mandag

Et hei, bare.

Videoen over har ingenting med innlegget å gjøre. Jeg skulle egentlig laste opp et forsøk på en videoblogg, der jeg fortalte hva jeg skulle gjøre til uka som kommer - men det var egentlig bare en video av meg som lo, fordi jeg følte meg så teit fordi jeg snakket til meg selv i webcam. Dessverre tok det så lang tid å laste opp videoen, at jeg ga opp. I stedet for publiserer jeg heller videoen over, som ja, jeg vet - er på skeiva - og fra russetiden. Men det gjør ingenting. Dere trenger ikke se den engang.

Jeg har egentlig ingenting å skrive om.
Joda, det har jeg jo, men jeg vet ikke om ordene har en verdi.
Uka som har vært, har bare handlet om skole og skoletimer, og jeg har vært sliten og trøtt og har hatt mest lyst til å karre meg under dyna og sove for bestandig. Det kan jeg jo ikke. Likevel droppet jeg timen min med herr behandler på fredag, fordi jeg sovnet i en stol på biblioteket i byen.

Akkurat sitter jeg på en pinnestol på Gardermoen; nesten halvveis på reisen. Har nemlig arbeidsuke denne uka og er ute på farten igjen (nåja, en stund siden sist nå...)! I morgen og onsdag er det gjennomføringer med Venn1. Denne gangen er det ikke mindre enn ca.330 elever som skal få lære litt om psykisk helse, og selv om det er en god del, ser jeg fram til det. Torsdag er det møte hos hjertebarnet, Capio, og jeg gleder meg veldig til å se folkene der igjen.
Som Inger sa: "Når skal du egentlig gå på skole?"

Ja, si det. På fredag, tenkte jeg...
lørdag

From the bottom of the chest.

i årevis var jeg redd for alt.
den største frykten var å bli voksen, 
og "redd for livet" var min diagnose.
jeg fryktet livet og fokuserte så mye på døden,
at jeg helt glemte å leve.
til slutt ble frykten for å våkne opp og oppdage at det siste
toget var gått, den største av alle.
det var da veien begynte. 
og den viktigste veien av alle, 
var den som fikk meg til å begynne og gå.

noen ganger hjelper det å lese sitater, som denne:
"det er ikke forklaringene som bringer oss videre,
men vår vilje til å fortsette." 
kanskje trenger jeg ingen forklaring på alle hvorfor og hvordan og hvor og hva
som jeg fortsatt bærer som en murstein i et kjede rundt halsen.

noen ganger er det nok å lese gamle skribbel fra notatbøkene mine:
29.mars 2010: jeg tenker fortsatt på ansiktet hennes da jeg kom inn døren.
tenker på hvordan hun så på meg, mønstret meg opp og ned - uten å si noe, men blikket hennes 
fortalte meg nok i massevis. det nevnte alle ordene hun sa dagen etterpå.
"du har blitt tynnere."
jeg vet ikke hva det betyr.

det er lenge siden jeg mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sittet akkurat slik:
sammenkrøpet under dynen med maskaraflekker på kinnene etter nattens tårestrøm. det er lenge siden jeg mistet tellingen på hvor ofte jeg har følt at jeg lever i et skrin med kodelås, svartmalt på innsiden og at jeg for lenge siden har mistet koden til denne låsen. 

"hva er friskhet?" har alle de mange behandlerne jeg har hatt siden våren 2006 spurt meg.
jeg trekker alltid på skuldrene. hvordan skal jeg kunne vite det?
likevel har svaret kommet mer eller mindre på løpende bånd de siste to årene:
"jeg tror ikke det handler om å være frisk. for det er relativt. noen blir aldri friske. det handler om å ha livskvalitet. om å kunne fungere i hverdagen. det er det som telles. diagnose eller ikke. friheten til å danse hvis man vil, muligheten til å synge, løpe barbeint gjennom gresset og spise sjokoladekake til middag. og... å tørre å elske noen. tørre å la noen elske deg. det å slippe noen inn."

noen ganger føler jeg at jeg står med ryggen til verden
og ser hvordan alt passerer meg i speilet framfor.
da må jeg løpe. løpe for å ta igjen, for jeg har ikke flere ting å miste.
ikke mer tid å kaste bort. vet dere hva den største drivkraften i å miste anoreksien var? nei?
det kan jeg fortelle. det var livet, det at jeg ikke ville sitte i rullestol som 40 åring med sonde og ikke kunne bruke kunnskapene mine til noe. det å innse i en godt voksen alder, at anoreksien ikke ga meg noen ting. 
det var min største frykt. den ga meg noe i en alder av atten, men jeg forsto at det ikke alltid kom til å være slik. og jeg fryktet også at det kanskje ikke var noen vits for meg å gå på skole, for... hvis jeg skulle bruke all tiden min til å tenke på noe som egentlig ikke hadde betydning i det store bildet, ville jeg aldri få bruk for skolegangen min. da ville jeg aldri kunne jobbe. aldri tjene egne penger. aldri gjøre noe.
og før jeg visste ordet av det, før jeg hadde rukket å gjøre en av de tusen tingene jeg ønsket, ville jeg være
seks fot under.

alt for mange ganger har jeg tenkt: "enn hvis jeg ikke klarer? enn hvis jeg ikke får det til?"
men jeg fikk det til.
det er alt for mange "enn hvis" og "tenk om" til å la det overkjøre ønsket om å være hel.

og jeg har fortsatt denne drømmen, kun denne ene; den der jeg løper barbeint og naken gjennom hagen bak bestemors hus. gresset er grønt og fuktig av morgendugget, og beina mine blir blanke av vannet. det er lenge siden jeg har lakket tåneglene; den røde fargen som ble smurt på i slutten av mai har falmet og blitt flekket. jeg føler meg fin likevel og jeg nyter, jeg nyter hvordan brystet kjennes mykt mot ribbeina i det føttene tramper mot bakken. nyter hvordan lårene er sterke og bærer meg. lar meg være ett med naturen og kroppen og livet. 

åndedragene mine
feier bort
som falmet neglelakk
før avslutningsfesten i mai

der du sa farvel
med de som har
risset navnet inn
i huden din
står jeg fortsatt
uberørt og naken


uansett
noe av det viktigste jeg gjør
er å skille mellom det friske og det syke.
det langsiktige målet vil alltid være å få bort det som ikke er friskt,
og å være ett med meg selv.









torsdag

Hva nå?

Jenta som aldri skulle fylle sytten, ble plutselig også 21 år gammel. Og godt er det. 21 år på baken og et halvt døgn inne i mitt 22 år. Jeg begynner å bli voksen. Endelig. Dette er ikke bare noe jeg merker i alder (der merker jeg det ikke i det hele tatt, ikke rart, de eldre vennene mine kaller meg et barn), men mer...i hodet. I tankegangen. Dette året, dette nummer 21 har vært beinhardt. Med en vektoppgang på ikke mindre en 25 kg som omtrent skjedde over natten og som brutalt rev meg løs fra anoreksien, var jeg nødt til å finne meg selv igjen. Fra bunnen av. Akkurat nå, til tross for mørketid og tunge dager, føler jeg at jeg har puslet meg selv ganske godt sammen.

Så. Hva kommer nå? Jeg vet ikke, jeg. Kjærligheten, kanskje. Og framtiden.

Og dette:


Kjent som: "Hei, jeg heter Annika Alexandersen, du finner meg på facebook"
Bor i: et lite rotete kott hjemme hos foreldrene mine på Norges femte største øy. Gjett hvilken!
Fødselsdag: Tjuendeoktobernittenitti. Jeg er tjueen. Hadde du spurt meg om hva jeg trodde jeg kom til å drive med i denne alderen for seks år siden, ville jeg ledd. 
Fødselsplass: I Tigerstaden. 
Skole: Først og framst livets skole da, men bortsett fra det går jeg påbygging. 
Hårfarge: Har omtrent ti ulike blodfarger på håret. Stilig!

Øyenfarge: Snørrgrønnbrungulgusj
Frykter: At alt jeg frykter skal bli virkelig.


Har du noen gang:

Opplevd at noen har vært utro mot deg: Ja, tenke seg til! Jeg var sytten. Og jeg hadde en kjæreste som hadde et søskenbarn. Og dette søskenbarnet ringte meg en dag og fortalte meg hva kjæresten min holdt på med. Etter det snakket vi aldri mer sammen. Var en kort romanse, men det gjorde likevel litt vondt. 
Falt ut av sengen: Hellooo.
Knust noens hjerte: Joda, det har jeg sikkert.
Fått ditt eget hjerte knust: Tja. Mannfolk og jeg har ikke gått så bra sammen.
Fått en drøm i oppfyllelse: Ikke bare en, mange. Santiago de compostela blant annet.
Gjort noe du angrer på: Jeg angrer sjeldent. Bruker heller det som ikke er så bra som erfaringer til neste gang. 
Juksa på en prøve: Det har jeg. Mer enn en gang også!


Akkurat nå:

Hva har du på deg: Kjole. Skjerf. 
Hva hører du på: Vifta på datamaskinen og during fra mobiltelefonen. 
Hva skulle du egentlig gjort: Sovet. Virkelig. Jeg trenger å sove, men har maraton i hodet. 


Ærlighet varer lengst:

Pusser du tenner: Nei, det begynte jeg aldri med. Har gebiss. Det er helt sant. 
Liker du noen: "Liker" ville vært tidenes underdrivelse i dette tilfellet.
Har du piercing noe sted: Bare i ørene, men jeg tok faktisk i navlen selv da jeg var femten år gammel. 
Har du noen tatoveringer: Jeg har to.
Kjører du ulovlig: Ja, jeg sykler uten hjelm.
Drikker du da: Jeg drikker. Er mest glad i vann, da. Men det er jo også en drikkesak. 
Røyker du: Som en skorstein. Nei. Det gjør jeg ikke. Men jeg liker vannpipe. Det er gøy. Og litt på fest, bare fordi det er sosialt. 


Personlig:

Hva vil du bli: Mamma? Jeg er så verpesjuk at det er fryktelig.
Hva har vært den beste dagen i ditt liv: Den beste dagen... da jeg forsto at livet er vakkert. Og! Da jeg ble fortalt at jeg er elsket. Hallo! Det var et mirakel. Jenta som trodde at ingen kunne elske henne, var faktisk... nettopp det. Elsket, altså.
Hva kommer aller først i livet ditt: Familien min og vennene mine. 
Har du en kjæreste: Dette er et dumt spørsmål. Det hopper jeg bare over. Okei?
Er du forelska: Ja! Virkelig noe så helt sinnsykt på knærne og inni granskauen. 
Hva er du mest redd for at skal skje: At 2012 kommer og jeg oppdager at det meste har vært... tull?
Hva pleier du å tenke på før du legger deg til å sove: Jeg pleier å tenke på ham. Hva ellers? Jeg tenker så mye på det mannekjøttet at det svirrer i topplokket.
Har du noen gang mistet noen du virkelig elsker: Kaninen min døde da jeg var elleve. Men jeg har mistet andre også.
Hvor mange ganger har du vært dypt forelsket: 1 eller 2 ganger. 



God jul og takk for meg!
Ha en fin kveld.




Heia!

Da jeg logget meg på facebook i morges, så jeg dette...








det er sikkert ikke så enkelt å se hva som står, men, i alle fall: "det er bursdagen din i dag!"

Nei, så fint at jeg fikk en påminnelse. Ellers hadde jeg nok helt glemt at jeg fyller 21 år.
mandag

Mørketid.


Jeg vet hvordan det er og jeg skulle ønske jeg klarte å formulere setningene mine riktig, slik at det blir forståelig. For hvordan forklarer man det uforklarlige? Hvordan setter man ord på noe som egentlig bare kan føles og kjennes lengst inne i hjerterota, i magen, i kroppen - det ukonkrete, det diffuse, det abstrakte?

Jeg har prøvd å sette ord på det før. Mange hundre tusen ord. Mange tusen tekster. I poesien, i novellene, i sitatene, i fortellingene, i debattinnlegg, i kortprosa og i sakprosa. Jeg har formulert det med metaforer, med sammenligninger, med bilder og med gjentagelser for å beskrive for den uforstående hvordan det er. Og likevel, likevel mangler det alltid noe.
Fra jeg var tretten til jeg var seksten var det slik jeg satte ord på ting. Det var slik jeg snakket om følelsene mine, om det sorte, om ingentinget som rørte seg på innsiden av meg, det var slik jeg satt, kveld etter kveld med pennen i hånden, røde merker på venstre arm og tårer rennende nedover begge kinnene. Uansett hvor mye jeg skrev og tegnet i huden, klarte jeg likevel aldri å få plassert det jeg ønsket. For tomheten forble. Det samme gjorde det sorte. Og mørket spiste meg som om jeg skulle vært en rå and på middagsbordet til noen kannibaler.

utdrag fra diktet Lamictal, skrevet av en sekstenårig utgave av meg:

"painkillers dreper
hodepine sier du
og rekker meg dine
paracet, ibux, paralgin forte
svelges, blandes, ristes
en slurk, kanskje to
alt ned i dypet

funker ikke, funker ikke
hodet smeltes til en
klump
jeg har fått mine
egne painkillers
men såret midt i
nekter å gro" 



Det var et forsøk. Et forsøk på å sette ord på tilværelsen som jeg selv ikke forsto. Et forsøk på å finne svar. Svar på alle hvordan og hvorfor og hva som jeg har båret med meg siden jeg var barn. Hvordan ble det slik? Hvordan kom jeg til det punktet der det eneste jeg ønsket egentlig var å forsvinne fra meg selv og mine egne følelser? Hvorfor tok det aldri slutt? Hvorfor forble jeg i en tilstand jeg selv ikke hadde ønsket å være i, og hvorfor, hvorfor fortsatte det dag etter dag? Hvorfor ble det aldri noe annet enn mørketid på innsiden av meg? Og hva, hva var årsaken? Hva var grunnen til at JEG havnet i en slik situasjon som ingen kan rømme fra? Ingen vet. Selv ikke behandlere. Selv ikke jeg.

 lett depresjon, moderat depresjon, moderat til alvorlig depresjon, alvorlig depresjon, tilbakevendende depresjon. Same old story. Ingenting er forandret.


Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er.

Jeg vet hvordan det er når nettene blir lange. Når hjertet er sammenklemt til en vond, smertefull klump og verden snurrer i en hastighet som hodet og sjela ikke klarer å henge i takt med. Noen ganger går tiden så sakte at jeg ikke får puste. Noen ganger går den så raskt at jeg hyperventilerer. Andre ganger finner jeg meg selv stående mot en vegg med tårer i øynene eller sammenkrøpet på badegulvet med flisene mot kinnet, hikstende, med kramper i føttene. Andre ganger sitter jeg i den ene grønne lenestolen i stua, mens jeg stirrer tomt ut i lufta, eller ligger i sofaen med et rutete ullteppe over. Oftest ligger jeg i senga. Under dyna. Med eller uten musikk. Sover eller ikke sover. Kanskje prøver jeg å sove, kanskje gjør jeg ikke det. Uansett hva jeg gjør, prøver jeg å rømme. Fra meg selv. Fra mitt indre landskap. Fra smertene som kommer pulserende når jeg minst venter det. En smerte som ikke har fysisk forklaring, men som heller har sammenheng med lavt serotoninnivå i hjernen.

Denne pulserende smerten kan ingen se. Eller høre. Og hvordan jeg opptrer ovenfor meg selv eller hvordan jeg har det inni meg, er usynlig. Ingen kan vite.

Meste parten av tiden legger jeg et lokk over alt som gjør vondt, kler på meg kjole, kler på meg skjørt, sminker meg, pakker sekken og går på skolen. Jeg er der. Jeg deltar. Jeg ler og jeg snakker og jeg er der. Lokket ligger på plass, ingen kan se noe annet enn gamle arr og noen har spurt meg om dem også. Det er okei. Jeg er ærlig og jeg svarer hvis noen lurer. Det er ingenting å holde hemmelig.
Men så drar jeg hjem. Jeg går til bussen, venter og når bussen kommer, går jeg ombord, scanner busskortet og trasker til et ledig sete, der jeg setter meg ned og lener ansiktet mot vinduet. I det jeg lukker øynene igjen, sklir lokket jeg har lagt over alt det vonde bort, og alt dukker opp igjen.

Ikke rart at ingen ser hvor vondt det gjør, da. Ikke rart at "du ser jo ikke deprimert ut," kommer på løpende bånd. Ikke rart at det er vanskelig å be om hjelp, når alt ser bra ut.
For det er jo bra. Det ytre. Det er jo fint. Jeg går på skolen og jeg trives. Jeg drar meg gjennom dagene med et smil og munnen og gråter når jeg legger meg. Jeg går på jobb, jeg har flere jobber, og jeg liker dem alle sammen. Jeg er forelsket og det er gjensidig. Det er bra hjemme. Jeg har venner som jeg trives sammen med. Det ytre er bra. Det ytre er mer enn bra.

Det er mørketid.
Det kalles ikke mørketidsdepresjon, det kalles helårsdepresjon i mitt tilfelle.

Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er,
men jeg skulle ønske jeg ikke visste.
onsdag

Hjerteslag.


"kyss meg en gang til," sier du
det regner. det er klissvått. det røde jakka mi farger av på den hvite veska,
og lager merker som ikke går bort. det gjør ingenting. ingenting gjør noe.
så lenge jeg kan stå slik, så lenge jeg kan være her, så lenge ingen av oss må gå noe sted.
det må vi alltid. vi må alltid gå. 

"kommer du deg trygt hjem?" spør du og vannet drypper fra håret ditt. treffer meg i panna, renner nedover ansiktet mitt og regndråpene som for lenge siden har fått maskaraen til å flyte utover, smaker ingenting.
jeg nikker. klart jeg kommer meg trygt hjem. jeg er trygg. i alle fall så lenge jeg er sammen med deg.
"jeg må gå," sier jeg så, mens jeg går baklengs og holder hånden din i min. jeg vil ikke slippe den, ikke nå, ikke enda. "det må du og." jeg står så langt fra deg at det eneste jeg har igjen av deg, er fingertuppene dine som berører mine. det gjør litt vondt. 

tre meter unna, fire meter, fem, seks, syv, åtte, ni og jeg kan ikke lengre røre deg. en hel avstand. avstand nok for et helt liv. 
"jeg savner deg allerede," roper jeg, før jeg begynner å løpe for å rekke bussen. for jeg gjør det, jeg savner deg. allerede.

i det øyeblikket ordene har forlatt munnen min, forstår jeg det uunngåelige: 
alle klisjeene er sanne. 


lørdag

"Det er din egen feil."

Året er 2010. Jeg går på skolen, helsefagarbeider, det er første termin og vi holder på med helhetlig menneskesyn, livskvalitet og andre ting som er relevant å ha med seg i ryggsekken når man arbeider med mennesker - spesielt når man jobber i helsevesenet.
Læreren vår leste en case for oss, elevene, og saken omhandlet en ung mann på 25 år som hadde blitt fullstendig funksjonshemmet fordi han tidligere hadde vært rusmisbruker
"Hva tenker dere om dette?" Spurte læreren og de fleste av oss trakk på skuldrene. Jeg var opptatt med facebooktitting, men lyttet med et halvt øre.
"Nei... jeg synes ikke så mye om det," sa en av mine medelever, "jeg tenker egentlig at det er hans egen feil. Han har selv valgt å drive med rus og da får han ta følgende av det". (sitatet er ikke ordrett). Slike uttalelser har alltid fått meg til å reagere kraftig og jeg rakk opp hånden.
"Jeg synes ikke at vi kan si at det er hans egen feil. Vi vet ingenting om forholdene. Vi vet ingenting om miljøet han har vokst opp i. Rus er ofte, på lik linje, med svært mye annet, en mestringsstrategi for å takle vanskelige følelser og tanker som man ikke klarer å forholde seg til. Da denne mannen begynte å ruse seg, var det muligens den eneste løsningen han kom på. Dette gjelder selvsagt ikke alle. Noen vokser opp i hjem der de er vitne til rusmisbruk fra barnbeins av, mens andre kommer inn i et uheldig miljø mens man er ung og ønsker å prøve ut noe. MEN ofte, ofte er det noe annet, noen andre følelsesmessige problemer som ligger i bunnen for at enkelte mennesker blir rusmisbrukere."


Akkurat slik som den daværende medeleven min (som er et veldig hyggelig, oppegående og dyktig menneske) uttalte seg, tenker dessverre svært mange i dag. I 2011. Det er en vanlig misoppfattning at, blant annet, rusmisbrukere har seg selv å takke fordi de havnet på kjøret. Det samme gjelder mennesker med psykiske lidelser.

Min egen feil.
Ja, hadde det bare vært så enkelt.

For mennesker som aldri har vært pårørende, aldri har kjent på psykiske problemer selv og aldri har jobbet med eller vært borti noe lignende, kan jeg på sett og vis faktisk forstå at det går an å tenke slik. I den forstand det er mulig. Psykiske problemer vises ikke. Hvordan kan det da være en sykdom? Hvordan kan det i det hele tatt være noe man "bare får"?

Jeg prøver å forklare det til utenforstående med å trekke paralleller mellom fysiske og psykiske sykdommer. Alle forstår at en som går med gipset arm har gjort noe vondt med armen sin. Alle forstår at mennesker som sitter i rullestol har et problem som gjør slik at de ikke er i stand til å gå. Alle skjønner at mennesker som har mageproblemer ikke kan gå ut og helst bør sitte på toalettet eller ligge på sofaen med vaskebøtta til å kaste opp i ved siden av seg. Alle forstår også at du ikke kan være med på fest når du har halsbetennelse eller lungebetennelse fordi du går på antibiotika og ikke er helt i form. Alle forstår også at hvis du faller på asfalten og får hull i buksa, skrubbsår på knær og smågrus inni sårene, gjør det vondt og det svir. Det er helt naturlig at du ikke kan delta på alt hvis du sliter med kraftige og hyppige migrener. Det er rimelig opplagt at du ikke orker å dra på skolen hvis du har 40+ i feber eller har influensa eller har kraftig tannpine. Det er forståelig. Det er opplagt. Alle skjønner det.

Likevel er det så vanskelig å forstå at man kanskje ikke orker å dra på en fest fordi man er dypt deprimert. Det er vanskelig å forstå at man ikke klarer å gå på skolen fordi man er redd for andre mennesker eller fordi man ikke klarer å konsentrere seg fordi følelsene gjør så vondt. Det er vanskelig å forstå hvorfor det av og til er fullstendig umulig å gå på butikken eller ta bussen. Vanskelig å forstå hvorfor hendene må sprites så og så mange ganger før noe kan røres i eller tas på, og vanskelig å forstå hvorfor maten må spises uten å smakes på, uten å berøre leppene, uten pause, hvorfor den må komme i retur eller hvorfor den kanskje ikke kommer inn i kroppen i det hele tatt. Det er vanskelig å forstå at noen mennesker har en helt egen verden, et eget univers inni sitt eget hode og at dette universet ofte er mye enklere å forholde seg til, enn alt som er utenfor.
Det er vanskelig å forstå og det er forståelig. Det er ikke håndfast. Du kan ikke gi antibiotika til en depresjon eller gipse en spiseforstyrrelse. Du kan heller ikke sette panikkangsten i rullestol og gi cellegift til psykosen. Det er umulig å ta smertestillende og hvile for å fjerne tvangstanker og tvangshandlinger, og det er umulig å kurere schizofreni med cola og loff.

Selv om psykiske sykdommer, problemer og lidelser er uforståelige og lite håndfast, og selv om det svært sjeldent kan vises utenpå, betyr det ikke at det er den sykes egen feil. Som jeg fortalte klassen min i fjor da jeg underviste om spiseforstyrrelser: "en spiseforstyrrelse er en sykdom som alle andre sykdommer. Akkurat som kols, som kreft, som feber, influensa og så videre. Det er en sykdom. Og sykdommer velger man ikke selv om man skal få eller ikke. Det er ikke et valg man har."
For det er ikke et valg. Det går ikke an å velge. Det er ikke forhåndsbestemt hvem som skal bli syk på en eller annen måte og hvem som skal gå gjennom livet frisk og rask. Det er ikke sånn det fungerer.

Jeg valgte ikke selv å få panikkangst som 7 åring. Jeg valgte ikke selv å være livredd for alt som eksisterte og få hjertebank av det som var tilsynelatende småting for andre mennesker. Jeg valgte ikke selv å være redd for å gå gjennom butikkdørene på Rema eller redd for å gå hjem alene selv om det var lyst ute. Jeg valgte heller ikke at jeg ville dø da jeg var rundt tolv, tretten år gammel. Jeg valgte ikke å bli så deprimert at jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld og var livredd for å fortsette å eksistere neste dag. Jeg valgte det ikke. Jeg valgte heller ikke å skade meg selv - selvskadingen var den eneste løsningen på problemene mine, det eneste jeg fant som jeg kunne bruke, for jeg hadde ikke nok verktøy til å håndtere det. Jeg valgte ikke å få diagnosen bipolar i en alder av femten, og enda mindre valgte jeg å få en spiseforstyrrelse. Jeg valgte ikke selv tilværelsen uten mennesker, uten næring, uten glede, uten søvn, uten livslyst, uten mening, uten stabilitet, uten trygghet, uten noenting. Jeg valgte ikke å bli så syk at jeg ikke kunne følge mine jevnaldrende i skolegang, i utvikling, i utdanning, i jobb og så videre. Jeg valgte ikke å få tilbakevendende depresjoner heller. Eller denne konstante angsten som jeg må leve med. Alt dette var ikke noe jeg ønsket meg eller ville ha. Dette var noe jeg fikk slengt i fanget mitt uten å bli spurt om jeg hadde lyst til det eller ikke. Og hadde jeg hatt valget, da ville jeg valgt noe annet. Jeg ville valgt å være slik som alle andre. Jeg ville valgt å slippe unna årevis i mitt eget personlige helvete som ingen kunne se eller forstå. Det vistes riktignok da jeg var fryktelig tynn, men bare da. "Det er bare å ta deg sammen," har jeg hørt så mange ganger. "Det er bare å spise." "Det er bare, bare, bare, bare..."

For en person som er psykisk syk er det like enkelt å ta seg sammen, som det er for en pasient med langtkommen kols å puste uten oksygentank. Det er like enkelt å ta seg sammen som det er for noen som ikke har bein, å gå. Det er like enkelt å bare bare som det er for en stum person å snakke. Skjønner du? Kjempeenkelt med andre ord. Dødsenkelt. For det er jo bare å...

Hvis man bruker uttrykket "det er din egen feil" om psykisk sykdom, kan man gjøre det om andre sykdommer også. Ja, så er det MIN feil at jeg fikk spiseforstyrrelser, lider av tilbakevendende depresjon, følelsesmessige problemer og angst. Men det er din feil at du har svulst på hjernen fordi du har snakket for mye i telefonen. Det er din feil at du har kols fordi du har røkt. Det er din feil at du er lam fordi du kjørte bil og den bilen, vel den krasjet - det er fin feil det også. Det er din feil at du knakk foten fordi du malte huset og falt ned fra stigen. Det er fin feil at du fikk feber fordi du ikke hadde lue på. Din feil at du fikk halsbetennelse fordi du sang for høyt på en konsert. Det er din feil at du fikk spysjuka fordi du tilbrakte tid sammen med andre mennesker. Det er også din feil at du har fått diabetes fordi du har spist for mye sukker. Din feil at du fikk hjerteinfarkt fordi du ikke har passet på kostholdet ditt og den fysiske aktiviteten.
Hvis det er min feil at jeg ble psykisk syk, så er det også andres egen feil at de er fysisk syke.

Når jeg skal forklare til andre mennesker som aldri har vært borti den psykiske smerten før, bruker jeg ofte slike eksempler. Det er ingen som sier at "det er din egen feil at du har fått kreft".  I stedet for uttrykker man sympati og omsorg, noe som selvsagt er helt riktig. Jeg mener heller ikke at fysisk sykdom er ens egen feil, men noen ganger må man sette ting litt ekstra på spissen for å få folk til å forstå.

Jeg valgte ikke å bli syk. Men jeg kan velge å bli frisk. Og hvis det viser seg å være umulig, kan jeg finne gode måter som jeg kan leve med sykdommene mine på, slik at jeg fortsatt kan ha en bra livskvalitet.

Som vi sier i psykisk helseforedraget til Venn1:
"Er det noen her som har brukket noe?" Ofte rekker en eller flere opp hånden og jeg spør: "Var det flaut?". Vedkommet rister som regel på hodet: "nei, det var ikke flaut å gå med gips."
Så sier jeg noe slikt som: "Jeg har aldri brukket noe. Verken en arm eller fot eller en finger. Men jeg har fått en knekk i den psykiske helsa mi. Synes dere det er noe jeg trenger å være flau over?"
Som oftest rister elevene på hodet samtidig. "Nei," sier jeg så, "Vet dere. Det synes faktisk ikke jeg heller!"








tirsdag

Smil.

"Jeg ser at det har gått hardt utover den ene armen din der?"
Jeg kaster et blikk på den venstre armen min og nikker, før jeg med stødig stemme legger til: "Ja, det har nok det."


En annen spør:
"Er det ikke noe du kan gjøre med det?"
"Som i å få det bort? Er det det du tenker på?"
"Ja?"
Jeg trekker på skuldrene og smiler litt. Ordvalget er viktig. Ordleggingen er viktig. Ordlyden er viktig. Det er vanskelig å få noen til å forstå noe som egentlig er helt uforståelig. Men jeg forklarer det på den måten som virker riktigst og best.
"Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet ikke engang om jeg ønsker å fjerne dem. Ja, kanskje vil jeg det om noen år, kanskje ønsker jeg å få bort merkene mine og da kan jeg i så fall gjøre det med laser. Den muligheten har vi heldigvis i dag. Noen synes kanskje at arrene er stygge eller kanskje til og med ekle, men jeg ser ikke slik på det. Ikke nå lengre. Dette er mine krigsarr. Misforstå meg rett: jeg bærer dem med stolthet. Jeg er ikke stolt over mestringsstrategien jeg har brukt, men jeg skammer meg ikke over det. De viser at jeg har følt og levd, at jeg har sloss og de viser også at jeg har overlevd."


Fire godt voksne hoder nikker. Jeg tror de forstår.
Å prate om merker og arr, minner meg om noe han sa til meg her om dagen: "Du har ei rimelig fin samling, Annika. Du trenger ikke å samle mer. Du burde vite når det er nok." Han smilte og vi lo. Jeg samler ikke mer. Ja, jeg kan sprekke. Det forekommer. Men det er svært sjeldent. En sprekk en gang i blant er ikke synonymt med å gå helt tilbake. 


                                                                 ****


Jeg er ute på reise. Igjen. Denne gangen er jeg på jobb, på oppdrag fra Mental Helse sammen med en herlig gjeng andre mennesker. Det er så fint! I dag har jeg vært ute i ilden for første gang og det gikk veldig bra. Overraskende. Fire foredrag og diverse annet har blitt gjennomført og fullført, og jeg er egentlig sprekkferdig av stolthet. Ikke bare på mine vegne, men for alle menneskene som jobber i prosjektet, et prosjekt som handler om å undervise elever på grunnskolen og videregående om psykisk helse. Å stå framfor en skokk femten - sekstenåringer og fortelle dem hva det hele egentlig dreier seg om, er meningsfullt. Å få dele deler av min egen historie, bli hørt og sett og kanskje, kanskje gi noen håp om at det går an å bli bedre, er fantastisk.

Når jeg nå lukker øynene etter en heftig dag, er alt jeg kan se for meg øynene på elevene, klappen på skulderen fra en lærer som sa at jeg var tøff, de unge guttene som tok meg i hånden etterpå og takket, lærere, helsesøster, skolepsykolog og andre mennesker som var der i dag. Det gjør meg glad. Stolt. Og litt lykkelig fordi jeg har muligheten til å være med på det.





Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive