tirsdag

Life offers you a thousand chances, all you have to do is take one.

hverdagen. den vanskelige hverdagen med fine øyeblikk som kommer når man minst venter det. av og til handler det bare om å gripe sjanser. se. lytte. føle. selv om følelsene kan være overveldende, dukker det likevel opp så mye vakkert som er en del av den du er.


den siste tiden har jeg forresten vært mye hjemme hos mamma og pappa.


 bloggen. min kjære blogg. denne bloggen. alle ordene.
dere. alt sammen har blitt en viktig del av hverdagen min.

 dette er meg. som leser kommentarene deres.
i løpet av min tid som blogger har det ikke forekommet at jeg
har fått en virkelig slem eller støtende kommentar fra noen. 

 mine nye fjellsko til spasertur i sommer.

 kjærlighet, å kjærlighet.

 mannen i mitt liv. 
han elsker meg høyt og betingelsesløst.

 ingenting er som å plage lillesøster når hun tar ekstremt lange middagshviler.

 eller å ta fine bilder av seg selv.
oi, dette minnet meg på noe... jeg ligner nesten på anorektiske Annika! 
heldigvis er hun borte.

 lørdag. i bilen, på tur til ei fjære.
gudmor og gudbarn.

 ja, vi er i slekt også. det sees kanskje?

 lørdagstur, finne tangsprell-tur og plukke skjell.

 lillesøster og søskenbarn i aksjon.

årets første smak av grillmat!

 "få med den fine hårsveisen!"

 tirsdag. egentlig skulle klassen på grilltur, men det ble avlyst på grunn av mye vind.
istedet for forble jeg i byen. Her driver Frida med siste skrik: "stolping."

 jeg dro på ridetur.

 og ventet utenfor Rema1000 da Sofie, Christine og Frida handlet.

 hveeeteboller.

 etterpå dro vi på kino.

vi så denne filmen.
den var... spesiell.



mandag

Relasjoner, krig og kjærlighet.




"Ikke gå," hvisker jeg inn i nakken hans og stryker armene over den nakne ryggen, "ikke forlat meg." Jeg gråter ikke, men jeg kunne gjort det hvis jeg hadde tillatt meg selv å gjøre nettopp det. Da hadde de salte, vonde tårene mine møtt huden hans og skapt en friksjon som ville satt spor.
"Jeg går ikke noen steder. Du skremmer meg ikke."
Frykten er alltid der. Frykten for relasjoner, for å åpne opp, for å vise fram det innerste innerste. Jeg kan danse naken på et bord på en fest eller vise fram alle mine "nye" kilo i all min "prakt" uten, eh, ja, voldsomme problemer - men når det kommer til relasjoner og følelser er angsten så stor at selv frykten for speil og tall blir bagateller. Jeg er livredd. 


Til slutt reiser han seg allikevel. Går. Både metaforisk og bokstavelig talt. Forsvinner ut døren med ryggen til uten å snu seg mot meg, uten å si farvel - bare går - med tunge skritt og alt jeg kan høre er klangen av ordene hans som henger igjen.
"Jeg er glad i deg."
Igjen må jeg gjenta ordene jeg skrev i et dikt da jeg var femten - mye yngre, men med samme angst og frykt for å bli forlatt, samme redsel for å elske uten å bli elsket igjen, samme trang for å bli tatt vare på, samme lengsel etter noe annet enn frykten, desperasjonen og angsten. Jeg var ei annen jente, men jeg var fortsatt den samme. Det samme mennesket som hadde like store problemer med relasjoner.
Ordene:
Ja, du er vel det. 


scenen er virkelig. den har hendt. gang på gang på gang. og når den ikke skjer, i de øyeblikkene det er fred og ro og alt er så bra som det skal være, avspilles avskjedsscenene på autopilot i hodet. bildene flimrer frem og tilbake; i en hastighet så utrolig at jeg ikke vet hvordan jeg skal skru det av. det finnes ingen deleteknapp. fysiske og håndfaste bevis fra det som en gang var kan slettes. fjernes fra datamaskinen, tas bort og forsvinne i det store intet. det kan ikke disse. minnene og erindringene fra alt jeg har opplevd og vært gjennom vil for alltid være en del av meg og jeg skulle ønske at det var enklere å gi slipp.
men jeg vet ikke hvordan jeg gjør det.

jeg gir slipp. jeg prøver å få fortiden til å blekne. og når jeg klarer det, i gulløyeblikk, i oppturdager lar jeg meg selv skinne uten å henge noenting på knaggene. jeg lar det være. lar alt som har vært forbli. men så dukker det opp igjen; bit for bit. alle ordene som en gang ble sagt, alle slosskampene - de metaforiske kampene jeg har vært gjennom, bare for å holde meg selv på beina.
og hver eneste gang noe går galt, skylder jeg på meg selv. jeg bærer vekten av verden på mine skuldre. når det kommer til kjærlighet, når det kommer til familiære ting, når det kommer til prestasjoner og andre menneskers lidelse. fra jeg var liten trodde jeg at alt var min feil. det var min feil hvis mamma var sliten, min feil hvis pappa var sint, min feil hvis lillesøster gråt og min feil hvis lillebror ikke kom hjem. ansvaret var stort å bære. og best av alt husker jeg tsunamien som rammet verden i 2003: jeg trodde at det var min feil, den også. av en grunn: jeg var ikke sånn som jeg skulle være.

jeg klamrer meg fast. hardt. knoklene er hvite. likevel ligger jeg helt stille med ansiktet mot veggen og venter på at de skal finne meg. for de kommer til å komme. men når de kommer, når de kommer inn døren, først banker de på - det gjør de alltid, dukker monster opp til overflaten. slemme, stygge monster som river og sliter og som ikke lar noen slippe inn. "GÅ BORT," skriker jeg, "JEG VIL VÆRE ALENE." jeg kommuniserer dobbelt. når hjertet brister, når sjelen gjør vondt, når sårene som ikke vises blør, snakker jeg med to tunger. alt blir vanskelig. ikke bare for meg, men også fordi rundt som skal hjelpe. de vil være der, vil trøste, vil vise omsorg, men når pasienten, når barnet, når tenåringen eller tjueåringen støter alle bort og viser et raseri som er så voldsomt at man blir målløs, er det ikke bare bare å vite hva som skal gjøres. 
"GÅ BORT" er som regel synonymt med "BLI HER HOS MEG. JEG HAR DET SÅ VONDT OG VANSKELIG AT JEG IKKE VET HVA JEG SKAL GJØRE."


scenen er virkelig. det har hendt. gang på gang på gang. et puslespill av livet mitt, deler av kommunikasjonsproblemer, relasjonsproblemer, følelsesmessige problemer og et enormt kaotisk hode. raseri som ikke kan temmes; et sinne som har grobunn i noe som ikke kan forklares, en mekanisme som blir utløst når ordene ikke strekker til og når noen kommer for nært. da blir det plutselig viktig å skyve dem bort igjen.

å bygge seg selv opp igjen fra grunne er et prosjekt som tar tid. spesielt når brikkene i puslespillet mangler, spesielt når man ikke vet hvilken vei man skal gå. men det skal være mulig. det vanskelige er når ordene ikke finner sin rette plass, når behandlere gang på gang blir imponert av utviklingen og av formuleringsevnen. når ordene "jeg kan nesten ikke tro at du gjør det eller det når du ikke utagerer her" blir presentert på sølvfat. hvem er jeg? meg. for frisk og for syk på samme tid. hel og halv. sett og usett. hørt og uhørt. lyttet til og stengt ute på samme tid.

hvor høyt skal man rope?
høyt?

vekten av verden er tung. jeg kan kjenne den og jeg kan føle den. men jeg sletter spor og begynner forfra. i sommer er jeg på egenhånd. frem til september. jeg er skeptisk, usikker og redd. for jeg har det vondt. jeg vet hvordan det er. når det stopper opp, når smerten river i brystet, når strategiene man har fått med seg på veien for å takle alt blir diffuse.

men det kommer bedre dager.
og det kommer bedre tider.
det kommer andre mennesker som ser skjønnhet der jeg ikke ser det og som ikke vil gå.
det finnes kjærlighet som varer selv om jeg ikke har funnet den.
og det finnes liv.
så lenge det eksisterer, er det håp.

og hvis noen spør meg om hva jeg tror på, svarer jeg "på håpet".





Mai: oppsummering.



Annika
humør: ey, hvor det går! Neida. Mai måned var egentlig fin. I alle fall begynnelsen av den. trodde jeg. det har vært veldig mange ting på en gang, og siden ting har gått i ett har jeg ikke klart å ta det med ro eller lytte til symptomene som plutselig kommer. først var alt veldig fint og så ble det meste ikke så bra lengre. nå er jeg veldig, veldig sliten. 

selvfølelse: i begynnelsen av mai var det fint. jeg var fin, jeg følte meg bra, jeg var svevende og energisk og lykkelig uvitende om hva som bygde seg opp inni meg og jeg fikk bekreftet alt jeg trenger å få bekreftet. men da bekreftelsen min forsvant, mistet jeg også litt troen på meg selv. sånn er det av og til. 

sosialt: veldig bra. festing og prating og koselige sammenkomster her og der og over alt. mai har vært en fin måned sånn sett. 

skole: mye fravær. MYE. Men. sånn er det av og til. heldigvis er karakterene satt og de er gode.
ingen grunn til bekymring. Jeg kan være stolt over at jeg snart er i mål etter et såpass vanskelig år.

trening: haha. lite, lite, lite. 



Favoritter/ Nye ting
på tv: jakten på den 6.sans, tror jeg? det har vært minimalt med tvseeing denne måneden.

film: Donnie Darko & The Notebook.

musikk: Casting Crows med "lifesong," "praise you in this storm", "does anybody hear her?" og "love them like Jesus". Ooog... Ray LaMontagne med "Empty" og "Be here now."

lesestoff: ROS, IKS blad og sånt. 

innkjøp: nye fjellsko til sommerferien?

Bloggen
mest besøkte dag: søndag 8.mai med 901 sidevisninger
innlegg med størst respons: Nå tør jeg: overspiseren


Hendelser
- lillesøster konfirmerte seg 8.mai. rart at hun har blitt så stor!
- i april ble jeg betatt, fant et snev av blomster, sommerfugler og rosa skyer. jeg fant
noe fint på et sted der jeg ikke hadde ventet det, hos et menneske som jeg ble
veldig glad i på kort tid. i mai mistet jeg alt. det er ikke så gøy. veldig trist.
og ganske kjipt. men jeg forstår heldigvis. 
- jeg har vært russ og jeg har sikkert vært den kjedeligste russen i hele byen. men det går bra.
for da har jeg opplevd det også.
- jeg er tilbake på sykehjemmet jeg var i praksis sist gang, bare mot betaling. jobb med andre ord.
- jeg tok et oppgjør med fortiden og ga slipp på sinnet som har plaget meg i 3 år. 
 - jeg har hatt mange fine samtaler med mennesker jeg egentlig aldri har pratet ordentlig med før.

og. jeg er utslitt.




Juni
- eksamen
- sommerferie og skoleslutt
- reiser på ferie sammen med pappa og lillesøster 16.juni (bloggpause)
- flytter hjem til mamma og pappa igjen
lørdag

Noen ganger er det litt i overkant.


noen ganger eksploderer det i brystet; følelser på følelser - opp og ned, et kaos som ikke kan defineres eller sette ord på. det har vært en fin lørdag. en lang, fryktelig slitsom lørdag. en lørdag som hjelper, som assistent, som steller, som fredsmegler, som lytter, som utfører tvang - og det var fryktelig. en lørdag der jeg har stellet og fikset og ordnet i det uendelige og dagen har gått i ett siden klokken 0600. etterpå, etterpå var det tid for å være Gudmor igjen til den skjønneste 6 åringen i verden som er så stolt over gudmor. det har vært grilltur sammen med femti mennesker, det har vært unger og kosing og babysnakk og alt som hører med.

jeg er fysisk og psykisk utslitt. egentlig vil jeg skrive om den store kjærligheten, om kjærlighet og forelskelse av den sorten som man vet det aldri kan bli noe av - den typen som får magen til å velte seg i alle retninger og som får deg til å bli gele i knærne, gå på vegger og hva som verre er. jeg skriver nesten aldri om kjærlighet. men det får bli en annen gang. ikke i morgen, for da har jeg seinvakt. 



fredag

Helg!

motivasjonen for tekstene kommer og går. helst skulle jeg skrevet gode innlegg hver eneste dag; ord som beskriver og forklarer, ord som motiverer, setninger som betyr noe for meg og kanskje for andre også. helst skulle jeg gjort det. men jeg prøver å godta at jeg ikke er et supermenneske - at jeg, til tross for godt over 1400 innlegg om livet mitt, om sykdom, om oppturer og nedturer, også har mine begrensninger. alt kan ikke være perfekt. perfeksjon eksisterer ikke. av og til er formuleringsevnen noe begrenset. av og til kommer ikke alle ordene på løpende bånd, og av og til, av og til, er jeg så tom og tung i kroppen at jeg verken vet hva jeg skal skrive eller hva jeg skal si.

motivasjonen for skolen er dårlig.
heldigvis er det bare tre uker igjen, og snart, snart reiser jeg på en veldig etterlengtet ferie. de siste ukene har det blitt endel fravær - mye på grunn av dårlige dager, hjertevondt og sjelevondt, men også fordi jeg er så sliten at jeg rett og slett ikke våkner når vekkeklokka ringer på morgenen. dagen i dag er et godt eksempel på det. heldigvis kom jeg meg opp såpass tidlig at jeg likevel rakk min nest siste terapitime før behandleren min går ut i pappapermisjon fram til september. å snakke er fortsatt vanskelig. hvordan formidler man at man har det rimelig vondt, selv om alle rundt en synes at det har skjedd store forandringer?
"du har blitt flinkere til å snakke om følelsene dine og hva som er årsaken til dem."

jeg er i utvikling. de siste to årene har jeg gjort enorme framskritt. framskritt som jeg ikke hadde trodd var mulig. selv om jeg fortsatt føler at jeg har vanskeligheter med å si ting som de er, har jeg likevel blitt bedre til å sette ord på hva jeg føler.
"det virker som du er i kontakt med deg selv," sa behandler A da jeg var innom ungdomspsykiatrisk på tirsdag. Jeg vet ikke om jeg er 100%, men jeg er MER i kontakt med meg selv enn det jeg har vært tidligere.
jeg vet ikke, jeg.

nå er det helg. neste uke er det tre skoledager. det klarer jeg. uka etterpå er det eksamen. det klarer jeg også.  og noen dager etter, er det sommerferie.
men, helg. jeg har arbeidshelg. lørdag og søndag er det syv timer på sykehjemmet som skal fullføres, syv timer sammen med demente som trenger oppmerksomhet og omsorg. men det går greit - jeg liker å jobbe, jeg liker å være hjelper i stedet for pasient og arbeid gir meg energi. i tillegg kommer tante på helgebesøk til mamma og pappa, og hun har med seg søskenbarn, gudbarnet mitt og lillebabyen som er fem måneder. jeg gleder meg. i helga skal jeg være gudmor, leke, og kose med babysøskenbarn som jeg enda ikke har sett. det blir fint.



bildet av gudbarn og gudmor er tatt i begynnelsen av 2010. gudbarn var fire, snart fem år.
nå er hun seks. 
torsdag

Tanker.

"Jeg er der for deg hele tiden, men når du bare står med ryggen til, hvem skal da være der for meg?"

"Jeg kler på meg et annet jeg. Desto bedre jeg ser ut, jo mer forsvinner jeg."

"'Jeg vil bli perfekt' er den mest brukte misforståtte setninga med dobbelbetydning. 'Jeg hater meg selv.' Nøyaktig like mange ord."

"Det som er med deg, Annika, er det at du har fått slengt all dritten etter deg. Det har ikke jeg. Jeg har vært heldig."


tenkte tanker, tenkte setninger, ord som er skrevet ned i kladdebøkene, i skrivebøkene. tanker om Annikaen jeg var og ord som har blitt sagt. det er sånn det var. noen ganger er det sånn fortsatt. ja, jeg har fått slengt dritt etter meg. dritt. jeg har vært mobbeoffer. 


men ting blir bedre.
det gjør det. 

The Butterfly project Ƹ̴Ӂ̴Ʒ

diktet under leste jeg for mange, mange år siden. på den tiden der jeg hadde egen bruker på dikt.no ,
i en alder av fjorten. på den tiden hadde jeg det veldig, veldig vanskelig og diktet har betydd mye for meg.


TIL EN SELVSKADER

Merker på en arm, 
som kart over et liv
du selv har valgt å leve
i svart hvitt- negativ

Skalpell, barberblad, kniv
speilbit, glass og salt
redskaper til smerte
som en lydløs straff for alt

Dine pinsler er private 
det synes du å mene
men jeg vil så gjerne hjelpe
så du slipper gå alene

Presset fra en selv
er den tyngste bør å bære
håp og tusen drømmer drømt
om alt du ønsket være

Men hør meg, kjære søster
på det jeg har å si
du trenger ikke streve, 
for du er alt du vil bli

Det er knivens skarphet 
som gjør dronningen til narr
for du har all verdens styrke
men du bruker den på arr.




selvskading er, som jeg har nevnt tidligere også en del av min historie. dessverre. selv om jeg ikke lengre kategoriserer meg som "selvskader", er jeg enda ikke tørrlagt. ikke er jeg friskmeldt fra det heller. min historie om det hele kan jeg heller kanskje skrive om senere hvis det er av interesse.

for noen dager siden ble jeg presentert for et prosjekt som kalles "the butterfly project". dette er kort sagt ett opplegg for mennesker som skader seg selv på en eller annen måte, for personer som har holdt på med det og mennesker som kjenner noen som driver med selvskading. Prosjektet er unikt og rimelig fantastisk.
"The Butterfly project" har blitt opprettet for selvskadere som føler at de er klare for å gi slipp på selvskadingen og trenger motivasjon til å klare det.

Ideen er enkelt: man tegner en sommerfugl på kroppen - de stedene man ønsker eller pleier å skade seg selv. Hvis sommerfuglen forsvinner uten at man har laget sår eller gjort andre ting mot sin egen kropp, har sommerfuglen overlevd og dratt sin vei.


The Butterfly Project" går ut på dette:
- Når du føler for å skade deg, bruk en pen eller en tusj og tegn en sommerfugl på stedet du vil skade deg på, og gi den navnet til en du er glad i og som vil se deg frisk.
- Ikke fjern sommerfuglen, men la den bleke bort naturlig. Hvis du skader deg selv før sommerfuglen er borte, har du "drept" den.
- Du kan ha så mange sommerfuggler du ønsker, men du kan ikke skade deg før alle er helt borte, da vil dem alle dø. 
- Om du ikke er selvskader kan du likevel tegne en sommerfugl på huden for å vise støtte for dem som er det.


bildet er googlet. 

Mer om prosjektet kan leses her og her


Jeg tør. Gjør du?


onsdag

Viktige ord fra en tapper mann.

jeg kom over en viktig tekst på facebook; en tekst av en modig mann som deler sin egen historie med oss andre. en fortelling fra virkeligheten som har fått over 1500 "liker". og siden dette i hovedsak handler psykiatri - om sykdom, om motivasjon og alt som hører med, tenker jeg at dette kanskje er noe som noen av dere ønsker å lese.
teksten kan også lese her


Angst og AD/HD



(Håper du vil lese dette)


Jeg har skrevet om angsten, frykten, vennskap, ad/hd og mine egne tanker om medmenneskeligheten i dette landet hvor vi alle bor. Men jeg må bare få si en ting før du begynner å lese. Jeg er IKKE ute etter noen som helst form for medfølese fra noen. Men jeg vil bare skrive litt om angst og adhd, som er noe vi alle burde bli mer åpne for. Og jeg håper det jeg nå skriver, vil hjelpe andre som også sliter med det samme..


Da jeg så meg rundt i ruinene av mitt liv. Var det helt mørkt, helt stille, jeg var så redd. Jeg så på mine hender, de blødde. Og det er da jeg skjønte det hele! De blødde fordi jeg hadde kjempet så hardt..

Ja, hvorfor er vi alle så veldig redde for å snakk om dette temaet? Og da tenker jeg spesielt på oss menn - hvorfor dekker vi over dette, skjuler at vi kan lide og være svake.?

Jeg kjenner ganske mange mennesker som sliter med adhd og depresjoner som kommer av angsten, med som desverre er ikke åpne om det til andre. De stenger alt inne i seg selv, og da blir det bare så mye verre. Mange har tatt selvmord pga at de ikke har noen å snakke med. De føler sikkert at de ikke burde bry andre med sine problemer. Men hør på meg litt: Det eneste som kan hjelpe, er at du åpner deg til andre. De kommer til å forstå deg! TRO MEG!!

Ja, det er sikkert veldig mulig at du selv og mange andre som leser dette jeg skriver, lurer litt på hvorfor jeg legger ut om mange av mine dypeste føleser og tanker her inne på facebook. Men er vi ikke alle bare ganske like og sårbare mennesker..?

Jeg mener at angst og resten av de andre psykiske problemer vi mennesker sliter med, er en ekkel hemmelighet som utrolig mange av befolkningen i Norge går i terapi for. Og som mange andre skjuler for sin egen familie og sine beste venner. Kan det være fordi ingen av oss vil vise at vi kan være svake i et av verdens rikeste og dømmende land?

Ja, for i dette landet dreier alt seg om status/makt/penger/det dyreste og det flotteste.. hus/biler osv. Men hvem klarer å tenke på det mennesket som sliter og har det vondt med seg selv? Når det meste av alt dreier seg om ting og penger for folket?

Ikke kom her å si at du ikke prøver å gjemme bort dine mange føleser og redsler. Du skjuler deg for deg selv, sitter alene å gråter. Fordi du vet at du er redd for hva andre vil tro og mene om deg. Og du er redd de vil sladdre videre om dine problemer til andre som kanskje ikke har de samme problemene som deg?

Da lyver de ikke bare for andre, men for seg selv. Og det er en skam!! Fordi slike mennesker har angst for selve angsten og vil en dag selv få kjenne denne angsten spre seg i sitt sinn og føle den i hele sin kropp. Det sies at 80% av mennesker kommer til å kjenne angsten i løpet av sitt liv. Derfor skriver jeg dette slik at du som ikke har ennå opplevd angsten selv. Vet litt om hva du kan komme til å møte på i livet.

Men når vi ser at et annet menneske som har det vondt, HVORFOR HJELPER MAN IKKE TIL??? Hvorfor ler vi bare, går forbi med ett stort smil, og synes de er svake og dumme???

Du blir aldri et helt menneske, før du blir et bra medmenneske først.

Så ikke vær redd for å si til noen at du sliter med dine problemer/lidelser. Folk vil skjønne deg og bry seg om deg. Ikke gå rundt som et levende spøkelse. Og synd er det at ingen vil noen gang snakke om dette, fordi dette er et stort problem, fordi det er TABU for mange venner og for familie og resten av de som ler av av det som andre mennesker gråter for....

"Husk: det finnes ennå ikke briller for de trangsynte mennesker"

Hvorfor skjuler vi våres dypeste føleser og alle våres lidelser som er så utspredd her i landet?

40% av befolkningen sliter med angst/sosial angst. Og 30% av befolkningen har adhd. Og hvem elsker vel ikke kjærligheten?? Jeg forstår det bare ikke.. Hvorfor vil ingen snakke åpent om det de sliter med i livet.. Hvorfor gå gjennom et helt liv med sine mange hemmeligheter og løgner? Hvorfor ikke vise at man eier kjærlighet for seg selv og andre rundt seg?

Hvorfor ikke bare åpne seg selv og åpne seg for andre, og ikke være så overflatiske og falske mot seg selv og alle rundt seg..? Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor det er så vanskelig for mennesket å være slik som de egentlig innerst inne selv ønsker å ville være. Det er vel et stort press blandt venner, en frykt for å bli avist av de mange. En frykt for å ikke bli likt for den man selv er, en frykt for å bli ledd av, en frykt for å miste sine aller beste venner og miste sin families respekt...

Jeg vil heller miste noen av mine "venner" enn å skjule mitt eget meg. Jeg vil heller være tro mot meg selv enn å lyve om hvem jeg er og hva jeg ønsker i livet mitt. Heller være åpen om alt med de fleste og bare være den jeg vil at jeg selv skal være. Vil aldri skjule mitt sanne, jeg vil vise verden og mine gode venner hvem jeg er innerst inne.. Jeg har fått litt kritikk for å vise dette.. Men skal jeg pga av det skjule å stenge mine føleser og tanker, fordi noen mener jeg er for åpen?

Skal jeg virkelig stenge av mine dypeste vakre tanker, bare fordi noen ikke klarer å skjønne meg? Skal jeg bare være en kopi av alle andre? Skal jeg bare leve et liv som alle andre vil jeg skal leve? Burde jeg gjøre dette for andre, eller burde jeg bare fortsette å være meg selv og skrive om mine dypeste føleser?

Mitt ønske er at noen der ute hjelper andre som sliter, det trengs bare en klem kanskje..? Over 500 mennesker tar sitt eget liv i dette landet hvert år, bare pga av at de er alene med sin frykt, og sin ensomhet..

Fordi ingen bryr seg om å vise medmenneskelighet lenger. Ja, Norge er blitt et "kaldt" land der alle kun tenker på seg selv.. Se på folk på gaten, de kan si hei til deg.. Men mener ingenting med det.. Men hvis du ser på de eldre som stopper opp å hilser pent på deg og spør hva du heter osv.. Det er sånn det egentlig burde være.. Men slik er ikke den nye genrasjonen mot hverandre..

Vil bare si en ting, dette landet har jo blitt så rikt på penger, men er ikke rikt på omsorg for de mennesker som mangler rikdom i sine liv.. HVORFOR ER DET BLITT SLIK?? SKJØNNER DET BARE IKKE!!

Tør du å være like åpen som meg?

Jeg skal fortelle deg en aller siste ting. Å være ærlig og åpen er livets aller beste ting!

Nå er min hardeste reise i livet over..  Fordi i 14 år har jeg kjempet med meg selv! Endelig kjenner jeg at jeg igjen kan begynne å leve, slik som jeg så mange ganger har drømt om. Viktigst er det å være sterk og aldri gi opp! Uansett hvor vanskelig og vondt det måtte føles inne i sjelen..

ØNSKER DEG ALT GODT, OG LYKKE TIL PÅ DIN EGEN REISE!! ALLE DE SOM KJEMPER HARDT NOK, VIL EN DAG BLI FRISKE..!!

"De sterkeste menneskene jeg kjenner er de som har kjent nederlag, kjent lidelse, kjent kampen, kjent tap, og har funnet veien ut av dypet. Disse personene har en sterk følsomhet, og en sterk forståelse av livet, som fyller dem med medfølese, mildhet, og en dyp kjærlighet og omtanke"

Vær så snill å del dette videre til deres facebook venner. For jeg tror mange av dem trenger å vite at livet ikke alltid er så lett for dem som sliter med adhd eller angst.  Det er mange av deres facebook venner som sliter på det værste akkurat nå, i dette øyeblikk. Håper dette blir delt videre slik at så mange som mulig få lese det.

Livet blir ikke alltid servert på et sølvfat.


Når jeg elsker, gjør jeg det intenst, sterkt og voldsomt. Når jeg sørger, er mitt hjerte knust i 1000 biter. Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere. Jeg har AD/HD.

❤ Elsk meg for den jeg er ❤

PS: Takker for alle de positive kommentarene, men ser det bare er jenter/damer som har kommentert under her. Lurer virkelig på om jeg er den eneste mannen i Norge som sliter med dette.. :-/


- Skrevet av Arnfinn Joensen -
  6. Januar 2011






tirsdag

Gamle trakter.

Jeg skal skrive dette innlegget før jeg legger meg - fordi jeg har lovet meg selv det, og fordi noe jeg har gjort i løpet av dagen i dag, handler om å gjøre en relativt stor bragd. Om ord jeg har sagt; setninger jeg aldri hadde trodd kom til å komme ut av munnen min - et møte med et menneske som jeg i årevis har drømt om å si noen alvorsord til og om tilgivelse. Først og fremst det. Forene seg med fortiden.
Jeg skal skrive om det, selv om jeg er et følelsesmessig kaos og har mest lyst til å knote ned kryptiske setninger om å ta dyna eller puta over hodet og stenge verden ute.

Tilgivelse.
Forene seg med fortiden.
Akseptere sin egen historie.
Akseptere andres feilgrep.
Tilgi omsorgssvikt fra psykiatrien.
Tilgi.
Og å gå videre.


Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om tiden min fra ungdomspsykiatrisk avdeling, som nå er delt i to: ungdomspsykiatrisk seksjon og regionalt senter for spiseforstyrrelser. To innleggelser over to perioder. To tidsepoker der jeg var veldig syk på to forskjellige plan, likevel med samme problematikk. Og jeg har også skrevet innlegget "jeg følte at ingen trodde eller hørte på meg", som beskrev noe av frustrasjonen jeg bar på, på den tiden. Nå, i mai, er det tre år siden min siste innleggelse der. 20.mai var det akkurat tre år siden jeg kom inn døren i den bygningen de holdt til i 2008 med den rosa kofferten min.
Tre år. Det er lang tid. Mange forandringer har skjedd, men likevel, likevel er det mye som er det samme. Og de tre årene har, til tross for alt som har vært vanskelig, gått fort. Kjærligheten til miljøarbeiderne på huset har vokst med tiden. Jeg har forstått hva de har gjort for meg og jeg vil alltid være evig takknemlig for mange ting. Men så har vi sinnet. Sinnet og frustrasjonen, i hovedsak over å ha blitt feilbehandlet og nedprioritert - i tillegg til å fortsatt få beholde all kontroll, til tross for en veldig alvorlig anoreksi. Og det evinnelige sinnet til behandler A. Behandler A som, på sin måte, tok fra meg håpet ved å kalle meg både "kronisk deprimert" og "den svarteste tenåringen" han noen sinne hadde møtt. Jeg var sytten. Sytten år, suicidal og dypt deprimert.

Akkurat nå spiller det ingen rolle.
For det har seg nemlig slik at jeg har en bloggleser, ei fantastisk jente, som jeg begynte med å prate med her om dagen. Det viste seg at hun var innlagt på "samme" sykehus som jeg var på samme tidspunkt for tre år siden, bare på en annen avdeling. Med det samme personalet som jobbet der da jeg var innlagt første gang.
Vi avtalte ganske raskt at jeg skulle komme innom i dag. For å hilse på henne, og selvsagt for å få noen veldig etterlengtede ord med behandler A. Egentlig hadde jeg store planer om å le til ham, vise meg frem i all min prakt og si "in your face". Noe slikt. Få ham til å føle seg så dårlig som han fikk meg til å føle meg, men...  jeg er et følelsesmenneske. Jeg bryr meg om hva andre føler. Jeg har vært redd for å bytte behandlere fordi jeg er redd for å såre dem.

Uansett.
I dag dro jeg. Tok bussen til sykehuset med hjertet i halsen, trasket opp til ungdomspsykiatrisk med lettere angst og ble varmt mottatt av ei flott jente som jeg aldri har møtt før. Panikken vokste i det jeg gikk inn døren; tusen tanker, tusen ord, tusen ting på en gang. Jeg var alt forberedt på at ingen kom til å kjenne meg igjen - jeg er godt polstret i forhold til sist gang jeg var innom for å si hei. Det er to år siden. Men tankene om at de kom til å tenke at jeg var tykk og stygg og fæl var ikke til å komme utenom. Heldigvis gikk det bra. Heldigvis gikk det over all forventning.

Å bli mottatt med åpne armer, klemmer, ord og blikk er fantastisk. Å få sitte på en stol inne på ei avdeling som jeg ikke lengre kjenner, med mennesker som er oppriktig nysgjerrig på hvordan det går og som har lyst til å fortelle meg hvor flott jeg er, føles bra. Mennesker som har vært der i det livet mitt hadde ramlet fra hverandre. Mennesker som husker jenta jeg var og som gleder seg over den jeg har blitt.
Det var mange å hilse på, før det ble behandler A sin tur. Mennesker på spiseavdelingen kom løpende, klemte meg i tusen biter og jeg var så flau og glad og sliten på samme tid at jeg egentlig ikke visste helt hvordan jeg skulle uttrykke meg.
"Ja... eh... kommer her med all min polstring, da," sa jeg.
"polstring???"
"ja, som dere ser... jeg har jo lagt litt på meg da," mumlet jeg og tenkte at det var like greit at jeg påpekte det med en gang.
"TAKK GUD FOR AT DU HAR FÅTT LITT MER POLSTRING, JA," var responsen jeg fikk, før jeg fikk enda en klem eller ti.

Behandler A kjente meg ikke igjen med en gang. Og jeg måtte si, som jeg hadde sagt til så mange andre i løpet av formiddagen: "kjenner du meg?"
"jeg kjenner stemmen din, ja," sa behandler A og så nøye på meg. Redsel. Hadde han glemt meg? Nei. Det går ikke an. Han kunne ikke ha gjort det. Han kunne ikke ha glemt den svarteste tenåringen han noen sinne hadde møtt. Den kronisk deprimerte plagsomme jentungen som han aldri nådde inn til. Det ville ikke vært mulig.
"Annika," sa jeg. "Annika. Og jeg er IKKE kronisk deprimert."

Han hadde glemt ordene sine, selvfølgelig hadde han det. Det er ikke annet å forvente av en mann som sikkert prater med hundrevis av ungdommer hvert eneste år, og jeg var ikke på noen måte spesiell. Ordene man sier glemmer man, men mottakeren kan huske det for alltid.
Jeg fulgte etter ham inn på kontoret og jeg ble sittende der. I en evighet.

"pleide vi å krangle mye?" spurte han meg.
"ja, det var det eneste vi gjorde. vi var alltid uenige."

Vi fikk pratet ut. Jeg fikk fortalt om mine opplevelser og hvordan det var for meg å bli stemplet som kronisk i en alder av sytten. Jeg fikk fortalt om hvordan det var å oppleve at det virket som om ingen trodde at jeg kom til å klare det. Jeg fikk fortalt og beskrevet om veien, om erfaringene, om opplevelsene, om følelsene.
"Det er som du holder et speil fremfor meg nå, " sa han og snakket videre om tilbakemeldinger.

"Jeg var en vanskelig pasient," sa jeg.
"Det kan jeg skrive under på at du var."

Og så lo vi litt. Lo fordi jeg hadde vært en "pain in the ass", fryktelig vanskelig, fryktelig umulig, og vi snakket om tårene og om kjeften og om alt kaoset. Om å aldri nå inn, og om at jeg hadde vært en enorm utfordring.
"Av og til følte jeg meg litt hjelpeløs. Kanskje ikke hjelpeløs, men ja...." sa han. Ja, tro meg, det gjorde jeg og. Hele tiden. Hver eneste dag.

"Ikke gå inn i behandlerrollen. Du er ikke behandleren min lengre. Jeg kommer hit av egen fri vilje," måtte jeg si da han lurte på om han mistet sin terapeutiske rolle da han stilte meg et spørsmål som ikke handlet om behandling. Jeg kom ikke for behandling. Jeg kom for å fortelle. For å få fred med meg selv. For å gi ham noe tilbake, selv om han kanskje ikke ga meg så mye. Jeg snakket om hvor viktig det er å ikke la den spisesyke få holde på kontrollen. Om hva som har fungert og hva som ikke har fungert. Om at tvang burde brukes i noen sammenhenger, der det er nødvendig - selv om han, som terapeut, er redd for å bruke tvang. Tvangsparagrafen er der for en grunn. Den skal ikke misbrukes eller overbrukes, men når det er mennesker som ikke klarer å forstå sin egen situasjon og som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, må noen andre gripe inn. Jeg snakket og snakket. Snakket om at den "noen som ikke kunne se eller forstå" på et tidspunkt var meg. Ja, jeg ville motsagt det også. Jeg ville hylt og skreket. Men hvis jeg ikke hadde hatt noen valg eller alternativer, ville jeg gitt etter.

Og vi var enige.
For første gang i vår "Historie" var vi enige. Om at alt til syvende og sist handlet om livskvalitet, ikke om å være frisk eller slik eller sånn. LIVSKVALITET.
Så lo vi litt mer.

Det var en fin samtale.
Den beste vi noen sinne har hatt.
"Du skal ikke unnskylde deg for noe," sa han.
"Det er jeg heller ikke kommet for å gjøre. Jeg har ingenting å unnskylde meg for. Jeg var veldig syk."
"Unnskyld," sa han

Unnskyld.
Han er tilgitt.

"Du har gitt meg mye å tenke på," sa han da jeg gikk for å gå til henne jeg egentlig var på besøk hos.
"Mange ting å tenke på."

Da jeg kom hjem var jeg fullstendig utmattet.
Men jeg har fred. Og jeg har tilgitt. Jeg er ikke lengre sint på ham. Nå kan jeg gå videre.



I dag har jeg gått et stort skritt.
Mamma er stolt over meg.
Og, vet dere, det er jeg og.
mandag

Vil bare minne om...

Det har vært en rimelig hektisk dag i dag. Samtale med miljøarbeider, skole og så jobb frem til halv elleve. Vil bare minne om at bloggen faktisk har en side på facebook, og der kommer det oppdateringer så fremst jeg har noe å skrive om. Oppdateringer som ikke kommer i bloggen. Det samme gjelder også twitter, selv om oppdateringene der er av den mer... ja, rare sorten.
Når jeg reiser på pilegrimsreise 16.juni, kommer jeg til å ha fullstendig bloggpause i fjorten dager, men facebooksiden vil fortsatt være aktiv!

Følg med her.
lørdag

Lørdag.

fredag

14.dagers pilegrim & den usikre tilværelsen.

14.februar publiserte jeg et innlegg om drømmen om å dra på pilegrimsreise som jeg har nevnt i blant og hvor nært jeg i år kanskje, kanskje kom til å være for å oppfylle den. Innlegget kan leses her. å spasere langs landeveiene i Spania er noe jeg har hatt lyst til siden 2009; en fantasi som jeg har båret på og som jeg tidlig lot pappa få bli en del av. heldigvis. ordene "hvis ingen vil gå sammen med meg, går jeg alene," har ramlet ut av munnen min - men med min selvinnsikt, vet jeg at det aldri vil bli en realitet. ikke før jeg er mer eller mindre angstfri. for ja, jeg har angst. det har jeg hatt siden jeg var syv år gammel, og denne intense frykten har strukket seg i det vide og det brede, og langt forbi det hinsidige.

men det er en annen historie.

i dag skal jeg skrive om sommerferien. sommer 2011. sommeren som jeg, i den verste krisefasen, aldri hadde trodd kom til å komme. enden på et skoleår jeg i begynnelsen var usikker på om jeg kom til å klare. men jeg klarer, til tross for at jeg ikke alltid mestrer. til tross for at jeg har fraværsdager, til tross for at jeg har sengedager og dager der jeg helst vil opphøre. dager der jeg ikke orker å komme meg opp fra senga eller sofaen, dager der det er fantastisk å ha en venn som heter Inger - en bestevenn som river opp døra til soverommet og åpner vinduet. "Herregud, det stinker her. har du hørt om å lufte? kle på deg. nå går vi på butikken."

i vinter ga pappa meg et ultimatum: "vi drar på pilegrimsreise hvis du klarer å fullføre skoleåret." da jeg var yngre; da jeg var superflinke Annika som alltid var på skolen, hun som karret seg av sted bortover skoleveien til Kvaløysletta Ungdomsskole med tårer sviende bak øyelokkene og bet tennene så hardt sammen at kjeven gikk ut av ledd, var det å gå på skole en selvfølge. men mens Annika ble sykere, ble ingenting tatt som det lengre. selv ikke livet. å leve var ingen selvfølge. å bli bedre var ingen selvfølge. tilværelsen vår var usikker. min usikre eksistens gjorde hele familielivet til en turbulent reise gjennom usikre landskap som jeg håper vi slipper å gå gjennom en gang til. det var en reise som vi gikk hver for oss. jeg fremst, bakerst, eller langt utenfor - blødende, haltende og gråtende, mens resten av familiemedlemmene prøvde å henge med på sin egen måte.

mine sykdommer var deres sykdommer. min smerte ble deres. mine lidelser i dag er fortsatt en del av dem. heldigvis i svakere grad - for selv om tilværelsen er usikker, selv om vi aldri vet hvordan ting blir, selv om alt kan bli snudd på hodet i løpet av et mikroskopisk sekund, er ting tryggere. noen ganger blinker varsellampene, noen ganger kan smerten være så tydelig i ord og handlinger. frykten vises. men ting er enklere. og det er det viktigste.

om jeg er i krise nå? nei. bare en nedtur. jeg har drevet meg selv for hardt. og plutselig ble holdepunktet revet bort. jeg står tomhendt tilbake og bærer ensomheten alene, uten muligheten for å fortelle alt sammenhengende til herr behandler. igjen. ikke en overraskelse.

uansett.
sommerferien!

skoleåret blir fullført. det er bare 28 dager igjen. om 26 dager befinner jeg meg på et hotell i Madrid. Om 25 dager sover jeg på et pilegrimsherberge i Astorga. Om 24 har jeg, pappa og lillesøster gått vår første 2 - 3 milsettappe og har funnet et oppholdssted i en by som jeg ikke kan navnet på.
det blir pilegrimsreise. flybillettene er bestilt. hotell i Madrid første natt er bestilt. hvordan ferden blir, hvordan veien kommer til å gå videre, vet jeg ikke. det spiller ingen rolle.

jeg trenger ferie. jeg trenger pause. jeg har behov for å komme meg bort.

Empty.

She lifts her skirt up to her knees,
walks through the garden rows with her bare feet, laughing.
I never learned to count my blessings,
I choose instead to dwell in my disasters.
I walk on down the hill,
through grass, grown tall and brown
and still its hard somehow to let go of my pain.
On past the busted back of that old and rusted Cadillac
that sinks into this field, collecting rain.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.
And of these cut-throat busted sunsets,
these cold and damp white mornings
I have grown weary.
If through my cracked and dusted dime-store lips
I spoke these words out loud would no one hear me?
Lay your blouse across the chair,
let fall the flowers from from your hair
and kiss me with that country mouth, so plain.
Outside, the rain is tapping on the leaves,
to me it sounds like they're applauding us the the quiet love we've made.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.

Well I looked my demons in the eyes,
laid bare my chest, said "Do your best, destroy me.
You see, I've been to hell and back so many times,
I must admit you kind of bore me."
There's a lot of things that can kill a man,
there's a lot of ways to die,
listen, some already did that walked beside me.
There's a lot of things I don't understand,
why so many people lie.
Its the hurt I hide that fuels the fire inside me.
Will I always feel this way?
So empty, so estranged.



favorittsangen for tiden er Empty med Ray LaMontagne.
jeg er glad jeg skal til Åsgård i dag for å snakke med behandleren min.

torsdag

Face your fear. Accept your war. It is what it is.

tjue - ti
jeg har ni liv,
sier de 
akkurat som
den sorte katten
den som løper
over veien
på rødt lys

Side til bloggen.

Har opprettet facebook side til bloggen, trykk her for å komme inn på den. er veldig lov å like!

Til den kloke damen: takkebrev.

dette skrev jeg da jeg avsluttet behandlingen på Capio i 2009 - mottakeren er den kloke damen i 3.etasje, min kjære behandler og følgesvenn gjennom året som hadde gått. aldri har et menneske lært meg så mye om meg selv. hun er mitt forbilde. min helt. hun så styrken i meg da jeg ikke så den selv. nå vil jeg dele ordene mine med dere.


datert: 10.desember 2009.


Kjære behandler



Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har begynt på dette brevet; jeg har ikke telling på hvor mange forskjellige setninger og ordkombinasjoner jeg har prøvd å sette sammen – uten å komme i gang med noe som kanskje kunne vært lesbart. Jeg har ikke en fjerneste anelse om hvordan jeg skal takke for alt det som jeg har fått i løpet av året som har gått, når selve ordet ”takk” ikke forteller noe om hvor glad jeg er for å ha fått muligheten til å komme hit og få den hjelpen jeg så sårt har hatt behov for.

Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg skulle begynne med noe sånt som: ”… og så er vi kommet til slutten på begynnelsen.” For det er jo nettopp det dette er: når jeg nå skrives ut fredag 11.desember og forlater Capio for siste gang, er begynnelsen på reisen over for min del.

 I blant tenker jeg tilbake på, nok en gang, denne reisen som begynte da jeg gikk inn ytterdøra her, 7.januar, sammen med mamma. Jeg hadde med en rosa koffert som veide nesten like mye som meg og hvordan jeg klarte å dra den med meg forstår jeg ikke. Jeg var innpakket i en dunjakke i barnestørrelse som var alt for stor, og hadde tatt på meg flerfoldige strømpebukser bare sånn at buksene skulle sitte litt bedre. Jeg hadde til og med gjort et forsøk på å se noenlunde okei ut, slik at folk kanskje kunne tro at jeg var et helt vanlig, oppegående og friskt menneske. Akkurat sånn som jeg hadde gjort da jeg dro til Bodø på en av disse blablabla-vurdering-blablabla- samtalene: jeg sto opp fem timer før flyet gikk, brukte mange timer på å sminke meg og dro hjemmefra i god tro om at de menneskene jeg skulle møte, ville se på meg og si at alt var bra. ”Ingenting feil her, Annika. Du kan bare dra hjem. Ha ei fin jul!” Innerst inne var jeg fullstendig klar over at noe hadde gått alvorlig galt. Noe var feil, og ja, jeg kunne kjenne det i hele kroppen min. Livet som holdt på å takke for seg. Jeg nektet å godta det. 

 Inne i det forskrudde og ultra- anorektiske hodet mitt var jeg ikke et levende vesen med behov, neida, jeg var en luftstrøm, et sandkorn og disse tingene kunne ikke dø. Døden og andre alvorlige ting skjedde bare andre mennesker, ikke meg. Jeg var unik hadde jeg kommet frem til. Aldeles unik. Jeg kunne rett og slett ikke dø. Jeg hadde ønsket døden velkommen i årevis, men den kom aldri. Så hvorfor i alle dager skulle den liksom komme nå? Nei. Det ville aldri i verden skje.

Det gjorde det heller ikke. Menneskene i Bodø slengte selvfølgelig den brutale og smertefulle sannheten midt i ansiktet mitt og de ordene rev hjertet ut av brystet mitt. Og så plutselig… kom jeg hit og var pasient igjen.

Resten av historien kjenner du. Du har vært en del av den og du har hjulpet meg med å skrive flere av kapitlene i den metaforiske boka mi som du har snakket om så mange ganger. ”Du har skrevet mange kapitler, Annika,” har du sagt. Ja, det er sant. Selv om jeg vet at du helt sikkert er klar over at du har vært med og formet litt av den der boka, er jeg usikker på om du vet hvor stor den rollen du faktisk har hatt er. Jeg ville aldri klart og skrevet noen av de evinnelige kapitlene uten det jeg har fått fra deg og den behandlingen jeg har vært så heldig og både få begynne å avslutte. Jeg er privilegert.



Det har gått et år. Et helt vanvittig år med nedturer, fall, tårer, en vanskelig vektoppgang, beinhard jobbing, akseptering meg her og akseptering meg der – men også så utrolig mye glede. Selv om den sorte klumpen min har vært der store deler av tiden, og fortsatt kommer på visitter titt og ofte, har det alt i alt vært et helt fantastisk år. For litt over et år siden fryktet jeg det å skulle ha det fint: det var ukjent og fryktelig skummelt. Jeg var livredd for hvem jeg kom til å være hvis jeg plutselig skulle ha det fint. Jeg turte ikke å gi slipp – jeg tviholdt fast i sykdommene og elendigheten. Sånn var det. Du kan tro jeg ble overrasket den dagen jeg plutselig forsto at alle de tingene dere sa hele tiden ”det kommer til å bli bedre etter hvert, Annika. Det kommer til å bli bedre,” faktisk var sant. I begynnelsen trodde jeg ikke på det, for som jeg har sagt mange ganger: jeg har alltid vært helt sikker på at jeg var dømt til å ha det vondt for alltid. Der, akkurat som med så mange andre ting, tok jeg fullstendig feil. Jeg kan ha det fint. Den første gangen jeg våknet en morgen og tenkte: ”Hvis noen spør meg i dag hvordan jeg har det… da kan jeg faktisk si at jeg har det fint.”
Og vet du hva? Jeg hadde aldri trodd det ville være så fantastisk og kunne si de ordene og faktisk mene det fra hjertet. Livet er og blir vakkert. I blant trenger man bare litt tid og en liten… justering på de kanalene tankene er stilt inn på. Og synet. Man trenger noen nye briller. Men det går an.

Da jeg hadde sjekket inn her for siste gang, skrev jeg dette i bloggen min (det ble publisert sånn omentrent rett etter middag, noe du sikkert forstår):

I dag er det 11 måneder siden jeg ankom Capio for første gang. Nøyaktig. På dette klokkeslettet for, igjen, 11 måneder siden, lå jeg innpakket i flerfoldige lag med strømpebukser og ulltepper på den sorte skinnsofaen i stua nede i første etasje. Jeg hadde nesten akkurat blitt ferdig med min første middag (og ja, jeg husker hva den besto av) og fått et: "Annika, nå går vi og legger oss på sofaen," etterfulgt av et par hender som holdt meg på ryggen og dyttet meg forsiktig inn de store hvite dørene til oppholdsrommet. "Legg deg ned. Nei, legg deg ordentlig. Ikke sånn. Legg deg på ryggen. Nå skal jeg pakke et teppe rundt deg. Her har du et til. Prøv å slappe av litt." Deretter skrudde dette mennesket som passet på meg, på en cd - spiller og jeg fikk høre Andreas J. Kroese messe om den etter hvert så veldig velkjente SOAL metoden sin. Stopp - observer - aksepter og la gå. La gå.

11 måneder og jeg husker alt. 7.januar 2009. Jeg husker at onkel Ove kjørte mamma og meg til Oslo S. Husker at vi handlet et WOMAN og et Hjemmet på Narvesen før vi gikk ombord på toget. Hvordan jeg tygget på Stimorol Senses tyggegummi (den oransje med tropisk smak) for harde livet og nistirret ut av togvinduet. Tom for følelser, tom for tanker, tom for hjerneceller, tom for livslyst, livsglede, smil, konsentrasjon, ord, energi og interesser. Tom. Jeg husker at det var noe krøll med toglinjene den dagen og at toget var godt over en halvtime forsinket. Husker at jeg hadde planer om å dra til Capio, si ja for så å dra ned til byen sammen med mamma og begynne opplegget dagen der på. Sånn ble det ikke.

Jeg husker togstasjonen som også kom til å være det eneste stedet jeg fikk se noe av før jeg ble parkert på rom 106 i 1.etasje uten lov til å gå utenfor huset med mindre det var for å ta blodprøver.


Jeg husker inntakssamtalen. Ordene til behandleren min og sjefen på Capio. Hvordan jeg satt der, slafset på tyggegummi til tross for at de alt hadde sagt at slike ting ikke er lov. Jeg husker at jeg avslo da de spurte om jeg ville se mer av huset, og ba meg sette meg utenfor kontoret mens de snakket med mamma - slik at jeg kunne tenke nøye igjennom om jeg ville ha plassen eller takke nei. Jeg gjorde som de sa; jeg satte meg ned men jeg tenkte ikke. Det var ingenting å tenke på.

Jeg husker hvordan jeg plutselig var blitt pasient igjen og fratatt muligheten til å bevege meg. Hvordan de sendte meg rett ned til "fika" (som jeg også husker hva var) sammen med de andre jentene og fikk en næringsdrikk slengt på bordet sammen med mellommåltidet. "Ta henne med ned og gi henne en næringsdrikk i tillegg," sa behandleren min. Jeg sa ingenting.

Jeg husker, jeg husker og jeg husker. Jeg husker sprøytene med b-vitaminer som jeg fikk i rumpa fra de fem første dagene. Blodtrykksmansjetter. Pulskontroller. Blodprøver. Den første desserten. Tårene. Alle de gode klemmene. De fine ordene. Alt.

Og det var alt dette; alle disse tingene, hendelsene som har skjedd, situasjonene som har oppstått og lignende - som jeg tenkte på da jeg satt på bussen fra Gardermoen til Fredrikstad for siste gang. Det virker så lenge siden og samtidig så nært. Elleve måneder. De viktigste i livet mitt. Elleve måneder og alt er forandret. En gang var jeg død. Nå lever jeg.

*
Ja, tenk det. En gang var jeg et dødt menneske, infiltrert av anoreksien. Jeg var ingenting. I dag er lever jeg. Det er så rart å tenke på at jeg i blant gråter når jeg tenker på det. Det hender at jeg gråter fordi jeg er så glad for at jeg fikk komme hit, fordi jeg fikk muligheten til å gå inn i et behandlingsopplegg som for en gangs skyld ble tilpasset mine behov, fordi jeg ble sett som menneske, fordi Capio har vekket det begravde håpet til livet, fordi alle som jobber her er så gode og fantastiske at ingen ord strekker til. Jeg gråter fordi jeg har fått livet mitt tilbake ved hjelp av deg og ved hjelp av hele huset. Fordi, fordi, fordi.

En ting er å bli født og få ”livet i fødselspressang”, som noen så fint kaller det. Men det er noe helt annet å få livet i gave når man har vært levende død. Man kan ikke velge å bli født, men man kan velge å gi livet et forsøk igjen. Livet mitt er så dyrebart og det å få det tilbake er den mest fantastiske og vakreste pressangen jeg noen sinne har fått – og jeg kommer aldri til å få noe så fint igjen.

Det har vært en gave som har tatt tid å få ut fra gavepapiret. Den har vært godt innpakket, men det har for så vidt bare gjort åpningsprosessen spennende. Og denne… pressangen, denne greia, dette livet, alt, har jeg fått i løpet av året mitt her.  Du og resten av menneskene her har vært med på å gi meg den. 

Ord på ord på ord.

Nå som starten er ferdig, begynner fortsettelsen på veien videre – og den må jeg gå alene. Jeg kommer alltid til å ha ordene dine i hodet mitt. Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har sett for meg alle de samtalene og alle de vanlige frasene om ditten og datten i det jeg har stått ovenfor valg som har vært vanskelige. For eksempel alle de gangene jeg har tatt melk i et glass, blitt overmannet av spiseforstyrrelsens tyranni – tømt det ut i vasken, blitt usikker og gjort det samme om og om igjen. ”NEI ANNIKA. DU SKAL HA MELK I DET GLASSET OG DET SKAL IKKE VÆRE SKUMMET MELK. DET SKAL VÆRE VANLIG MELK. OG DU SKAL DRIKKE DET.”

Ja, og så har det endt med at jeg har tatt melk opp i glasset igjen og drukket det. Vel, jeg må jo innrømme at jeg ikke alltid har vært og fortsatt ikke er, til å glemme alle de lettere produktene, men jeg har i alle fall drukket 98% av melkeglassene mine. På sett og vis har jeg hørt på deg selv om du ikke har vært der fysisk. Bare tanken på det der strenge blikket som du har gitt meg både titt og ofte, har fått meg til å bøye hodet. Og nei, det er ikke tull. Jeg må si det er litt morsomt. 

Den dag i dag, som jeg sa her om dagen, overrasker det meg fortsatt hvor enkel jeg egentlig har vært. Jeg har ikke utagert, ikke hylt, ikke skreket, ingenting. Jeg har selvfølgelig mine teorier om den saken, og en av dem er rett og slett måten du er på. Du har alltid hørt på det jeg har å si, til tross for at det ikke bestandig har vært så fornuftig og konstruktivt. Du har sett forskjell på meg og spiseforstyrrelsen min, og i motsetning til alle de fjollete menneskene jeg har møtt i løpet av de alt for lange årene i psykiatrien, har du ikke fokusert på alle de tingene som er galt med meg. Det å slippe og høre på smertefulle fraser som: ”du er kronisk deprimert. Du er håpløs. Du oppfyller kriteriene for den og den og den diagnosen. Du er ditt. Du er datt. Du er ekstremt destruktiv. Du er så vanskelig at jeg ikke vet om dette går lengre. Du er mørkets fyrste selv. Du er så flink så jeg fatter ikke at du kan drive deg selv til fordervelse. Du burde vært innesperret. Du kommer bare til å klare deg til oktober og så kommer du til å komme tilbake. Du kommer ikke til å greie det. Du dissosierer, det er det du gjør!” har gitt meg trygghet. I stedet for å ramse opp all elendigheten, har du hele tiden trodd på meg.
Og det hjelper. Det hjelper når noen tror, spesielt når man tviler på det selv.

Så. Takk. Takk for alle de anbefalningene som har flydd veggimellom og som jeg i blant har hatet fordi jeg egentlig alltid har visst at du vet best på enkelte områder, og fordi jeg ikke har hatt noen argumenter som er gode nok til å endre på det du hadde bestemt deg for. Det har nesten alltid endt opp med at jeg har gjort dem.

Takk for at du har vært så innmari, nesten ufyselig streng til tider og sparket meg hardt i baken. Det er akkurat det jeg har hatt behov for.

Takk for at du har tatt noen beslutninger og ikke gitt meg valgmuligheter. Takk for at du har tatt enkelte avgjørelser for meg da ambivalensen var så sterk at jeg ikke visste hva jeg egentlig ville. Takk for at du har sett meg for den jeg er og ikke bare de tingene jeg har prestert, gjort og fått til. 

Og en ting til: Takk for de evinnelige diskusjonene, hoderisting og nikking - konkurransene våre når det kommer til næringsdrikkene. Takk for at du har, bokstavelig talt, prakket de på meg. De har riktignok vært en smertefull greie, men det har tross alt ført mange gode ting med seg. Uansett hvor mye jeg har hatet de der evinnelige Fresubin cocktailene, har jeg alltid visst at det bare er for mitt eget beste. Når alt kommer til alt ligger det ganske mye omsorg i den smørja der. Det har bare vært litt vanskelig å fokusere på det når frykten, gudene må vite hva den dreier seg om, er større enn så mye annet.

Jeg har lært så mye i løpet av dette året som har gått og selv om det har vært en smertefull prosess, sitter jeg igjen med kunnskap jeg ikke ville vært foruten. 2009 har vært det viktigste og det beste året i mitt hittil nittenårige liv. Takk. Nok en gang.

Du skal vite én ting: du er et helt fantastisk menneske.



Mange klemmer fra Annika


 

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive