lørdag

I'm an agent of chaos. Oh, and you know the thing about chaos? It's fair.


Hade da, 2011.
I dag pakker jeg deg sammen og legger deg i ei eske innerst i arkivet mitt. Der kan du få samle støv sammen med alle de andre årene som ikke har vært helt slik som jeg hadde tenkt meg. Og det til tross for at dette året sannsynligvis har vært en god del bedre enn hva formen min faktisk forutsa i januar. Det er bare det at nå er jeg ferdig. Ferdig med hele 2011, ferdig med hotell cæsar, dramatikken, såpeserien, skrekkfilmscenarioer og alt annet tull som har skjedd i løpet av året. Jeg er ferdig. Farvel. 

Jeg vet ikke, jeg. 
Det er mye å si.
Samtidig ingenting.

JANUAR
Kanskje den verste måneden. Kanskje det verste av alt. Jeg vet ikke. Jeg var i krise, i en helvetes krisefase, og jeg var nesten ikke på skolen i det hele tatt. Jeg kjente ikke meg selv igjen når jeg så meg i speilet, og jeg gråt hver gang jeg måtte dusje. Angsten og depresjonen hang som en klamp rundt halsen og nei, jeg spoler bare over hele måneden. Det er ikke så veldig mye å fortelle.

FEBRUAR
Bitterheten, tristheten, angsten, frykten. Som en klamp rundt foten. Men jeg overlevde januar, og jeg overlevde jaggu meg februar også. Februar var ganske ille. Fraværsdager opp og ned og i mente, og jeg knuste telefonen min utenfor det psykiatriske sykehuset, kastet laptoper i gulvet, hylte, skrek og begynte til slutt på nye medisiner. Og det var vel egentlig redningen, da. Krykken. For det hjalp. Herregud, som det hjalp.

MARS
Sakte men sikkert ble jeg levende igjen. Sakte men sikkert begynte jeg å bli litt mer som meg. For første gang siden en alder på tretten. For første gang på årevis og en eller annen gang sa mamma: "velkommen hjem, Annika, velkommen hjem igjen." Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det. Men jeg karret meg opp igjen, klamret meg fast i tilværelsen med hvite hender og begynte forfra nok en gang. Overspisingen hadde tatt slutt for lenge siden. Vekta var stabil. Jeg begynte å være på skolen igjen. Turte å dra til legen. Reiste til Capio på et møte jeg hadde gruet meg til i tre måneder. Jeg dro ut på byen for første gang på nesten et halvt år. Små skritt, likevel gigantiske milepæler. Ting var ikke kanskje fantastisk, men det var bra nok for meg. Alt var bedre enn krisefasen som hadde vart i et halvt år, og sakte begynte den å slippe taket. Jeg ble også intervjuet til et bokprosjekt. 

APRIL
Så slo jeg meg løs. Jeg slapp meg selv fri fra et bur jeg hadde holdt meg innestengt i, og begynte med en ny form for ekstremsport som jeg aldri tidligere hadde syntes var spesielt morsom: å dra på byen. Annen hver helg. Hver helg. Det spilte egentlig ingen rolle, jeg visste at jeg kanskje ikke burde, men jeg brydde meg ikke - for alt jeg hadde behov for var å leve, jeg hadde behov for å føle noe, føle noe mer, kjenne livet, være tjue år og jeg klarte det ganske ok også. Etter hvert ble jeg kjent med nye mennesker som plutselig fikk en viktig plass i livet mitt, og holdt mitt første foredrag om spiseforstyrrelser noen sinne. Viktigst av alt: jeg levde. Jeg gjorde alle de tingene jeg ikke turte. Alle de tingene jeg ville gjøre som jeg aldri gjorde. Og så møtte jeg en gutt som ga meg så mye bekreftelse at jeg trodde jeg ble forelsket.

MAI
Og så ble det mai, da. Mai og det var fint. Jeg var russ og russeprest, lillesøster ble konfirmert, jeg mistet bekreftelsen min igjen og følte en intens sorg fordi jeg hadde bygd hele tilværelsen min i korthus, et ustabilt korthus som selvsagt raste sammen i det bekreftelsen forsvant. Så. Jeg dro på jakt igjen. Hele mai jaktet jeg på bekreftelsen blant høy musikk, sminke og pene sko. Jeg fant den alltid og kastet den bort igjen. Men i mai gjorde jeg også en bragd jeg ikke hadde trodd jeg noen sinne kom til å klare. Jeg tok turen til ungdomspsykiatrisk og konfronterte en av mine gamle behandlere om alt sinnet jeg hadde båret på i tre år. Det var en lettelse. Jeg satte meg selv fri.

JUNI
Skoleslutt, eksamen og 2.år på videregående fullført. Jeg fikk halsbetennelse, møtte en ny person som ga meg bekreftelse og var nesten overbevist om at dette, dette kom til å vare. I alle fall for en stund. Så dro jeg på ferie sammen med pappa og lillesøster til Spania og vandret langs gamle veier til Santiago De Compostela. 

JULI
Kort oppsummert: depresjon, kjærlighet, mer kjærlighet, masse kjærlighet, jobb, jobb, mer jobb og mer kjærlighet og sosiale sammenkomster og sammenkrøpet i mamma og pappas seng mens de var på ferie. Og så var det mer kjærlighet og frustrasjon og ekstremt mye søvn. Alle timene jeg ikke var opptatt med noe annet, sov jeg. 

AUGUST
Like før skolestart dro Inger og jeg på en spontantur til Samos. I ei uke gjorde vi ingenting, snakket om gutteproblemer og kjærlighetsproblemer, lå langflat på ei solseng og tullet. Og kjærligheten var der fortsatt, den var det, og jeg jobbet og jobbet og begynte på skolen igjen. Jeg var i hundre, jeg hadde ikke tid, jeg hadde alt for liten tid, og alt for mye som skulle gjøres. Og så var det slutten av august og jeg dro til Capio på møte. Det var fint. Jeg deltok på et forskningsprosjekt om blogging og spiseforstyrrelser.

SEPTEMBER

Skolen tok mye tid, kjærligheten tok tid, all sosialiseringen tok tid, all søvnen og angsten som plutselig fikk meg til å tro at jeg var gravid. Jeg reiste på kurs med Mental Helse, lærte meg hvordan jeg skulle undervise elever i psykisk helse og møtte mange fantastiske mennesker. Og så reiste jeg til Gjøvik på et annet kurs og var egentlig fryktelig sliten og sov mer enn det var timer i døgnet.

OKTOBER
Oktober, herregud, oktober. Jeg flakset av sted til Stavanger for å undervise elever på videregående, noe som gikk kjempefint. Og så var det skole og jobb og mer skole, masse skole, kjærlighet og plutselig fylte jeg 21 år.

NOVEMBER
i november gikk alt litt av skinnene. jeg endte kjærligheten, strakk grenser, presset grenser, og falt sammen i en sengeliggende tilstand. i ei uke lå jeg under dyna og stirret i veggen uten å foreta meg noe som helst. på den fjerde dagen sto jeg opp og farget håret brunt. jeg var i kristiansund, underviste 330 elever om psykisk helse, deltok på en fagdag for naturfagslærere med et innslag om spiseforstyrrelser, og var sprekkferdig av stolthet fordi jeg klarte det. men innimellom alt kaoset, var det også mye fint. for første gang på et halvt år følte jeg at jeg kunne puste igjen. 

DESEMBER
Årets siste måned har vært rar. Fin og rar og slitsom. jeg øver meg på å gi slipp. er litt sint og såret, men gir slipp og prøver å ikke bry meg om ting som ikke er mitt problem. det har vært skole og prøver, juleferie, jobb, masse jobb, og fine mennesker. 

men nå er året ferdig.
og det gjør meg ingenting.
og selv om jeg ikke feirer overganger til et nytt år og sånn, må jeg jo ønske alle dere
EN FIN DAG OG DE BESTE ØNSKER FOR DET KOMMENDE ÅRET. 



mandag

Jeg samler på ord del II.






søndag

Jeg samler på ord del I.










og jeg finner utrolig mye trøst i andre menneskers sitater.
noen ganger er det alt som skal til for å fylle et tomrom.
onsdag

13.desember: Finfint.


























det er øyeblikk. det er disse øyeblikkene der alt ser ut til å passe sammen, der det å være levende kjennes så enkelt og godt og deilig og alt som er vanskelig, alt dette, alle disse relasjonene og tankene og kaoset forsvinner for en stund. det kan være noe så enkelt som å møte noen som har vært gjennom det samme, noe så enkelt og vanskelig som å plutselig si ord som får andre til å si: "Jeg kjenner meg så igjen," og så tilføyer de ting som du har satt fast i halsen i årevis. og det kan nettopp være slike øyeblikk, der åtte par øyner sitter rundt et bord i desember og historier deles, at en klump løsner. plutselig ble mursteinene løftet fra skulderen min og noe annet ble tilført i stedet for. glede.

takk.
mandag

12.Desember: Guttelus.

Jeg har ingenting å si. Jeg er alt for opptatt av å tenke på hvor såret man kan bli av et menneske som man i utgangspunktet visste bare kom til å gjøre vondt verre. Egentlig burde jeg være lettet. Jeg burde kunne puste fritt. Og jeg kunne det. For snart fire uker siden sa jeg at det føltes som om jeg for første gang siden april hadde frie lunger. Som om jeg for første gang på nesten et år var fri igjen. Og det var sant også. Der og da. Fram til den sengeliggende drama-uka var over og fram til jeg trappet opp på en cafe den første søndagen i advent, den siste i november, plassert innerst i et hjørne med en chai latte på bordet. Den rakk å bli kald før han kom. De spilte julemusikk på høyttalerne, og etter minutter med "ja..." og "øh..." og "joda..." fordi det liksom ikke var noe å si lengre, lo vi fordi vi var enige om at det burde være et forbud mot julemusikk før desember.

Det er rart hvordan man kan bli tatt opp på en rosa sky, for så å falle til bunnen i en hastighet som kan sammenlignes med nøytroner som frigjøres fra grunnstoffet uran i et kraftverk. Rart hvordan alt egentlig er helt annerledes når man først innser realitetene. Noen ganger får jeg lyst til å stille meg på et tak og rope: "Unnskyld meg, men hvilket nivå av helvete er dette?" Det handler ikke bare om det å være psykisk syk, det handler ikke om å slite, om å kjempe seg gjennom hverdagene. Ikke bare det. Dette er noe annerledes. Eller kanskje det er en brikke i alt sammen. Jeg vet ikke. Det handler om å bli sviktet, kanskje ikke på det groveste, men sviktet likevel. Sviktet av et menneske som en periode betydde nesten hele verden. Fordi jeg kanskje var på nippet til å endre på det meste. "Ikke bry deg," sier de, "du har brukt nok energi på dette." "Jeg bryr meg ikke," sier jeg, "jeg er bare sint og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig." Sannheten er at jeg bryr meg. 

"Ikke gå inn i det en gang til," sier de, "kom deg bort, kom deg unna. Det kommer aldri til å ende bra." Jeg nikker, jeg er enig, så klart jeg er enig, jeg kan ikke være uenig, for det er slik realitetene er. Det er sannheten. Men hva kan man gjøre, da? Når det i det ene øyeblikket kjennes riktig ut og i det neste står verden på hodet? 

Jeg vet ikke.

For en stund tilbake leste jeg noe noen hadde publisert på Google+: "Vet du hvordan det høres ut når håp dør? Jeg kan fortelle litt om det. Det er lyden av telefonen som ikke ringer." Lyden av håp som dør er også en telefon som ikke tas, en telefonsvarer gjentatte ganger for så å få høre hvor viktig man er, flere dager etterpå. Det er også lyden av håp som dør. 

Men nå er jeg ferdig.
Tenk å lyve for å redde sitt eget skinn.
Tenk å dikte opp historier for at sannheten skal høres finere ut enn den er.
Tenk å si det man tror at andre ønsker å høre, bare for å holde fast i noen litt lengre. Bare for å ha noen.
Tenk å være så opptatt av seg og sitt, at man ikke forstår at man sårer en annen person.
Tenk det.

Jeg er sur.
Nei, jeg er rasende. 
Og jeg akter å fortelle det.





Denne burde alle se.

5.desember: Å feire jul.

Desember. Advent. Julegavehandling. Stress. Mat. Julefeiring. Sammenkomster. Mas. Familie. Fri. Helligdager, åh, helligdager. Fram til jeg var tolv år, elsket jeg jul. Jula var den fineste tida jeg visste om. Jeg elsket å få penger fra mamma og pappa i begynnelsen av desember, slik at jeg kunne kjøpe julegaver. Jeg elsket lukta, følelsene, snøen på bakken, julelysene, pynten og opplevelsen. Ribbemiddag og pinnekjøttmiddag. Naturligvis var jeg ikke barn for alltid. Den opplevelsen man har av jul, forandrer seg med årene. Det gjorde det for meg også. I en alder av tretten hadde synet mitt på jul forandret seg veldig.

I første omgang var det forventningene som gjorde jul annerledes. Å være tretten, trist, sint og frustrert passet ikke inn i det lykkelige bildet av julefeiringen. For jula er ei tid der alle skal være glade. Fornøyde. Blide. For meg var det ikke slik. Jeg var ikke lykkelig, ikke før jul, ikke i jula og ikke etterpå. Og det at det ble forventet at jeg skulle være glad og fornøyd og sosial samtidig som jeg hadde det vondt, gjorde det enda vanskeligere. Jeg prøvde å holde masken, men ofte sprakk den. Kaboom. Og jeg smalt både hodet og hendene i veggen, og uforstående foreldre sto utenfor og lurte på hva i guds navn det egentlig var som feiret den ampre og iltre tenåringen deres.

Slik var det.
I mange år.






















I 2006 ble maten for alvor vanskelig. Det gjorde også jula til et mareritt. På mange måter slapp jeg unna mye, siden jeg ikke spiser kjøtt, men det var likevel mange andre ting som det florerte av i hytt og gevær. Mat. Maten. Senere brukte jeg å fortelle en sammenligning til folk, slik at de kunne forstå hvorfor jula var så vanskelig for meg: "I jula er det mye mat. Denne maten står framme hele dagen. Kaker, godteri og allverdens ting og tang. Det er helt normalt for friske folk. Det er slik det skal være. Men for meg er jula et mareritt. Jeg vet at friske folk også synes at det er litt mye mat i jula av og til. Jeg har mat i hodet hele tiden. Enorme mengder mat. Jeg drømmer om mat, jeg tenker på mat. Og for meg, så er jula nesten som om alt jeg har i hodet hele tiden, er tatt ut og plassert i rommet rundt meg."
Jeg var deprimert og hadde matproblemer, og dette gjorde ikke jula noe enklere. Det skapte store kommunikasjonsproblemer for meg og foreldrene mine - jula ble konfliktfylt og i 2006 la jeg jula for hat. Bildet over er en ironisk illustrasjon som jeg tegnet i paint i desember 2007. Jula var vond. Den var vanskelig, det var krangling, det var mat og ingenting passet inn i slik jeg egentlig ønsket at ting skulle være.

Selvfølgelig følte jeg meg som et monster. Jul skulle være fint og jeg forpestet alt som var. Negativ. Jeg karret meg gjennom det, til jeg bestemte meg for at jeg ikke orket mer. Livet var en pain in the ass. Nyttårsaften 2007 endte jeg opp på akutten. I tre dager lå jeg på sykehuset sammen med ei dame med kols. I tre dager fikk jeg beskjed om å tenke positivt og så havnet jeg på ungdomspsykiatrisk.
Mer er det ikke å si om den saken.

2008. Desember 2008. Jeg var ekstremt dårlig og juleferien ble tilbrakt med influensa, sex & the city og dårlig samvittighet for å spise smuler fra benken. Jeg skammet meg, men det var min virkelighet. Det var slik det var. Samtidig var det også den beste jula jeg hadde hatt på over fem år. Ingen krangling, ingen kommunikasjonsproblemer, ingenting. Jeg fikk surre med mitt. Sannsynligvis av en grunn: etter nyttår skulle jeg få hjelp. Vissheten om det, skapte en ro hjemme som vi ikke hadde hatt på år.

Desember 2009 var vakker. Til tross for at jeg fortsatt var veldig opptatt av at frokost og kvelds og lunsj måtte være slik og sånn, var det likevel fantastisk. Jeg lo. Jeg feiret en ordentlig nyttårsaften. Jeg var mer levende enn jeg hadde vært siden jeg var tretten år. Selvfølgelig var det vanskelig med mat og å få ting til, men det gikk. Det var vakkert. Jeg hadde det fint. Og jeg gråt en skvett fordi jeg ett år tidligere, hadde fått en klar beskjed om at livet hang i en tynn tråd. Jeg hadde fullført behandlingen på Capio. Jeg mestret livet bedre enn tidligere. Det var så vakkert at det fikk hjertet mitt til å vibrere.

2010. Krisefase. Overspising. Krise. Gråting. Ingen kirke. Ingen julestrømpe. Hyling. Smelling med dørene. Krise. Så krise at jeg ble liggende på sofaen i fjorten dager uten å ta meg til noe. Så fikk jeg halsbetennelse. Jeg kjente ikke igjen kroppen min. "Jeg skal aldri mer feire jul," sa jeg. "Aldri mer." Og glemte fullstendig at jula kunne være fin. Aldri mer. Never ever. 

Nå er det desember igjen. Og det ser ut til at jeg skal feire jul nok en gang. Slik ser jeg ut. Dette er meg. Jeg er. Jeg er over middels skeptisk til julefeiring i forhold til alle menneskene jeg går i klasse med. De spilte julesanger i slutten av november og har pyntet hele huset til jul allerede. Jeg derimot, irriterte meg over julepynten dagen før 1.søndag i advent. Kanskje er jeg negativ, men jeg prøver å ha et nøkternt forhold til jul og julefeiring. Ja, jeg synes at ting blåses litt mye opp, men jeg aksepterer at folk vil gjøre mye ut av det. Jeg skjønner det, det bare er ikke noe for meg.

I år er alt annerledes. Jeg er ikke anorektisk. Jeg er ikke i krise. Jeg har ikke matproblemer og ønsker meg en julestrømpe stappfull med godteri. Jeg gleder meg til ferie, jeg gleder meg til fri fra skolen og jeg gleder meg til late helligdager i senga. Jeg gleder meg til å jobbe julaften på sykehjemmet og jeg gleder meg til å jobbe første juledag. Jeg gleder meg til å ligge langflat i senga, se ferdig dårlige tv-serier som plutselig blir gode etter å ha sett noen episoder, og jeg gleder meg til å spille brettspill. Til å være sammen med Inger. 

Jeg ser fram til det. Jeg ser fram til jul. Det er en stor forandring. 




lørdag

3.Desember: Jeg er.

Hei. Jeg er Annika. Jeg er 21 år og en måned gammel. Noen ganger føler jeg meg eldre enn 21 år. Noen ganger føler jeg meg som ei gammel dame i en ung kropp. Men jeg er bare 21. Jeg har vært gjennom 22 novembermåneder. Ni av disse har vært vanskelige. Ni. Det er ganske mange. Det har vært mange vanskelige måneder. Jeg teller dem ikke. Det er ikke noe poeng. Det fører til at verden blir sort, og jeg prøver å farge tilværelsen med regnbuer, rosa skyer og flyvende ponnier i pastellfarger. Det er det jeg prøver på.
Ikke at jeg tror på det perfekte, for det gjør jeg ikke. Perfeksjon eksisterer ikke. Perfekte mennesker finnes ikke. Dårlige dager og gode dager rammer alle. Da jeg var syk, pleide jeg å si til behandleren min: "Perfeksjon finnes. Ikke i den forstand jeg ønsker meg, men på en annen måte. På en helt annen skala. Den dagen jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg elsker meg selv akkurat slik jeg er, med alle mine skavanker, småfeil og mangler, den dagen er jeg perfekt."


Med andre ord: ikke etterstreb det umulige. Du er alt perfekt. Akkurat slik du er.


























Jeg er Annika. Mamma og pappa skulle egentlig kalle meg Sara. Slik ble det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fant de ut at navnet ikke passet da jeg hadde forlatt mammas mage og de holdt meg i armene sine. Det er ikke godt å si. Alt fra det øyeblikket de fant ut at jeg skulle bli til, har jeg vært elsket. Ekstremt høyt. På alle mulige måter. Likevel tok det meg nesten tjue år før jeg forsto det. Det tok meg nesten tjue år før jeg innså at jeg ikke var et monster eller en demon fra underverdenen, et udyr som kun fortjente forråtnelse og fortapelse. Tjue år er lenge. Det er nesten hele livet mitt, det.

























Dette innlegget skulle ikke handle om det å ha det vanskelig eller ha følelsen av å ikke være elsket, eller bli sett. Jeg skal heller ikke skrive om det usynlige barnet, den usynlige tenåringen, den usynlige ungdommen og det usynlige voksne mennesket. Ikke det heller. Men om kroppen min. Huden min, lårene mine, rumpa, hoftene, armene, brystet, hendene. Om ansiktet, om øynene, om ørene. Om håret. Om å akseptere det uperfekte fordi det er akkurat perfekt nok for meg. Det er akkurat bra nok til mitt bruk. Det er jo meg, hva annet kan jeg forlange?

Kropp. Selvfølelse. En tilbøyelighet for å skille kroppen med hodet. Alt det der er ting som henger sammen med det å ha en spiseforstyrrelse. Det er nå ett år siden jeg skiftet "fil" og gikk fra å være rimelig anorektisk i kroppen til å bli normalvektig. Menneskene som jeg ikke levde sammen med (dvs.Inger og Sunniva + foreldrene mine i blant) applauderte. Det så så bra ut. Sannheten var selvsagt annerledes. Den var hard og brutal, gjemt bak enorme mengder med usunn mat, selvmordstanker, isolasjon og tårer. Ingen hjalp meg. Behandlingapparatet visste hva som skjedde, men ingen tok affære. "Det må være opp til Annika," sa de og ignorerte telefoner fra bekymrede foreldre. Uansett. Det er ett år siden anoreksien gikk til overspising, og anorektikeren forsvant for godt.

Det var forjævelig.
Men så gikk det over. Og så ble det bra. Litt mer enn bra.



























Jeg er frisk. Fra anoreksien. Ikke friskmeldt fra spiseforstyrrelsen fra lege og behandler, men jeg har aldri hatt et så avslappet forhold til mat og kropp før. Jeg har friskmeldt meg selv. Jeg har fortsatt tendenser til en uspesifisert spiseforstyrrelse, jeg har fortsatt tanker i perioder og det hender at jeg sliter. Men mat tar ikke tid lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg veier. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser. Jeg driter i det. Bokstavelig talt.




























At anoreksien ikke lengre er en del av livet mitt, betyr ikke automatisk at jeg er spesielt fornøyd med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg plutselig satte pris på kroppen min, eller at jeg kunne beundre ansiktet mitt i speilet. Jeg har aldri likt sånn som jeg ser ut.
Dette året har jeg alltid hatt en eller to menn i livet mitt som kunne gi meg bekreftelse på at jeg var vakker. Det hjalp der og da, men i øyeblikkene jeg var alene med meg selv og tankene mine, sto jeg igjen med den kroniske følelsen av tomhet og en enorm sorg som ikke ville forsvinne. Til slutt forsto jeg at jeg var nødt til å bekrefte meg selv og jeg måtte lære meg å gjøre det. Jeg øver fortsatt. Men det er framskritt. Store framskritt.

Jeg har en kropp. Det er min kropp. Og denne kroppen, den er meg, den også. Jeg bestemmer selv over den. Jeg bestemmer hva den skal gjøre, jeg bestemmer hvem som skal få ta på meg, jeg bestemmer hvordan håret skal se ut, hvilken sminke jeg skal ha på, hvilken klær jeg vil gå i og hvilken farge neglene skal ha. Det er mine valg. Bare mine, og ingen andres.

Jobbe med aksept er kanskje det vanskeligste. Å akseptere hver kroppsdel for det det er. Okei, så har jeg kanskje litt store hofter, da. Men de har sitt formål, og jeg har aldri hørt noen klage over disse hoftene bortsett fra meg selv. Puppene er kanskje ikke så faste som jeg skulle ønske, men det er pupper, de er mine, og de duger til det de skal brukes til. Rumpa er litt for stor, men den er god å sitte på og den er myk. Jeg har et rart ansikt, men jeg er da ikke direkte stygg. Jeg har arr. Jeg har arr over alt, men jeg bærer dem med stolthet. De er kanskje stygge, men de er da mine de også, og jeg bestemmer om jeg vil ta de bort eller om jeg vil ha dem som en påminnelse om alt som har vært. Foreløpig faller valget på sistnevnte. Huden er ikke feilfri, men den er myk. Jeg har babyhud på hele kroppen.

Er det så ille da? 
Nei, det er slettes ikke så ille. 

Jeg aksepterer meg. At jeg er slik som jeg er. Og alt i alt, begynner jeg å bli ganske glad i dette individet, denne skapningen som jeg er. Jeg ville ikke vært noen andre om jeg fikk bytte. Jeg er stolt for at jeg har kriget, stolt for at jeg har overlevd, stolt fordi jeg har kommet meg gjennom det ene nederlaget etter det andre, og det gjør meg glad.

Livet er hardt, men herregud, så vakkert det er.
fredag

"Home for Christmas"

Related Posts with Thumbnails

Search

Laster inn...

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive