La Vita é Bella

IKS Tromsø

2012-02-11T17:01:00.000+01:00

Hei hei hallo.

Som jeg tidligere så vidt har nevnt, holder IKS (Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser) å starte opp ett lokallag i hjembyen min, Tromsø. Dette er mildt sagt superflott og jeg synes det er så fint å få lov til å være med på oppstarten.

Nå har det seg sånn at vi har et noe begrenset tilbud enda, ting er ikke helt oppe og går, men det jobbes iherdig med saken.

Fra mandag 20.februar har vi faste telefontreffetider i IKS Tromsø. Telefonen vil være åpen hver mandag fra 19. - 21. Du kan ringe eller sende sms om du trenger en prat, informasjon eller vil avtale personlige samtaler. Sistnevnte er ikke helt klar enda, da vi ikke har et kontor, men vi håper det vil være klart i løpet av våren. Vi har taushetsplikt.

Gå inn på facebooksiden her for mer informasjon.

Litt oppdatering fra livet og sånn.

2012-02-01T22:02:00.000+01:00

Er litt reising denne uka, er litt fint og slitsomt på samme tid. Likevel har jeg ikke vært utenfor byen siden november, så det er helt greit å bevege litt på seg. Mandag dro jeg til Trondheim for å bidra til et forskningsprosjekt. Dette prosjektet kan leses om her. Det var lærerikt og så var det godt å møte noen av de fine folkene jeg jobber med i Mental Helse. I tillegg fikk jeg sove på et fint hotell i ei god seng.

bare for å sprite opp en ellers litt døll tekst litt. Ja, vet at bildet er skjevt.

Kom hjem i går kveld og rekker akkurat å være hjemme i underkant av to døgn før jeg skal sette meg på flyet sørover igjen. Kofferten er pakket og i morgen bærer det av gårde til Oslo og erfaringssamling med Venn1 (Mental Helse), noe jeg ser veldig fram til.

Ellers ser jeg sånn ut på en god dag, hvis noen lurte:

Var hos legen her i forrige uke og tok noen blodprøver, var egentlig alt jeg fikk ut av den timen, selv om jeg hadde mye mer på hjertet. Er ikke så flink til å si det som jeg er når jeg er på legekontor. Uansett: viste seg at jeg har lave jernlagre og lav blodprosent, og det kan jo kanskje forklare hvorfor jeg er så fryktelig trøtt og utslitt for tiden. Og hvorfor jeg har vært det i et halvt år.

1.februar og samordna opptak har åpnet. Jeg har søkt. Det var forresten et ganske stort øyeblikk som jeg har ventet på i mange år. I ni år trodde jeg at det var psykolog jeg skulle bli. Men det er det visst ikke allikevel. Jeg ombestemte meg for et par uker siden og la hele psykologdrømmen på hylla, i alle fall for nå. Så nå skal jeg bli sykepleier. Ja, jeg brukte ni år på å ville bli psykolog og ikke mer enn ei natt på å ombestemme meg.

Så sånn er det. Til høsten begynner jeg på sykepleierutdanninga.

Om en måned reiser jeg til Tunisia sammen med Camilla. Jeg gleder meg.

Alle snakker sant.

2012-01-30T09:50:00.000+01:00

Jeg reiser til Trondheim i dag sammen med noen andre mennesker fra Mental Helse. Skal delta på et forskningsprosjekt der blant annet NAV skal være innblandet. Skal reise hit og dit hele uka, og jeg gleder meg veldig til å møte noen av folkene igjen.

Vil bare dele teksten til Siri Nilsen - Alle snakker sant:

Hvor skal du gå
Når alle veier fører til en vegg
Og i den veggen er et lite søkk
Fra gamle møter med ditt hode?
Hvem hører du på
Når alle snakker sant og sier hør
Og du har hørt det tusen ganger før?
Og du lurer på

Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå

Togene går
Og andre mennesker klarer fint
Riktig tog til riktig tid
Du våkner alltid opp i feil by
Hvor lenge holder et håp
Når du tror at du skal klare deg
Men beina bare vil en vei?
Og du lurer på

Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå

Når du ikke orker kjempe mer
Du lukker øynene og ser svart
Det mangler tegninger på ditt kart

Hvem skal du slå
Hvem skal overvinnes i duell
Når den eneste du møter er deg selv
Igjen og igjen?
Hvor mange ganger skal du gå
Den samme veien gang på gang
Fordi det er den eneste du kan?
Og du spør med din klareste stemme
Hvor skal du gå?

Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå

NAV endelig ferdig med evakuering etter brann i 2007

2012-01-26T20:11:00.000+01:00

Jeg var bare nødt til å dele denne med dere. Ler meg ihjel. Minner meg ufattelig mye om min sak med nav som har pågått i snart tre år.

Å være snøballblink.

2012-01-22T01:55:00.000+01:00

"Nei, la meg være, jeg vil ikke!" sier jeg og vrir på kroppen min. Dytter med armer og bein, slår, sparker og kjemper under boblejakke og boblebukse. Kjeledress har jeg slutta med fordi det ikke lengre var kult nok. Parkerte den sorte dressen med grønne firkanter på knærne året før, bare fordi noen kommenterte den. Jeg ville passe inn. Og så er jeg her igjen, likevel. Jeg kommer meg ikke fri, jeg er fanget, det nytter ikke å sloss, det nytter ikke å kjempe - i teorien kunne jeg like godt bare gitt opp. Gitt meg hen og latt de dynke meg i snøen gang på gang uten å gjøre motstand, bare latt følelsen av klaustrofobi og angst ta over. Jeg kunne gjort det. Men jeg gjorde det aldri. Aldri i verden. De var alltid sterkere enn meg. De var alltid flere. Ofte fem, seks, syv, åtte eller ni, og jeg, jeg var bare en. Jeg var en og jeg var alene. Jeg ble alltid beseiret, selv om jeg ikke visste hvorfor jeg måtte bli overvunnet. Jeg ga i alle fall aldri opp.

Gjennom hele barneskolen ble jeg mobbet. Jeg snakker nesten aldri om det, for jeg har alltid vært i tvil om hvor mye det har vært å fortelle. Sannheten er uansett slik: jeg var et mobbeoffer. Og jeg var et enkelt offer. Jeg hadde tydeligvis så mange feil og annerledesheter at det ikke var noe problem i å finne noe å mobbe meg for. Jeg var barn på 90-tallet, et tiår som egentlig ikke har noenting for seg. Mobbing var et ord som sannsynligvis var begynt å komme på dagsordenen, men det var likevel ikke i så stort omfang som i dag. Jeg kan ikke huske at vi en eneste gang tok opp temaet mobbing i løpet av mine seks år på barneskolen, ikke en eneste gang snakket vi om de problemene som mobbing kan føre til og vi snakket heller aldri om hva vi kunne gjøre hvis noen var stengt ute fra fellesskapet. Aldri. Vi kalte det plaging og erting. To ord som ikke er nok til å beskrive omfanget av den skaden mobbing faktisk kan gjøre. To ord som er så milde at det nesten er til å gråte av. Erting og plaging er når guttene tar luene til jentene og løper. Ikke når ti gutter fra de tre største trinnene på barneskolen tar en bestemt elev og kaster vedkommet ut i snøballskogen bare fordi det er der det er lov til å dynke folk og fordi det er der det er tillatt å kaste snøballer på hverandre. Helst isklumper forkledd som snøballer. Denne eleven, det var meg. Jeg var henne, jenta som kom inn etter hvert eneste friminutt med store snøklepper i håret og med et tappert smil om munnen.

"Hvorfor går du i tights? Du ser kjempetjukk ut når du går kledd sånn."
Jeg sier ingenting. Jeg er seks år. Seks år og har aldri brydd meg om hvordan jeg ser ut. En av lekekameratene mine snur seg og sier til vedkommet som slenger kommentaren: "alle ser tykke ut i tights." Jeg nikker og later som om jeg er enig, later som om kommentaren ikke fester seg, men den gjør det. Jeg slutter å gå i tights. Og jeg blir usikker på meg selv hver gang jeg leker sammen med eldre barn og gjerne i store grupper. Jeg fikser det ikke.

Jeg var et annerledes barn, det vistes allerede i barnehagen. Jeg foretrakk å tegne framfor å leke gjemsel, jeg elsket å være på avdelingen for de minste barna og kose med babyene og jeg var sta, bestemt, kreativ og lettere tendenser til å være hyperaktiv. Fram til det året jeg fylte seks, var alt egentlig ganske fint. Inntil vi flyttet til Tromsø og jeg måtte tilpasse meg i en større by med andre mennesker som jeg aldri hadde sett før i hele mitt liv. Det året kom angsten. Angsten for å være alene, angsten for å bli utstøtt, angsten for trange rom og åpne plasser, angsten for mørket og for redselen og for drapsmenn som var gjemt på loftet eller i boden. Den angsten.

Mobbingen begynte alt det året jeg startet på skolen. Mitt alderskull var det siste som startet etter den gamle reformen: reform 97. Jeg var syv år og startet rett i andre klasse. Det var greit, jeg likte skolen, jeg likte leksene, jeg var en svært flink elev og jeg fikk venner blant klassekameratene. De likte meg, det var ikke problemet. Problemet var i begynnelsen skoleveien. De toppen fem hundre meterne til skolen. De fem hundre meterne som tar omtrent fem minutter å gå i et rolig tempo, og gjerne mer enn det hvis man er syv år gammel, har rosa skolesekk og synes at alt man ser langs veien er spennende. I gata mi bodde noen gutter som var eldre enn meg, og det var sannsynligvis starten på hele sulamitten. Jeg lekte med dem på fritida, og de oppdaget raskt at jeg ble rasende hvis de var slemme mot meg og lillebroren min. Dette var selvsagt gøy. Ingenting var mer morsomt enn å se ansiktet mitt blusse opp av raseri, ingenting var mer morsomt enn å se at øynene ble sorte og den barnslige lille lubne kroppen løpe med den farta den hadde etter motstanderne. Leken på ettermiddagene ble forflyttet til en lek langs skoleveien. Verre ble det da jeg begynte i 3.klasse og lillebror og jeg begynte å gå sammen til skolen. Vi fikk aldri gå i fred og jeg var rasende hver eneste bidige dag. Resten er et sort hull. Jeg husker ingenting annet enn at jeg, etter mye om og men, måtte dra sammen med pappa på et møte med en fire år eldre gutt som bodde noen hus bortenfor vårt, for å snakke sammen med denne gutten og hans far. Løse opp i konfliktene med ord. Det hjalp og etterhvert fikk jeg gå i fred.

Men å få gå til skolen alene uten å bli kastet snøballer på eller kastet i en snøskavle var egentlig ingenting, i det denne "ertingen" ble forflyttet fra skoleveien og inn på skolegården. I løpet av 4. og 5.klasse oppdaget flere av mine medelever at jeg hadde et raseri som ikke lot seg temme så lenge de trykte på de riktige knappene. Dette ble igjen selvsagt oppfattet som fryktelig morsomt, og friminuttene gikk fra å bestå i lek, til å bli en slosskamp om liv og død. Det var meg mot resten. Jeg og guttene som dro og slo og lugget. Flere mot en, ti ganger sterkere enn jeg. Jeg gråt nesten aldri. Jeg sa aldri i fra til noen. Jeg bet det i meg, slo tilbake og gruet meg hver eneste bidige dag til friminuttene. Jeg lot som det var greit. Lot som om jeg ikke brydde meg, men det gjorde jeg. Det gjorde jeg virkelig.

Den fysiske mobbingen av guttene var en ting. Den psykiske var verre. Jeg var annerledes, jeg kom fra et hjem som har kristne verdier, et hjem der vi aldri har hatt tv eller juletre på julaften. Jeg var rund i kroppen, dårlig i sport og ble alltid valgt sist på lagene når vi spilte ballidrett. Jeg kunne ikke slå hjul, jeg kunne ikke springe fort, ikke hoppe høyt i høyde eller langt i lengde. Ikke kunne jeg gå på ski, eller sparke en fotball eller ta salto. Jeg hatet gym. Jeg var tidlig utviklet, begynte å få pupper da jeg var ni år gammel og dette, dette var selvsagt en katastrofe. Det ble lagt merke til og jeg hatet det. Ikke var jeg flink i engelsk heller, og elevene fniste da jeg åpnet munnen for å si noe. Til slutt nektet jeg å lese høyt i alle engelsktimene gjennom resten av barneskolen. Jeg sa ikke et eneste ord. Jeg gikk i religiøse møter sammen med foreldrene mine på søndager og jeg snakket åpent om det, inntil jeg forsto at alt jeg sa kunne bli brukt mot meg. Spesielt det. At jeg trodde på Gud var grunn nok til å plage meg. Det eneste jeg var flink til, var skolearbeid. Norsk, matte, historie og kunst og håndtverk. Der var jeg en av de flinkeste, og det var heller ikke en bra ting. Ingenting var bra, det var aldri bra nok på noen måte.

Men jeg overlevde. I motsetning til svært mange andre som har blitt mobbet gjennom barneskolen og ungdomsskolen, hadde jeg i alle fall venner. Jeg var aldri alene, det var alltid noen som ville være sammen med meg, til tross for mine tendenser til ADHD. Å ha noen å være sammen med, veier opp for all elendighet. Jeg var et usikkert barn, en usikker jentunge som var livredd for å åpne munnen og for å si noe dumt. Selvfølelsen min var så nedbrutt etter år med "erting" og "plaging" og tusen andre ting, at jeg, i en alder av tjueen fortsatt har ekstremt mye å gå på.
Heldigvis endret det seg fordi jeg endret meg. Jeg klarte på merkverdig vis å bygge opp en selvtillit, en bestemthet og en evne til å si fra, at jeg til slutt tok knekken på mobbingen selv. Ingen la så mye som en hånd på meg på ungdomsskolen.

Jeg var heldig. Min historie er kanskje ikke like brutal som andres fordi jeg ikke var alene. Jeg hadde venner, jeg var ikke fullstendig frosset ut av fellesskapet og jeg fikk være med på ting. Likevel ble jeg inkludert og ekskludert på samme tid.
Men jeg er ikke alene. Mange tenker tilbake på barneskolen med skrekk og gru, en tidsepoke de aldri ønsker å gå tilbake til fordi unger er brutale mot hverandre. De var brutal mot meg, og jeg var ikke alltid bedre selv fordi jeg kastet meg med på lasset da de som "plaget" meg, "ertet" andre. Jeg ville, som alle andre 10åringer passe inn, men jeg gjorde det aldri.

Ja, jeg var et mobbeoffer. Jeg ble mobbet fordi barn på min egen alder ikke visste bedre, fordi de hadde det gøy på min bekostning. Fordi de satte meg i en situasjon jeg ikke kunne gjøre noenting med.
Barn er ikke slemme av natur. De vet ikke bedre. De må lære rett og galt, lære hva som er fint og hva som er dårlig å gjøre mot andre mennesker.
Jeg kan ikke for det, men jeg priser meg i alle fall lykkelig over at mine mulige framtidige barn skal få vokse opp i et samfunn det ordet mobbing eksisterer, der det er en klar definisjon på det og at det i mange tilfeller heldigvis blir tatt seriøst.

Livet, dere.

2012-01-20T22:18:00.000+01:00

Livet, dere. Livet. Det går opp og ned, hit og dit, i mellom, og av og til i alle himmelretninger. Jeg har tusen ting på hjertet, likevel er det tomt og følelsesregisteret står stille. Sannsynligvis fordi jeg ikke har sovet noe særlig i natt og kroppen er utslitt. I det siste har jeg ikke vært i særlig form; kroppen har på sett og vis takket litt for seg, og vil helst ikke gjøre noe annet enn å ta det med ro. Egentlig er det greit sånn. Det er lov å være sliten. Og det er kanskje ikke så rart at jeg kjenner litt ekstra på det nå som jeg faktisk har begynt å ta det med ro. Nå som jeg har begynt å kjenne etter hvordan jeg har det. Lenge har jeg forstått at jeg må endre på noe, at jeg må arbeide for å oppnå balanse i livet mitt. Nok hvile, energirikt og vitaminrikt kosthold og fysisk aktivitet i normale mengder. Jeg er i gang. Jeg er i gang med å opprette en balanse, jeg er i gang med å ta bedre vare på meg selv og det føles bra. Jeg tror jeg får det til.

Det er mye skole. Første termin er avsluttet med et akseptabelt karaktersnitt, framtidsplanene ligger sånn delvis i boks selv om jeg fortsatt er noe usikker angående studiested.

I tillegg er IKS Tromsø under oppstart. Det er nå opprettet en side på facebook og jeg oppfordrer alle til å gå inn her for å like siden!

My secret life.

2012-01-14T14:53:00.000+01:00

Mine foreldre var.... alltid fryktelig redd for at noe skummelt skulle skje med meg, så jeg fikk ikke være alene hjemme over tid før det året jeg fylte nitten og de var sikker på at jeg kunne ta vare på meg selv til en viss grad.

Huset jeg vokste opp i.... er hjemmet mitt nå også. Det vil nok alltid være det, selv om jeg snart flytter ut for tredje gang.

Da jeg var barn ønsket jeg å bli... lærer. Jeg brukte å leke skole med lillesøster som er seks år yngre. Lærte henne bokstaver og sånn, slik at hun skulle kunne alfabetet til hun selv begynte på skolen.

Du vet det ikke, men jeg er veldig god til... å gjøre kreative ting. Alt jeg kan gjøre med hendene mine, blir jeg ganske god til hvis jeg bruker tid på det. Og jeg elsker det. Når jeg tegner, maler, strikker eller gjør andre ting, kan jeg forsvinne helt inn i et annet univers og jeg registrerer ikke at tiden går.

Du vet kanskje ikke at jeg er fryktelig dårlig til... å spille instrument. Jeg kan lese noter, men jeg kan ikke spille noe. Jeg har rett og slett ikke tålmodigheten til all øvingen det krever.

Om nettene drømmer jeg om... absurde ting som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Ei natt drømte jeg for eksempel at lillesøster døde i en brann og senere at jeg kunne skifte fra menneske til et dyr.

Jeg ønsker at jeg aldri hadde hatt på meg... en neongul dunjakke fra BikBok. Den var veldig kul der og da, men i ettertid ser jeg jo hvor grusom fæl den er.

Det jeg ser når jeg ser i speilet... Meg. Og jeg liker den jeg er.

Det jeg liker best å kle på meg er... Kjoler. Herregud, jeg elsker kjoler! Kjoler i alle mulige fine former.

Det er kanskje ikke moderne, men jeg liker... å gå i store t-skjorter og truse.

Mitt favorittkunstverk... har jeg ikke bestemt meg for enda. Men jeg er veldig glad i ting som har med renessansen å gjøre. Leonardo Da Vinci, Bellini, Rafael, Michelangelo osv.

Favorittbygning... må foreløpig være katedralen i Santiago De Compostela og katedralen i Leon.

Ei bok som forandret meg... må sannsynligvis være Prozac Nation som jeg leste da jeg var femten år. Mest fordi det fortalte meg at jeg ikke er alene og fordi jeg kjente meg igjen i den på alle mulige måter.

Filmhimmel... A requiem for a dream. Den verste filmen jeg vet om, og samtidig den beste.

Siste album jeg kjøpte er... det siste albumet til Opeth.

Det jeg angrer mest på er... Jeg angrer ikke på noe. Prøver å se framover i stedet for bakover.

Jeg har vært hemmelig betatt av... En basketballspiller på Tromsø Storm.

Sist gang jeg gråt... Var på tirsdag av videoer på youtube. Jeg var sønderknust.

Min femårige livsplan... Å fortsette.

Mitt liv i seks ord... Kaotisk, vakkert, svevende, ambisiøst, uplanlagt, drømmende

Å leve med depresjon.

2012-01-10T20:09:00.000+01:00

Jeg vet hvordan det er. Jeg har skrevet det før. At jeg vet hvordan det er og at jeg skulle ønske jeg ikke visste. Men nå er det sånn at jeg vet og det er dessverre ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg vil alltid vite. Jeg vil alltid snu meg tre ganger rundt i senga før jeg sovner, bare for å sjekke om han er der eller ikke. Jeg vil alltid liste meg på tå gjennom dager, gjennom uker, gjennom måneder- bare sånn i tilfelle, bare i tilfelle han finner meg, bare i tilfelle han løper etter meg for å fange meg igjen. Jeg vil alltid gjøre det. Jeg vil alltid vært obs på ham. Jeg vil sannsynligvis alltid være mer sårbar enn de menneskene som aldri har møtt han. Hvem? Mørkets Fyrste, selvsagt. Mørkets Fyrste. Depresjonen. Min depresjon. Depresjonen som jeg lever med, som jeg må holde ut med. Jeg skulle ønske jeg slapp, men heller jeg enn noen andre. Heller meg enn et annet menneske.

Jeg vet hvordan det er.
Og det vises ikke at jeg vet. For dagene går og som regel holder jeg ut. Som regel henger jeg med i svingene, som regel er jeg med på mye, som regel deltar jeg, som regel får jeg ting til - som regel får jeg til det ubegripelige og flere ganger, når jeg åpner døren og lar sannheten slippe ut, ser folk på meg med spørrende øyne og lurer på hvordan jeg i det hele tatt klarer å holde meg oppegående. "Jeg vet ikke," sier jeg, "jeg vet ikke."

Etter å ha slitt med depresjon siden jeg var tretten år gammel, har jeg til slutt klart det umulige: å leve med elendigheten. Det umulige er mulig, det tar bare litt lengre tid enn andre ting.

Å være deprimert er ikke enkelt. Men det er nesten enda vanskeligere å lære seg å leve med sykdommen, enn å la den ta overtaket. For mange høres det kanskje absurd ut, men la meg forklare: de periodene der jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å gjøre noe, i de periodene der jeg endte opp med å melde meg helt ut og ikke gjorde annet enn å sitte hjemme og stirre i veggen, var det i det minste forståelig at jeg ikke hadde det bra. Spesielt i sammenheng med anoreksien. Tynn og skjør, folk forsto da. Det er enklere å få forståelse når det sees at man er syk, enn når alt ser tilsynelatende bra ut. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter forståelse eller sympati, det er jeg ikke, men jeg ønsker å forklare. For jeg vet at det er mennesker der ute som ikke skjønner hvorfor jeg ikke gjør sånn eller slik, eller hvorfor jeg ikke kommer eller viser hundre prosent engasjement. Kanskje leser dere, kanskje leser dere ikke. Uansett gjør det ingenting, for kanskje leser noen andre som kanskje kan kjenne seg igjen i dette. Kanskje leser noen som tidligere ikke har forstått, som kanskje får en aha-opplevelse. Nei. Dere trenger ikke å forstå, aksept er nok. Å akseptere at det er slik for meg og for mange andre mennesker holder i massevis.

Jeg aksepterer at det er slik. Gjør du?

Lenge aksepterte jeg det ikke. Jeg aksepterte ikke at jeg hadde ei sperre, ei belastning som gjør slik at jeg ikke klarer å bruke mitt fulle potensiale. For jeg vet hvem jeg er; jeg vet hva jeg kan. Jeg vet hva jeg er god til og hva jeg ikke er så god til. Jeg er en flink person, jeg er en flink elev, et relativt oppegående menneske med mange ressurser. For dere som kanskje rynker på nesen for at jeg skriver slik om meg selv: det er lov å skrive positive ting om den man er. Jeg er flink og jeg er relativt smart, men dessverre har jeg denne blokaden som gjør at jeg ikke kan bruke alt for det det er verdt.

Men det er ikke det dette handler om. Det handler om depresjonen. Depresjonen som jeg har måtte leve med i nesten 10 år. Depresjonen som ikke merkes, som ikke vises. Jeg merker hvor mye enklere det er å si: "jeg har hatt anoreksi", enn å fortelle:"Jeg sliter med depresjoner. Noen ganger er det så ille at jeg ikke klarer å gjøre noen ting. Noen ganger føler jeg meg så uendelig dårlig at jeg ikke takler å være sammen med andre mennesker. Noen ganger er det så grusomt at jeg ikke ser løsning på noenting. Noen ganger er det så vondt og vanskelig at jeg ikke klarer å dusje på flere dager eller gjøre noe annet enn å ligge under dyna, se i veggen og sove." Hvorfor er det så mye enklere å si at noe har vært og fortelle om det, enn å snakke om ting som fortsatt er?

Mange tenker at det bare er å ta seg sammen. "Ta deg sammen, kom deg opp, gjør noe med livet ditt." Så enkelt er det ikke. For jeg tar meg sammen. Jeg tar meg så hardt sammen at jeg av og til går på veggen fordi jeg stenger alt inne og plutselig sier det pang.

Alle mennesker har det vondt av og til. Og jeg skal prøve å forklare hvordan det er for meg. På en måte som er forståelig. Tenk deg at du er ute og går i en storm. I motvind. Og vinden er så sterk, vinden er så sterk at det er så vidt du klarer å gå framover. Sånn er det for meg. Sånn er det for meg nesten hver eneste dag. Eller slik: vi har alle hatt manglende motivasjon for å gjøre noe, en oppgave eller det å rydde noe- men som regel klarer man å få det til etter noen runder med sukk og stønn. Når depresjonen er på sitt verste, klarer jeg ikke å motivere meg for noe. Jeg kan begynne på oppgaver, men smerten i magen, vekten av verden er så tung at jeg faller sammen lenge før jeg er ferdig. Noen ganger er kroppen så tung at jeg ikke kommer meg ut av sengen, og hvis jeg kommer meg ut av den, er kroppen så tung at jeg ikke klarer å bevege på meg. Når depresjonen fyller hele meg og alle rom i kroppen min, og det eneste jeg kan tenke på er smerten på innsiden, den voldsomme tunge sorte skyen som spiser opp alt som kunne vært noe, er det ingenting som kan gjøre meg glad. Det finnes ting som får meg til å føle meg bedre, men smerten overskygger som regel alt annet og på grunn av det, klarer jeg heller ikke å gjøre de tingene som gjør meg glad. Det verste er å ikke mestre å gå ut døren selv om du vet at du vil føle deg bedre, fordi vekten av verden er så tung. Noen ganger får jeg ikke sove, er oppe hele natten med mitt miserable jeg og stirrer ut i tomrommet, andre ganger sover jeg hele dagen uten å føle meg mer uthvilt enn jeg har gjort tidligere. Konsentrasjonen blir så dårlig at jeg ikke kan få gjort en eneste oppgave, og midt oppi alt kjefter jeg på meg selv for at jeg ikke får det til. "Kom igjen kvinnemenneske, du er ubrukelig, dette kan du, du får det til! Kom deg opp, kom deg ut." Og det hjelper selvsagt ikke, for kjeftingen øker bare selvhatet og får meg til å føle meg enda mer ubrukelig.

Noen ganger er alt et stort sort hulrom, et tomt rom, fylt med absolutt ingenting, en følelse av apati, av å ikke klare, av å ikke mestre, og smerten er så stor at jeg bare vil synke ned i et hull i bakken og forsvinne til smerten blir borte.

"it feels like you're being dragged down into the ocean and the further you go the more dense it gets and you cant move. and it keeps getting darker and more impossible to breathe and it seems impossible to swim back to the surface."

Å beskrive hvordan det er, er egentlig et håpløst prosjekt. Jeg føler ikke det blir tydelig nok. Jeg ser på kalenderen, ser at det er januar, ser at jeg har fraværsdager og tør ikke å logge meg på fronter på datamaskinen for jeg vet at lærere har prøvd å få tak i meg. Jeg føler meg lat fordi jeg ikke klarer. Fordi bare tanken på å gå ut i verden gjør meg så tung rundt brystet at jeg bare vil legge meg igjen. Jeg føler meg miserabel fordi jeg gråter av sanger, av videoer på nettet og av meg selv.

Men det er sånn det er da.
Jeg er ikke på skolen fordi jeg ikke vil. Jeg er ikke på skolen fordi vekten av meg selv er den tyngste bør å bære.

HEAVY AND LIGHT 2012 Intro.

2012-01-09T19:10:00.000+01:00

Sannhet.

2012-01-06T13:37:00.000+01:00

Jeg håper det er mulig å gjøre noe med det. Men kanskje er det ikke det. Noen ganger er jeg redd for at matproblemer, uansett om det er ufrivillig sultkatastrofer eller matbaserte sykdommer som spiseforstyrrelser har kommet for å bli.

Men jeg hører deg fortsatt.

2012-01-03T17:59:00.002+01:00

Noen av dere (de fleste kanskje?) husker meg kanskje som den anorektiske jenta som skrev om Elefantstemmen og Mørkets Fyrste - mine egne oppdikta navn på sykdommer som har rammet meg. Jenta som skrev sider opp og sider ned, mange tusen ord, mange hundre blogginnlegg om denne Elefantstemmen og som tok opp kampen, kjempet og delte veien mot friskhet med kjente og ukjente lesere. Dere husker kanskje?

De fleste forsto at Elefantstemmen var spiseforstyrrelsen. At Elefantstemmen bare var et navn og at jeg hadde personifisert sykdommen min - altså gitt den en skikkelse og gitt den menneskelige egenskaper. En av behandlerne mine syntes ikke at dette var en god ide, men jeg gjorde det likevel og for meg fungerte det. Det var det som gjorde at jeg klarte å skille hva som var Annika og hva som var sykdom. Det var slik jeg etter hvert forsto at det jeg ØNSKET var helt annerledes enn det spiseforstyrrelsen ville. I mange år, før jeg automatisk og ubevisst gjorde spiseforstyrrelsen om til en skikkelse med menneskelige egenskaper, hadde jeg hatt samtaler med spiseforstyrrelsen. Krangler, raseriutbrudd, underkastelse og så videre. I utgangspunktet var det jo bare jeg som snakket med meg, men for meg var det nesten som om jeg snakket med en helt annen side av den personen jeg var - nesten sånn at jeg hadde splittet personlighet og var flere ulike mennesker som hadde forskjellige stemmer. Hvorfor det var sånn, vet jeg ikke, men det er altså sånn det var. Og det ga mening.

Jeg prøvde å forklare dette for behandleren min i dag. Jeg har alltid hatt problemer med å forklare hvordan det henger sammen, uten at det høres ut som noe det ikke er. For det er ikke slik at jeg har hørt stemmer eller sett ting. "Du vet schizofreni?" sa jeg under timen min, "hvordan enkelte har en virkelighet eller vesener som bestemmer hva de skal gjøre og sånn? Tvinger de til det og det?" Han nikket anerkjennende. "Sånn er det. Bare at jeg ikke hører stemmene eller ser demonene mine. Det har jeg aldri gjort. Men sammenligninga er altså at det er noe som tvinger deg til å gjøre noe. Og desto sykere du blir, desto mindre kontroll har du over deg selv. Dette noe tar til slutt helt overhånd. Det gjorde det med meg. Jeg mistet meg helt, og jo tynnere jeg ble, desto større biter tok spiseforstyrrelsen av meg. Den spiste meg opp."

Spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser. Vi snakket mye om det i dag - jeg hadde en sinnadag og det var første gang jeg ordentlig viste frustrasjonen og sinnet mitt i et terapirom. Nåja, jeg bet tennene rimelig hardt sammen for å ikke kaste stolen jeg satt på i veggen. Årsaken til spiseforstyrrelsesnakk, elefantstemmesnakk, er fordi jeg nettopp oppdaget at jeg kanskje ikke er så frisk som jeg trodde. Jeg har erklært meg selv frisk, og det er jeg jo og, fra anoreksien. Men - og det er så mange men.
Det hele begynte med at jeg bestemte meg i desember at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Jeg har null overskudd, er ufattelig sliten og har brukt hele høsten til å sove. Sove, sove, sove. Dette har muligens en naturlig forklaring: uregelmessig søvn, for mye festing, lite fysisk aktivitet og et kosthold som i hovedsak består av tomme karbohydrater uten næring og sukker.

Så jeg tenkte i mitt optimistiske sinn at jeg skulle endre litt på dette da. Skape en balanse i livet mitt. Ikke for å endre på hvordan jeg ser ut - det bryr jeg meg faktisk ikke om, jeg er komfortabel med kroppen min og jeg trives med sånn som jeg er nå. Det handler ikke om å se slik eller sånn ut eller bli supersunn og fit og alt som jeg egentlig ikke bryr meg om lengre. Bare å ha overskudd nok til å utnytte store deler av det potensialet jeg har og jeg vet at jeg sannsynligvis vil ha det bedre med meg selv hvis hverdagen er litt mer stabil. Jeg forklarte alt dette til behandleren min i dag, og han tenkte som meg, at dette var en god ide.

Men - så kommer men'ene - jeg kan ikke huske NÅR jeg hadde et normalt kosthold. Jeg tror aldri det har eksistert. Og da mener jeg omtrent aldri. I alle fall ikke siden jeg var kanskje ti år. Da jeg holdt på å bli bedre fra anoreksien (capio) var kostholdet mitt så rigid og firkantet til tross for at det var normale mengder, og et svært rigid kosthold er ikke normalt. Etter Capio fortsatte det i samme verset selv om jeg var mer fri enn på årevis. Det var noe som var fyfy og noe som var jamat. Det er heller ikke normalt. I det overspisingen satte inn, var ingenting i nærheten av normalt.
Etter den skrekkelige plutselige og overveldende fasen sto jeg igjen med, tja, kunnskap om hva som er riktig og rett for kroppen, men ikke lyst på noe annet enn sukker. Så jeg har spist sukker, såkalte raske karbohydrater og blablabla, ting som ikke akkurat gir overskudd eller holder et stabilt blodsukker.

Hva er problemet, tenker kanskje noen av dere. Det høres jo fantastisk ut å kunne spise hva man vil når man vil! Og det er det. Jeg har ikke noen problemer med det. Jeg trives sånn, men det gjør ikke kroppen min. Ikke når det man vil ha, er smågodt til lunsj og skolebolle til middag. Den har vitaminmangler og jernmangler og er slapp og sliten hele tiden. Problemet er faktisk det, at nå, når jeg faktisk prøver å skape stabilitet og har begynt å jobbe med det, drar det igang det eneste jeg har vært dritgod på fra det å spise fem om dagen og vanlig og sånn som vanlige norske kostråd anbefaler: å tenke spiseforstyrra tanker. Alle de tusen tingene jeg har tenkt på så mange ganger og som får meg til å føle meg så elendig at jeg blir kvalm.

Alle tankene gjør meg også både sint og frustrert. Jeg tok alt opp med behandleren min og var nærmest på gråten i det jeg forklarte ditten og datten om all verdens ting. Det skal ikke mer til for å gråte. Bare å ha følelser som jeg følte for et år siden, gjør vondt. "Kanskje du bare skal konsentrere deg om skolen dette halvåret og fortsette som før?" foreslo han, "slik at du slipper å fokusere på maten i tillegg." Forslaget var i og seg ikke så dumt, men jeg vet at jeg må gjøre endringer for å få det bedre.

Og kanskje fører det til at jeg må drepe en haug med spiseforstyrra tanker. Kanskje fører det til at jeg enda en gang må kjempe mot matmonsteret i en mildere grad og drepe det på nytt. For jeg ønsker så gjerne å få det til. Jeg ønsker å ha det bra med meg selv på alle plan. Kjenne at jeg har energi. Kjenne at jeg orker og klarer og mestrer. Å ha spiseforstyrra tanker i hodet er mildt sagt et helvete om du er normalvektig eller overvektig eller undervektig.

Jeg vet ikke, jeg.
Men denne Elefantstemmetullingen skal i alle fall ikke lure meg en gang til.
Det gidder jeg ikke.
Får brette opp armene og kjempe litt, da.

I'm an agent of chaos. Oh, and you know the thing about chaos? It's fair.

2011-12-31T15:19:00.000+01:00

Hade da, 2011.

I dag pakker jeg deg sammen og legger deg i ei eske innerst i arkivet mitt. Der kan du få samle støv sammen med alle de andre årene som ikke har vært helt slik som jeg hadde tenkt meg. Og det til tross for at dette året sannsynligvis har vært en god del bedre enn hva formen min faktisk forutsa i januar. Det er bare det at nå er jeg ferdig. Ferdig med hele 2011, ferdig med hotell cæsar, dramatikken, såpeserien, skrekkfilmscenarioer og alt annet tull som har skjedd i løpet av året. Jeg er ferdig. Farvel.

Jeg vet ikke, jeg.

Det er mye å si.

Samtidig ingenting.

JANUAR

Kanskje den verste måneden. Kanskje det verste av alt. Jeg vet ikke. Jeg var i krise, i en helvetes krisefase, og jeg var nesten ikke på skolen i det hele tatt. Jeg kjente ikke meg selv igjen når jeg så meg i speilet, og jeg gråt hver gang jeg måtte dusje. Angsten og depresjonen hang som en klamp rundt halsen og nei, jeg spoler bare over hele måneden. Det er ikke så veldig mye å fortelle.

FEBRUAR

Bitterheten, tristheten, angsten, frykten. Som en klamp rundt foten. Men jeg overlevde januar, og jeg overlevde jaggu meg februar også. Februar var ganske ille. Fraværsdager opp og ned og i mente, og jeg knuste telefonen min utenfor det psykiatriske sykehuset, kastet laptoper i gulvet, hylte, skrek og begynte til slutt på nye medisiner. Og det var vel egentlig redningen, da. Krykken. For det hjalp. Herregud, som det hjalp.

MARS

Sakte men sikkert ble jeg levende igjen. Sakte men sikkert begynte jeg å bli litt mer som meg. For første gang siden en alder på tretten. For første gang på årevis og en eller annen gang sa mamma: "velkommen hjem, Annika, velkommen hjem igjen." Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det. Men jeg karret meg opp igjen, klamret meg fast i tilværelsen med hvite hender og begynte forfra nok en gang. Overspisingen hadde tatt slutt for lenge siden. Vekta var stabil. Jeg begynte å være på skolen igjen. Turte å dra til legen. Reiste til Capio på et møte jeg hadde gruet meg til i tre måneder. Jeg dro ut på byen for første gang på nesten et halvt år. Små skritt, likevel gigantiske milepæler. Ting var ikke kanskje fantastisk, men det var bra nok for meg. Alt var bedre enn krisefasen som hadde vart i et halvt år, og sakte begynte den å slippe taket. Jeg ble også intervjuet til et bokprosjekt.

APRIL

Så slo jeg meg løs. Jeg slapp meg selv fri fra et bur jeg hadde holdt meg innestengt i, og begynte med en ny form for ekstremsport som jeg aldri tidligere hadde syntes var spesielt morsom: å dra på byen. Annen hver helg. Hver helg. Det spilte egentlig ingen rolle, jeg visste at jeg kanskje ikke burde, men jeg brydde meg ikke - for alt jeg hadde behov for var å leve, jeg hadde behov for å føle noe, føle noe mer, kjenne livet, være tjue år og jeg klarte det ganske ok også. Etter hvert ble jeg kjent med nye mennesker som plutselig fikk en viktig plass i livet mitt, og holdt mitt første foredrag om spiseforstyrrelser noen sinne. Viktigst av alt: jeg levde. Jeg gjorde alle de tingene jeg ikke turte. Alle de tingene jeg ville gjøre som jeg aldri gjorde. Og så møtte jeg en gutt som ga meg så mye bekreftelse at jeg trodde jeg ble forelsket.

MAI

Og så ble det mai, da. Mai og det var fint. Jeg var russ og russeprest, lillesøster ble konfirmert, jeg mistet bekreftelsen min igjen og følte en intens sorg fordi jeg hadde bygd hele tilværelsen min i korthus, et ustabilt korthus som selvsagt raste sammen i det bekreftelsen forsvant. Så. Jeg dro på jakt igjen. Hele mai jaktet jeg på bekreftelsen blant høy musikk, sminke og pene sko. Jeg fant den alltid og kastet den bort igjen. Men i mai gjorde jeg også en bragd jeg ikke hadde trodd jeg noen sinne kom til å klare. Jeg tok turen til ungdomspsykiatrisk og konfronterte en av mine gamle behandlere om alt sinnet jeg hadde båret på i tre år. Det var en lettelse. Jeg satte meg selv fri.

JUNI

Skoleslutt, eksamen og 2.år på videregående fullført. Jeg fikk halsbetennelse, møtte en ny person som ga meg bekreftelse og var nesten overbevist om at dette, dette kom til å vare. I alle fall for en stund. Så dro jeg på ferie sammen med pappa og lillesøster til Spania og vandret langs gamle veier til Santiago De Compostela.

JULI

Kort oppsummert: depresjon, kjærlighet, mer kjærlighet, masse kjærlighet, jobb, jobb, mer jobb og mer kjærlighet og sosiale sammenkomster og sammenkrøpet i mamma og pappas seng mens de var på ferie. Og så var det mer kjærlighet og frustrasjon og ekstremt mye søvn. Alle timene jeg ikke var opptatt med noe annet, sov jeg.

AUGUST

Like før skolestart dro Inger og jeg på en spontantur til Samos. I ei uke gjorde vi ingenting, snakket om gutteproblemer og kjærlighetsproblemer, lå langflat på ei solseng og tullet. Og kjærligheten var der fortsatt, den var det, og jeg jobbet og jobbet og begynte på skolen igjen. Jeg var i hundre, jeg hadde ikke tid, jeg hadde alt for liten tid, og alt for mye som skulle gjøres. Og så var det slutten av august og jeg dro til Capio på møte. Det var fint. Jeg deltok på et forskningsprosjekt om blogging og spiseforstyrrelser.

SEPTEMBER

Skolen tok mye tid, kjærligheten tok tid, all sosialiseringen tok tid, all søvnen og angsten som plutselig fikk meg til å tro at jeg var gravid. Jeg reiste på kurs med Mental Helse, lærte meg hvordan jeg skulle undervise elever i psykisk helse og møtte mange fantastiske mennesker. Og så reiste jeg til Gjøvik på et annet kurs og var egentlig fryktelig sliten og sov mer enn det var timer i døgnet.

OKTOBER

Oktober, herregud, oktober. Jeg flakset av sted til Stavanger for å undervise elever på videregående, noe som gikk kjempefint. Og så var det skole og jobb og mer skole, masse skole, kjærlighet og plutselig fylte jeg 21 år.

NOVEMBER

i november gikk alt litt av skinnene. jeg endte kjærligheten, strakk grenser, presset grenser, og falt sammen i en sengeliggende tilstand. i ei uke lå jeg under dyna og stirret i veggen uten å foreta meg noe som helst. på den fjerde dagen sto jeg opp og farget håret brunt. jeg var i kristiansund, underviste 330 elever om psykisk helse, deltok på en fagdag for naturfagslærere med et innslag om spiseforstyrrelser, og var sprekkferdig av stolthet fordi jeg klarte det. men innimellom alt kaoset, var det også mye fint. for første gang på et halvt år følte jeg at jeg kunne puste igjen.

DESEMBER

Årets siste måned har vært rar. Fin og rar og slitsom. jeg øver meg på å gi slipp. er litt sint og såret, men gir slipp og prøver å ikke bry meg om ting som ikke er mitt problem. det har vært skole og prøver, juleferie, jobb, masse jobb, og fine mennesker.

men nå er året ferdig.

og det gjør meg ingenting.

og selv om jeg ikke feirer overganger til et nytt år og sånn, må jeg jo ønske alle dere

EN FIN DAG OG DE BESTE ØNSKER FOR DET KOMMENDE ÅRET.

Jeg samler på ord del II.

2011-12-19T19:02:00.000+01:00

Jeg samler på ord del I.

2011-12-18T21:10:00.000+01:00

og jeg finner utrolig mye trøst i andre menneskers sitater.

noen ganger er det alt som skal til for å fylle et tomrom.

13.desember: Finfint.

2011-12-14T00:56:00.000+01:00

det er øyeblikk. det er disse øyeblikkene der alt ser ut til å passe sammen, der det å være levende kjennes så enkelt og godt og deilig og alt som er vanskelig, alt dette, alle disse relasjonene og tankene og kaoset forsvinner for en stund. det kan være noe så enkelt som å møte noen som har vært gjennom det samme, noe så enkelt og vanskelig som å plutselig si ord som får andre til å si: "Jeg kjenner meg så igjen," og så tilføyer de ting som du har satt fast i halsen i årevis. og det kan nettopp være slike øyeblikk, der åtte par øyner sitter rundt et bord i desember og historier deles, at en klump løsner. plutselig ble mursteinene løftet fra skulderen min og noe annet ble tilført i stedet for. glede.

takk.

12.Desember: Guttelus.

2011-12-12T17:38:00.000+01:00

Jeg har ingenting å si. Jeg er alt for opptatt av å tenke på hvor såret man kan bli av et menneske som man i utgangspunktet visste bare kom til å gjøre vondt verre. Egentlig burde jeg være lettet. Jeg burde kunne puste fritt. Og jeg kunne det. For snart fire uker siden sa jeg at det føltes som om jeg for første gang siden april hadde frie lunger. Som om jeg for første gang på nesten et år var fri igjen. Og det var sant også. Der og da. Fram til den sengeliggende drama-uka var over og fram til jeg trappet opp på en cafe den første søndagen i advent, den siste i november, plassert innerst i et hjørne med en chai latte på bordet. Den rakk å bli kald før han kom. De spilte julemusikk på høyttalerne, og etter minutter med "ja..." og "øh..." og "joda..." fordi det liksom ikke var noe å si lengre, lo vi fordi vi var enige om at det burde være et forbud mot julemusikk før desember.

Det er rart hvordan man kan bli tatt opp på en rosa sky, for så å falle til bunnen i en hastighet som kan sammenlignes med nøytroner som frigjøres fra grunnstoffet uran i et kraftverk. Rart hvordan alt egentlig er helt annerledes når man først innser realitetene. Noen ganger får jeg lyst til å stille meg på et tak og rope: "Unnskyld meg, men hvilket nivå av helvete er dette?" Det handler ikke bare om det å være psykisk syk, det handler ikke om å slite, om å kjempe seg gjennom hverdagene. Ikke bare det. Dette er noe annerledes. Eller kanskje det er en brikke i alt sammen. Jeg vet ikke. Det handler om å bli sviktet, kanskje ikke på det groveste, men sviktet likevel. Sviktet av et menneske som en periode betydde nesten hele verden. Fordi jeg kanskje var på nippet til å endre på det meste. "Ikke bry deg," sier de, "du har brukt nok energi på dette." "Jeg bryr meg ikke," sier jeg, "jeg er bare sint og jeg skjønner ikke hvordan det er mulig." Sannheten er at jeg bryr meg.

"Ikke gå inn i det en gang til," sier de, "kom deg bort, kom deg unna. Det kommer aldri til å ende bra." Jeg nikker, jeg er enig, så klart jeg er enig, jeg kan ikke være uenig, for det er slik realitetene er. Det er sannheten. Men hva kan man gjøre, da? Når det i det ene øyeblikket kjennes riktig ut og i det neste står verden på hodet?

Jeg vet ikke.

For en stund tilbake leste jeg noe noen hadde publisert på Google+: "Vet du hvordan det høres ut når håp dør? Jeg kan fortelle litt om det. Det er lyden av telefonen som ikke ringer." Lyden av håp som dør er også en telefon som ikke tas, en telefonsvarer gjentatte ganger for så å få høre hvor viktig man er, flere dager etterpå. Det er også lyden av håp som dør.

Men nå er jeg ferdig.

Tenk å lyve for å redde sitt eget skinn.

Tenk å dikte opp historier for at sannheten skal høres finere ut enn den er.

Tenk å si det man tror at andre ønsker å høre, bare for å holde fast i noen litt lengre. Bare for å ha noen.

Tenk å være så opptatt av seg og sitt, at man ikke forstår at man sårer en annen person.

Tenk det.

Jeg er sur.

Nei, jeg er rasende.

Og jeg akter å fortelle det.

Denne burde alle se.

2011-12-05T14:46:00.000+01:00

5.desember: Å feire jul.

2011-12-05T14:45:00.000+01:00

Desember. Advent. Julegavehandling. Stress. Mat. Julefeiring. Sammenkomster. Mas. Familie. Fri. Helligdager, åh, helligdager. Fram til jeg var tolv år, elsket jeg jul. Jula var den fineste tida jeg visste om. Jeg elsket å få penger fra mamma og pappa i begynnelsen av desember, slik at jeg kunne kjøpe julegaver. Jeg elsket lukta, følelsene, snøen på bakken, julelysene, pynten og opplevelsen. Ribbemiddag og pinnekjøttmiddag. Naturligvis var jeg ikke barn for alltid. Den opplevelsen man har av jul, forandrer seg med årene. Det gjorde det for meg også. I en alder av tretten hadde synet mitt på jul forandret seg veldig.

I første omgang var det forventningene som gjorde jul annerledes. Å være tretten, trist, sint og frustrert passet ikke inn i det lykkelige bildet av julefeiringen. For jula er ei tid der alle skal være glade. Fornøyde. Blide. For meg var det ikke slik. Jeg var ikke lykkelig, ikke før jul, ikke i jula og ikke etterpå. Og det at det ble forventet at jeg skulle være glad og fornøyd og sosial samtidig som jeg hadde det vondt, gjorde det enda vanskeligere. Jeg prøvde å holde masken, men ofte sprakk den. Kaboom. Og jeg smalt både hodet og hendene i veggen, og uforstående foreldre sto utenfor og lurte på hva i guds navn det egentlig var som feiret den ampre og iltre tenåringen deres.

Slik var det.
I mange år.

I 2006 ble maten for alvor vanskelig. Det gjorde også jula til et mareritt. På mange måter slapp jeg unna mye, siden jeg ikke spiser kjøtt, men det var likevel mange andre ting som det florerte av i hytt og gevær. Mat. Maten. Senere brukte jeg å fortelle en sammenligning til folk, slik at de kunne forstå hvorfor jula var så vanskelig for meg: "I jula er det mye mat. Denne maten står framme hele dagen. Kaker, godteri og allverdens ting og tang. Det er helt normalt for friske folk. Det er slik det skal være. Men for meg er jula et mareritt. Jeg vet at friske folk også synes at det er litt mye mat i jula av og til. Jeg har mat i hodet hele tiden. Enorme mengder mat. Jeg drømmer om mat, jeg tenker på mat. Og for meg, så er jula nesten som om alt jeg har i hodet hele tiden, er tatt ut og plassert i rommet rundt meg."
Jeg var deprimert og hadde matproblemer, og dette gjorde ikke jula noe enklere. Det skapte store kommunikasjonsproblemer for meg og foreldrene mine - jula ble konfliktfylt og i 2006 la jeg jula for hat. Bildet over er en ironisk illustrasjon som jeg tegnet i paint i desember 2007. Jula var vond. Den var vanskelig, det var krangling, det var mat og ingenting passet inn i slik jeg egentlig ønsket at ting skulle være.

Selvfølgelig følte jeg meg som et monster. Jul skulle være fint og jeg forpestet alt som var. Negativ. Jeg karret meg gjennom det, til jeg bestemte meg for at jeg ikke orket mer. Livet var en pain in the ass. Nyttårsaften 2007 endte jeg opp på akutten. I tre dager lå jeg på sykehuset sammen med ei dame med kols. I tre dager fikk jeg beskjed om å tenke positivt og så havnet jeg på ungdomspsykiatrisk.
Mer er det ikke å si om den saken.

2008. Desember 2008. Jeg var ekstremt dårlig og juleferien ble tilbrakt med influensa, sex & the city og dårlig samvittighet for å spise smuler fra benken. Jeg skammet meg, men det var min virkelighet. Det var slik det var. Samtidig var det også den beste jula jeg hadde hatt på over fem år. Ingen krangling, ingen kommunikasjonsproblemer, ingenting. Jeg fikk surre med mitt. Sannsynligvis av en grunn: etter nyttår skulle jeg få hjelp. Vissheten om det, skapte en ro hjemme som vi ikke hadde hatt på år.

Desember 2009 var vakker. Til tross for at jeg fortsatt var veldig opptatt av at frokost og kvelds og lunsj måtte være slik og sånn, var det likevel fantastisk. Jeg lo. Jeg feiret en ordentlig nyttårsaften. Jeg var mer levende enn jeg hadde vært siden jeg var tretten år. Selvfølgelig var det vanskelig med mat og å få ting til, men det gikk. Det var vakkert. Jeg hadde det fint. Og jeg gråt en skvett fordi jeg ett år tidligere, hadde fått en klar beskjed om at livet hang i en tynn tråd. Jeg hadde fullført behandlingen på Capio. Jeg mestret livet bedre enn tidligere. Det var så vakkert at det fikk hjertet mitt til å vibrere.

2010. Krisefase. Overspising. Krise. Gråting. Ingen kirke. Ingen julestrømpe. Hyling. Smelling med dørene. Krise. Så krise at jeg ble liggende på sofaen i fjorten dager uten å ta meg til noe. Så fikk jeg halsbetennelse. Jeg kjente ikke igjen kroppen min. "Jeg skal aldri mer feire jul," sa jeg. "Aldri mer." Og glemte fullstendig at jula kunne være fin. Aldri mer. Never ever.

Nå er det desember igjen. Og det ser ut til at jeg skal feire jul nok en gang. Slik ser jeg ut. Dette er meg. Jeg er. Jeg er over middels skeptisk til julefeiring i forhold til alle menneskene jeg går i klasse med. De spilte julesanger i slutten av november og har pyntet hele huset til jul allerede. Jeg derimot, irriterte meg over julepynten dagen før 1.søndag i advent. Kanskje er jeg negativ, men jeg prøver å ha et nøkternt forhold til jul og julefeiring. Ja, jeg synes at ting blåses litt mye opp, men jeg aksepterer at folk vil gjøre mye ut av det. Jeg skjønner det, det bare er ikke noe for meg.

I år er alt annerledes. Jeg er ikke anorektisk. Jeg er ikke i krise. Jeg har ikke matproblemer og ønsker meg en julestrømpe stappfull med godteri. Jeg gleder meg til ferie, jeg gleder meg til fri fra skolen og jeg gleder meg til late helligdager i senga. Jeg gleder meg til å jobbe julaften på sykehjemmet og jeg gleder meg til å jobbe første juledag. Jeg gleder meg til å ligge langflat i senga, se ferdig dårlige tv-serier som plutselig blir gode etter å ha sett noen episoder, og jeg gleder meg til å spille brettspill. Til å være sammen med Inger.

Jeg ser fram til det. Jeg ser fram til jul. Det er en stor forandring.

3.Desember: Jeg er.

2011-12-03T13:02:00.001+01:00

Hei. Jeg er Annika. Jeg er 21 år og en måned gammel. Noen ganger føler jeg meg eldre enn 21 år. Noen ganger føler jeg meg som ei gammel dame i en ung kropp. Men jeg er bare 21. Jeg har vært gjennom 22 novembermåneder. Ni av disse har vært vanskelige. Ni. Det er ganske mange. Det har vært mange vanskelige måneder. Jeg teller dem ikke. Det er ikke noe poeng. Det fører til at verden blir sort, og jeg prøver å farge tilværelsen med regnbuer, rosa skyer og flyvende ponnier i pastellfarger. Det er det jeg prøver på.
Ikke at jeg tror på det perfekte, for det gjør jeg ikke. Perfeksjon eksisterer ikke. Perfekte mennesker finnes ikke. Dårlige dager og gode dager rammer alle. Da jeg var syk, pleide jeg å si til behandleren min: "Perfeksjon finnes. Ikke i den forstand jeg ønsker meg, men på en annen måte. På en helt annen skala. Den dagen jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg elsker meg selv akkurat slik jeg er, med alle mine skavanker, småfeil og mangler, den dagen er jeg perfekt."

Med andre ord: ikke etterstreb det umulige. Du er alt perfekt. Akkurat slik du er.

Jeg er Annika. Mamma og pappa skulle egentlig kalle meg Sara. Slik ble det ikke. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fant de ut at navnet ikke passet da jeg hadde forlatt mammas mage og de holdt meg i armene sine. Det er ikke godt å si. Alt fra det øyeblikket de fant ut at jeg skulle bli til, har jeg vært elsket. Ekstremt høyt. På alle mulige måter. Likevel tok det meg nesten tjue år før jeg forsto det. Det tok meg nesten tjue år før jeg innså at jeg ikke var et monster eller en demon fra underverdenen, et udyr som kun fortjente forråtnelse og fortapelse. Tjue år er lenge. Det er nesten hele livet mitt, det.

Dette innlegget skulle ikke handle om det å ha det vanskelig eller ha følelsen av å ikke være elsket, eller bli sett. Jeg skal heller ikke skrive om det usynlige barnet, den usynlige tenåringen, den usynlige ungdommen og det usynlige voksne mennesket. Ikke det heller. Men om kroppen min. Huden min, lårene mine, rumpa, hoftene, armene, brystet, hendene. Om ansiktet, om øynene, om ørene. Om håret. Om å akseptere det uperfekte fordi det er akkurat perfekt nok for meg. Det er akkurat bra nok til mitt bruk. Det er jo meg, hva annet kan jeg forlange?

Kropp. Selvfølelse. En tilbøyelighet for å skille kroppen med hodet. Alt det der er ting som henger sammen med det å ha en spiseforstyrrelse. Det er nå ett år siden jeg skiftet "fil" og gikk fra å være rimelig anorektisk i kroppen til å bli normalvektig. Menneskene som jeg ikke levde sammen med (dvs.Inger og Sunniva + foreldrene mine i blant) applauderte. Det så så bra ut. Sannheten var selvsagt annerledes. Den var hard og brutal, gjemt bak enorme mengder med usunn mat, selvmordstanker, isolasjon og tårer. Ingen hjalp meg. Behandlingapparatet visste hva som skjedde, men ingen tok affære. "Det må være opp til Annika," sa de og ignorerte telefoner fra bekymrede foreldre. Uansett. Det er ett år siden anoreksien gikk til overspising, og anorektikeren forsvant for godt.

Det var forjævelig.
Men så gikk det over. Og så ble det bra. Litt mer enn bra.

Jeg er frisk. Fra anoreksien. Ikke friskmeldt fra spiseforstyrrelsen fra lege og behandler, men jeg har aldri hatt et så avslappet forhold til mat og kropp før. Jeg har friskmeldt meg selv. Jeg har fortsatt tendenser til en uspesifisert spiseforstyrrelse, jeg har fortsatt tanker i perioder og det hender at jeg sliter. Men mat tar ikke tid lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg veier. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser. Jeg driter i det. Bokstavelig talt.

At anoreksien ikke lengre er en del av livet mitt, betyr ikke automatisk at jeg er spesielt fornøyd med meg selv. Det betyr heller ikke at jeg plutselig satte pris på kroppen min, eller at jeg kunne beundre ansiktet mitt i speilet. Jeg har aldri likt sånn som jeg ser ut.
Dette året har jeg alltid hatt en eller to menn i livet mitt som kunne gi meg bekreftelse på at jeg var vakker. Det hjalp der og da, men i øyeblikkene jeg var alene med meg selv og tankene mine, sto jeg igjen med den kroniske følelsen av tomhet og en enorm sorg som ikke ville forsvinne. Til slutt forsto jeg at jeg var nødt til å bekrefte meg selv og jeg måtte lære meg å gjøre det. Jeg øver fortsatt. Men det er framskritt. Store framskritt.

Jeg har en kropp. Det er min kropp. Og denne kroppen, den er meg, den også. Jeg bestemmer selv over den. Jeg bestemmer hva den skal gjøre, jeg bestemmer hvem som skal få ta på meg, jeg bestemmer hvordan håret skal se ut, hvilken sminke jeg skal ha på, hvilken klær jeg vil gå i og hvilken farge neglene skal ha. Det er mine valg. Bare mine, og ingen andres.

Jobbe med aksept er kanskje det vanskeligste. Å akseptere hver kroppsdel for det det er. Okei, så har jeg kanskje litt store hofter, da. Men de har sitt formål, og jeg har aldri hørt noen klage over disse hoftene bortsett fra meg selv. Puppene er kanskje ikke så faste som jeg skulle ønske, men det er pupper, de er mine, og de duger til det de skal brukes til. Rumpa er litt for stor, men den er god å sitte på og den er myk. Jeg har et rart ansikt, men jeg er da ikke direkte stygg. Jeg har arr. Jeg har arr over alt, men jeg bærer dem med stolthet. De er kanskje stygge, men de er da mine de også, og jeg bestemmer om jeg vil ta de bort eller om jeg vil ha dem som en påminnelse om alt som har vært. Foreløpig faller valget på sistnevnte. Huden er ikke feilfri, men den er myk. Jeg har babyhud på hele kroppen.

Er det så ille da?
Nei, det er slettes ikke så ille.

Jeg aksepterer meg. At jeg er slik som jeg er. Og alt i alt, begynner jeg å bli ganske glad i dette individet, denne skapningen som jeg er. Jeg ville ikke vært noen andre om jeg fikk bytte. Jeg er stolt for at jeg har kriget, stolt for at jeg har overlevd, stolt fordi jeg har kommet meg gjennom det ene nederlaget etter det andre, og det gjør meg glad.

Livet er hardt, men herregud, så vakkert det er.

"Home for Christmas"

2011-12-02T16:49:00.000+01:00

Hell if I know where I will go.

2011-11-28T21:39:00.001+01:00

kom

ta hånden min igjen,

la oss løpe i ring,

igjen

om igjen

for første gang

for en kollisjon

er også et møte

om enn ikke behagelig

så er det et møte

hva nå,

hvisker jeg,

hva nå?

hvor går veien videre,

hvor ender den?

herfra,

sier du, herfra og videre

i stillhet, med forsiktige fotspor

innelukket i desember

i en imaginær leilighet

gråblå øyne

fra en ensom barnesjel,

innestengt i en voksen kropp

jeg kjenner deg nå

du hungrer etter bekreftelsen

like mye som meg,

du lengter etter kjærligheten

like mye som meg

kom

ta hånden min igjen,

la oss løpe i ring,

igjen

jeg er så veldig, veldig

glad i deg, hvisker du

så veldig glad i deg

jeg vet det

jeg vet at du er det

jeg vet at jeg er viktig

men jeg kan ikke gi deg hjertet

mitt en gang til

der det en gang var

er det et åpent sår

Takes one to know one.

2011-11-19T23:31:00.001+01:00

You’ve lived a haunted life
I’ve tried to imagine how I’d feel
If I was thrown into the public eye
Before my wounds had healed

misforstå meg rett: du er verdt å kjempe for, men jeg blir trett. av å kjempe. med nebb og klør, med tenner, med spark og slag, med ord, med handlinger. hele livet har jeg kjempet. jeg har kjempet for meg selv, jeg har kjempet mot indre demoner som ikke ønsket annet enn å ta livet av meg og jeg har kjempet for andre, jeg har kjempet så hardt for at andre mennesker skal ha det fint og okei. jeg har slått hender i bordet når urettferdighetene har vært for store for å tolerere. og jeg har kjempet for deg. jeg tror ikke du vet hvor mye jeg har kjempet for deg. jeg forklarte det så vidt til deg for litt siden; forklarte nesten uten alle ordene jeg egentlig har, hvor mye denne kampen for deg har kostet meg.

for den har kostet meg mye. det har vært en pris jeg villig betalte. så lenge jeg fikk noe tilbake. så lenge jeg fikk beholde deg.

jeg husker. jeg husker alt. gjør du? når jeg lukker øynene ser jeg enda for meg hvordan det var. hvordan det begynte. hvordan jeg klamret meg til glassplaten som du hadde framfor deg, denne skilleveggen som delte meg fra deg og som sannsynligvis burde holdt oss adskilt. den gjorde ikke det. jeg husker hvordan hendene mine lagde fingermerker i glasset, og av og til, mellom det flakkende blikket mitt som løp rundt i rommet, så jeg på deg. "plager jeg deg?" spurte jeg. du lo, ristet på hodet slik at håret som du selv mente var alt for langt, danset rundt i alle himmelretninger. "alle himmelretninger"- dine ord. ordene som jeg selv endte med å bruke for å forklare ting. "bare stå, det er hyggelig med selskap."

i 155 dager sto jeg. jeg talte dem, samlet på dem og pakket dem inn i sølvpapir før jeg skjøv alt under sengen min. jeg ville ta vare på dem. ta vare på alt, slik at jeg ikke kunne glemme hvis ting skulle forsvinne. 155 følelsesladet dager. etter disse 155, har det kommet 7 nye dager. 7 nye dager med frustrasjon, med smerte, med lengsel, med noe, 7 dager som jeg aldri håper kommer tilbake. dager der jeg kan kjenne smerten din helt hjem til meg, på en slik måte at det vibrerer i hjertet. kanskje er det ikke din smerte jeg føler, kanskje er det bare min egen. jeg vet ikke. kanskje er det begges. jeg later som om jeg er sterk, jeg later som om jeg mestrer dette, jeg later som om jeg får det til, men det gjør jeg egentlig ikke. jeg vil fortelle deg dette. dette og så veldig mange andre ting.

jeg savner deg.

Brunette.

2011-11-16T22:32:00.000+01:00

Til noe litt mindre alvorlig som ikke omhandler dårlige dager og alt det der: håret mitt. Det er brunt! Igjen. Bare for å fylle ut dette innlegget, skal jeg skrive litt uhøytidelig og u-alvorlig fakta om... håret.

Jeg er født blond og etter en sydentur da jeg var 12 år, begynte jeg å farge det fordi jeg fikk ettervekst. Da jeg var 16 og svart i stilen, farget jeg det brunt. I ettertid har det hatt alle mulige brunnyanser, svartnyanser, blåsort, lillasort, rødsort, og så ble det blondt igjen. Og brunt. Og blondt. Nå har det ikke vært brunt/ mørkt siden mars 2009.

Så.

HEI!

Gullmedaljen har en bakside, den også.

2011-11-16T21:34:00.000+01:00

Tirsdag 0700: *bank, bank*, soveromsdøren går opp og pappa står i døråpningen: "Annika, skal du på skolen?"

Annika: "Nei..."

Pappa: "Prøv, da? Du kan sitte på meg."

Annika: "Jeg er ferdig med å prøve. Bare dra du. Jeg blir liggende."

1200

Reprise fra morgenen, bortsett fra at det er mamma denne gangen.

Mamma: "Er du våken?"

Annika: "Nei.

Mamma: "Skal du stå opp, kanskje? Du har ligget i denne senga siden i går."

Annika: "Nei, jeg skal ikke stå opp."

Mamma: "Skal jeg ringe Åsgård?"

Annika: "Bare ring Åsgård du."
Mamma: "Jeg gjør det bare hvis du vil."

Annika: "Bare ring, sa jeg!"

1600

reprise av reprisen.

Pappa: "Nå er klokken 16. Kan du ikke stå opp?"

Annika: "Nei. Jeg står ikke opp."

Pappa: "Kanskje vi kan snakke litt, da?"

Annika: "Det er ingenting å snakke om."

Pappa (setter seg på sengekanten): "Har noe skjedd?"

Annika: "Nei."

tikk, takk. klokken går. timene går. morgen blir til formiddag, formiddag blir til ettermiddag, ettermiddag blir til kveld, kveld blir til natt og så blir det morgen igjen. Situasjonen er den samme. Stillingen er den samme. Ansiktet mot veggen, sammenkrøpet, med søppelmusikk som jeg aldri hører på, på to ulike stasjoner. radio og data. online på fb nok en gang, pausen var kortvarig.

onsdags morgen, og det er reprise av reprisen av reprisen av reprisen. "nei, jeg står ikke opp, nei, jeg kan ikke gå ut, nei jeg skal ikke ut, nei jeg skal ikke spise middag, nei jeg beveger meg ingen steder, nei og nei og nei. bare la meg være i fred, helst."
men så prøver jeg meg på noe middag allikevel. "Gratulerer," sier lillesøster, "har livet begynt igjen nå?" "Nei og nei, så fint å se deg," sier pappa.

om livet har begynt igjen? nei, det kan jeg ikke si for sikkert. kroppen er plutselig motstander av alt som er spiselig, bortsett fra potetgull med dip, tyrkisk pepper og juice. ingenting går ned.

hva skjer? hva i all verden skjer?

jeg har en anelse. jeg har en bitteliten anelse. et nytt lowpoint i livet, en ny fase som jeg egentlig ikke helt hvordan jeg skal håndtere. bare prikken over i'en som utløste en sengeliggende tilstand, dager i isolasjon med apati og stirrende blikk. om jeg føler noe? nei. jo. svart. kaos. om jeg gråter? nei. bare et par usle tårer tirsdags kveld. om det går bra? nei, det går ikke bra. det går ganske langt fra bra. men angsten som har klumpet seg i brystet hver eneste dag de siste fem månedene har i alle fall løsnet litt.

høsten har vært fryktelig vanskelig. den har vært spennende, men vanskelig. det har vært litt i meste laget med litt for mye, og samtidig som jeg hardt har prøvd å være flink skoleelev med gode karakterer og lite fravær (det har jeg klart veldig bra til nå), har jeg også jobbet opp og ned og i mente med alt jeg driver med, jeg har vært sosial til de grader, deltatt på flere festligheter enn jeg har godt av og jeg skulle også være i et slags umulig komplisert forhold som, aldri kom til å fungere.

all ledig tid har blitt brukt i senga.

i det noen sa hopp, så hoppet jeg.

kom, sa de og jeg kom. løp, og jeg løp. bare for å delta på alt som jeg kunne være med på.

"du må puste," sa mamma.

"husk på at du ikke er sterk nok ennå, husk på at dette ikke har vart lengre enn litt over et halvt år."

hun hadde jo rett.

så sa det pang.

mer enn en gang.

og jeg ignorerte det.

det så jo så bra ut, ikke sant. beundringsverdig bra ut. jeg trodde jo at jeg var i stand til å klare alt, nå som jeg fungerer optimalt og vel så det. men så var det ikke optimalt allikevel. "du lever et dobbeltliv," sa behandleren min. joda, jeg gjorde jo det. eller et trippelliv. eller frippelliv.

alt gikk litt for fort. i en litt for rask hastighet, ikke sant, denne hurtigheten som du holder fast i når alt ser ut til å fungere så mye bedre enn bra. ikke sant. og så løper man i en fart man ikke visste man kunne løpe i, og så treffer man murveggen med et ljomende smell og når man først har kommet dit, da, da er det the point of no return. og så må man begynne på nytt. med forsiktige steg.

helt siden april har jeg vært ruset.

på bekreftelser av ulike grader.

på karakterer.

på mestring.

på å få til.

på å greie.

på å danse fredag og lørdag, og kanskje gjerne en torsdag eller mandag.

på sene netter, på oppmerksomhet.

på enda mer bekreftelse.

og så glemte jeg meg selv oppi alt det der. hadde jo ikke tid til det, ikke sant. kjøre på og kjøre på, peis på, løp, les, fortere, skyndt deg, peis på igjen, delta, si ja, fortsett, spring! oioioi! poof.

men... nå går det altså ikke lengre. jeg har smelt foten i bakken. eller kanskje var det akkurat det kroppen gjorde da den nektet å stå opp tredje dagen på rad. eller kanskje var det nettopp det kroppen gjorde da angsten begynte å kjennes som kvalme i brystet eller holde meg våken om kveldene. kanskje var det akkurat det kroppen prøvde å fortelle meg da den ikke orket å holde seg våken i det skoledagen var ferdig. kanskje det.

gullmedaljen som jeg fortvilt prøvde å nå, som jeg fikk tak i, har en bakside. i alle fall når man ikke klarer å sjonglere alt på en passende måte, ikke sant. og det har jeg dessverre ikke lært meg enda. så. for å få tak i alle disse gullmedaljene mine, fikk jeg heller et heftig besøk av Herr Angst, Mørkets Fyrste, Frøken Selvdestruktiv og Frøken Paranoia på kjøpet.

men jeg tror jeg har lært denne gangen. kanskje. jeg håper det. bare som et plaster på såret og kanskje for å markere at nok er nok, og for å komme meg ut av huset, farget jeg håret brunt.

still going strong. hvile. huske på at det er lov å være litt svak også av og til. det er viktig. fram til mandag skal jeg bare puste. og så får verden vandre sitt eget løp uten meg en stund. det går fint det. noen ganger er det lov å ta en ordentlig pause.

Med livet på pause.

2011-11-15T15:38:00.000+01:00

"Hvis det ringer på og det er til meg, må du for all del ikke slippe vedkommet inn. Jeg er ikke hjemme."
"Hæ?" svarer mamma
"Ja, det kan være noen som skal skyte meg i hodet," hvisker jeg, og traver fram og tilbake over gulvet, "det kan være noen som er slem."
"Har noen gjort deg noe?" spør mamma.
"Nei, ingen har gjort meg noe..."

pause. pausestopp. pustestopp.

akkurat nå, akkurat nå
er alt bare veldig kaotisk.

Fra asken til ilden.

2011-11-12T09:54:00.000+01:00

Fredag, 0830: "Åh, der er du, Annika!" Kontaktlæreren min møter meg tilfeldig i trappa med et smil og klemmer meg, "jeg er så glad for at du kunne komme!"
Jeg ler litt. "Jeg har jo sagt ja til dette. Selvsagt dukker jeg opp."

jeg plasserer meg på nest fremste rad i auditoriet sammen med naturfagslæreren min, og en av hennes kolleger. 33 voksne mennesker. og jeg. en liten jentunge på forreste rad, som egentlig ikke har så mye å gjøre på skolebenken en fridag i november. jo. en ting: jeg har sagt ja til å kurse naturfagslærere i spiseforstyrrelser. hva jeg har sagt ja til, vet jeg ikke. dette er noe helt annet enn det jeg har gjort tidligere. dette er nytt. jeg er langt utenfor mitt vante element. dette handler ikke om å undervise sekstenåringer om hva psykisk helse er, dette handler om noe helt annet. dette er konkret. det handler kun om spiseforstyrrelser.

kun en gang tidligere har jeg hatt en times undervisning om temaet.
det var for klassekameratene mine i fjor, klassekamerater som jeg kjente inn og ut og som visste at jeg hadde vært veldig syk. det var trygt. de kjente meg. her vet ingen. ingen bortsett fra kontaktlæreren min. muligens trekker kursdeltakerne på fagdagen sine egne konklusjoner, muligens forstår de, men de vet ikke allikevel.

to bolker om ernæring og helse først. budskapet til de voksne som holder foredrag før meg, skremmer meg. det skremmer meg at sekstenåringer skal lære om kaloriregning og BMIregning fordi det er et læreplanmål. skremmer meg at sekstenåringer skal lære seg å bruke et matprogram og jeg kjenner at jeg blir en smule bittelitt provosert når noen mener at DETTE er et suverent program å bruke for å regne ut alle næringsstoffene man får i seg. matprogrammer kan misbrukes til de grader. likevel holder jeg munnen igjen. det blir min tur til å snakke tidsnok.

lunsj.
min tur.

"Jeg heter Annika, jeg er 21 år gammel, elev her på skolen og X-er klassekontakten min. Jeg jobber også litt i mental helse, i et prosjekt som heter Venn1 og i den sammenheng reiser jeg litt rundt på skoler i landet for å undervise elever på videregående om psykisk helse og hva det faktisk er for noe. Dette foredraget her handler om spiseforstyrrelser og jeg kommer til å gå gjennom ulike typer, symptomer, litt generelt og hva dere som lærere kan gjøre. Årsaken til at jeg gjør nettopp dette, er fordi jeg selv har slitt med spiseforstyrrelser, i hovedsak anoreksi, i en god del år. Når jeg snakker med mennesker om spiseforstyrrelser, pleier jeg ofte å si slike ting som dette: en spiseforstyrrelse er en sykdom. Mange tror ofte at det er noe man lager seg selv, et problem som et menneske klarer å tilegne seg, men det er ikke fakta. Å ha en spiseforstyrrelse kan sammenlignes med å ha en annen sykdom. Det er en ekte sykdom på lik linje med kreft, kols og andre sykdommer. Jeg bruker å si at hvis man kan si at en spiseforstyrrelse er selvvalgt, ja, da er det også din egen feil at du har blitt lam fordi du kjørte bil og havnet i en bilulykke. Det er din egen feil at du har knekt foten, fordi du klatret i en stige og falt ned. Det er kanskje å sette ting litt på spissen, men folk forstår ofte da."

Foredraget som jeg tenkte bare ville vare i 30 minutter, varer i en time. Det er så mange ting å si, så mye å formidle og selv om jeg ikke har manus, flyter alt av seg selv. Jeg kommer med egne eksempler for å illustrere hva som skjer, forklarer hva som skjer med kroppen og et tusen talls andre ting. Forsamlingen er stille. Og etterpå, når jeg har rundet av og avsluttet powerpointen, etter at jeg har sagt ved flere anledninger at delkapittelet om spiseforstyrrelser BURDE undervises i, i stedet for å droppe (mange gjør det) får jeg endelig formidle hva jeg mener om bruk av matprogram og kaloriregning.

"hva mener du om bruk av dette matprogrammet som bruk i undervisningen?"
"hva mener du om fokus på kaloriregning og vekt?"
"hvordan skal man legge opp undervisningen?"

Jeg snakker til munnen er som sandpapir. Forteller om forsiktighetsregler, om ulikheten mellom jente- og gutteklasser, forklarer viktigheten av å vite hvis det er noen elever som har den typen problematikk og så videre. Jeg tror de lærer noe. Jeg tror de lærer en god del.

På tur ut av auditoriet stopper naturfagslæreren min, meg.
"Dette var sterkt, Annika. Jeg kunne aldri gjettet at du har vært så syk. Du som er så energisk og pratsom og... glad? Jeg tror de fleste fikk en aha-opplevelse. Det var nyttig og veldig, veldig bra. Tusen takk skal du ha."

Sprekkferdig av stolthet forlater jeg skoleområdet. Jeg er så stolt. For at jeg fikk det til. For at jeg ikke snublet i ordene mine. For at jeg kan bruke alt som har vært vondt og vanskelig til noe veldig positivt.
Bare det gjør meg rørt.

Skrekkblandet fryd.

2011-11-10T21:55:00.000+01:00

Det har vært en hektisk høst på mange måter, spesielt på reise-snakke-undervisningsfronten. For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra kontaktlæreren min, der han fortalte at naturfagslærerne i Tromsø og Troms skulle ha en hyggelig fagdag om ernæring og helse. "Du kan ikke komme å holde et foredrag om spiseforstyrrelser, da?" spurte han meg i telefonen og jeg sa ja, uten å tenke så veldig nøye gjennom hva jeg egentlig ga meg ut på.

Om jeg jobbet hardt for å lage et opplegg?
Nei.
Om jeg har øvd masse?
Nei, ikke det heller.

Og så var det plutselig tid for det, da.
I morgen. Allerede.

Jeg gruer meg rimelig mye og det skremmer meg litt. Å undervise elever om psykisk helse i regi av Mental Helse er ikke skummelt i det hele tatt. Det er trygt og sikkert og jeg vet hva jeg gjør. Jeg kan rollen min. Men dette? Til en skokk av lærere? Og hvem kommer til å komme? Kommer det til å være kjente ansikter som har vært lærerne mine tidligere?

Det er ikke det at jeg skammer meg over historien min, for det gjør jeg ikke. Jeg er ikke usikker i forhold til spiseforstyrrelser, for det er et tema som jeg kan rimelig godt inn og ut. Likevel er det noe som gir meg lettere hjertebank. Jeg bare vet ikke helt hva. Kanskje jeg er litt redd for at opplegget mitt ikke er godt nok?

Jeg gruer meg.
Men det kommer helt sikkert til å gå fint.
Wish me luck.

Høst.

2011-11-06T13:07:00.000+01:00

"Jeg er så imponert, det ser ut til å gå så bra!"
"Joda, det går fint. Det ser i alle fall sånn ut."

"Begynner du å bli deprimert nå? Føler du at..?"
"Jeg kjenner det. Jeg kjenner det hele tiden. Hvordan håpløsheten bygger seg opp. Hvordan det blir vanskeligere å komme seg opp om morgenen. Hvordan kroppen ikke vil så mye annet enn å sove. Hvordan jeg... er redd."

"Du trenger struktur i hverdagen din."
"Jeg vet det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til."

"Hvordan fungerer økningen på medisinen?"
"Det fungerer ikke i det hele tatt."

"Hvordan har du det?"
"Jo, det går fint..."

først var det sommer. en vanskelig sommer. så ble det høst. det er fortsatt høst. og det ser ut til å gå bra. det ser ut til å gå veldig bra. utenpå er det ingenting å sette fingeren på. karakterene er gode. jeg smiler og ler og er sosial. deltar på det jeg kan være med på, uten å helt legge merke til at jeg har begrensninger. begrensningene kjenner jeg bare når jeg er alene. det føles ut som om jeg lever i et skalkeskjul. som om jeg er tilbake på ungdomsskolen, som om jeg er femten år og ler hele dagen bare for å kamuflere det uforståelige. men jeg er ikke femten år lengre. jeg vet hva dette er for noe.

det er kaos.
jeg har mye å ordne opp i.

Første gang.

2011-11-03T23:21:00.002+01:00

Jeg tror folk flest husker sin første gang. I alle fall når det kommer til enkelte ting, spesielle hendelser, som, på et vis skapte noen endringer i livet og i hverdagen. Når den første gangen har inntruffet, er det ofte ingen vei tilbake. Det som var før, får man svært sjeldent igjen. Noen ganger endrer denne første gangen, denne første opplevelsen et syn på noe for alltid.

Jeg husker, akkurat som så veldig mange andre, den første gangen jeg virkelig var forelsket - så forelsket at jeg rødmet bare jeg så denne personen og hjertet dundret i hundre og førtini hver gang jeg gikk forbi ham. Jeg husker den første dagen jeg møtte Inger, det var et møte som endret livet mitt for alltid. Jeg husker første dagen på ungdomsskolen. Den første dagen på videregående. Det første møtet med den første kjæresten min. Det første møtet med spesielle mennesker som har satt spor. Første gang jeg reiste med fly alene. Den første dagen på den første sydenturen noen sinne. Den første karakteren min. Jeg husker første gang jeg skadet meg selv og var bevisst på at jeg gjorde nettopp det. Første gang jeg forsto at det som var vondt, ikke bare var noe forbigående. Første dagen på et sykehus. Det første møtet med den første behandleren min. Den første ordentlige samtalen jeg hadde med foreldrene mine. Første gang jeg gråt i offentlighet. Første gang jeg følte at jeg mestret mitt eget liv. Første gangen jeg forsto at når noen sier at de synes jeg er vakker, mener de det også.

Første gang.

Det er mange første ganger. Og jeg husker nesten alle.

Jeg har tenkt veldig mye på disse "første gangene" i løpet av de siste dagene. Det dukket først opp i en samtale rundt kveldsmaten hjemme hos meg en kveld, men kom tilbake igjen da jeg var ute med Venn1 og underviste sekstenåringer i Kristiansund. Der var det ei veldig engasjert, dyktig, fantastisk og godt voksen helsesøster som jeg og han jeg var der sammen med, snakket mye med. Det tok meg 7 1/2 år tilbake i tid, til den tiden jeg var 14 år gammel og gikk på ungdomsskolen. En liten reise tilbake til den første gangen (og faktisk nesten den eneste også) jeg ba om hjelp.

Jeg hadde akkurat fylt 14 år. Og så omtrent slik ut:

Ja, jeg hadde det vondt. Allerede i en årrekke hadde jeg hatt problemer med en altoppslukende panikkangst som hadde satt store begrensninger for hverdagen - men jeg visste ikke hva det var den gang. Bare var klar over at jeg alltid ble veldig redd av ting som egentlig ikke var farlig, og denne redselen kom like uforklarende hver eneste gang. På dette tidspunktet var depresjonen et faktum. Jeg visste heller ikke at det var en depresjon, MEN alt gjorde vondt og jeg pleide å skrive eller beskrive det slik som at "en dag gikk sola ned og den sto aldri opp igjen." Det hadde vært slik i nesten et år. Mange hundre vonde dager, mange hundretusen uutholdelige tanker og følelser som jeg ikke forsto noenting av. Jeg ville dø og egentlig var det også alt. Det var det eneste jeg ville. Å fullføre ungdomsskolen, å bli stor, alle slike ting, det var ikke tanker som opptok meg. Det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville forsvinne, bli borte og bli ferdig med elendigheten. Men midt oppe i alt det vonde, forsto jeg såpass at dette ikke var helt normalt. En fjortenåring har selvsagt mange følelser i sving, men man skal ikke bruke 90% av kreftene sine på å tenke på døden. Det er ikke slik det skal være.

En dag på høsten gikk jeg til helsesøster, fullstendig på eget initiativ. Hun hadde vært innom klassen min og fortalt at alle kunne komme til henne med både små og store problemer, og at hun kunne være en samtalepartner. Jeg gikk dit, ekstremt nervøs, uten å vite hva jeg skulle si, uten å ha tenkt veldig mye gjennom det - men å snakke med noen, det skulle jeg. I alle fall prøve.
Jeg husker enda hvordan jeg forsiktig ruslet inn på kontoret hennes og satte meg i en gammel, utslitt sofa. Husker hvordan hun så på meg og spurte meg det vanlige spørsmålet: "Ja, hva er det du tenker på da?" og jeg så på henne, uten å si så mye. Hun spurte videre om hun skulle åpne gardinene - de var trukket for, og jeg ristet på hodet.
Etter minutter med stillhet, sa jeg prøvende: "Jeg har det ikke noe bra."
Hun så spørrende på meg, og jeg prøvde å forklare det uforklarlige. De vonde følelsene. Det med at verden var svart både når jeg hadde øynene åpne og når jeg lukket dem igjen. At jeg helst ville forsvinne. At jeg egentlig ikke så noe poeng med noe, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det.

"Sånn er det i puberteten," var responsen jeg fikk, "det er vanlig å ha det vanskelig og humøret svinger."
"Puberteten? Ja, jeg vet jo hva det er da. Jeg fikk mensen da jeg var elleve. Jeg burde være relativt ferdig med den verste biten," mumlet jeg.
"Neida," svarte helsesøster, "Puberteten og pubertetsproblemer" og så videre og så videre og så videre. Den bittelille døren med åpenhet som jeg hadde kjent på tidligere samme dag, smalt igjen.
"Ja, men..." hvisket jeg prøvende, "se her da..." Jeg viste henne hva jeg hadde gjort med meg selv. De selvpåførte skadene som uten tvil fortalte sin historie.
"Oia," sa hun så, "javel."

Mer ble det ikke sagt om den saken. Hun ga meg en lapp til helsestasjon for ungdom, og sa at jeg kunne ta kontakt med dem hvis jeg følte jeg ville prate med noen. De hadde psykologistudenter, sa hun. Men det var for sent. Jeg hadde alt oppfattet meg selv om teit og ubrukelig og latterlig fordi jeg trodde at jeg hadde det vanskelig, og at mitt strev egentlig var fullstendig ubetydelig. For det var jo bare pubertetsproblemer, da. Denne helsesøsteren sa det samme som foreldrene mine pleide å si før de fikk vite: "Det er bare en fase, det går over."

Det kunne kanskje vært "bare" en fase. Kanskje kunne det gått over av seg selv. Kanskje kunne ting stoppet der og ikke sklidd ut i det vide og det brede, før det faktisk ble bedre. Kanskje, hvis noen, for eksempel hun, hadde sett på meg med alvorlige øyne og tatt det stotrende forsøket mitt alvorlig. Kanskje da.
Men det ble ikke bedre. Det gikk ikke over av seg selv. Og denne fasen som liksom bare var en fase, viste seg å utvikle seg til alvorlig psykisk sykdom.
Etter helsesøsterbesøket prøvde jeg meg aldri på noe slikt igjen. For det første trodde jeg at jeg egentlig bare var tullete, jeg trodde jeg var sprø og jeg følte at ved å snakke med noen, ville jeg bare latterliggjøre meg selv enda mer. Det var jo normalt? Hva annet kunne jeg tenke? Hva annet kan en 14 åring med ekstremt dårlig selvbilde forestille seg?
Tilliten var brutt. Jeg åpnet meg aldri til noen ordentlig igjen før mange, mange år senere.

Et og et halvt år senere var det derimot en lærer som fant en hylende og skrikende 15årig utgave av meg, løpende ut av et klasserom fra en engelsktime. I løpet av det 1 1/2 året hadde ting gått enda mer skeis. Jeg hadde løpt meg fullstendig vill og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få ting til å bli bedre. De uheldige mestringsstrategiene mine ble bare flere; og det igjen utviklet seg til tilleggsproblemer. Problematikk som måtte jobbes med før grunnproblemet kunne løses opp i.
Selv om jeg nektet å snakke, måtte jeg det allikevel. Selv om jeg nektet at foreldrene mine skulle vite noe, fikk de det likevel. Og selv om jeg absolutt ikke ville snakke med noen profesjonelle om kaoset, måtte jeg det også.

Min første gang var ikke fin.
Og den ødela veldig. Kanskje fordi jeg var uheldig med tidspunktet, med ordvalget - hva vet jeg. Men jeg vet i alle fall det at ting burde tas alvorlig og seriøst uansett. Det skal ikke sykeliggjøres, det er unødvendig, men det skal ganske mye til før man selv går å ber om hjelp.
Jo tidligere man får løst opp i knutene, jo kortere tid tar det før ting blir bedre. Først nå, 7 1/2 år senere, er jeg relativt klar for å begynne å rote i arkivet etter det som egentlig var der i begynnelsen. Det hadde kanskje ikke trengt å ta så lang tid.
Likevel har jeg vært heldig. Jeg har fått god hjelp. Bedre sent enn aldri.

Å leve.

2011-11-01T21:05:00.000+01:00

Det er så fint av og til.

Dette, å kunne være. Noen ganger er det vakrere enn alt annet, og

av og til føler jeg meg som et lite barn - dette lille barnet som trekker pusten, og som puster inn hele

verden på samme tid. Det fine, bare. Ikke alt det andre.

Jeg er ute på reise.

Rollen som ressursperson spilles bra - nei, ikke spilles, det er løgn, for jeg spiller ikke -

utføres greit. Jeg får det til. Jeg mestrer det. Mestrer å fortelle min historie til åtti sekstenåringer om gangen,

åtti sekstenåringer med runde øyne som oppmerksomt følger med. De ser ikke alltid på meg.

Noen ganger ser de i bakken. Noen ganger krymper skuldrene seg litt, slik at de spede eller kraftige skuldrene beveger seg nedenfor stolryggen. Noen blir berørte. Andre ikke.

Uansett lytter de. Ansiktsutrykkene røper det, røper at noen av ordene og beskrivelsene som forteller om ensomheten og det å føle seg alene, treffer. Noen bevegelser røper at "det var alltid noe som kunne gjøres bedre, det var alltid en grunn til å ikke føle meg bra nok," setter seg fast et sted. Kanskje i hjertet. Og kanskje hjelper åpenheten min noen. Kanskje viser det at det er lov å be om hjelp når ting er vanskelig.

"Hvor gammel var du da du fikk hjelp?"

"Hvor gammel er du nå da?"

"Har du kontakt med familien din?"

Alt skal ikke fortelles eller svares på.

Det handler ikke om å sjokkere eller ryste noen. Det handler om budskapet; om at alle

har ei psykisk helse og at alle faktisk kan bli syke. Det handler om å være en venn, om å lytte, om å stille

opp og det handler om at ting blir bedre. Ikke om hvor mange ganger jeg egentlig var innlagt eller hvor ofte jeg pleide å skade meg selv, hvordan jeg gjorde det eller hvor mange behandlere jeg egentlig har hatt. Det handler ikke om å fortelle hvor tynn jeg var eller hvor tykk jeg selv trodde jeg var, om alle dagene som kom og gikk - disse dagene der jeg bare ville dø og forsvinne. Det er ikke det det handler om. Det er ikke essensen. Essensen er følelsene. Det å gå seg vill på veien. Det å finne tilbake igjen. Ikke alle disse hvordan og hvorfor og hva og enn hvis som jeg har stilt meg selv.

Det handler ikke om det.

Og det er jeg glad for.

For hvem har egentlig bruk for detaljer?

Hvem er egentlig interessert i alle detaljene midt i og i mellom?

Bare jeg. De har bare betydning for meg selv, ikke for sekstenåringene

som kanskje, for første gang får høre noens historie om det å ha det vanskelig.

Detaljene er ikke viktige.

Det store bildet er det som spiller noen rolle.

To gjennomføringer i dag, ca 160 elever. To gjennomføringer i morgen, omtrent like mange elever. Like mange sekstenåringer med ulik bakgrunn og bagasje. Og jeg er stolt. Så stolt av dem, så stolt av prosjektet til Venn1 og så stolt av meg selv fordi jeg endelig kan få bruke dette til noe.

I morgen kveld reiser jeg også til Capio. En dag tidligere enn planlagt. Av kun en grunn: å slippe å dra hjem, lande sent i morgen natt med flyet, for så å snu i døren og reise tilbake til Gardermoen. Jeg har avtalt, jeg har fått en seng i det gule huset og jeg vet virkelig ikke hvordan det blir. Jeg har vært der ved flere anledninger siden jeg ble utskrevet og hadde fullført behandlingen i desember 2009, men aldri overnattet.

Siste natt jeg sov i ei slik seng på et slikt rom var natt til 11.desember 2009.

Jeg husker det fortsatt: jeg, pasienten, jenta som hadde vært sykehuspasient mer eller mindre konstant i 1 1/2 år i strekk, ble sluppet fri. I frihet. Ikke fordi jeg skrev meg ut, men fordi jeg var klar. Jeg var klar for å skrive kapitlene i boka mi selv. Klar for å kjempe meg gjennom dager nesten alene, uten noen som fulgte med og noterte i kardexer om hvordan jeg hadde vært den og den dagen. Jeg husker det. Husker at jeg var redd, men også lykkelig. Lykkelig fordi jeg hadde akseptert vektoppgangen. Akseptert at jeg fortsatt hadde mye igjen. Akseptert at anoreksien måtte bort. Lykkelig fordi jeg visste at jeg var sterk nok til å få det til selv.

Og det var jeg.

Det var jeg faktisk.

Jeg var det.

Og i morgen skal jeg tilbake. Ikke som pasient, bare som gjest. I samme type seng, i samme type rom og i akkurat samme hus som fortsatt behandler akkurat samme pasientgruppe. Huset med en utrolig kompetanse som jeg egentlig ikke får skrytt nok av.

Om det blir rart?

Ja.

Om jeg får flashbacks?

Sikkert.

Om jeg kommer til å våkne med et rykk på torsdag 0645 fordi jeg tror at det er tid for veiing?

Haha, mulig.

Men det gjør ikke noe.

Det er en tid som er over. Historien er forent, den er fullendt.

Capio er fortsatt mitt hjertebarn, min redning, engelen og alt det der. Men Capio er også litt et arbeidssted. Jeg gjør en jobb der. Ikke for meg selv, men for dem.

Et hei, bare.

2011-10-31T16:22:00.000+01:00

Videoen over har ingenting med innlegget å gjøre. Jeg skulle egentlig laste opp et forsøk på en videoblogg, der jeg fortalte hva jeg skulle gjøre til uka som kommer - men det var egentlig bare en video av meg som lo, fordi jeg følte meg så teit fordi jeg snakket til meg selv i webcam. Dessverre tok det så lang tid å laste opp videoen, at jeg ga opp. I stedet for publiserer jeg heller videoen over, som ja, jeg vet - er på skeiva - og fra russetiden. Men det gjør ingenting. Dere trenger ikke se den engang.

Jeg har egentlig ingenting å skrive om.
Joda, det har jeg jo, men jeg vet ikke om ordene har en verdi.
Uka som har vært, har bare handlet om skole og skoletimer, og jeg har vært sliten og trøtt og har hatt mest lyst til å karre meg under dyna og sove for bestandig. Det kan jeg jo ikke. Likevel droppet jeg timen min med herr behandler på fredag, fordi jeg sovnet i en stol på biblioteket i byen.

Akkurat sitter jeg på en pinnestol på Gardermoen; nesten halvveis på reisen. Har nemlig arbeidsuke denne uka og er ute på farten igjen (nåja, en stund siden sist nå...)! I morgen og onsdag er det gjennomføringer med Venn1. Denne gangen er det ikke mindre enn ca.330 elever som skal få lære litt om psykisk helse, og selv om det er en god del, ser jeg fram til det. Torsdag er det møte hos hjertebarnet, Capio, og jeg gleder meg veldig til å se folkene der igjen.
Som Inger sa: "Når skal du egentlig gå på skole?"

Ja, si det. På fredag, tenkte jeg...

From the bottom of the chest.

2011-10-22T17:52:00.000+02:00

i årevis var jeg redd for alt.

den største frykten var å bli voksen,

og "redd for livet" var min diagnose.

jeg fryktet livet og fokuserte så mye på døden,

at jeg helt glemte å leve.

til slutt ble frykten for å våkne opp og oppdage at det siste

toget var gått, den største av alle.

det var da veien begynte.

og den viktigste veien av alle,

var den som fikk meg til å begynne og gå.

noen ganger hjelper det å lese sitater, som denne:

"det er ikke forklaringene som bringer oss videre,

men vår vilje til å fortsette."

kanskje trenger jeg ingen forklaring på alle hvorfor og hvordan og hvor og hva

som jeg fortsatt bærer som en murstein i et kjede rundt halsen.

noen ganger er det nok å lese gamle skribbel fra notatbøkene mine:

29.mars 2010: jeg tenker fortsatt på ansiktet hennes da jeg kom inn døren.

tenker på hvordan hun så på meg, mønstret meg opp og ned - uten å si noe, men blikket hennes

fortalte meg nok i massevis. det nevnte alle ordene hun sa dagen etterpå.

"du har blitt tynnere."

jeg vet ikke hva det betyr.

det er lenge siden jeg mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sittet akkurat slik:

sammenkrøpet under dynen med maskaraflekker på kinnene etter nattens tårestrøm. det er lenge siden jeg mistet tellingen på hvor ofte jeg har følt at jeg lever i et skrin med kodelås, svartmalt på innsiden og at jeg for lenge siden har mistet koden til denne låsen.

"hva er friskhet?" har alle de mange behandlerne jeg har hatt siden våren 2006 spurt meg.

jeg trekker alltid på skuldrene. hvordan skal jeg kunne vite det?

likevel har svaret kommet mer eller mindre på løpende bånd de siste to årene:

"jeg tror ikke det handler om å være frisk. for det er relativt. noen blir aldri friske. det handler om å ha livskvalitet. om å kunne fungere i hverdagen. det er det som telles. diagnose eller ikke. friheten til å danse hvis man vil, muligheten til å synge, løpe barbeint gjennom gresset og spise sjokoladekake til middag. og... å tørre å elske noen. tørre å la noen elske deg. det å slippe noen inn."

noen ganger føler jeg at jeg står med ryggen til verden

og ser hvordan alt passerer meg i speilet framfor.

da må jeg løpe. løpe for å ta igjen, for jeg har ikke flere ting å miste.

ikke mer tid å kaste bort. vet dere hva den største drivkraften i å miste anoreksien var? nei?

det kan jeg fortelle. det var livet, det at jeg ikke ville sitte i rullestol som 40 åring med sonde og ikke kunne bruke kunnskapene mine til noe. det å innse i en godt voksen alder, at anoreksien ikke ga meg noen ting.

det var min største frykt. den ga meg noe i en alder av atten, men jeg forsto at det ikke alltid kom til å være slik. og jeg fryktet også at det kanskje ikke var noen vits for meg å gå på skole, for... hvis jeg skulle bruke all tiden min til å tenke på noe som egentlig ikke hadde betydning i det store bildet, ville jeg aldri få bruk for skolegangen min. da ville jeg aldri kunne jobbe. aldri tjene egne penger. aldri gjøre noe.

og før jeg visste ordet av det, før jeg hadde rukket å gjøre en av de tusen tingene jeg ønsket, ville jeg være

seks fot under.

alt for mange ganger har jeg tenkt: "enn hvis jeg ikke klarer? enn hvis jeg ikke får det til?"

men jeg fikk det til.

det er alt for mange "enn hvis" og "tenk om" til å la det overkjøre ønsket om å være hel.

og jeg har fortsatt denne drømmen, kun denne ene; den der jeg løper barbeint og naken gjennom hagen bak bestemors hus. gresset er grønt og fuktig av morgendugget, og beina mine blir blanke av vannet. det er lenge siden jeg har lakket tåneglene; den røde fargen som ble smurt på i slutten av mai har falmet og blitt flekket. jeg føler meg fin likevel og jeg nyter, jeg nyter hvordan brystet kjennes mykt mot ribbeina i det føttene tramper mot bakken. nyter hvordan lårene er sterke og bærer meg. lar meg være ett med naturen og kroppen og livet.

åndedragene mine

feier bort

som falmet neglelakk

før avslutningsfesten i mai

der du sa farvel

med de som har

risset navnet inn

i huden din

står jeg fortsatt

uberørt og naken

uansett

noe av det viktigste jeg gjør

er å skille mellom det friske og det syke.

det langsiktige målet vil alltid være å få bort det som ikke er friskt,

og å være ett med meg selv.

Hva nå?

2011-10-20T22:27:00.001+02:00

Jenta som aldri skulle fylle sytten, ble plutselig også 21 år gammel. Og godt er det. 21 år på baken og et halvt døgn inne i mitt 22 år. Jeg begynner å bli voksen. Endelig. Dette er ikke bare noe jeg merker i alder (der merker jeg det ikke i det hele tatt, ikke rart, de eldre vennene mine kaller meg et barn), men mer...i hodet. I tankegangen. Dette året, dette nummer 21 har vært beinhardt. Med en vektoppgang på ikke mindre en 25 kg som omtrent skjedde over natten og som brutalt rev meg løs fra anoreksien, var jeg nødt til å finne meg selv igjen. Fra bunnen av. Akkurat nå, til tross for mørketid og tunge dager, føler jeg at jeg har puslet meg selv ganske godt sammen.

Så. Hva kommer nå? Jeg vet ikke, jeg. Kjærligheten, kanskje. Og framtiden.

Og dette:

Kjent som: "Hei, jeg heter Annika Alexandersen, du finner meg på facebook"

Bor i: et lite rotete kott hjemme hos foreldrene mine på Norges femte største øy. Gjett hvilken!

Fødselsdag: Tjuendeoktobernittenitti. Jeg er tjueen. Hadde du spurt meg om hva jeg trodde jeg kom til å drive med i denne alderen for seks år siden, ville jeg ledd.

Fødselsplass: I Tigerstaden.

Skole: Først og framst livets skole da, men bortsett fra det går jeg påbygging.

Hårfarge: Har omtrent ti ulike blodfarger på håret. Stilig!

Øyenfarge: Snørrgrønnbrungulgusj

Frykter: At alt jeg frykter skal bli virkelig.

Har du noen gang:

Opplevd at noen har vært utro mot deg: Ja, tenke seg til! Jeg var sytten. Og jeg hadde en kjæreste som hadde et søskenbarn. Og dette søskenbarnet ringte meg en dag og fortalte meg hva kjæresten min holdt på med. Etter det snakket vi aldri mer sammen. Var en kort romanse, men det gjorde likevel litt vondt.

Falt ut av sengen: Hellooo.

Knust noens hjerte: Joda, det har jeg sikkert.

Fått ditt eget hjerte knust: Tja. Mannfolk og jeg har ikke gått så bra sammen.

Fått en drøm i oppfyllelse: Ikke bare en, mange. Santiago de compostela blant annet.

Gjort noe du angrer på: Jeg angrer sjeldent. Bruker heller det som ikke er så bra som erfaringer til neste gang.

Juksa på en prøve: Det har jeg. Mer enn en gang også!

Akkurat nå:

Hva har du på deg: Kjole. Skjerf.

Hva hører du på: Vifta på datamaskinen og during fra mobiltelefonen.

Hva skulle du egentlig gjort: Sovet. Virkelig. Jeg trenger å sove, men har maraton i hodet.

Ærlighet varer lengst:

Pusser du tenner: Nei, det begynte jeg aldri med. Har gebiss. Det er helt sant.

Liker du noen: "Liker" ville vært tidenes underdrivelse i dette tilfellet.

Har du piercing noe sted: Bare i ørene, men jeg tok faktisk i navlen selv da jeg var femten år gammel.

Har du noen tatoveringer: Jeg har to.

Kjører du ulovlig: Ja, jeg sykler uten hjelm.

Drikker du da: Jeg drikker. Er mest glad i vann, da. Men det er jo også en drikkesak.

Røyker du: Som en skorstein. Nei. Det gjør jeg ikke. Men jeg liker vannpipe. Det er gøy. Og litt på fest, bare fordi det er sosialt.

Personlig:

Hva vil du bli: Mamma? Jeg er så verpesjuk at det er fryktelig.

Hva har vært den beste dagen i ditt liv: Den beste dagen... da jeg forsto at livet er vakkert. Og! Da jeg ble fortalt at jeg er elsket. Hallo! Det var et mirakel. Jenta som trodde at ingen kunne elske henne, var faktisk... nettopp det. Elsket, altså.

Hva kommer aller først i livet ditt: Familien min og vennene mine.

Har du en kjæreste: Dette er et dumt spørsmål. Det hopper jeg bare over. Okei?

Er du forelska: Ja! Virkelig noe så helt sinnsykt på knærne og inni granskauen.

Hva er du mest redd for at skal skje: At 2012 kommer og jeg oppdager at det meste har vært... tull?

Hva pleier du å tenke på før du legger deg til å sove: Jeg pleier å tenke på ham. Hva ellers? Jeg tenker så mye på det mannekjøttet at det svirrer i topplokket.

Har du noen gang mistet noen du virkelig elsker: Kaninen min døde da jeg var elleve. Men jeg har mistet andre også.

Hvor mange ganger har du vært dypt forelsket: 1 eller 2 ganger.

God jul og takk for meg!

Ha en fin kveld.

Heia!

2011-10-20T08:02:00.000+02:00

Da jeg logget meg på facebook i morges, så jeg dette...

det er sikkert ikke så enkelt å se hva som står, men, i alle fall: "det er bursdagen din i dag!"

Nei, så fint at jeg fikk en påminnelse. Ellers hadde jeg nok helt glemt at jeg fyller 21 år.

Mørketid.

2011-10-17T13:35:00.000+02:00

Jeg vet hvordan det er og jeg skulle ønske jeg klarte å formulere setningene mine riktig, slik at det blir forståelig. For hvordan forklarer man det uforklarlige? Hvordan setter man ord på noe som egentlig bare kan føles og kjennes lengst inne i hjerterota, i magen, i kroppen - det ukonkrete, det diffuse, det abstrakte?

Jeg har prøvd å sette ord på det før. Mange hundre tusen ord. Mange tusen tekster. I poesien, i novellene, i sitatene, i fortellingene, i debattinnlegg, i kortprosa og i sakprosa. Jeg har formulert det med metaforer, med sammenligninger, med bilder og med gjentagelser for å beskrive for den uforstående hvordan det er. Og likevel, likevel mangler det alltid noe.
Fra jeg var tretten til jeg var seksten var det slik jeg satte ord på ting. Det var slik jeg snakket om følelsene mine, om det sorte, om ingentinget som rørte seg på innsiden av meg, det var slik jeg satt, kveld etter kveld med pennen i hånden, røde merker på venstre arm og tårer rennende nedover begge kinnene. Uansett hvor mye jeg skrev og tegnet i huden, klarte jeg likevel aldri å få plassert det jeg ønsket. For tomheten forble. Det samme gjorde det sorte. Og mørket spiste meg som om jeg skulle vært en rå and på middagsbordet til noen kannibaler.

utdrag fra diktet Lamictal, skrevet av en sekstenårig utgave av meg:

"painkillers dreper
hodepine sier du
og rekker meg dine
paracet, ibux, paralgin forte
svelges, blandes, ristes
en slurk, kanskje to
alt ned i dypet

funker ikke, funker ikke
hodet smeltes til en
klump
jeg har fått mine
egne painkillers
men såret midt i
nekter å gro"

Det var et forsøk. Et forsøk på å sette ord på tilværelsen som jeg selv ikke forsto. Et forsøk på å finne svar. Svar på alle hvordan og hvorfor og hva som jeg har båret med meg siden jeg var barn. Hvordan ble det slik? Hvordan kom jeg til det punktet der det eneste jeg ønsket egentlig var å forsvinne fra meg selv og mine egne følelser? Hvorfor tok det aldri slutt? Hvorfor forble jeg i en tilstand jeg selv ikke hadde ønsket å være i, og hvorfor, hvorfor fortsatte det dag etter dag? Hvorfor ble det aldri noe annet enn mørketid på innsiden av meg? Og hva, hva var årsaken? Hva var grunnen til at JEG havnet i en slik situasjon som ingen kan rømme fra? Ingen vet. Selv ikke behandlere. Selv ikke jeg.

lett depresjon, moderat depresjon, moderat til alvorlig depresjon, alvorlig depresjon, tilbakevendende depresjon. Same old story. Ingenting er forandret.

Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er.

Jeg vet hvordan det er når nettene blir lange. Når hjertet er sammenklemt til en vond, smertefull klump og verden snurrer i en hastighet som hodet og sjela ikke klarer å henge i takt med. Noen ganger går tiden så sakte at jeg ikke får puste. Noen ganger går den så raskt at jeg hyperventilerer. Andre ganger finner jeg meg selv stående mot en vegg med tårer i øynene eller sammenkrøpet på badegulvet med flisene mot kinnet, hikstende, med kramper i føttene. Andre ganger sitter jeg i den ene grønne lenestolen i stua, mens jeg stirrer tomt ut i lufta, eller ligger i sofaen med et rutete ullteppe over. Oftest ligger jeg i senga. Under dyna. Med eller uten musikk. Sover eller ikke sover. Kanskje prøver jeg å sove, kanskje gjør jeg ikke det. Uansett hva jeg gjør, prøver jeg å rømme. Fra meg selv. Fra mitt indre landskap. Fra smertene som kommer pulserende når jeg minst venter det. En smerte som ikke har fysisk forklaring, men som heller har sammenheng med lavt serotoninnivå i hjernen.

Denne pulserende smerten kan ingen se. Eller høre. Og hvordan jeg opptrer ovenfor meg selv eller hvordan jeg har det inni meg, er usynlig. Ingen kan vite.

Meste parten av tiden legger jeg et lokk over alt som gjør vondt, kler på meg kjole, kler på meg skjørt, sminker meg, pakker sekken og går på skolen. Jeg er der. Jeg deltar. Jeg ler og jeg snakker og jeg er der. Lokket ligger på plass, ingen kan se noe annet enn gamle arr og noen har spurt meg om dem også. Det er okei. Jeg er ærlig og jeg svarer hvis noen lurer. Det er ingenting å holde hemmelig.
Men så drar jeg hjem. Jeg går til bussen, venter og når bussen kommer, går jeg ombord, scanner busskortet og trasker til et ledig sete, der jeg setter meg ned og lener ansiktet mot vinduet. I det jeg lukker øynene igjen, sklir lokket jeg har lagt over alt det vonde bort, og alt dukker opp igjen.

Ikke rart at ingen ser hvor vondt det gjør, da. Ikke rart at "du ser jo ikke deprimert ut," kommer på løpende bånd. Ikke rart at det er vanskelig å be om hjelp, når alt ser bra ut.
For det er jo bra. Det ytre. Det er jo fint. Jeg går på skolen og jeg trives. Jeg drar meg gjennom dagene med et smil og munnen og gråter når jeg legger meg. Jeg går på jobb, jeg har flere jobber, og jeg liker dem alle sammen. Jeg er forelsket og det er gjensidig. Det er bra hjemme. Jeg har venner som jeg trives sammen med. Det ytre er bra. Det ytre er mer enn bra.

Det er mørketid.
Det kalles ikke mørketidsdepresjon, det kalles helårsdepresjon i mitt tilfelle.

Jeg vet hvordan det er.
Jeg vet hvordan det er,
men jeg skulle ønske jeg ikke visste.

Hjerteslag.

2011-10-12T17:53:00.002+02:00

"kyss meg en gang til," sier du

det regner. det er klissvått. det røde jakka mi farger av på den hvite veska,

og lager merker som ikke går bort. det gjør ingenting. ingenting gjør noe.

så lenge jeg kan stå slik, så lenge jeg kan være her, så lenge ingen av oss må gå noe sted.

det må vi alltid. vi må alltid gå.

"kommer du deg trygt hjem?" spør du og vannet drypper fra håret ditt. treffer meg i panna, renner nedover ansiktet mitt og regndråpene som for lenge siden har fått maskaraen til å flyte utover, smaker ingenting.

jeg nikker. klart jeg kommer meg trygt hjem. jeg er trygg. i alle fall så lenge jeg er sammen med deg.

"jeg må gå," sier jeg så, mens jeg går baklengs og holder hånden din i min. jeg vil ikke slippe den, ikke nå, ikke enda. "det må du og." jeg står så langt fra deg at det eneste jeg har igjen av deg, er fingertuppene dine som berører mine. det gjør litt vondt.

tre meter unna, fire meter, fem, seks, syv, åtte, ni og jeg kan ikke lengre røre deg. en hel avstand. avstand nok for et helt liv.

"jeg savner deg allerede," roper jeg, før jeg begynner å løpe for å rekke bussen. for jeg gjør det, jeg savner deg. allerede.

i det øyeblikket ordene har forlatt munnen min, forstår jeg det uunngåelige:

alle klisjeene er sanne.

"Det er din egen feil."

2011-10-08T14:00:00.002+02:00

Året er 2010. Jeg går på skolen, helsefagarbeider, det er første termin og vi holder på med helhetlig menneskesyn, livskvalitet og andre ting som er relevant å ha med seg i ryggsekken når man arbeider med mennesker - spesielt når man jobber i helsevesenet.
Læreren vår leste en case for oss, elevene, og saken omhandlet en ung mann på 25 år som hadde blitt fullstendig funksjonshemmet fordi han tidligere hadde vært rusmisbruker.
"Hva tenker dere om dette?" Spurte læreren og de fleste av oss trakk på skuldrene. Jeg var opptatt med facebooktitting, men lyttet med et halvt øre.
"Nei... jeg synes ikke så mye om det," sa en av mine medelever, "jeg tenker egentlig at det er hans egen feil. Han har selv valgt å drive med rus og da får han ta følgende av det". (sitatet er ikke ordrett). Slike uttalelser har alltid fått meg til å reagere kraftig og jeg rakk opp hånden.
"Jeg synes ikke at vi kan si at det er hans egen feil. Vi vet ingenting om forholdene. Vi vet ingenting om miljøet han har vokst opp i. Rus er ofte, på lik linje, med svært mye annet, en mestringsstrategi for å takle vanskelige følelser og tanker som man ikke klarer å forholde seg til. Da denne mannen begynte å ruse seg, var det muligens den eneste løsningen han kom på. Dette gjelder selvsagt ikke alle. Noen vokser opp i hjem der de er vitne til rusmisbruk fra barnbeins av, mens andre kommer inn i et uheldig miljø mens man er ung og ønsker å prøve ut noe. MEN ofte, ofte er det noe annet, noen andre følelsesmessige problemer som ligger i bunnen for at enkelte mennesker blir rusmisbrukere."

Akkurat slik som den daværende medeleven min (som er et veldig hyggelig, oppegående og dyktig menneske) uttalte seg, tenker dessverre svært mange i dag. I 2011. Det er en vanlig misoppfattning at, blant annet, rusmisbrukere har seg selv å takke fordi de havnet på kjøret. Det samme gjelder mennesker med psykiske lidelser.

Min egen feil.
Ja, hadde det bare vært så enkelt.

For mennesker som aldri har vært pårørende, aldri har kjent på psykiske problemer selv og aldri har jobbet med eller vært borti noe lignende, kan jeg på sett og vis faktisk forstå at det går an å tenke slik. I den forstand det er mulig. Psykiske problemer vises ikke. Hvordan kan det da være en sykdom? Hvordan kan det i det hele tatt være noe man "bare får"?

Jeg prøver å forklare det til utenforstående med å trekke paralleller mellom fysiske og psykiske sykdommer. Alle forstår at en som går med gipset arm har gjort noe vondt med armen sin. Alle forstår at mennesker som sitter i rullestol har et problem som gjør slik at de ikke er i stand til å gå. Alle skjønner at mennesker som har mageproblemer ikke kan gå ut og helst bør sitte på toalettet eller ligge på sofaen med vaskebøtta til å kaste opp i ved siden av seg. Alle forstår også at du ikke kan være med på fest når du har halsbetennelse eller lungebetennelse fordi du går på antibiotika og ikke er helt i form. Alle forstår også at hvis du faller på asfalten og får hull i buksa, skrubbsår på knær og smågrus inni sårene, gjør det vondt og det svir. Det er helt naturlig at du ikke kan delta på alt hvis du sliter med kraftige og hyppige migrener. Det er rimelig opplagt at du ikke orker å dra på skolen hvis du har 40+ i feber eller har influensa eller har kraftig tannpine. Det er forståelig. Det er opplagt. Alle skjønner det.

Likevel er det så vanskelig å forstå at man kanskje ikke orker å dra på en fest fordi man er dypt deprimert. Det er vanskelig å forstå at man ikke klarer å gå på skolen fordi man er redd for andre mennesker eller fordi man ikke klarer å konsentrere seg fordi følelsene gjør så vondt. Det er vanskelig å forstå hvorfor det av og til er fullstendig umulig å gå på butikken eller ta bussen. Vanskelig å forstå hvorfor hendene må sprites så og så mange ganger før noe kan røres i eller tas på, og vanskelig å forstå hvorfor maten må spises uten å smakes på, uten å berøre leppene, uten pause, hvorfor den må komme i retur eller hvorfor den kanskje ikke kommer inn i kroppen i det hele tatt. Det er vanskelig å forstå at noen mennesker har en helt egen verden, et eget univers inni sitt eget hode og at dette universet ofte er mye enklere å forholde seg til, enn alt som er utenfor.
Det er vanskelig å forstå og det er forståelig. Det er ikke håndfast. Du kan ikke gi antibiotika til en depresjon eller gipse en spiseforstyrrelse. Du kan heller ikke sette panikkangsten i rullestol og gi cellegift til psykosen. Det er umulig å ta smertestillende og hvile for å fjerne tvangstanker og tvangshandlinger, og det er umulig å kurere schizofreni med cola og loff.

Selv om psykiske sykdommer, problemer og lidelser er uforståelige og lite håndfast, og selv om det svært sjeldent kan vises utenpå, betyr det ikke at det er den sykes egen feil. Som jeg fortalte klassen min i fjor da jeg underviste om spiseforstyrrelser: "en spiseforstyrrelse er en sykdom som alle andre sykdommer. Akkurat som kols, som kreft, som feber, influensa og så videre. Det er en sykdom. Og sykdommer velger man ikke selv om man skal få eller ikke. Det er ikke et valg man har."
For det er ikke et valg. Det går ikke an å velge. Det er ikke forhåndsbestemt hvem som skal bli syk på en eller annen måte og hvem som skal gå gjennom livet frisk og rask. Det er ikke sånn det fungerer.

Jeg valgte ikke selv å få panikkangst som 7 åring. Jeg valgte ikke selv å være livredd for alt som eksisterte og få hjertebank av det som var tilsynelatende småting for andre mennesker. Jeg valgte ikke selv å være redd for å gå gjennom butikkdørene på Rema eller redd for å gå hjem alene selv om det var lyst ute. Jeg valgte heller ikke at jeg ville dø da jeg var rundt tolv, tretten år gammel. Jeg valgte ikke å bli så deprimert at jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld og var livredd for å fortsette å eksistere neste dag. Jeg valgte det ikke. Jeg valgte heller ikke å skade meg selv - selvskadingen var den eneste løsningen på problemene mine, det eneste jeg fant som jeg kunne bruke, for jeg hadde ikke nok verktøy til å håndtere det. Jeg valgte ikke å få diagnosen bipolar i en alder av femten, og enda mindre valgte jeg å få en spiseforstyrrelse. Jeg valgte ikke selv tilværelsen uten mennesker, uten næring, uten glede, uten søvn, uten livslyst, uten mening, uten stabilitet, uten trygghet, uten noenting. Jeg valgte ikke å bli så syk at jeg ikke kunne følge mine jevnaldrende i skolegang, i utvikling, i utdanning, i jobb og så videre. Jeg valgte ikke å få tilbakevendende depresjoner heller. Eller denne konstante angsten som jeg må leve med. Alt dette var ikke noe jeg ønsket meg eller ville ha. Dette var noe jeg fikk slengt i fanget mitt uten å bli spurt om jeg hadde lyst til det eller ikke. Og hadde jeg hatt valget, da ville jeg valgt noe annet. Jeg ville valgt å være slik som alle andre. Jeg ville valgt å slippe unna årevis i mitt eget personlige helvete som ingen kunne se eller forstå. Det vistes riktignok da jeg var fryktelig tynn, men bare da. "Det er bare å ta deg sammen," har jeg hørt så mange ganger. "Det er bare å spise." "Det er bare, bare, bare, bare..."

For en person som er psykisk syk er det like enkelt å ta seg sammen, som det er for en pasient med langtkommen kols å puste uten oksygentank. Det er like enkelt å ta seg sammen som det er for noen som ikke har bein, å gå. Det er like enkelt å bare bare som det er for en stum person å snakke. Skjønner du? Kjempeenkelt med andre ord. Dødsenkelt. For det er jo bare å...

Hvis man bruker uttrykket "det er din egen feil" om psykisk sykdom, kan man gjøre det om andre sykdommer også. Ja, så er det MIN feil at jeg fikk spiseforstyrrelser, lider av tilbakevendende depresjon, følelsesmessige problemer og angst. Men det er din feil at du har svulst på hjernen fordi du har snakket for mye i telefonen. Det er din feil at du har kols fordi du har røkt. Det er din feil at du er lam fordi du kjørte bil og den bilen, vel den krasjet - det er fin feil det også. Det er din feil at du knakk foten fordi du malte huset og falt ned fra stigen. Det er fin feil at du fikk feber fordi du ikke hadde lue på. Din feil at du fikk halsbetennelse fordi du sang for høyt på en konsert. Det er din feil at du fikk spysjuka fordi du tilbrakte tid sammen med andre mennesker. Det er også din feil at du har fått diabetes fordi du har spist for mye sukker. Din feil at du fikk hjerteinfarkt fordi du ikke har passet på kostholdet ditt og den fysiske aktiviteten.
Hvis det er min feil at jeg ble psykisk syk, så er det også andres egen feil at de er fysisk syke.

Når jeg skal forklare til andre mennesker som aldri har vært borti den psykiske smerten før, bruker jeg ofte slike eksempler. Det er ingen som sier at "det er din egen feil at du har fått kreft". I stedet for uttrykker man sympati og omsorg, noe som selvsagt er helt riktig. Jeg mener heller ikke at fysisk sykdom er ens egen feil, men noen ganger må man sette ting litt ekstra på spissen for å få folk til å forstå.

Jeg valgte ikke å bli syk. Men jeg kan velge å bli frisk. Og hvis det viser seg å være umulig, kan jeg finne gode måter som jeg kan leve med sykdommene mine på, slik at jeg fortsatt kan ha en bra livskvalitet.

Som vi sier i psykisk helseforedraget til Venn1:
"Er det noen her som har brukket noe?" Ofte rekker en eller flere opp hånden og jeg spør: "Var det flaut?". Vedkommet rister som regel på hodet: "nei, det var ikke flaut å gå med gips."
Så sier jeg noe slikt som: "Jeg har aldri brukket noe. Verken en arm eller fot eller en finger. Men jeg har fått en knekk i den psykiske helsa mi. Synes dere det er noe jeg trenger å være flau over?"
Som oftest rister elevene på hodet samtidig. "Nei," sier jeg så, "Vet dere. Det synes faktisk ikke jeg heller!"

Smil.

2011-10-04T20:53:00.000+02:00

"Jeg ser at det har gått hardt utover den ene armen din der?"
Jeg kaster et blikk på den venstre armen min og nikker, før jeg med stødig stemme legger til: "Ja, det har nok det."

En annen spør:
"Er det ikke noe du kan gjøre med det?"
"Som i å få det bort? Er det det du tenker på?"
"Ja?"
Jeg trekker på skuldrene og smiler litt. Ordvalget er viktig. Ordleggingen er viktig. Ordlyden er viktig. Det er vanskelig å få noen til å forstå noe som egentlig er helt uforståelig. Men jeg forklarer det på den måten som virker riktigst og best.
"Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet ikke engang om jeg ønsker å fjerne dem. Ja, kanskje vil jeg det om noen år, kanskje ønsker jeg å få bort merkene mine og da kan jeg i så fall gjøre det med laser. Den muligheten har vi heldigvis i dag. Noen synes kanskje at arrene er stygge eller kanskje til og med ekle, men jeg ser ikke slik på det. Ikke nå lengre. Dette er mine krigsarr. Misforstå meg rett: jeg bærer dem med stolthet. Jeg er ikke stolt over mestringsstrategien jeg har brukt, men jeg skammer meg ikke over det. De viser at jeg har følt og levd, at jeg har sloss og de viser også at jeg har overlevd."

Fire godt voksne hoder nikker. Jeg tror de forstår.
Å prate om merker og arr, minner meg om noe han sa til meg her om dagen: "Du har ei rimelig fin samling, Annika. Du trenger ikke å samle mer. Du burde vite når det er nok." Han smilte og vi lo. Jeg samler ikke mer. Ja, jeg kan sprekke. Det forekommer. Men det er svært sjeldent. En sprekk en gang i blant er ikke synonymt med å gå helt tilbake.

****

Jeg er ute på reise. Igjen. Denne gangen er jeg på jobb, på oppdrag fra Mental Helse sammen med en herlig gjeng andre mennesker. Det er så fint! I dag har jeg vært ute i ilden for første gang og det gikk veldig bra. Overraskende. Fire foredrag og diverse annet har blitt gjennomført og fullført, og jeg er egentlig sprekkferdig av stolthet. Ikke bare på mine vegne, men for alle menneskene som jobber i prosjektet, et prosjekt som handler om å undervise elever på grunnskolen og videregående om psykisk helse. Å stå framfor en skokk femten - sekstenåringer og fortelle dem hva det hele egentlig dreier seg om, er meningsfullt. Å få dele deler av min egen historie, bli hørt og sett og kanskje, kanskje gi noen håp om at det går an å bli bedre, er fantastisk.

Når jeg nå lukker øynene etter en heftig dag, er alt jeg kan se for meg øynene på elevene, klappen på skulderen fra en lærer som sa at jeg var tøff, de unge guttene som tok meg i hånden etterpå og takket, lærere, helsesøster, skolepsykolog og andre mennesker som var der i dag. Det gjør meg glad. Stolt. Og litt lykkelig fordi jeg har muligheten til å være med på det.

Allmektige Herr Angst.

2011-09-30T14:45:00.000+02:00

Plutselig, nei, kanskje ikke plutselig, er følelsen der igjen. Den merkelige, altoppslukende fysiske reaksjonen som klemmer sammen brystet, vibrerer gjennom kroppen, får leppene til å skjelve og som får hjertet til å hoppe over et slag eller to. De urytmiske hjerteslagene, den ubeskrivelige opplevelsen av at nå - nå er noe definitivt galt med meg, er gjenkjennelig. Bare ikke slik. Bare ikke på akkurat denne måten. Det kjennes ikke alltid likt; likevel bør jeg kunne være i stand til å kjenne igjen symptomene. Noenting forandrer seg aldri. Noe forblir alltid det samme. Slik som dette. Slik som nå.

Det kommer gradvis, deretter plutselig. Det slår deg hardt og brutalt midt i magen og får hele universet til å endevende seg. Igjen: gradvis, snikende og så - plutselig. Boom. Krasj.

Plutselig blir bussturene hjem fra skolen igjen uutholdelige, fordi magesekken vrenger seg i alle himmelretninger i takt med antall mennesker som kommer på, plutselig kommer kvalmen - den fryktelige overmannende kvalmen som får deg til å lure på om du har fått mat intoleranse eller bærer på det beryktede sykehus- og sykehjemsviruset, NORO - og du tror du kommer til å være nødt til å gå av bussen lenge før den tjuefemminutters lange bussturen er over, bare for å kaste opp.

Plutselig, uten forvarsel, begynner hjertet å dundre i det telefonen ringer og hendene skjelver når klassekameratene forteller deg at - joda, norskinnleveringen som du ikke har begynt på fordi du har vært på kurs mandag og tirsdag, skal leveres senest klokken 1600 onsdag ettermiddag, og så blir du kvalm igjen.
Brekningsrefleksen kommer helt uforberedt, men du kaster ikke opp, nei - selvsagt gjør du ikke det, i stedet for begynner svetten å piple fram i panna og du må stryke deg over overleppa for å tørke bort salte dråper av svette.

Lyder får deg til å skvette. Når du snur deg, når du går ute i mørket, alene, forever alone, kan du tydelig se at skyggene har hender og disse strekker seg etter deg og plutselig blir du kvalm igjen, og må løpe, ja, du må løpe helt til du kjenner oksygenmangelen rive i brystet, til blodsmaken, smaken av jern er det eneste som fyller munnen, og du er sliten, du er så sliten, men du kan ikke stoppe, du må løpe, for ellers, ellers kommer noe svært, svært fryktelig til å skje.

Kort fortalt.

Så, igjen, plutselig, finner jeg meg selv i den ene grønne utslitte lenestolen i stua med den velkjente, svært dype bekymringsrynka i panna og med skjelvende hender.
"Mamma, noe er galt med meg. Jeg er kvalm hele tiden," sier jeg frustrert og kjenner hvordan det nok en gang klemmer sammen i brystet.
"Er du gravid?" spør hun.
Gravid? Nei. Det går ikke an. Likevel, likevel løper jeg igjen, løper ned bakkene til butikken mens kvalmen får de indre organene til å kaldsvette, joda, graviditetstest kjøpes, en pinne tisses på, og svaret er en strek. Ingen graviditet. En av de få fysiske og naturlige forklaringene for kvalmen blir luket bort uten spørsmål, og likevel, likevel forsvinner ikke kvalmen. Alt fortsetter som før. Den samme runddansen, den samme krampeholdingen i tilværelsen med disse hvite hendene som jeg har skrevet om så mange ganger før.
Det er alltid de samme spørsmålene, alltid det samme.
"Hva feiler det meg? Er jeg syk?"

Svaret er naturligvis ja, og bekreftelsen får jeg plutselig en kveld, nok en natt der det er godt over sengetid og jeg burde, akkurat som med så mye annet, få struktur på livet og sove nok. Men å sove er umulig. Jeg vrir på meg, vrir, kjenner pulsen stige og synke, og hver gang jeg lukker øynene, flimrer marerittene over netthinna, etterfulgt av kvalmen.
Og mens jeg ligger der, i all min frustrasjon over manglende nattesøvn og en tilsynelatende manglende evne til å slappe av, går romdøren min opp. En litt for velkjent skikkelse, grunnproblemet, grunnproblematikken sklir lydløst over dørstokken og kommer inn på soverommet. Synet gjør meg ikke mindre kvalm.
"Du stiller spørsmål og ønsker svar?" spør skikkelsen, hest, hult og hjerteskjærende.
Jeg svarer ikke.
"Her har du svaret. Du kjenner meg, Annika, gjør du ikke? Ja, du kjenner meg? Vi har vært venner lenge, vi. Du lyver. Du forteller alle at du ble kvitt den verste delen av meg i en alder av tolv da hunden kom i hus, men du vet like godt som meg at det ikke er sant. Jeg forsvant aldri. Jeg har bare skiftet form. Kjært barn har mange navn. Kjært barn har også en unik evne til å endre seg i takt med omgivelsene, dette kalles evolusjon. Det eneste som aldri vil endre seg er meg - den grunnleggende egenskapen min, evnen til å skape frykt, evnen til å skape engstelse, evnen til å forbli selv om alt annet endrer seg. Jeg henger igjen fra urtiden, fra den tiden der mennesker hadde behov for meg for å overleve, fra den tiden der samfunnet var basert på den sterkeste rett."

"Du trenger ikke å fortelle meg dette," svarer jeg, "jeg vet godt hvem du er. Jeg kjenner deg. Jeg kan historien din. Jeg kan deg."

Allmektige Herr Angst.
Kan du være så vennlig å forlate meg?

Smells like teen spirit.

2011-09-28T21:02:00.000+02:00

dette er siden på skolepermen min. jeg har nemlig laget meg en perm der jeg setter inn alt tull og tøys som jeg gjør på skolen, for å holde oversikten og sånt over alt som er gjort.

Ja, dere. Livet går sin gang og jeg har fryktelig, fryktelig mye å gjøre for tiden! Det er både veldig godt og veldig stressende og kaotisk på samme tid. Mest godt foreløpig og jeg håper det fortsetter en stund til, for akkurat nå, akkurat nå koser jeg meg og har det stort sett rimelig bra over hele linja. Joda, ting er ganske kaotisk i topplokket og jeg har en indre angst som jeg ikke helt klarer å definere, tror det har sammenheng med skolearbeid og prestasjonsangst, men jeg prøver å senke kravene. For dette året, det skal jeg gjennom. Ikke koste hva det koste vil, selvsagt. Den delen av livet er jeg ferdig med.

Som pappa sa da jeg kom løpende opp trappen tidligere, rød i kinnene, og fortalte at jeg skulle ut å reise igjen i neste uke: "du må ikke glemme å ta vare på deg selv oppi alt dette her, da."

Nei. Det må ikke glemmes. Og jeg må godta at det er veldig lov å ha dårlig dager også.

Det har blitt endel reising denne høsten og det blir det nok å fortsette med også. Søndag reiste jeg til Oslo (hadde klart å bestille flybilletter feil vei, altså: Oslo - Tromsø, i stedet for motsatt, haha) og overnattet hos Heidi før vi suste av sted til Gjøvik for å delta på et kurs i Modulbasert brukeropplæring. Det var femten heftige kurstimer der jeg lærte mye nyttig og unyttig om å sitte i brukerråd, om organisasjonsstruktur og mye annet som jeg egentlig ikke trenger å vite noe om. Gjennomsnittsalderen var sikkert førti og jeg var litt malplasert, men det gikk fint. De hadde jo gratis softis og popcorn...

Nå er det noen korte dager høstferie som skal brukes til jobbing på sykehjemmet, ta igjen pensum som jeg har mistet de siste dagene, jobbe med et foredrag om psykisk helse og mitt eget erfaringsforedrag, og litt sosialisering, før det plutselig blir mandagskveld og jeg reiser av sted igjen for å jobbe som ungdomskontakt og undervise elever ved noen videregående skoler om psykisk helse. Det blir mine første gjennomkjøringer, så jeg er veldig spent!

Gjelder bare å huske og puste litt også.

Som behandleren min sa: "Du kan ikke holde pusten helt til sommerferien, Annika. Det er litt lenge til."

Ting som gjør meg lykkelig.

2011-09-21T16:33:00.000+02:00

å ha verdens beste venner, venner som jeg har kjent nesten for bestandig og som jeg kommer til å fortsette å kjenne resten av livet. å kunne hente et brett med 20 biter sushi sammen med lillesøster, spise bitene til middag og finne ut at sushi med hvit fisk ikke er min greie. få vite at begge lærerne vi har i løpet av skoledagen er syk og at jeg kan bruke dagen til akkurat det jeg har lyst til: ligge i senga (ikke fordi jeg er deprimert, bare fordi jeg vil). få lønn. endelig begynne å lese en utgave av Faust fra 1943 som jeg har hatt stående i hylla siden jeg var 16 år gammel på sengekanten, mens jeg streker under ting som jeg gjerne vil huske senere. se meg selv i speilet og oppdage at jeg egentlig er veldig stolt over kroppen min: over arrene, krigsarrene, over formene, over sånn som jeg ser ut - det er meg. å kunne kjøpe smågodt en helt vanlig hverdag bare fordi jeg har lyst, uten å få dårlig samvittighet eller kaste opp. han: smilet, lukten, tankene, hendene, ordene, omsorgen, den kompliserte kjærligheten. dagdrømmer. å tilbringe kvalitetstid med lillesøster. tilbringe kvalitetstid med meg selv. å ha planer som lar seg realisere. oppleve mestring. å høre på "Let the earth bear witness" og bli minnet på konserten med The Waterboys i Irland for ett og et halvt år siden. jobbe sammen med strålende kolleger.

smile. le. fargen på bladene. at jeg fyller tjueen om en måned. klassetur i morgen. kyss i panna. drømmefangere. å komme gjennom ei virkelig tjukk bok. starte dagen med finfine meldinger på telefonen. å se tilbake på årene som har gått og å innse at alt er virkelig. at jeg har overlevd. at alle fortjener å ha gode dager. at ingen er dømt til noe som helst. å hjelpe mødre av bussen med barnevogner. å prate med gamle damer på busstoppet om facebook og hjelpe dem med å finne fram på mobiltelefonen. å bli snakket til av en rar mann som har sett en rar film om pirajaer og som bruker tjue minutter på å fortelle handlingen. å vite at det blir bedre.

Sånn er livet.

2011-09-21T07:44:00.000+02:00

Dere lurer kanskje på hva jeg gjør om dagene? Sånn... bortsett fra å være forelsket, bli provosert av ting jeg blant annet leser i avisen og det å skrive kryptiske tekster om diverse ting og tang? Er tross alt en stund siden jeg har skrevet noe om det.

Jo. Nå skal dere høre...

Livet mitt er kjempespennende.
Bare se:

først og fremst (virkelig først og fremst): går jeg på skolen. Den flotte bygningen inni den røde sirkelen er skolen min. her er jeg tretti timer i uka. bokstavelig talt. kan sikkert trekke fra en time eller to som går til terapi, og noen dager som går til møter og sånn, men bortsett fra det: her tilbringer jeg dagene mine. null sykefravær så langt. jeg har rett og slett ikke tid til å være hverken syk eller psyk. det er litt dumt, for jeg glemmer jo å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, men foreløpig går det faktisk ganske bra. jeg lærer masse. og så er det jo mitt siste år på videregående! HURRA!

(bildesensur av klassekamerat siden jeg ikke har spurt om lov til å vise fram personen, personvern vet dere)

på skolen prøver jeg å lære meg nynorsk igjen. en gang i tiden var jeg flink - type ungdomsskolen - men det begynner å bli en god del år siden nå. de nynorske evnene har falmet, og det er nesten nesten som å lære seg alt på nytt. foreløpig er jeg ikke imponert over evnene mine.

og når jeg kjeder meg, spesielt på skolen, tar jeg fine bilder av meg selv. men så kjeder jeg meg ikke så mye siden jeg lærer så masse, så det blir ikke så mange. men det blir noen. hei frosk!

men midt opp i alt som har med skole å gjøre, dukker det også opp ting som har ligget i dvale i mange år. den gamle Annikaen som elsket konspirasjonsteorier, symboler, litteratur, religion, tanker, musikk, ironi, sarkasme, humor og annet tull og tøys har kommet fram igjen.

og vet dere,

det er fantastisk.

en interesse for kunstnere av renessansetiden, som fantastiske

multitalent og geni, Leonardo Da Vinci

musikk. herregud, musikk.

og litteratur! hvordan i alle dager kunne jeg glemme?

denne boken er forresten fantastisk.

og bortsett fra det, bortsett fra det

legger jeg slagplaner for framtiden - en plan C som skal gjøres hvis ting ikke blir helt sånn som jeg tenker at jeg vil ha det. sånn for eksempel hvis mannen likevel ikke blir min fullt og helt og kjærligheten mellom oss dør, og jeg ikke kommer inn på psykologi fordi snittet er godt over 60 poeng - da flytter jeg til Roma. For et halvår. For å ta ex.phil og ex.fac. Kanskje.

Så sånn er livet, da.

og det er rimelig spennende og fantastisk på samme tid. tenke seg til!

midt opp i alt det indre kaoset, kjenner jeg egentlig at jeg har det ganske okei.

det gjelder bare å huske å puste.

Elsk meg hvis du tør vol II.

2011-09-20T20:13:00.000+02:00

"Jeg tror det er mer enn det."
"Ja?"
"Det har seg slik at...."

pause.

"...Jeg elsker deg."

Ordene. Ordene som jeg har ventet på hele livet; ordet som ingen noen sinne har fortalt meg, ordene, de store, de største, ordene som jeg har lengtet etter og som jeg fantaserte om om kveldene når tårene hadde laget røde striper i kinnene, gjort ansiktet stivt, øynene røde og blanke. Ordene. Ordnet som jeg var overbevist om aldri ville komme, fordi det var fullstendig umulig å elske meg. Mangel på kjærlighet var mitt botsmiddel, min avlat, min dom for å være slik som jeg er, min dom for å påføre så mange uskyldige mennesker sorg og bekymringer og skuffelser. Mangel på ordene, mangelen på akkurat det var slik det skulle være. For bestandig. Det har aldri hatt noe med at jeg er ung; nesten tjueen år, er ikke mange år på jordoverflaten, men disse snart tjueen årene har vært fylt med opplevelser og situasjoner som er så vonde. Årene har vært fylt med mangel på uttrykk av kjærlighet fra alle kanter; kanskje først og fremst fra meg selv. Mangel på uttrykk for kjærlighet for mitt eget individ.

Mangelen på ordene var altså slik det skulle være. Selv om jeg bare er en jentunge. Selv om jeg sannsynligvis og forhåpentligvis har mange år igjen. Mangelen på ordene var min straff. Min straff, til tross for at det ikke alltid er enkelt å forstå hva jeg nøyaktig har gjort galt.

Men ordene kom. Ikke fordi jeg hadde krevd det, ikke fordi jeg hadde presset på eller tvunget det på meg. Ikke fordi jeg hadde gjort meg fortjent til det. Og ordene var ikke synonymt med hundens logrende hale, hans våte snute, hans lykkelige hilsen i det jeg kommer hjem fra skolen eller jobb eller fra Inger eller fra andre sysler og ordene var heller ikke synonymt med hunden som legger seg ved siden av stolen min slik at jeg kan varme beina mine på ham når jeg sitter med spisebordet og arbeider med noe.

I det ordene var presentert, stoppet jorden opp sammen med tiden, og kastet meg av. Svevende et sted i ingenmannsland, mellom illusjon og virkelighet, mellom ingensteds og nåtid. Den voldsomme sammensnøringen i brystet, sjelen som sprakk i tusen fillebiter for så å bli lappet sammen igjen av seg selv og pulsens plutselige voldsomme reaksjon, gjorde slik at jeg glemte å puste.
"går det bra?"

Jeg gråt. Skjelvende, ukontrollert og kaotisk. Den fornuftige- ufornuftige tjueåringen jeg er, henne som gjemmer hjertet bort og som skyr relasjoner som gjør henne sårbare - slik som denne, slik som følelser, slik som alt annet som setter henne, som setter meg i en posisjon som jeg ikke kan flykte fra, ble forvandlet til et lite barn, en lite gråtende barn med snørr rennende nedover leppa, ukontrollerte hulk og hikst, mens salte tårer ble tørket bort av en hånd som ikke var min.

"Takk. Takk for du gjør det. Takk for at du tør å elske meg. Jeg elsker deg også."

Fra det øyeblikket ble alt forandret.

Kjærleik.

2011-09-18T20:16:00.000+02:00

Sangeren Adele sier omtrent alle ordene jeg egentlig ønsker å formidle i sangen Hiding my heart.

"this is how the story went

I met someone by accident

It blew me away

It blew me away"

jeg er så forelsket. så innmari på knærne forelsket.

This Too Shall Pass

2011-09-18T19:14:00.000+02:00

Den er fryktelig vakker.

Mad world: slankebok for barn.

2011-09-15T10:52:00.000+02:00

bildet er googlet.

Nettstedet familieverden skriver at omtrent hvert femte barn i barneskolen er overvektig, etterfulgt av: "nå kommer en ny slankebok som henvender seg direkte til barn".

Jeg kom over linken til familieverdens nettsider via kontakter på facebook, og jeg vet ikke om jeg skal gråte eller rase av frustrasjon, oppgitthet - for å ikke snakke om å være fullstendig provosert.

Denne boken, som så fint heter: "Maggie goes on a diet", er skrevet av en forfatter fra Hawaii. Handlingen tar for seg 14 år gamle Maggie som blir mobbet på skolen fordi hun er "tykk", noe boken også legger stor vekt på. "Maggie er først og fremst TYKK". Boken forteller også at gjennom slanking og veldig hard trening, blir Maggie tynn og forandrer seg: hun blir en mer selvsikker og veldig populær person.

Nettbokhandelen Amazon skriver: "Maggie forvandles fra å være ekstremt overvektig og usikker, til å bli en normalvektig jente som blir skolens fotballstjerne."

Av flerfoldige grunner, blant annet min egen historie - det lubne barnet som ble mobbet på grunn av foreldrenes religion og på grunn av de runde bollekinnene/den runde magen/ antall sjokoladekakestykker i en bursdag/ usikkerheten, kroppskompleksene, personlighetskompleksene, det elendige selvbildet, angsten og senere: den endeløse depresjonen, etterfulgt av en anoreksi som, bokstavelig talt, kunne tatt livet av meg, får ei slik barnebok meg til å bli rasende.

Selv om barndommen definitivt er et tilbakelagt stadium, husker jeg godt hvordan det var å være det usikre barnet med en selvfølelse som klart kan defineres som fryktelig, og jeg husker godt hvordan det var å være den som alle fant noe feil med. Jeg husker hvordan det var å være 10 år gammel da mattelæreren fortalte at vi skulle veie oss med ytterklær og uten, for så og regne ut differansen. Jeg husker hvordan det var å veie bare fem kilo mer enn bestevenninna, og jeg husker den fryktelige usikkerheten som rev gjennom kroppen da matteleksen ble erklært som "obligatorisk". Denne leksen skulle også PRESENTERES HØYT I KLASSEN. Hvorfor er klart et spørsmål som man kan stille seg selv. Hvorfor skal en slik lekse som omhandler barnets vekt bli presentert framfor fjorten andre medelever når kroppsstørrelsen i utgangspunktet er et supert grunnlag for mobbing?

Ja, jeg husker hvordan det var å være barn. Jeg husker timene med usikkerhet, timene i svømmehallen, husker hvordan jeg valgte ut klær fordi enkelte typer fikk meg til å se slankere ut enn andre, og jeg husker hvordan det var å drømme at jeg kunne kle av meg "magefettet" og "lårfettet" og "rumpefettet" og framstå som en aldeles superslank person. For det var bare de slanke som var lykkelige og pene. Det var i alle fall den framstillinga jeg hadde fått med meg; det var jo bare å se på menneskene i ukebladene, i jentebladene, på plakater, på film. Jeg drømte om å kunne bli som enkelte jeg kjente: syltynn, superpen og populær. Jeg trodde, som så mange andre, at det å være slank - igjen - var synonymt med å være "godt likt".

Dessverre hadde jeg to problemer som jeg ikke så selv: 1.jeg var ikke spesielt tykk, jeg var lubben, likevel normalvektig, men jeg var også et barn og barnekroppen endrer seg når man kommer i puberteten og den endrer seg med årene. 2.jeg var allerede godt likt. Jeg hadde venner som likte meg veldig godt, jeg var aldri alene til tross for mobbing og til tross for ditten og datten, og jeg burde være fornøyd med det jeg hadde.

En slik barnebok som denne om 14 år gamle Maggie som legger vekt på at "du blir populær og en superstjerne hvis du er normalvektig. Det er bare da mennesker kan like deg", kan muligens ikke gjøre noe annet enn å fremheve selvhatet og selvforakten hos leseren - ergo - barnet. Barn, spesielt når man er i overgangen mellom det å være barn og det å bli voksen, når puberteten setter inn og kroppen endrer seg til noe man ikke har kjent tidligere, når kroppen blir en fremmed bolig, er sårbare. Jeg har selv vært ti år og fått pupper tidligere enn de andre jentene i klassen - noe som også var en tragedie, jeg har vært tretten og trodd at alt ville bli bedre bare jeg gikk ned X- antall kilo, jeg har vært femten og sårbar for alles kommentarer, og jeg har vært en anorektisk sekstenåring. Jeg husker hvordan det var.

At det er flere overvektige barn i dagens samfunn enn tidligere er kanskje et faktum, men det er ikke kritikk som skal rettes mot barnet selv. Barn kan i hovedsak ingenting for hvordan de ser ut: det er mange ting som spiller inn; gener, familie, levevaner, levekår og så videre. Barn burde i den forstand det er mulig, skånes fra skjønnhetsidealet fordi man vil tidsnok bli innhentet av forventningspresset fra samfunnet vårt. Dagens skjønnhetsideal er for folk flest uoppnåelig; til dags dato kjenner jeg INGEN som passer nøyaktig inn under det bildet media framstiller som "riktig". Å publisere barnebøker om slanking anser jeg som en stor tragedie. Barn skal i hovedsak ikke slankes. Barns overvekt skal bli tatt hånd om av foresatte: en omlegging av livsstil som rett og slett dreier seg om kosthold og fysisk aktivitet.

Og hva er definisjonen på overvekt? Er du sykelig overvektig når du er litt mer lubben enn andre jevnaldrende og bruker størrelse 170 mens andre bruker 158? Er du overvektig når du har lår som går sammen, mens andres har mellomrom?

Nei.

Barn er i vekst. Barn forandrer seg. Kroppen endrer seg med årene. Det lubne barnet jeg en gang var forandret seg sakte men sikkert til å bli en liten kvinne med meninger, og jeg fikk respekt og ble mer enn godt likt blant skolekamerater på ungdomsskolen på grunn av personligheten. Ikke på grunn av størrelsen. Selv om jeg aldri kunne plasseres i en bås som alvorlig overvektig, var sårene fra barneskolen allerede stukket så dypt og arrene nektet å blekne. Den skakkjørte selvfølelsen som jeg bar med meg fra starten av barneskolen, sitter enda fast i brystet i dag og jeg ser med skrekk og gru at andre barn går gjennom akkurat det samme.

I stedet for å gi barn slankebøker, bør man heller følge med barnets utvikling og være obs på mobbing blant skolekamerater. Som barn av 90 - tallet, var mobbing et ord som egentlig ikke var i vinden. Det eksisterte ikke mobbeplaner og mobbeavtaler, og mobbing var definert som "plaging". Men "plaging" og "erting" foregår over kortere tidsrom og setter sjeldent like store sår i selvfølelsen som langtidig mobbing kan gjøre.

Lær barna opp til respekt for hverandre uavhengig av religion og utseende, for kroppen - tallet du er, vil aldri definere deg som person. Tallet på kroppen din forteller ikke din verdi.

Det tok meg nitten år å lære noe så grunnleggende; noe som egentlig burde være en del av pensum fra barneskolen.

La barn være barn.

Takk for meg.

Teksten om slankeboka for barn kan leses her.

Hei hei halloo.

2011-09-14T22:30:00.000+02:00

Så, her er jeg igjen, da. Etter uker med skrivetørke, etter uker der bloggen har vært nedprioritert og der livet og dets forunderligheter har vært det viktigste. For sannheten er nemlig det at jeg har vært så opptatt med alt som skjer, at jeg egentlig ikke har hatt tid til å ofre bloggingen en eneste tanke. Nei, det er ikke helt sant. Jeg har tenkt på bloggen og på skrivingen og på dere, men likevel, likevel har jeg ikke publisert et eneste ord. Det som har skjedd her og nå har vært så mye viktigere enn å skrive noen ord som kanskje likevel ikke betyr noe for noen, og samtidig har det hendt alt for mange ting på en gang - så mye at det kanskje ville vært fint å meddele noe av det som skjer i et liv der anoreksien ikke lengre tar plass, der det å eksistere er det viktigste og der livskvaliteten egentlig ikke ligner noe jeg har hatt før. I alle fall på noen punkter.

Så. Hei. Nå er jeg her.

De snart fire ukene jeg har gått på skolen har vært overfylte. Fullpakket timeplan fra morgen til kveld, det har alltid vært et eller annet og tiden har gått litt for fort. Akkurat nå sitter jeg med den opplevelsen av at det egentlig ikke er nok timer i døgnet til å rekke alt som burde og alt som skal rekkes. Det er mye "må" og mye "burde" i livet mitt akkurat nå, og jeg er ikke så glad i å ha alt for mange slike, for det fører ofte til en følelse av å ikke strekke til. Så langt går det heldigvis bra. Så langt fyker skoledagene av sted, så langt fyker læringskurven rett til værs - det er så mye informasjon at det er vanskelig å sortere alt. Dagene går til matte, til biologi, til naturfag, norsk og til å demonstrere mot 3000 meter'n i gym.

Jeg har vært på møte i Fredrikstad, Capio, jeg har deltatt på et kurs med mental helse i Oslo, jeg har blitt intervjuet om spiseforstyrrelser og blogging, jeg har erkjent forelskelsen som pulserer gjennom hele kroppen, behandleren min er tilbake og jeg har blitt fortalt at jeg er elsket.

Innimellom alt det fine, er det også mye kaos. Kaos i hodet og i tilværelsen, en enorm følelse av det å være sliten, opplevelsen av å gjøre uriktige valg, den konstante dommeren som slår hammeren i bordet og som beordrer meg om å være flink pike - det er mye av det samme. For selv om omgivelsene er fine, selv om miljøet rundt er på plass, er det fortsatt et helt uberørt landskap på innsiden av meg - et terreng som det må lages stier og veier i, kratt som må hugges ned og ting som må jobbes med.

Oppdatering kommer.

I'm back.

2011-08-22T21:58:00.000+02:00

Jeg har vært ei uke på Samos sammen med Inger - det har vært ei fin og litt vindfull uke med mindre god mat, mye tull og tøys, og veldig mye avslapning. Kom hjem tilbake til Tromsø i går, og så var det skolestart i dag, gitt. Første skoledag på det siste året. Det siste året på videregående. Jeg har ventet på det siden jeg var seksten år, og endelig, endelig er jeg i gang. Hvordan det kommer til å gå, vet jeg ikke. For tiden venter jeg veldig på at behandleren min skal komme tilbake fra pappapermisjonen sin (behandler, hvis du leser dette: du er savnet og det er behov for deg!) og det har jeg vel egentlig ventet på siden, ja, begynnelsen av juli vil jeg tro.
Å være i venteboksen og tankeboksen på samme tid med alt for mye på hjertet, er vanskelig. Dokumentet som jeg begynte på i juni har nå vokst seg til sytti sider, sytti sider som skal leses og gjennomgås og tolkes.
Det er kanskje mye å forlange, men jeg pleier ikke å kreve noe.

Uansett! Skolestart! Hverdagen begynner igjen, høsten er i gang og jeg er spent og skeptisk og har litt sommerfugler i magen for hvordan det kommer til å gå. Jeg har vurdert opp og ned og i mente om jeg kommer til å klare 100% skolehverdag igjen, det var rimelig tøft og hardt sist år, og om jeg kanskje ikke har tatt meg litt vel mye vann over hodet med en god del jobb framover, kurs og diverse annet. Men vi får se. En dag av gangen, og så får jeg ta det derfra.

Før skolestart, som forresten var klokken 13, tilbrakte jeg en times tid på Jordbærpikene sammen med Sofie, der mannefrustrasjon ble utluftet over en kopp kaffe og et sjokoladestykke på deling. Og mens vi satt der, jeg i min dypeste irritasjon og frustrasjon, og Sofie med to ører som lyttet, kom en skokk med voksne mennesker som virket viktige inn. Og der var hun, da. Mennesket jeg har ventet på å se igjen siden juli 2008. Jeg måtte se to - tre ganger, og jeg klarte ikke å ta øynene fra henne da hun satt seg rett ved siden av meg med ryggen til. Jo. Det var henne. Litt eldre, litt annen hårfrisyre, litt annen klesstil og ansiktet var litt mildere, kanskje det blir sånn når man får barn nummer to eller tre, jeg vet ikke, men det var uansett... henne. Behandler L. Kjære, kjæreste behandler L - hun som ga meg symbolet på orkideen, hun som fortalte meg at jeg hadde orkideer inni meg som jeg ikke lot få blomstre, hun som ga meg en orkide i plast slik at den ikke kunne dø på vår siste time sammen. "La dine orkideer få blomstre," skrev hun på kortet. Ordene bærer jeg fortsatt med meg den dag i dag, og det var hennes ord, hennes ord som fikk meg til å gi Capio en orkide i gave da jeg avsluttet behandlingen. Av en grunn: de hjalp meg slik at jeg kunne hjelpe meg selv til å få mine orkideer til å blomstre.

Orkideer er viktige for meg.

Uansett. Behandler L. Hvem er hun? Og hvorfor er hun så viktig for meg? Hvorfor ble jeg så nervøs at jeg ikke klarte å si noenting da hun satte seg og jeg så at det var henne? Hvorfor var den første reaksjonen min heftige blikk til Sofie som satt rett over meg og en forsiktig pekefinger mot ryggen hennes?
JO. Behandler L var i første omgang legen min da jeg begynte på BUP våren 2006 i en alder av femten og et halvt. Hun hadde det medisinske ansvaret, passet på at kroppen min var i god stand og ordnet med medisinen min og blodprøver. Selv om jeg var en tverr, sur, over middels deprimert tenåring som ikke ante hvordan jeg skulle kommunisere om noenting med mennesker som prøvde å hjelpe meg, likte jeg henne. Jeg så fram til jeg fikk innkalling til legetime, og selv om ansiktet mitt var som stein, var det mye enklere å prate med henne enn den daværende behandleren min. Hun så hvor spiseforstyrrelsen holdt på å gå lenge før det ble kritisk, og prøvde å få meg til å forstå hvordan mat og kropp henger sammen, og at ingen mennesker kan leve på luft og vann alene. Supermennesker eksisterer ikke. Dessverre og også heldigvis, gikk den daværende behandleren min ut i sykemelding i alt for lang tid, og da hun kom tilbake, ville jeg ikke snakke med henne mer. Jeg hadde tenkt på det veldig lenge, men turte ikke å si fra fordi jeg var redd for å såre henne. Rart kanskje, men jeg var det. Jeg var redd for at, la oss kalle henne behandler, C, ville bli lei seg og tro at det var noe galt med henne som person. Det var det jo ikke. Det var heller kjemien det var noe galt med. Så jeg fikk en ny behandler, behandler L. Og fra sommeren 2007 ble ting ganske enkelt forandret.

For det første lærte jeg meg å inngå en terapeutisk relasjon, noe som var umulig for meg tidligere. Jeg lærte å åpne meg, lærte å fortelle om det som var vanskelig og jeg lærte meg å sette ord på følelser. Jeg fikk skriveoppgaver om selvskading og om spiseforstyrrelsen, og vi jobbet konkret sammen. Sammen gikk vi gjennom landskap jeg tidligere ikke visste eksisterte og berørte områder som jeg hadde lukket og stengt igjen. Vi jobbet med kognitiv terapi, og det var først da, etter et år sammen med henne, at jeg forsto. Og jeg var ikke lengre jenta som bare ville dø. Selv om spiseforstyrrelsen eksploderte og selv om jeg ble sykere matmessig, ble jeg bedre i hodet på andre måter. Det vistes kanskje ikke utenpå, men jeg kjente det innvendig. Behandler L ble veldig viktig for meg, fordi hun var den personen i helsevesenet som tok meg mest på alvor og så flest sider av meg på det daværende tidspunktet.

Behandler L ble hos meg da jeg ble innlagt på Regionalt senter for spiseforstyrrelser i mai 2008. De ukentlige avtalene våre fortsatte helt til hun gikk ut i mammapermisjon i juli samme år, til tross for at jeg hadde et annet behandlingsopplegg på RSS, og savnet etter henne var sårt. Men uansett satt jeg igjen mer flere verktøy og flere gode minner, enn vonde og når jeg har tenkt på henne i ettertid, har det vært med et varmt hjerte. Behandler L var viktig. Og hun er fortsatt viktig for meg i dag.

Flere ganger i ettertid har jeg tenkt på henne. Underveis i behandlingen på Capio, ønsket jeg å møte på henne. Spesielt da det ble mai og jeg var flere kilo tyngre enn jeg hadde vært sist gang hun så meg. Jeg hadde alltid et brennende ønske om å møte, si hei, fortelle hvordan det gikk, vise at det gikk bra og at den tynne stilken hun en gang hadde strevd med, ikke lengre eksisterte. Jeg ville fortelle henne at behandlingen hennes hadde gitt meg så mye og at RSS ikke var helt for meg, men det gikk bra allikevel. Jeg kom til Capio, jeg lærte, jeg forsto at det handlet om å VILLE og ikke om at andre ønsket det for deg, jeg fikk innsikt, selvrespekt, selvfølelse, og det var akkurat det jeg hadde behov for. Jeg ville fortelle henne og vise henne alt sammen, bare fordi bedringen min egentlig begynte hos henne og jeg ville si takk. "Takk for at du var hos meg da det ikke virket som om noen trodde i det hele tatt og for at du ikke ga opp, selv om jeg var tilnærmet tilbakestående og unnvikende og tverr."

Jeg fikk aldri sagt takk.
Men i dag fikk jeg gjort det allikevel. På en måte.

Behandler L satt der, lys levende bak meg på Jordbærpikene og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte. Så jeg bet i meg all nervøsitet og pustet med magen og sa navnet hennes, bare for å sjekke om hun reagerte. Hun gjorde det. Snudde seg mot meg, studerte ansiktet mitt og smilte.
"Hei, husker du meg?" spurte jeg.
"Javisst gjør jeg det!" sa hun, og smilet hennes var så stort og voldsomt og sa så mye på en gang, "du har forandret deg."
Jeg nikket.
"Sist var du mørk i håret."
Jeg måtte le, for det er ikke den eneste forandringen som har skjedd på de siste tre årene. "Jeg har forandret meg på mange måter, men det sees kanskje."

Hun fortsatte bare å smile og stråle og skinne på stolen sin, klissete ord, men det er helt sant og den lydløse kommunikasjonen mellom smil kan egentlig ikke beskrives med ord. Det varte i noen minutter og så var det over. Manneproblemene ble ubetydelige etterpå og gleden av å ha sett behandler L igjen, og at hun så meg, er en av disse tingene som gjør livet vakkert.

Jeg skulle gjerne satt meg ned sammen med henne, fortalt henne hele historien, sagt både det ene og det andre, men jeg tror hun forsto likevel. At det går bedre enn det det gjorde da. At det går an å bli bedre. At terapi fungerer.

Jeg vet det gjør det.
Og jeg vet også at det går an å si farvel til anoreksien. Det har jeg fått erfare.

Samos.

2011-08-12T16:18:00.002+02:00

ferie!

Deg.

2011-08-09T00:36:00.004+02:00

"Det kommer aldri til å gå," hvisker jeg og krøller beina under kroppen min. Meg og mitt, et evig salig kaos uten like, et håpløs prosjekt som jeg ga opp og som jeg begynte på igjen, men som jeg likevel aldri ser ut til å bli ferdig med. Blir man det? Noen gang? Det spørs kanskje hvilke prosjekter det er snakk om. Men i mitt tilfelle oppstår det alltid et nytt når et annet tar slutt. "Prosjekt: leve" og "kampen for tilværelsen," er jeg godt i gang med allerede. Nesten ferdig med, faktisk. Fordi jeg fikk det til. Fordi jeg klarte å gi slipp på anoreksien. Til tross for at de to største prosjektene mine er godt i gang, er det likevel alltid noe annet. Å være takknemlig for de små tingene i hverdagen er det jeg jobber med støtt og stadig, men ofte kan det være vanskelig når det ser ut til at jeg foreløpig "bare" må lære meg å leve med en tilbakevendende depresjon.
"Det kommer aldri i verden til å gå."
Du hører ikke ordene mine, men jeg antar at du vet hva jeg tenker. For jeg har sagt det, og du vet sikkert at jeg er usikker, usikker på både det ene og det andre, og katastrofetankene mine gjør ingenting bedre.

"Hva om jeg bare slutter å tenke, og lar deg stå for den biten?" sier jeg.
"Det er en måte å gjøre det på," svarer du.
"Det kommer aldri i verden til å gå," jeg biter meg i leppa og ser på veggen. "Aldri i verden. Ikke over mitt lik."

Av og til åpner jeg munnen for å prate. Ikke bare prate-prat, for det gjør jeg hele tiden. Snakke kan jeg, men det er ikke alltid jeg forteller alt. Sånn som nesten hele tiden. Men noen ganger føler jeg for å dele noe, og jeg ønsker å dele biter av meg selv med deg. Sånn at du skal forstå hvilken skrøpling jeg kan være til tider, ikke fordi du skal synes synd på meg, ikke i det hele tatt, men mest fordi du skal forstå at jeg kan trampe på telefoner utenfor det psykiatriske sykehuset eller kaste laptoper i gulvet hvis ordene har forsvunnet fra munnen min.
"Han vil at jeg skal snakke om følelser," sier jeg så. "Følelser! Behandleren min, altså. Er det noe jeg ikke kan, så må det være det. Holy Crap. Jeg vet ikke hvordan man gjør det engang. Negative følelser føles likt for meg. Jeg klarer ikke å skille dem fra hverandre. Jeg tenker på følelser i farger, og jeg klarer ikke å se de forskjellige nyansene i dem. Skjønner du hva jeg mener? Uansett. De har sagt det så mange ganger. Den første terapeuten min, hun likte å analysere drømmer, høhø, hun, vet du, HUN sa: 'du viser ikke følelser'. Kognitivt overkompensert og emosjonelt umoden står det i papirene mine. Papirene, skrevet av de som vet."

Du lytter. Eller, jeg vet ikke om du hører etter og glemmer det jeg sier etterpå, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg har i alle fall sagt det, og dette problemet med følelser, det er viktig. Det må ikke tabulegges, ikke legges lokk på. Du ler litt av utsagnet mitt, det med overkompensert og umodent, og legger til: "Du kan snakke om følelser med meg."
"HAHA. Ja, det kan jo bli morsomt..."

Men jeg gjør et forsøk likevel, og på fem minutter lærer du meg forskjellen på noe jeg tidligere ikke har forstått. Når følelser, følelser for ting og for mennesker og humør og meg og det som rører seg på innsiden blir kaos, er jeg som et lite barn. Oppfører meg som et barn. Kan være så barnslig at mitt ellers relativt oppegående jeg forsvinner bort og glemmes. Det er en av grunnene til at jeg skyr enkelte relasjoner. For det kan umulig være enkelt å leve sammen med meg. Ikke fordi jeg er sånn eller slik, men fordi det av og til sier klikk i topplokket og verden blir snudd opp/ned over natten. Jeg krangler ikke med vilje, jeg krangler aldri eller sjeldent, men de konfliktene som rører seg innenfor husets fire vegger i en familierelasjon er som regel bunnet i mangelen på ord når det gjelder følelser. Hva jeg føler. Utageringen er en reaksjon. En reaksjon på mangelen på beskrivende ord og manglende forståelse for mine egne følelser.

Jeg har så mye jeg ønsker å fortelle deg. For eksempel om den manglende selvfølelsen min, den som har vært en del av meg i mange år, den som får meg til å se på deg som om du er et romvesen fra en annen galakse når du forteller meg både det ene og det andre, det som beskriver hvorfor akkurat du er glad i akkurat meg. Det, blant annet.

Men mest av alt, mest av alt ønsker jeg at du skal vite at det føles ut som om livet akkurat har begynt. Som om jeg er nyfødt eller har vært i dvale i nesten tjue år. Jeg trodde livet begynte i 2009 under behandlingen på Capio, men det var bare selve fødselen. Livet som en tjueåring i mengden, livet som en som kan gjøre hva jeg vil når jeg ønsker det, elske, danse og le til solen går ned, reise plutselig til ingenmannsland og andre duppeditter som hører med, den herlige spontaniteten blant annet, kom ikke før nå. Ikke før den nesten halvårige krisefasen hadde forsvunnet. Ikke før alle kiloene som forsvant da anoreksien kom, var tilbake og ikke før anoreksien var forsvunnet, ikke før da. Ikke før nye medisiner var tatt og ga effekt.

Livet som anorektiker ga meg ingenting positivt å se tilbake på. Ingen minner jeg kan le av i ettertid, for hele epoken ligger som en dis eller en tykk tåke over øynene mine og minnefeltet i hodet. Et tomrom, et hulrom med en hel masse ingenting, like lite givende som den kroniske tomheten jeg bærer med meg. Tomheten kan heldigvis fylles opp med noe annet enn, nettopp, ingenting. Anoreksien kunne ikke det. Kanskje trengte jeg den da, kanskje ikke, for meg var det uansett en mestringsstrategi som fungerte der og da. Jeg trenger den ikke lengre. Selvfølgelig er det noen gode minner mellom slagene, som ferieturer og håpløse romanser som førte til huller i hjertet, noen morsomme historier og annet tull, men det viktigste, det viktigste har kommet nå etterpå.

Forståelsen. Forståelsen for livet, for hjerteslag, for hender som holder hverandre, gleden i å fullføre et skoleår eller to - det som gir ordentlig mestring, det som er ekte. Men det er ikke det eneste. Livsvisdommen, evnen til å tørre å røre borti det ukjente, evnen til å våge seg ut på nye farvann, til å bryte egne barierer, til å feile uten at det er verdens undergang og det å akseptere at det finnes mennesker der ute som synes at jeg er bra nok på alle måter og det å kunne tro på det.

Du er viktig. Og selv om du kanskje kommer til å forsvinne, jeg kan ikke holde deg fast, det har jeg ingen rett til, har du uansett lært meg et par ting som jeg ikke forsto fra før. Takk.

Tørke.

2011-08-08T22:22:00.000+02:00

Det har vært litt skrivetørke, litt stillestående på bloggfronten og kanskje er det like greit. Jeg har tusen ord i hodet, tekster som burde vært skrevet, setninger som vil ut og historier som jeg vil fortelle, men jeg skriver kladder på papir med stygg skrift og lar det egentlig bli med det.
Forhåpentligvis kommer lysten til å publisere og dele tilbake når skolestart nærmer seg, kanskje når hverdagen min får noen nye impulser, når hodet får noen nye spennende tanker og når det skjer noe som jeg kan skrive om. For tiden går det for det meste i jobb, soving og tenking, og ingenting av det egner seg til et blogginnlegg. Men det kommer noe. Etterhvert.

Jeg har i alle fall en spennende høst i vente. 22.august er det skolestart og jeg skal endelig, endelig begynne på mitt siste år på videregående. Det virker som en evighet siden jeg gikk ut av ungdomsskolen og var utbrent, likevel litt spent, på hvordan det kom til å bli på videregående. 2006. For fem år siden trodde jeg at livet mitt var ferdig planlagt, ikke bare fordi jeg ikke trodde jeg kom til å bli eldre enn sytten, maks atten - toppen nitten år - men også fordi jeg trodde jeg skulle bli ferdig med tre år på rappen, fortsette å være den flinke jenta som alltid var på skolen selv om alt var elendig og gå ut av videregående etter tre år med strålende karakterer og stjerner i margen. Sånn ble det ikke. Det tok ikke lang tid før jeg forsto at jeg ikke fikset skoleåret, det tok ikke lang tid før jeg - for første gang i mitt liv - ga blaffen, og det tok ikke lang tid før jeg mer eller mindre "ga opp". Den flinke jenta med gode karakterer og et fryktelig godt rykte fra ungdomsskolen forsvant bak "hun som ikke leverer inn innleveringene," "hun som kommer for sent", "hun som ikke har gym fordi hun skader seg selv," og ikke minst: "hun som går i behandling og som vi må ha samarbeidsmøter med psykiatrien om for å finne ut hvordan dette skal gå."
I en alder av seksten år ga jeg opp. Skolen, hverdagen, livet. Alt jeg hadde vært så flink til å mestre før. Alt som hadde blitt beundret og verdsatt av lærere og medelever. Engasjementet forsvant; det var ikke noe mer elevråd, ikke noe mer OD komité, ikke noe årbok som skulle ordnes, ikke flere basketlag som skulle trenes og heller ikke noe basketlag som skulle spilles på.

Jenta jeg en gang var, var slik. Engasjert, sterk, trygg, stor i kjeften da det var behov for det, dyktig, flink og kanskje litt i overkant av selvhøytidelig. Hun var livredd for å virke svak eller ulykkelig, og hadde alltid maskara og sminkefjerner med i skolesekken sånn at ingen kunne se at hun gråt på skoleveien til skolen. Å være seksten år, å være sytten år og å sammenligne seg med henne, denne fjortenåringen, denne femtenåringen som sto så tilsynelatende støtt på beina var tøft. Det er fortsatt litt tøft. Spørsmål som: "Hvordan kunne jeg, som var så syk i følelsene mine, som var så deprimert, som ikke tenkte på noe annet enn destruktive ting, være så... flink? Ha så lite fravær? Være så tilstedeværende? Klistre på smilet og late som alt var okei, og så klarer jeg det ikke?" dukker fortsatt opp. Jeg aksepterer det. Og jeg tror kanskje det har noe med at jeg har lært og at jeg har tillatt meg selv å ha det dårlig når ting ikke er bra. Selv om jeg er mye tryggere på meg selv, selv om selvfølelsen min er bedre og selv om jeg generelt sett har det bedre enn det jeg hadde det som tenåring, er jeg ikke like flink. Karakterene er gode, men fraværet er høyt. De siste vitnemålene mine bekrefter det.

Jeg tror det handler om å tørre å kjenne. Tørre å føle at "nå er det ikke spesielt bra, i dag har jeg behov for å hvile og for å være alene." Kanskje dreier det seg om å akseptere at supermennesker ikke eksisterer, og at jeg kanskje tåler litt mindre enn enkelte andre. Kanskje handler det om at jeg forstår ting jeg tidligere ikke forsto, som for eksempel at å stenge alt inne ikke gjør ting bedre og at det å jobbe seg ihjel heller ikke er en spesielt god mestringsstrategi, det har alltid ført til en smell. Kanskje handler det om å kunne sette grenser for seg selv, være, leve og å eksistere. Jeg vet ikke. Jeg har ikke fasitsvar og jeg blir fortsatt litt trist når jeg tenker på den jenta jeg pleide å være på ungdomsskolen, selv om det er lenge siden. Det hender fortsatt at jeg sammenligner meg med henne, men jevnt over lar jeg det bli med det og lar fortiden være historie.

Angående den spennende høsten, ja... tredje år på videregående. Det siste året. Jeg håper jeg klarer det. Jeg håper det går. Og i tillegg til å begynne på skolen igjen, skal jeg noen turer til Capio. Jeg sitter i brukerrådet der til og med neste år. Kurs med mental helse står muligens på planen i september, modulbasert brukererfaringskurs skal gjennomføres og forhåpentligvis, forhåpentligvis får jeg holdt noen foredrag.

Men først er det noen dager med jobb, og så drar jeg på spontantur til Samos sammen med Inger på lørdag. Billettene ble bestilt og betalt i dag og endelig skal jeg bruke bikinien jeg ikke har hatt på meg enda. Det blir skummelt, men jeg ser fram til det.

En annen tid. Et annet sted vol II.

2011-08-04T01:00:00.001+02:00

Når døren går igjen, når hendene har sluppet taket og tomheten er det eneste som er igjen, når "ikke gå" og "ikke forlat meg" har blitt sagt om og om igjen - på tull, fra hjertet, fra bunnen av ingenmannsland og det blir slik likevel, fordi det må bli sånn, fordi det er slik det er akkurat nå, fordi det ikke finnes noen andre alternativer, fordi komplikasjonene er slik og realitetene sånn, ender jeg alltid opp med lengselen rivende fra tærne og til hårrøttene. Stillheten er den eneste lyden; den overdøver musikken, lydene som jeg skviser ut av høyttalere på datamaskinen, høyttalere på stereoanlegget. Stillheten og lyden av mine egne hjerteslag.

"gi det opp," hvisker de, stemmene, deres, og de ser på meg med bekymringsrynker mellom øyenbrynene, den rynken som kommer til å bli mest framtredende i mitt eget ansikt om noen år. "Gi det opp, kan du ikke bare gjøre det?" Jeg nikker på akkurat samme vis som jeg har gjort i en halv evighet, en for kort evighet, for kort tid, for lite tid, likevel, lenge nok til at utfallet kan ende katastrofalt. kanskje mest for meg, kanskje mest fordi jeg er den som holder meg fast i tilværelsen med hvite hender, kanskje fordi jeg er sterkest og svakest på samme tid, kanskje fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gjøre det hvis tilværelsen endrer seg drastisk.

frykten melder sin ankomst når klokken har bikket kveld, når kroppen er stelt og tenner pusset, og jeg kryper under dyna. frykten og angsten og panikken. redselen, redselen for å gi meg selv bort og kanskje aldri få muligheten til å få deler tilbake igjen.
vil gjerne bli elsket, men er livredd for å gjøre det. mitt mantra. eller kanskje ikke helt, siden jeg tvilsomt arbeider med bevissthetens subtile energier. hva nå enn det er.

å gi det opp akkurat nå er umulig.
prøv å forstå.
selv om det hender at det ser ut som jeg sitter på et tog med enorm hastighet på vei til ingenmannsland.
for meg er dette virkelig.
og igjen: det er vakkert.

Å bli frisk.

2011-07-30T22:45:00.004+02:00

I løpet av min tid som "Annika som skriver om spiseforstyrrelser", har jeg fått endel spørsmål om hvordan jeg klarte å få/finne motivasjon, hvordan jeg klarte å begynne, hva det var som skjedde med meg og så videre. Jeg har også fått spørsmål om hvordan man kan gå fram dersom man for eksempel har erkjent at man har en spiseforstyrrelse. Hva er det neste steget? Hva gjør man når man vet? Hvor begynner man? Hvordan skal man klare å kjempe alle kampene? Hvordan går man fra A til Å? Og når er man egentlig frisk?

Jeg er ikke terapeut, jeg har ingen utdannelse innenfor behandling av spiseforstyrrelser og jeg vet ikke om jeg har kompetanse nok til å svare på enkelte av spørsmålene. Men det jeg derimot kan noe om, det jeg derimot forstår endel om og det jeg har en viss kompetanse innenfor er spiseforstyrrelser. Jeg vet hvordan det kjennes på kroppen. I hodet. Hvordan livet med en spiseforstyrrelse er og jeg vet også hvordan det er å ikke forstå at man er syk, føle seg hjelpeløs, ikke vite hvor man skal begynne, ikke vite hvordan man skal få hjelp - og trenger man i det hele tatt egentlig hjelp? Og jeg vet hvordan det er å begynne på kampen, tape for sykdommen igjen, bli sykere og så begynne forfra atter en gang. Eller for tredje gang. Eller fjerde.
Jeg vet også hvordan det er å få livet tilbake igjen.

Når det kommer til behandling av spiseforstyrrelser og matproblematikk, kan jeg bare svare for meg selv. Jeg vet kun hva som har fungert for meg og jeg vet litt om hva som har fungert for andre mennesker som jeg har snakket med. Vi er alle individuelle og har ulike behov. Selv om sykdommen kanskje er den samme, er vi som mennesker ulike.
Likevel kan jeg kanskje komme med noen tips som kan fungere. Kanskje bærer jeg på noe som noen andre kan få nytte av. Kanskje, kanskje ikke.

Min historie om begynnelsen av kampen kan leses her. Teksten: det riktige tidspunktet eksisterer ikke, kan leses her. Å ri to hester på en gang: her.

Så, hva er frisk? Hvordan blir man det? Og hvorfor er det så hinsides vanskelig å "bare" begynne på veien? Og hvorfor er det enda vanskeligere å opprettholde det man først har begynt på? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg.

Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse eller jobbe mot en spiseforstyrrelse som har tatt over livet i større eller mindre grad over tid, er ikke enkelt. Det er ingen hemmelighet. Det skal jeg ikke legge skjul på. I begynnelsen oppleves ofte spiseforstyrrelsen som trygt og sikkert, et holdepunkt i hverdagen, men over tid forstår mange det samme som jeg opplevde: spiseforstyrrelsen er destruktiv. Heldigvis går det an å bli bedre og heldigvis går det an å bli frisk!

Å skulle begynne på kampen på egenhånd uten hjelp er ikke enkelt. En spiseforstyrrelse er ikke noe man bare kan "ta bort" helt uten videre, det er ikke noe som kan repareres uten at man forstår hvordan man skal gjøre det og det er heller ikke en sykdom som det finnes en enkel kur mot. Per dags dato kjenner jeg ingen som har klart å hjelpe seg selv uten å få hjelp til å gjøre det - men det går an. Likevel krever det en enorm ståpåvilje og viljestyrke som i alle fall ikke jeg har hatt. Ofte er det smart å ha en tredjepart inne i bildet; mennesker med kompetanse, mennesker som forstår hva spiseforstyrrelser er for noe og noen som vet hva man kan gjøre for å bekjempe sykdommen. Denne tredjeparten kan være hvem eller hva som helst. For noen holder det å ha jevnlig kontakt med fastlege, andre har behov for ernæringsfysiolog til å forstå hvorfor kroppen trenger mat og hva næringen gjør med en, noen trenger poliklinisk oppfølging av en psykolog eller en annen type behandler, mens andre igjen får mye ut av å ha kontakt med Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser og Rådgivning for spiseforstyrrelser.

De to siste er begge veldig flotte organisasjoner som jobber konkret med spiseforstyrrelser. Alle medlemmene/ arbeiderne i interessegruppene har selv personlig erfaring med spiseforstyrrelser. Mammaen min har for eksempel vært i kontakt med ROS ved flere anledninger, jeg har vært på kurs om Kropp og selvfølelse der, sommerleir ved IKS etc. Det er mulig å få samtaler, være med i selvhjelpsgrupper og andre tilbud. Trykk på linkene over for å finne ut hvilke tilbud organisasjonene har.

Anne, som har en hjemmeside skriver følgende om å bli frisk:

Jeg er ikke frisk. Men jeg er ”frisk” nok til å skjønne at jeg ikke er det. Skjønner? Jeg vil bli
bedre – bli frisk! Eller vil jeg det? Jeg vil vel det? Det er skremmende. Hvis vi ikke lenger har
den ”muren” vi spiseforstyrrede har rundt oss lenger, hva har vi da? Da vil vi være nakne. Vi må finne oss noen klær. Ja, nettopp! Klær! Ikke lenger noen mur. Men hvordan gjør vi det? Jeg kan ikke gi noen fasit på det, for jeg har ikke turt å rive ned hele muren min enda. Jeg har prøvd flere ganger, men jeg fikk det ikke til – jeg var ikke sterk nok. Jeg vet at jeg ikke kan klare det alene. Jeg trenger flere for å hjelpe meg med å knuse muren, og ikke minst; finne noen passende klær til megetterpå! Men hittil har vi ikke funnet den ”rette” måten å gjøre det på for meg.

Selv om jeg sliter med ambivalensen, vil jeg bli frisk. Det vil si at jeg har lyst til å bli mer fornøyd med livet mitt og meg selv. Det å bli frisk er ikke bare å kvitte seg med en spiseforstyrret oppførsel. Det er mer enn bare å spise riktig og opprette en sunn vekt. Det er mer enn å bearbeide følelsene. Hvis det å bli frisk var så lett, da hadde jeg sikkert vært frisk for lenge siden. Det å bli frisk er mye mer enn å arbeide med problemene sine. Det er bare halvparten. Å bli frisk handler om å finne ut hvem du er. Hvem du er uten spiseforstyrrelsen, for husk; du er ikke din spiseforstyrrelse. Ingen er en vandrende spiseforstyrrelse. Og selv om det er vanskelig å huske noen ganger; hver og en av oss er en person med unike kvaliteter og egenskaper som strekker seg milevis forbi mat, vekt og utseende.

Jeg har snakket med en del mennesker om min spiseforstyrrelse. Både terapeuter, andre spiseforstyrrede de var aldri helt klare på hvordan de gjorde det. Det var mest snakk om hvordan sykdommen (ellerlidelsen, eller hva du vil kalle det) utviklet seg, hvor ille det ble, og hvor mye bedre livet ble uten den. Men hoveddelen manglet alltid. Hvordan gikk du fra en dag å ødelegge deg selv, til den neste å ødelegge spiseforstyrrelsen? Vi vet alle at man ikke bare våkner en morgen, og vips, så er den borte!
Så hva er hemmeligheten?

Siden jeg ikke er frisk enda, kan jeg ikke vite med sikkerhet, men jeg har noen teorier. Man kan ikke bare gi opp en spiseforstyrret oppførsel uten å finne en ”sunn” erstatning. Det er, som nevnt tidligere, at det nytter ikke bare å rive ned muren. Man må bytte muren ut med noe annet. Med klær, slik at man ikke står igjen naken og sårbar. Vi bruker så mye tid på mat, vekt, kalorier og fysisk aktivitet, at hvis det plutselig, magisk forsvant, ville vi være uten struktur og være uten aning hva å gjøre. Dette tror jeg ofte er hvorfor vi føler at vi ikke er noe uten vår spiseforstyrrelse.

Mens vi gir opp en usunn oppførsel, må vi finne noe å erstatte det med. Hvis du for eksempel brukte altfor mange timer på å overtrene hver dag, må du finne andre ”mindre ødeleggende” aktiviteter for å fylle de samme timene. Disse aktivitetene bør være noe som du liker å gjøre. Kanskje noe du pleide å gjøre før du kuttet det ut til fordel for overtreningen. Eller hvis du ikke kommer på noe som du likte å gjøre før, er det på tide å utforske nye muligheter. Finn en hobby, skriv dikt, dagbok, spill eller
lag musikk, syng, mal eller tegn, gjør frivillig arbeid, plant planter, ta et kurs, lag en internettside. Mulighetene er der, og det er mange av dem. Jeg tror det bare er opp til oss å finne dem, og tørre å bytte de ut med våre usunne vaner. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort…

Du vil oppnå mer enn bare å finne ting å gjøre enn å bruke din spiseforstyrrelse. Du vil finne ut hvem du er, hva du liker, hva du er flink til, måter å uttrykke deg på, måter å påvirke andre på, osv. Til slutt vil du være i stand til å ta et skritt til siden, og reflektere over dine prestasjoner og være stolte av dem. Du vil være i stand til å identifisere deg selv som mer enn ”den og den” med en spise- forstyrrelse. Du vil være ”den og den” maleren, forfatteren, sangeren, osv. Din unike samling av karaktertrekk, evner og personlighet er det som vil forme den du er. Ikke et nummer på vekta, eller identiteten til jenta som ikke spiser, spiser, spiser for mye, kaster opp, ”tømmer seg”, overtrener eller ikke trener. Det å ha en spiseforstyrrelse gjør deg ikke unik eller spesiell. Hvis det var sant, ville ikke det vært over 120 000 mennesker i Norge med spiseforstyrrelser.

Det å være kjent for din spiseforstyrrelse er ikke mye av en identitet i det hele tatt! Det er en
begrenset interesse i noen som ikke gjør annet enn å bekymre seg om mat og vekt, og unngår sosiale sammenkomster på grunn av det. Forestill deg en av de mest levende, bemerkelsesverdige menneskene du vet om. Er de morsomme og interessante å være sammen med fordi de har en viss størrelse eller pga noe mer? Kanskje deres personlighet, humor, deres arbeid, eller deres talenter er det som er mest til-
trekkende, og det er det som teller mest!

Ved å ta en sjanse og oppdage ting i livet, vil du jobbe mot å bli et mer helt menneske. Du vil oppdage hva som gjør deg, deg. Du vil finne vidunderlige, hyggelige ting å bruke tiden din på, og ta stolthet av sider av deg selv som virkelig betyr noe for andre, og i livet. Så når det blir anbefalt at du prøver nye ting, og å jobbe for å finne aktiviteter utenom mat, vekt og trening – ikke vær så rask med å fnyse av det. Det kan virke ubetydelig, eller bare noe av det som terapeutene grav opp av bøkene sine for å si, men jeg tror virkelig er en av de essensielle stegene mot å bli frisk.

Anne nevner det med å erstatte spiseforstyrrelsen med noe annet. For noen kan det kanskje fungere, men det er ikke slik at du hvis du finner en ny interesse, forsvinner spiseforstyrrelsen over natten. For meg måtte jeg finne meg igjen underveis, mens jeg gikk veien, mens jeg fortsatt går den. Jeg jobber fortsatt med det. Da jeg var alvorlig underernært var det ikke plass til så mange andre ting i livet mitt. Etter hvert som jeg la på meg, etter hvert som energinivået økte, etter hvert som hodet kom på plass og jeg begynte å føle igjen, dukket det opp lyster og interesser som hadde vært i dvale en stund. Det var da det var tid for å utforske. Finne ut. Søke. Prøve. Feile. Danse.

Det første steget for å bli frisk er naturligvis, ja - så "enkelt" er det faktisk, å erkjenne at man har et problem. Å sette navn på problemet sitt. Innsikt. Forstå at man har en sykdom, et alvorlig problem og dette problemet må arbeides med. For meg tok det mange år å innse det. Jeg var til og med i behandling for spiseforstyrrelser uten å selv forstå at jeg i det hele tatt hadde en sykdom. Nåja, jeg forsto jo at noe var galt og jeg visste at "anoreksi" var navnet på det som ikke var helt "normalt" (det sto jo faktisk i papirene mine); men det var ikke nok. Jeg måtte selv klare å uttale ordene "jeg er syk". Jeg måtte selv forstå, måtte selv prøve, måtte selv kjenne og føle og tenke og reflektere.

Og når man erkjenner, når man forstår at man er syk? Hva da?
Ja, hva da?

La oss kalle erkjennelsen for trinn 1.

Trinn 2: var (og er) i mitt tilfelle: MAT. Mat. Mat er den viktigste medisin når man er spisesyk. Man kan tygge antidepressive, angstdempende, humørstabiliserende, sovepiller, whatsoever - men ingenting av det der kan ta bort spiseforstyrrelsen og symptomene. Det kan bare maten gjøre. For å bekjempe mattanker og matangst må maten tilberedes, tygges, svelges og beholdes. Maten må på plass. Maten må være med hele veien. Du kan ikke bekjempe en depresjon når man er underernært for eksempel, fordi underernæring ofte fører til depresjon. Mat. Mat. Mat. Ergo: maten må på plass. Og det må være nok mat. Nok mengder mat.
La oss ta meg som et eksempel: jeg fikset ikke maten selv, så jeg måtte få hjelp til det. En periode prøvde jeg kostliste og det virket ikke for meg. Men for noen fungerer det og kostlista må spises. Capio hjalp meg med å få maten på plass igjen.

Fikser du ikke å hjelpe deg selv til å spise, trenger du hjelp. Det er kanskje vanskelig å forstå hva et annet menneske kan hjelpe deg med, men jeg oppfordrer deg til å prøve likevel.

Trinn 3: Slutt å tenk. GJØR. Får du mer angst av å spise? Ja, da skal du likevel fortsette. Jo flinkere du er til å fullføre måltidene dine, jo flinkere du er til å holde på maten, jo bedre du klarer å gjøre det du vet du MÅ, desto enklere blir det. Det tar tid, men det er verdt det og med tider og stunder kan du spise hvitost og brunost, pasta og hva som hører til uten å gråte. Den viktigste kuren for matangst er å spise. Tenke seg til! Behandleren min på Capio refererte til Birgitta som er grunderen av Capio metoden (og jeg referer dit igjen): "hvis du er redd for å spise is, skal du spise is hver enste dag til du ikke er redd for det mer." Jeg vet at det fungerer.

Trinn 4: Samme som trinn 3 og i tillegg: gjør det motsatte av det spiseforstyrrelsen forteller deg! Det gjør vondt, sier du? Ja, det gjør vondt. Men med tider og stunder vil stemmen i hodet avta og minke, den vil ta mindre plass og du kommer til å føle deg sterkere. Jeg begynte å se på måltidene som kriger og spiseforstyrrelsen som fienden. Jeg lagde målpoeng, som om vi skulle hatt en fotballkamp. 1 - 0 til MEG. For hver gang spiseforstyrrelsen ba meg om å slutte, tok jeg en bit til. Hver gang spiseforstyrrelsen, Elefantstemmen sa at jeg måtte ta den miste poteten, tok jeg den største. "Ikke ta saus på," fortalte Elefantstemmen og jeg kastet et lass med saus. "Ikke spis opp, kast maten," og jeg bet tennene sammen med tårene i øynene og spiste maten, skrapet tallerkenen og gråt litt etterpå. Men jeg følte meg sterkere og sterkere.
Dette kalles egenterapi og er noe av det viktigste. Du kan være innlagt i evigheter og gå i terapi i evigheter, men hvis du ikke tar med deg det du lærer UT I VERDEN kommer du ingen vei.

Nei, jeg seiret ikke hver eneste gang. MEN etter hvert ble seirene flere enn tapene og jeg fant en viss glede i konkurransen.

Trinn 5: Hva nå? Nå har du erkjent, du har begynt å spise igjen, maten går sånn noenlunde, du jobber så godt du kan og kanskje mer enn det, du prøver og feiler og prøver igjen og gjør det motsatte av spiseforstyrrelsen. Du prøver å overmanne spiseforstyrrelsen med å "be om mer" hvis du har lyst på, du tar den største poteten framfor den minste og drikker den melka du skal ha. Jo. Nå begynner vektoppgangen hvis du er undervektig. Den må også med. Noen ganger tar behandlere - hvis man er i behandling - matstabilisering først, vektoppgang etterpå. Dette fungerte for meg. Først lærte jeg meg å spise igjen og når jeg var på normalt matinntak og vekta hadde stabilisert seg, ja, da ble det lagt til næringsdrikker. For det er nemlig slik: man kan ikke være radmager og frisk samtidig. Det går ikke an. Vektoppgang er enormt viktig. Og når du jobber med vektoppgang, ja, da må man ha med seg de fire første trinnene samtidig.

Trinn 6: Stabilisering. "Hva hvis jeg aldri slutter å gå opp i vekt og bare går opp i vekt for bestandig?" Jeg kan love deg en ting: det skjer ikke. Vekta blir stabil.

Trinn 7: Vedlikehold. Vedlikehold. Vedlikehold. Vedlikehold. Du er ikke frisk selv om du spiser igjen, selv om maten går bra, selv om du er normalvektig. Det sitter i hodet. Tankene må jobbes med.

Trinn 8: Vedlikehold.

Trinn 9: Vedlikehold

Trinn 10: Vedlikehold.

Tilbakefallet kan komme når som helst og hvor som helst, men det betyr ikke at du faller tilbake til start. Alt du har lært deg underveis har du fortsatt med deg i kofferten når du faller og tilbakefall er vissnok en viktig del av det å bli frisk har jeg hørt.

Ikke tenk - gjør og gjør det motsatte er noe av det viktigste. Og viljen. Evnen du har til å bestemme deg. For du kan, du også! Kunne jeg, ja, da kan du også. Selv om motivasjonen svinger, selv om du ikke er klar til å gå opp et eller ti kilo (det blir du aldri klar for uansett, så hopp i det), er det viktig å fortsette. Motivasjonen vil komme og gå. Men mens du kjemper, vil ting endre seg. Du vil endre deg.

Da jeg var i behandling på Capio, fortalte jeg behandleren min et utsagn som jeg ofte har brukt siden: "Det nytter ikke å stå på bryggekanten å dyppe stortåa nedi, mens jeg venter at vannet skal bli varmt når jeg vet at jeg må legge på svøm allikevel. Det blir ikke varmere og jeg får ikke mer lyst til å svømme av den grunn. Å vente gjør bare slik at jeg gruer meg enda mer. Det er kanskje like greit å bare hoppe i det, legge på svøm. For jeg vet jo at jeg må uansett."

Og til slutt, nå som jeg har presentert mine 10 trinn som kanskje kan være noe, kanskje ikke, kommer det store spørsmålet: NÅR ER JEG FRISK DA?

Det kan jeg dessverre ikke svare på. Jeg er ikke frisk selv, og jeg vet ikke. I grunnen handler det ikke om å være frisk, for frisk er relativt. Det handler om livskvalitet. Om å kunne leve godt med seg selv og de rundt seg, om å finne glede i hverdagen, om å kunne spise når man er sulten og stoppe når man er mett, det handler om å kunne gå på skole og jobbe, om å kunne være i relasjoner, føle nærhet, tørre å la andre ta på deg, være sosial, det handler om å fylle hodet med andre ting enn mat og trening og kalorier, det handler om å finne glede i aktivitet framfor forbrenning, det handler om å leve. Først og fremst det: å leve et godt liv.

Oppturer og nedturer vil alltid eksistere. Å miste spiseforstyrrelsen betyr ikke at man lever et perfekt liv der det ikke eksisterer sorger og man er et supermenneske med unike kvaliteter. Det handler om å leve, kjenne oppturer og nedturer som alle andre, takle det på en mindre destruktiv måte og å eksistere.

Til deg.

2011-07-27T00:42:00.000+02:00

Jeg kunne skrevet sider opp og sider ned om samhold, om styrke, om sorg, om rosetog og fakkeltog, om tragedien som rammet nasjonen vår, om ham- hvis - navn - ikke - skal - nevnes, om refleksjonene, om den endeløse tomheten som var min reaksjon på terrorhandlingene, om et overfylt sinn, om gleden av å vite at en gammel klassekamerat av meg som befant seg på Utøya da liv gikk tapt, om lengselen etter å klemme ham og fortelle ham hvor sterk han er, hvor stolt jeg var og rørt da jeg så ham bære roser i går ettermiddag - og jeg kunne sikkert skrevet og publisert tekster om hvor stolt jeg er av landet mitt. Tekster om hvor intens kjærligheten jeg føler for nasjonen jeg er en del av er, en kjærlighet som jeg aldri har forstått før. Jeg kunne gjøre det. Men jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Jeg vet ikke hvilke ord som passer, hvilke ord som kan forklare, og kanskje er det ikke nødvendig: dere forstår. Vi forstår. Aldri før har det vært så mye forståelse blant menneskene rundt oss. Aldri har det vært vist så mye omsorg.
Det er så vakkert og det overvelder meg.

Vi har alle lest nyhetene som har blitt publisert på rekke og rad på nettavisene, sett nyhetene, lest sitater på facebook og twitter, flere - inkludert meg selv - har meldt seg med på både den ene og den andre hendingen som har blitt opprettet på facebook, holdt hender på VGnett, skrevet "takk" til den svenske avisen Aftenposten og så videre. Jeg har, sikkert som flere andre, tatt avstand fra hatutsagn, hatgrupper og antifagpager som opprettes her og der. Hat avler hat. Det var hat som i utgangspunktet førte til 22.07.11, og selv om handlingen er fryktelig grusom, har han også sine pårørende. Han har en mamma, en pappa, søsken, venner, slektninger og andre som står ham nær - i bunnløs sorg og fortvilelse over deres egen.

Og jeg har, som sikkert like mange andre, stilt tusenvis av "hvorfor" og "hvordan går det an", spørsmål som kanskje for alltid vil bli ubesvart, prøvd å forstå galskapen, prøvd å få svar på umulige spørsmål som kanskje aldri vil kunne besvares. Jeg har prøvd å "forstå" gjerningsmannen, selv om det er umulig. Prøvd å trekke paralleller mellom det å ha en spiseforstyrrelse eller slite med noe annet som ender opp med å ta all tankekraft, prøve å tenke hvordan en interesse kan gli over til å bli galskap og fullstendig "overopptatthet" i den grad at det går over til å ta over selve livet. Prøvd å tenke på hvordan man kan hjernevaske seg selv. For... jo oftere man forteller seg selv en ting, desto sannere blir den. Til slutt blir det en sannhet, en realitet i ens eget hode selv om det er fullstendig uforståelig og uvirkelig for andre mennesker.
Misforstå meg rett. Det finnes ingen punkter der jeg støtter gjerningen, men jeg vil gjerne forstå. Selv om det muligens ikke går. Selv om det sannsynligvis ikke går an.

Vi er i sorg.
Jeg er i sorg.
En tomhet. Den eneste reaksjonen jeg klarer å få.
Og det er greit. Det er greit det også. Alle reaksjoner er greit.

Det ble vissnok noen ord likevel.
Jeg skulle egentlig ikke skrive om tragedien, men til deg. Du som kjemper en kamp hver eneste dag, kampen for tilværelsen, kampen for eksistensen, du, som har det vondt og som hadde det vanskelig før tragedien rammet nasjonen vår. Du som prøver å stable deg selv på beina, som faller igjen, og som blir fortvilet og redd og engstelig for at det aldri kommer til å gå. Du som strever med maten, som kjemper mot anoreksien, bulimien, tvangsspisingen, ortoreksien, megareksien eller en udefinert kombinasjon av alt sammen. Du som har angst, du som selvskader når verden blir sort - som påfører deg smerte for å føle, fordi den fysiske smerten er enklere å takle enn den psykiske eller du som bruker selvskadingen for å straffe deg selv, selv om det er omgivelsene som gjør deg vondt og selv om du ikke har gjort noe galt eller feil. Til deg som sliter med tvangslidelser, personlighetsforstyrrelser eller noe annet som tar plass i menneskesinnet.

Til deg.

Kanskje tenker du som meg, kanskje tenker du som meg at du ikke har rett til å lide nå som det er så mange andre som har det vondt. Kanskje tenker du som meg, at dine egne sorger, vanskeligheter og det som du strever med ikke spiller noen rolle når så mange har mistet livet, når så mange er skadet, når så mange er i en krisefase som ingen som ikke har vært der kan forstå. Kanskje er du redd for å gråte, redd for å be om hjelp, redd for å uttrykke din egen fortvilelse fordi du ikke vil ta plass i en tid som denne. Kanskje føler du eller tenker at det ikke er riktig fordi det du sliter med egentlig er "ingenting" i forhold til alt det andre.

Ditt "ingenting" er noe.
Du har rett til å ha det vondt, selv om du ikke er rammet av tragedien. Din kamp stopper ikke opp, selv om en annen tragedie rammer et helt land. Du har rett til å føle som du gjør. Du har rett til å be om hjelp hvis du føler at du trenger det, rett til å ta plass, rett til å si fra. Du har rett til å gråte når det gjør vondt. Du spiller en rolle. Du spiller en rolle uansett.

Så.
Ta vare på deg selv, til tross for at det "ikke virker riktig."
Egenomsorg er også kjærlighet. Det er en av de viktigste formene for kjærlighet som finnes.

Jeg tenker på deg.

Stå sammen.

2011-07-23T16:06:00.000+02:00

ord er fattige.

stå sammen.

Kroppen er MIN.

2011-07-22T20:43:00.000+02:00

Først, før jeg begynner, før jeg fortellere dere om det jeg har på hjertet, beskriver, forklarer og lignende, ber jeg dere som enda ikke har lest det - om å lese, i alle fall SKUMLESE innlegget Nå tør jeg: overspiseren. Det innlegget kostet det meg ganske mye å skrive; og sannheten ligger der. Sannheten om vektoppgangen min, sannheten om hvordan anorektiske Annika gikk tilbake til å være den Annikaen jeg egentlig er. I fysikken. I kroppen.

I løpet av min periode som blogger - denne strekker seg over fem år - og i løpet av de tre årene jeg har blogget her, har jeg fått veldig veldig lite slemme, ufyselige eller krasse kommentarer. Jeg tror det har noe med at dere som leser ordene mine i hovedsak sliter med mange ting selv og forstår at det å skulle skrive noe vondt, bare gjør ting verre.

Bloggen min er riktignok offentlig og den har igjen til en viss grad gjort meg til en offentlig person. Et menneske som andre kan gjenkjenne både her og der - noe jeg har opplevd mer enn en gang. Å bli gjenkjent er skummelt, skremmende og spennende på samme tid. Selv om jeg er bedre, selv om jeg er friskere i kroppen og så videre enn jeg har vært på mange år, er jeg likevel livredd for hva andre mennesker tenker om meg når de ser meg. Kanskje jeg ikke framstår helt som de tenker, kanskje jeg ikke ser helt ut som de hadde forestilt seg, kanskje ditt og kanskje datt...

Så langt har det gått bra.

Bortsett fra noen kommentarer som har fått meg til å gå i kjelleren; kommentarer om runde kinn og så videre. Jeg vet ikke om det er vanskelig å forstå, men selv om jeg har alle formene mine tilbake og vel så det har jeg fortsatt en spiseforstyrrelse. Jeg har fortsatt problemer med mat og kropp og vekt. Det er under kontroll, men jeg har det fortsatt vanskelig! Og kommentarer om hvordan jeg ser ut: her snakker vi kroppsstørrelse, ikke noe annet, vil jeg fortsatt ha meg frabedt. Da jeg var anorektisk i kroppen var det ALDRI noen som sa til meg: "herregud, så tynn du er! Beina dine stikker ut alle veier! Hvordan har det gått seg til?"

Men nå, nå er det liksom akseptabelt, da? Akseptabelt å stille spørsmål om kropp og hvordan jeg ble slik eller sånn?

Nei, det er det ikke.

Det er ikke okei i det hele tatt.

Det er ikke okei å kommentere lårene mine eller knærne mine, og i alle fall ikke hvis man holder seg anonym. Det er ikke okei å kommentere størrelsen på magen, kinnene, eller noe annet som får meg til å tenke enda verre om meg selv enn det jeg allerede gjør.

Nei, jeg er ikke sint.

Jeg er bare irritert.

Og ikke mener jeg å være frekk eller slem eller noenting heller. Ikke i det hele tatt.

Jeg er glad for at kroppen min fungerer optimalt og jeg har som smått lært meg å akseptere den. Den er min, den er mitt tempel og jeg prøver å behandle den så fint jeg kan. Og i løpet av det halvåret som har gått, har jeg forstått mange ting: det å ha en kropp som er i god fysisk form føles fint. Det føles okei å kunne leve igjen, være tjue år som alle andre, være ute til langt på morgenkvisten hvis det er det jeg vil, spise kake når som helst, gå på kafe med venner utenfor spesielle klokkeslett og bestille hva jeg vil - og jeg er mer attraktiv enn jeg har vært på mange år.

Jeg foretrekker å være rund og sunn, framfor å være smal og gal.

Hello, hello.

2011-07-21T14:19:00.001+02:00

"Jeg kan ikke se noe annet enn at det skal gå bra med deg, Annika! Du kjemper som en helt. Du kommer videre, du faller og reiser deg igjen, og du kjemper som om det skulle vært det eneste du hadde gjort hele ditt liv."
"Det er det eneste jeg har gjort."

Jeg kunne skrevet sider opp og ned hvordan det er å være i krise - igjen - men jeg kjenner egentlig ikke at jeg orker. For det første vet jeg ikke helt hva dette er for noe, jeg aner ikke hvordan det kommer til å fortone seg og jeg vet heller ikke om det blir varende. Dette er nytt og gammelt på samme tid. Dette, dette som jeg befinner meg i nå, har mange likhetstrekk fra tidligere. Den samme utageringen, den samme hylingen, den samme skrikingen, de samme tårene, og de samme destruktive mestringsstrategiene. Jeg er tjue år, snart tjueen, og likevel, likevel oppfører jeg meg som om jeg skulle vært tolv. Det skuffer meg. Skuffer meg og skremmer livsskitten ut av meg. Herregud, Annika, skjerp deg! Det er lettere sagt enn gjort. Jeg klarer ikke å skjerpe meg, jeg klarer ikke å kontrollere meg, jeg klarer ikke, mestrer ikke, får det ikke til.

Tidligere har jeg skrevet så vidt om Monster. Monster, den eneste av demonene mine som har kvinneskikkelse. Hun har det fordi hun er den jeg identifiserer meg mest med og hun er nok også den demonen som har størst tak på meg. For når hun kommer, når hun fyller meg opp med et raseri som er umulig å kontrollere, da, da mister jeg både virkelighetsoppfatning, kontroll, evne til å tenke konstruktivt, evne til å roe meg selv ned, evne til å reflektere og alt annet som måtte være inni meg. Det sier klikk og Monster tar over.
Monster er den mest skremmende demonen. Monster gjør meg til noe jeg egentlig ikke er, forvandler meg til noe skremmende, noe fryktelig, noe grusomt, noe som får omgivelsene til å skjelve.

Ingen liker meg når Monster kommer. Ingen liker meg når Monster fyller meg opp, får meg til å slå, sparke, klore, kaste sofaputer rundt i huset, kaste klærne som mamma har brettet sammen på gulvet, får meg til å frese, si de mest ufyselige ordene, får meg til å rive av meg mine egne klær og løpe naken rundt i huset mens øynene er sorte og jeg viser gamle arr og sår og sier ting som ville fått forfedrene mine til å snu seg i graven.
Sykt? Ja, det er sykt. Det er ingenting annet enn sinnsykt. Monster får det til å svartne for meg. Jeg får blackout, og jeg husker nada nothing og ingenting av det som er sagt eller gjort. Da jeg var yngre kom Monster på besøk hver eneste dag og jeg våknet dagen etter med mange risp på kroppen som jeg ikke kunne huske at jeg hadde påført meg selv.
Ingen liker Annika når Monster kommer. Monster er ufyselig og skremmende. Monster er grusom. Heldigvis, om det er et ord som kan brukes, heldigvis, får nesten ingen oppleve Monster. Bare foreldrene mine. Og søsken. Og det er ille nok i massevis.

I hate you.

Så. Det er tunge dager. Gårsdagen var ille. Gårsdagen var fæl. Gårsdagen var alt jeg egentlig ikke vil være og den rippet opp i alt for mye som jeg helst ikke vil tenke på. Ambulant team på Åsgård ble ringt - ringt for å finne ut om det er noen jeg kan snakke med mens behandler er borte, og i dag har det vært kontakt med poliklinikken. Det er ingen behandlere som kan steppe inn. Alternativet er ambulant team.
Jeg kjenner dem ikke.

Men jeg er sliten og jeg skal tenke på det.

med den ene foten utenfor.

2011-07-20T20:30:00.000+02:00

"...och jag undrar hur du gör
om det är lättare att falla
med ena foten utanför"

jeg er i krise.

Viva emptiness.

2011-07-19T11:35:00.000+02:00

Tusen ord, tusenvis av ord skrevet om og om igjen - likevel gir de ikke mening, likevel er de ulesbare og formuleringene er elendige. Hvordan beskriver man det som ikke kan beskrives? Hvordan forteller man ordene som ikke kan snakkes om? Og hvordan, hvordan snakker man når man ikke engang vet hva det er å snakke om?
Ingenting?

"Hvorfor sover du så mye, Annika?"
"Må du komme deg opp!"
"Du kan ikke sove hele dagen"
"Nå må du gå i dusjen, skifte klær"
"Du må komme deg ut. Få frisk luft!"

Stillheten senker seg i det jeg drar puta over hodet og krøller meg sammen under dyna. Stillheten kommer når jeg sover, pause, avtid, endelig kan jeg slappe av. I drømmeland, nesten, nesten - ikke alltid - er det fred. Fred. Det er det jeg hungrer etter. Fred. Ro.

"Hva skjer egentlig, Annika?"
Ikke spør. Jeg har ikke peiling.

Luksusproblemet og familieproblematikk.

2011-07-15T11:22:00.001+02:00

For noen dager siden publiserte ei venninne av meg, Karianne, et innlegg om familieforhold mellom barn og mor. Et svært sterkt og vondt innlegg - nesten alle de ordene jeg selv ikke tør å skrive eller formidle. Innlegget hennes fikk jeg til å gråte. Ikke fordi jeg selv ikke er modig nok til å formidle ordene hun har skrevet, men fordi jeg vet så alt for godt hvordan det er.

Jeg vet hvordan det er å ha forstyrret kommunikasjon i familien, jeg vet hvordan det er når hjemmet blir utrygt og vise verca. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om emnet, men jeg velger å ikke gjøre det av en grunn: det er for sårt og det gjør for vondt. Jeg er redd for å såre, redd for å støte og redd for å skrive ord som kan forverre eller ødelegge det som har blitt bygd opp de siste tre årene.

I dag kom jeg over et fantastisk innlegg i Dabladet, skrevet av familieterapeut Jesper Juul.
"LUKSUSPROBLEMET". Det kan leses her. Anbefales!

Element of freedom: dag 4.

2011-07-14T15:58:00.000+02:00

fortsettelsen følger.

dag tre. etappe: Rabanal - Villa Franca. 25 kilometer.

svett?

Ja.

to pæne piger tidlig en morgen. ekstremt tidlig. sminkeløse ansikter og hårbørsten er glemt igjen hjemme.

vi vandret med freidig mot som det så fint heter.

dette kaller jeg kjærlighet. å se naturen. å vandre i den. å være en del av alt.

puste. se. lukte. kjenne. eksistere.

vi fant oss mange nye venner underveis. kunne ikke gå forbi en hund, kyr eller kattepuser uten å utveksle noen ord med dem.

på toppen av et fjell fant vi et kors med mange rare duppeditter.

over alt var det små kirker. selv i den miste landsby.

gå til trondheim? bare 5000 km? jatakk.

snuskepjusken og pjuskelusken

noen hadde ekstremt vondt i beina....

lille Lurven med underbitt. Min nye BFF <3

Element of freedom: dag 3.

2011-07-13T20:33:00.000+02:00

dere husker vel ferien min? til santiago de compostela?

Dag 3: Første dag med gåing.

Distanse: Astrora - Rabanal. 22 kilometer.

tidlig, rundt 0700 en morgen og det er fortsatt mørkt ute. Lillesøster klar til anmarsj!

sminkeløs

farvel, Astorga!

Overnattingssted!

Sannheten: Det riktige tidspunktet eksisterer ikke.

2011-07-13T00:48:00.001+02:00

foto: privat. 2006.

Jeg var femten år da jeg ble kjent med psykiatrien. Femten år. Jeg hadde allerede vært syk i en årrekke, hadde alt rukket å oppleve hvordan angsten innskrenket hverdagen, hadde kjent hvordan depresjonen tygde hull i sjela, hadde lært meg å føle på selvskadingens avhengighet, forsto at maten kunne misbrukes, jeg hadde vært og var forelsket i døden - fullstendig oppslukt og livet hadde vært og var vanskelig. Femten år. Snart seksten. Livredd. Skremt. Bråvoksen og et barn på samme tid. I en årrekke hadde jeg verken følt meg hørt eller sett av noen, voksne mennesker ga meg frysninger og jeg hadde bestemt meg: jeg skulle ikke bli voksen. Jeg skulle ikke leve heller. For meg var livet min diagnose. For meg hadde det stoppet opp. Som Elizabeth Wurtzel så fint skrev det i Prozac Nation: "En dag våkner du opp og er redd for å fortsette å leve." Slik var det for meg.

Hvorfor begynte du egentlig i behandling, Annika?\
April 2006. Inntaksmøte på BUP. Jeg ville ikke, klarte ikke, forsto og forsto ikke på samme tid. Jeg var fullstendig klar over at jeg slet mer enn det som var normalt - at puberteten ikke kunne være årsaken til problemene mine og at det ikke var helt vanlig å ønske seg selv død hver eneste dag. Så,jeg begynte i behandling. Fordi jeg måtte. Fordi jeg trodde at det var det som skulle til for at foreldrene mine skulle bli fornøyd. Jeg begynte på deres premisser. Jeg begynte fordi jeg trodde at det var det som var forventet. Var jeg klar for å jobbe med mine egne problemer? Nei. Det var jeg ikke. For meg var sykdom, symptomer og selvdestruktive mestringsstrategier kontroll. Det var min måte å få kontroll i kaoset på. Så lenge jeg hadde døden, da hadde jeg kontroll. Så lenge jeg hadde selvskadingen, da hadde jeg kontroll. Da slapp jeg å straffe noen andre enn meg selv.

Den første terapeuten min var utdannet pedagog, som igjen hadde videreutdanning innenfor kunstterapi. Om jeg var villig til å snakke? Nei. Om jeg ønsket å prøve kunstterapi? Nei. Kunne jeg skrive til henne? Nei, det kunne jeg ikke. Kunne hun lese en historie til meg? Absolutt ikke. Var jeg villig til å prøve avspenning? Nei, nei og atter nei.
"Jeg tenkte at vi skulle begynne å arbeide med selvskadingen din, Annika."
"Jeg er ikke klar."
"Når er du det?"

Jeg ble ikke klar i løpet av det året jeg var i behandling hos denne kunstterapeuten. Jeg ble ikke klar til å arbeide med selvskadingen eller maten eller tankene mine eller følelsene mine.
"Du snakker så lite om følelser, Annika. Kanskje vi skal arbeide med dem?"
"Nei, jeg er ikke klar."
"Når er du klar?"

Jeg ble ikke klar for å snakke om følelser heller. Da behandleren min ble sykemeldt og jeg sto på egne bein, orket jeg ikke å se henne mer. "Hun maste sånn" og "ingen kjemi" og "jeg kommer ikke videre" var grunnene mine og så fikk jeg en ny behandler. Behandler L. Hun kjente jeg godt fra før siden hun alt var legen min ved BUP og hadde det medisinske ansvaret for meg. Hun hadde ved flere anledninger prøvd å få meg til å jobbe mot spiseforstyrrelsen min.
"Nei, jeg er ikke syk."
"Nei?"
"Jeg vil ikke. Jeg er ikke klar."
"Når er du klar da, Annika?"
"Jeg vet ikke."

For når ble jeg klar? Ikke det året heller. Jeg gikk til behandler L i et år. Hun var en fantastisk behandler som jeg hadde god kjemi med og hun gjorde det beste hun kunne. Men det hjelper ikke med en god behandler, når pasienten setter seg på bakbeina og rister på hodet. "Nei, jeg er ikke klar." Jeg var ikke klar. Jeg ville ikke gi slipp. Spiseforstyrrelsen var min, selvskadingen var min - min og mitt alene. Jeg trengte det - trodde jeg - det var det viktigste jeg hadde og samtidig det verste. Behandler L ga meg kostlister som jeg krøllet sammen. Hun var i kontakt med foreldre, og jeg nektet samarbeid. Familieterapeuter var inne i bildet, men jeg nektet å møte opp til samtaler. "Jeg er ikke klar," sa jeg og brånektet. Gråt for meg selv, mens jeg ventet på det riktige tidspunktet som jeg trodde ville komme.

Etter tre runder på legevakten, to innleggelser på UNN og en på ungdomspsykiatrisk, havnet jeg der igjen. For spiseforstyrrelsen. "Du fungerer så dårlig kognitivt Annika, at jeg ikke vet noen bedre råd enn å få deg innlagt," sa behandler L. Jeg motsa meg ikke. Livet var ikke noe for meg uansett, og det kunne jo kanskje hende at de kunne hjelpe meg. Men det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Det tok uker før jeg kom i gang med kostlisten. Det tok uker før jeg begynte å spise slik som jeg skulle. "Jeg er ikke klar," sa jeg, "jeg er ikke klar." Etter hvert begynte jeg å spise igjen. Ikke fordi jeg ville, fordi jeg forsto ikke at kroppen trengte mat. Jeg gjorde det for mamma. For pappa. For turen til Kreta. Grunner som i det lange løp ikke er holdbare for å opprettholde bedring. "jeg var ikke klar" for å gjøre det for meg selv. Ikke klar, ikke klar.

Jeg ble ikke klar til å kjempe på ungdomspsykiatrisk heller. Dette var i 2008. Jeg skrev meg ut og dro. Til Narvik. Fikk oppfølging, men var ikke klar der heller. Var ikke klar for å spise etter kostliste, var ikke klar for å jobbe med følelser, var ikke klar for ditt eller datt. Jeg ventet på å bli reddet. Ventet på at noen skulle gjøre jobben for meg. Ventet på at noen skulle ta tak i alt sammen slik at jeg slapp å gjøre noe.

Og så sviktet kroppen. Hodet. Musklene. Sirkulasjonssystemet. Hjernen. Leveren. Nyrene. Spyttkjertlene. Håret. Neglene. Temperaturreguleringen. Eliminasjonen. Urinen. "Pytt pytt", tenkte jeg, "jeg er ikke klar". Jeg ble ikke klar. Jeg var ikke klar da bekymringsmeldingene haglet, selv om jeg hadde fått et snev av livslyst. Jeg var ikke klar til å ta noe valg. Jeg ville ikke. Spiseforstyrrelsen var trygg. Selvskadingen var trygg.
"Sender henvisning til UPA igjen," sa lege - Kine.
"NEI, IKKE UPA!" sa jeg sint, "JEG SKAL IKKE DIT IGJEN. JEG HAR LOVET MEG SELV DET."
"Da blir det Bodø, da," sa hun.
"Greit."

Lettet og ikke lettet på samme tid. "Du må kanskje dra til Capio," sa behandler Turid. Ja okei. Så jeg dro til Bodø, pent sminket, i håp om at de kunne si at jeg var okei og fortelle meg at det ikke var noe å bekymre seg for og så kunne jeg dra hjem igjen. Der tok jeg feil. Jeg har fortalt historien før. Men jeg forteller den igjen. "Du kan dø," sa snakkedamen i Bodø. "Nå er du så syk at du kan dø, Annika."

Motivert? Litt. Men om jeg var klar? Nei.
Jeg ventet fortsatt. På det riktige tidspunktet. Likevel dro jeg til Fredrikstad. Jeg hadde ikke planer om å begynne behandlingen samme dag som jeg ankom. Jeg var jo ikke klar. Kunne vente en dag, for å se om jeg ble litt mer klar, litt mer rede, for å se om jeg fikk litt mer lyst. Noen satte foten ned. Behandlingen begynte samme dag. Og i dag forstår jeg hvorfor: jeg ønsket bare å utsette problemet. Å vente på at man skal bli KLAR for å gjøre noe, er å utsette. Det er det det er.

Så hvis dere tror at jeg var klar for å kjempe da jeg kom til Capio, tar dere feil. Jeg var ikke det. Jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg har aldri vært klar. Jeg har aldri vært klar for å gå opp i vekt. Aldri vært klar for å legge barberbladene på hylla. Jeg var aldri klar for å slippe det fine inn. Aldri. Men jeg ble det etter hvert. Jeg ble klar for det etter intens behandling hos dyktige mennesker som så meg og som fortalte meg hva sideprosjektene mine gjorde med meg. Jeg la sideprosjektene på hylla fordi jeg var redd. Det var ikke fordi jeg ØNSKET å gjøre det, men frykten for hva de gjorde med meg var sterkere. "Hvis du gjør det eller det går du raskere opp i vekt." Frykt.

Motivasjon er et ord som ofte blir brukt. Motivasjon er et stygt ord, fordi det hele tiden forventes at man skal være så motivert til alt sammen. Ingen er motivert hele tiden. Ingen har lyst til å kjempe konstant. Motivasjon er ferskvare, den må gripes og vedlikeholdes. Arbeidet må kjempes på dager der man ikke har lyst. Å bli frisk er en prosess. Se på det som en jobb du hater, men som du vet at du likevel må gå til. Arbeidsoppgaver du misliker, men som du vet du må gjennomføre for å kunne få betalt. Og lønna? Livet tilbake.

Prosessen er vond. Den er det og det er ingen hemmelighet. Det er enklere å bli syk enn å bli frisk. Men jeg kan fortelle en hemmelighet: månedene på Capio med smerte er nesten glemt. Jeg fullførte behandlingen og den var en suksess. Den eneste behandlingen jeg noen gang har fullført. Jeg bestemte meg for å gjøre det. Noen ganger må man bare bestemme seg, for det riktige tidspunktet kommer aldri. Jeg husker enkeltepisoder, enkelte vonde opplevelser og jeg husker de verste dagene på ungdomspsykiatrisk - ikke på grunn av maten, men heller på grunn av noe mennesker der gjorde, hvordan de reagerte og hvordan de angrep situasjonen min.

Deler av prosessen har gått i dvale. Det er okei. Det jeg derimot husker er år, år med matkaos, år med kalorier og veiing og elendighet. Det husker jeg mye bedre enn et år i behandling på Capio. Tolv måneder med bedring er en enkel pris å betale hvis jeg sammenligner det med år i smertehelvete.

Uansett hva man kjemper mot, vil det sjeldent eller aldri finnes et riktig tidspunkt for å begynne.
Livet er nå.
Ikke vent.

"Å ri to hester på en gang."

2011-07-12T12:57:00.000+02:00

For noen dager siden fikk jeg et veldig interessant spørsmål på formspring (tusen takk for spørsmålene deres, forresten! Det er bare å spørre i vei og så svarer jeg så godt jeg kan når jeg har mulighet):

"Helt ærlig; i hvor stor grad rider du "to hester på en gang"? Du har en bli-frisk-blogg - som er fantastisk. Men trigges du av undervektige, leser blogger til tynne syke folk, er innom pro-ana forum av og til etc.? Ingen skam i det. Tror det er vanlig."

Dette spørsmålet satte i gang en rekke tankeprosesser i hodet mitt; først ble jeg litt satt ut av ordene til vedkommet, som for noen år siden ville truffet spikeren på hodet, men etter jeg hadde gått noen runder med meg selv, svarte jeg så godt jeg kunne. Etter de forutsetningene jeg har i dag.

"Jeg rir ikke to hester på en gang. Jeg er rimelig ærlig, tror jeg. Jeg jobber med å bli frisk, men jeg er ikke der enda og det har jeg aldri lagt skjul på :) det er ingen enkel vei og det er mye hard jobbing. Og nei, jeg trigges ikke av undervektige lengre. Klart jeg savner anoreksien i blant og jeg har naturligvis mange tanker om å gå ned i vekt - hele tiden, men jeg er sterkere enn spiseforstyrrelsen nå. Jeg leser bloggen til endel tynne og veldig syke folk, men heldigvis, heldigvis lar jeg meg ikke trigge. jeg lar meg heller imponere av deres pågangsmot og styrke og jeg håper at de kan komme hit jeg er en gang. Jeg håper at de kan se hvor fantastisk livet er. Jeg håper de finner motivasjonen som jeg fant etter mange år som syk. Og jeg håper at jeg kanskje kan motivere noen. Jeg vet ikke, men jeg håper.
Og helt ærlig: jeg er ikke medlem i noen pro-ana forum. Man må være medlem for å se innleggene der. Jeg hadde en periode for mange år siden der jeg var medlem i ett, men den tiden er forbi. pro-ana byr meg i mot. det gjør det.

det er ingen skam om jeg hadde gjort det. selvfølgelig ikke.
når jeg leser ordene jeg har skrevet her, høres jeg ut som en helgen. men jeg er ikke det. jeg har bare lært et og annet underveis."

"Å ri to hester på en gang" er dessverre et vanlig fenomen når det kommer til psykisk sykdom - spesielt ved spiseforstyrrelser. Been there, done that. Det er strengt tatt ikke vanskelig å forstå hvorfor heller: spiseforstyrrelser fører til en voldsom ambivalens, der den ene siden forstår at sykdommen og levemåten er destruktiv, mens den andre siden ønsker å forbli i spiseforstyrrelsens trygge favn. For spiseforstyrrelsen er trygg, det er ingen hemmelighet. Men den er også svært destruktiv.

Veldig lenge holdt jeg på med to prosjekter på en gang. Spesielt da jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk og ikke hadde lyst til å gjøre noe med problematikken min. Jeg spiste for foreldrene mine og for søsknene mine, og for å få lov til å reise på sydenferie - ikke for meg selv. Det var et prosjekt som var dømt til å mislykkes. På den ene siden viste jeg litt viljestyrke i miljøet og fikk høre at det gikk fremover med meg, mens jeg på den andre siden fortsatte med sideprosjekter som opprettholdt spiseforstyrrelsen i stor grad. Hva jeg gjorde er ikke relevant for teksten. Årsaken til sideprosjektene mine var redselen. Redselen for å bli bedre, redselen for hva som ventet hvis jeg turde å gi slipp, hvis jeg lot behandlingssystemet overta og hvis jeg ga fra meg all kontrollen. For hvem kom jeg til å være uten sykdom? Friskhet, som er relativt, og det samme med god livskvalitet, skremte livet av meg. Jeg var redd for å bli bra, redd for å ha flere gode dager enn dårlige og verst av alt: jeg var redd for å like det. Frykten for å miste de selvdestruktive mestringsstrategiene mine som hadde vært det eneste jeg hadde, holdepunktet i tilværelsen over lang tid var større enn den eventuelle gleden jeg kanskje ville føle hvis jeg en dag kunne gå på kafe og spise sjokoladekake sammen med Inger. Den frykten var større enn gleden i å spise middag ute, kunne gå på kino, dra ut på byen en lørdags kveld og det å føle seg levende. Frykten var dominerende.

Heldigvis endret ting seg. Heldigvis kom jeg til et punkt der jeg turte å se ting utenfor skylappene mine. Ordene som hjalp meg var den kloke damens: "Nå har du prøvd Annika -metoden så lenge, og den kan du. Du vet hvordan den fungerer. Nå kan du prøve Capio metoden litt, og se om den fungerer for deg. Gjør den ikke det, kan du alltids gå tilbake til Annika-metoden. For den forsvinner ikke."
De ordene, de ordene til min fantastiske eks-behandler på Capio, damen som har forstått meg bedre enn alle andre behandlere jeg har hatt og som jeg åpnet mitt hjerte og sinn til, og som jeg ga all min tillit til, hjalp. Det var en slags garanti, en garanti på at jeg ikke kom til å miste mine mestringsstrategier selv om jeg turte å lukte litt på det som fantes utenfor en anorektisk tilværelse, en tilværelse med barberblad, legekontor, overtrening og vekt. En garanti. Jeg trengte den garantien.

Å legge sideprosjektene bort krever mye. Det tok et halvt år på Capio før jeg klarte å slutte helt med tvangstrening. Men jeg ville bli bedre, jeg ville forsøke metoden deres og selv om motivasjonen ikke alltid var der, selv om det var dager der jeg bare ville dø, selv om det var timer der jeg knapt orket å si et ord, selv om jeg gråt - gjorde jeg mitt beste. Jeg kjempet som en helt. Jeg var nysgjerrig på livet, på det som fantes utenfor og jeg visste at min kjære behandler hadde rett: de destruktive metodene mine ville ikke forsvinne. De lå lagret i meg. Jeg kunne dem. Jeg hadde dem og kunne hente dem fram igjen hvis ingenting annet fungerte.

Det tok tid. Det tar tid.
Men sideprosjektene har jeg lagt på hylla. Etter en stund bestemte jeg meg for å bare ri en hest: friskheten. Ikke hele tiden, selvfølgelig. Når man er i aktiv behandling tar ting tid. Klart jeg falt, jeg rotet selvfølgelig med maten da jeg var hjemme, jeg fikk ikke alt til etter boken - men hvem gjør det?

Å være en del av et pro-ana samfunn i dag er for meg utenkelig. Jeg er heller ikke medlem av noen forum for spiseforstyrrede, fordi det alt for raskt blir mer fokus på sykdom enn friskhet. Jeg styrer unna det jeg vet ikke er bra for meg, og jeg takler ikke å bare prate med mennesker om sykdom, matinntak etc. lengre. Det er ikke bra for meg.

For å bli frisk, for å tørre å bli bedre må man gi slipp.
Man må lære seg selv å kjenne, lære seg hva som trigger og hva man burde holde seg unna.
Kanskje må man i perioder ta avstand fra et nettverk som tidligere har vært en viktig del av hverdagen, fordi de andre medlemmene er syke.

Tips: styr unna blogger som trigger. Meld deg ut av pro-ana eller andre forum som forherliger spiseforstyrrelsen. Forsøk metoden som behandlingsstedet ditt tilbyr. Det kan være verdt det. Du mister ikke dine egne mestringsstrategier av den grunn. Det kan jeg skrive under på.

Og best av alt: gevinsten for å tørre er enorm. Tør du å la være?

Det femte fjell.

2011-07-11T13:12:00.000+02:00

"han var redd for å oppleve de vanlige menneskenes vei,

for han kunne venne seg til den og like det han fant.

Han innså ikke at han var et menneske som alle andre,

selv om han hørte engler i blant og fikk ordre fra Gud.

Han var så overbevist om at han visste hva han ville, at

han oppførte seg på samme måte som den som

aldri har tatt en viktig beslutning i livet.

Han hadde flyktet fra tvilen. Fra nederlaget. Fra stundene av rådvillhet."

Paulo Coelho - Det femte fjell

Blogghjertet.

2011-07-11T13:10:00.000+02:00

etter noen dager der jeg har lagt fra meg tanken om å trykke på knappen for "publiser innlegg", dager der jeg ikke har ofret bloggingen en tanke og brukt mesteparten av tiden som jeg ikke har vært på jobb til å skrive på dokumentet til herr behandler i pappapermisjon, er jeg nesten klar til å utlevere meg selv igjen. nesten.
å ikke skrive noe har aldri vært et alternativ. i perioder har jeg vært så mettet av mine egne ord at jeg har vurdert å legge skrivingen og alle ordene mine på hylla for godt, men jeg kan ikke. av og til er ordene det eneste jeg har. sånn som nå. slik som i disse dager; på denne tiden når jeg er alene, når det bare er meg og ingen helsevesen, når jeg ikke har noen å snakke med, ingen jeg kan fortelle ting til. jeg er alene til september. synes jeg hørte noen hviske at det ikke var en god ide? korrekt. problemet her er bare det at jeg framstår som veldig stabil og jeg synes det er veldig vanskelig å formidle hva jeg trenger. spesielt når jeg ikke vet hva jeg har behov for selv.

behov er et vanskelig ord.
"hva trenger du, Annika?" er ei vanskelig setning.

ja, så jeg er alene. alene med tanker og følelser som jeg ikke helt klarer å formidle, som jeg ikke helt klarer å få tak i eller kjenne på. selv om jeg veldig gjerne skulle hatt noen å prate med, klarer jeg meg allikevel. jeg skriver. skriver til jeg får vondt i fingrene, skriver og skriver. førti sider. sekstentusenord. jeg skriver meg gjennom hverdagene, skriver meg gjennom følelsene og innimellom går det et lys eller to opp for meg. jeg tror jeg har forstått noe vesentlig.

i dag har jeg fri fra jobb. det er fint. jeg pusler på rommet mitt hjemme hos mamma og pappa, ordner og styrer og skriver. jeg kjenner et snev av frihet. etter dager der den tunge klumpen har trykket mot brystet, er det fint å kjenne noe annet.

ikke rart at gamlingene jeg jobber med blir sjarmert av meg.

Tungt hjerte.

2011-07-09T00:11:00.000+02:00

det er egentlig med tungt hjerte at jeg må meddele....

at...

jeg trenger en pause.

fra dette. fra bloggen. fra å dele meg selv med dere.

det er ikke det at jeg ikke trives med det, for det gjør jeg. dere er verdens flotteste lesere og jeg er veldig glad i både dere og bloggen min.

men det har seg sånn

at jeg egentlig har det litt vanskelig.

at ting sier stopp her og nå

og at det har blitt litt mye i det siste med flytting og pakking og vasking og jobbing og internett og publisering og tankekaos og hvordan ditt og hvordan datt og mine egne tidspresser på innlegg og... ja, for jeg har prestasjonsangst når det kommer til bloggpublisering. jeg har det. de siste innleggene mine har egentlig bare vært fjas. jeg ønsker å skrive meningsfylte ting, ting som gir meg noe og som gir dere noe, selv om det ikke nødvendigvis handler om å være alvorlig og seriøs hele tiden. så, jeg trenger en pause.

jeg trenger en pause.

jeg trenger et pusterom.

bare for en stund.

bare midlertidig.

jeg trenger tid til meg selv. til å kjenne på egne grenser og behov. til å kjenne på følelser som jeg ikke tillater meg selv å kjenne i dagliglivet og til å være her og nå. det må jeg fortsatt øve meg på. jeg er tilbake i neste uke. fridager fra jobb, og nøkkelen til leiligheten leveres inn i morgen. i neste uke er det ikke mer flytting eller jobb eller kaos fra utsiden. i alle fall... ja.

nei.

jeg tror jeg kommer tilbake i neste uke.

det skal ikke være press.

ikke tidspress. ikke krav. blogging skal være gøy.

akkurat nå har jeg behov for å være meg.

kjenne. føle. eksistere. gråte. sove. gråte.

være sint. være redd. kjenne på det.

være ensom. kjenne på det.

ha panikk og pusteproblemer og kjenne på det.

snakkes.

Braliv/spørsmålsrunde.

2011-07-07T15:37:00.002+02:00

Jeg vet ikke om dette kan kalles fritidsproblemer eller braliv, kanskje muligens flytteproblemer. Jeg arrangerer i alle fall en ny "spørsmålsrunde". Dere kan sende spørsmål hit:
Spør meg om HVA SOM HELST. http://formspring.me/annikapannika

En annen tid. Et annet sted.

2011-07-06T17:00:00.001+02:00

"av og til får jeg så lyst til å filleriste deg," sier hun og ser på meg. vi går side om side ned den samme bakken som vi har gått ned så mange ganger gjennom årenes løp, passerer de samme svingene som vi har passert sammen gang på gang og møter mennesker vi aldri har sett før. "jeg vet det," sier jeg, "jeg vet det."
"er du klar over hvor fjernt dette er?" fortsetter hun, "fjernt." jeg nikker, biter meg i leppa, tar tak i et strå, to, tre, lar hendene mine gli over gresset og nikker igjen. "fjernt!!" hun er ikke sinna, bare irritert, ikke på meg, ikke på meg som person, men på noen av handlingene mine og jeg forstår, jeg gjør jo det. "det er fjernt. det er det sykeste jeg har vært med på i hele mitt snart tjueenårige liv". ikke sykt i den forstand "mentalt syk" som ofte kan brukes når man snakker om meg og mitt tull, det er ikke sånn, ikke denne gangen. bare sykt - fordi det ikke finnes noen andre ord som kan beskrive dette. det er sykt. fullstendig merkelig, latterlig, håpløst og veldig fint på samme tid.
"det er jeg helt enig med deg i. SYKT. end det, avslutt det, stopp det," øynene hennes ser på meg, hun borer blikket inn i mitt, prøver, leter, ser om det er et snev av fornuft der inne et sted, mellom hjerneceller og betatthet og latter.
"det blir ikke å vare så lenge uansett," mumler jeg, vel vitende om at ordene mine er sanne. det blir ikke å vare, ikke denne gangen heller. det er for komplisert, mer komplisert enn alle andre. det er bare et sidespor, et noe som ikke kan defineres, noe annet, noe veldig, veldig annerledes enn alt annet jeg har vært med på før. og jeg gjør det aldri igjen.

"hvordan vet du at det ikke blir å vare?" ja, hvordan vet jeg det? jeg bare vet. jeg er kanskje ufornuftig, jeg er kanskje fryktelig dum til å være så smart, jeg glemmer og lukker øynene og ørene og vil ikke høre, men helt borte, det er jeg ikke. "jeg bare vet det."
"synes likevel at du skal ta til fornuft og avslutte det før det blir enda mer komplisert."

fornuft. fornuften er ikke der, den har forsvunnet - jeg har sagt farvel til den, begravd den ned under dyner og putekrig, fnising, latter og fine, ulovlige øyeblikk. for de er fine. jeg holder fast i dem, griper etter dem med hendene mine og bevarer dem på innsiden av meg. folk får si hva de vil om det, om dette, og uansett hvilke ord de bruker, vil ingen likevel forstå hvor vakkert det er. for det er det. det er vakkert.

Opptatt med å være opptatt.

2011-07-05T23:30:00.000+02:00

innleggene om ferieturen kommer snart - mellom slagene - det er i alle fall planen. det er sommer, nordavinden blåser rundt hushjørnene, det er kaldt, jeg er sliten og trøtt og sover masse. jeg har vært hjemme i litt over ei uke, og akkurat nå går dagene til å rydde ut av leiligheten, pakke ut her hjemme, være skeptisk, tenke masse, henge sammen med mennesker som får meg til å føle meg bra, sove, være på jobb og sove enda litt til.

jeg kommer sterkere tilbake.

ord fra 2008:

svømmebassenget
mitt er fylt med
tomhet, ingenting
og jeg svømmer
slik; naken og rød

skraper med tåneglene
mot flisene
innslag av blått og gult
og grønt
som om hele verden
var en del av dette
gjørmehullet
jeg beveger meg i

Søndag.

2011-07-03T19:55:00.000+02:00

helga er over. den har vært fin; i alle fall ganske, i alle fall med besøk av søskenbarnet mitt Helle, i alle fall med reker og vin og kos sammen med Merete, Inger og Sunniva. I alle fall med vors og sang og det å høre på black metal igjen, som om det skulle vært år siden sist (noe det også er) og finne et snev av seg selv igjen mellom lydspor 1 og 7. det har vært ville dager, dager i alt for høye sko, vin og fin, dager med knall og fall, utkasting og nektet adgang. men det gjør ingenting. "ingenting personlig," sa dørvakten da jeg konfronterte ham med fredagshendelsen, la oss kalle ham Per, i går og fortalte meg at han hadde lest psykologi i fem år fordi han hadde hatt en samboer som ikke hadde det bra. "så snill du er," sa jeg etter at jeg hadde fortalt ham at jeg var snekker og visste hvordan man hektet en dør av hengslene; hadde vissnok store planer om å ta med meg ytterdøren til utestedet hjem. "Så snill du er," jeg smilte og ønsket innerst inne at det var noen som hadde gjort det for meg også. lest psykologi. studert. for å forstå det som fortsatt er uforståelig. det som jeg heller ikke forstår meg på. men hvordan forstår man noe uforståelig når det er krøll i papirene, når diagnosene er i uorden, når ting som har blitt sett på som viktige av tidligere terapeuter og skrevet ned på epikriser og henvisninger i uthevet skrift "BURDE VÆRE ET VIDERE TEMA I TERAPIEN" blir glemt og kastet på bålet? hvordan forstår man når man egentlig ikke helt vet hva det er å forstå? når trådene er så mange, knuten så stor og garnnøstet så uendelig at man ikke engang vet hvor man skal begynne?

sannheten er at jeg roter. med meg selv, med livet, med tilværelsen og alt dette, alt dette gjør meg selvsagt sliten. sliten og lei av meg selv. da er det ikke så mye annet å gjøre enn å sove. Helle har dratt hjem til Narvik igjen, jeg har forlatt leiligheten og er tilbake hjemme hos mamma og pappa. krøller meg sammen i senga med en dunkende elektrisk angstball i magen, hører på Josh Groban og studerer hunden vår som har plassert seg på gulvet ved siden av meg. han puster tungt.

jeg er engstelig. hodet løper maraton. katastrofetanker, krisetanker, kaostanker.
ingenting annet å gjøre enn å skrible ord til herr behandler på pappapermisjon i håp om at ordene mine hjelper meg selv, spise rosa nonstop, sove og vente på at det går over.