torsdag

Juni: oppsummering.

Annika
humør: stabilt ustabilt. juni har egentlig vært en god måned. en fin måned der jeg har utagert på en helt annen måte enn tidligere, på en måte som behandleren min kalte som "voksen" og litt mindre destruktiv enn tidligere. det er nesten litt flaut å skrive om. de gode dagene har vært mange. store deler av juni har vært okei - noen tøffe dager, men det er slik det er og det er slik livet er. oppturer og nedturer. det er en del av livet. 

selvfølelse: først ok, så dårlig. jeg jobber med det. jeg jobber veldig med meg selv.

sosialt: opp og fram. jeg har møtt nye mennesker. nye mennesker som jeg liker fryktelig godt.

skole: skolen er ferdig for i år. strålende karakterer, litt mye fravær, men ellers er jeg fornøyd.

Favoritter/ Nye ting
på tv: ingenting. tvstille måned. 
film: ingenting.
musikk: casting crowns. nirvana. the cure. 
lesestoff: summer without men - Siri hustvedt. 
innkjøp: to nye kjoler i Spania!

Hendelser
- sommerferie
- pilegrimsreise til Santiago de Compostela!

Juli
- Helle kommer! 
- jobb og jobb og jobb


Element of freedom: dag 1.

Endelig: reiseoppdateringer. 
Det er tatt svært mange bilder på turen til Santiago de Compostela, 
noe har alt blitt postet på min personlige profil på facebook, annet har ikke blitt det - uansett skal jeg dele reisen min med dere. Jeg har skrevet dagbok underveis. Side opp og side ned om tanker, følelser, steder og så videre. For å gjøre det enkelt (eller avansert), velger jeg å publisere bilder og tekst fra hver dag. Kan kanskje bli litt i meste laget, men jeg tror det blir slik allikevel.


Så. Here we go:

torsdag 16.juni.
sekkene er pakket, store ryggsekker med alle nødvendighetene for turen. 14 truser, to shorts, et par t - skjorter, sko, håndduk, sovepose og ingen sminkesaker. ingen rettetang, ingen hårføner, ingen neglefil, ingen duppeditter og parfyme og ringer og annet fjas som er en del av min hverdag. ingenting. sminkeløs ferie. det handler ikke om å se pen eller vakker ut når man er på pilegrimstur. det dreier seg ikke om å føle seg pen når man trasker kilometer etter kilometer langs veier som har vært gått på i nesten tusen år. det handler om noe helt annet. å være. eksistere. bevege seg. tenke. eller hva man nå enn velger å bruke turen sin til. 

reisen til Spania var lang. Vi hadde satt byen Astorga som startsted, en by vi ikke ankom til før dag 2. Første dag besto i å sitte på Tromsø lufthavn, på Gardermoen, i Frankfurt, på fly og endelig til slutt: Madrid. 

 Hjemme før avreise. Ferdigpakket sekk og sekkproblemer. Pappa og lillesøster.

 Snuskepjuskelusken som er fryktelig skuffet for at han ikke får være med på tur :((

Sandra og Annika på flyplassen i Tromsø.

flykos.

verdens vakreste.


hej, Tyskland!

ankomst Madrid. Ingen kunne engelsk. "big jellåw bøss" sa en mann og strakte ut armene og vi gjorde som han sa: hoppet på en tilfeldig buss for å komme inn til en by som har nesten like mange innbyggere som hele Norges land.  Great. Pappa var livredd, jeg lo og lillesøster så seg rundt. Heldigvis fant vi fram til hotellet etter en stund og kunne senke skuldrene.


før vi tok kvelden, spiste vi tidenes styggeste kveldsmat på burger king, Chamartin togstasjon. Æsj. Stedet luktet sur melk.

onsdag

Tankefeller.

teksten/ informasjonen om tankefeller under, er noe jeg fant da jeg så gjennom noen papirer på rommet i leiligheten her om dagen. arket fikk jeg av en behandler et eller annet sted for en del år tilbake - tror det må ha vært av min kjære behandler L på BUP, og jeg husker at jeg på et eller annet tidspunkt forsto at jeg hadde fått arket av en grunn: tankefeller var tydeligvis et stort problem for meg og det er det fortsatt, bare i litt mindre grad. tenkte jeg skulle presentere tankefellene for dere. Tankefeller er som ordet sier, feller man går når man tenker. 


1. Alt - eller- intet tanken. Du tenker i ekstreme kategorier: svart eller hvitt. Dersom noe du har gjort ikke er helt perfekt er det fullstendig mislykket. Det eksisterer bare to kategorier: perfekt eller mislykket.

2. Overgeneralisering: Du ser en isolert hendelse som et vedvarende mønster av for eksempel mislykkethet.

3. Psykologisk filter: Du plukker ut en negativ detalj fra en helhet og tenker kun på den til du får et negativt syn på helheten.

4. Diskvalifisering: Du bagatelliserer positive erfaringer gjennom å insistere på at de av en eller annen grunn ikke skal regnes med. På denne måten kan en negativ atferd opprettholdes på tross av at den er helt i strid med hverdagserfaringer.

5. Forhastede slutninger: Du tolker negativt på tross av at det ikke finnes fakta som på overbevisende måte støtter tolkningen.
a) tankelesning. Du antar uten noen spesiell grunn at noen reagerer eller tenker negativt om deg, og du bryr deg ikke om å undersøke om antagelsen din er riktig.
b) Du forventer at hendelser skal bli kjedelige eller gå dårlig. Du er overbevist om at forventningen din er 100% sikker.

6. Forstørring/ forminskning: Du overdriver betydningen av ting og toner ned betydningen av andre ting til de er helt betydningsløse. Dette kalles forstørrelsesglass trikcet.

7. Følelsesmessige tanker: Du antar at dine negative følelser nødvendigvis viser hvordan ting er. "jeg føler meg verdiløst - derfor er det sånn at jeg er det."

8. Etikkering: Istedenfor å erkjenne dine feil og mangler setter du i stedet en negativ etikett på deg selv, for eksempel: "jeg er et fullstendig mislykket individ."

9. Personalisering: Du ser på deg selv om årsaken til negative ytre hendelser som du faktisk ikke på noen måte kan være ansvarlig for. "Din samboer ser trist og lei ut, og du tenker med en gang at det er du som gjør ham trist og lei seg".



East to west.

Jeg lovte dere ord. Mange ord. Tekster opp og ned og i mente; alle tankene, fortellingene fra veien til Santiago de Compostela, fra ferien og fortellinger fra livet og det som hører med. Det og bilder kommer snart.   Har vært i Tromsø i to dager og jeg kan allerede kjenne hvordan de elektriske støtene som ingen lege skjønner bæret av, stritte ut via gjennom nervesystemet mitt. Kan allerede føle hvordan støtene får leppene til å skjelve, øynene til å få blørete syn, knærne til å skjelve og hendene til å riste innimellom. Disse fysiske symptomene eller plagene eller hva jeg skal kalle det, var fullstendig forsvunnet mens jeg var på ferie. Den eneste dagen jeg kjente snurten av elendigheten, var den første dagen - reisedagen - dagen som ble brukt på flyplassen i Tromsø, på Gardermoen, i Frankfurt, på flyet og i Madrid. Men det var kun da og det var fantastisk. Fra å gå fra dager der denne elektrisiteten plutselig var hverdagskost, til å være fri for mystiske støt var litt av en overgang. Det føltes bra. Jeg følte meg fri.

Nå er de tilbake.
Tilbake sammen med tilværelsen som skal forandre bosted. Jeg holder nemlig på å flytte hjem til mamma og pappa igjen; for første gang siden 2008. Jeg har ikke bodd permanent hos dem siden jeg ble innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling 20.mai 2008 - og siden den gang har jeg levd og bodd i pappesker, kofferter, bag'er, ryggsekker og i ulike senger. I Narvik, på flyplasser, i Fredrikstad, i Bergen og Fredrikstad på samme tid, på ferier, på reiser - hit og dit og alle veier. Selv om jeg er rastløs av natur, selv om jeg alltid ønsker noe nytt, en forandring, noe annerledes, lengter jeg allikevel etter en trygg base. Et sted jeg kan være, et sted som kan være mitt og som jeg kan kalle basen min. Av mange grunner har hjemme hos mamma og pappa aldri vært en base, selv om det har vært "hjemme" og barndomshjemmet. På grunn av at det er her, hjemme, innenfor veggene i det hvite huset, alt har skjedd, eller i alle fall, svært mye, er det ikke trygt. Sykdom sitter i veggene. Heldigvis har jeg ikke lengre det gamle rommet mitt og det er i alle fall en begynnelse. Der inne har jeg alt for mange negative minner, alt for mange negative følelser, alt for mye sykdomshistorie og sykdomsdill og dall. Ting jeg vil slippe unna, men som jeg forstår at jeg ikke er helt ferdig med enda. Min egen historie venter enda på å bli forent.

Et nytt rom er en begynnelse på noe jeg ikke helt vet hva er.
Usikkerheten er der fortsatt, usikkerheten på om dette vil fungere, usikkerheten og redselen for at jeg skal utagere, være sinna og slitsom og plagsom igjen dunker på innsiden. For det er sånn det er; når jeg er på en snurr, når jeg ikke har selvinnsikt, når øynene blir sorte og livet vanskelig, går det ut over de menneskene som jeg vet alltid kommer til å være der. De menneskene som har fulgt meg fra jeg var et foster og som har sett utviklingen min gjennom snart 21 år. Det er ikke slik jeg ønsker det skal være, likevel skjer det. Det må være fryktelig vanskelig å være foreldre og søsken til et familiemedlem som ikke alltid er seg selv. Stabilt ustabil, og samtidig mer stabil enn jeg har vært i løpet av hele mitt relativt korte liv.

Jeg vet ikke, jeg.
Må tro at det skal fungere.
Ikke ta sorgene på forskudd.
Likevel gjør jeg det.

Jeg har kjøpt ny datamaskin og jeg har skrevet enormt mange ord i løpet av denne dagen. Jeg skriver til behandleren min som er ute i pappapermisjon og som jeg ikke får se igjen før i september - skriver ned sommeren, skriver ned alt jeg tenker på, alle ordene, alt som er forbudt, alt som ikke kan sies, alt jeg er redd for å få fram men som burde snakkes om likevel. Jeg skriver det ned nå slik at jeg ikke skal glemme og når det blir september, når det blir tid for meg å traske inn gjennom dørene på det psykiatriske sykehuset igjen, når det blir tid for å sitte på kontoret hans og at han nok en gang skal spørre meg hvordan det går og hvordan jeg har hatt det de månedene vi ikke har hatt kontakt, skal jeg overrekke hele bunken som kommer til å bli stor. Om det kommer til å gå, vet jeg ikke. Den litterære, den kreative og formulerende evnen i meg legger jeg til side og skriver. For det handler ikke om å prestere. Det handler om å fortelle det som er vanskelig å snakke om; alt jeg tenker på og alt jeg kanskje burde sagt for lenge siden.

Jeg vet ikke om det er en god ide. Jeg vet ikke om det er for mye å forlange at han skal pløye seg gjennom det som alt har blitt fjorten sider og som sikkert kommer til å runde hundre før det blir september. Nei, kanskje er det ikke det. Det er en tillitserklæring. Og han får betalt for å være behandleren min.

Og ellers...
har jeg det sånn passe.







mandag

Hei Norge!

Jeg er hjemme igjen etter vel endt ferie. Hjemme på Kvaløysletta i huset hjemme hos mamma og pappa, der ting har holdt sin faste og vante plass i løpet av de elleve dagene jeg, pappa og lillesøster har vært på farten med ryggsekk på ryggen. Ting er som før, og samtidig allikevel ikke. Tror jeg? Kanskje. Skal ikke si noe sikkert før jeg har landet på føttene igjen og er tilbake til hverdagen - og hverdagen, den kommer fort.

Det har blitt tatt bilder. Drøssevis av bilder; 500 stykker - der sikkert halvparten er av lillesøster og meg med ryggen til, og resten... vel, de er av landskap og av svette, sminkeløse ansikter med grimaser, smil og annet som hører med når man er på en slik ferie som ikke handler om å se pen eller okei ut i det hele tatt. For sminken har vært hjemme. Det samme har rettetanga, hårføneren, hårsprayen og annet dilldall som er en normal del av min hverdag. 
Jeg skal fortelle om reisen min, reisen vår sammen og jeg skal skrive. Masse. Om tenkte tanker, om handlinger, om situasjoner, om tekster som har fått vokse og gro gjennom Nord - Spanias kuperte landskap gjennom joggesko og fjellsko og vannblemmer på tær - tekstene som har fått spire mellom muskelkramper og tårer som spratt av seg selv. Mellom kraftig solbrenthet på skuldre og i nakken; tankene om meg og om livet, om etikk og moral, filmsnuttene som har beveget seg på innsiden av hjernecellene, filmene fra nåtid og fortid og framtid. Alt. Om å føle seg fryktelig misfornøyd og malplassert i egen kropp, om å ha mareritt når man sover i samme rom som ørten andre og om angsten. Men ikke bare det vonde. Om det gode også. Om å finne ro på steder der tid ikke eksisterer, der alt som er, er her og nå. Nået. Det uunngåelige nået som jeg alltid har problemer med å være i. 

Ord. Mine ord. Og dere kan lese hvis dere vil. Hvis ikke, er det okei, det også.
Jeg har kjent. Jeg har følt. Jeg har eksistert. I elleve dager har jeg ikke gjort noe annet enn å være. Kjenne på mitt eget kjøtt og blod, kjenne kroppen bevege seg, kjenne musklenes kraft og musklenes smerte og jeg har, jeg har levd. På en helt annen måte enn før. Jeg prøver å elske det umulige. Kanskje kan jeg klare det.


Turen har vært en psykisk reise så vel som en fysisk.
Jeg elsket hvert minutt av den, men nå er det godt å være hjemme igjen. Jeg trenger tid. Jeg trenger Annika - tid. Minuttene alene før jeg skal legge meg, timene jeg ikke får sove, dagene jeg ikke gjør noe - jeg trenger meg. Jeg trenger å være sammen med meg selv i trakter der jeg kjenner hver krik og krok.




bilder kommer. oppdateringer kommer.
skriverier kommer.


torsdag

Hei.




Jeg er i Santiago de Compostela.
Det er sa vakkert.
Det tar pusten fra meg.
Jeg har mange ord.
Tusenvis.
Gnagsar og blemmer og vondt i bein.
Men det gjor ingenting.
Jeg er forelsket.
I veien.
Og jeg har forstatt et og annet.
Skriver med engelsk tastatur.
Jeg har hjertevondt ogsa.
Fikk et sjokk, na nettopp.
Men det gjor ingenting, for jeg har det bra.
Jeg mestrer dette. Jeg handterer det.
Heldigvis.

Matte bare si hei.
Lover mange ord fra mandag av.
Lover.



Somewhere between a whisper and a roar
Somewhere between the altar and the door
Somewhere between contented peace and always wanting more
Somewhere in the middle You'll find me
onsdag

HELLO, SPAIN!

siste innlegg.
i morgen tidlig reiser jeg.
reisefeber? javisst. lillesøster gleder seg mest til å gå langs stille veier og til å ha på seg de samme svette klærne hver dag. jeg gleder meg til å få pause fra min nåværende utagering som jeg kan fortelle om en annen gang. og til tusen andre ting.

jepp.
god natt.
ha noen fine dager.
hvis alt går etter planen,
er jeg tilbake 27.juni
ha noen flotte dager!

Come as you are.

Ja, dere! I går så det ut som om hele ferien min hang i en tynn tråd.
"hvis du fortsatt har feber i morgen, må du dra til legen og ordne deg legeerklæring, slik at vi kan få noe av pengene tilbake," sa pappa og jeg kjente et øyeblikk at jeg fikk vondt i hjertet. MIN TUR holdt på å bli skyldt ned i toalettet som et stykke ubrukt toalettpapir. "dere kan jo alltids dra uten meg," mumlet jeg bittert.
"Nei, dette er DIN drøm. VI kan ikke dra uten deg," var svaret - og jeg var rimelig fornøyd med det. Nei, lillesøster og pappa kan ikke dra uten meg for å oppfylle noe jeg har hatt lyst til å gjøre siden jeg var atten år gammel. Det er ikke riktig.

Men nå er feberen forsvunnet.
Halsen gjør fortsatt vondt, men det går bra. Jeg får reise. Vi får reise. Så i går kjøpte jeg meg bikini. Nyinnkjøpt for sesongen og det trengtes. De forrige bikiniene mine er i str.anorektisk, og siden jeg ikke er det lengre - kroppen er en kvinne, jeg er kvinnelig og jeg er sånn som jeg skal være, var det nødvendig å handle inn nytt sett. Skrekk og gru. Jeg er ikke komfortabel med å vise kroppen min sånn enda. Ikke i det hele tatt. Cellulittene på lårene skremmer livsskitten av meg, og jeg får fortsatt av og til et snev av panikk når jeg ser meg i speilet. Vel. Jeg skjønner i alle fall at det er meg jeg ser på, så det er i det minste framskritt. Og når alt kommer til alt er jeg mye mer tilfreds med meg selv nå enn det jeg har vært siden... tidenes morgen? Bedre rund og sunn enn smal og gal. No offence. Smal er ikke synonymt med gal, men den setninga der er en trøst i "elendigheten". For meg. Det er viktig å poengtere.

Javel. Bikini er innkjøpt. Bikini skal brukes. Kroppen skal vises. Og jeg skal være stolt over den. For den har vært gjennom mer enn mange andre kropper jeg kjenner. Arrene mine som pryder lår og armer er mine krigsarr. De viser at jeg har vært i krig. At jeg har sloss og kjempet. At jeg har følt. Levd. 

Jeg har tusen ord å skrive. Tekster som jeg vil ha ut og som vil formuleres, men jeg sparer dem til turen. For Pilegrimsreisen skal brukes til skriving. Til akseptering. Til reflektering og tenking og spasering. Til å forene meg med min egen historie og til å la gå. Gi slipp. Si farvel. Kanskje går det, kanskje ikke. Kanskje. 

Uansett.
I morgen, dere!
første stopp er her. Tromsø lufthavn. Pappa, lillesøster og jeg med store sekker på ryggen.
Flyet går tidlig. Om jeg gleder meg? Ja. Absolutt.

Etterpå skal vi hit:

Gardermoen. O'kjære Gardermoen. Her har jeg tilbrakt x-antall timer, fordelt utover 29 reisedøgn i 2009 og rimelig mange etter det også. Her skal vi vente. I noen timer.

før vi reiser hit:
tadadada! Frankfurt! I tyskland! Jeg har aldri vært i Tyskland. 

Og til slutt tar vi fly hit:
Hello, Madrid! 

Vi ankommer Madrid i 21 tiden på kvelden - det blir tolv timer på reise, det. Der tar vi inn på et hotell i nærheten av en togstasjon, sover en natt og står opp alt for tidlig for å ta tog nordover i Spania til et sted som heter Leon. I Leon har vi noen timer - planen er å stikke innom ei kirke, spise litt mat, se litt ting og tang og ta masse bilder (selvfølgelig), før vi igjen tar tog til Astorga. Astorga er startstedet. Vi ankommer Astorga i 15 tiden på lørdag, og det blir for sent å begynne med spaseringen. Så... vi skal "gli inn i pilegrimsmiljøet", besøke kirker (blir mange kirker på denne turen, men det går bra for jeg elsker gamle bygninger og kunstverk) og sove på et herberge sammen med andre mennesker som jeg aldri har møtt før i hele mitt liv. Og jeg skal snakke masse engelsk og bruke kroppsspråk og le og få shortsskille og bli litt solbrent, kanskje, og få gnagsår på bein og være sliten og svett og få sinnsyke rumpemuskler.

Søndag går vi første etappe. Jeg husker ikke hva byen heter, men det vil bli oppdateringer på facebooksiden og muligens på twitter. Bortsett fra det blir det en teknofri ferie. Tror jeg.
Ja, jeg gleder meg.
Ja, jeg er veldig spent.

Om jeg skal gjennomføre det?
Klart. Så lenge alt forblir relativt okei med bestemor.

Nå skal jeg hoppe i dusjen, suse til byen og møte Merete og kjæresten hennes, si takk for i år til noen i klassen, handle siste rest av tinger og tanger, oooog ha time med Herr Behandler på Åsgård klokken 15. Den siste timen før september.





tirsdag

År 2: fullført.

Jeg har skrevet det før; dette med tvilen på en selv, tilværelsen usikkerhet og redselen for å ikke klare å fullføre VG2. Det er sånn det er når man har feilet gang på gang og uten videre problemer krisemaksimerer. Med min skolehistorie som innebærer to år på vg1 - der kun et ble fullført, til tross for to lange innleggelser på psykiatrisk og et halvt år på vg2 i Narvik, er det ikke rart at jeg alltid er livredd for å feile.

Men denne gangen har jeg klart det.
Egentlig skulle jeg erklære sommerferie i morgen, men siden jeg er nedsyltet av sykdom (feber også, måtte sjekke meg for halsbetennelse i dag), har jeg levert inn alt av bøker og skolepc i dag. Farvel, Breivang. Kommer ikke til å savne deg.

På torsdag reiser jeg på ferie. Spaserturen til Santiago De Compostela henger litt i en tynn tråd - det har seg nemlig slik at bestemor har blitt veldig syk og det er ikke godt å si hvordan det kommer til å gå med henne. I verste fall må vi snu underveis.

Tar en dag av gangen.
mandag

Sick and tired of being sick and tired.



jeg kryper sammen i den ene gamle, grønne lenestolen som står i stua hjemme hos mamma og pappa og drar ullteppet over hodet, mens tårene renner nedover ansiktet mitt. ingen sminke. ingenting. nakenhet, renhet, like bart og åpenlyst som jeg - meg - og de salte tårene som utbroderer følelsene mine selv om jeg ikke ønsker det. hysj, ikke gråt. tårer er et kommunikasjonsmiddel som kan brukes når man ikke kan snakke. noen ganger skjer den fysiske reaksjonen så raskt at jeg ikke klarer å henge med psykisk. gang på gang må jeg spørre meg selv om hvorfor jeg gråter her og nå, om hvorfor jeg reagerer slik som jeg gjør, men siden det følelsesmessige ofte tar over fornuften, er det ikke alltid enkelt å få svar på spørsmålene jeg stiller meg selv.

jeg vil skrive. på grunn av eksamensforberedelser, eksamen og sosiale sammenkomster har jeg ikke skrevet et ordentlig innlegg på mange, mange dager. jeg vil skrive. alle ordene, alle setningene, alt som rører og velter og surrer på innsiden; om opplevelsen og de frydefulle øyeblikkene og om sommeren som er her, om å sitte på bryggekanten natt til søndag og dingle med beina og om... om... reisen jeg begir meg ut på om noen få dager.
men jeg kan ikke. jeg kan ikke formulere meg når nervesystemet sender elektroniske sjokk rundt i kroppen; små sjokk som går utover balanseevnen, som går utover synet, som får leppa til å riste og beina til å skjelve. jeg ser hvite prikker når jeg snur for raskt på hodet og støtene kommer jevnlig. dette har vært et lite problem siden april og det minner meg om svimmelanfallene jeg hadde i 2009 og 2010. det kommer og går - irriterende - noen ganger varer det i noen minutter, andre ganger en time og i dag har det vart hele dagen. jeg blir redd og engstelig og tør ikke bevege meg. fryser og skjelver om hverandre og er fullstendig utslitt av et nervesystem som er på ville veier. 

utslitt. stemmen har forsvunnet, migrener og hva som verre er. jeg vil helst bare sove.


søndag

Opptatt med å leve.



jeg har ikke skrevet på mange dager. jeg har vært opptatt med å leve. med å puste, eksistere, danse, synge, le, prate, tilbringe tid sammen med fantastiske mennesker og møte nye, flotte personer som plutselig dukket opp. jeg har hatt noen vanskelige dager. dager der jeg har vært sliten og alt for trøtt og ting har hopet seg opp. tomheten og Mørkets Fyrste og den elendige selvfølelsen. heldigvis har jeg et fantastisk nettverk med mennesker som jeg er fryktelig glad i.

jeg er opptatt med å leve.
noen ganger er det nok.
fredag

For å overleve.


"Jeg opplevde den fysiske smerten som enklere å mestre enn den psykiske. Fysisk smerte kan ofte lokaliseres, man kan lindre den med forholdsvis enkle midler, og man kan se på det konkrete såret om det er ekstra ille eller om det er i ferd med å leges. Jeg ville ikke at noen skulle kunne si til meg:
 - Du ser så frisk ut!
Man vil ikke bli tatt for å være noe man ikke kjenner seg som. Et stort sår på armen ble en annen måte både å uttrykke og kjenne smerten på.  Og den ytre smerten stjal fokus fra den indre smerten, samtidig som jeg syntes at den var lettere å håndtere."


I går fant jeg den nyeste boka til Sofia Åkerman på skolebiblioteket. "For å overleve - en bok om selvskading." Den er utrolig bra! ANBEFALES.
onsdag

Gratulerer, Annika!

bildet er tatt for noen dager siden og fikk tittelen "god jul og gratulerer med ingenting" 
og det har vært mange slike dager. mange. mange dager der jeg har ligget pal i senga uten å orke å bevege meg utenfor husets fire vegger. det har vært mange dager der jeg har vært på skolen uten å være tilstede, det har vært dager, timer og uker der følelsene og katastrofetankene har gitt meg lyst til å gi opp. men jeg har ikke gjort det. jeg har ikke gitt opp. jeg har karret meg gjennom en vektoppgang på 25 kilo på egenhånd, vært i krisefasen og vært ufattelig deprimert, hatt en voldsom angst som jeg ikke har kjent så på kroppen siden jeg var barn og jeg har, jeg har vært gjennom veldig mye. I løpet av 10/11 måneder. Men jeg har ikke gitt opp

Still here.
Still breathing. 
Still alive. 

Ja.

Og så var det eksamen, da. Jeg var først ute. Trakk oppgave 0815, fikk oppgave "gi bekken i seng", relativt fornøyd med prosedyre, forberedte meg i 30 min. og gikk inn. 1-2-3 kjør. Lite nerver. Og jeg hadde bestemt meg for en ting: uansett hvordan det gikk, spilte det ingen rolle. Jeg var kommet dit. Hit. Til slutten. Til målstreken. Jeg visste at jeg ikke kom til å stryke, og så lenge - så lenge jeg gjorde mitt beste, var det godt nok i massevis. 
Eksamen er bare en prøve. Karakterer er bare et tall. Den lærdommen og den utviklingen jeg hatt i løpet av dette skoleåret har mye større verdi enn karaktersnitt og poeng. Livets skole er viktigst. Det er den det gjelder å fullføre.

Mitt beste var godt nok til tross for at jeg gjorde et par småfeil som egentlig ikke ga utslag i karakter. Til tross for at alle spørsmålene sensor stilte meg ikke fikk like gode svar. Det spiller ingen rolle. Jeg var fornøyd, kontaktlærer var fornøyd og sensor gratulerte meg med dagens første femmer. 

Gratulerer med overstått eksamen, Annika. Nå kan du snart ta sommerferie. Om ei uke reiser du til Spania. 







tirsdag

Vil DU bli ungdomskontakt?


jeg har vært medlem i mental helse en god stund - i alle fall i noen år, men jeg har aldri vært med på aktivitetene deres. som noen av dere har fått med dere, har jeg lenge hatt lyst til å holde foredrag om spiseforstyrrelser og jeg fikk en boost etter jeg underviste mine tolv medelever om temaet. for noen dager siden ble jeg tipset om noe som kalles ungdomskontakt. dette blir drevet i regi av Mental Helse. nå har jeg meldt meg inn og venter spent på svar!




Er du mellom 20 og 30 år kan du bli ungdomskontakt i venn1.

Det blir skoleringssamling for nye ungdomskontakter 9-11 september 2011 i Oslo. Påmeldingsfrist 10.august. Reise, opphold og opplæring er gratis.
Ungdomskontaktene formidler sine erfaringer  og opplevelser med psykisk helse og ungdomstid i møtet med elever i videregående skole.
10000 elever fikk undervisning av venn1 i 2010.
På skoleringssamlingen får du innblikk i tenkningen bak venn1 - og opplæring i hvordan du skal formidle akkurat dine erfaringer på en måte som de selv kan bruke, for å få en bedre psykisk helse og for å være en god venn.
Du vil bidra til at ungdom vet hvor de kan få hjelp - hvis de selv eller en de kjenner, trenger det.
Og du vil bidra til å formidle håp.
Som ungdomskontakt besøker du, sammen med en prosessleder, videregående skoler. Gjennom et tre skoletimers opplegg, er du med på å gi elevene livsviktig kunnskap.
Bruk påmeldingsskjemaet - etter at du har meldt deg på, blir du kontaktet av oss på telefon.

påmelding her




Hei, IKS!

måtte stikke hodet opp fra jorden - eller fra dyna for den saks skyld for å si hei! 
har ikke så veldig mye spennende å meddele, annet enn at jeg leser til eksamen, er fryktelig trøtt og gleder meg til morgendagens/årets høydepunkt er overstått. ikke lenge igjen nå!

De fleste av dere har nok lest innlegget om overspising, men for dere som ikke har gjort det, er det
nå publisert på IKS sin blogg.

innlegget kan leses her
mandag

Eksamensmodus!


jeg tror tittelen sier det meste: jeg prøver å komme meg i eksamensmodus.
0815 fikk jeg tema: sykdommer i sirkulasjonssystemet, samme tema som jeg hadde
til prøveeksamen. så det skal nok gå greit.
eksamen er på onsdag. den første eksamenen jeg har siden jeg gikk i 10.klasse.
men jeg er ikke nervøs. og jeg er ikke redd.
bare gleder meg veldig til det blir helg igjen

hvis jeg ikke blir trukket opp i muntlig på fredag, 
kan jeg nesten si meg ferdig med VG2 på onsdag.

åh, hvilken lykke!






søndag

Sang på en søndag.


Jeg la ut teksten i går. I dag kan dere få sangen også.
Teksten er så fin - den treffer meg voldsomt og sangen går på repeat.

Just wanna live.

 det er dager der jeg pakker sammen nesten hele sykdomshistorien,
tar på meg ansiktet og blikket, kler på meg skoene og danser, metaforisk sett, 
inn i de små morgentimer. det er dager der jeg skulle ønske det ikke spilte noen rolle.
tiden som var, tiden som har vært. timer der jeg skulle ønske det ikke utgjorde noen 
forskjell på dagen i dag, på nået, på her og nå eller på dagene som kommer.
jeg vil bare leve. være levende. 


 melankolien får ofte siste ord. ikke fordi jeg er "kroniker", ikke fordi jeg ikke kan finne 
oppturer og optimisme på steder der jeg tidligere ikke fant et snev av dagslys 
eller latter. men fordi følelsene ikke spiller på lag med fornuften og fordi
jeg sliter med å tolke signaler og symptomer, og kjører linjen fullt ut
uten å tenke helt gjennom. uten å tenke konsekvenser. 
men når lysten til å eksistere er så sterk, så voldsom og intensiteten i handlingene
når et nytt level, kommer til et nytt platå er det vanskelig å stoppe opp.

pust.


å puste er i seg selv ikke så vanskelig. innånding og utånding er en sentral del
av den menneskelige fysikken, anatomien og fysiologien.
men mengden oksygen, mengden som fyller lungene varierer. 

jeg vil bare være levende.



lørdag

JJ Heller



He cries in the corner where nobody sees

He’s the kid with the story no one would believe

He prays every night “Dear God won’t you please...

Could you send someone here who will love me?”




Who will love me for me?

Not for what I have done or what I will become

Who will love me for me?

‘Cause nobody has shown me what love

What love really means, what love really means



Her office is shrinking a little each day

She’s the woman whose husband has run away

She’ll go to the gym after working today

Maybe if she was thinner then he would’ve stayed

And she says…



Who'll love me for me?

Not for what I have done or what I will become

Who will love me for me?

‘Cause nobody has shown me what love

What love really means what love really means



He’s waiting to die as he sits all alone

He’s a man in a cell who regrets what he’s done

He utters a cry from the depths of his soul

“Oh Lord, forgive me. I wanna go home”



Then he heard a voice somewhere deep inside

And it said “I know you’ve murdered

And I know you’ve lied

And I've watched you suffer all of your life

And now that you'll listen I'll tell you that I...”



I will love you for you

Not for what you have done or what you will become

I will love you for you

I will give you the love, the love that you never knew



Love you for you

Not for what you have done or what you will become

I will love you for you

I will give you the love, the love that you never knew
fredag

Den første kjærligheten.


Herregud. Ikke nå igjen. Jeg falt bort for et øyeblikk siden da jeg hørte sangen “First love” og jeg tok meg selv i å tenke på deg igjen. Hvor skal det ende? Er det ikke over enda? Navnet ditt forfølger meg, holder meg fast, griper rundt anklene mine og gir ikke slipp. Jeg savner deg, selv om jeg ikke burde. Uten grunn. Poengløst, meningsløst. Savner deg, savner ordene dine, savner hendene og blikket. Lengter etter det som var, men som likevel ikke kan defineres som noe.

Elsk meg.

Jeg er overlegen, er jeg ikke? Går forbi uten å snu, uten å si hei, bare går, går uten mening, uten startpunkt eller endepunkt. Følelsene holder ikke følge. Det har de aldri gjort. Jeg narrer meg selv, graver ned ansiktet ditt i håret på den andre, han som kom etter deg – han jeg fant for å glemme. Idioti, håpløshet. Dagene og timene er ikke tegnet med gråblyant, kan ikke viskes bort med et gammelt viskelær, kan ikke tegnes over med korrekturlakk.

Elsk meg.

Jeg snur og vender på det; gjør ned om til opp, plasserer ting på hodet og løper tusen mil om dagen bare for å slippe unna. Men om kvelden, om kvelden når jeg står framfor speilet, studerer ansiktet mitt og legger den hvite hånden min på overflaten – nært kinnet, da kan jeg se omrisset av huden din. Når stillheten er det eneste som er igjen, når foreldrenes fotsteg og stemmer ikke lengre kan høres fra stua, når jeg er den eneste igjen og natten kommer, da hører jeg ordene dine. Setningene, tonefallet og jeg kan se, jeg kan se for meg hvordan du går frem og tilbake over gulvet den siste natten. “Kom til meg,” hvisket jeg. “jeg kommer til høsten,” svarte du. Og selv om jeg bare kunne se ryggen din, selv om jeg bare kunne se skuldrene dine, visste jeg at det var sant.

Elsk meg.

Du kom. Du dro. Likevel forble du, trampende og svirrende på innsiden av hodet, på innsiden av sjela, på innsiden av hjertet. Jeg går, løper, skriker, gråter og kjemper mot demonene mine, de jeg aldri fikk fortalt om – og når ting er som verst, når verden gjør meg vondt og jeg ønsker å falle, ser jeg deg, ser hvordan du ser på meg, slik som ingen andre har betraktet meg, og det roer meg ned. Jeg kan puste igjen. Du har forandret meg.

Elsk meg.

Jeg kan ikke snakke. Jeg tør ikke, tør ikke å åpne munnen, tør ikke se, tør ikke lytte. Skremt og redd for knærne som skjelver, redd for veggen som møter, redd for stemmen din og redd for å trå feil. For ung. Jeg er for ung. For ung til å føle, for ung til å være redd, for ung til å løpe, for ung til å kjempe, for ung til å forstå at det aldri vil fungere, og for ung til å elske. Men jeg gjør det likevel.

Elsk meg.

Redselen for å ikke være god nok, for å ikke være det jeg kan eller for å bli det jeg kunne blitt, tar opp plass. Jeg er redd for å vokse opp, redd for å måtte forholde meg til virkeligheten, redd for å gi slipp på dagdrømmer og fantasier. Angsten tar av og til så stor plass at den river meg i stykker, og jeg vet ikke om det kunne vært forandret. Du har begge beina plassert på jordoverflaten, det motsatte av meg, og når du tar hånden min, når du holder meg fast eller klemmer meg, gir frykten slipp. Du er min borg. Det motsatte av meg, alt jeg ikke er og alt jeg ikke kan bli. Jeg er ikke god nok.

Elsk meg.

Jeg kan ikke glemme. For hvis jeg gjør det, hvis jeg lar det forfalle, hvis jeg lar deg forsvinne, mister jeg en del av meg selv. Prøver likevel. River ut hjertet mitt, tramper på det, kutter det opp i tusen biter og makulerer det i pappas makuleringsmaskin. Du fortjener mye mer enn tankene mine, enn hånden min. Mer enn angsten, frykten for å bli voksen, redselen for at det vonde aldri går over. Jeg kan ikke gi deg det.

Elsk meg. 
Elsk meg likevel.

 *

omskrevet og redigert av en tekst jeg skrev da jeg var fjorten. den første kjærligheten dør aldri. ikke for meg. 
onsdag

Tanker fra tiden som var vol 15.

mandagskaos, 5.mai 2008

”Jammen, vi vil jo ikke se på deg med noe avsky i blikket! Hvorfor i alle dager skulle vi gjøre det? Du er jo datteren vår,” sier mamma og jeg stirrer i bordet. Unngår å se på henne, unngår å møte blikket hennes for jeg hører at stemmen hennes brister. Jeg orker ikke flere tårer nå.
Kjøkkenet. Jeg prøver å gjøre matte, det går ikke så bra – det gikk fint tidligere, jeg hadde det greit, men pang, så skjedde det noe, det ble krøll på tråden et sted og verden begynte å snurre faretruende fort. Boom. Strømmen av følelser, alt det vonde, kaos fra ende til annen, jeg som gråter og skjelver og fryser, og som rett og slett ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har akkurat fortalt mamma hva jeg egentlig føler for turen til Kreta, fortalt hvordan det kommer til å bli, hvordan de kommer til å skjemmes og hvor jævelig jeg kommer til å føle meg med alle disse blikkene menneskene rundt omkring kommer til å sende og for å ikke snakke om spørsmålene og kommentarene til onkel og tante som skal reise sammen med oss.
Det er ikke det at jeg ikke vil dra, for jeg lengter så veldig etter solen og varmen, etter røyk til tre euro stykket, gresk salat som jeg sikkert ikke kan spise, kjenne bølgeskvulp mot beina og lukten av feit solkrem og aftersun som river i nesa. Lengter etter å få farge på kroppen, i ansiktet, kinnene. Ja, spesielt i kinnene: røde kinn, fregner på nesa – få bort denne bleike stygge fargen som er ganske vanskelig å gjemme vekk, selv bak noen liter foundation og pudder.
Samtalen vår, min og mammas går til helvete som vanlig, og hun forsvinner ut kjøkkendøra sammen med pappa for å gå tur med hunden vår, Caro. Jeg blir sittende, snakker til meg selv, hyler, babler og rabler om at det ikke er noen vits med noen verdens ting, at jeg bare kan slutte og gi opp med alt sammen og at det er håpløst uansett og at neida, jada, ting spiller for faen ingen rolle, gi meg en pistol noen, jeg hater meg selv, og ja, klart, jeg kommer til å stryke på mattetentamen hvis jeg da møter opp, og hvis jeg liksom bare kunne få være litt i fred, få en pause liksom eller noe, da ville alt bli okei. Ordstrømmen tar ingen ende. Jeg slamrer igjen matteboka, og skjelver mens jeg stabler meg bortover gulvet.
Hvorfor blir det sånn? Jeg hadde det fint i dag. Helt greit. Norsktentamen, bytur der jeg fant en fin grønn sofa og lekte med tanken på hvordan det kan bli når jeg flytter for meg selv – HVIS det i det hele tatt skjer, hadde energi nok til å bevege på meg, til å være i godt humør, til å fungere. Jeg var glad, for faen!
Flytting. Jeg får ikke flytte hvis helsetilstanden min ikke tillater det, og det irriterer meg at jeg kan føle meg så frisk og okei og alt det der, når alle andre står rundt meg og forteller skriker inn i ørene mine ”DU ER SYK DU ER SYK DU ER SYK.” Okei, så er jeg kanskje ikke helt hundre prosent frisk helsemessig og sånn, men jeg har det jo så mye bedre enn det jeg har hatt det på flere år. Er det ingen som ser det? Er det aldri nok? Noen ganger skulle jeg ønske at mamma, for eksempel, kunne være glad for at jeg har det litt bedre enn og hele tiden fokusere på at jeg er så innmari dårlig.
Nei, gud, hjelpe meg. Det blir liksom aldri nok.
Jeg er en sånn nevrotisk haug som skjelver av følelser og redsel og kulde, og jeg venter på svar fra UPA, venter på kopi av søknaden fra behandler L, venter på posten – som ikke kommer. Redd for at de ikke har adressen min, redd for hva som kommer til å skje når jeg en dag får det brevet eller brevene eller hva det enn måtte være. Frykt er ganske ille; jeg kan det ganske godt, det feltet også, etter panikkangsten jeg hadde en gang i tiden.
Nei, altså. Jeg er, jeg er, jeg er fortsatt etter alle disse årene. Egentlig skjønner jeg ingenting, alt er kaos og jeg mest kaotisk av alt. Behandler L er langt borte, og jeg skulle ønske jeg kunne få sitte på kontoret hennes i den blå sofaen og se på måkene som flyr forbi vinduet.
Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive