mandag

Hell if I know where I will go.





































kom
ta hånden min igjen,
la oss løpe i ring,
igjen

om igjen
for første gang

for en kollisjon
er også et møte
om enn ikke behagelig
så er det et møte

hva nå, 
hvisker jeg,
hva nå?
hvor går veien videre,
hvor ender den?

herfra,
sier du, herfra og videre
i stillhet, med forsiktige fotspor
innelukket i desember
i en imaginær leilighet

gråblå øyne
fra en ensom barnesjel, 
innestengt i en voksen kropp
jeg kjenner deg nå

du hungrer etter bekreftelsen
like mye som meg,
du lengter etter kjærligheten
like mye som meg

kom
ta hånden min igjen,
la oss løpe i ring,
igjen

jeg er så veldig, veldig
glad i deg, hvisker du
så veldig glad i deg

jeg vet det
jeg vet at du er det
jeg vet at jeg er viktig
men jeg kan ikke gi deg hjertet 
mitt en gang til

der det en gang var
er det et åpent sår













lørdag

Takes one to know one.


























You’ve lived a haunted life
I’ve tried to imagine how I’d feel
If I was thrown into the public eye
Before my wounds had healed

misforstå meg rett: du er verdt å kjempe for, men jeg blir trett. av å kjempe. med nebb og klør, med tenner, med spark og slag, med ord, med handlinger. hele livet har jeg kjempet. jeg har kjempet for meg selv, jeg har kjempet mot indre demoner som ikke ønsket annet enn å ta livet av meg og jeg har kjempet for andre, jeg har kjempet så hardt for at andre mennesker skal ha det fint og okei. jeg har slått hender i bordet når urettferdighetene har vært for store for å tolerere. og jeg har kjempet for deg. jeg tror ikke du vet hvor mye jeg har kjempet for deg. jeg forklarte det så vidt til deg for litt siden; forklarte nesten uten alle ordene jeg egentlig har, hvor mye denne kampen for deg har kostet meg.
for den har kostet meg mye. det har vært en pris jeg villig betalte. så lenge jeg fikk noe tilbake. så lenge jeg fikk beholde deg. 


jeg husker. jeg husker alt. gjør du? når jeg lukker øynene ser jeg enda for meg hvordan det var. hvordan det begynte. hvordan jeg klamret meg til glassplaten som du hadde framfor deg, denne skilleveggen som delte meg fra deg og som sannsynligvis burde holdt oss adskilt. den gjorde ikke det. jeg husker hvordan hendene mine lagde fingermerker i glasset, og av og til, mellom det flakkende blikket mitt som løp rundt i rommet, så jeg på deg. "plager jeg deg?" spurte jeg. du lo, ristet på hodet slik at håret som du selv mente var alt for langt, danset rundt i alle himmelretninger. "alle himmelretninger"- dine ord. ordene som jeg selv endte med å bruke for å forklare ting. "bare stå, det er hyggelig med selskap."

i 155 dager sto jeg. jeg talte dem, samlet på dem og pakket dem inn i sølvpapir før jeg skjøv alt under sengen min. jeg ville ta vare på dem. ta vare på alt, slik at jeg ikke kunne glemme hvis ting skulle forsvinne. 155 følelsesladet dager. etter disse 155, har det kommet 7 nye dager. 7 nye dager med frustrasjon, med smerte, med lengsel, med noe, 7 dager som jeg aldri håper kommer tilbake. dager der jeg kan kjenne smerten din helt hjem til meg, på en slik måte at det vibrerer i hjertet. kanskje er det ikke din smerte jeg føler, kanskje er det bare min egen. jeg vet ikke. kanskje er det begges. jeg later som om jeg er sterk, jeg later som om jeg mestrer dette, jeg later som om jeg får det til, men det gjør jeg egentlig ikke. jeg vil fortelle deg dette. dette og så veldig mange andre ting. 

jeg savner deg. 







onsdag

Brunette.

Til noe litt mindre alvorlig som ikke omhandler dårlige dager og alt det der: håret mitt. Det er brunt! Igjen. Bare for å fylle ut dette innlegget, skal jeg skrive litt uhøytidelig og u-alvorlig fakta om... håret. 
Jeg er født blond og etter en sydentur da jeg var 12 år, begynte jeg å farge det fordi jeg fikk ettervekst. Da jeg var 16 og svart i stilen, farget jeg det brunt. I ettertid har det hatt alle mulige brunnyanser, svartnyanser, blåsort, lillasort, rødsort, og så ble det blondt igjen. Og brunt. Og blondt. Nå har det ikke vært brunt/ mørkt siden mars 2009. 

Så.
HEI!






Gullmedaljen har en bakside, den også.

Tirsdag 0700: *bank, bank*, soveromsdøren går opp og pappa står i døråpningen: "Annika, skal du på skolen?"
Annika: "Nei..."
Pappa: "Prøv, da? Du kan sitte på meg."
Annika: "Jeg er ferdig med å prøve. Bare dra du. Jeg blir liggende."

1200
Reprise fra morgenen, bortsett fra at det er mamma denne gangen.
Mamma: "Er du våken?"
Annika: "Nei.
Mamma: "Skal du stå opp, kanskje? Du har ligget i denne senga siden i går."
Annika: "Nei, jeg skal ikke stå opp."
Mamma: "Skal jeg ringe Åsgård?"
Annika: "Bare ring Åsgård du."
Mamma: "Jeg gjør det bare hvis du vil."
Annika: "Bare ring, sa jeg!"

1600
reprise av reprisen.
Pappa: "Nå er klokken 16. Kan du ikke stå opp?"
Annika: "Nei. Jeg står ikke opp."
Pappa: "Kanskje vi kan snakke litt, da?"
Annika: "Det er ingenting å snakke om."
Pappa (setter seg på sengekanten): "Har noe skjedd?"
Annika: "Nei."

tikk, takk. klokken går. timene går. morgen blir til formiddag, formiddag blir til ettermiddag, ettermiddag blir til kveld, kveld blir til natt og så blir det morgen igjen. Situasjonen er den samme. Stillingen er den samme. Ansiktet mot veggen, sammenkrøpet, med søppelmusikk som jeg aldri hører på, på to ulike stasjoner. radio og data. online på fb nok en gang, pausen var kortvarig. 





























onsdags morgen, og det er reprise av reprisen av reprisen av reprisen. "nei, jeg står ikke opp, nei, jeg kan ikke gå ut, nei jeg skal ikke ut, nei jeg skal ikke spise middag, nei jeg beveger meg ingen steder, nei og nei og nei. bare la meg være i fred, helst."
men så prøver jeg meg på noe middag allikevel. "Gratulerer," sier lillesøster, "har livet begynt igjen nå?" "Nei og nei, så fint å se deg," sier pappa. 
om livet har begynt igjen? nei, det kan jeg ikke si for sikkert. kroppen er plutselig motstander av alt som er spiselig, bortsett fra potetgull med dip, tyrkisk pepper og juice. ingenting går ned. 

hva skjer? hva i all verden skjer?

jeg har en anelse. jeg har en bitteliten anelse. et nytt lowpoint i livet, en ny fase som jeg egentlig ikke helt hvordan jeg skal håndtere. bare prikken over i'en som utløste en sengeliggende tilstand, dager i isolasjon med apati og stirrende blikk. om jeg føler noe? nei. jo. svart. kaos. om jeg gråter? nei. bare et par usle tårer tirsdags kveld. om det går bra? nei, det går ikke bra. det går ganske langt fra bra. men angsten som har klumpet seg i brystet hver eneste dag de siste fem månedene har i alle fall løsnet litt.

høsten har vært fryktelig vanskelig. den har vært spennende, men vanskelig. det har vært litt i meste laget med litt for mye, og samtidig som jeg hardt har prøvd å være flink skoleelev med gode karakterer og lite fravær (det har jeg klart veldig bra til nå), har jeg også jobbet opp og ned og i mente med alt jeg driver med, jeg har vært sosial til de grader, deltatt på flere festligheter enn jeg har godt av og jeg skulle også være i et slags umulig komplisert forhold som, aldri kom til å fungere. 

all ledig tid har blitt brukt i senga.
i det noen sa hopp, så hoppet jeg.
kom, sa de og jeg kom. løp, og jeg løp. bare for å delta på alt som jeg kunne være med på.
"du må puste," sa mamma.
"husk på at du ikke er sterk nok ennå, husk på at dette ikke har vart lengre enn litt over et halvt år."
hun hadde jo rett.
så sa det pang. 
mer enn en gang.
og jeg ignorerte det.

det så jo så bra ut, ikke sant. beundringsverdig bra ut. jeg trodde jo at jeg var i stand til å klare alt, nå som jeg fungerer optimalt og vel så det. men så var det ikke optimalt allikevel. "du lever et dobbeltliv," sa behandleren min. joda, jeg gjorde jo det. eller et trippelliv. eller frippelliv. 
alt gikk litt for fort. i en litt for rask hastighet, ikke sant, denne hurtigheten som du holder fast i når alt ser ut til å fungere så mye bedre enn bra. ikke sant. og så løper man i en fart man ikke visste man kunne løpe i, og så treffer man murveggen med et ljomende smell og når man først har kommet dit, da, da er det the point of no return. og så må man begynne på nytt. med forsiktige steg.

helt siden april har jeg vært ruset.
på bekreftelser av ulike grader.
på karakterer.
på mestring.
på å få til.
på å greie.
på å danse fredag og lørdag, og kanskje gjerne en torsdag eller mandag.
på sene netter, på oppmerksomhet.
på enda mer bekreftelse.
og så glemte jeg meg selv oppi alt det der. hadde jo ikke tid til det, ikke sant. kjøre på og kjøre på, peis på, løp, les, fortere, skyndt deg, peis på igjen, delta, si ja, fortsett, spring! oioioi! poof.

men... nå går det altså ikke lengre. jeg har smelt foten i bakken. eller kanskje var det akkurat det kroppen gjorde da den nektet å stå opp tredje dagen på rad. eller kanskje var det nettopp det kroppen gjorde da angsten begynte å kjennes som kvalme i brystet eller holde meg våken om kveldene. kanskje var det akkurat det kroppen prøvde å fortelle meg da den ikke orket å holde seg våken i det skoledagen var ferdig. kanskje det. 

gullmedaljen som jeg fortvilt prøvde å nå, som jeg fikk tak i, har en bakside. i alle fall når man ikke klarer å sjonglere alt på en passende måte, ikke sant. og det har jeg dessverre ikke lært meg enda. så. for å få tak i alle disse gullmedaljene mine, fikk jeg heller et heftig besøk av Herr Angst, Mørkets Fyrste, Frøken Selvdestruktiv og Frøken Paranoia på kjøpet.
men jeg tror jeg har lært denne gangen. kanskje. jeg håper det. bare som et plaster på såret og kanskje for å markere at nok er nok, og for å komme meg ut av huset, farget jeg håret brunt. 

still going strong. hvile. huske på at det er lov å være litt svak også av og til. det er viktig. fram til mandag skal jeg bare puste. og så får verden vandre sitt eget løp uten meg en stund. det går fint det. noen ganger er det lov å ta en ordentlig pause. 




tirsdag

Med livet på pause.

















"Hvis det ringer på og det er til meg, må du for all del ikke slippe vedkommet inn. Jeg er ikke hjemme."
"Hæ?" svarer mamma
"Ja, det kan være noen som skal skyte meg i hodet," hvisker jeg, og traver fram og tilbake over gulvet, "det kan være noen som er slem."
"Har noen gjort deg noe?" spør mamma.
"Nei, ingen har gjort meg noe..."


pause. pausestopp. pustestopp.

akkurat nå, akkurat nå
er alt bare veldig kaotisk.
lørdag

Fra asken til ilden.



Fredag, 0830: "Åh, der er du, Annika!" Kontaktlæreren min møter meg tilfeldig i trappa med et smil og klemmer meg, "jeg er så glad for at du kunne komme!" 
Jeg ler litt. "Jeg har jo sagt ja til dette. Selvsagt dukker jeg opp."


jeg plasserer meg på nest fremste rad i auditoriet sammen med naturfagslæreren min, og en av hennes kolleger. 33 voksne mennesker. og jeg. en liten jentunge på forreste rad, som egentlig ikke har så mye å gjøre på skolebenken en fridag i november. jo. en ting: jeg har sagt ja til å kurse naturfagslærere i spiseforstyrrelser. hva jeg har sagt ja til, vet jeg ikke. dette er noe helt annet enn det jeg har gjort tidligere. dette er nytt. jeg er langt utenfor mitt vante element. dette handler ikke om å undervise sekstenåringer om hva psykisk helse er, dette handler om noe helt annet. dette er konkret. det handler kun om spiseforstyrrelser.

kun en gang tidligere har jeg hatt en times undervisning om temaet.
det var for klassekameratene mine i fjor, klassekamerater som jeg kjente inn og ut og som visste at jeg hadde vært veldig syk. det var trygt. de kjente meg. her vet ingen. ingen bortsett fra kontaktlæreren min. muligens trekker kursdeltakerne på fagdagen sine egne konklusjoner, muligens forstår de, men de vet ikke allikevel.

to bolker om ernæring og helse først. budskapet til de voksne som holder foredrag før meg, skremmer meg. det skremmer meg at sekstenåringer skal lære om kaloriregning og BMIregning fordi det er et læreplanmål. skremmer meg at sekstenåringer skal lære seg å bruke et matprogram og jeg kjenner at jeg blir en smule bittelitt provosert når noen mener at DETTE er et suverent program å bruke for å regne ut alle næringsstoffene man får i seg. matprogrammer kan misbrukes til de grader. likevel holder jeg munnen igjen. det blir min tur til å snakke tidsnok.

lunsj.
min tur.

"Jeg heter Annika, jeg er 21 år gammel, elev her på skolen og X-er klassekontakten min. Jeg jobber også litt i mental helse, i et prosjekt som heter Venn1 og i den sammenheng reiser jeg litt rundt på skoler i landet for å undervise elever på videregående om psykisk helse og hva det faktisk er for noe. Dette foredraget her handler om spiseforstyrrelser og jeg kommer til å gå gjennom ulike typer, symptomer, litt generelt og hva dere som lærere kan gjøre. Årsaken til at jeg gjør nettopp dette, er fordi jeg selv har slitt med spiseforstyrrelser, i hovedsak anoreksi, i en god del år. Når jeg snakker med mennesker om spiseforstyrrelser, pleier jeg ofte å si slike ting som dette: en spiseforstyrrelse er en sykdom. Mange tror ofte at det er noe man lager seg selv, et problem som et menneske klarer å tilegne seg, men det er ikke fakta. Å ha en spiseforstyrrelse kan sammenlignes med å ha en annen sykdom. Det er en ekte sykdom på lik linje med kreft, kols og andre sykdommer. Jeg bruker å si at hvis man kan si at en spiseforstyrrelse er selvvalgt, ja, da er det også din egen feil at du har blitt lam fordi du kjørte bil og havnet i en bilulykke. Det er din egen feil at du har knekt foten, fordi du klatret i en stige og falt ned. Det er kanskje å sette ting litt på spissen, men folk forstår ofte da."


Foredraget som jeg tenkte bare ville vare i 30 minutter, varer i en time. Det er så mange ting å si, så mye å formidle og selv om jeg ikke har manus, flyter alt av seg selv. Jeg kommer med egne eksempler for å illustrere hva som skjer, forklarer hva som skjer med kroppen og et tusen talls andre ting. Forsamlingen er stille. Og etterpå, når jeg har rundet av og avsluttet powerpointen, etter at jeg har sagt ved flere anledninger at delkapittelet om spiseforstyrrelser BURDE undervises i, i stedet for å droppe (mange gjør det) får jeg endelig formidle hva jeg mener om bruk av matprogram og kaloriregning.

"hva mener du om bruk av dette matprogrammet som bruk i undervisningen?"
"hva mener du om fokus på kaloriregning og vekt?"
"hvordan skal man legge opp undervisningen?"


Jeg snakker til munnen er som sandpapir. Forteller om forsiktighetsregler, om ulikheten mellom jente- og gutteklasser, forklarer viktigheten av å vite hvis det er noen elever som har den typen problematikk og så videre. Jeg tror de lærer noe. Jeg tror de lærer en god del.

På tur ut av auditoriet stopper naturfagslæreren min, meg.
"Dette var sterkt, Annika. Jeg kunne aldri gjettet at du har vært så syk. Du som er så energisk og pratsom og... glad? Jeg tror de fleste fikk en aha-opplevelse. Det var nyttig og veldig, veldig bra. Tusen takk skal du ha."


Sprekkferdig av stolthet forlater jeg skoleområdet. Jeg er så stolt. For at jeg fikk det til. For at jeg ikke snublet i ordene mine. For at jeg kan bruke alt som har vært vondt og vanskelig til noe veldig positivt.
Bare det gjør meg rørt.
torsdag

Skrekkblandet fryd.

Det har vært en hektisk høst på mange måter, spesielt på reise-snakke-undervisningsfronten. For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra kontaktlæreren min, der han fortalte at naturfagslærerne i Tromsø og Troms skulle ha en hyggelig fagdag om ernæring og helse. "Du kan ikke komme å holde et foredrag om spiseforstyrrelser, da?" spurte han meg i telefonen og jeg sa ja, uten å tenke så veldig nøye gjennom hva jeg egentlig ga meg ut på.

Om jeg jobbet hardt for å lage et opplegg?
Nei.
Om jeg har øvd masse?
Nei, ikke det heller.

Og så var det plutselig tid for det, da.
I morgen. Allerede.

















Jeg gruer meg rimelig mye og det skremmer meg litt. Å undervise elever om psykisk helse i regi av Mental Helse er ikke skummelt i det hele tatt. Det er trygt og sikkert og jeg vet hva jeg gjør. Jeg kan rollen min. Men dette? Til en skokk av lærere? Og hvem kommer til å komme? Kommer det til å være kjente ansikter som har vært lærerne mine tidligere?

Det er ikke det at jeg skammer meg over historien min, for det gjør jeg ikke. Jeg er ikke usikker i forhold til spiseforstyrrelser, for det er et tema som jeg kan rimelig godt inn og ut. Likevel er det noe som gir meg lettere hjertebank. Jeg bare vet ikke helt hva. Kanskje jeg er litt redd for at opplegget mitt ikke er godt nok?

Jeg gruer meg.
Men det kommer helt sikkert til å gå fint.
Wish me luck.
søndag

Høst.

























"Jeg er så imponert, det ser ut til å gå så bra!"
"Joda, det går fint. Det ser i alle fall sånn ut."


"Begynner du å bli deprimert nå? Føler du at..?"
"Jeg kjenner det. Jeg kjenner det hele tiden. Hvordan håpløsheten bygger seg opp. Hvordan det blir vanskeligere å komme seg opp om morgenen. Hvordan kroppen ikke vil så mye annet enn å sove. Hvordan jeg... er redd."


"Du trenger struktur i hverdagen din."
"Jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."


"Hvordan fungerer økningen på medisinen?"
"Det fungerer ikke i det hele tatt."


"Hvordan har du det?"
"Jo, det går fint..."


først var det sommer. en vanskelig sommer. så ble det høst. det er fortsatt høst. og det ser ut til å gå bra. det ser ut til å gå veldig bra. utenpå er det ingenting å sette fingeren på. karakterene er gode. jeg smiler og ler og er sosial. deltar på det jeg kan være med på, uten å helt legge merke til at jeg har begrensninger. begrensningene kjenner jeg bare når jeg er alene. det føles ut som om jeg lever i et skalkeskjul. som om jeg er tilbake på ungdomsskolen, som om jeg er femten år og ler hele dagen bare for å kamuflere det uforståelige. men jeg er ikke femten år lengre. jeg vet hva dette er for noe.

det er kaos.
jeg har mye å ordne opp i.
torsdag

Første gang.

Jeg tror folk flest husker sin første gang. I alle fall når det kommer til enkelte ting, spesielle hendelser, som, på et vis skapte noen endringer i livet og i hverdagen. Når den første gangen har inntruffet, er det ofte ingen vei tilbake. Det som var før, får man svært sjeldent igjen. Noen ganger endrer denne første gangen, denne første opplevelsen et syn på noe for alltid.


Jeg husker, akkurat som så veldig mange andre, den første gangen jeg virkelig var forelsket - så forelsket at jeg rødmet bare jeg så denne personen og hjertet dundret i hundre og førtini hver gang jeg gikk forbi ham. Jeg husker den første dagen jeg møtte Inger, det var et møte som endret livet mitt for alltid. Jeg husker første dagen på ungdomsskolen. Den første dagen på videregående. Det første møtet med den første kjæresten min. Det første møtet med spesielle mennesker som har satt spor. Første gang jeg reiste med fly alene. Den første dagen på den første sydenturen noen sinne. Den første karakteren min. Jeg husker første gang jeg skadet meg selv og var bevisst på at jeg gjorde nettopp det. Første gang jeg forsto at det som var vondt, ikke bare var noe forbigående. Første dagen på et sykehus. Det første møtet med den første behandleren min. Den første ordentlige samtalen jeg hadde med foreldrene mine. Første gang jeg gråt i offentlighet. Første gang jeg følte at jeg mestret mitt eget liv. Første gangen jeg forsto at når noen sier at de synes jeg er vakker, mener de det også.

Første gang.

Det er mange første ganger. Og jeg husker nesten alle.




































Jeg har tenkt veldig mye på disse "første gangene" i løpet av de siste dagene. Det dukket først opp i en samtale rundt kveldsmaten hjemme hos meg en kveld, men kom tilbake igjen da jeg var ute med Venn1 og underviste sekstenåringer i Kristiansund. Der var det ei veldig engasjert, dyktig, fantastisk og godt voksen helsesøster som jeg og han jeg var der sammen med, snakket mye med. Det tok meg 7 1/2 år tilbake i tid, til den tiden jeg var 14 år gammel og gikk på ungdomsskolen. En liten reise tilbake til den første gangen (og faktisk nesten den eneste også) jeg ba om hjelp.

Jeg hadde akkurat fylt 14 år. Og så omtrent slik ut:




























Ja, jeg hadde det vondt. Allerede i en årrekke hadde jeg hatt problemer med en altoppslukende panikkangst som hadde satt store begrensninger for hverdagen - men jeg visste ikke hva det var den gang. Bare var klar over at jeg alltid ble veldig redd av ting som egentlig ikke var farlig, og denne redselen kom like uforklarende hver eneste gang. På dette tidspunktet var depresjonen et faktum. Jeg visste heller ikke at det var en depresjon, MEN alt gjorde vondt og jeg pleide å skrive eller beskrive det slik som at "en dag gikk sola ned og den sto aldri opp igjen." Det hadde vært slik i nesten et år. Mange hundre vonde dager, mange hundretusen uutholdelige tanker og følelser som jeg ikke forsto noenting av. Jeg ville dø og egentlig var det også alt. Det var det eneste jeg ville. Å fullføre ungdomsskolen, å bli stor, alle slike ting, det var ikke tanker som opptok meg. Det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville forsvinne, bli borte og bli ferdig med elendigheten. Men midt oppe i alt det vonde, forsto jeg såpass at dette ikke var helt normalt. En fjortenåring har selvsagt mange følelser i sving, men man skal ikke bruke 90% av kreftene sine på å tenke på døden. Det er ikke slik det skal være.

En dag på høsten gikk jeg til helsesøster, fullstendig på eget initiativ. Hun hadde vært innom klassen min og fortalt at alle kunne komme til henne med både små og store problemer, og at hun kunne være en samtalepartner. Jeg gikk dit, ekstremt nervøs, uten å vite hva jeg skulle si, uten å ha tenkt veldig mye gjennom det - men å snakke med noen, det skulle jeg. I alle fall prøve.
Jeg husker enda hvordan jeg forsiktig ruslet inn på kontoret hennes og satte meg i en gammel, utslitt sofa. Husker hvordan hun så på meg og spurte meg det vanlige spørsmålet: "Ja, hva er det du tenker på da?" og jeg så på henne, uten å si så mye. Hun spurte videre om hun skulle åpne gardinene - de var trukket for, og jeg ristet på hodet.
Etter minutter med stillhet, sa jeg prøvende: "Jeg har det ikke noe bra."
Hun så spørrende på meg, og jeg prøvde å forklare det uforklarlige. De vonde følelsene. Det med at verden var svart både når jeg hadde øynene åpne og når jeg lukket dem igjen. At jeg helst ville forsvinne. At jeg egentlig ikke så noe poeng med noe, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det.

"Sånn er det i puberteten," var responsen jeg fikk, "det er vanlig å ha det vanskelig og humøret svinger."
"Puberteten? Ja, jeg vet jo hva det er da. Jeg fikk mensen da jeg var elleve. Jeg burde være relativt ferdig med den verste biten," mumlet jeg.
"Neida," svarte helsesøster, "Puberteten og pubertetsproblemer" og så videre og så videre og så videre. Den bittelille døren med åpenhet som jeg hadde kjent på tidligere samme dag, smalt igjen.
"Ja, men..." hvisket jeg prøvende, "se her da..." Jeg viste henne hva jeg hadde gjort med meg selv. De selvpåførte skadene som uten tvil fortalte sin historie.
"Oia," sa hun så, "javel."

Mer ble det ikke sagt om den saken. Hun ga meg en lapp til helsestasjon for ungdom, og sa at jeg kunne ta kontakt med dem hvis jeg følte jeg ville prate med noen. De hadde psykologistudenter, sa hun. Men det var for sent. Jeg hadde alt oppfattet meg selv om teit og ubrukelig og latterlig fordi jeg trodde at jeg hadde det vanskelig, og at mitt strev egentlig var fullstendig ubetydelig. For det var jo bare pubertetsproblemer, da. Denne helsesøsteren sa det samme som foreldrene mine pleide å si før de fikk vite: "Det er bare en fase, det går over."

Det kunne kanskje vært "bare" en fase. Kanskje kunne det gått over av seg selv. Kanskje kunne ting stoppet der og ikke sklidd ut i det vide og det brede, før det faktisk ble bedre. Kanskje, hvis noen, for eksempel hun, hadde sett på meg med alvorlige øyne og tatt det stotrende forsøket mitt alvorlig. Kanskje da.
Men det ble ikke bedre. Det gikk ikke over av seg selv. Og denne fasen som liksom bare var en fase, viste seg å utvikle seg til alvorlig psykisk sykdom.
Etter helsesøsterbesøket prøvde jeg meg aldri på noe slikt igjen. For det første trodde jeg at jeg egentlig bare var tullete, jeg trodde jeg var sprø og jeg følte at ved å snakke med noen, ville jeg bare latterliggjøre meg selv enda mer. Det var jo normalt? Hva annet kunne jeg tenke? Hva annet kan en 14 åring med ekstremt dårlig selvbilde forestille seg?
Tilliten var brutt. Jeg åpnet meg aldri til noen ordentlig igjen før mange, mange år senere.

Et og et halvt år senere var det derimot en lærer som fant en hylende og skrikende 15årig utgave av meg, løpende ut av et klasserom fra en engelsktime. I løpet av det 1 1/2 året hadde ting gått enda mer skeis. Jeg hadde løpt meg fullstendig vill og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få ting til å bli bedre. De uheldige mestringsstrategiene mine ble bare flere; og det igjen utviklet seg til tilleggsproblemer. Problematikk som måtte jobbes med før grunnproblemet kunne løses opp i.
Selv om jeg nektet å snakke, måtte jeg det allikevel. Selv om jeg nektet at foreldrene mine skulle vite noe, fikk de det likevel. Og selv om jeg absolutt ikke ville snakke med noen profesjonelle om kaoset, måtte jeg det også.

Min første gang var ikke fin.
Og den ødela veldig. Kanskje fordi jeg var uheldig med tidspunktet, med ordvalget - hva vet jeg. Men jeg vet i alle fall det at ting burde tas alvorlig og seriøst uansett. Det skal ikke sykeliggjøres, det er unødvendig, men det skal ganske mye til før man selv går å ber om hjelp.
Jo tidligere man får løst opp i knutene, jo kortere tid tar det før ting blir bedre. Først nå, 7 1/2 år senere, er jeg relativt klar for å begynne å rote i arkivet etter det som egentlig var der i begynnelsen. Det hadde kanskje ikke trengt å ta så lang tid.
Likevel har jeg vært heldig. Jeg har fått god hjelp. Bedre sent enn aldri.
tirsdag

Å leve.


Det er så fint av og til.
Dette, å kunne være. Noen ganger er det vakrere enn alt annet, og
av og til føler jeg meg som et lite barn - dette lille barnet som trekker pusten, og som puster inn hele 
verden på samme tid. Det fine, bare. Ikke alt det andre.

Jeg er ute på reise. 
Rollen som ressursperson spilles bra - nei, ikke spilles, det er løgn, for jeg spiller ikke -
utføres greit. Jeg får det til. Jeg mestrer det. Mestrer å fortelle min historie til åtti sekstenåringer om gangen,
åtti sekstenåringer med runde øyne som oppmerksomt følger med. De ser ikke alltid på meg.
Noen ganger ser de i bakken. Noen ganger krymper skuldrene seg litt, slik at de spede eller kraftige skuldrene beveger seg nedenfor stolryggen. Noen blir berørte. Andre ikke.
Uansett lytter de. Ansiktsutrykkene røper det, røper at noen av ordene og beskrivelsene som forteller om ensomheten og det å føle seg alene, treffer. Noen bevegelser røper at "det var alltid noe som kunne gjøres bedre, det var alltid en grunn til å ikke føle meg bra nok," setter seg fast et sted. Kanskje i hjertet. Og kanskje hjelper åpenheten min noen. Kanskje viser det at det er lov å be om hjelp når ting er vanskelig.

"Hvor gammel var du da du fikk hjelp?"
"Hvor gammel er du nå da?"

"Har du kontakt med familien din?"

Alt skal ikke fortelles eller svares på.
Det handler ikke om å sjokkere eller ryste noen. Det handler om budskapet; om at alle
har ei psykisk helse og at alle faktisk kan bli syke. Det handler om å være en venn, om å lytte, om å stille
opp og det handler om at ting blir bedre. Ikke om hvor mange ganger jeg egentlig var innlagt eller hvor ofte jeg pleide å skade meg selv, hvordan jeg gjorde det eller hvor mange behandlere jeg egentlig har hatt. Det handler ikke om å fortelle hvor tynn jeg var eller hvor tykk jeg selv trodde jeg var, om alle dagene som kom og gikk - disse dagene der jeg bare ville dø og forsvinne. Det er ikke det det handler om. Det er ikke essensen. Essensen er følelsene. Det å gå seg vill på veien. Det å finne tilbake igjen. Ikke alle disse hvordan og hvorfor og hva og enn hvis som jeg har stilt meg selv.  

Det handler ikke om det.
Og det er jeg glad for.
For hvem har egentlig bruk for detaljer?
Hvem er egentlig interessert i alle detaljene midt i og i mellom?

Bare jeg. De har bare betydning for meg selv, ikke for sekstenåringene
som kanskje, for første gang får høre noens historie om det å ha det vanskelig.

Detaljene er ikke viktige.
Det store bildet er det som spiller noen rolle.

To gjennomføringer i dag, ca 160 elever. To gjennomføringer i morgen, omtrent like mange elever. Like mange sekstenåringer med ulik bakgrunn og bagasje. Og jeg er stolt. Så stolt av dem, så stolt av prosjektet til Venn1 og så stolt av meg selv fordi jeg endelig kan få bruke dette til noe. 
I morgen kveld reiser jeg også til Capio. En dag tidligere enn planlagt. Av kun en grunn: å slippe å dra hjem, lande sent i morgen natt med flyet, for så å snu i døren og reise tilbake til Gardermoen. Jeg har avtalt, jeg har fått en seng i det gule huset og jeg vet virkelig ikke hvordan det blir. Jeg har vært der ved flere anledninger siden jeg ble utskrevet og hadde fullført behandlingen i desember 2009, men aldri overnattet. 
Siste natt jeg sov i ei slik seng på et slikt rom var natt til 11.desember 2009. 

Jeg husker det fortsatt: jeg, pasienten, jenta som hadde vært sykehuspasient mer eller mindre konstant i 1 1/2 år i strekk, ble sluppet fri. I frihet. Ikke fordi jeg skrev meg ut, men fordi jeg var klar. Jeg var klar for å skrive kapitlene i boka mi selv. Klar for å kjempe meg gjennom dager nesten alene, uten noen som fulgte med og noterte i kardexer om hvordan jeg hadde vært den og den dagen. Jeg husker det. Husker at jeg var redd, men også lykkelig. Lykkelig fordi jeg hadde akseptert vektoppgangen. Akseptert at jeg fortsatt hadde mye igjen. Akseptert at anoreksien måtte bort. Lykkelig fordi jeg visste at jeg var sterk nok til å få det til selv.
Og det var jeg.
Det var jeg faktisk.

Jeg var det.
Og i morgen skal jeg tilbake. Ikke som pasient, bare som gjest. I samme type seng, i samme type rom og i akkurat samme hus som fortsatt behandler akkurat samme pasientgruppe. Huset med en utrolig kompetanse som jeg egentlig ikke får skrytt nok av. 
Om det blir rart?
Ja.
Om jeg får flashbacks?
Sikkert.
Om jeg kommer til å våkne med et rykk på torsdag 0645 fordi jeg tror at det er tid for veiing?
Haha, mulig.

Men det gjør ikke noe.
Det er en tid som er over. Historien er forent, den er fullendt. 
Capio er fortsatt mitt hjertebarn, min redning, engelen og alt det der. Men Capio er også litt et arbeidssted. Jeg gjør en jobb der. Ikke for meg selv, men for dem. 


Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive