muligens den siste uka, med noen få unntak, har jeg hatt fred meg meg selv. sluttet fred med demoner og tankekaos og kriger og elendighet. å krige mot sitt eget speilbilde, er ingen spøk. å måtte sloss med alt man har for å klare å se seg selv naken i speilet uten å skjelve av panikk, er ingen ønskesituasjon. det å derimot "plutselig" ha evnen til å sminke seg før en skoledag eller en tur ut på byen og smile til seg selv i speilet mens man innser at ting egentlig ser relativt okei ut, er helt fantastisk. i tillegg er det veldig, veldig fint når noen andre bekrefter det.

jeg har det bra. 
takk.

Beauty of the dark.

lørdag

Livskvalitet.

 Det har vært en av de fineste fredagene på veldig lenge. Det er påskeferie, snart mai og det nærmer seg skoleslutt raskt som fy. Denne uka har vært veldig tøff; muntligprøve og tre framlegg (norsk, engelsk og om spiseforstyrrelser på eget initiativ) - mye å gjøre med andre ord. Nå er heldigvis alt overstått og resultatene av all jobbingen er veldig gode.
I går inviterte jeg og Inger (Sunniva er bortreist) alle jentene i klassen min + Merete og noen andre på jentekveld/jentevors hjemme hos oss. Det var veldig trivelig.


livskvalitet for meg, akkurat nå er.....
å ha muligheten til å trene på byens beste treningsstudio

å dra hjem til mamma og pappa, tilbringe tid sammen med snuskeluskenpjuskelusken
 som egentlig ikke får lov til å ligge i senga


 ha et fint speil fra Europris, lakke tåneglene røde og ligge opp- ned i senga

 ha en drømmefanger fra Lesvos i Hellas rett over senga

 drikke en stor kopp vann

 ha en venn som Inger 1.

 å sette pris på de små tingene i hverdagen

 å se at snøen smelter

 oppdage at det kan ta lang tid før døde planter faller fra hverandre

 ha en venn som Inger 2

 ha en venn som Inger 3.

 spise brødskive med hvitost

 ha et kjøleskap med bare det aller viktigste i, kanskje ikke det engang

 bake 1-2-3Toro sjokoladekake

 spise Fridas fantastisk gode oreokake

 å kunne tilby Christine votter, fordi hun fryser på hendene

 ha venner som Inger og Merete

 ha besøk av flotte jenter 1

 ha besøk av flotte jenter 2
Silje og Marie

 ha en venn som Merete 1

 ha en venn som Merete 2

 ha en russebukse som er alt for stor 

ha venner som Merete og Inger


takk for en finfin fredag!

onsdag

Pust.

onsdag, 13.april. skummelt og engstelig, selv om jeg sjeldent eller aldri er veldig nervøs i forkant av et framlegg. nesten aldri. det skjer en gang i blant, men da er det alltid spesielle grunner for at jeg reagerer som jeg gjør. sånn som i dag.

 psykiske lidelser, "mitt" område, står på timeplanen og i går så vi filmen "a beautiful mind." fantastisk film

i dag var det min tur. jeg sa meg frivillig til å snakke om et tema for en stund siden, og selv om jeg helt sikkert kunne snakket om depresjon, angst og selvskading også, valgte jeg spiseforstyrrelser. år med smerte, matritualer, elendighet, terapi og innsikt har ført til kompetanse og kunnskap på området. for noen dager siden satte jeg sammen en powerpoint, samtidig som jeg bar rundt på en konstant frykt for at det ikke kom til å gå bra. problemet er ikke å snakke om spiseforstyrrelser; problemet er å formulere det slik at utenforstående forstår. å forstå sykdommens vesen for en som ikke er berørt av den, er tilnærmet umulig, men det går an å forklare, fortelle og beskrive på en slik måte at det kanskje, kanskje lar seg gjøre. 
forsiden av powerpointen. 

jeg skalv da jeg koblet ledninger til datamaskinen. skalv i knærne da jeg slo på projektoren. skalv i skuldrene da jeg åpnet munnen og introduserte opplegget mitt. "spiseforstyrrelser, ja... men det ser dere kanskje? de fleste av dere vet det, men årsaken til at jeg har valgt det temaet, er fordi jeg selv har en spiseforstyrrelse og har slitt med det i ganske mange år." 
tre kvarter, ingen manus. etterpå var det tomt. inni. og jeg var sliten. men jeg tror de lærte noe. for eksempel at en spiseforstyrrelse ikke er selvpåført. det er ikke noe man "lager" selv. det er en sykdom. på lik linje med kreft og andre ting. jeg er veldig sikkert på at de forsto. 
"det er mer alvorlig enn jeg hadde trodd"

halv tre sto engelsken for tur. samme tema, men bare om anoreksi på grunn av begrenset tid og kun for læreren. mer skummelt, kaos og manus, men det gikk... ok.

nå er jeg sliten.
takk for at dere lot meg fortelle. takk for at dere hørte på meg. 


















tirsdag

Opp-ned.

"du er vakker," sier hun i telefonrøret. Jeg legger på uten å si farvel. I øyeblikket, der og da, i desperasjon og frustrasjon over min egen situasjon, faller alt tilbake. Tiden. Dagene. Ukene. De siste fem månedene som har vært så fryktelig vanskelig. På nivå med trettenårige- Annika, hun som ikke visste opp eller ned på noen ting. Hun. Henne. Alt har blitt bedre etter at depotkapslene tok tak; en fallskjerm når jeg faller, en paraply når det pøsregner og ei bru å gå over når jeg er bekymret for hvordan jeg skal komme meg i land på den andre siden.

Innimellom blir jeg fryktelig redd. Det skremmer meg hvordan jeg kan tenke så klart en stund, og plutselig, plutselig forsvinner alt. Blekner. Lyshet og klare dager hviskes vekk i det demonene dundrer på døra.

Mye av meg selv har forsvunnet. Men, mye er også tilbake. Angsten er allikevel sterkere enn den har vært på år- jeg kan kjenne den. Føle hvordan den hamrer og slår når lyset er av, når lydene er borte og når det er meg, alene.
Å finne nye mestringsstrategier uten å tråkke i de gamle er en dyd.

Mye virker uoverkommelig. Av og til også livet. Hverdagen. Og det å skulle være meg. I mange år til.
Men... På fine dager, fine ettermiddager- sånn som i dag, på besøk hos Sofie med skolearbeid og middag og kjeks, kobler jeg ut. Lever og ånder for her og nå, danser for friheten og takker alle øvre makter for livskvaliteten som har stått opp fra de døde.

Å være. Akkurat nå får det være nok.

Russebil!

for tiden pågår det en intern konkurranse på skolen for å stemme på årets beste russebil og jeg heier selvsagt på jentene i klassen min. Dere ville gjort dem en kjempetjeneste om dere trykker på "LIK" på siden deres på facebook.
mandag

Tips?

For tiden jobber jeg som tidligere nevnt med et undervisningsopplegg om spiseforstyrrelser. Jeg er redd for at det skal bli utrolig kjedelig, søvndryssende og fullstendig uinteressant... (noe fremføringer/ undervisningsopplegg ofte kan være...) 


For å gjøre det mer spennende, lærerikt og interessant har jeg bestemt meg for å bruke noen videoer, men det er så mange hundre på nett og det er ikke alle som er like gode. Noen som har noen tips til filmer som viser problematikken på en veldig okei måte?
fredag

Tanker fra tiden som var vol 14.

den siste tiden før Capio. notater fra ei rosa dagbok.

Lørdag 13.desember 2008

Jeg vet ikke
Det er ingen hemmelighet at jeg har blitt forferdelig dårlig til å skrive dagbok i løpet av de siste fire månedene. Jeg har gått fra å dokumentere ALT som skjedde til å skrive nesten ingenting annet enn bloggen min på nettet, og der skriver jeg ingenting om hvordan jeg egentlig har det. Jeg tror grunnen til at jeg har skrevet så lite, er fordi jeg rett og slett ikke har orket og fortsatt ikke gjør det, å forholde meg til meg selv, mine egne følelser og tanker. Alt har vært vondt. Det er vondt. Noe svir og etser på innsiden av meg, spiser meg opp, noe som igjen fører til at jeg ikke orker å plassere noe som helst ned på et papir. Til tross for at jeg føler meg mye bedre etterpå.

Dessuten er det for krevende å skrive for hånd. Jeg har ingen muskler i armene lengre. De få musklene jeg har igjen verker etter nesten ingenting. Alt er tæret bort som snøfnugg som smelter på en glassflate. ALT. Alt sammen er borte, ødelagt, bortsett fra hodet mitt som nesten fungerer som det skal til tross for at jeg lever på rundt x-antall kalorier om dagen, men jeg er ikke sikker. Jeg orker ikke å telle dem siden jeg spiser nøyaktig det samme hver eneste dag.

Jeg er fryktelig redd.

Nei, jeg er ikke bedre. Jeg er ikke friskere. Jeg er fæl, ekkel og dirkete stygg – og jeg veksler mellom å SE hvor tynn jeg er og det å innbille meg selv at jeg er verdens tykkeste menneske. Greia er egentlig det… jeg vet jeg er så tynn at folk snur seg etter meg på gata, så tynn at selv ikke fem gensere, fire strømpebukser og dunjakke ikke er nok til å holde meg varm.

Jeg er så tynn at det er umulig for meg å få plass på Modum bad, fordi de ikke har medisinsk kompetanse nok hvis hjertet mitt plutselig finner ut at det vil stoppe. Jeg er så tynn at jeg har blitt grå og likblek i huden, og selv ikke klær i størrelse i barnestørrelse 140 sitter på kroppen min. Det ser ut som jeg har rømt fra en sultkatastrofe i Østen.

XX kilo. Hundre og seksti cm. Hei verden, dette er meg, jeg er tynn, skjør og gjennomsiktig og jeg håper jeg dør snart. Nei, det gjør jeg ikke. Jeg vil leve – men ikke dette livet som jeg lever. Jeg vil ha noe annet og for første gang i livet mitt vil jeg være frisk. Snart må jeg og skal begynne på veien dit. Nok en gang. Men nå er ting annerledes; jeg skal ikke gi opp og jeg skal heller ikke skrive meg ut bare fordi ting blir alt for vanskelig å takle.

Av alle ting håper jeg avdelinga i Bodø vil ha meg. Det er mitt siste håp, mitt siste forsøk om hjelp. Jeg har sagt ja til nok en innleggelse og… uansett hvor rart det virker vil jeg det selv. Eller kanskje ikke, jeg vet egentlig ikke, men det spiller ingen rolle. Et par uker til, og jeg kommer til å bli tvangsinnlagt uansett.
Planen var at jeg skulle ta en liten tur til NPS (nordland psykiatriske sykehus) på fredag, men det ble kaos og jeg får ikke komme før torsdag. Det er nesten en halv evighet til og deretter har jeg juleferie. Jeg aner ikke om jeg kommer til å være på skolen etter jul.

Jeg tror kanskje det er på tide at jeg begynner å sette av tid til meg selv, i stedet for å bruke den lille energien jeg har igjen på alle andre. Jeg er atten år, og jeg vet fint lite om hvordan det er å ha det bra.
Jeg har aldri hatt det bra. Det er trist.



Søndag 14.desember 2008
En veldig lang dag
(forkortet og redigert)

Jeg er glad for at jeg har kommet meg forbi de hullene jeg har vært nede i og jeg har vokst så mye det siste året. Jeg har blitt styrket. Jeg er et helt annet menneske enn det jeg var på denne tiden for 1 – 2 år siden. Terapi hjelper faktisk og jeg er et levende bevis på det.
I morgen skal jeg veies hos legen. Jeg har ikke lyst, for jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å motstå de skrikende stemmene i hodet hvis jeg har gått opp i vekt.


Tirsdag 16. Desember
Juleferie

redigert…

Dagen i dag er dominert av tanker om at jeg er verdens tykkeste menneske, og ting skjer så raskt at jeg ikke klarer å henge med. Om ikke lenge er jeg tilbake på det fullstendelige nullpunktet, og jeg ser selv hvor mange ting jeg tar bort her og der. Jeg planlegger hvordan jeg skal gjøre det og det, endre på det og det. Jeg skal være ærlig mot meg selv: det skremmer meg. Jeg kjenner hvor sliten jeg er, beina mine veier rundt et tonn og jeg vil ikke, vil ikke tilbake til å spise ingenting om dagen.
Jeg orker ikke. Det er ingenting annet jeg vil enn at Bodø skal ta i mot meg. Jeg vil bli frisk! Jeg vil leve et normalt liv.


Torsdag 18.desember 2008
Alt for tidlig
Jeg får ikke sove og jeg er redd. Jeg skal til Bodø for å snakke i timevis om meg selv, og jeg vet ikke hva jeg gjør hvis flyet mitt blir kansellert nok en gang. Jeg er redd for at Bodø ikke vil ha meg. Jeg har det ikke bra, jeg er stresset, jeg er kaotisk, og jeg får ikke puste.
Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på kontrollen, slutte å planlegge og bare leve. Det hadde vært fint.

Senere, samme dag.
Capio
”Jeg er usikker på om du overlever jula,” sa en av de damene jeg snakket med i Bodø, ”det kan hende kroppen din kollapser.”
Sannheten svir. Jeg kan ikke gå mer ned i vekt; da må jeg inn på medisinsk, noe de egentlig ville jeg skulle gjøre med en gang. Jeg nektet. Jeg kan ikke gjøre det – jeg vil feire jul hjemme sammen med mamma og pappa, og ikke på et idiotisk sykehus med slange i nesa eller hva det nå enn måtte være.
Jeg fikk dra hjem sammen med pappa på en betingelse: jeg må dra til Capio i januar. Jeg håper det kan hjelpe meg på et eller annet vis, for nå har jeg fått NOK. Anoreksien må dø.


Fredag 19. Desember
Jeg er sliten
Jeg har glemt hvordan man stopper opp og tar livet med ro. Jeg husker ikke hvordan man trekker oksygen inn i lungene mine og jeg har en tendens til å løpe rundt som en tulling.
I dag har jeg vært på sykehuset for å ta blodprøver, og på blodprøvearket mitt var det skriblet inn to ord: Anoreksia Nervosa. Jeg har aldri følt meg så dum i hele mitt liv, der og da ønsket jeg at det var et hull i bakken som jeg bare kunne synke ned i.
Det er mye jeg vil skrive om oppførselen min; om den endeløse tyggis – tyggingen, om smulene på benken, om skraping av andres tallerkener og at jeg etter mye om og men dro på kino sammen med Merete. Men jeg orker ikke. Jeg er så sliten.


Søndag 21.desember
Jeg er så alt for trett, men jeg får ikke sove. Jeg tror jeg må slappe av, selv om jeg ikke vet hvordan jeg gjør det. Før eller siden må jeg lære meg det, i alle fall hvis jeg har planer om å leve til jeg blir femti, og det har jeg.
Det er nytt for meg, det å ville leve. Jeg vet ikke hva det vil si, men jeg vet at måten jeg går igjennom verden på, er feil. Den eneste måten jeg kan bli levende, er å si farvel til anoreksien. Den kan ikke være en del av meg mer. Den stjal meg fra meg, depresjonen gjorde det samme. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er død.
Jeg klarer fortsatt ikke å akseptere at jeg er et menneske av kjøtt og blod.


Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive